Redaksjonen

Av Trygve Slagsvold Vedum, leder i Senterpartiet

(19.02.2020): Vi er helt avhengige av ferja og småflyet skal vi klare å binde dette langstrakte landet sammen. Med Erna Solberg som statsminister og Siv Jensen som finansminister har ferjeprisene økt kraftig – mens Widerøe nå må sette tusenvis av flyavganger på bakken på grunnen av økte avgifter. Taperen er folk som er avhengig av ferja eller småflyet for å komme seg til skole, jobb eller legen.

Norge er et land der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Fra innerst i dalen, til det ytterst i havgapet. Men der fjord og fjell skiller oss, binder ferjene og kortbanenettet Norge sammen. Dette har vært en suksesshistorie for landet vårt. Det har gjort at folk skaper store verdier ved kysten, og gode lokalsamfunn. Det har gjort at det går an å satse også på de mindre stedene i Nord-Norge, fordi det går et småfly som frakter pendleren på jobb eller kunder til den lokale bedriften. Derfor er det helt uakseptabelt at ferjebilletten har blitt så dyr at folk ikke har råd til å kjøpe den. Og like uakseptabelt er det at folk mister det eneste kollektivtilbudet de har når småflyene må settes på bakken.

Med FrP som støttehjul fører regjeringen en avgifts- og sentraliseringspolitikk som rammer de som ikke har all verdens tilbud fra før. Denne gangen går det utover de som må kjøre småfly. Det mener jeg er grunnleggende feil. I dagene som har gått etter at Widerøe varslet at de må kutte 4000 avganger, har derimot Høyre og FrP vært mest opptatt av å stemple meg som populist. Det blir hverken rimeligere ferjebilletter eller bedre flytilbud av det. I stedet utfordrer jeg Høyre og FrP til å få ned ferjeprisene, gi fly under 20 tonn fritak for flypassasjeravgiften og senke momsen på kollektivtrafikk. Det burde være selvsagt at folk i hele Norge skal ha tilgang til et godt og rimelig kollektivtilbud, enten det er til lands, vanns eller i lufta.

Innlegget er sakset fra Senterpartiets nettside.

(14.02.2020): Vi lever i en tid hvor det nærmest er blitt et mål i seg sjøl at det meste skal sentraliseres, nedlegges eller flyttes vekk fra distriktene, gjerne til utlandet, skriver Ságat på lederplass.

Siste skudd på stammen er Tine, som nå utrolig nok seriøst vurderer å legge ned de to gjenværende meieriene i Finnmark. Dette kan i verste fall bety at 21 ansatte i Tana og 13 i Alta mister jobbene sine.

I tillegg kommer den samfunnsmessige betydninga av eventuell nedlegging. For melkeprodusentene i Finnmark vil det naturlig nok kunne medføre en katastrofe om melka skal måtte transporteres til de nærmeste meieriene i Balsfjord og Harstad for videreforedling.

Landbruket er en av de viktigste tradisjonelle samiske basisnæringene i indre strøk. Hvis meieriet forsvinner, vil dette være et hardt anslag mot det materielle grunnlaget for samisk kultur i hjertet av Sápmi. Dette må motarbeides med absolutt alle tilgjengelige midler.

Nedlegging vil også ramme matforsyninga og beredskapen i Finnmark. Tidligere var det også meierier i Kirkenes, Vadsø og Lakselv, som for lengst er blitt historie.

Vi skjønner at det er en utfordring for Tine at folk drikker stadig mindre melk. Melkeforbruket har de siste ti årene falt med om lag 17 liter per nordmann.

Her burde Tine sammen med landbruks- og helsemyndighetene drive mer aktiv informasjon og folkeopplysning om betydninga av de gode næringsstoffene som finnes i nettopp melka. Folkehelsa er selvsagt det aller viktigste, men om man samtidig kan berge viktige basisarbeidsplasser i distriktene, vil det være en fin bonus.

Samtidig sitter vi med inntrykk av at noe av problemet for Tine kan være selvforskyldt. For eksempel at produksjonen av suksessproduktet jarlsbergost flyttes til Irland, hvor gresset angivelig skal være grønnere enn i Norge.

Uansett registrerer vi at meierisjef Eirin Utsi i Tana på langt nær anser slaget som tapt, men tvert om velger å se optimistisk på fremtida.

– Vi har et meget godt anlegg her i Tana. Bygget og maskinene er godt ivaretatt og vedlikeholdt, og vi vil ha full fokus på de mulighetene som anlegget vårt kan gi for fremtida. Vi har mange bein å stå på, og vil jobbe for at vi fortsatt skal ha det i tida fremover, sier Eirin Utsi til Ságat. I mellomtida kan vi andre gjøre en forskjell ved å øke inntaket av lokale melkeprodukter.

(18.02.2020): Gjennom diverse lovendringer etter årtusenskiftet har den offentlige forvaltninga langt på vei overtatt funksjonen til justis- og rettsinstansene i samfunnet. Både statlig og kommunal forvaltning er blitt tildelt myndighet til å økonomisk straffe antatte regelbrudd, skriver Sagat på lederplass.

Døgnmulkt, overtredelsesgebyrer med videre er blitt en stadig større del av det offentlige maktapparatet mot enkeltmennesker og bedrifter i samfunnet. Det er en akselererende utvikling hvor regjeringer av ulik politisk kulør stadig presenterer nye forslag til lovreguleringer med formål å styrke den offentlige byråkratiet og svekke den allmenne rettssikkerheten.

Norges grunnlov legger opp til en tredeling av den offentlige makt og myndighet i landet: Stortinget som lovgiver, kongen/regjeringa som utøver, og domstolene som dømmende makt. Maktfordelingsprinsippet er således basert på at regler skal lages, iverksettes og kontrolleres av tre selvstendige statsmakter.

De siste årtier har Norge i stadig større utstrekning distansert seg fra det som skulle være den grunnleggende maktfordeling i samfunnet. De offentlige forvaltningsorganene opptrer stadig oftere i den kombinerte rollen som part, anklager, dommer og bøddel i et stadig bredere spekter av forvaltningssaker.

I et demokratisk rettssamfunn er det et fundamentalt prinsipp at straff for regelbrudd skal utmåles av en uavhengig domstol, gjerne på bakgrunn av en nøytral og objektiv etterforskning og tiltalebeslutning utført av partsuavhengige instanser (politi og påtalemyndighet). Og samtidig skal enhver anses som uskyldig, inntil det motsatte blir erkjent eller bevist uten rimelig tvil.

Norge har derimot valgt den motsatte vei, hvor forvaltninga får overta oppgaver som naturlig fortsatt burde vært ivaretatt av justisetatene og domstolene. Samtidig snus rettssikkerheten på hodet, man anses som skyldig inntil det motsatte er bevist.

Til overmål medfører det nye systemet at den instans som ilegger mulkt, gebyr og andre bøter, sjøl får beholde den økonomiske «gevinsten» av straffen. Altså et direkte incitament for å bøtelegge flest mulig. Stortinget bør innse at Norge er på ville veier her.