Redaksjonen

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører

Det første jeg vil si er at jeg er en meget glad fylkesordfører i dag. Vi har et resultat. Og det er godt. Veldig godt!

I forrige fylkesting ble det vedtatt at finnmarkingene selv skulle få muligheten til å uttale seg om tvangssammenslåinga med Troms. Et spørsmål det var på høy tid at de fikk svare på.

Og jeg kan hilse og si at det har de gjort!
 I en uke har finnmarkingene stemt, enten på papir eller over internett.

Administrasjonen i Finnmark fylkeskommune har i samarbeid med kommunene organisert og avviklet ei folkeavstemning på rekordtid.

Vi har hatt skjær i sjøen. Mange har forsøkt å delegitimere muligheten finnmarkingene har fått til å si sin mening om noe som berører dem sterkt. Finnmarkingene har blitt fortalt at dette er meningsløst. At det ikke vil endre noe og at avstemningen et rent pengemisbruk.

Til og med fra regjeringshold har folkeavstemninga som er solid hjemlet i kommuneloven blitt snakket ned.

Mest skuffende har det vært at også opposisjonspartier i Finnmark, som Høyre, har gjort sitt beste for å spre negativitet rundt finnmarkingenes mulighet til å stemme over en så viktig sak.

Det har både undret meg og skuffet meg, men de har eksponert seg selv for velgerne. Det får stå for deres regning.

Finnmarkingene lar seg likevel ikke skremme. I kjent stil har de vist sine meningers mot. Heller ikke dagens finnmarkinger er redde for å tale makten midt imot, når det er nødvendig.

Det har de vist til fulle i denne historiske folkeavstemninga.
 Jeg har sagt før valget at jeg håpet på et rungende nei fra finnmarkingene.

Nå kan jeg fortelle dere at Finnmark har sagt nei til tvangssammenslåinga med Troms. Et massivt og rungende nei.

Hele 87% av finnmarkingene har stemt nei.
 Valgdeltagelsen er på strålende 58%.
 I 14 av 19 kommuner i Finnmark stemte over 90% nei.
 Flertallet imot tvangssammenslåinga er så formidabelt at dersom samtlige av de som ikke har stemt, hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt nei-flertall.
 Valgdeltagelsen er betydelig høyere enn de siste fylkestingsvalgene og betyr at ca 35.000 finnmarkinger har gitt sin stemme.
Valgdeltagelsen overgår det som er vanlig ved kommunesammenslåinger.

Papirstemmene var talt opp mandags kveld har antallet stemmer nesten seksdoblet seg, nettstemmene kom inn i potten.

Det er nesten som man må gni seg i øynene, det er rørende. Jeg er både kry og stolt.

Det går en kraftfull beskjed fra folk i Finnmark til regjering og Storting i dag: Vi ønsker ikke denne tvangssammenslåinga.

Som jeg har sagt tidligere vil jeg personlig overlevere resultatet til statsminister Erna Solberg. Jeg håper hun vil ta imot meg. Jeg bringer et historisk og sterkt budskap fra Finnmark. Jeg håper på at statsministeren vil lytte til folket her oppe og sørge for at Stortinget får anledning til å reversere tvangssammenslåinga.

I dag vil jeg likevel først og fremst takke finnmarkingene for et krystallklart svar. Over 35.000 menn og kvinner, fra skoleelever til pensjonister, fra direktører til fiskere, har sagt sitt. Og meldingen er mottatt.

Med ekstremt kort tid til forberedelser, langt færre valglokaler enn vanlig, nytt valgsystem med nettvalg og de ulike negative innblandinger utenfra, har finnmarkingen ikke latt seg presse, men sagt sitt.

Engasjementet har vært rørende og det har gitt mange store inntrykk.

La meg nevne Magna på 92 år i Bugøynes, som reiste 200 kilometer i buss for å levere sin stemmeseddel personlig i stemmelokalet i Kirkenes. Hennes svar var «nei» til sammenslåing. Dette inspirerer og jeg kan forsikre Magna at vi står på videre for Finnmark.

Jeg synes også det er imponerende at folk i Loppa, på eget initiativ arrangerte ambulerende stemmegivning. Med båt! For et engasjement for Finnmark!

Det som har skjedd i Finnmark siste uken er historisk. Vi har kommet frem til et resultat som ikke kan misforstås. Et flertall imot tvangssammenslåing på over 87% er massivt.

Jeg registrerer også med stor interesse at en undersøkelse nylig avdekket at to tredjedeler av Norges befolkning mener at folkeavstemninga i Finnmark skal respekteres. Det håper jeg også kan bidra til å snu regjeringen.

Avslutningsvis vil jeg si følgende: Det eneste Finnmark ønsker er å fortsatt bli styrt av finnmarkinger. Nå har finnmarkingene sagt sitt. Nå må regjeringa følger opp.

 

Av Vidar Norberg

(14.05.2018): Salomo var en vis konge som laget mange ordspråk. Han kommer med en klar oppfordring i Bibelen: «Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.»  (Salomos ordspråk 22, 28).

Dette er en visdom som kanskje også kan anvendes for Finnmark fylke som nå er truet av tvangssammenslåing med Troms fylke. Stortinget i Oslo har bestemt at grensesteinene for Finnmark skal flyttes. Det er neppe noen vis politikk.

Grensesteiner er ofte satt opp for å beskytte et område. Hindre at folk blir ranet for verdier. Her tenker kong Salomo spesielt på de aller svakeste, de som er farløse og ikke kan forsvare seg. I Salomos ordspråk 23, 10 står det skrevet:

«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker!»

Når advarselen om å flytte grensesteiner nevnes to ganger, må dette bety at dette er en ekstra viktig sak. Gud ønsker å forhindre at de svakeste blir plyndret.

Dette budskapet kommer ganske klart frem i Jobs bok 24, 2: «Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.»

Når grenser flyttes, enten det er i krig med våpen eller byråkratiske lovreguleringer, kan det ofte være for å rane og plyndre fra andre folk eller egne befolkningsgrupper. Finnmark har opplevd dette i sin historie. Store verdier har gjennom tidene vært hentet ut på bekostning av de svakeste.

Det kanskje nyeste eksemplet på dette er at Veines i Nordkapp ikke får ilandføringssentral for olje. Noe annet var utenkelig for Mongstad på Vestlandet.

Man ser at lokale fiskere må gå på land på finnmarkskysten, mens storkapitalens båter kan bryte om bord og sende fisken ut av fylket uten å bli bearbeidet. Slik urett var det også før i tiden. Dette anskueliggjøres av Ferdinand Vassvik fra Gamvik i Magnar Mikkelsens bok «Hundre år under pisken». Han forteller om fiskerne som ikke kunne ro om vinteren på grunn av dårlige båter og hadde derfor ikke fortjeneste. De måtte handle på seddel hos handelsmannen. Når det gode vårfisket kom, trakk væreieren av på sedlene. Mange ganger etter vårfisket hadde fiskeren ikke ti øre igjen. Etter siste verdenskrig organiserte arbeiderne seg. Men fordi befolkninga hadde gått i hundre år og vært under pisken av væreierne, var folk forsiktig innstilt. Denne pisken har nok folk i Finnmark kjent mange ganger. Nå kjenner de den igjen fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF, Venstre og MDG. De svinger svøpen mot organiseringen av folkeavstemningen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Hovedargumentet er at folkeavstemningen koster tre millioner.

Før i tiden var det prissamarbeid mellom fiskekjøpere. Var fisket godt, sank prisene, eller det kunne ende med at væreieren sa at han ikke kunne ta imot, men for å hjelpe kunne han nå likevel ta fisken nesten helt uten betaling. Finnmark Fiskarlag stilte krav om bedre båter og faste priser. Hans Eriksen forteller i boken «Hundre år under pisken» om at Norges Råfisklag innkalte til et møte i Svolvær hvor Finnmark Fiskarlag måtte svare på hvordan de kunne stille så radikale krav. Til slutt ble dem ifølge Hans Eriksen spurt om de ville fortsette å bo under han kong Haakon eller om de ville være under han Stalin. Da svarte Kristian Pettersen som var formann i Finnmark Fiskarlag:

–For oss e de knusende likegyldig ka statssjefen hete, om han hete Stalin eller kong Haakon, bare vi får en menneskeverdig telværelse å leve under.

Slike tanker er ikke helt nye i forbindelse med debatten om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Avisen Sagats redaktør i Lakselv Geir Wulf sa at han vil at Finnmarks skal fortsette som eget fylke i Norge, men dersom det ikke går bør Finnmark bli et eget land.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet advarte om at det begynner å ligne katalanske tilstander i Finnmark hvor det er så sterk motstand mot sammenslåing med Troms.

Det kan igjen være klokt å gå til Bibelen for å lære litt av gammel politisk erfaring. Kong Salomos sønn Rehabeam reiste fra Juda-rike til Israels rike for å bli konge der som hans far Salomo hadde vært. Israel sa at Salomo hadde lagt et tungt åk på folket og ba om at det ble lettere. De gamle rådgiverne sa følgende:

«Hvis du vil vise deg vennlig mot dette folk og føyer dem og gir dem gode ord, så vil de være dine tjenere for alle tider.» (Andre Krønikerbok 10, 7).

Men kong Rehabeab lyttet til de unge rådgiverne som ville bruke pisken:

«Har min far gjort deres åk tungt, så vil jeg gjøre det enda tyngre! Har min far tuktet dere med sveper, så vil jeg tukte dere med skorpioner.»

Resultatet ble at kong Rehabeam tapte de ti stammers område. Og det var nok også Guds vilje.

Statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland synes like arrogant som kong Rehabeam.  Men å flytte grensesteiner er en alvorlig sak, selv om det bare gjelder motstanden i Finnmark fylke. Regjeringen er vel dessuten så langt unna bibelsk tro og tanke at det ikke frykter for å fjerne grensesteiner som beskytter folk i et karrig land av mye skrinn jord, ur og myr og lang mørketid.

La Finnmarksfolket få feire 17. mai med Henrik Wergelands ord:

Vi ere en Nation vi med,

Vi Smaa, en Alen lange.

Stem nei til tvangssammenslutning av Finnmark og Troms.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

Finnes det en bibelsk begrunnelse for å beholde Finnmark som et eget fylke. Det står ikke noe om Finnmark i Bibelen. Men det står noe om grenser mellom menneskene. Dem kan det være noe å lære av. Apostlenes gjerninger 17, 26–27 forteller:

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.»

Bibelteksten forteller at Gud setter grenser mellom nasjonene. Etter syndfloden gikk Noah igjen på tørt land. Fra ham kom det ifølge de lærde 70 nasjoner. Derfor ofret man under løvhyttefesten på templets tid i Jerusalem 70 okser. En okse for hver nasjon.

Dette forteller at folkegrenser er viktige. Således kan det også i prinsippet være viktig med fylkeskommunale grenser innenfor nasjonene, akkurat som jødefolket var oppdelt i stammer.

Finnmark fylke har jo sitt særpreg. Det er et værhardt og på mange måter karrig land. En busk som står nordøsten år etter år, tar form av det. Den som ikke er født i Finnmark, blir kanskje ikke så lenge i slikt et vær. Man pleide å si at ingen prester, sørfra, dør i Finnmark, men det er kanskje ikke helt sant.

Geografi, natur og mennesker danner et slags samhørighet. Selv om dialekter er litt ulike fra vidde til fjord og kyst, er det alltid noe felles. Finnmark er ulikt Troms. Finnmark er ulikt Oslo, Washington, Moskva og Beijing. Selv om Kappstaden, Cape Town og Nordkapp ligger i hver sin ytterende, er det ikke så mye felles.

Skal man snakke sammen, går det best med samme språk. Det er i slike små språkfellesskap at det kanskje er lettest å nå ut med evangeliet om Jesus, tilbudet om evig liv. Derfor er det kanskje viktig å ivareta grensene, selv om grensene gjennom historien kan endres og nye språkfellesskap oppstå. Men Finnmark, som tilhører de fjerne kyster, er det ikke like lett å slå andre landområder og folk sammen med.

Regjeringen ønsker nok større enheter, mer sentralisering slik at alle får like tilbud innenfor et geografisk samlet område. Dette er heller ingen ny tanke. Man så det aller klarest i Babel.

«Så sa de: Kom, la oss bygge oss en by og et tårn som når opp til himmelen. La oss gjøre oss et navn, ellers blir vi spredt over hele jorden.» (1. Mos.11, 4)

Her er det ikke snakk om spredt bosetning som Gud ønsket over hele jorden. Det var sentralisering. I Babel ville de bygge seg et tårn som nådde like opp til himmelen. Da steg Gud for ned å se. Han forvirret deres språk så de ikke forsto hverandres tale.

Å bygge et storfylke er kanskje ikke synd. Men er det klokt. Minner det ikke litt om stormannsgalskap.

Finnmarkinger er vel stort sett fornøyd med sitt fylke, kanskje fordi de naturgitte forhold preger menneskene sterkere så langt mot nord. Vær og vind sliper og former menneskene. Kanskje er det derfor mange finnmarkinger ikke vil slå Finnmark sammen med Troms. Det er i grunnen fint med slike ulikheter. Dem skal man ta vare på.

Tilknytningen til jorden i Finnmark kan kanskje forklares med en jødisk historie. Det var en gang en jødisk familie i Polen. Den lille sønnen i huset var puslete. Far var bekymret og tok ham til legen.

–Du må sette ham bort til hardt arbeid på en bondegård, så vokser han nok til, sa legen.

Den jødiske far sendte sin jødiske sønn til en polsk bonde. Der måtte sønnen slite for føden. Pløye, så å høste. Det var ikke lett, men tungt. Så den puslete sønn spurte hvordan bonden synge og være glad når han må slite slik på jorden. Den polske bonden svarte at han hørte jorden synge av glede når han arbeidet på jorden. Bonden ba den puslete gutten om å legge øret til jorden og høre sangen. Det gjorde den jødiske gutt på den polske jord.

–Jeg kan ikke høre jorden synge, sa den puslete gutten.

–Der ser du. Det er ikke din jord, svarte bonden.

En dag kom den jødiske gutten til Israel. Han arbeidet på jorden og hørte den synge hver dag. For det var hans jord, den jord som jødefolket hadde bibelske løfter om. Han fortalte selv historien på Israels radio.

Slik er det kanskje også for ekte finnmarkinger enten du er født der eller bare bor der. Om du hører jorden synge for deg, så stem nei til tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.