Redaksjonen

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg

(NYTT, 10.05.2019): Israel går fra sorg til glede på to dager. Først er det de falnes minnedag for soldater og terrorofre. Så er det den store gleden fordi jødefolket er tilbake i Eretz (landet) Israel etter 2000 år i diasporaen (utlendighet). I det Herrens år 2019 feiret israelerne staten Israels 71-årsdag.

Sorgen er stor, savnet sterkt og minnene mange etter 23.741 falne soldater og 3.150 terrorofre som siden 1860.

Rundt 1,5 millioner israelere kom til 52 minneseremonier på de militære gravsteder og mange minnesmerker fra Kiryat Shmona i nord nær grensen til Libanon og til Eilat helt i sør ved Rødehavet.

De falnes minnedag startet tirsdag kveld den 7. mai. Sirenene gikk i Jerusalem. Trafikken stanset klokken 20.00 i et minutt.

Israelske soldater fra flere våpengrener sto med bøyde hoder ved Israels helligste sted, Vestmuren. Markeringen er alltid direkteoverført på israelsk fjernsyn.

Israels president Reuven Rivlin talte til folket. Han ba familiene fortelle, slik at man kan minnes dem som falt. Og man fortalte historien om falne soldater på et årlig minnearrangement utenfor speiderhuset i Korsets dal. Speiderne hadde satt opp råvedstenger, strukket streng, surret sekk og dynket med parafin. Når ilden ble tent, flammet de hebraiske bokstavene og bildene opp på kveldshimmelen. Navnene på soldatene, menn og kvinner ble sakte lest opp. For hvert navn ble en fakkeldunk fyrt opp. Flammene ebbet fort ut i den kjølige kveldsbrisen, akkurat som mange falne soldater og terrorofre som døde etter et kort liv.

Radioen gikk i moll og sordin. Heroiske sanger om fedreland og hjem, smerte etter krig ble spilt i hver en kanal, både offentlige og private. For den som ikke fikk sove, var det en natt til å tenke på det som hendte, og det som en gang var. For jødene sier at hvert menneske er som en hel verden. Noen mødre har sine sønners rom stående, slik de var da sønnen falt. Det er deres minne, gjemt i sinnet og inne på gutterommet. Avisene forteller slike historier på de falnes minnedag. Nesten hver eneste jødisk familie har en eller kjenner noen som har falt i forsvaret av jødiske samfunn og staten Israel.

Men det er ikke alle som har en grav å gå til, et sted hvor de kan gråte, tenne lys og sette blomster. Noen lever i uvisshet. Andre vet at deres kjære som ble borte i Gaza, falt i Libanon eller ble hengt i Damaskus, som storspionen Elie Cohen, er i en eller annen ukjent grav. Det har hendt at en mor eller far har viet sitt liv til å få dem hjem, og selv gått i grav før de nådde sitt mål om at sønnen skulle komme hjem. Et slikt eksempel ble nylig kjent.

–For en måned siden brakte vi hjem sersjant-major Zachary Baumel fra Syria til evig hvile etter 37 år. Han falt i kampene i Sultan Yacoub i Libanon. Staten Israel har holdt sitt løfte til alle mødre og fedre om å bringe hjem menn og kvinner som ikke kom tilbake etter slagene. Vi vil ikke stanse før alle er tilbake, sa president Rivlin.

Det har alltid vært Israels politikk at de falne skal tilbake og begraves i Israels jord. Da statsminister Benjamin Netanyahu samtalte med Russlands president Vladimir Putin for et par år siden, ba Netanyahu om hjelp til å få hjem Zachary Baumel.

–Vi har ikke den ukjente soldats grav, sa Netanyahu.

Putin ble ifølge pressen forundret over dette. Han tok tak i saken og satte russiske soldater til å hente Baumel fra gravgården i en palestina-arabisk flyktningeleir i Damaskus og bringe ham til Israel. De visste hvor han lå, men kunne ikke selv hente ut levningene i det fiendtlige området.

Den mest kjente gravgården i Israel er på Herzl-fjellet ovenfor holocaust-minnesmerket Yad Vashem i Jerusalem. På Herzl-fjellet er flere av Israels ledere og fremtredende sionister begravd. Det er også her mange soldater er stedt til hvile. På de falnes minnedag var det rundt 120.000 mennesker som kom til Herzl-fjellet. På militære graver er det små flagg med sorte sørgebånd. Gravene er pyntet med avskårne blomster. Men det sterkeste inntrykket er gråtende mødre som stryker over gravsteinen til en sønn eller datter som har falt for staten Israel.

–Minnelysene blir i dag tent over hele Israel. De skinner også resten av årets 364 dager. Én dag versus 364, men de er alle like viktige. Det er takket våre sønner og døtre, våre elskede falne hvis minne brenner i våre sjeler, at våre liv er trygget og vårt land eksisterer. Hvor ville vi vært uten dem? I dag bøyer vi våre hoder og viser vår respekt for Israels 23.741 falne soldater: jøder, drusere, muslimer, kristne, beduiner og tsjerkessere, sa statsministeren under åpningen av de falnes minnedag tirsdag.

–Til dette legger vi til tusener av terrorofre, inkludert fire uskyldige mennesker som ble drept tidligere i uken av raketter som ble skutt ut av terrorister i Gaza. Vi sender våre dypeste kondolanser til deres familier. Hver person som faller, lager et sår i våre hjerter. Ingen vet dette bedre enn du og jeg, sa Netanyahu som mistet sin bror Yoni Netanyahu under den israelske operasjonen som frigjorde de jødiske gislene fra et kapret fly på Entebbe flyplass i Uganda.

–Etter å ha mottatt de bitre nyheter måtte vi lære å leve igjen. Klumpen i vår hals er der hele tiden, dag og natt. Det er ingen forklaring på hvordan vi skal klare dette tapet. På den ene siden fortsetter vi med vårt dagligliv, på den andre siden er det ikke en dag uten at vi blir minnet om ansiktet til våre kjære, deres smil, ord de sa og ting de gjorde ­– som om de var her med oss. Men de er ikke her. Vi blir overveldet av minnene og føler oss tomme og den gnagende smerten, sa Netanyahu.

Han sa at det hjelper ikke å tenke på hvordan tingene kunne ha blitt og hva de kunne gjort for familien, samfunnet og landet.

–Kanskje finner alle sin egen vei for å klare tapet, men om det er en ting som forener oss, kanskje oss alle, så er det forståelsen av det store oppdraget som våre kjære utførte. Det gir oss styrke til å bære sorgens byrder. Det er takket være dem at vi lever som et stolt folk i vårt hjemland etter mange generasjoner med svakhet og ydmykelser.

–For 74 år siden var vi maktesløse. I dag er vi en voksende verdensmakt. Og siden den nasjonale gjenoppvekkelsen i vårt hjemland – har hver generasjon stått opp mot våre fiender. Vi ønsker ingen krig, men vi vet at vår vilje til å yte ofre er det som garanterer vår sikkerhet, sa Benjamin Netanyahu.

Fra sorg til stor glede

Israels selvstendighetsdag er en folkefest for hundretusener av israelere som drar ut i parker og på strender for å feire dagen med kjøtt og grønt på grillen.

Israel følger månekalenderen. Det betyr at den nye dagen starter når dagslyset viker for kveldsmørket. Selvstendighetsdagen kommer alltid etter de falnes minnedag i Israel. Det var en skarp overgang fra sorg til glede på de falnes minnedag, onsdag kveld den 8. mai. I Israel er det en stor fjernsynsoverført fest på Herzl-fjellet i Jerusalem for innbudte gjester. Der tennes også 12 fakler, en for hver av Israels stamme. Det er en stor ære å få tenne en av faklene. Festen avsluttes med et spektakulært fyrverkeri, som sikkert koster mange penger. Det er også andre i Jerusalem som sørger for fargesprakende fyrverkeri. Det hørte også man tydelig fra sene kvelden frem til midnattstider.

Man skal ikke gå langt for å se de mange grillselskapene. I Sacherparken i Jerusalem finner familie og venner en plass for å rulle ut tepper, sette opp campingbord og grill. Israel med sine ni millioner innbyggere er mindre enn Oppland fylke. Derfor blir det tett i parkene. Men det ser ikke ut til at familiene lar seg genere av hverandre. Hver har nok med sin familie og sine venner. Dessuten er det alltid noen som drar med seg aggregat og høyttaler, slik at man neppe hører hva naboen sier. For barna er det muligheter til å leke med andre barn. Ungdom treffer ungdom enten man er i Sacherparken eller på stranden i Tel Aviv, ørkenen utenfor Eilat nær Jordan eller oppe på Golanhøydene mot Syria Stemningen er meget god på Israels selvstendighetsdag.

Torsdag morgen var den store utfartsdagen. For dem som var på tur, sørget Israels forsvar for underholdningen. Forbi vinduene i Jerusalem så man tankfly etterfulgt av jetjagere. Verdens nyeste jagerfly F-35 var også på vingene. Videre kunne man se Apache-angrepshelikopter. Det ble sagt at Israels flyvåpen ville ta en ekstra oppvisning langs kysten som ble utsatt for 700 terrorraketter noen dager tidligere. Det som kanskje var artigst for folk flest, var akrobatflyene. De fløy over presidentens residens mot Knesset. Samtidig slapp de ut røykstriper. Akrobatflyene fløy tett sammen, ett av dem sirklet rundt de andre og selvsagt fløy de på hodet og rett opp. Både folk og presse fotograferte. Noen fikk med både flagg og seg selv med flyene i bakgrunnen.

I presidentens residens var det mange ambassadører. Dessuten kom rundt 120 soldater for å få sine utmerkelser for utmerket innsats. President Reuven Rivlin viste på en video at han også er litt av en solosanger og opptrådte med stor sikkerhet sammen med kor og andre sangere. I Israel glemmer man aldri dem som er blitt lemlestet eller har et medfødt handicap. Derfor var rullestolbrukere med på presidentens musikkvideo.

President Reuven Rivlin kalte Israel for et moderne mirakel.

Et annet stort fjernsynsoverført arrangement var den årlige Bibelkonkurransen for jødisk ungdom. Israeleren Yonatan Weissman fikk førsteplassen, mens Benjamin Kalhamiro fra USA tok andreplassen. Statsminister Benjamin Netanyahu var selvsagt til stede sammen med Knessets talsmann Yuli Edelstein, utdanningsminister Naftali Bennett og formann Isac Herzog i Jødisk byrå.

Da solen begynte å gå ned torsdag ettermiddag, ble det også litt kjøligere. Folk pakket sammen og ruslet hjem. Det så ut til at de fleste familier og vennelag ryddet opp etter seg, pakket skrotet i plastposer og satte dem ved søppeldunker og konteinere. Det har vært en kampanje for å rydde opp etter seg.

Et annet stort arrangement var statens utdeling av Israel-prisen. Dette er den høyeste pris en borger kan få i Israel. Her var både president, statsminister utdanningsminister og formann for Høyesterett til stede. Prisen har vært utdelt helt siden 1953 for fremragende innsats for landet. En av prisvinnerne i år var en kvinne som har tatt seg av mange fosterbarn, både jødiske og arabere. Staten Israel viste sin takknemlighet for denne innsatsen ved å gi henne Israel-prisen.

Statsminister Benjamin Netanyahu sa at på Israels selvstendighetsdag er det tid for å se hva som gjør Israel unik. Han påpekte at det er unikt at Israel har fått gjenopprettet sin suverenitet og har kapasitet til selvforsvar for et folk som var statsløst og maktesløst i 2000 år. Videre mente Netanyahu at det er unikt at et folk som var i spredt rundt om i hele verden, nå er samlet inn til sitt gamle hjemland. Han påpekte videre at Israel er unikt i Midt-Østen fordi det er et demokrati, hvor alle er frie og det er likhet for loven.

–Israel er unikt fordi det har slike lidenskapelige venner av både jøder og ikke-jøder som synes Israels velbefinnende og fremtiden for vårt land er så viktig. Denne lidenskapelige støtten, sammen med Israels sterke armé, frie økonomi og dynamisk samfunn er pilaren i vår nasjonale styrke. Denne selvstendighetsdagen ønsker jeg å takke de titalls millioner av Israels venner over hele verden for deres urokkelige støtte for den ene og eneste jødiske stat.

Den kjente spaltist og journalist Greer Fay Cashman i Jerusalem Post skrev i et førstesideoppslag på de falnes minnedag en artikkel som bidro til å kaste enda mer lys over det Netanyahu kalte den nasjonale «gjennoppvekkelsen i vårt hjemland.»

–For mindre enn én måned siden avsluttet jødene påskemåltidene over hele verden med det eldgamle løftet: «Neste år i Jerusalem». I 2000 år var dette en umulig drøm for de fleste jøder.

–Av historiske og militære grunner var det i Tel Aviv istedenfor i Jerusalem at David Ben-Gurion proklamerte nasjonens selvstendighet den 14. mai 1948 eller den 5, iyar 5708 etter den hebraiske kalender. Snart ble Jerusalem sete for regjeringen, Høyesterett og departementene unntatt Forsvarsdepartementet i Tel Aviv.

Hun påpekte videre at i dag teller befolkningen i Jerusalem 900.000 mennesker, hvorav to tredjedeler er jøder.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 11.05.2019): Akademi for Kristen Folkeopplysning (AKF) legger nå ut videoer på nettstedet Kommentar-Avisa.no.

Det er Jørgen Høgetveit på Evje som har laget programmene. Der er det alt fra andakt til taler om tidsånd og åndskamp. 

I den seneste videoen fra 4. mai 2019 spør Høgetveit om det ennå er håp i en mørk frafalls- og forfallstid. På videoen er det rikelig med referanser både til Bibelen og historien fra Luthers tid og frem til frafallet i dag. 

–Tiden nå er så farlig fordi det er en velstandstid og den er full av frafall fra Skriften og påfølgende forfall. Det skjer på nesten alle livsområder. Når endog kirken kan se et gode i å drepe barnet, Guds bilde i mors liv, homofargene brukes på lysene i en jødisk lysestake i gudstjenestesammenheng, og biskopen i Stavanger vil samarbeide om sjamanisme, da vet man etter Guds ord at man befinner seg farlig nær en katastrofesituasjon, sa Høgetveit på videoen.

Han mente at mange ting i tiden peker mot endetiden som begynte alt i Det nye testamente. Høgetveit sa at mange er fristet til å flykte fordi det ikke er håp. Men det gjorde ikke David. Han ville ikke flykte opp i fjellene. Han tok sin tilflukt til Herren. (Salme 11)

–Vi er dypt inne i endetiden, men om slutten kommer i morgen planter jeg mitt tre i dag, sa Luther. Det er en sunn og viktig innstilling for vi kjenner ikke dag og time. Uten at livet forvaltes og pleies videre, blir det enda verre. 

Høgetveit sa at det er viktig at frelsessaken er i orden, rettferdiggjort og ferdig til å reise må man være hver dag. Så må kristne også være bremseklosser, folk som holder igjen med Guds ord og bønn. 

Det har også tidligere vært forferdelige tider i Europa.  Høgetveit laget videre et historisk riss av noen av kristenfedrene, utgangen av deres ferd og formante folk til å etterfølge deres tro. Han nevnte Wesley-brødrene, Wilberforce i England og Hauge i Norge. Fellesskapet var den dype syndserkjennelse hos disse store redningsmenn for England og Norge. Høgetveit nevnte sangen «Dyp av Nåde» av Charles Wesley for å beskrive kristentroen. 

Det er syndenød og omvendelse verden trenger. Også Jesajas lepper måtte renses med gloende kull før han kunne gå ut i tjenesten. Daniel leste i Jeremias at etter 70 år i Babylon skulle jødene ut og tilbake til Israel. Og når Daniel bøyde seg daglig mot Jerusalem og ba til Gud, sa han at «Vi har syndet». 

–Da kom budet fra himmelen med engelen Gabriel med ordene. Daniel, du høyt elskede mann. Med det samme du vendte din hu til å vinne forstand og ydmyke deg for Herren, ble dine bønner hørt i himmelen og nu er jeg kommet. Da fikk han og besøk og ble rustet. Å dvele ved slike ting i forkynnelsen og bønn er altså helt i samsvar med Hebreerne 13 og en nøkkel inn i redningen av den enkelte og folkeslagene. Også Norge per i dag. Da fedrene var drevet til denne erkjennelse av seg selv, kunne Den Hellige Ånd arbeide videre og ruste dem ut med himmelsk rikdom som deres nasjon trengte så sårt. Og mørkt og ille var det i Daniels tid i fangenskapet i Babylon, i England og Frankrike med grov undertrykkelse og føydalstyre og slavehandel, i Norge med sult (Terje Vigen 1809), barnevandringene (1830–1910) og lysene slukkes nå sakte i Europa og de nordiske land om det ikke skjer en oppvåkning og en omvendelse, sa Høgetveit.

–Er det ennå håp?

–Ja, sier Bibelen. Ja, sier historien. Det er vår store bønneoppgave at Gud forbarmer seg, og at Gud fører frem slike menn med Ordet som stiller seg i gapet til redning for folket så murene kan gjenreises. 

Høgetveit siterte det han kalte en av de dypeste bots- og nådesanger. Den viser grunnen som var felles for kristne som ble brukt av Gud.

Dyp av nåde, underlig, Er det ennå rom for meg? Har forlatelse du mer? Jeg den største synder er.

Jeg har stått din Ånd imot, Vandret borte langt fra deg, Trampet på ditt dyre blod, Er det ennå rom for meg?

Akk, jeg er så kald og død, Føler bare synd i meg! Får jeg komme med min nød, er det ennå rom for deg?

Dyp av nåde, underlig, Er det ennå rom for meg? Har min sjel du ennå kjær? Å så ta meg som jeg er!

Har jeg Gud ditt hjerte sett, og forstått din nåde rett, Kan du ennå ha meg kjær, å så ta meg som jeg er.