Kommentar

Av Arne Pedersen, medlem av Arbeiderprtiet

(27.05.2019): Sosialdemokratiet i Europa, i Norge og regionalt er i en skjebnetid. De har mistet sine velgere. Oppslutningen har permanent stabilisert seg på et lavt nivå.

Sosialdemokratiske velgere er ikke blitt borte. Det er partiet som har snudd seg fra dem og partiet har visket vekk skillelinjen mellom sentrum-venstre og sentrum-høyre.

Mange i Arbeiderpartiet er fortvilt. Partiet er i en krise politisk, organisatorisk og ledelsesmessig. Partiet er i ferd med å miste sin sjel.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere.

I Norge trodde de fleste at det ville bli et rødgrønt flertall ved siste stortingsvalg. Det skjedde ikke og skyldes at velgeroppslutningen om Arbeiderpartiet sviktet.

Troms og Finnmark AP sliter

Regionalt sliter Arbeiderpartiet stadig mer. Det er en krise i seg selv at AP ikke forstår at det er partiet selv som har skapt sin egen skjebnetid.

I Finnmark og Troms Arbeiderparti har vi en ledelse, som tydeligere enn noen andre har demonstrert hvorfor krisen er et faktum og regissert av dem selv.

Finnmark AP inviterte finnmarkingene, gjennom vedtak i fylkestinget, å gjennomføre en lovhjemlet folkeavstemning om sammenslåing av Finnmark og Troms. Partiet fikk gjennom folkeavstemningen et klart svar på at dette vil innbyggerne ikke. 87 % sa nei til sammenslåing.

Som lyn fra klar himmel og uten organisatorisk forankring gjorde fylkespartileder Kristina Hansen avtale med sin kollega Cecilie Myrseth i Troms AP om at de to fylkespartiene likevel skal gå inn i fellesnemnda.

Skillelinjen visket vekk

Finnmark Arbeiderparti gikk fra sitt primære standpunkt om ikke å delta i fellesnemnda til nå aktivt, gjennom deltakelse og lederskap i nemnda, å gjennomføre Solberg-regjeringens regionreform, og som er vår tids aller største og liberalistiske politiske prosjekt.

Skillelinjen mellom politikkens høyre- og venstreside ble igjen visket ut. Dersom forklaringen til FAP er at partiet ikke hadde annet valg enn å gå inn i fellesnemnda for å minimalisere Solbergregjeringens liberalistiske prosjekt så er det i beste fall et naivt valg. Alternativet var å ikke å la seg velge inn i nemnda. Partiet kunne støttet seg til velgernes vilje uttrykt i folkeavstemningen.

Da Finnmark Fylkesting behandlet sin økonomiplan for 2019 – 2022 fremmet AP et forslag, som innebar et låneopptak på 2,14 milliarder kroner. Mye var knyttet til samferdsel.

Det mente Høyre og Venstre var både ulovlig og uansvarlig. Det fikk de to partiene til å forlate fylkestinget i protest. Det handlet om lån, som må overtas av det nye fylket Finnmark/Troms, som i 2020 blir til et fylke.

Fellesnemnda, som forbereder storfylket, ledes av Kari-Anne Opsal og Ulf T Ballo, henholdsvis leder og nestleder. Begge er fra Arbeiderpartiet.

Opsal informerte offentligheten at en del av de foreslåtte veiprosjektene kunne man vedta, noen kunne settes på vent, mens de fleste nok måtte avvises.

Nestleder Ballo har ikke kommentert hvorfor veiprosjekter han støttet, som medlem av Finnmark Fylkesting, ikke kan støttes i fellesnemnda.

Høyres Jo Inge Hesjevik, som forlot fylkestinget i Finnmark i protest, er nå åpenbart komfortabel med jobben og lederskapet i fellesnemnda. Nå sitter han helt rolig.

Fellesnemnda er satt sammen av partiene og ut fra styrke partiene har fått av velgerne. Det er likevel helt umulig å skille AP fra H, V, FrP og KrF. I det minste burde det vært synliggjort i prinsipielle saker. Det som før var en åpen debatt om veivalg i Finnmark fylkesting er forstummet.

Velgerflertall fra Troms

Fylkespartileder Kristina Hansen har ledet FAP inn i en vanskelig situasjon, som sannsynligvis utløser velgerflukt fra fylkespartiet. Fylkespartilederen sto ikke rakrygget opp for vedtakene i sin egen partiorganisasjon, ei heller for resultatet i folkeavstemningen om sammenslåingen av Finnmark og Troms.

Fylkespartilederen er nominert som fylkesordførerkandidat til storfylket. Kandidaten kan med andre ord å bli fylkesordfører også for befolkningen i Troms.

I Finnmark er det vel 58-tusen stemmeberettigede, i Troms er det ca. 127-tusen. Hansen kan bli valgt til fylkesordfører i storfylket selv om tilliten til Finnmark AP og fylkesordførerkandidaten ikke er tilstrekkelig, men fordi et stort velgerovertall i Troms ikke kjenner til hva som har skjedd i Finnmark. 

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) har sterk støtte

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP) i Finnmark har ved flere anledninger sagt at hennes mandat er gitt av velgerne i Finnmark. Vassvik er med det utsagnet grunnleggende fundamentert i sosialdemokratiets tradisjon og tenkemåte. Det er velgerne som skal bestemme partiets politikk.

Det er både trist og meningsløst at et splittet Finnmark Arbeiderparti med en liten overvekt til partiledelsen og med partiets vedtekter har tvunget Ragnhild Vassvik til å bryte med sitt mandat fra velgerne.

Fylkesordfører Vassvik kommuniserer åpent, ærlig og uredd med sine velgere. Tilbake får hun velgernes respekt.

Splittet FAP

Fylkesordføreren i Finnmark hadde støtte fra nesten halvparten av partilagene i Finnmark AP og fra erfarne partikamerater som Helga Pedersen Tana AP, Remi Strand gruppefører i fylkestinget, Wenche Pedersen ordførerkandidat for Vadsø AP, ordfører Geir Knutsen i Båtsfjord og mange flere.

Dette var imidlertid ikke tilstrekkelig. Splittelsen i FAP kom tydelig til syne i nominasjonsprosessen til storfylket. De som hadde markert motstand mot å endre partiets tidligere standpunkt, om ikke å delta i fellesnemnda, ble nominert nederst på partiets liste.

Det er altså ikke velgerne som har forlatt partiet, det er partiet som har forlatt sine velgere. Finnmark Arbeiderparti er i en skjebnetid.

Artikkelen er hentet fra pressemeldinger til Radio Nordkapp.

Av Vidar Norberg

(27.05.2019): Den europeiske union (EU) har med Tyskland i spissen og Frankrike på slep felt Storbritannias statsminister Theresa May etter to år og 10 måneders styre. 

EU vil gjøre det så vanskelig som mulig å tre ut av handelsunionen, slik at ingen våger å følge etter Storbritannia. Men EU kan ikke stanse atommakten ute i øyriket, om de enn så gjerne ville. Men trusler om at britene ikke kan handle fritt med EU-landene, ligger i luften. Og frykten for en svekket økonomi og lavere levestandard er for tiden den pisken som virker nest best etter en krig.

Tyskland har med sin sterke økonomi herredømme i EU. De kan presse igjennom sin politikk, særlig mot mindre makter som Hellas, Italia og tidligere østeuropeiske stater. Dette handler om hegemoni, om å dra til seg ressurser og velstand på bekostning av andre nasjoner.

Man skal ikke glemme at EU ble startet som en kull- og stålunion for å grafse til seg av knappe ressurser under gjenoppbyggingen etter den andre verdenskrig. De gamle kolonimaktene mister like lite sine prikker som leoparden minister prikkene.

Velgerne i Storbritannia sa i en folkeavstemning nei til fortsatt medlemskap i Den europeiske union. Motstanden mot EU-medlemskap skapte også et nytt ord, brexit.  En av årsakene til brexit var de store avgiftene som britene må betale for tollfri handel med resten av Europa. Den store innvandringen til øyriket spilte nok også en rolle. EU-landene har gitt opp å stanse folkeforflytningen fra Midt-Østen og Afrika anført av islam.

Det falt i EU-tilhengeren Mays lodd å lede britene ut av EU. Hun gjorde det tidlig klart at hun ikke ville lede landet ut i en «ikke-avtale». Kanskje ville hun ha en «brexit-light», en aldri så liten avtale med døren på gløtt. Fire ganger ble hun stemt ned i Det britiske parlamentet. Etter 1044 dager som statsminister kunngjorde May fredag 24. mai sin avgang som Det konservative partiets leder den 7. juni. Hun vil imidlertid sitte som statsminister til en etterfølger er valgt av partiet. Med tårer og gråtkvalt stemme leste hun opp sin kunngjøring utenfor statsministerboligen i Downing Street 10 i London og forsvant fort inn.

Nå er det EU-motstander og tidligere utenriksminister Boris Johnson som stiller opp som toppkandidat til Det konservative partiet. Han besøkte i 2015 Israel og fortalte ifølge Jerusalem Post til Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinowitz at han har jødisk slekt fra morssiden i Russland. Med i kampen om å bli statsminister er rundt ti politikere. Blant dem er nåværende utenriksminister Jeremy Hunt som er mot boikott av Israel, samt internasjonal utviklingsminister Rory Stewart, tidligere arbeids- og pensjonsminister Esther McVey og helseminister Matt Hanocok.

Opposisjonsleder Jeremy Corbyn sa at den nye statsministeren må skrive ut nyvalg og la folket bestemme landets fremtid. Britene har fått frist til 31. oktober med å forlate EU. Blir det ingen avtale innen denne tiden, kan britene bli kastet ut av Europa uten rett til handel og vandel med EU.

Man kan si at Tyskland, som står bak to verdenskriger, samt Frankrike, som ikke bare har en fredelig historie å vise til, har klart å skape litt politisk kaos i Storbritannia. Det er nok nettopp det de ønsker når de ikke får styre alle europeiske nasjoner. Kaoset ryster de gamle partier i Storbritannia.  På meningsmålingene er det Brexit-partiet til Nigel Farage som gjør det best, på bekostning av både Tory (de konservative) og Labour (Arbeiderpartiet). Folk er kanskje litt forvirret og ser etter politisk lederskap også utenfor det politiske aristokratiet.

Det som skjer i Den europeiske unionen, er interessant i et kristent perspektiv. Tidligere kristenstørrelser som Thoralf Gilbrant i Pinsebevegelsen og Dagen-redaktør Arthur Berg antydet under den forrige EU-kampen at EU kan være en forløper for Dyret eller Antikristen, omtalt både i Johannes’ åpenbaring og Daniels bok. Dette er verdensriket som var, forsvinner og kommer tilbake igjen. Det er det gamle Romerriket som reiser seg og blir en plattform for Antikristens rike.

Det nye Romerriket skal bli et ti-statsforbund, hvorfra Antikristen stiger opp. Det er vel ikke å undres over at det må bli litt avskalling når den tiden måtte komme. Lektor Johan I. Holm var klar på at Storbritannia skulle ut av EU fordi de ikke hele tiden var med i Romerriket. Før eller senere får Holm kanskje rett.

Det er interessant å følge med i utviklingen, både i Storbritannia og resten av Europa, fordi man vet at de store endetidsbegivenheter vil ta form i det gamle Romerriket som gjenoppstår. Og det får konsekvenser langt videre. I et kaotisk verdensbilde kommer den falske fredsfyrsten Antikristen til å stå frem som redningsmannen. Den falske fredsfyrsten kommer til å dra til templet i Jerusalem som hersker. Men når han krever tilbedelse, vil han bli avslørt, ikke minst av jødene som ikke vil tilbe andre guder. Da blir det en grusom trengselstid for denne verden, inntil Messias kommer på Oljeberget og etablerer Riket for Israel, Tusenårsriket.

Det er viktig å følge med på begivenhetenes gang. Kristne i Storbritannia har vært mot både Theresa May og EU. De har bedt både i sitt eget land og på konferanse i Jerusalem om at Storbritannia må forlate Den europeiske union, bli selvstendig og et redskap for Kristus i denne verden.

Luther sier at man skal se tegn i folkehavet og naturen. Når man ser på Israel, Midt-Østen og Europa, må man spørre om det ikke er noe på gang.

Av Kari Henriksen

Barne- og familieminister Ropstad er jublende glad når han foreslår at Stortinget bevilger 20 millioner kroner til istandsetting og brannsikring av middelalderkirker.  Og, tro meg – han vil ikke møte motstand. Behovet er alt for stort.

Selv besøkte jeg nettopp en kirke fra 1100-tallet, der investeringsbehovet, bare for å sikre seg mot brann i orgelet kostet nær innpå seks millioner kroner. Og istandsetting av et kriketårn i min landsdel, krever mer enn 10 millioner kroner.

Arbeidsgiverorganisasjonen for kirkelig virksomhet sitt kompetansemiljø tydeliggjør utfordringene. Stortinget har også bedt regjeringen om plan for sikring og bevaring av kirkebygg.

Brannen i katedralen Notre-Dame i Paris, minnet oss om hvor lett viktige verdier og kulturminner kan gå tapt. I Norge er kirken et viktig hus full av daglige aktiviteter i mange lokalsamfunn. Ved høytidelige anledninger bruker mange kirkene uten et nært forhold til tro og religion.

Det er neppe politisk uenighet om at det framover vil være behov for at fellesskapet gjør mer for å ivareta verneverdige middelalderkirker. Derfor forundrer det meg at Regjeringen fra og med 2018 fjernet investeringsramma i rentekompensasjonsordningen for istandsetting av kirkebygg. Ordningen var et spleiselag, innførte av Stoltenberg-regjeringen i 2005 og som gav medfinansiering av 964 kirker i 343 kommuner. 

I fjor mente Ropstad – som meg – at denne låneordningen var en god ide. I alle fall fram til man får en egen istandsettingsplan. Derfor er det uforståelig at regjeringen Ropstad nå er en del av, svekker innsatsen og stanser spleiselaget mellom kirker og kommuner landet over.

Kari Henriksen er stortingsrepresentant for Arbeiderpartiet og medlem i familie og kulturkomiteen.

Av Vidar Norberg

Høyre-regjeringen foreslår å fjerne sangen fra norskfaget fra 2020. Da blir det opp til lærerne å velge om elevene skal synge.

Finnmark har skolene som kommer dårligst ut på statistikken. Da er det vel ikke grunn til annet enn klagesanger over Høyre-regjeringen.

Statsministeren kan vel heller ikke vente seg stort annet enn klagesanger fra Finnmark når Finnmark og Troms blir tvangssammenslått til et fylke, mot befolkningens vilje.

Før i tiden sang folket seg sammen. Sangene var lim som bandt folk sammen og gav en felles referanseramme. For eksempel Petter Dass sin salme «Herre Gud ditt dyre navn og ære Over verden høyt i akt skal være», Ivar Aasens «Millom bakkar og Berg utmed havet» eller Elias Blix’ «Å eg veit meg eit land Langt der oppe mot Nord.» Det vil jo unektelig bli både taust og trist når den oppvoksende slekt til slutt ikke klarer å stotre frem Bjørnstjerne Bjørnsons nasjonalsang «Ja, vi elsker dette landet som det stiger frem.» Det er vel alt få som kan den uten å ty til noe så gammeldags som en sangbok.

Trøsten får vel være at de fleste har smarttelefon, og der er det mange rare sanger. Man trenger ikke en gang samles for å høre på dem, langt mindre synge dem. Sangfellesskapet har ikke lenger noen verdi i skolestua. Det er trist. For det var i gamle dager fine sangstunder på skolen.

Sett i et kristelig perspektiv er det verste at man ikke lærer, for ikke å si pugger, salmevers lenger. I gamle dager sa man at et salmevers med Guds Ord kunne være en bønn, god nok til å gi evig liv den fiskermann som klamret seg fast på båthvelvet i åpen sjø. I disse terrortider kan man også trenge et salmevers, både til trøst og evig liv. Når et folk ikke lenger har et salmevers med seg på vei til evigheten, har samfunn og regjering forsømt seg når det gjelder borgernes evige vel.

Hvor går et folk som ikke synger?

Av Vidar Norberg

(21.05.2019): Fylkeshovedstaden Vadsø mistet 27 personer i første kvartal. Oljehovedstaden Hammerfest mistet 35 innbyggere. De har neppe så store sjanser til å konkurrere med fylkeshovedstaden Tromsø og oljehovedstaden Harstad i det nye storfylket.

Man får håpe at kvartalstallene ikke er et signal om hvordan det kommer til å bli i det nye tvangssammenslåtte storfylket Troms og Finnmark som Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti med makt har tredd ned over hode på Finnmarks befolkning som sa nei.

Fylkessammenslåingen kan være et varsel om strukturendringer. Det har skjedd før. Kistrand kommune ble til Porsanger kommune med hovedsenter i Lakselv, makten ble flyttet fra Gamvik til Mehamn, og folk flyttet fra Måsøy til Havøysund. De nye vekststedene håpet kanskje på folk fra Kistrand, Laggo og Ingøy, akkurat som Alta håper på innflyttere fra andre steder i Finnmark. Alta har jo alt fått NRK/Finnmark fra Vadsø og det kan nok bli mer. Men Tromsø vil nok komme best ut i det tvangssammesnlåtte storfylket.

Dypest sett handler dette om at storsamfunnet vil sentralisere og ta ressursene fra Finnmark og bruke godene etter forgodtbefinnende. Det betyr i praksis at fiskekvotene går til storkapitalen som pakker fisken fra Barentshavet i Kina istedenfor i Mehamn, eller at oljen føres forbi fra Veidnes uten at folk i Nordkapp får særlig glede av den. For storkapitalen er det like greit om enkelte fjorder i Finnmark fylles med gift bare selskaper langt unna sitter igjen med profitten. Altaelva spares kanskje for betalende lakselorder.

En av årsaken til at mennesker er organisert i kommuner og fylker er at man skal sikre folkets tarv. Nå vil staten sikre sin egen tarv på bekostning av folk i Finnmark, kanskje kaste noen almisser til ei havn eller litt språkopplæring i et forsøk på å late som om man har storsinn. For folk i Vadsø må det vel være et tankekors at de har en Høyre-ordfører og en høyreregjering og likevel opplever fraflyttingsspøkelset og lite hjelp. Det lover ikke helt godt for fylkeshovedstaden som i fjor fikk en nedgang i folketallet på 139 personer.

Tallene fra Statistisk Sentralbyrå er innhentet av iFinnmark. De forteller at Finnmark fylke i 2018 mistet 144 innbyggere. Det er nå 75.721 mennesker i Finnmark. Fortsetter det slik, kan kanskje både den ene og den andre kommunen bli slått sammen. Da blir det trolig enda lenger til lensmann, lege, butikk, ferge, buss og post. Man fristes til å spørre om Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti ønsker et reservat med det tidligere fylkesmann Anders Aune kalte for tusseladder. Kanskje det er mest lønnsomt for storsamfunnet. Dette bør anspore folk til videre kamp mot tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.