Av Axel Remme
I Bibelens første kapitel går dette utsagnet igjen. Som en fast, obligatorisk påminnelse. Et uomtvistelig faktum, sant og ubestridelig. Skapelses beretningen er eiendommelig og særegen. Med gjentakelsens styrke slår den fast, grundig og spesielt disse kjerneordene: «Og Gud sa».
Bibelen åpner altså med å vise til det Gud sa. Den har hans skapeord som innledende budskap. Forkynnelse av det Gud har sagt til menneskeheten allerede i skaperakten, er den sterke inngang i det bibelske budskap. At dette utsagn kommer allerede ved åpningen i Skriften, viser at den fra første stund lærer oss, at det er Gud selv i sin hellighet, makt og velde, vi møter når vi leser fra hans åpenbaring, Bibelen! Hva han har tenkt og sagt, villet og gjort.
Ved sitt ord ser vi Guds veldige makt. «For han talte, og det skjedde. Han bød, og det stod der.» (Sal.33,9) Umiddelbart og fullstendig. Slik som det fortelles alt i Bibelens første kapitel. Her er det nå nettopp dette som poengteres: «Og Gud sa». Alt er en følge av det han sa. Det ble ikke bare visjonære tanker eller gode ønsker og løfter. Nei, i Guds ord var skaperkraften. Derfor gjentas denne bekreftelsen etter det «og Gud sa»: «Og det ble».
Men trenger vi påminnelsen om dette, som viser utgangspunkt, forutsetning, vilkår og ramme for tilværet, ved ordene: «Og Gud sa»? Ja, for det som ble sagt i hvert skaper-ord, er for uten livets tilblivelse også eksistensens forutsetning og grunnlag.
Dette utgangspunkt for alt, vender vi tilbake til i undring. Men enda mer for å takke for den livets visdom, som vi bare kan ane eller fornemme forbindelsen med. Bibelen lærer oss å opptre med den ydmykhet som erkjenner og sier med 1. Kor. 13,9: «For vi forstår stykkevis og vi taler profetisk stykkevis». Som gjenfødte Kristus-troende, tar vi gjerne en troens vandretur for å igjen-høre begynnelsens inngangsord for åpenbaringen fra Gud. Da står ordene «og Gud sa», som lysfakler, som både viser retning og vei.
Vi fanges og gripes av dem. De ringer som klokkeslag i sjelen. En gjentakelsens kling fra «Og Gud sa». «Tonen fra himmelen i sjelens glade pilgrims sang. (Bernhard Severin Ingemann 1850) Som om skapelsesordene beveger seg over til de personlige aktuelle behov. Ved det Gud sa, løftes vi over i hans omsorg og levende ord, som «skaper det det nevner» og gir «langt ut over det vi ber eller forstår».
Får skaperordene klinge med, ringes evighetsord i sjelen. En kime som stadig velsigner. Også med tanken på at det som gjelder for tid og evighet, er det Gud sa. Og bare det!
Ax.01072025.
