(PETIT): I dag er det hus langs Vevikbakkens venstre side. Men man skal ikke lenger tilbake enn til 1960- og 1970-tallet før jorda ble slått. Hesjene sto på rekke og rad for å tørke høyet. Det var vel buskapen til Anna Leinan som fikk gleden av tørket høy.
Barn og ungdom deltok i høyonna i Vevikbakken. En gang i min barndom var jeg på tur til den ytterste fiskereiendommen i Vevika. Barn og unge arbeidet iherdig og strevsomt i høyonna. Jeg hadde en pose med karameller kjøpt på Johannes Nilsens kiosk eller Stina Bomstads forretning i Mehamn. Jeg kastet karamellene over gjerdet til guttene og jentene som arbeidet på jordet. En av dem, Leif, var på min egen alder. Synet av slåtta i Vevikbakken mot Nordishavet er forlengst en saga blott som ikke mange husker. Men vakkert var det!
Før i tiden var det kyr i Mehamn. Av og til kunne man treffe på dem under en luftetur. Det hendte at ei og anna ku stakk hodet ned i en åpen søppeldunk for å se om det kunne være litt avveksling fra gresstuster.
Nå virker det nesten som om både dyr og fisk er mer eller mindre fraværende i det som en gang var et aktivt fiskevær. Kanskje forsvinner også folk med tiden fra utkantstrøkene? Det har vel å gjøe med politisk styring og samfunnsutvikling.
V.N.
