Foto: Foto Maria Borch Mietinen
KRONIKK:
Av fylkesordfører Ragnhild Vassvik
(04.06.2018): For litt over en uke siden var jeg på statsministerbesøk. Sammen med gruppeleder i AP, Remi Strand, dro vi til Statsministerens kontor for å overlevere resultatet av folkeavstemningen. På bakgrunn av resultatet ba vi statsministeren om å bidra til å oppheve tvangsvedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark.
Som kjent kom vi skuffet ut igjen. Vi hadde flere møter denne dagen. Vi møtte mange venner. Finnmark har mange venner og vår kamp mot tvangen fra Stortingets flertall følges og støttes av mange. Og mange vil hjelpe. Det er godt å vite. Finnmark trenger støtte og vi er takknemlige for den. Turen til Oslo var ikke nedslående for meg. Tvert imot. Den var motiverende. Dette er noe vi kan få til. Dersom vi står sammen.
Men hos statsministeren har Finnmark lite å hente. Det gav møtet et klart svar på. Dessverre ser det ut som om Finnmark har lite å hente hos Høyre i Finnmark også.
Når jeg ser gruppeleder i Troms og Finnmark Høyre uttale seg nok en gang om hvor feil jeg tar, skulle jeg nesten ønske han var med til statsministeren. Han hadde nok blitt overrasket i møte med sin partileder.
Etter møtet med Erna er det umulig å konkludere med annet enn at Finnmark ikke kan forvente noe derfra, med mindre Kristelig Folkeparti på Stortinget ber henne snu. Respekten for folkets nei i Finnmark er fraværende, noe hun nok deler med Hesjevik. Jeg registrerer imidlertid at Hesjevik er veldig opptatt av hvor flott det er at nordområdesatsingen skulle legges til Finnmark i Gardermoen-avtalen.
Da kan jeg informere Hesjevik om at lederen i partiet hans, landets statsminister, nærmest fnøs over Finnmarks arbeid i nordområdene i møtet med oss i forrige uke. Erna Solberg hisset seg rett og slett opp da jeg tok opp viktigheten av Finnmarks arbeid i grenseområdene og den sikkerhetspolitiske viktigheten av dette. Faktisk beskyldte hun Finnmark for å forsøke å «kuppe» nordområdepolitikken.
Dette er noe alle som er opptatt av nordområde og sikkerhetspolitikk bør merke seg. Hvis vi tror at regjeringen er opptatt av ting som sivil administrasjon, bosetting og folk-til-folk-samarbeidet i grenseområdene, så tar vi feil. I stedet beskyldes altså Finnmark for å ville «kuppe» nordområdepolitikken.
Så dersom Hesjevik lever i den villfarelse at statsministeren synes Finnmarks nordområdesatsing er kjempeviktig bør han kanskje vurdere å prioritere en prat med egen sjef i Oslo framfor å konstant snakke ned Finnmarks kamp for å bestå. Kanskje Hesjevik kan vurdere å jobbe for å endre statsministerens syn på nordområdearbeidet som Hesjevik er så opptatt av?
Men kjenner jeg Hesjevik rett kommer han neppe til å gjøre det. Så langt har han og resten av Høyre vært mest opptatt av å opptre som våpendragere for regjeringen. Å jobbe for at et tvangsvedtak, nedstemt av 87 % i en folkeavstemning, skal gjennomføres imot egne innbyggere. Alt for å tekkes sin blåblå-regjering. Det er ikke særlig motiverende.
Sannheten er jo at Finnmarks innsats i nordområdene ikke dreier seg om å «kuppe» noe som helst. Det er en oppsiktsvekkende påstand fra statsministeren. Finnmark tar sitt ansvar for nordområdene. Herunder sikkerhetspolitisk. At statsministeren mener at vi «kupper» og ikke gjør en jobb for både Norge og våre allierte burde bekymre alle. Ikke minst de utenfor Finnmark.
Hesjevik derimot gnager fremdeles om Gardermoen-avtalen. La meg informere om følgende: Den er død og begravet, altså avvist av Fylkestinget med overveldende flertall. Vi andre har gått videre for lenge siden. Nå står vi på for at Finnmark skal bestå som eget fylke. Slik 87 % i folkeavstemningen ber oss om. Vi står på dag og natt og vi er mange. Jeg skulle ønske Hesjevik ville gjøre det samme. Dessverre har han valgt en annen vei.
Tilnærmingen gruppelederen i Høyre har vist til nå er underlig. På NRK har han uttalt at dersom han skulle stemt med hjerte ville det blitt nei. Hesjevik burde lytte mer til hjertet sitt. Men her uttaler han seg i tråd med statsministeren. Hun mente også at motstanden i Finnmark bare er føleri. Personlig liker jeg best kombinasjonen av hjerte og hjerne. Den forteller meg at vi fortsatt skal jobbe for Finnmark som eget fylke.
(Kronikken er sakset fra iFinnmark og Altaposten)
