Av Børre St. Børresen
Statsforvalter Runar Sjåstad sa til avisa Finnmarken at han lover en rask avgjørelse om den berømte asfalten til Slettnes fyr etter planlagt befaring i Gamvik. Han tenkte også høyt om et argument: asfalten ligger der allerede. Nettopp! Nå tiden inne for en beslutning som er helhetlig og fornuftspreget.
Gamvik kommune burde selvsagt ha søkt om dispensasjon før veien til Slettnes fyr ble asfaltert i 2024. Det var feil å la være. Men når tiltaket først er gjort, og det ikke er i åpenbar strid med verneforskriften der det gis anledning til vedlikehold av eksisterende vei, blir det meningsløst å kreve at asfalten fjernes nå.
I så fall handler det i praksis om ren statlig formalisme: «Dette skulle vært gjort riktig fra start», uavhengig av hva som gir minst samlet skade etter at arbeidet allerede er utført.
For naturmiljøet er statens antydete løsning med miljømessig uforsvarlig:
Å fjerne asfalten, bringe den til annet sted og legge grus tilbake vil kreve ny anleggsvirksomhet.
Først kreves det maskiner og diesel til å rive og fjerne asfalten. Deretter må grus kjøres inn med unødig støy og nye klimautslipp. Og til slutt må biltrafikken til fyret igjen gå på en vei som støver—til skade for fugle- og dyreliv.
Dette støttes av det som ble sagt i intervjuer omtalt i Finnmarken. Eks-politimannen Kai Brox fremhevet at asfaltstripen er positiv for miljøet fordi den eliminerer støvplager og har holdt veien snøfri uten brøyting; han pekte også på at støvet fra tidligere grusvei påvirket fuglelivet negativt.
Jan Erik Raanes, som driver Slettnes fyr, viste til at asfalteringen er en god løsning for fauna og flora, og at skadevirkningene på vegetasjon (og trolig fuglelivet) har økt over år på grunn av støvet fra veien. Begge var enige i at kommunen burde hatt formalitetene på plass først.
Med tanke på utvikling av reiseliv basert på vår kysthistorie, vil en forsvarlig vei være nødvendig hit til Norges 5.høyeste fyr og verdens nordligste fastlandsfyr.
Det er også interessant hva Tingretten la vekt på i vurderingen av foretaksstraff for Gamvik kommune. Kommunens advokat Sunde framhevet at asfalt kontra tilført grus kunne være bedre for nærmiljøet.
Hun pekte dessuten på at veien har eget gårds- og bruksnummer, og spurte staten om hvorvidt dette gårds- og bruksnummeret var oppført i verneforskriften for området. Den var faktisk ikke det! Tingretten kom til at kommunen ikke skulle gis foretaksstraff. En klok avgjørelse!
Dessverre ble det overprøvd av flertallet i Lagmannsretten da staten anket.
Da kongen for over 200 år siden holdt til i København, ansatte han godt gasjerte amtsmenn rundt om i datidens amt (fylker). De skulle påse at kongelige vedtak ble fulgt lojalt opp. Fra 1905 når vi endelig ble løst fra unionen med Sverige, ble det regjeringen som sikret seg sine lojale fylkesmenn.
Etter hvert ble dette en måte å gi sine egne avgåtte stortingsrepresentanter og statsråder en statlig takk: De fikk en svært godt betalt stilling i staten fram til pensjonsalder. Likevel; staten forventer full lojalitet som takk.
Den eneste fylkesmannen som har vært i Finnmark og som hadde mot til å stå opp for fylket, var trønderen, ordføreren og senere stortingsmann for Ap, Anders Aune. Han sjokkerte hele det politiske miljø i 1988 da han skrev et harmdirrende brev til statsminister Brundtland (A).
Der mente han at regjeringen måtte være både døv og blind når de ikke reagerte på den alvorlige situasjonen i Finnmark. Folketallet fortsatte å gå nedover, kysten mistet både båter og arbeidsplasser grunnet selplage, overfiske av lodde og reduksjon av fangstbar hvitfisk.
Folket i Finnmark takket han for vekkelsen han ga sentrale myndigheter ved å velge han inn på Stortinget i 1989.
Statsforvalterens jobb er å håndheve regelverket. Men er statsforvalteren en overbetalt slave av staten og statlige ansatte sine vurderinger? Dette er særlig interessant sett med Finnmarksbriller.
Jeg tror ikke Sjåstad har ambisjoner om en ny periode på Stortinget. Finnmark har likevel behov for en statsforvalter som både tenker sjøl og har ryggrad til å stå opp mot sterke byråkraters makt.
I Slettnes-saken trengs nå en klok beslutning som faktisk reduserer belastning på klima og natur.
Derfor bør asfalten bli liggende.
