Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Redaksjonen

Vassvik vil ikke møte Mæland for å drøfte sammenslåing av Finnmark og Troms

By

 

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) i Finnmark.

 

Av Harald F. Hereide

(14.08.2018): Fylkesordfører Ragnhild Vassvik i Finnmark har takket nei til kommunalminister Monica Mælands innkalling til et møte for å få fart på sammenslåingen av Finnmark og Troms.

Etter at Troms fylkesting i sitt møte den 10. august vedtok å be statsråden overta sentrale deler av tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms og selv anså det som umulig å sitte i nemnda uten representanter for Finnmark til stede, har statsråd Monica Mæland invitert fylkesrådslederen i Troms og fylkesordføreren i Finnmark til et møte den 20. august. Svaret fra fylkesordføreren er at det ikke lar seg gjøre slik som ministeren har lagt opp agendaen for møtet.

–Jeg hadde nok håpet på en mer konstruktiv respons fra ministeren enn dette. Jeg er glad for en invitasjon og vil gjerne møte, men når det går så klart fram av invitasjonen hva som er tema blir det ganske meningsløst, sier fylkesordfører Ragnhild Vassvik.

I møteinnkallingen står det at møtet skal handle om hvordan fylkessammenslåingen av Finnmark og Troms kan gjennomføres.

–Vi i Finnmark jobber imot tvangssammenslåing. Vi har hatt folkeavstemning, og vi har stemt nei to ganger i fylkestinget. Finnmark fylkesting har også vedtatt at medlemmer til Fellesnemnden ikke skal oppnevnes. Dette har ikke endret seg. Vi jobber fremdeles på bred front for at tvangen som regjeringen nå vil utsette finnmarkingene for, skal opphøre. Vi opplever en økende forståelse for våre argumenter og vår sak. Da kan ikke jeg troppe opp hos statsråden for å diskutere hvordan vi skal komme i gang med tvangssammenslåing. Det sier seg selv, sier Vassvik.

Fylkesordføreren avslutter med en oppfordring til minister Mæland:

–Jeg ønsker svært gjerne et møte med ministeren, men da må agendaen omfatte hvordan vi sammen kan gå fram for å få opphevet tvangsvedtaket i Stortinget. Det burde være klart for alle nå at denne prosessen har gått av sporet. Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms har spilt fallitt. Nå er det viktig at vi sikrer at dette ikke skaper varige sår. Der kan statsråden bidra stort, og det håper jeg hun vil gjøre, sier Vassvik.

 

 

Brevet fra fylkesordfører Ragnhild Vassvik til kommunalminister Monica Mæland

Brevet som i dag har gått fra fylkesordfører Ragnhild Vassvik til Kommunal- og moderniseringsdepartementet ved statsråd Monica Mæland, er sitert i sin helhet under:

Jeg viser til invitasjon til møte i Kommunal- og moderniseringsdepartementet førstkommende mandag, den 20. august.

Finnmark fylkesting har i to omganger sagt nei til sammenslåing med Troms. I tillegg har en folkeavstemning avholdt i mai i år vist at 87 prosent av finnmarkingene ikke ønsker en sammenslåing med Troms. Oppslutningen om folkeavstemningen var høyere enn noe fylkestingsvalg siden 1983. Finnmark fylkesting har også vedtatt å ikke delta i fellesnemnden for tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Dette har gitt meg et sterkt mandat fra folket i Finnmark.

Jeg ser i invitasjonen at tema for møtet er «for å snakke om hvordan dere kan arbeide videre med å gjennomføre sammenslåingsvedtaket». Jeg ønsker å uttrykke skuffelse over at statsråden velger en slik agenda. Vi står oppe i en meget vanskelig situasjon. Finnmarkingene ønsker at Finnmark skal bestå som eget fylke. At fylkesordføreren i Finnmark innkalles til et møte der gjennomføring av et vedtak som til de grader strider imot finnmarkingenes vilje, er eneste sak på agendaen, er slik jeg ser det per i dag ikke en farbar vei ut av dette uføret.

Jeg ønsker svært gjerne et møte med statsråden, men da må agendaen være en annen og mer konstruktiv. Jeg vil drøfte hvordan Finnmark kan bestå som eget fylke. Finnmark ønsker å diskutere en plan for hvordan vedtaket om tvangssammenslåing av et fylke der 87 prosent har sagt nei en folkeavstemning, kan tas tilbake til Stortinget og oppheves der.  Slik agendaen for møtet er lagt opp nå må jeg dessverre takke nei til invitasjonen, skriver Ragnhild Vassvik til Monica Mæland.

 

Med hilsen

Ragnhild Vassvik

Fylkesordfører

Finnmark

KrF er garantisten for FrP i regjering

By

Av Vidar Norberg

(14.08.2018): Den beste garantisten for at Fremskrittspartiet får gjennomslag for sitt program, er Kristelig Folkeparti. De garanterer for Solberg-regjeringen.

Det verste er at KrFs representanter i Finnmark og Troms iler til for å utslette Finnmark fylke. De ser ikke ut til å la seg affisere av at Arbeiderpartiets gruppeleder Kari-Anne Oppsal i Troms fylkesting sa at de ikke vil ha bøddelrollen. Den vil tydeligvis KrF ha.

Enda verre høres det ut når Jens Ingvar Olsen fra Rødt sa at det lukter av okkupasjon. Man vet at KrF er selve garantisten for det Olsen nesten  sammenligner med okkupasjon av Finnmark. KrF sikrer stortingsflertallet for tvangssammenslåingen.

At Kristelig Folkeparti, lokalt eller sentralt, heller ikke bryr seg nevneverdig om at 87 prosent av befolkningen i Finnmark stemte nei til tvangssammenslåing, overrasker. KrF er jo et parti som ofte vil stå på samme side som de svake i denne verden. Men ikke når det gjelder å redde det fylket som har den minste befolkningen spredt over det største området.

Det er kristne som er oppgitt over KrF og spør hva skal man med et kristelig parti. Med KrFs holdning til Finnmark fylke er det vel best at de ikke kommer inn i hverken fylkesting, storting eller noen ting.

 

Finnmark fylkesting nekter å være med på sammenslåing med Troms. Det var Arbeiderpartiet, Sosialistisk Venstreparti Miljøpartiet De Grønne og Senterpartiet som stemte mot å utpeke medlemmer til fellesnemda med Troms. (Foto: Skjermklipp fra iFinnmark)

Forstokket av regjeringen å ikke invitere Putin til frigjøringsjubileet

By

Frigjøringsmonumentet i Kirkenes. (Foto: Vidar Norberg)

 

Av Vidar Norberg

(14.08.2018): Solberg-regjeringens politikk overfor Russland blir bare mer og mer forstokket. Nå har forsvarsminister Frank Bakke-Jensen gjennom Klassekampen krevd at Russlands president Vladimir Putin må gjøre seg fortjent til å bli invitert til 75-årsjubileet for den sovjetiske frigjøringen av Finnmark i 1944. Det mener Bakke-Jensen Putin kan gjøre i forhold til folkeretten. Det er Russlands anneksjon av Krim som har fått forsvarsministeren til å avvise en invitasjon.

Plakett på Frigjøringsmonumentet i Kirkenes.

–Norge er et lite land. Vi er ikke litt for folkeretten, vi er helt for folkeretten. Ansvaret for å vise at Russland tar folkeretten på alvor, ligger hos Vladimir Putin, sa Bakke-Jensen til Klassekampen.

Norge slår nå på stortromma i sin boikott av Russland. Det virker nesten som om Solberg-regjeringen anser seg som en større og sterkere nasjon enn Tyskland. Selv tyskerne har ikke slik en boikott som Norge. Det viser uttalelser fra USAs president Donald J. Trump på NATOs frokostmøte med Jens Stoltenberg tidligere i sommer.

–Det er veldig trist at Tyskland har inngått en massiv olje- og gassavtale med Russland og betaler milliard etter milliard av dollar i året til Russland… Tyskland er totalt kontrollert av Russland, fordi de vil få 60 til 70 prosent av sin energi fra en ny rørledning, sa Donald Trump.

Tyskland boikotter ikke Russland når det gjelder landets vitale energibehov. Da betyr heller ikke forholdet til NATO og USA stort.  Men Norge kjører en hard linje mot nabolandet som frigjorde Finnmark. Det er et beklagelig norsk hovmod fra den sittende regjeringen som gjør at Vladimir Putin ikke kan bli invitert til frigjøringsjubileet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) sa at norsk næringsliv lider under sanksjonene. Hun sa at sanksjoner er et nasjonalt anliggende, men på regionalt nivå støtter man at sanksjonene gradvis avsluttes.

Ordfører Rune Rafaelsen (Ap) i Sør-Varanger sa til iFinnmark at frigjøringen er en viktig hendelse i norsk historie som man kan bruke til å bedre dialogen. Dessverre ser det ut til at Solberg-regjeringen ikke ønsker noen dialog med en nabo som Norge vel stort sett alltid har hatt fred med.

USAs president Donald Trump, Finlands president Sauli Niinistö og Russlands president Vladimir Putin på toppmøtet i Helsingfors.
(Foto: Matti Porre/Den finske presidentens kansli)

Vladimir Putin besøkte Finlands president Sauli Niinistö da nesten ingen andre tok imot ham. Nå har til og med Trump og Putin møtt hverandre i Finland med Niinistö som vert i sommer. Men til Norge får Putin ikke komme. Kanskje er Solberg-regjeringen i ferd med å distansere Norge fra omverdenen og dialogen.

–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han møtte tidligere utenriksminister Børge Brende i Arkhangelsk den 20. mars 2017.

Solberg-regjeringen har latt dialogen med Russland gå for lut og kaldt vann. Denne dialogen fra folk til folk har for en stor del vært drevet fra Finnmark, også under den kalde krigen. Den har hatt stor støtte fra Arbeiderpartiet.

Finnmark fylke ønsker regjeringen å utslette gjennom en tvangssammenslåing med Troms fylke. Til alt hell har flertallet i Troms fylkesting nektet å gå inn i det gruppeleder Kari-Anne Opsal fra Troms Arbeiderpartiet kalte bøddelrollen. Frode Bygdnes fra Rødt sa i debatten i Troms fylkesting om tvangssammenslåingen at dette lukter mer av okkupasjon av Finnmark. Noe er galt i Solberg-regjeringens forhold til Finnmark. Det beste for Finnmark fylke ville nå være om Solberg-regjeringen gikk av.

 

Det virker som om Norge er strengere overfor Russland enn USA. Forsvarsministrene James Mattis fra USA og Frank Bakke-Jensen. (Skjermklipp fra VG)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Siste veistykke

By

Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv. (Foto: Jostein Sandsmark)

 

Av Axel Remme

(11.08.2018): Bare den som går siste veistykke, når målet. Du er ikke framme før de siste steg er tatt. Dette er særlig tydelig når du går til et sted hvor veien ender. Da har du gått så langt det er mulig. Du kommer ikke lenger.

Åndelig talt står det siste veistykke igjen for mange. De var kommet nesten fram. Det syntes å være like før de tok troens steg til Jesus. Stadig og sterkt hørte de Hans kall og kjente Hans dragelse. Det var «kun et skritt ifra verden til Gud». Så nær, men likevel ikke i mål.

Jesus sa en gang til en som var i den situasjonen: «Du er ikke langt borte fra Guds rike.» (Mark 12, 34) Like ved, men ikke med! En konge erkjente dette for apostelen Paulus med følgende ord: «Det mangler lite på at du overtaler meg til å bli en kristen.» (Ap.gj. 26, 28) For disse stod det siste, avgjørende veistykket igjen. Det som Bibelen kaller omvendelse.

Alt har sin ende. (Foto: Jostein Sandsmark)

Er dette din situasjon, din åndelige stilling: Kommet så nær, men ikke inn i Guds samfunn og rike? Det siste veistykket har alltid vært så krevende, risikabelt og skremmende. Berøringen av Guds ord og det kristne vitnesbyrdet har iblant både gitt deg kraftige tilskyndinger og skapt lengsel etter å være med på troens vei. Men å gå de siste steg, å søke omvendelse og frelse, ble utsatt. Og det er blitt med det til denne dag. Du kom så langt, men ikke lenger!

En dag er en kommet til sin veis ende. Ingen kan da gå videre i dette livet. Vandringen er omme, siste steg tatt, tiden er forbi!

For alle blir livsveien stadig kortere. Så trygt og godt i enhver skiftende aldersperiode og livssituasjon, hvis en kan si: «Om jeg enn skulle vandre i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for ondt. For du er med meg, …» (Sal. 23, 4)

Dødens alvor står alle mennesker overfor. Det fjernes ikke ved å vise det fra seg, fornekte det, glemme det eller ved å «håpe på det beste». Hvorfor skulle en handle slik overfor den mest avgjørende hendelsen i tilværelsen. Døden er endelig og absolutt slutten for livet og tiden i verden. Enhver som har omvendt seg og satt sin lit til Frelseren, Jesus Kristus, går inn til Hans hvile, fred og evig liv. «Hvor salig da den, som når alt farer hen, har Jesus og himlen igjen.»

 

Bugøynes kirke. (Foto: Jostein Sandsmark)

–Troms vil ikke gå inn i bøddelrollen mot Finnmark

By

Kari-Anne Opsal (Ap) på talerstolen i Troms fylkesting fredag den 10. august 2018. (Skjermklipp fra Troms fylkesting)

 

Av Vidar Norberg

(10.08.2018): Et flertall på 22 mot 11 stemmer i Troms fylkesting vedtok fredag ettermiddag at de ikke blir med i fellesnemda som skal tvangssammenslå Troms og Finnmark til et storfylke. Årsaken er at Finnmark sa nei til å delta i fellesnemda. Saken sendes tilbake til Høyres kommunalminister Monica Mæland.

–Vi vil ikke være brekkstang som skal gjennomføre regjeringens reformer. Vi vil ikke ha bøddelrollen, sa gruppeleder Kari-Anne Opsal fra Arbeiderpartiet i debatten i Troms fylkesting.

Senterpartiets Irene Lange Nordahl sa at Mæland forsøker å få Troms til å gjennomføre regjeringens politikk. Hun mente tvangssammenslåingen vil sette folk opp mot hverandre, og det blir splid mellom Finnmark og Troms i lang tid. Hun sa i debatten at regjeringen ikke kan pålegge Troms denne oppgaven, og regjeringen får selv ta ansvar for det kaos som de har skapt.  Lange Nordahl ønsket nesten de borgerlige partiene «lykke på reisen videre» når de møter folk.

–Dette lukter mer av okkupasjon av Finnmark, sa Frode Bygdnes fra Rødt om planene for tvangssammenslåing.

–Det skrives ut dekreter fra regjeringen, sa Jens Ingvar Olsen fra Rødt.

Det kom også frem at politikerne nok har undervurdert den sterke motstanden i Finnmark, hvor 87 prosent av dem som stemte, sa nei til tvangssammenslåing. En av politikerne i Troms Arbeiderparti påpekte at dette er langt flere enn bare Arbeiderpartiets folk. Frode Bygdnes sa at det er flertall mot sammenslåingen både i Troms og Finnmark.

Det ble i debatten hevdet at forslaget om sammenslåing av Troms og Finnmark var et benkeforslag som ikke hadde fått tilstrekkelig behandling. Flere mente at forslaget om tvangssammenslåing bør sendes tilbake fordi det ikke lar seg gjennomføre når Finnmark har sagt nei til å delta. Troms er i utgangspunktet positive til en sammenslåing, men det er motstanden i Finnmark som fører til at de ikke vil gå videre.

–Det er ikke mulig å forberede seg som andre fylker. Den tiden har gått ifra oss, konstaterte fylkesrådsleder Willy Ørnebakk (Ap) som har ledet forhandlingsdelegasjonen i Troms.

Ole-Johan Rødvei fra Høyre antydet at representanter fra Finnmark Arbeiderparti hadde presset på politikerne i Troms mens Jonas Gahr Støre hadde svingt partipisken over Arbeiderpartiet. Rødvei mente at  Arbeiderpartiet har snudd 180 grader.

Høyresiden mente at de som var mot sammenslåingen, burde trekke seg og overlate arbeidet til mindretallet. Men i Troms fylkesting var det nei-flertallet som rådde i salen. De valgte å stå sammen med Finnmark.

Kommunalminister Monica Mæland opplyste i en pressemelding at departementet ikke overtar arbeidet i fellesnemda slik Troms ber om.

–Jeg vil invitere Troms og Finnmark fylkeskommuner til et møte for å ha dialog om hvordan fylkeskommunene kan arbeide videre, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland.

Finnmark fylkesordfører Ragnhild Vassvik sa i en kommentar at nå bør denne saken gå tilbake til Stortinget.

 

Med 22 mot 11 stemmer sa Troms fylkesting nei til å være med i fellesnemda som skal slå sammen Troms og Finnmark til et fylke. (Skjermklipp)

 

 

 

Er kristen tro og kultur i ferd med å forsvinne

By

 

Kong Oscar IIs kapell i Grense Jakobselv. (Foto: Jostein Sandsmark)

KIRKEKOMMENTAR:

Av Vidar Norberg

(10.08.2018): På mange måter kan det synes som om den kristne kultur er i ferd med å forsvinne. Det er et klart tegn på at også den kristne tro er på vei ut.

Et av tegnene på dette er at man ikke lenger vet hvordan man skal oppføre seg i et vigslet gudshus som ble til i en kristen kultur. Et eksempel på dette er når man leser om arrangementer i kirken som er «magisk». Magi er trolldom, hekseri og svartekunst. Det kommer fra Satan og hans åndehær. Dersom noen har det magisk i kirken, har de det satanisk. Det er det motsatte av kristen tro slik man finner den i Bibelen. Dette er troen på Jesus Kristus og det hellige.

Når det så blir trampeklapp i kirkens benkerader, forstår man at det ikke lenger er Guds stille nærhet som råder. Den får man bare gjennom Hans Ord i Bibelen. Den nye bråkende tradisjonen forteller med all tydelighet at man ikke lenger har respekt for det hellige eller vet hvordan man skal te seg fordi tro og kristen kultur er i ferd med å dø ut.

Det er mange slags kirkeskikker. Døden betegnes i Bibelen som den siste fiende. Det har tradisjonelt vært en trist sak. Dødens farge er sort. I gamle dager kledde folk seg i sort når de gikk i begravelser. Til og med slipset var i sort, om man da brukte slips. I dag ser man for eksempel at sminken råder, skuldrene er bare og håret staset opp til fest, mens det er en begravelse. Det virker ofte som om man er på vei til en filmpremiere i Hollywood istedenfor til en sorgfull begravelse over døden som er syndens lønn. Det er noen som synger «Jag Vill Tacka Livet» i begravelsen. De skulle heller takke den store  allmektige Gud i en kirke.

I denne tid er det gudshus som legges ned og selges fordi det er blitt så få kristne igjen. Det var et bedehus som kanskje ikke gikk så bra. Så ble det solgt og ombygget. Eierne satte nytt navn på huset og kalte det for «Perleporten». Å gå inn gjennom «Perleporten» er et gammelt kristent begrep. Den som får gå inn der, har tvettet syne synder i Jesu blod og slipper inn i Himmelrik. Å kalle det perleport der det spilles tull til harpen, er blasfemisk. Og det viser at man ikke lenger vet hva den kristne kultur eller tro er. Man er faktisk blitt hedensk.

Det er en tragedie for mennesket når det ikke kjenner til kristen tro. For denne troen kan lede mennesker fra evig fortapelse til evig liv. Dette var årsaken til at man bygde kirker og gudshus. Kirkeklokkene kalte folket til kirken for at de skulle høre Guds Ord og omvende seg til Herren som har skapt himmel og jord. Dersom ordet om frelse i Jesu rensende blod blir erstattet med magi og trampeklapp, kan mennesker føres ut i fortapelsen. Det er en evig tragedie uten sidestykke. Den største straff som aldri, aldri tar slutt.

Gåseblom i karrig jord. (Foto: Jostein Sandsmark)

I det tredje budet står det at «Du skal holde hviledagen hellig». I Luthers lille katekisme gir kirkereformatoren Luther følgende forklaring på dette. «Du skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.» Det er dette som skal skje i kirken. Man skal høre Ordet lest og forkynt. Da vil Den Hellige Ånd åpenbare det for mennesker til frelse. Dersom man forlyster seg og bråker i kirken, vil nok Den Hellige Ånd trekke seg tilbake. Man blir ikke frelst av underholdning, latter og tomt snakk. Det var en gammel læstadiansk dame som ga bort en fin gitar til en ung gutt med følgende oppfordring: «Spill ikke tull til harpen.» Det er en formaning fra Amos 6, 5 og 5, 23.

Hva skjer så med mennesker som kommer inn i gudshus i dag. Kirkeskipet kan være fint å se på, men om Guds Ord ikke forkynnes klart og rent, mangler skipet både propell og ror. Da kan den ikke redde mennesket på livets stormfulle hav fra helvetets pine inn til evig, evig glede hos Gud.

Johannes’ første brev 4, 1–3 kommer med en alvorlig formaning:

«I elskede! tro ikke enhver ånd, men prøv åndene om de er av Gud! for mange falske profeter er gått ut i verden. På dette skal I kjenne Guds Ånd: Hver ånd som bekjenner at Jesus er Kristus, kommet i kjød, er av Gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, kommet i kjød, er av gud; og hver ånd som ikke bekjenner Jesus, er ikke av Gud; og dette er Antikristens ånd, som I har hørt kommer, og den er allerede nu i verden.»

I noen kirker ser man alt at de falske profeter har flyttet inn med magiske opplevelser og trampeklapp. Dette representerer Antikristens ånd. Det hjelper ikke om «det føles bra». Slikt leder ikke til Gud. Herrens hus skulle være en redningsbåten til evig liv i Jesus Kristus, Guds Sønn. Da må Guds Ord forkynnes rent og klart.

Båt i Bugøynes uten propell og ror. (Foto: Jostein Sandsmark)

UTENRIKS: Ordfører Alon Davidi ber verden om hjelp mot terror fra Gaza

By

Ordfører Alon Davidi i Sderot.

 

Av Vidar Norberg

(Sderot, 9. august 2018): Ordfører Alon Davidi i den beskutte byen Sderot appellerer til Europa og hele verden om hjelp til å få slutt på rakettregnet fra Gaza. Han sier at pengestøtten til Hamas iGaza går ikke til sykehus men til våpen og raketter mot Sderot og Israel.

Ordføreren møter pressen utenfor leilighetene som er dekket med sår etter splintene fra raketten som slo ned onsdag kveld.

–Vi har nå hatt 24 timer med terror mot oss. I løpet av natten er det skutt 150 raketter fra Gaza. Det er Hamas’ terrorregime som står bak. De får penger fra Europa og hele verden. Pengene bruker de på krig og terror. Hamas bygger ikke sykehus, men produserer raketter og trapper opp til krig. Det rammer barn, foreldre og eldre som vil leve, sier ordføreren med en bedende, lidende stemme.

Hus i Sderot skadet av rakett fra Gaza

–Jeg var nylig 14 dager i Barcelona. Der var det ingen på hotellet som sa at vi måtte vokte oss for raketter som kan slå ned i hotellet. Jeg ber dere støtte Israel og statsminister Benjamin Netanyahu. Hjelp oss, sier ordføreren.

Han advarer også Europa og den vestlige verden som støtter terror.

–Støtter du terroren, vil det også ramme ditt land, sier Davidi.

Det er ikke blitt noe fredelig til tross for at Israel tvangsevakuerte jødene og rev de jødiske byene i Gaza i 2005.

–Vi gav dem land i Gaza. Vi kjører inn lastebiler med utstyr til Gaza, men de vender seg mot oss. Jeg har selv sju barn. Angrepene rammer barna hardt. Denne situasjonen er ikke lett for dem. Vi føler dette som en krig, hver eneste uke. Vi vil leve som normale mennesker, ikke veksle mellom lys og mørke fra time til time.

Skadeskutt hus.

Alon Davidi er tross alle vanskeligheter og prøvelser fast bestemt på å bli i Sderot. Den som kjører rundt i Sderot, vil se at det er mange nye boligblokker under arbeid. Davidi forteller at det er kjøpere til husene. Men en av de nye blokkleilighetene ble truffet av en kraftig rakett fra Gaza som sprengte hull i ballkongen av jern og betong. Nå ser det ut som om strukturen i leiligheten er knekt av den kraftige eksplosjonen.

–Hamas vil ikke klare å slå oss. Dette landet tilhører oss. Vi vil ikke hate, men utvikle vår by Sderot. Jeg tror på livet. I Gaza lærer de å sprenge busser i Tel Aviv.

–Tror du at Iran står bak angrepene fra Gaza for å dra oppmerksomheten bort fra situasjonen i Syria og de nye sanksjonene fra USA?

–Statsminister Benjamin Netanyhau har alt sagt at Iran må stanses. Netanyahu vet hva dette betyr. Iran står bak Hamas, Hizballah og houthiene. Iran går inn overalt hvor de kan, både Syria, Jemen og Gaza. Det er dette som skjer nå.

Israels mest sagnomsuste våpen er Iron Dome eller den såkalte jernkuppelen som kan skyte ned kortrekkende terrorraketter og granater. Det er trolig det eneste våpenet i verden som er i stand til denne forsvarsoppgaven. Israelerne har utviklet jernkuppelen for å beskytte sine byer fra fiender langs grensene som skyter raketter.

–Iron Dome hjelper oss, men det fikser ikke alt. Vi må angripe Gaza. Vi kan ikke bare vente på at de skal angripe oss, sier ordføreren som bekrefter at det er plassert ut noen slike Iron Dome-batterier rundt om i byene langs Gaza-stripen.

Uoppfordret snakker Davidi om Oslo-avtalen.

–Jeg husker hva som skjedde etter at den kom. Terroristene lærte barna opp til å bli shahid (martyrer). De sprengte busser i Israel.

Han har ingen tro på at det blir fred med Hamas, for de tror ifølge ordføreren på revolusjon.

–Jeg har bodd i Sderot i 24 år. Det er et godt liv her. Jeg elsker folket. Hver dag ber jeg om fred, sier ordfører Alon Davidi.

Han mener at Israel nå bør gå inn i Gaza og slå ned Hamas.

 

En oversikt fra Israels forsvar viste at fra 8. til 9. august ble det skutt 180 raketter og granater mot Israel. Sju sivile israelere ble skadet. Sirenene gikk 173 ganger. Jernkuppelen skjøt ned 30 terrorraketter.

 

—

 

 

Barna løp for livet da alarmen gikk

Naor Halevy var på lekeplassen i Sderot med barna da raketten slo ned i et boligfelt.

 

(Sderot, 9. august 2018): Barna løp for livet da alarmen gikk ved 19.30-tiden onsdag kveld i Sderot.

–Vi var på lekeplassen midt inne i boligfeltet. Det var mange barn der. Vi gjorde som pålagt og løp mot nærmeste bygård for å søke beskyttelse. Det tar bare 10–15 sekunder fra alarmen går til rakettene fra Gaza slår ned. Ikke alle barna rakk inn i huset, forteller familiefar og matematikklærer Naor Halevy i Sderot.

Torsdag formiddag var det nesten helt stille etter at terroristene i Gaza i løpet av gårsdagen og natt til torsdag skjøt over 150 raketter fra Gaza mot Israel. Knapt noen barn turte gå ut. Også de alle fleste vokste holdt seg innendørs og nært beskyttelsesrom som finnes i de fleste nyere hus i Israel.

Splintene fra en rakett river fort opp mennesker og trenger gjennom biler.

–Vi ble vitne til at raketten slo ned like bortenfor lekeplassen, på parkeringsplassen mellom husene. Raketten traff nabobilen. Rutene på min bil ble knust. Metallsplintene boret seg gjennom bilen. I baksetet hvor bara pleier å sitte, var det også splinter.

Naor Halevy forteller at det ikke finnes noen forsikring som dekker skader fra raketter og granater. Men siden det er terrorisme, dekkes det av den israelske staten.

–Det er viktig at dere forstår at det ikke er lett å leve her. Sderot kommune gjør så godt de kan for at vi skal ha det fint her.

Naor Halevy studerte i Sderot. Han syntes det var et fint sted, likte folk og samfunn.  Han tenkte også at det ville være bra for hans barn å vokse opp i byen.

Men husveggen bak bilene der raketten traff, taler sitt tydelige språk. Veggene er fulle av svarte hull etter skarpe metallbiter som river opp både murpuss og mennesker som står i veien. Ruter i bygget er knust eller blåst inn. Sånn er livet i byen.

–Sderot har hatt en veldig vin utvikling. Men fra Gaza forsøker de å ødelegge byen vår med raketter. Nå sender de også inn drager med ild for å sette områder i brann. Drager skulle være en leke for barn, sier den israelske læreren.

Han forteller at det nå er skoleferie i Israel. August er vanligvis den varmeste måneden i året med godt over 30 varmegrader, og da passer det å ha ferie. Etter det kraftige rakettangrepet er også sommerskolene for barna nå stengt.

–Hvorfor angriper Hamas i Gaza?

En rakett fra Gaza landet nedenfor et hus i Sderot.

–Dette kommer fra Koranen. I Gaza lærer barna om jihad (hellig krig). Barn lærer å hate, mens vi lærer våre barn til å elske fred. Angrepene handler om utdannelse. Om du lærer dine barn fred, så blir det fred, sier lærer Halevy.

På spørsmål om det er tegn til posttraumatisk stress, forklarer han at han nå merker at hans barn er mer stresset. Men slik avhenger også av barnets karakter.

–Jeg ber dem slappe av når de går til bomberommet.

Naor Halevy opplyser at han vet at barn har posttraumatisk stress som følge av angrepene fra Gaza.

Tross krigstilstanden blir han likevel i byen.

–Jeg flytter ikke fra Sderot, sier Naor Halevy.

 

 

Et hus i Sderot ble truffet av splintene fra en rakett som ble skutt ut i Gaza.

 

—

 

Rakett fra Gaza slo ned: 500 barn reddet av et mirakel

 

Ari Katz i Sderot mener det var et mirakel at raketten fra Gaza traff veien og ikke lekeplassen med 500 barn.

 

(Sderot, 9. august 2018): Det var et mirakel at ikke mange barn ble revet opp og drept da en terrorrakett fra Hamas i Gaza slo ned like ved en lekeplass med rundt 500 barn i Sderot i Israel onsdag. Torsdag holdt alle seg inne. Sderot ved grensen til Gaza var som en spøkelsesby. Lekeplassen helt tom for barn og voksne.

Det er pressetalsmann Ari Katz ved bibelhøyskolen «Hesder Yeshiva» i Sderot som viser internasjonale korrespondenter veien hvor raketten slo ned og laget et hull i asfalten. Splintene slo alle veier. Parkeringsplassen var full av biler. En av dem stor der fortsatt torsdag med knuste ruter etter rakettens fragmenter som trenger gjennom metall og river opp mennesker som er for nært nedslaget.

–Det var et mirakel. Det var fullt av barn her. Vi har noen som våker over oss, sa Ari Katz.

Rakettene fra Gaza har stor sprengkraft når de treffer Israel.

Han kjørte forbi den store åpne lekeplassen en time før raketten slo ned. Nå som det er skoleferie i Israel, er det vanligvis mange barn som er ute for å leke i sommervarmen.

Han forteller om vanskelige tider for befolkningen i Sderot. Det er ikke lett for barna når alarmen stadig går i den sørlige delen av Israel. Mange barn utvikler såkalt posttraumatisk stress. Ari Katz sier at rundt 80 prosent av barna i den rakettbeskutte byen Sderot alt har posttraumatisk stresslidelse (PTSD). Han tror at nå kommer enda flere barn til å bli rammet.

Posttraumatisk stress gir seg mange rare utslag. Noen barn blir sengevætere. Andre barn tør ikke legge seg alene, gå ut eller til skolen uten følge. De mister konsentrasjonsevnen. Det er det også fedre som har gjort etter at de har fått noen rakettreff i sitt hjem. De makter ikke lenger å passe sitt arbeid av en ubeskrivelig frykt som rammer dem.

–Hamas i Gaza har våre barn som mål for sine raketter. Alle barn har rett til å vokse opp under normale forhold, men som dere ser er det utplassert bomberom over alt i Sderot, sier Ari Katz.

De står på nesten hver bussholdeplass. På lekeplassen står de på rekke og rad. Barna har lært seg til å løpe inn så fort de kan når alarmen går. Alarmen er damestemme som roper «Zeva adom», rød farge. Slik unngår man å skremme sivilbefolkningen langs grensen til Gaza.

Den seneste tiden har terrorister i Gaza sendt inn nærmere tusen drager og ballonger med brennbart materiale. Skog og åker har stått i brann. Det kan barna selv se ved å gå på en av høydene i Sderot. Det er svartsvidd land etter at ilden er slukket og røyken har lagt seg. Ari Katz mener også dette vil føre til at flere barn får posttraumatisk stress.

Raketten slo ned like ved et bomberom på bussholdeplassen

–Etter at Israel trakk seg ut fra Gaza, har vi hatt tre kriger. Nå blir det kanskje en til, sier Katz.

Det går stadige rykter om en uoffisiell våpenhvileavtale mellom Israel og Hamas som styrer Gaza. Palestina-araberne kaller det for en såkalt «hudna». Det var en slik «midlertidig» våpenhvileavtale som Muhammed inngikk med sine fiender i Quraish-stammen i påvente av at han ble sterk nok til å slå dem. Nå snakker Hamas om en våpenhvile i fem år.

–Jeg tror at styret i Gaza vil bruke denne tiden til å ruste opp mot Israel. Dette er som en ping-pong-kamp.

Ari Katz mener at folket er innstilt på å tåle stridens hete, bare det blir forbigående. Men da må myndighetene gripe inn. Folk i Sderot vil ikke la seg drive bort.

–Dette er jødefolkets hjem. Vi hører til i Sderot. Det er vårt land, sier Ari Katz.

 

 

 

 

Denne lekeplassen i Sderot er tom. Barna holder seg inne etter terrorister har skutt 180 raketter fra Gaza mot Israel. Sderot er som en spøkelsesby.

 

—

 

 

–Hamas vil knekke oss i vårt bibelske land

 

Rabbiner David Fendel mener at jødene har bibelsk rett til Israels land.

 

(Sderot, 9. august 2018): –Hamas forsøker å knekke vår ånd. De vil gjøre Sderot og byene langs Gazastripen til spøkelsesbyer, sier leder og rabbiner David Fendel i bibelhøyskolen Hesder Yeshiva i Sderot.

Hans råd er at Israel må gå inn og ta tilbake Gush Katif, området som tidligere statsminister Ariel Sharon gav opp og tvangsevakuerte i 2005. Han sier at Israel ikke kan godta at det skal være områder som er fritt for jøder slik Hamas ønsker.

–Vi forlot Gaza. Hvorfor har de gjort det til en terrorstat. Hvorfor stanset de arbeidet med å få ørkenen til å blomstre. Vi bygger skyskrapere. Hamas bygger tunneler.

Det er fra slike tunneler Hamas planlegger angrep mot Israel. Rabbineren forklarer også at barna i Sderot er redde.

–Dette må det bli en slutt på. Jeg roper til regjeringene rundt omkring i verden om at vi må ta tilbake Gaza. De er angripere. Vi er ofrene, sier David Fendel.

Rabbineren slår i møte med internasjonale korrespondenter fast at Gaza er en del av Israel. Han kaller det for rasisme når noen sier at jøder ikke kan bo der. Han mener at det nesten er komisk når Hamas sender raketter mot Israel, og israelerne får skylda for det.

–Har du en bibelsk begrunnelse for at jødene skal ha Gaza?

–Israel tilhører jødene. Dette landet er gitt til jødene. Dette kan du lese om i Josvas bok. Grensene er klare.

Fendel mener imidlertid at araberne kan få bo der, om de utvikler landet til det beste og gjør det til et «singapore». Men ifølge rabbineren vil Hamas gjøre Sderot svart. Han sier at det deles ut søtsaker til barna når de begår terrorhandlinger mot Israel.

–Hvorfor?

–De er antisemitter. De tror på å drepe jøder. De ønsker å se Israel ødelagt. Det er deres mål. De nyter det. Men vi vil ikke la det skje.

–Jeg er religiøs. Men flertallet i Sderot er nok sekulære. De fleste er nok enige i at vi må gjøre noe med terrorismen, sier rabbineren.

Han har to skoler under seg med elever som studerer den jødiske Bibelen og de religiøse skrifter samtidig som de gjennomfører militærtjeneste. I alt er det 500 pluss 180 elever i hans skoler.

 

Hamas skyter raketter fra Gaza mot Israel.

Tvangssammenslåing kan stanse opp i Troms fylkesting

By

Av Vidar Norberg

Fredag 10. august 2018 skal fylkestinget i Troms bestemme hva de skal gjøre med planene om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. I forslag til vedtak skriver fylkesordfører Knut Werner Hansen at fylkestinget i Troms anser det umulig for medlemmer fra Troms å gjennomføre sitt arbeid i fellesnemda uten av Finnmark deltar i nemda.

Fylkestinget i Troms ber derfor om at fylkesrådet tar kontakt med kommunal- og moderniseringsministeren med sikte på at departementet tar ansvaret for den videre sammenslåingsprosessen, heter det i innstillingen. Etter den opprinnelige planen var det fellesnemda av Troms og Finnmark som skulle utføre arbeidet med å slå sammen de to nordligste fylkene.

Av sakspapirene går det frem  at det er viktige oppgaver som skal løses av fellesnemda, og arbeidet vil kreve medvirkning fra Finnmark. Det er så langt ikke grunnlag for å tro at fylkestinget i Finnmark kommer til å bidra. Det vises blant annet til uttalelse av fylkesordføreren i Finnmark som er gjengitt i NRK.

–Vårt mål er å stoppe sammenslåingen av Troms og Finnmark. Da går vi så langt vi kan, og kanskje litt lenger, for å få det til, sa Finnmarks fylkesordfører Ragnhild Vassvik.

87 prosent av dem som deltok i folkeavstemningen i Finnmark, sa nei til sammenslåing med Troms fylke.

Innstillingen til fylkestinget i Troms sier videre at manglende deltakelse fra et av fylkene vil så tvil om legitimiteten til vedtakene som må gjøres i fellesnemda.

Dersom fylkesordfører Knut Werner Hansens innstilling blir vedtatt fredag, er det en utstrakt hand til Finnmark fylke som ikke vil være med. Troms vil heller ikke la seg bruke av Solberg-regjeringen. Regjeringen vil måtte ty til dekret mot folket i Finnmark. Men mye tyder på at det har gått prestisje i denne saken.

Senterpartiet har lovet å fremme spørsmålet om tvangssammenslåing på nytt for Stortinget. Kristelig Folkeparti sitter på vippen, men har så langt ikke vist vilje til å snu, selv om partiets formann Knut Arild Hareide krever at storfylkene må få tilført oppgaver. Kristelig Folkepartis Hans Fredrik Grøvan har ifølge Klassekampen åpnet for å felle regjeringen etter at Riksrevisjonen kom med kritikk av Regjeringen i forbindelse med terrorsikring. En ny regjering vil trolig være redningen for Finnmark fylke.

 

Finnmark har sin egen identitet

By

Hammerfest.

 

Av Ingalill Olsen,

stortingsrepresentant for Finnmark Arbeiderparti

 

Stortinget har med et knapt flertall vedtatt at Finnmark skal slås sammen med Troms, men de har aldri spurt oss som bor her hva vi vil. Finnmark fylkeskommune, spurte derimot oss, og 87 prosent av oss svarte at vi ikke ville bli slått sammen.  Dette øredøvende nei`et burde få sentrale politikere til å stoppe opp og reflektere over hvorfor motstanden er så stor.

Sentrale og regionale kommentatorer hadde i utgangspunktet for seg at motstanden var størst der fylkeskommunen var lokalisert fysisk, i Vadsø.  Det viste seg å ikke være tilfelle. Nei’et fra finnmarkingene handlet ikke bare om å beholde arbeidsplasser i Vadsø, selv om det for mange også er viktig. Dette handler om noe annet og mye dypere. Dette handler om å forstå Norges mest spesielle og mangfoldige fylke.

Hvorfor ble finnmarkingene så provosert over dette sammenslåingsvedtaket? Hvorfor har sosiale medier og aviser i nord kokt over av indignasjon og forunderlig nok, henvisning til brenningen av Finnmark under 2.verdenskrig?  Den brenningen som svært mange unge i dag i dette landet aldri har hørt om eller ant har funnet sted.

Vegskilt i Børselv.

Jeg sammenfatter det i begrepet finnmarksidentitet. For å forstå det må man kunne historien til vårt nordligste fylke. Finnmark var et flerkulturelt fylke lenge før ordet var oppfunnet.  Vårt område var bebodd av folk av ulik etnisk herkomst. Det var samer, finlendere/kvener, russere og nordmenn. Vi som bor her nå er etterkommere av et etnisk mangfold og kan vel karakteriseres som en nordkalott-mix. Vi beveger oss over de svenske og finske grensene som det er ett land, og for mange føles det som ett land – vårt land. Ikke formelt, men følelsesmessig. Barentssamarbeidet har ført til at vi nå også har åpnere grenser til Russland.

Men denne nordkalott-mixen førte også til noe annet. Vi hadde ulike morsmål, samisk, finsk/kvensk og norsk. I sum var kanskje ikke vi finnmarkinger så gode i norsk, og det å ikke beherske hovedspråket i et land ga ikke folk i nord noe godt utgangspunkt. Finnmark lå langt unna makta. Språk er makt og det å snakke dårlig norsk, eller å ikke kunne skrive norsk, ga mange en følelse av mindreverd.

Vi var norske, men ikke norske nok. Vi var lengst unna. Vi hadde de største levekårforskjellene. Dette utgangspunktet gjør noe med folk. Finnmarkingene strevde med sin egen etnisitet, og forholdene rundt dette har ikke alltid vært positive, ei heller oss imellom. Noe skjedde, det var en prosess hvor folk langsomt endret oppfatning av seg selv. De ble stolte av sitt eget etniske opphav, av språket sitt og av bakgrunnen sin. Denne prosessen, for det var en prosess hvor vi måtte endre oss selv og vårt tankegods, førte til en ny identitetsdanning. For når vi aksepterte at vi var kvener, samer, nordmenn eller en mix av alt, så fant vi en ny og felles identitet som forente oss alle, uansett hvem eller hva vi var. Vår felles identitet er finnmarking.

Rein i Kvalsund.

Det er en skjør identitet som er kjempet fram, men den er vår egen. Ikke rart at vi krever å få beholde den. Når dette folkekravet sammenholdes med at det ikke er innhold i den nye regionen, at arealet blir tre ganger større enn Viken (som alle sørpå sier blir uforholdsmessig stor) og at det betyr mindre demokratisk innflytelse for finnmarkingene, så er det ikke rart at nei`et blir totalt.

Jeg har tenkt mye på hvorfor brenningen av Finnmark stadig er et tema. Jeg vet ikke, men jeg tror det er et uttrykk for og en følelse av at den delen av norsk historie nærmest er usynliggjort, og at disse dramatiske opplevelsene ikke ble fullt ut forstått i resten av landet. En følelse av at vi er så langt unna at vi nesten ikke teller med. Jeg mener ikke at vi finnmarkinger skal «dyrke» dette, men når man fatter vedtak som berører folk så mye, er det viktig å prøve å forstå de underliggende følelsene.

Følelsen av vi er så langt unna at vi ikke regnes med, får faktisk næring i dag også. Regjeringen og stortingsflertallet har vedtatt å effektivisere Norge. Det gjør de blant annet gjennom ABE-reformen, (avbyråkratiserings og effektiviseringsreformen) hvor fem prosent skal spares in hvert år i statlige etater. Hvor er det lettest å spare? Lengst unna, hvor det er minst folk som klager. Vi har sett håndfaste eksempler på dette i Finnmark de siste fem år.

Fiskeflåten i Gamvik.

Mattilsynet har ikke regionkontor i Kautokeino lenger og nå i vår meldte de om ytterligere nedbemanning. Statens Vegvesen har nedbemannet. Fiskeridirektoratet har heller ikke regionkontor i Vadsø mer, men styres fra Troms. Fiskerikontor er nedlagt i Kjøllefjord, Vardø og Havøysund. Ligningskontor er nedlagt i Båtsfjord og Lakselv. Skattekontoret i Vadsø er kraftig redusert.

Lista kunne vært mye lengre, men trenden er klar. Statlige arbeidsplasser flyttes ut av Finnmark. Vi som bor her ser at dette er resultatet av en villet politikk. En politikk hvor våre naturressurser gjerne hentes ut, men de lokale ringvirkningene uteblir. Det er vanskelig å se at de politiske vedtak vil føre til økt aktivitet og ny vekst og virksomhet i Finnmark.

Jeg har ennå ikke hørt ett eneste argument for sammenslåing med Troms som vil bety ny og positiv utvikling i Finnmark. Vi som bor i Finnmark vil Finnmarks beste. Vi vil at det skal være vekst, at våre ressurser skal gi aktivitet hos oss, at nærhet til ressurser også skal medføre ringvirkninger lokalt. Ingen av beslutningstakerne, verken i regjering eller på Stortinget, har gitt gode argumenter for at en sammenslåing mellom Troms og Finnmark vil bety noe positivt for Finnmark.

Er det rart finnmarkingene sier nei?

 

Kveld på Sennalandet.