(MINNEORD): Tidligere indremisjonsgeneral Gunnar Prestegård døde mandag 15. september 2025. Han ble 90 år. Han var født den 21. mars 1935 i Skien.
–Vi er glade for at han fikk lov å reise hjem til Gud. Han beholdt sin sterke tro helt til det siste, sa hans datter Lene Prestegård til Dagen.
Prestegård ble begravd på Grefsen kirkegård i Oslo den 30. september 2025.
For mange som opplevde Gunnar Prestegård, var han indremisjonsmannen med stor I. Alltid velkommen som taler. Og han hadde noe å gi fra Guds ord. Jeg husker ham fra et fullsatt bedehus på høstmøtet i Bergens Indremisjon sammen med generalsekretær Ole Abel Sveen i Det vestlandske Indremisjonsforbund. Det var oppbyggelige møter med en fast tro på Jesus Kristus som mellommann til Himmelens land.
På mange måter var Gunnar Prestegård en slags norsk Billy Graham som samlet folk, og som mennesker lyttet til, enten det var fra talerstol, intervjuer i aviser, NRK eller i fortrolige samtaler. Den kristne tonen var alltid klar og velmenende.
Prestegård hadde også god kontakt med en annen kjent kristengeneral som det konservative kristenfolket lyttet til. Det var Carl Fr. Wisløff. De brukte noen ganger i året å gå ut for å spise middag sammen. De hadde også vært sammen på en minnerik gruppetur i Israel.
Intet var for lite for Prestegård. En oppbyggelig sak kunne like gjerne dukke opp de nå nedlagte bladene Finnmarkhilsen i Hammerfest eller i For Fattig og Rik i Oslo.
Prestegård engasjerte seg også i andre mediespørsmål. Fra 1981 til 1985 var han medlem i Kringkastingsrådet og fra 1986 til 1989 nestformann. Det er all grunn til å tro at Prestegård har talt de kristne verdiers sak.
Det store skisma
Som generalsekretær i Indremisjonsselskapet fikk Prestegård en vanskelig sak på sitt skrivebord, går det frem av boken «Lyslugg og mørkemann». Det var spørsmålet om kvinnelige prester. Og høsten 1986 vedtok hovedstyret å stille foreninger og ansatte fritt i spørsmålet. Men det var ikke aktuelt å ansette kvinner i stillinger som generalsekretær, kretssekretær eller bibelskolerektor. Åpningen for kvinnelige prester varslet et brudd med Calmeyergatelinjen om at kristne organisasjoner ikke skulle ha noe frivillig samarbeid med liberale teologer som brøt med den bibelske autoritet. Endringen i Indremisjonsselskapet kom neppe fra toppen, men fra grasrota. Det ble fortalt at indremisjonsvennene hadde fått døtre som ble prester, og man ville nå ha en teologisk snuoperasjon. Den kom!
Den kjente svenske biskop og forfatter Bo Giertz sa en gang at kvinneprestspørsmålet er selve testspørsmålet på bibeltroskap.
Asbjørn Nordgaard og Johnn Hardang sluttet i Indremisjonsselskapet. Året etter, i 1987, ble Prestegård forstander ved Menighetssøsterhjemmet frem til 2005.
Han var generalsekretær i Indremisjonsselskapet i 12 år.
Prestegårds ønske om sammenslåing med Den indre Sjømannsmisjon som hørte til de mer konservative, ble det ikke noe av. I 2001 fusjonerte Santalmisjonen for Indremisjonsselskapet og ble til Normisjon.
Indremisjonsgeneralen var også en sentral skikkelse på Geilo-møtene som fikk stor pressedekning i «gamle dager».
–Skal de kristne organisasjoner komme ut av skyggenes dal, må de ikke være redde for å holde frem det kristne budskap om Jesus som frelser fra fortapelsen, om diakoni og om misjon. Det er et gledens budskap som folk trenger, sa Gunnar Prestegård til KPK i forkant av et årsmøte i Organisasjonenes Fellesråd.
Men de såkalte Geilo-møtene med ti landsomfattende kristne organisasjoner vedtok 11. januar 2008 å legge ned OF. En talerstol til hele Norge var for alltid borte. Årsaken var økt sekularisering og teologisk strid.
Fra notatblokka
Som journalist i Dagen ble jeg litt kjent med Prestegård. Da vi flyttet fra Bergen til Dagens Oslo-kontor, var han meget hjelpsom. For det var ikke helt enkelt å skaffe et sted å bo, men det sto en tom leilighet på Menighetssøsterhjemmet, og den fikk vi leie. Det var en utstrakt hånd til Dagens kontor i Oslo. Det hendte flere ganger at jeg stakk innom Prestegårds kontor på Menighetssøsterhjemmet i Rosenborggata. Der snakket vi om aktuelle saker før jeg gikk til Oslo-kontoret i Storgata.
Det var lett å intervjue Prestegård. Han fortalte klart og kort hva han mente.
–Så ordner du det, sa Prestegård.
Det føltes som en tillitserklæring. Og for en som var ny i hovedstaden, var det til stor nytte å få intervju, råd og vink.
Jeg husker godt da jeg som elev forlot Bibelskolen i Staffeldtsgaten i 1984 for å være sommervikar i Dagen. Det var bibelskolelærer Sigvart Riiser som sa at når du kommer til Vestlandet skal du legge merke til at det er en helt annen kristendom der. Jeg merket meg at det var stor forskjell på kristenlivet i Oslo og på Vestlandet. Kristenlivet i Oslo ble vel kanskje derfor ikke det store satsingområdet for meg som journalist. Men Gunnar Prestegård behersket begge deler med sitt enkle, klare budskap om troen på den korsfestede og oppstandne Jesus. Prestegård var dessuten ingen stridens mann.
Jeg var også redaktør av bladet KARMEL ISRAEL-NYTT. I noen år hadde KARMEL sine sommermøter på Den indre Sjømannsmisjonens sjømannskirke på Bygdøy. Men en gang høvde det ikke slik. Da fikk KARMEL leie lokale på Menighetssøsterhjemmet.
Det ble et fint årsmøtestevne der. Det må kanskje som bakgrunn fortelles at for KARMEL-INSTITUTTET var Indremisjonen alltid viktig, helt fra starten av. For da Per Faye-Hansen startet opp KARMEL i etterkrigsdagene i 1945, var det ikke helt lett. Hans kone Helga Faye-Hansen fortalte at det var mange ledere som sa at dette kommer ikke til å gå. Men generalsekretær Johan Martin Wisløff i Indremisjonsselskapet sa til Per Faye-Hansen at da er du ansatt i Indremisjonen. Det var også en som skrev til professor Ole Hallesby ved Menighetsfakultetet, og spurte hva for en mann denne Faye-Hansen var. Hallesby svarte en utmerket mann og ditto sak.
For Karmel var det viktig at bedehusene ble holdt i hevd, også fordi man reiste rundt til bedehusetne med forkynnelse om Bibelen og Israel.
Til Israel
Fra 1989 til 1993 var Prestegård stortingsrepresentant for Kristelig Folkeparti. Prestegård spilte også, så vidt man husker, fotball med «gymsalkameratene» på Kristelig Gymnasium. Der var også Kjell Magne Bondevik.
Prestegård var en venn av stortingsmann Kåre Kristiansen (KrF) som ble en berømt israelvenn da han gikk ut av Nobel-komiteen fordi Yasser Arafat fikk Nobels fredspris. KARMEL tok en gang Kristiansen med på rundtur i Samaria. Jeg fulgte Kristiansen til et møte med Benjamin Netanyahu.
Jeg ble sammen med min kone sendt til Israel som Dagens korrespondent. Jerusalem var et naturlig møtested for kristenfolket hvor også Gunnar Prestegård var å finne med en reisegruppe da Ole Abel Sveen feiret sin 70-årsdag i 2006. Og der ble det selvsagt intervju med indremisjonsgeneralen om Israels konfliktfylte hovedstad Jerusalem.
–Gud har globalt lederskap. Det er kvalitetssikret, sa Prestegård og kom med sitt evangeliske budskap i Gravhagen:
–Jesus har stått opp fra de døde. Graven er tom. Dette er budskapet til oss. Jesus er Guds frelsende handling til verden. Hver den som tror på Ham, skal ikke gå fortapt. Dette er noe langt mer enn en tilfeldig redningsplanke. Jesus er en gave til oss. Vi skal få vandre for Guds åsyn i livets lys. Jesus er livet og lyset, sa Prestegård som syntes det var inspirerende å få tale ved Jesu grav. 447 deltakere på den nordiske gudstjenesten hørte Prestegård. En av tilhørerne var den kjente finske sangeren Viktor Klimenko.
Det må sies om Prestegård at han var en mann med glimt i øyet og et vennlig smil, en høvding som var glad i mennesker og sikkert også en stor stemmesanker for KrF. Kanskje ble Prestegård den siste i rekken av landsdekkende kristenhøvdinger i Norge.
Jeg husker Prestegård som den store vennlige indremisjonsgeneralen som talte om Jesus og ville at mennesker skulle komme til tro på Ham og bli frelst.
Når man tenker på Gunnar Prestegård, er det nærliggende å tenke på Paulus’ ord i brevet til filipperne 1, 21: «For meg er livet Kristus og døden en vinning.»
Vidar Norberg
På møte med Prestegård
Bedehuskaffe i DISM/DVI
En Israel-venn taler i Gravhagen
Det var et godt møte
