Av Olav Berg Lyngmo
(KRONIKK): Interessen for journalistikk og kirkehistorie er årsaken til disse bilder. Noen av bildene er tidligere benyttet i Finnmarkshilsen. Som kjent for de fleste er læstadianismen en luthersk-lavkirkelig vekkelsesbevegelse etter den svensk-samiske prost og botaniker, Lars Levi Læstadius (1800-1861).
Siden 1662 hadde det vært ti prester i slekten før ham. Han var sokneprest i svensk Karesuando i tiden 1826-1849, og i Pajala frem til sin død i 1861. Den som førte vekkelsen videre etter Læstadius’ død, var Johan Raattamaa (1811-1899). I dag er vekkelsen delt opp i flere grupper eller fraksjoner i mange land, også USA. Den eneste gruppen som finnes bare i Norge, er «Lyngen-retningen». Den ble delt i 1992. Så vidt det kjennes til (per juli 2024) har ikke de sistnevnte dannet egne menigheter utenom Dnk, med egen sakramentsforvaltning, slik det for eksempel er gjort i Alta og Ofoten.
Navn på de forskjellige personer er kjent. Noen navn er oppgitt. Bildene er i tilfeldig rekkefølge, og er fra forskjellige retninger.
Se for øvrig boken: «Læstadianismens historie i Norge», utgitt i 2024. ISBN: 978-82-8104-563-7.
OBL
Konfirmasjon eller forbønnshandling?
Vi kjenner ordet «konfirmasjon» best fra Dnk – fra Den norske kirkes Alterbok av 1920. Bildet ovenfor er fra en slik konfirmasjon. Flere kristne menigheter har i dag noe som de kaller for «konfirmasjon», men det er ikke konfirmasjon ut fra ordets betydning. Det er bare en forbønnshandling. – Human-Etisk Forbund har også tatt navnet i bruk: «Humanistisk konfirmasjon». Men sistnevnte har ingen ting med kristendom å gjøre.
Ny gudstjenesteliturgi skulle presses inn 1. søndag i advent 1977. Det var planen for makthaverne i Dnk å gjøre 1920 liturgien ulovlig. Slik ble det i Sør-Hålogaland.
I Nord-Hålogaland, derimot, klarte ikke statsapparatet å tvangsinnføre den nye. Det kom store protester fra bl.a. Nord-Troms og deler av Finnmark. Etter at 1977-liturgien ble tatt i bruk kom det protester fra flere på grunn av endret teologisk innhold.
Læstadianske grupper kom i ettertid med protester. Dette førte til at Dnk måtte beholde «forsakelsen». Dermed ble det «forsakelse, tro og tjeneste». Se vedlegget fra 1981.
Dnk er i de siste år falt helt til bunns i «åndelig gjørme». Et stort flertall i Kirkemøtet vedtok 30. januar 2017 en ny vigselsliturgi som ønsker likekjønnede par velkomne til å gifte seg i Dnk. https://www.kirken.no/nb-NO/om-kirken/aktuelt/ny-vigselsliturgi-vedtatt/
I 2024 er også Menighetsfakultetet (MF) blitt en høyborg for PRIDE teologien. MF ble grunnlagt i 1907 av bl.a. bibeltro prester og lekfolk, som motvekt til liberalteologien ved Det teologiske fakultet ved Universitetet i Oslo.
Etter at Dnk forlot Bibelen som læregrunnlag, har det oppstått mye rart. Noen har opplevd dåp i «Skaperens, Frigjørerens og Livgiverens navn». (Les om dåp i Matteus 28, 18-20.) Andre grupper bruker ikke korsets tegn ved dåp. Det er uforståelig for mange, og en stor skuffelse. Det er til glede for muhammedanere/islam. – Hvilken teologisk forbedring blir det å fjerne korsets tegn?
«For ordet om korset er vel en dårskap for dem som går fortapt, men for oss som blir frelst, er det en Guds kraft».
1 Kor 1,18.
Bibeltro prester kan ikke gjøre tjeneste i Dnk. Eksempler på dette er de forskjellige «prestesaker» fra Nord-Hålogaland bispedømme.
OBL
Læstadianske grupper ville i 1981 beholde FORSAKELSEN i liturgien
Den læstadianske arven:
Når Ellen og Inga skiltes, og Inga skulle dra hjem til Máze, trøstet de hverandre med Ordet om syndenes forlatelse! De trodde og hadde det håp, at dersom de ikke møttes flere ganger her i tiden, skulle de møtes igjen på den andre siden. «Akk hvor salig det skal blive Når Guds barn får komme hjem», synger vi i en salme! (Nr. 159 i Aandelig Sangbok, samlet og utgitt av Den læstadianske menighet i Hammerfest, 1919).
Ellen, Aslak og Iver bodde på slutten av livet på den gamle sykestua i Kautokeino, der bildet er tatt. Inga bodde i Máze, men brukte å besøke sine søsken. Samisken deres var den klare Kautokeino-dialekten. La oss kalle språket for «bok-samisk». Et klart og tydelig språk! Hver gang vi møttes, ble det som et samiskkurs!
Søstrene snakket blant annet om livet deres som svant så fort. De snakket om oppholdet vinterstid inne på vidda i nærheten av Bávttajohka. Der varte kulden i ukesvis, ja, i flere måneder. Men første juledag på begynnelsen av 1990-tallet fikk de oppleve at det regnet i Kautokeino!
