Det var 15.000 mennesker som marsjerte opp Karl Johansgate den 10. mai 1986. Det var både Børre Knudsen og politiet sitt tall, – og det var den største demonstrasjon til da i Oslo.
Det var «Hordalandsaksjonen mot fosterdrapslova» og «Folkebevegelsen for livsrett og menneskeverd» som arrangerte marsjen. I et år hadde Børre Knudsen reist rundt og oppfordret folk til å reise til Oslo. Undertegnede var med og talte på mange av hans møter, der barnet i mors liv var hovedtema.
Asbjørn Ystebø var reisesekretær, tilknyttet Hordalandsaksjonen, og gjorde en formidabel jobb for å mobilisere. Dagen-redaktør Finn J. Sæle, var drivkraft og leder i Hordalandsaksjonen.
Undertegnede var med i styret til Folkebevegelsen, og fikk den ære å overlevere et offisielt Ja til livet-manifest til Stortingets president, Jo Benkow. Vi var venner etter det, selv om han ikke skiftet syn og forsvarte barnets rett til liv. Vennskapet var likevel sterkt på grunn av felles kamp for Israels rett til eksistens.
På Universitetsplassen ble vi angrepet av motdemonstranter med lange rødmalte spyd som skulle symbolisere irregulære aborter. De kuttet ledningene til høytalerne, og en kort tid hadde vi ikke kontakt med publikum. – Farlig, sa politiet. Redaktøren av denne avis løp frem til meg og sa: – Be Kjell Grønner være forsanger for «Navnet Jesus blekner aldri». Med Frelsesarmèens korps, ljomet sangen over Oslo, og fikk en plass i folks hjerte som kristenfolkets nasjonalsang. Hva nå? Demografien vil gi Ja til livet-prestene, Børre Knudsen, Per Kørner, Ludvig Nessa og Per Lønning seier til sist.
De må aldri glemmes.
Anita Apelthun Sæle
Politisk redaktør
