Av Vidar Norberg
Nå flykter både supermakt, stormakter og mindre makter som Norge med halen mellom beina fra Afghanistan. De har fått nok av kamphandlinger fra Taliban som ikke er redd for blod, men tvert imot ønsker blodsutgytelser for få kontroll over landet. Det bør være en tankevekker for Norge som setter sin lit til fremmede styrker.
De stakkars afghanere som kanskje trodde litt på demokrati, menneskerettigheter og frihet, blir overlatt til seg selv. Nå må de betale prisen for sitt ønske om frihet og demokrati. Det er ingen som hjelper dem.
Utviklingen i Afghanistan burde gi noen og enhver tanker om hvor klokt det er av Norge å sette sin lit til at USA og NATO skal komme Norge til unnsetning dersom det skulle bli krig. Det kan jo i verste fall ende med at USAs ubåter dykker og drar hjemover, at NATO-våpen blir forlatt, og at Vardø-radaren bare blir et bombekrater som kanskje aldri blir gjenoppbygget med dollar fra USA.
På toppen av dette har Høyre-regjeringen ført en utenrikspolitikk hvor de så langt de kan, unngår å snakke med supermakten i øst. Regjeringen vil heller ikke la folk i Finnmark ha nabosamarbeid med Russland.
Norge burde ta lærdom av finsk utenrikspolitikk. En god dialog med Russland og et meget sterkt forsvar.
Å sette sin lit til vestlige makter og myndigheter som har forsvart «demokratiforsøket» i Afghanistan, synes ikke særlig klokt.
For Norge som et bittelite land er det nok best å be den gamle kirkebønnen flittig: «Fri oss, kjære Herre Gud: Fra en ond og brå død. Fra pest, hunger og dyrtid. Fra opprør og tvedrakt. Fra krig og blodsutgytelse.» (Landstads reviderte Salmebok)