Av Willy Morten Nilsen
(OPPBYGGELSE): «Dette er dagen da vi kan bringe et godt budskap. Tier vi stille og venter til morgenen gryr, så faller det skyld på oss. Så kom nå og la oss gå inn og melde det i kongens hus.» (2.Kong.7,9)
Det var fire spedalske menn som sa disse ordene. Israelsfolket hadde opplevd hungersnød i lang tid. Den syriske hæren hadde holdt Samaria i beleiring og brukt utsulting som våpen mot folket.
Vi kjenner til at i en krigstilstand bruker fienden hungersnød som våpen mot befolkninger. På den måten vil de tvinge dem som de undertrykker, til å overgi seg til deres makt. Nå brukte kongen i Syria dette maktmidlet for å få israelittene i kne. Maten som skulle komme folket til gode, ble stoppet. Matforsyninger kom ikke fram. Situasjonen var så kritisk at mødre endog spiste sine egne barn.
Israels konge, Joram, la skylden for krisen på profeten Elisja. Elisja skulle drepes, sa kongen. Men Herren holdt sin hånd over profeten. Han forkynte at de skulle få mat.
Det var mat de fire spedalske menn hadde funnet. I løpet av natten hadde syrerne hørt larm av en krigshær. De hørte lyden av vogner og hester, og trodde at israelittene hadde fått hjelp fra nabokongene til å gå til angrep mot dem. De flyktet i panikk. Telt med mat og klær stod igjen etter dem.
De fire mennene satt i et av teltene og spiste av maten. Men så sa de til hverandre at det er ikke rett det vi gjør, mens de andre dør av sult. En så stor nyhet måtte de melde fra om til kongen og til resten av folket. De hadde et godt budskap å bringe, og hvis de tidde om det, ville de bli skyldige. Når Herren Gud nå hadde gitt dem denne store gaven, måtte det forkynnes videre.
Slik er det med evangeliet. Evangelium betyr det gode budskap, et gledesbud som alle må få høre. Det var dette Jesus bød sine apostler å forkynne ut til hele verden. «Og dere skal være mine vitner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende.» (Ap.gj.1,8b)
Budskapet om frelsen i Jesus Kristus skal forkynnes til alle folkeslag. Alle skal få høre det. Ingen skal kunne si på den siste dag, når Herren kaller til regnskap, at de ikke visste om det.
Apostelen Paulus sier: «Jeg står i gjeld både til grekere og barbarer, både til vise og uvise. Derfor er jeg for min del rede til å forkynne evangeliet også for dere i Rom.» (Rom. 1,14–15)
Paulus sier at han står i gjeld. Denne gjelden var evangeliet om Jesus Kristus og Hans frelsesverk på Golgata. Han sier: «For om jeg forkynner evangeliet, så er det ikke noe å rose meg for. Det er en nødvendighet som ligger på meg, for ve meg om jeg ikke forkynner evangeliet!» (1.Kor.9,16)
Vi kan ikke holde denne gode nyheten for oss selv. Evangeliet om det vi har mottatt i Jesus Kristus, om den store rikdommen vi har ved troen på Ham, er vi skyldige til å bringe videre. Som forvaltere av Guds mangfoldige nåde er det en glede og en ære og få gi det videre til alle vi møter, våre venner, våre naboer, barn og unge, voksne og gamle.
De fire spedalske menn sa at de kunne ikke vente til morgenen, det hastet med å bringe den gode og viktige nyheten ut til folket.
Haster det for oss i dag å bringe ut det glade budskapet? Svaret er: Ja, det haster! Snart kommer Jesus igjen og henter sin brud. Snart skal vi stilles fram for Kristi domstol og bli stilt til ansvar for hvordan vi forvaltet evangeliet.
Herren gi oss mot og kraft til å bringe ut det gode budskap. Kongens ærend har hast! Venter vi til i morgen, faller det skyld på oss. Det gjelder å nå ut med evangeliet, for ved det er det frelse for hver den som tror.
