Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

UTENRIKS: Strålende forhold mellom Israel og Tyskland

By

 

Tysklands kansler Angela Merkel og Israels statsminister Benjamin Netanyahu. (Foto: Vidar Norberg)

 

Av Vidar Norberg

(Jerusalem 04.10.2018): Forholdet mellom Israels statsminister Benjamin Netanyahu og Tysklands kansler Angela Merkel ser ut til å være strålende. Begge ønsker kamp mot antisemittisme, vil forhindre at Iran får atomvåpen og utvikle samarbeidet på nesten alle områder.

De holdt sin pressekonferanse på det berømte King David hotell i Jerusalem torsdag ettermiddag. Det var det sjuende felles regjeringsmøte mellom de to land. Ordningen med felles regjeringsmøter ble vedtatt i 2008. I fjor ble det kansellert på grunn av tysk misnøye med israelsk politikk. Dette var også Merkels femte besøk i Israel siden hun ble kansler for snart 13 år siden.

Merkel og Netanyahu sendte ut et felles skriv. Der het det at de er tilfreds med utviklingen av det sterke og levende samarbeidet gjennom de seneste tiåret. Netayahu bekreftet at Tyskland er, og vil forbli en av Israels nærmeste og viktigste allierte. Kansleren understreket at den tyske regjeringen har en forpliktelse og et historisk ansvar for Israels sikkerhet som en jødisk stat og sa at man aldri må kompromisse med Israels rett til å eksistere. Tyskland er mot enhver boikott av Israel.

–Merkel sa i Knesset for ti år siden at Tyskland aldri vil forsake Israel. Du har vist at du har holdt ord, sa Netanyahu.

Samarbeidet mellom de to landene handler, ifølge fellesuttalelsen, om både innovasjon, økonomi, handel, kultur, miljø, ungdomsutveksling, politikk, forsvar etterretning, kamp mot terror og cybersikkerhet. Netanyahu påpekte at Tyskland er en bilnasjon med kapital og Israel arbeider med systemer for å få trygge selvstyrte biler.

Mot antisemittisme

Netanyahu takket under pressekonferansen for at Merkel har gått sterkt ut mot antisemittismen, for å få den bort både i Tyskland og i Europa.

–De holocaustoverlevende er snart ikke lenger blant oss. Derfor er det viktig å utvikle kontakten mellom de unge, sa Merkel.

I fellesuttalelsen tok både Netanyahu og Merkel til ordet for å bevare minnet om holocaust for fremtidige generasjoner, slik at det blir en pilar forholdet mellom de to land og deres folk. De ønsker større utveksling av unge.

–Det har vært problemer i Tyskland med antisemittisme. Vi kjemper mot antisemittismen og vil fostre jødiske liv i Tyskland. At jødiske hus må beskyttes av politiet viser at vi må fortsette kampen mot antisemittismen. Vi må få folket med oss og regjeringen må lede dette arbeidet, sa Merkel under spørsmålsrunden.

Netanyahu forklarte også hvordan den moderne antisemittismen trer frem i dag.

–Før var antisemittismen tradisjonelt på høyresiden. Nå er det en ny antisemittisme. Man finner den på den radikale venstresiden og blant muslimer i Europa. Antisemittisme er alltid bakvaskelser. I gamle dager sa de at jøder forgiftet brønnene og drakk blodet av kristne barn. Til og med Voltaire og Dostojevskij trodde på dette. Nå ser man igjen bakvaskelser, men den er rettet mot staten Israel. Vi blir beskyldt for å gjøre forferdelige ting, blant annet mot palestina-arabiske barn. Masser tror på dette. Kampen mot antisemittismen må rettes mot dem som angriper den jødiske staten. Israel er den eneste staten i Midt-Østen som garanterer rettighetene for minoritetene, sa Benjamin Netanyahu.

Han fortalte videre at man nå ser endringer i den offentlige meningen i arabiske stater til det bedre for Israel.

Iran må stanses

Igjen advarte Netanyahu mot Iran, som ekspanderer i Midt-Østen og forsøker å skaffe seg atomraketter mot Israel. Han har var imot å fjerne sanksjonene mot Iran, og støtter USAs sanksjoner mot Iran.

–Milliardene som går til Iran brukes til å betale landets krigsmaskin, sa Netanyahu.

Han viste videre til at iransk etterretning har forsøkte seg på terroraksjoner på europeisk jord og ba verdens nasjoner om å presse Iran til å slutte med terror. Videre påpekte han at Iran vil bruke Syria og Libanon for terrorangrep mot Israel. Netanyahu sa at Israel vil fortsette med å blokkere dette. Ifølge pressen har Israel siden 2017 gjennomført 200 angrep mot iranske mål i Syria. Det gjelder særlig våpenfabrikker og overførsel av avanserte raketter til Hizballah i Libanon.

Tyskland støttet opphevelsen av sanksjoner mot Iran. Iveren for samarbeid med regimet har vært stor i Tyskland. Men Merkel sa under pressekonferansen at Tyskland vil gjøre alt for at Iran ikke skal få kjernefysiske våpen. Iranerne har selv tatt til orde for å utslette Israel og satset forsøkt å utvikle atomraketter.

–Israel har rett til å forsvare seg, sa Merkel.

PLO-stat

Merkel fremmet det europeiske synet om et tostatsløsning på konflikten mellom Israel og palestina-araberne.

–Vi støtter en tostatsløsning. Vi oppfordrer palestina-araberne om å komme til forhandlingsbordet, sa Merkel som ville ta saken opp med PLO-leder Abu Mazen direkte, ikke på pressekonferansen.

Hun var imidlertid bekymret for at jødiske bosetninger kan gjøre det vanskeligere å få til en tostatsløsning. Hun sa at om man skal få fred mellom palestina-arabere og Israel må man finne en løsning.

 

Pressekonferanse mellom Angela Merkel og Benjamin Netanyahu i Jerusalem.

 

 

 

Kulturmarxisme – ødelegger barn, familier og nasjonen

By

Mangelen på Kristen tro, tenkning og praksis ødelegger nasjonen. Stortinget vedtar ulover.

 

Av Lars-Arne Høgetveit

(24.09.2018): Menneskerettighetenes opphav er basert på den kristne kulturarven, som flere ønsker kastet på historiens skraphaug. Det er et slags selvskudd, men som en ikke skjønner at er det på grunn av den onde natur som bor i oss mennesker. Samtidig er det noen få bevisste som skjønner hva de driver med, de andre dilter etter i sin søvn, noen i frykt for represalier. Noen i Norge ønsker sågar yrkesforbud for personer (og sikkert også en arbeidsleir) som tror på Bibelen og sier det offentlig – slik er det i Nord Korea med flere. Og vi har i dag lover som skal virke helt inn i de tusen hjem med hensyn til hva far og mor kan lære sine barn. For eksempel ser den nye «diskrimineringsloven», ved første øyekast fin ut – men går en inn i den er den på flere områder totalitær i sin ånd.

Den brilliante boken av Sigurd Opdahl fra 1947, http://www.kommentar-avisa.no/artiklerhoyreside/Bokanmeldelse.htm dokumenterer menneskerettighetene opphav.

Sitat fra boken: «Det menneskene først stridde for, var det indre livs frihet. Det var retten til å tilbe Gud i overensstemmelse med ens egen samvittighet, altså tros- og samvittighetsfrihet.» (s. 12)

Så, veldig forkortet, kom kravet om ytringsfrihet og pressefrihet og andre rettigheter fulgte på. MEN rettighetene var avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT. Og vi sitter i det totalitære klisteret. Disse retter/friheter tenker få på, at vernet om også ett eventuelt mindretall. Dette mindretallet har benyttet seg av, gjennom mange tiår, sine Gud-gitte rettigheter til nå og ville knuse frihetens Opphav. Disse kulturmarxister som tenkte tankene til Frankfurterskolen jobbet inn darwinismen i samfunnet og fratok dermed mennesket menneskeverdet og noe å leve for. De jobbet inn feminismen, begrepet «statens barn» og tok definisjonsmakten over ordene vi bruker blant annet for å utslette skillet mann-kvinne og abort var en del av denne ondskapen. De jobber på de fleste områder av samfunnet blant annet også med å underminere eiendomsretten til bønder, for den gir bønder en mulighet på selvstendig grunnlag å bidra med tanker, ofte fra en basis av en kulturforståelse som ikke har ett islett av en ond -isme, inn i samfunnet.

Hva vil den totalitært tenkende person sette i stedet for den kulturarven? Vi ser skyene stige opp over horisonten og det varsles uvær, ideologisk uvær av verste merke for Ola og Kari Nordmann – mangelen på Kristen tro, tenkning og praksis ødelegger nasjonen. Vi kan ikke åpne en avis uten at elendigheten flommer mot oss – barn, unge, voksne og eldre lider og familien som fundament i samfunnet er under konstant angrep av offentlige myndigheter, lover og regler! Det er etter hvert mange eksempler på at også politiet grovt misbrukes av norske forvaltningsorganer som for eksempel Barnevernet. Rettsstaten og demokratiet forvitrer og korrupsjonen florerer også innen forvaltningen på stats- og kommunalt nivå.

Norge har vært en konfesjonsbundet nasjonalstat siden 1000-tallet og vi så det også tydelig i 1814 Grunnloven, den Grunnloven ett Stortingsplenum (unntatt 3 representanter fra Sp) ødela 21. mai 2012 – da paragraf 2 ble terminert. En stille kulturmarxistisk revolusjon var foreløpig ved veis ende – så kommer naturligvis neste akt – på grunn av at menneskets indre styring er dramatisk ødelagt, for «enhver er salig i sin egen tro» – med økt vold, borgerkrig og så den sterke mann eventuelt annen krig for kaos kan ikke virke over tid.

Vi nordmenn har en historie – vi synger om den hver 17. mai – men praktiserer den lite:

«Norske mand i hus og hytte, tak din store gud! / landet vilde han beskytte, skjønt det mørkt så ud. / Alt, hvad fædrene har kjæmpet, mødrene har grædt, / har den Herre stille læmpet, så vi vandt vor ret.»

Oppsummert: Vår Frihet og Rett ble altså avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT inklusive ytringsfriheten.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa

 

 

 

Ønsker Putin til frigjøringsmarkering

By

Fylkesvaraordfører Bente Haug hilste på utenriksminister Sergej Lavrov i 2014. (Foto: Trond Magne Henriksen)

(02.10.2018): Finnmarks fylkesordfører Ragnhild Vassvik og ordfører Rune Rafaelsen i Kirkenes har i et brev til statsminister Erna Solberg foreslått at Russlands toppledelse inviteres når Øst-Finnmark neste år markerer at det er 75 år siden Den røde armé frigjorde området.

De nevner ikke Vladimir Putin med navns nevnelse, men meldingen til statsministeren er klar.

Markeringen er i Sør-Varanger fra 23. til 24. oktober 2019. Finnmark fylkeskommune har ansvaret for en konferanse fra 23. til 24. oktober i Kirkenes. Der skal man ta for seg krigen i nord. Del to handler om samarbeid i nord, med vekt på det bilaterale forholdet Norge–Russland og Barentssamarbeidet, går det frem av brevet til statsministeren.

Fredag den 25. oktober 2019 skal det være et kulturelt arrangement med både norske og russiske kunstnere. Det er Sør-Varanger kommune som har påtatt seg oppgaven.

–I denne omgang ber vi om at politisk ledelse i Norge setter av overnevnte datoer i 2019, og at statsministeren medvirker til at politisk ledelse er godt representer. Kongen vil også bli invitert.

–Det vil være kontakt på regionalt nivå i Russland, i hovedsak administrasjonen i Murmansk oblast. Fra vår side mener vi at det vil være riktig å invitere øverste politiske nivå i Russland til markeringen.

I en pressemelding skriver Finnmarks fylkeskommune at under 70-årsmarkeringen deltok kong Harald, statsminister Erna Solberg og utenriksminister Børge Brende fra norsk side. Fra Russland kom utenriksminister Sergej Lavrov. Arrangementene fant sted i Litza, Bjørnevatn og Kirkenes under et meget stort medieoppbud og godt publikumsframmøte.

 

Kristenlederen Per Kørner in memoriam

By

Per Kørner i Mehamn kirke. (Foto: Vidar Norberg)

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

Per Kørner (82) i Strandebarm døde den 27. september 2018 av kreft.  Han var kjent for sin uredde kamp mot fosterdrapet.

Sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa var Kørner en av Norges største forsvarere av barnet i mors liv. Det kostet ham også stillingen som prest i Den norske kirke.

Per Kørner hadde et varmt hjerte for Israel. Han kjente Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen, deltok som volontør i Israels forsvar gjennom Sar-El. I 2012 var han på en stor rundreise i Israel med Karmel.

Kørner arbeidet også i Norges Samemisjon. Han hadde hytte i Karasjok og kjente vidda. Kørners far ble hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944.

Til minne om kristenlederen Per Kørner trykkes her et intervju som ble laget under Kørners reise i Israel i desember 2012.

«Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»

(Hebr. 13,7)

 

 

Per Kørner ved Jesu tomme grav i Gravhagen i Jerusalem.

 

Nyttårsintervjuet med Per Kørner på besøk i Israel i 2012

–Jeg  ønsker at Israel får fred i hele sitt land og slipper terrorangrep fra sine fiender rundt omkring, særlig fra Hamas, sier prost Per Kørner i et nyttårsintervju med Karmel.

Kørner kom med enda et nyttårsønske for Norge ved inngangen til år 2013.

–Jeg ønsker at Norges lederskap og politikere må ta lærdom av lederne i Israel og bruke Guds Ord i ledelsen av landet. Dette er blitt totalt fraværende i Norge. Gud regnes ikke med, ikke en gang i kirken, til stor ulykke for land og folk som mister velsignelsen. De tror at de selv kan styre uten Herrens veiledning.

Kørner påpeker at det politiske lederskap i Norge bare vil takke seg selv for at man har det så godt i Norge, og han sier at Guds navn nevnes ikke til tross for all velferd.

–Jeg synes det er godt å oppleve at statsminister Benjamin Netanyahu er så frimodig, åpner Bibelen og ser at Gud har noe å gjøre med hans ledelse av landet, sier Kørner.

Netanyahus interesse for Bibelen er kjent både fra presse, radio, fjernsyn og såkalte sosiale internettkanaler. Det var Netanyahu som etter 32 år dro i gang Den internasjonale bibelkonkurransen for voksne. Videre har han startet opp igjen en bibelstudiesirkel ved statsministerens residens i Jerusalem.

 

Hilsen fra Forsvaret

I tre uker var Kørner volontør for Sar-El på en av Det israelske forsvarets baser i lavlandet. Der satte de sammen utstyr som skal brukes av Israels soldater.

Kørner forteller fra sin reise at det har vært en fint å være volontør i Israels forsvar, selv om forholdene i brakkene er enkle.

Da volontørsoldatene presenterte seg for hverandre, fortalte Kørner at han var prest og fikk applaus. Det er vel kanskje ikke helt vanlig at prester inntar Forsvarets brakker, og kanskje ikke prester fra Norge.

–Forsvaret viser stor omsorg for oss. De er tålmodige og lærer oss opp i det tekniske arbeidet, så det er sikkert en del bry med oss, sier Kørner som er svært fornøyd med forsvarstjenesten og pilegrimsreisen i Eretz Israel.

Det er én million russiske immigranter i Israel. Under besøket kom en av deres fjernsynsstasjoner for å fortelle historien om volontører fra mange land som deltar i Forsvaret. Også Kørner fortalte sin norske historie på russisk fjernsyn.

I helgene reiste Kørner på pilegrimsferd i Jesu fotspor til hedningenes Galilea, Jesu fødested Betlehem og den evige stad Jerusalem.

 

Per Kørner på Oljeberget i Jerusalem. Hit skal Jesus komme igjen.

I Mesterens fotspor

Fredag morgen den 30. november 2012 kjører drosjebilen gjennom Jerusalems trafikkerte gater opp til et av verdens best kjente fjell, Oljeberget. Bak seg har Per Kørner himmelfartskirkene hvor Jesus ifølge tradisjonen for opp til himmelen. Foran seg ser Kørner Tempelplassen og den voksende israelske hovedstaden. Og på selve Oljeberget skal Kongen, Messias, komme tilbake. Bibelen blir slått opp og lest:

«På den dag skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal…» (Sak. 14,4).

Fra Oljeberget går ferden nedover berget, raskt innom Dominus Flevit-kirken hvor Jesus ifølge tradisjonen gråt over Jerusalem som om ikke lang tid skulle bli ødelagt. På norsk stiger sangen opp fra kirkeskipet, «Navnet Jesus blekner aldri». Litt lenger nede i bakken går Kørner innom Getsemanehagen, med oliventrær som kanskje har røtter som går 1500 år tilbake i tiden. Ingen vet hva de har sett og hørt. Det var ifølge tradisjonen i dette området at Jesus kjempet sin kamp før korsfestelsen, så sterk var kampen at Han svettet blod.

Spaserturen går videre gjennom deler av Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. Per Kørner ser arabernes suvenirer, kjenner duften av røkelse i mange varianter som kan sette en pilegrims tanker i sving. Var det kanskje slik det duftet da de vise menn fra Østen fulgte stjernen og kom til Jesusbarnet i krybben:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det: gull, røkelse og myrra.»

De trange smugene er nesten tomme for folk. De arabiske muslimene har gått til fredagsbønnen, kanskje på Tempelplassen. Men Kørner er på vei mot Vestmuren, jødenes helligste sted. Han trenger ingen kipa, for skyggeluen sitter på. Muren blir betraktet og den gamle buegangen innenfor hvor jødiske menn lesersine bønnebøker mens munnen beveger seg tilsynelatende i en uavlatelig bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kørner går til bokhyllen for å finne en bibel, men må nøye seg med en bønnebok. Han konstaterer at det nok er mye kunnskap i denne forsamling.

Presten fra de fjerne kyster, Hardangerfjorden, står i en trappeavsats på vei opp mot Gamlebyen vendt mot al-Aqsa-moskeen, Vestmuren og Klippedomen med gullkuppel på Moria berg. Det var der Salomos tempel en gang sto. Salomon visste nok at det kom til å stå fremmede fra fjerne strøk vendt mot dette sted. 1. Kongebok 8, 41-31 bekrefter det:

«Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men  kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld – for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm – når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn som nevnes over dette hus som jeg har bygd.»

Det er fredag ettermiddag og sabbaten starter snart. Man rekker så vidt litt kaffe og latkes, jiddiske potetkaker, før Hurva-synagogen med dens rike historie passeres nær gamle stener hvor kanskje Paulus’ lærer Gamaliel har gått. Barna leker i de gamle gatene i Gamlebyen og vitner om Guds troverdige Ord: «…Og torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter, som leker på torgene.» (Sak. 8, 5). Kørner kan selv se det, før han følger med ut Jaffaporten gjennom den moderne handlegaten Mamilla og til kveldsbønn i Den store synagoge og sabbatsmåltid på Sion.

På sabbatsdagen den 15. desember 2012 råder helgefreden i den vestlige delen av Jerusalem. Jødiske kvinner og menn har tatt på seg helgeklær, guttene leker i mørke bukser og jentene i fargerike skjørt. For mange venter en tre timers gudstjeneste i synagogen før en ny sabbatslunsj. Også messianske jøder i Jerusalem begir seg til gudstjenester rundt om i Den hellige stad, lørdag formiddag.

På vei mot de hellige steder i den østlige delen av Jerusalem tiltar trafikken, både av biler og gående. Klærne blir mer hverdagslige når man går over i en annen sone av byen. På busstasjonen ved Jesu gravsted er det knapt noen som vet at det er sabbat. For araberne er det ørk og de handler.

Gravhagen eller Gordons Golgata er åpen. Det er som å gå inn i en stille oase. Hit kommer protestanter, men også noen fra de gamle kirker. Her finner man et hodeskallested, en hage og en tom grav slik Bibelen beskriver stedet for Jesu død og oppstandelse:

«Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav som aldri nogen var blitt lagt i.» (Joh. 19,41).

Det var på Moria berg at Gud ba Abraham ofre sin sønn Isak (1. Mos 22, 2). På Moria berg lå Templet hvor det ble ofret dyr til Herren. Det var kanskje nettopp på det samme fjellet at Guds Sønn ble ofret som det endelige offer for all synd.

En gang gikk Moria berg til enden av Gravhagen. Siden ble enden av Moria berg delt i to av et steinbrudd. På Jesu tid gikk veien fra Damaskusporten, gjennom steinbruddet og ned til Jeriko og Samaria. Ifølge tradisjonen pleide den romerske herskermakt å korsfeste folk langs veien til skrekk og advarsel. Enkelte mener at Jesus kan ha blitt hengt opp godt synlig på Golgata som faktisk ligner en hodeskalle ved Gravhagen. Det er virkelig en hage for der finner man en av de virkelige store sisternene. På Jesu tid var det en nødvendighet å samle vann i sisterner dersom man skulle ha en hage. I hagen er det også en vinpresse. Men selve høydepunktet er den tomme graven og ved siden av en sprekk etter et jordskjelv. Det var jordskjelv da Jesus døde på korset. Undrende kan man spørre om denne jordskjelvsprekk stammer fra tiden da Templets forheng revnet. Fremmede folk synger salmer på spansk. En norsk salme lyder også i Gravhagen. Hvite, fargede og en gruppe jøder er innom for å se.

–Underlig å stå inne i Jesu grav og se stedet der Han ble lagt! Alt tyder på at det rette stedet er Gordons Golgata, med gravhagen like ved, skrev Per Kørner i sitt årlige julebrev til slekt og venner.

I det Per Kørner går ut av Gravhagen og ned mot Damaskusporten, er freden over. Det syder i handlegatene, og det føles som om man knapt kommer frem langs Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. I enden ligger «Gravkirken». St. Helena fant stedet, og de gamle kirkene hevder at dette er stedet. Der er det en fjellknaus med store glansbilder blant annet av Maria, dels dekket med sølv. Eimen av røkelse ligger i gangene, og køen er så lang at Per Kørner aldri kommer ned i det som andre mener kan ha vært Jesu grav.

 

 

Per Kørner ser ut over Genesaretsjøen. (Foto: Heljä Norberg)

Hedningenes Galilea

Solen har gått ned og mørket lagt seg over hedningenes Galilea når bilen svinger av fra hovedveien mot Poriya, en landsby overfor Tiberias og Genesaretsjøen som jødene kaller Kinneret. Det er ikke lett å finne overnattingsstedet Poriya vandrerhjem. For det ligger midt i ødemarken. Bare en smal, men asfaltert vei fører dit. Jernporten er stengt når Per Kørner kommer dit sammen med Karmel, men porten åpnes. Det er ingen andre gjester, og det norske følget får to hytter. De er bygget av tre og panelt med tre innvendig, som en luksuriøs norsk hytte, men resten av vandrerhjemmet er ordnet til sabbatfest neste dag så det er kanskje like greit å plassere gjestene i luksushyttene, men for samme pris som i et herberge.

Utsikten fra hytta, høyt oppe i det øde fjellet, kan gi fornemmelser om at slik må Jesus og Hans disipler ha følt det når de trakk seg tilbake. Nede ligger den store Harpesjøen, eller søndagsskolesjøen som den er blitt kalt i mange norske søndagsskoler. På Jesu tid var det nok ingen lys å se, men i dag funkler det fra bosetningene i Galilea og på Golan. Tiberias lyser opp etter fjellsiden, men den er for langt borte til at man hører byens larm. I fjellsiden høres et eller annet dyr. Kan det være et rovdyr eller en storfugl som ennå ikke har lagt seg til ro eller er gått ut av sitt hi eller rede for å jakte nattestid.

I Østen stiger solen opp med sin skjønne lys og prakt over Genesaretsjøen. Det er et ubeskrivelig skue, ikke minst når man vet at i disse egner vandret Jesus og Hans disipler. Rundt denne sjøen hadde Guds enbårne Sønn sin forberedende tjeneste.

På denne årstiden, ved den jødiske hanukka-festen og den kristne julefesten, er gresset i de bratte fjellsidene grønt etter regnet. Både en okse og hest med føll beiter i det saftige gresset. Kanskje er det geiter i fjellandet som har bidratt til den herlige orientalske osten på frokostbordet.

Bilen følger den smale nedoverbakken i ubebygde våte og grønne fjellenger. Vakrere kan det knapt bli. Man svinger nordover og stanser i Tiberias for å se den historiske, bibelfilmen på Galilee Experience, en bok- og suvenirhandel. På klingende sunnmørsk og østlandsk legger filmkommentatorne ut om hele bibelhistorien i området.

Snart når vannet i Tiberias opp til steinkaien, hvor tusenvis av turister har sine spaserturer i håp om å nærme seg Jesu fotspor. De er i alle fall i Kapernaum, den gamle tollerbyen langs den gamle riksveien Via Maris, fra Damaskus til Middelhavet. Det var her i Kefar Nahum  (Nahums landsby) at Jesus hadde sitt virke. Matteus 9,1 sier at det var Jesu egen by. De lærde sier at under synagogen i Kapernaum sto det en gammel synagoge, hvor Guds Sønn med all sannsynlighet har vært. Ikke langt unna ligger et sted som angivelig skal være huset til Peters febersyke mor som Han helbredet.

Per Kørner ser på synagogen, gamle korintiske søyler og konstaterer at de gamle byggmestrene var flinke. Veggene er rette søylene vakre. Han stanser opp og lytter til sangen fra kirken over huset til Peters mor. Lovsangen lyder et sted mellom de gamle byer som en gang ble forbannet av Jesus og siden har ligget der øde.

«Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida. Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag.» (Matt. 11, 21-23).

På en høyde ligger Saligprisningens berg med utsikt over Kapernaum, Tabgha og hele Genesaretsjøen. Man ser langt, og kanskje hører man langt også i disse egner. For ifølge kirkens tradisjon var det her Jesus holdt sin bergpreken til folket. Den leses den dag i dag, i Matteus 5-7. Den er lest av både kommunist og kapitalist og trykket til sitt hjerte av utallige kristne opp gjennom tiden.

«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.» (Matt. 7, 24-27).

Genesaretsjøen har alltid hatt en dragning på kristne mennesker, kanskje en indre for de fleste, men også en ytre dragning for mange. Ikke langt fra det berømte Kapernaum ligger Tabgha som den kalles på arabisk og er en oversettelse av det greske ordet Heptapegon (de sju kilder).

Her i området ligger også en vakker kirke som kalles Peters Primat-kirke eller Peters overhøyhets kirke. Ifølge tradisjonen var det her Jesus etter sin død og oppstandelse åpenbarte seg for disiplene og ba dem kaste garnet ut på høyre side, og de fikk så mye fisk at de ikke maktet å dra det opp i båten. Jesus selv bød på brød og fisk til frokost, slik det står skrevet i Johannes 21.

Her kjenner presten fra Hardangerfjorden på vannet i Genesaretsjøen. Ved stranden griper Kørner Bibelen og leser om det som skjedde i disse bibelske landskaper.

–Det var en stor opplevelse å se Galilea. Det var mye vakrere enn jeg hadde tenkt. De bibelske stedene var utrolig flotte opplevelser. Her er sjøen hvor Jesus stilte stormen, strendene hvor Herren mettet 5000 mennesker, stedet hvor Han talte til folket, og Kapernaum. Det hele er en utrolig opplevelse. Det blir noe helt annet å forkynne når man har sett disse stedene.

Kørner ser også Jordanelven på nært hold. Veien tilbake til Jerusalem slynger seg nedover Jordandalen.

–Jeg hadde ikke forestilt meg at det var så fruktbart, særlig i den øvre delen, sier Kørner som også er vant til bananplantasjer fra Sør-Afrika.

Langt bak ligger nå Jarmuk-dalens «trollstige», en klatrende svingete vei opp til Golan, og Kørner kommer på at det var der Basans kyr gikk. Solen er på hell, og det kjøres på for å rekke sabbaten i Jerusalem.

–Vil du anbefale predikanter å reise til Israel?

–Ja, de bør reise. Jeg tror det vil påvirke forkynnelsen. Det er noe spesielt å oppleve Jerusalem og landet for øvrig, sier Kørner.

–Gud åpenbarte seg i skjæringspunktet for Afrika, Asia og Europa, og det skjedde på jordens navle slik at nyheten kunne nå ut til hele verden. Vi kan stedfeste det og tidfeste det til keiser Augustus’ tid, sa Kørner da han sto i på hyrdemarkene i Beit Sahur i Betlehem.

Like nedenfor hyrdemarkene gikk en hyrde med sine sauer.

–Fint å se sauene. Det minner nok om gammel tid, sa Kørner.

–Det var underlig å oppleve pyntingen av et kjempestort juletre i PLO-styrte Betlehem og høre «Glade Jul» tone fra en av butikkene i de gamle gatene. Her lever de i midtpunktet, der Gud lot det store underet skje, men de høye bønneropene fra minaretene overdøver frelsens budskap. Dagen skal komme da jøder og hedninger skal se opp til Ham som vi alle har gjennomstunget. Messias-forventningene er stor i Israel, og særlig i Jerusalem i vår tid, blant de ortodokse jøder, skrev Kørner i sitt julebrev etter reisen.

 

Prestene Ludvig Nessa, Per Kørner, Arne Thorsen og Børre Knudsen kjempet mot fosterdrapet. Her er de på en gudstjeneste i Mehamn kirke. (Arkivfoto: Vidar Norberg)

Prest og lærer

Per Kørner (76) har besøkt jordens fjerne kyster før han kom til verdens midtpunkt Sion, 76 år gammel. Fra 1959 til 1965 gikk han på Misjonsskolen/Menighetsfakultetet.  Siden reiste familien til Sør-Afrika hvor han var lærer på presteskolen «Lutheran Theological College» i Umpumulo i Natal, 12 mil nord for Durban. I 1978 kom familien hjem, og Kørner begynte som forkynner i Det Norske Misjonsselskap. Det er ikke alltid like lett for en familiemann å være på reisefot hele tiden, så i 1981 ble Kørner sogneprest i Strandebarm i Hordaland.

For de fleste som husker nyhetsbildet fra 1980- og 1990-tallet, er Per Kørner kjent for sin kamp mot fosterdrapsloven eller kampen mot selvbestemt abort. Han sto sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa i det som etter hvert ble Strandebarm prosti, et fellesskap av prester som kjempet mot fosterdrapsloven.

–Høsten 1983 ble Børre Knudsen av Høyesterett fradømt sin prestestiling i Balsfjord. Da sa jeg fra meg lønn og vigselsrett samtidig som jeg returnerte statsposten. Det var en del lokal motstand mot meg, og politikerne forlangte at jeg skulle gjøre hele «jobben». De så ingen verdi i å kjempe mot fosterdrapet, sier Kørner som imidlertid fant sterk forståelse blant eldre mennesker som forsto hvor viktig kampen mot fosterdrapet er.

–Daværende biskop Thor With i Bergen holdt sin hånd over meg. Da politikere tok saken opp i 1985 med krav om at jeg måtte avsettes, kom With på visitas og sa at han ikke så noen problemer i at jeg fortsatte og de få vigslene i Strandebarm var det andre som kunne utføre.

Per Lønning trakk seg som biskop i Borg i protest mot fosterdrapsloven, men da han i 1987 ble utnevnt til biskop i Hordaland, sa Kørner at han ikke hadde tillit til Lønning som tilsynsmann.

–Lønning sendte brev til departementet og sa at jeg måtte avsettes. Som embetsmann ble jeg innkalt til samtale med kirkeminister Kirsti Kolle Grøndahl og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes.

Den påfølgende rettssaken i Hardanger Herredsrett tapte jeg selvfølgelig. Jeg tapte i Gulating lagmannsrett, og Høyesterett avviste anken fordi de mente at det var en blåkopi av saken mot Børre Knudsen. Våren 1991 var saken endelig avgjort.

Det ble en underlig avskjedsgudstjeneste i Strandebarm.

–En eldre mann var bekymret for hvor han heretter skulle gå til gudstjeneste. Han kom også til avskjedsgudstjenesten med sin svigerdatter. Han deltok i alt, inklusive nattverden. Da kirkeklokken slo tre ganger tre slag, segnet han død om.

Dette var noe av det underligste Kørner hadde opplevd. Mannen som var så bekymret for hvor han skulle delta i gudstjenesten, var tatt hjem av Gud.

–Herren er en levende Gud som har omsorg og ser hva som skjer med sine barn, sier Kørner som måtte ut av prestegården.

Til gjengjeld fikk han kjøpt en gammel lensmannsgård i dårlig forfatning, og familien trengte penger. Da ringte rektor fra ungdomsskolen i Jondal, og de tilbød lærervikariat. Siden ble det tips om at Hauso i Ullensvang trengte lærer, og der ble Kørner i to og et halvt år før ferden gikk til fem år som kretssekretær i Samemisjonen og siden arbeid som lærer hos Voksenopplæringen i samfunnsfag for innvandrere i Kvam.

Ved Vestmuren.

Skjebnefellesskapet sprakk

–Hvorfor engasjerte du deg i kampen mot fosterdrapet?

–Jeg var inspirert av Børre Knudsen. Endelig var det en som ville stå opp mot at statsstyret dreper barn i mors liv på bestilling. Dessuten hadde jeg mistillit til det statlige kirkestyret som forholdt seg passivt.

–Flere prester i Bergen møttes, og vi dannet et skjebnefellesskap. Rundt hundre prester var enige om at rører myndighetene Børre Knudsen, så går også vi. Slik lød koret fra nord til sør. Så ble Knudsen dømt, og det ble stille. Det syntes jeg var veldig trist, men jeg var bestemt på å gå. Om ingen andre ville være med, så ville jeg stå alene, minnes Kørner.

Han sier rett ut at det var et forferdelig svik mot Børre Knudsen og barnet i mors liv. Han ville gjøre som prestene under krigen, legge ned sin statlige del av embete mot uretten som ble begått.

Det har neppe vært helt enkelt for Kørner å stille seg i fremste rekke i kampen for det ufødte liv – mot selve fosterdrapet på norske sykehus.

–Mange steder ble bedehus og forsamlingshus stengt for oss. Til å begynne med var det bare i Gravdal i Strandebarm at bedehuset var åpent for oss. Siden åpnet Børsheim opp bedehuset, men et av Indremisjonsforbundets bedehus i Strandebarm er fortsatt stengt, sier Kørner.

Han understreker imidlertid at Forbundsledelsen sa at de ikke stenger bedehusene for Kørner, men det er lokale styrer som tar avgjørelsen.

Ikke var det lett i Bergen heller. Santalgården ble stengt for Kørner etter den første gudstjenesten. Men i Oslo Sjømannskirke, som eies av Den indre Sjømannsmisjon, åpnet den gamle misjonskollegaen, bestyrer Sverre Hansen, kirken for Kørner.

Prestene som ved dom ble kastet ut av Den norske kirke dannet skjebnefellesskapet Strandebarm prosti. I dag er dette blitt til Den norske kirke i eksil. De har fire prester, Ludvig Nessa, Einar Bryn, Finn Indrebø og Per Kørner. De holder sine gudstjenester i Fredrikstad, Oslo, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Strandebarm og Bergen. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, har fått fullmakt til å holde gudstjenester på Sødal bedehus i Kristiansand.

Det var før Kørners besøk til Israel samtaler om en norsk gudstjeneste i Sjømannskirken i Ashdod, men kirkerommet er ikke ferdig restaurert. Karmel-Instituttet er ikke helt ukjent for Kørner. Under et stevne på Frekhaug ble Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen syk, og Kørner besøkte ham på sykehuset.  Faye-Hansen antydet at han var ønsket som sjømannsprest.

 

Per Kørner i St. Anna kirken i Jerusalem.

Selvbestemt abort & fosterdrap

–Hvorfor er fosterdrap en urett?

–Mennesket er skapt  i Guds bilde, til samfunn med Ham. Guds Ord taler så klart om menneskeverdet, sier Kørner og siterer Salme 139, 16:

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»

–Det sjette budet sier «Du skal ikke slå i hjel», kort og greit. Det er ikke stort mer å si, fastslår Per Kørner.

–Men her dreper vi i titusentall de minste og forsvarsløse menneskebarn. Det er en himmelropende synd. Professor Egil Wyller kalte det «et avsindig barbari». Stortingsmann Georg Apenes fra Høyre sa i Stortinget at «etter at vi har fått denne loven, er vi alle kassable».

Kørner sier at et ørnerede blir bedre ivaretatt enn barnet i mors liv. Han påpeker at den som skyter en ulv uten tillatelse, havner i fengsel.

–Men barnet i mors liv er fritt vilt. Det norske folk er i dyp nød på grunn av denne store synd. Karstein Isachsen sier i sin seneste bok at det er ikke noe som provoserer Gud mer enn fosterdrap. Men kirken tier, alle tier og følger med på ferden. Ingen vil være med på å berge barnet. Det er bare noen «tullinger» som stiller opp på torget i Bergen og Oslo for barnet i mors liv.

Kørner forteller om en episode fra en demonstrasjon mot abort på Egertorget i Oslo. Da gikk presten Einar Bryn bort for å snakke med en av «tilskuerne» som viste seg å være en tidligere gynekolog.

–Jeg holdt på med dette, men har sluttet. Det er noe svineri. Fortsett med det dere gjør, sa mannen som ventet på kona i butikken.

Kørner sier at en del forstår alvoret, men det er vanskelig å få dem med. Så siterer Per Kørner litt fritt sin navnebror Peer Gynt: «Tenke det, ville det, ønske det, men gjøre det. Nei, aldri».

–Er kampen mot fosterdrapet død?

–Nærmest det. Men vi blir ikke ferdig med den heller. Fosterdrapet er et åpent sår i samfunnet. Om det er så lett å fjerne et barn, så blir man ikke ferdig med dette.

–Det var mange som hevdet at Knudsen, Nessa og Kørner brukte for sterke virkemidler i kampen mot abort, og at dere dermed skadet kampen. Har disse ført kampen videre etter dere?

–Virkeligheten var så mye verre enn våre virkemidler. Virkeligheten var verre enn noen dukker med ketchup. I virkeligheten ble små barn plukket i filler og kastet som søppel, sier Kørner.

–Jeg har selv fire barn, ni – snart ti – herlige barnebarn med strålende øyne. Jeg får lyst til å grine når barn kastes i forbrenningsovner sammen med avkappede lemmer. Barna stråler som stjerner og tindrer som Guds faderøye mot oss.

–Var det noen som overtok kampen?

–Det er ikke mye vi har hørt til dem. Menneskeverd mener de har overtatt. De arbeider ikke for en ny lov, men for en reduksjon av aborttallene. Det duger ikke, sier Kørner.

 

Per Kørner ved Genesaretsjøen.

Et kall i livet

Per Kørner var misjonær i Sør-Afrika og han hadde misjonærkall.

–Er du glad for at du gikk inn i kampen mot fosterdrapet?

–Jeg har aldri angret på det. Jeg fikk min stadfestelse fra Herren på at dette var riktig. Kona Sonja Elise og barna har tatt det enestående bra. Hun tok ikke minst masse telefoner da jeg sto i mediestormen med journalister som kom og gikk.

Kanskje har Per Kørner fått trening til oppgaven fra sitt hjem, arvet og videreført tradisjonen for kamp mot uretten. Hans mor Kathrine sørget for at det ble pakket ryggsekker og sendte dem til vinterkrigen i Finland.

–Min far Axel var rektor ved en skole i Sørkedalen. Min mor var glad for at vi kunne flytte inn i et godt nytt hus. Så kom krigen. Da var det slutt. Far nektet å undertegne på «Lærersambandet» om samarbeid med nazistene. Dermed sto far uten arbeid. Han fikk forefallende arbeid hos den store skogseieren Løvenskiold i Oslo. Vi bodde på stue og kjøkken på en gård. Det var litt av en overgang.

–Siden ble far forfremmet til proviantforvalter og kjørte ut maten til tømmerhuggerne i skogen. Kørner har et godt minne fra den gang.

–En dag kom far hjem med en sekk byggmel. Vi sto rundt den og luktet på melet. Da fikk vi spise oss mett i lange tider. Ellers gikk det mest på poteter.

Mange prester la ned sin statlige tjeneste i protest mot nazistyret. I 1944 var det et kirkelig møte på Helgøya ved Mjøsa. Da ble Per Kørners far hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944. Da tyskerne brente alt, ble folket evakuert. Ferden gikk med skøyte fra Hasvik til Trondheim og Lena folkehøyskole hvor familien ble gjenforent og var til krigen var over sammen med evakuerte samiske familier.

–Far la ned embetet under krigen. Det var noe lignende Børre Knudsen og jeg selv gjorde, sier Kørner.

 

Israels rett

Så dreier samtalen inn på dette tema som egentlig bringer Kørner til verdens midtpunkt, den evige stad Jerusalem.

–Vi kan ikke bare sitte hjemme og se på fjernsyn. Israel har rett til å forsvare seg. Jeg vil vise det i handling. Derfor reiste jeg hit og tjeneste i Sar-El og Israels forsvar. Ord og handling må gå hand i hand, sier Kørner som er tidligere kavalerioffiser.

Han minner om Jesus, som til den lamme mannen sa dine synder er deg forlatt, men for at den lamme skulle forstå, sa Jesus «stå opp, ta din seng og gå hjem».

–Våre ord må ikke bli tomme ord. Det må være ord og handling så verden forstår at vi mener noe med vår kristendom. Vi må med våre liv vise at ordene betyr noe for oss.

Per Kørner har vært ved de fjerne kyster, som da familien reiste forbi Cape Town til lærergjerningen i Sør-Afrika. Han har som kretssekretær i Samemisjonen vært ved de nordligste kyster i Finnmarken og inne i Russland. I sør var Sydpolen neste stopp. I nord var Nordpolen neste stopp. I Karasjok har han en liten hytte som forankring. Men etter 76 år kom turen til Jerusalem. Nå er drømmen om Israel endelig blitt oppfylt. Han så de steder som Mesteren selv gikk – denne Guds Sønn som han så gjerne vil tjene med ord, men også i handling, praktisk handling også for Israel i Israels forsvar.

–Jeg vil takke for frelsen som kommer fra jødene, sier prost Per Kørner i Den norske kirke i eksil.

Per Kørner i Betlehem.

Aksjonsgruppe i Troms går til kamp mot tvangssammenslåing

By

Av Vidar Norberg

(25.09.2018): En ny bevegelse er opprettet i Troms for å aksjonere mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms fylke. Den har fått navnet «Troms – aksjonen mot tvangssammenslåing«. Tidligere biskop i Nord-Hålogaland, Per Oskar Kjølaas, er leder for aksjonen.

På en pressekonferanse i våpenhuset i Tromsø domkirke sa Kjølaas tirsdag at 79 prosent av befolkningen i Troms er mot tvangssammenslåing. Han mente at motstanden mot tvangssammenslåing i Troms er underkommunisert.

–Dette er tredd ned over hodet og gjennomføres av Fremskrittspartiet og Høyre som ønsker å avskaffe fylkeskommunen. Det gjenstår å se om Stortinget vil bruke brutal makt i denne saken. Jeg er veldig skuffet over Kristelig Folkeparti. De burde lyttet til hva vi vil. Jeg sier det som man ville sagt det på samisk «gjør omvendelse», sa Kjølaas som opprinnelig er fra Kirkenes.

Kjølaas kalte det for en trist bakromsprosess, hvor man har startet uten å undersøke geografien. Han spurte hvordan mindre demokrati kan gi mer demokrati.

Aksjonen så dagens lys etter at Kristelig Folkeparti igjen stilte seg som garantist for Solberg-regjeringens tvangssammenslåing av Finnmark og Troms etter at regjeringen presenterte «lokkemat» for tvangssammenslåingen.

Pensjonert professor Nils Aarsæther ved Universitetet i Tromsø gikk raskt gjennom de nye oppgavene som KrF og Solberg-regjeringen ble enige om. Han viste at fylkene alt har enkelte av oppgavene som de nå er blitt tildelt. Som eksempel nevnte han drosjeløyver og rassikring. Han var heller ikke særlig imponert over at nordområdepolitikken skal få et senter i Vadsø og være felles for Nordland, Troms og Finnmark. Frem til nå er den særlig drevet fra Finnmark, noe Solberg har kritisert fylket for.

–Hvorfor er det maktpåliggende å fremskynde dette. Jeg har mistanke om maktspill i lukkede rom. Det blir ikke økt gevinst med sammenslåing, men litt svekket demokrati, sa Aarsæther.

Domprost Stig Lægdene sa at når så mange i Finnmark sier nei til tvangssammenslåing, så er man nødt til å lytte.

SVs stortingspolitiker Torgeir Knag Fylkesnes kalte regionreformen som et overtramp mot folket.

 

 

 

 

I voni er me frelste (Rom. 8,24)

By

Ruinen av Olavskirken i Bamle. (Foto: Jostein Sandsmark)

 

 

Dødt tre. (Foto: Jostein Sandsmark)

Av Ludvig Hope

(Andakt): Aldri er ein kristen meir heilag glad enn når han ser upp og inn der aldri sol går ned, der tåra aldri renn, og der døden aldri bankar på livsens dør. Med dette land framfor seg, i full vissa um at det snart er vunne, kan ingen motgang få ein kristen til å klaga og ingen storm losna ankeret som er kasta «innum fyrehenget».

Det underlege og trøystefulle er at voni er mest levande og sterk hjå dei kristne som har det tyngst i verdi. Velvære og gode dagar legg seg som bly på voni sine vengjer, men Guds tuktande nåde lyfter oss pånytt. Som regel vil du aldri møta meir heilage og glade kristne enn deg som har det tyngst her i livet. Den levande voni eig også denne under-makt: Ho gjer tidi her nede stutt for oss. Etter kvart som voni ber oss uppover mot vårt heimland, gløymer me tidi og striden.

Ein dag møtte du ein kristen med hendene fulle av alle verdsens ting; han klaga og var misnøgd med alt. Ein annan dag møter du han att ved ei grav der han har lagt det kjæraste Gud gav, og der ved gravi seier han: Snart er også eg heime.

Voni har påny vorte levande, og tidi so stutt for hans indre syn.

«Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi fader, Han som etter si store miskunn har atterfødd oss til ei levande von ved Jesu Kristi uppstoda frå dei døde!» (1. Pet. 1, 3)

Andakten er hentet fra Ludvig Hopes andaktsbok «Eit ord i dag»

Finnmark Ap fortsetter kampen mot tvangssammenslåing

By

Leder Kristina Hansen i Finnmark Arbeiderparti (FAP) vil fortsette kampen mot tvangssammenslåing.

Mandag 24. september var det pressekonferanse i Stortingets vandrehall der regjeringspartiene og Kristelig folkeparti fortalte at det ikke blir noen omkamp.

–Det holder ikke med en pressekonferanse på Stortinget. Vi vil fortsette jobben for å bevare Finnmark som eget fylke, sier leder i Finnmark Arbeiderparti, Kristina Hansen til Radio Nordkapp.

UTENRIKS: Sameflagget vaiet i Jerusalem-marsjen

By

Suvi Järvensivu fra Utsjoki i Finland hadde med seg sameflagget i Jerusalem-marsjen.

Av Vidar Norberg og

Heljä Norberg (foto)

(Jerusalem, 27.09.2018): Kanskje for første gang i historien vaiet det samiske flagget i den årlige Jerusalem-marsjen, 70 år etter at staten Israel ble opprettet.

Hvert år under den sju dager lange jødiske løvhyttefesten er det en Jerusalem-marsj gjennom Jerusalems gater. Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem skrev i en pressemelding før Jerusalem-marsjen at de ventet over 6000 kristne fra nærmere hundre land. Avisen The Jerusalem Post fortalte at det var rundt 7000 evangeliske kristne i marsjen fra over hundre land sammen med tusenvis av lokale israelere. Avisen skrev også en leder hvor de hyllet Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem og kristenfolket som kommer til Jerusalem under løvhyttefesten.

Hvert land som kommer marsjerende, har et banner som forteller hvilken nasjon de kommer fra. På et av dem sto det Sápmi som på norsk er det samme som Sameland.

–Er du fra Karasjok, Kautokeino eller Mazi?

–Jeg er fra Utsjoki i Finland sa Suvi Järvensivu som bar det samiske flagget gjennom marsjen.

Hun hadde tatt på seg samelua. Det var kanskje ikke så mange som lurte på hvor de var fra. For i denne marsjen er det alt fra jungelens fjærpryd til sveitsiske gigantbjeller, asiatiske trommer, brudeskrud, russere, kinesere og bunadskledde nordmenn. I tillegg deltar israelere. Her var representanter for Israels flyindustrier som produserer den nå så verdensberømte superraketten «Iron Dome» eller jernkuppelen på norsk som kan skyte ned raketter og granater på nært hold. Det var israelere fra flyselskapet El Al, teleleverandøren Bezeq, barn fra en lokal danseskole i Jerusalem, politiets hornmusikk og soldater fra Jerusalem-brigaden som inntok Jerusalem under seksdagerskrigen i 1967. Og først gikk Jerusalems borgermester Nir Barkat og klappet takten. Den lange rekken fra Sacher-parken, opp Betzalel-gaten, ned Hillel-gaten og mot King David-gaten var et storslått skue. Kanskje en folkenes 70-årsmarsj, for det er i år 70 år siden staten Israel ble opprettet, den 14. mai 1948.

 

7000 kristne deltok i Jerusalem-marsjen

 

Sara og David Bedein er glade for at folk fra mange land deltar i Jerusalem-marsjen.

Gleder seg

–Jeg har sett mange slike marsjer. Jeg blir opprømt av å se alle mennesker som kommer fra hele verden for å delta i Jerusalem-marsjen. Det er som om Jesajas visjon går i oppfyllelse, sier David Bedein som har sitt kontor i Jerusalem men bor i byen Efrat i Judea.

«Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier!…» (Jes. 2, 3)

–Dette er reelt. Nå kommer folk opp til Jerusalem. Samtidig som FNs generalforsamling holder møte for å skade Israel, kommer disse menneskene opp for å vise sin kjærlighet med land og folk. Det er en stor kontrast til FNs generalforsamling. De går klart imot diplomatiet. Jeg tror ikke at Vesten hater Israel, men diplomatene er manipulert av arabiske oljepenger. Internett er brukt av fienden til å ødelegge Israels rykte, men se på alle disse menneskene som kommer opp til Jerusalem, sier Bedein.

Han tror at mange unge ikke kjenner til Israels historie og derfor ikke vet å sette pris på opptoget som er noe nytt i Israels nyere historie.

–Da britene styrte Jerusalem frem til 1948, var det forbudt med slike opptog gjennom Jerusalems gater. Jeg kom til Israel i1970, 20 år gammel. Da yom kippur-krigen foresto i 1973, var det ikke mange som kom opp til Jerusalem. Det er en meget stor forandring når det nå er så mange mennesker fra mange land som kommer opp for å feire, sier Bedein.

Glade ansikter i Jerusalem-marsjen

En folkefest

Før marsjen kom i gang, tok Sara og David Bedein en kopp kaffe på en av de nye kafeene nederst i en ny og moderne høyblokk ved Beit Agron i Hillel-gaten.

–Jeg har vært på nesten alle de Jerusalem-marsjene jeg kunne. Det er en veldig følelsesladet sak å se alle menneskene fra verdens nasjoner som kommer til Israel. De takker for at de får komme, de forteller at de setter pris på Israel og vil vise sin støtte til landet. De tar oss i hånden og sier at de elsker Israel. Dette er mennesker som selv må betale for dette, sier Sara Bedein både rørt og opprømt.

Hun synes også det er fint og vakkert med alle kostymer og klær som man kan se i marsjen. Som tilskuer snakker hun med mange utlendinger.

–Jeg blir aldri trøtt av dette. Det er stort, sier Sara Bedein.

–Tror du at israelerne vet om dette?

–Folk i Jerusalem er i alle fall kjent med Jerusalem-marsjen, og de liker det, sier David Bedein.

Jøder og kristne hilser hverandre i Jerusalem-marsjen.

Det er nesten en lek mellom israelere og utlendinger. Langs gjerdet som skilte tilskuere fra marsjdeltakere, sto flere småjenter. De rakte ut sin lille hånd og fikk et klaps tilbake fra både liten og stor som gikk i marsjen. Dessuten samlet de all verdens flagg og suvenirer som marsjdeltakerne delte ut.

En av damene gav gullfargede bokmerker i metall og bilde av en smilende kineser.

–Det er fra Kina, sa hun før toget raskt gled videre.

En annen limte et klistremerke fra Hong Kong med teksten «Vi står med Israel».

En av de vanligste hilsningene er «chag sameach» som betyr gledelig høytid. Det er løvhyttefest og en stor høytid for alle israelere og utlendinger med. Under løvhyttefesten bygger jødene små løvhytter hvor de inntar sine måltider. Det skal minne dem om at Gud bevarte dem under 40 års ørkenvandring da de bodde i hytter.

Norske deltakere

Norske bunader.

–Det var mange norske flagg i marsjen. Jeg hørte at Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem hadde 140 deltakere. I tillegg var det to grupper på 60 og 50 deltakere. Dessuten var det mange nordmenn som var her på egen hånd, fortalte Oddbjørg Flem fra Stavanger som gikk i marsjen.

–Jeg synes nok at det var mye høy musikk og bråk, sier Flem som har deltatt mange, mange ganger i marsjen.

Det var ifølge The Jerusalem Post 900 deltakere fra Brazil og 500 fra Elfenbenskysten.

I Bibelens profetier er det en oppfordring om å fortelle om Israel helt til de fjerne kyster. Ordet har nådd til de fjerne kyster, og også samene fra Sapmi kommer til Jerusalem.

«Hør Herrens ord, alle folk! Forkynn det til de fjerne kyster og si: Han som spredte Israel, skal samle det og vokte det, som en hyrde vokter sitt folk.» (Jer. 31, 10)

Det folkene skal høre står i Jer. 31, 4–5:

«…Enda en gang vil jeg bygge deg, og du skal bli bygd opp igjen, du jomfru, Israel! Enda en gang skal du pryde deg med dine trommer og gå ut i dansen med de glade. Enda en gang skal du plante vingårder på Samarias fjell. De som planter dem, skal også ta dem i bruk…»

Teleleverandøren Beseq på marsj.

–Vi elsker Israel – vi står med Israel, var et par av parolene under Jerusalem-marsjen.

En av fremtidsprofetiene i Bibelen taler om at en gang skal alle folk komme opp til Jerusalem. Dette er et ord som mange evangeliske kristne kjenner til og leser i forbindelse med løvhyttefesten.

«Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten…» (Sak 14, 16–19).

 

 

Sápmi (Sameland) står det på skiltet i Jerusalem-marsjen.

 

 

 

 

 

Ny grenseavtale med Russland

By

Ambassadør Alexey Obukhov og folkerettsrådgiver Kjell Kristian Egge fra Utenriksdepartementet skrev under den nye grenseavtalen mellom Norge og Russland. (Foto: Roger Jakobsen, Grensekommissariatet)

(26.09.2018): En ny grenseavtale mellom Norge og Russland ble onsdag undertegnet i Moskva. Den nye avtalen gir en detaljert og oppdatert beskrivelse av vår grense mot Russland, skriver Utenriksdepartemenet i en pressemelding.

I pressemeldingen heter det videre at avtalen bygger på tidligere grenseavtaler mellom de to landene, blant annet fra 1826 og 1949 og er utarbeidet i en norsk-russisk grensekommisjon i fellesskap.

–Klare og presise grenser mot våre naboland er viktig for Norge. Jeg er derfor glad for at vi i dag har undertegnet en ny avtale som gir en detaljert og oppdatert beskrivelse av grensen mot Russland basert på moderne teknologi. Dette er viktig ikke minst for lokalbefolkningen og andre som ferdes langs grensen. Avtalen er et resultat av et godt og grundig samarbeid mellom fagmyndigheter i våre to land, sier utenriksminister Ine Eriksen Søreide.

Avtalen gir ifølge Utenriksdepartementet i Oslo en detaljert beskrivelse av grensen med oppdaterte koordinater og mer nøyaktige kart. Det er foretatt en total gjennomgang av grensen med flyfotografering, befaringer og innmåling og beregning av grensemerkeposisjoner med moderne teknologi. Alle gamle grensestolper er erstattet med nye, og grenserøyser er restaurert. Den nye avtalen med vedlegg og kart utgjør mer enn ett tusen sider.

Den norske delegasjonen til forhandlingen har vært ledet av Utenriksdepartementet med faglig deltakelse fra Grensekommissariatet i Kirkenes og Kartverket i Steinkjer og på Hønefoss. Avtalen ble undertegnet av folkerettsrådgiver i Utenriksdepartementet Kjell Kristian Egge og ambassadør Alexey Obukhov fra russisk UD.

UTENRIKS: Netanyahu avslørte våpenlagre i Teheran og Beirut

By

Israels statsminister Benjamin Netanyahu med tegning over atomlagre i Teheran. (Foto: Avi Ohayon, GPO)

 

Av Vidar Norberg

(27.09.2018): Israels statsminister Benjamin Netanyahu avslørte Irans hemmelige atomlagre i Teheran og Hizballahs hemmelige våpenlagre i Beirut da han talte i FNs generalforsamling i New York torsdag.

–I dag avslører jeg for første gang at Iran har enda et hemmelig lager i Teheran for landets kjernefysiske våpenprogram, sa Netanyahu som viste bilde av det «uskyldig» kamuflerte anlegget i området Shor-abad.

Hele verden kunne se hvor anlegget lå. Knapt andre enn israelsk etterretning har klart å spore opp de militære kjernefysiske statshemmelighetene i Iran. Netanyahu rådet folk til å bruke Google på internett for å oppsøke de iranske topphemmelighetene i Maher Alley, Maher-gaten. Det ligger hundre meter fra vaskeriet Kalishoi. Adressene er offentlige etter Netanyahus tale.

–Land med satellittkapasitet kan nå se økt aktivitet i Maher Alley. Det ser ut til at folk kommer og går. Iranerne forsøker desperat å sluttføre arbeidet med å rengjøre stedet, etter at vi gjorde et raid på deres atomlager. Bare den seneste måneden har de fjernet 15 kilo med radioaktivt materiale. De har spredd det ut over hele Teheran i et forsøk på å skjule bevisene. De har satt innbyggere i Teheran i fare.

Netanyahu sa at iranerne har masse arbeide å gjøre på området. Det er 15 skipskonteinere med kjernefysisk utstyr. Hver konteiner kan ta rundt 20 tonn, og det betyr at området har 300 tonn med utstyr med kjernefysisk tilknytning. Han slo videre fast at dette med all tydelighet viser at Iran ikke har gitt opp planene om å skaffe seg kjernefysisk kapasitet.

I talen i FNs generalforsamling henvendte Netanyahu seg også til det han kalte Teherans tyranner som er de muslimske lederne med deres ayatollaher og revolusjonsgarden.

–Israel vet hva dere gjør, Israel vet hvor dere gjør det. Israel vil aldri la et regime som oppfordrer til ødeleggelse av Israel, få utvikle atomvåpen. Hverken nå eller senere.

Sjekk Libanon

Den andre store avsløringen var nok like overraskende som den første. Netanyahu viste et nytt bilde, men nå fra Libanons hovedstad Beirut. Han fortalte at Iran har gitt Hizballah beskjed om å bygge hemmelige anlegg hvor de kan bygge om vanlige raketter til presisjonsraketter som kan treffe mål i Israel med en feilmargin på kun ti meter.

–Hizballah bruker med forsett uskyldige mennesker i Beirut som menneskelige skjold. De har plassert disse hemmelige rakettstedene langs Beiruts internasjonale flyplass. Her er et bilde som viser stedene. Det første er i bydelen Ouzai, bare noen blokker fra flyplassens rullebane. Den andre plassen er under en fotballbane, to blokker unna. Og det tredje stedet er ved siden av selve flyplassen.

Anleggene var tegnet inn som om de var klare til å bombes av israelske jagerfly i en krigssituasjon.

–Jeg har et budskap til Hizballah. Israel kjenner til dette og vet også hva dere gjør. Israel vet når dere gjør det. Og Israel vil ikke la dere slippe unna med dette, advarte Netanyahu.

Inspiser Iran

–Jeg har et budskap til Det internasjonale atomenergibyråets (IAEA) leder, Yukiya Amano. Gå til atomlageret i Teheran og foreta en inspeksjon før de er ferdige med å rydde opp, sa Netanyahu og minnet om at det i forbindelse med atomavtalen ble lovet at inspeksjonene kunne gjennomføre når som helst og hvor som helst.

Videre gav Netanyahu et hint til alle som trodde at Iran skulle bli mer fredfull bare de fikk milliarder av dollar fra vestlige land når sanksjonene ble opphevet. Netanyahu sa at pengene ikke gikk til strøm og vann for befolkningen, men til Irans enorme krigsmaskin. Han nevnte flere områder hvor Iran er involvert, og sa at Iran har angrepet kurderne i Irak, skutt raketter mot Saudi-Arabia, væpnet Hizballah i Libanon, truet ferdselen i Hormuz-stredet og stredet Bab al Mandeb. Hamas i Gaza var også med på listen over Irans engasjement sammen med Irans forsøk på terrorangrep i Europa. Det var det også Israel som i tide advarte europeerne mot.

–Har de europeiske lederne lært noe av historien. Vil de noen gang våkne opp, spurte Netanyahu og viste til europeisk ettergivenhet overfor slike regimer som Iran.

Netanyahu henvendte seg høflig til forsamlingen og sa at de som gikk inn for å oppheve de økonomiske sanksjonene mot Iran, tok feil da de trodde at Irans ledere ville bli fredfulle om sanksjonene ble avsluttet. Likeledes tok de feil da de hevdet at Donald J. Trumps nye sanksjoner ikke ville ha noen innvirkning. Og han argumenterte videre.

–For et år siden blomstret Irans økonomi. Nå kollapser den. Britiske flyselskaper trekker seg ut av Iran. Det samme gjør tyske banker, franske oljeselskaper og japanske oljeimportører. Det er også mange andre som pakker sammen for å komme seg ut av Iran på grunn av USAs sanksjoner. Statsministeren konstaterte at  folket i Iran roper ikke død over Amerika, men død over diktatorene i Iran. De roper ikke eksporter den iranske revolusjon, men Iran ut av Syria, forlat Libanon og Gaza. Ta vare på oss i Iran, sa Netanyahu i sin tale.

Han rådet sarkastisk folk til å kjøpe en geigerteller for å måle  radioaktiv aktivitet i Teheran. Den koster 29,99 dollar hos Amazon, men fire millioner iranske rials, fordi økonomien der kollapser.

Arabiske venner

Netanyahu fortalte at han ville komme med bekjennelse. Det har kommet noe utilsiktet godt ut av at Iran har skaffet seg makt og intervenert i regionen. Han sa at det har brakt Israel og mange arabiske stater nærere enn noen gang før. Det er skapt en fortrolighet og et vennskap som han ikke har sett i sin levetid, og som det var umulig å forestille seg for noen år siden. Det er ifølge statsministeren et vennskap som er blitt til på grunn av en trussel og utfordring, hvor man ser muligheter.

Det ble i talen også tatt et oppgjør med UNRWA som istedenfor å løse det palestina-arabiske flyktningeproblemet, bare forlenger det. Netanyahu roste Donald J. Trump og FN-ambassadør Nikki Haley som stanset pengestrømmen til UNRWA.

Han minnet om at Trump-administrasjonen også kjempet mot bakvaskingen av Israel, og sa det var absurd når Israel i FN blir beskyldt for rasisme og apartheid.

–I dag er det minst fem ganger flere palestina-arabere i Israel enn i 1948, da staten Israel ble etablert. Likevel blir Israel i FN anklaget for etnisk rensing. Vet dere hva dette er. Det er den samme gamle antisemittismen med et helt nytt ansikt.

Videre gikk Netanyahu i rette med dem som anklager Israel som skal ha bare ett offisielt språk, hebraisk. Han sa det er hundre land som kun har ett offisielt språk, selv om det er mange andre språk som snakkes i landet. Han tok også for seg anklagene om at Israel har davidstjernen i flagget, og sa at det er over 50 land som har kors og halvmåner i sine flagg, selv om de har mane ikke-muslimer eller ikke-kristne.

PLO-president Abu Mazen fikk også sitt pass påskrevet fordi han sa at den nye nasjonalloven som ble vedtatt av Knesset, var rasistisk. I sin tale viste  Netanyahu til at arabere som selger en leilighet eller land i de PLO-kontrollerte områdene til en jøde, får dødsstraff etter palestina-arabisk lov. Videre påpekte Netanyahu at Abu Mazen stolt betaler terrorister som har myrdet jøder, og dess fler de slakter, dess mer penger får de. Netanyahu konstaterte at likevel er det jøder som blir fordømt.

Netanyahu minnet også om at Mazen skrev en avhandling hvor han benektet holocaust.

Netanyahu etterlyste sivile fanger og lik av døde soldater i Gaza som Hamas ikke vil utlevere.

Bibelens løfter

–Jeg føler meg priviligert over å stå her som statsminister i den jødiske og demokratiske staten Israel. Noen tror at Israel ikke kan være både jødisk og demokratisk. Det er feil. Israel er begge deler og vil alltid forbli begge deler.

–Helt siden Abraham og Sara gjorde sin reise til Det lovede land for nærmere 4000 år siden, har landet vært vårt hjemland. Det er her Isak og Rebekka, Jakob og Lea og Rakel fortsatte med sin evige pakt med Gud. Det er her Josva gjorde oss til en suveren nasjon, hvor David styrte og Jesaja prekte, hvor makkabeerne kjempet og Masada falt. Det var fra dette sted vi ble sendt i eksil og vendte tilbake. Vi gjenoppbygger vår gamle og evige hovedstad Jerusalem.

Netanyahu påpekte at jødenes selvbestemmelsesrett ble anerkjent av Folkeforbundet. For over 70 år siden stemte FN for å støtte opprettelsen av en jødisk stat, som resolusjonen sier. Han sa at i dag er Israel et levende demokrati, et land som Benjamin Netanyahu sa at han var stolt over å representere.

 

Israels statsminister Benjamin Netanyahu med tegning over våpenanlegg i Beirut. (Foto: Avi Ohayon, GPO)