Vilfred Ingilæ, Bugøynes
Sola er tilbake. Det er tid for å skrive om en av vår kommunes skjulte perler for folk som liker å bevege seg på ski litt utenfor ferdig opptråkkede løyper. Som av og til vil velge veien de går selv.
Dette er villmark. Men samtidig ikke. Her har slekt og venner gått før meg. Her skal kanskje slekt og venner følge etter i kommende tider. Til fots i årstider det passet best, og på ski vinterstid. Mens det i tidligere tider var jakt, fiske og bærplukking som trakk, er det nå mest rekreasjon helt uten annet mål enn nettopp rekreasjon, både for kropp og sinn. Og jeg håper ennå at mange skal ta turer i dette området. Ikke bare med skuter langs skuterløpa fra Bugøyfjord og Bugøynes, men også på ski fra parkeringsplassen ved Korsbekken.
Man ser sikkert mye fra skutersetet også, men noen ganger hender det nok at man ser mindre.
Korsbekkenområdet med andre ord. Nå skal det sies med en gang at dette er ingen objektiv beskrivelse av området, beskrivelsen er i høyeste grad subjektiv. Jeg har for lenge siden tapt mitt hjerte til dette fantastiske området, som er som skapt for dagsturer på ski. Eller bare timesturer. Alt ettersom hvor mye tid du har, hvordan dagsformen er, om du har små eller store unger med deg, om du er alene, om du har hund, pulk eller ryggsekk.
De yngste og sprekeste voksne kan ta seg opp til flyradaren som kneiser høyt oppe på toppen, eller svinge av tidligere og gå opp til Ravntinden. Deretter kan de teste skiferdighetene på turen ned. Vi andre kan bevege oss rundt omkring i vårt eget tempo, fiske eller gå lange turer over is- og snedekte vann, utfordre skjebnen i små bakkeskråninger. Utgangspunktet er uansett parkeringsplassen ved Korsbekken mellom Brannsletta og Bugøyfjord.
Flere veier å følge
Jeg har flere veier jeg kan følge. Veier jeg har gått mange ganger. Veier jeg er kjent på, men som likevel er og kan være nye hver gang. Selv om steinene står der på samme sted som de har gjort siden siste istid da de løsnet fra isflak. Selv om trærne er de samme, har bare vokst litt den siste sommeren. Men sporene i nyfallen sne er nye. Rypespor. Gaupespor. Revespor. Spor av rein og hare. Røyskatt, mus, lemen. Og noen netter har en jerv gått forbi. Rypa, haren eller reven jeg observerer, kan godt være den samme jeg så i fjor vinter, men nå ser jeg den i et nytt område.
Jeg har tid nok. Det er sjelden jeg skal til et bestemt sted. Kanskje tar jeg stigningen til en liten fjelltopp. Spiser en appelsin. Det er vakkert det jeg ser. Veldig vakkert. Over meg er himmelen et tak. Rundt meg ser jeg andre fjell, små kløfter og daler, både de nært meg og de lenger borte. Det er et stort rom jeg ferdes i. Jeg passerer langsomt.
Det som finnes i tillegg, er stillheten. Uten den evige duren og suset som finnes nesten over alt ellers. Her har vi fjellet og naturen og naturens lyder. Suset av vind. Enn så lenge.
Et liv tok slutt
På en liten, åpen flate mellom noe bjørkekratt har en mus, eller lemen, sprunget over sneflata. Ikke rett frem, men med små avvik, tatt en liten dans, kanskje for å prise en herlig morgen. Så tar sporene plutselig slutt, et par dråper blod og spor av vingene til en fugl forteller at her har det skjedd dramatiske ting. Et liv tok slutt. Angrepet kom helt uventet ovenfra.
Sporene er som runetegn fra en fjern fortid, men de er avsatt bare for noen timer siden. Så skjørt kan livet være. Så er det opp til oss å spørre oss selv hva vi skal bruke det til? Naturskildreren og filosofen Henry David Thoreau (1817-1862) sier et sted: «Naturen har ingen spørsmål, og ingen svar til oss dødelige. Himmelen er like mye under føttene våre som over hodet.»
Det er de mange, små opplevelsene som samlet blir den store. Gir en lykkefølelse. Mange nok korte skiturer blir egentlig en lang ekspedisjon. Muligens med flere variasjoner enn en tur over hvite isvidder til nordpolen gir, selv om jeg går den samme veien gang på gang. Ser den samme skråningen med det samme krokete bjørketreet som klorer seg fast år etter år. Mellom øktene ligger jeg hjemme i min gode, varme seng på en god madrass. Trives med det, jeg er ingen ekstremsportutøver. Jeg var det ikke som ung, og er slettes ikke blitt det som gammel.
Enkelte som sverger til skuter ser kanskje på meg og andre likesinnede som eksotiske dyr. Som en del av naturopplevelsene de forteller om når de kommer hjem.
Rype i fjellsida
Jeg kan bli stående på en bro av is over en bekk. Høre klukkingen av en ravn høyt over meg. Blir jeg stående lenge nok kan det hende jeg også hører lyder av ei rype i fra den lille bjørkeskogen som klatrer oppover fjellsida. Men ikke bestandig, og når ravnen tier så det bli nesten helt stille. Nesten. Lyden av ravnens vingeslag er fortsatt et sus i lufta. Og under sneen og isen der jeg står hører jeg lyden av rennende vann. Alt dette, disse lydene du bare hører når støyen utenfra er borte, det er det som er stillheten, fjellets musikk. Elvedalens musikk.
Om du tror jeg overdriver så gjør jeg det ikke. Spør andre som bruker området, eller lignende områder. Og ta deg tid til å lytte på svarene.
Til slutt diktet «Under himmelen» av Hans Børli:
Tro ikke at
jeg kommer fra små forhold!
Himmelen sto alltid
åpen over meg.
Jeg levde mine år
med Syvstjernen som nabo
og vinden som omgangsvenn. Jeg kjenner
de lave maurstiene
mellom brukne strå på jorda,
men også lengselens kongevei av lys
der Guds fotspor står tegnet
i stjernestøvet.
Jeg er et menneske. Jeg har
erkjent storheten i det
å være så uendelig liten.
Artikkelen er fra Sør-Varager Avis.