(SPISS) 13.09.2019: En ny fase i arbeidet for Finnmark som et selvstendig fylke har startet opp etter kommunal- og fylkestingsvalget. I dette arbeid er det også viktig at man folder sine hender og ber til Gud om at arbeidet må lykkes.
Det er klare formaninger i Bibelen om å be for øvrigheten:
«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.» (Paulus’ første brev til Timoteus, 2, 1–6).
Kanskje kan det være mest tjenlig at dette omfangsrike Finnmark med ulike folkeslag, språk, kulturer og skikker fra hav til fjord og vidde med fjell er best tjent med en forvaltning som er mest mulig lokalt. Da blir folkets vei til den folkevalgte øvrighet kortere. De folkevalgtes ansvar blir større om de bor lokalt, enn om de gjemmer seg i Tromsø. Sentralisering skaper som oftest ikke større ansvarsbevissthet.
Finnmarkshilsen vil oppfordre til at man ber for de nyvalgte politikerne både i kommunestyrer og ikke minst i Troms og Finnmark fylkesting. Særlig må man i bønn til Gud legge frem folkets ønske om at politikerne, når den tid kommer, må gå inn for å be om at en eventuelt ny regjering må oppheve tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, kanskje i andre fylker også der dette er et ønskemål.
Man må videre be om at de politikere som har gått til valg på at de vil arbeide for å få oppløst tvangssammenslutningen, må stå ved sine løfter til folket. Mange politikere vil nok settes under press av sentrale og lokale politikere som ønsker snarveier slik at de kan unngå folkets ønske. En av disse snarveiene kan være å få til et «nyvalg» i håp om at folk skal endre mening. Men folket har sagt sitt under folkeavstemningen i Finnmark der 87 prosent sa nei. Stemmegivningen i kommune- og fylkestingsvalget var også et klart nei. Nå må man be til Gud om at politikerne må holde sine løfter, slik at en eventuell ny regjering kan omgjøre vedtaket. Brutte valgløfter er en løgn som virker samfunnsoppløsende.
Kanskje kunne man også be om at den sittende regjeringen må endre sitt syn på tvangssammenslåingen.
Grenser, enten det er landegrenser eller fylkeskommunale grenser, er ikke av det onde. Gud har selv satt grenser for folkene.
«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apostlenes gjerninger 17, 26–27).
Det er ikke slik at folket i Finnmark er bedre enn folket i Troms. Ikke slik at nordmenn er bedre enn svensker, men det blir ikke noe bedre med en sammenslåing. Man kan være vel forlikte både i Finnmark og Troms og samarbeide der det er naturlig. Men et styre hver for seg vil nok gi det beste resultat.
Slik er det kanskje også i det kristne arbeidet. Også her må man tenke lokalt. De store enheter langt borte når ikke nødvendigvis frem til enkeltmennesker med evangeliet. Det er det ofte den lille troende kristenflokk i hjem, bedehus og fjellkirke som gjør. De har nok større omsorg i forbønns- og vitnetjeneste for lokale mennesker på plassen.
Når dette er sagt, så kan man reise på stevner til hverandre, både til Troms og Finnmark og andre steder i landet og hele verden. Men det lokale livet leves lokalt innenfor grenser som passer til folket.
Det er all grunn til å tro at Finnmarks grenser fortsatt er til folkets beste og evangeliets fremme. Også derfor lyder oppfordringen til bønn. Det er ingen umulig sak å komme ut av tvangssammenslåingen om Herren vil.
«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, Han bøyer det dit Han vil.» (Ordspråkene 21, 1).
La oss påkalle Gud også i denne sak som gjelder tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Hvem vet om Herren vil la det skje et under.
V.N.