Av fiskeri og havminister Marianne Sivertsen Næss
Norsk fiskeriforvaltning bygger på flere sentrale pilarer. Det langsiktige perspektivet – selve kjernen i forvaltningen – er at også kommende generasjoner skal kunne høste av havet. Dette er ikke bare sunn fornuft, men lovfestet i havressurslova og forankret i Grunnloven § 112:
«Naturens ressurser skal disponeres ut fra en langsiktig og allsidig betraktning som ivaretar denne rett også for etterslekten».
Vi har klare regler for hva som kan fiskes hvor, når og med hvilke redskaper. Virkemidler som minstemål, stenging av områder og redskapsregler skal hindre fiske på umoden fisk. I juli 2025 ble det innført en stengningshjemmel for å verne sild under minstemål i Nordsjøen. Endringen gir Fiskeridirektoratet hjemmel til å stenge områder ved fare for ulovlig høy innblanding av nordsjøsild under minstemål.
Likevel fiskes det fortsatt i områder med høy andel undermålsfisk. Når fisk tas ut før den har reprodusert seg, svekkes bestandene over tid – og dermed også grunnlaget for både næring og verdiskaping.
Vi har ikke manglet tiltak – vi har manglet etterlevelse. De siste årene er det også innført forhåndsstenging av områder for å begrense fisket på undermålsfisk. I Øst-Finnmark er områder forhåndsstengt for deler av flåten for å beskytte småfisk av torsk og hyse. Også i seinotfisket er det innført forhåndsstenging av områder, i tillegg til krav om lengdemåling, prøvefiske og rapportering.
Likevel tas det fortsatt for mye småfisk. Reglene finnes – spørsmålet er om viljen til å følge dem er sterk nok.
Vernet av fisk under minstemål er helt avgjørende for å bevare og styrke bestandene i havet. Derfor må også virkemidlene være tilstrekkelige. For å styrke etterlevelsen har vi bedt Fiskeridirektoratet sende på høring et forslag om å endre § 49 i høstingsforskriften.
Forslaget innebærer at hele fangsten inndras ved brudd på reglene – ikke bare andelen undermålsfisk. Når hele fangsten inndras, blir det langt mer risikabelt å fiske i områder med mye småfisk. Det gir sterkere insentiver til å unngå slike felt.
Når vi nå foreslår å skjerpe dette regelverket, er det ikke for å straffe næringen, men for å sikre like vilkår og en bærekraftig ressursforvaltning som alle er tjent med.
En av regjeringens prioriteringer er å styrke sjømatindustrien og sikre at ressursene vi forvalter bidrar til aktivitet og sysselsetting langs hele kysten. Vi har ambisjoner om økt bearbeiding i Norge, men lønnsomhet og konkurransedyktighet må ligge til grunn. Tilgang på råstoff er avgjørende for norsk fiskeindustri, og nettopp derfor er det så viktig å ta vare på bestandene.
Fisk som får vokse seg større og reprodusere seg før den høstes, gir et bedre ressursgrunnlag, høyere avkastning og større forutsigbarhet for både fiskeri og industri. De aller fleste fiskere tar ansvar og gjør de riktige vurderingene. Nettopp derfor er det viktig at regelverket også fanger opp de tilfellene hvor det tas uakseptabel risiko.
Et klart og tydelig regelverk bidrar til forutsigbarhet – både for dem som følger reglene, og for dem som vurderer å tøye dem. Vi forvalter ikke bare dagens fangst, men fremtidens bestander, arbeidsplasser og verdiskaping langs kysten. Da må det være helt klart at det ikke lønner seg å ta sjansen med ressurser som tilhører fellesskapet – og kommende generasjoner.
