Kommentar

Av Vidar Norberg

Det kom som en stor overraskelse når man åpnet døra i blokka i Jerusalem for å ta inn Jerusalem Post, Haaretz og den internasjonale utgaven av The New York Times. En mann fra Mehamn venter seg ikke en reportasje fra Kautokeino på førstesiden. Neppe noen andre heller rundt om i verden som har New York Times som daglig lesning til morgenkaffen.

Men i The New York Times var det faktisk et vakkert bilde av reindriftssamen Jovsset Ánte Sara og noen av hans reinsdyr. Artig å se et fint vinterbilde fra Kautokeino-traktene nå i førjulstiden. Men selve artikkelen var ikke så artig. Den gav inntrykk av urett mot den samiske minoritet.

Midt-Østen er et område med store konflikter. Norge har med Oslo-prosessen forsøkt å skape fred mellom palestina-arabere og Israel. Norske representanter reiser både langt og ofte for å ordne opp i urett og skape fred rundt om i verden. Kanskje Stortinget heller burde feie for egen dør. Etter morgenkaffen i Jerusalem sitter man med et inntrykk av at stortingsflertallet kanskje er en smule mer egenrettferdig enn rettferdig mot reindriftssamene.

Statsminister Erna Solbergs høyreregjering har jo drevet et råkjør mot befolkningen i det nordligste fylke Finnmark. Stortingsflertallet presser og truer for å få slått Finnmark sammen med Troms til et storfylke. Kommunalminister Monica Mæland ønsker ifølge pressen til og med å endre spillereglene underveis for å få igjennom stortingsflertallets overgrep. Når man ikke gjør som flertallet sier, straffes lille Finnmark med færre representanter fil fellesnemda. Norsk demokrati!

I disse juletider kan man godt nevne at det er Kristelig Folkeparti som er nissen som følger med på lasset og sørger for at uretten får fortsette. Deres stemmer er ofte til salgs for høystbydende. KrF har da heller ikke mange stemmer i Finnmark.

Se nyhetssak

 

Av Vidar Norberg

(14.12.2018): Arbeiderpartiet kan man aldri stole på. De fleste som blir ledere der, går etter Mammon og vil delta i den ødeleggende dansen rundt gullkalven. Det har partiet på nytt vist da de vedtok at Tromsø skal være fylkeshovedstad, og gikk inn i fellesnemda som på vegne av Høyre-kreftene skal legge ned Finnmark fylke. Det er grunn til å frykte at Arbeiderpartiet fører Finnmark ut på en ørkenvandring som etter dansen rundt gullkalven.

For Arbeiderpartiet står det i første rekke om å sikre seg inntekter og rettigheter fra statskassa eller andre kapitalkasser. De evner ikke å skape dem selv. Og da hives de politiske verdiene over bord. Både land og vann ofres. Det så man da Røkke med sin pengebinge sikret seg trålkvotene for vår Herres fiskeresurser, og folk ble gående på land. Selv nå avdøde Mehamn-ordfører Roger Hansen ble lurt i trua på storkapitalen. Resultatet ble et utarmet fiskevær på trygd. Vel fikk Mehamn asfalterte fortau og gatelykter på offentlighetens bekostning. Men Mehamn så ut som en spøkelsesby uten folk sammenlignet med den tiden det var to trålere og fulle hybelhus i fiskeværet. Arbeiderpartiet sviktet den gang, og partiet svikter nå også.

Da det torsdag 13. desember 2018 ble valgt representanter til fellesnemd med Troms for avvikling av Finnmark fylke, var det bare én representant fra AP som stemte mot sitt eget parti. Det var ifølge iFinnmark Bjørg Masternes. Hun hadde ikke samvittighet til å stemme for. Det virker som om alle andre i Arbeiderpartiet som talte så vel om Finnmark, ikke hadde samvittighet i det hele tatt. Eller så lot de seg lure av flertallet av partipampene som strødde sukker på løftet om at de skulle få mulighet til å sende prosessvarsel og slik stanse tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms fylker. Det er ingen grunn til å tro at en et prosessvarsel vil stanse et overgrep mot Finnmark fylke når finnmarkspolitikerne går inn i fellesnemda.

Arbeiderpartiets ideologi er først og fremst pengemakta. De selger gjerne alt, sjela med, for å få tilgang til penger. Her er det ikke forskjell på Høyre-makta eller Ap-makta. De er alle tilbedere av den samme gullkalven. Høyrekapitalister eller kraftsosialister oppfører seg likt. Da kan det dumpes gruvegift i fjordene, elvene kan legges i rør og folkets rettigheter til i det minste å fiske med eget håndsnøre kan inndras. Til og med Forsvaret legges ned i bygdene, og dyrkbar jord legges under betong i velferdsfestens rus, eller mangel på sådan.

Politikk er et spill om å fordele verdier. Det handler om å krafse til seg. Når utilstrekkelige resurser skal fordeles, rotter man seg sammen i ulike karteller, oppnevner nemder og utdeler til medlemmer. Her er ingen rettferdighet, men den sterkestes rett. Det er politikernes spill. Sosialistiske politikere er like drevne som Høyre-politikere til å kaste klinkekuler til dem som ikke er helt med. Og på veggen henger riset eller partipisken som kan føre til at de blir utstøtt i mørket om de ikke blir med i dansen rundt gullkalven. Slik fungerer mye av det politiske systemet, også i Arbeiderpartiet. Det er like demokratisk eller udemokratisk som i andre partier. Det er ikke forskjell på Høyre og Arbeiderpartiet. Er de ikke like før Stortinget, så blir de det der.

Kampen for Finnmarks ve og vel har med all tydelighet vist at heller ikke Arbeiderpartiet tror på sin egen befolkning, selv ikke etter en folkeavstemning. Det er heller ingen grunn for velgerne til å stole på Arbeiderpartiet. De er like moralsk korrupte som Høyre. Om det er Høyres Erna Solberg, Arbeiderpartiets Jonas Gahr Støre, blir det det samme. Alle vil danse rundt gullkalven. Men bibelhistorien har lært at dansen rundt gullkalven førte til 40 års ørkenvandring til en ny generasjon var fostret opp og kunne velge rett. Først da fikk de innta det lovede land.

For Finnmark har det opp gjennom historien vært mange ørkenvandringer. Man får håpe og be og håpe om «Ein betre vår ein gong», slik den kjente nordnorske salmedikter Elias Blix uttrykker det.

«Du vår med lyse dagar, Med lengting liv og song! Du spår at Gud oss lagar Ein betre vår ein gong.»

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(12.12.2018): Nyheten om at styret i Finnmark Arbeiderparti har kuppet partiet og gått mot både Finnmarks befolkning og sitt eget parti, vitner om stalinistiske tilstander. Demokrati kan det neppe kalles når noen få ordner avviklingen av Finnmark fylke i all hemmelighet på bakrommet og dertil vil tvinge motstanderne i partiet til å følge dekretet mot sin samvittighet og forpliktelse overfor finnmarksfolket.

I en så viktig sak, som gjelder liv eller død for Finnmark fylke, får man bare håpe at medlemmene er såpass rakrygget at de likevel våger å stemme mot kuppmakernes vilje selv om det skulle koste både «kappe og krage».

Finnmark er nå inne i skjebnetimer. At Finnmark Arbeiderparti skulle svikte og stille seg til rådighet for høyreregjeringens sentralisering- og avfolkningspolitikk i Finnmark, er utrolig. Men de trives kanskje i svikerlaget.

Nå er det vel knapt annet å gjøre enn å vende seg med knepte hender til en høyere makt om Finnmark fylke skal reddes.

Arne Pedersen

(12.12.2018): Hvem sto bak kuppet av styret i Finnmark Arbeiderparti?

Stortingsreprsentant fra AP Ingalill Olsen stemte i stortinget for kommunalkomiteen sin innstilling om at tvangsvedtaket var ulovlig. Hun mente det ikke. Det var et skuespill. Hun står bak avtalen mellom Troms og Finnmark om å gå inn i fellesnemda, om formuleringen at parlamentarismemodellen skal gjennomføres og at dette ikke måtte bli kjent for resten av organisasjonen at det forelå en avtale med Troms AP.

Kun de få, som hun visste var enig, var orientert. Planen for kuppet var klar. Hun bare gjennomførte talen i stortinget først. Den hemmelige fraksjonen satte hele partiorganisasjonen ut av spill og bragte den til taushet. Dette må stoppes.

Fylkestingsgruppe kan ikke legitimere en slik prosess ved å følge opp styrevedtaket der bare det lille flertallet i styret kjente til den hemmelige avtalen. 1600 medlemmer i fylkespartiet er bragt til taushet. Fylkestingsgruppa må sørge for at medlemmene får ta stilling til den hemmelige avtalen. Fylkestingsgruppa må utsette saken i fylkestinget. Aller helst bør den sørge for at representatskapets vedtak blir gjenomført. Det er flertallet for det i fylkestinget. Prosessvarsel må sendes! Nå må det være nok!!

Artikkelen er sakset fra ForFinnmarks Facebook.

Av Arne Pedersen, styremedlem i ForFinnmark

(12.12.2018): Historien om hvordan Finnmark fylke ble avviklet skal skrives. Det blir en fortelling om fire høyrevridde regjeringsparti som med tvang ville avvikle Finnmark. Og det handler om et Finnmark Arbeiderparti som støttet overgrepet til slutt. Men alle historier har en årsak og en begrunnelse. Det ene er torsken, det andre er kunnskap, eller mangel på den.

Hvorfor fylket i sin tid ble laget er ikke så fort gjort å beskrive. Men ganske sikkert har torsken også her spilt en avgjørende rolle.
Fjordtorsken gyter og befinner seg hele sin levetid i fjordene i Finnmark.

Skreien kommer årvisst sigende fra Barentshavet. Den svømmer tett inne ved land på tur til Lofoten for å gyte. Etter gytingen siger den samme vei tilbake. To genetisk forskjellige torskearter er grunnlaget for bosetting inne ved fjordene og ute ved kysten.

Gjennom generasjoner har kunnskapen om å høste havet blitt tatt vare på. Ikke med boklig kunnskapsformidling, men fra praktisk virke. Finnmarkingen lot seg ikke uten videre tvangsflytte under andre verdenskrig. De ble evakuert, men mot sentralmaktens vedtak og vilje reiste de hjem igjen. Ganske enkelt fordi den kunnskap og erfaring de hadde kunne de best bruke hjemme.

Finnmarkingene har den kunnskap man trenger for å ta vare på seg. De kan sitt hav ved kysten og inne i fjordene.

De har brukt sitt lokale demokrati på ordentlig vis og til å fremme sine evner og kunnskaper. Men i Stortinget sitter et knappest mulig flertall og mener at finnmarkingene mangler det som skal til for å leve trygge og gode liv og de forstår heller ikke sitt eget beste. De trenger så absolutt en demokratireform. Med tvang skal de underlegges et mer robust styresett.

I en lovlig folkeavstemming sa befolkningen et rungende nei til å avvikle Finnmark fylke. Å avvikle betyr at ordningen finnmarkingenes egenvalgte stortingsrepresentanter og Finnmark fylkesting blir borte.

Arbeiderpartiet er det største partiet i fylkestinget. Partiet har makt til å følge opp befolkningens beslutning. Representantskapet, med utsendinger fra alle kommunene, vedtok enstemmig å følge opp folkeviljen.

Styret i partiet, som består av ni medlemmer, har i henhold til partiets vedtekter rett til å instruere hvordan deres representanter skal stemme i fylkestinget. Nå er saken at det skal avgjøres om Finnmark skal bestå eller ikke. Fem av styrets medlemmer stemte for å avvikle Finnmark, fire stemte imot. Dermed blir fylket avviklet.

De fem begrunnet sin stemmegivning med at de nå måtte ta ansvar. Partiet deres skal være et ansvarlig politisk parti og ikke en aksjon. Det siste er myntet på den folkelig organisasjonen, som laget for å beholde Finnmark som eget fylke. ForFinnmark har flere medlemmer enn fylkespartiet.

Partilederen, som var en av de fem, er blitt presset. Ikke av partiets velgere eller befolkningen for øvrig. Hvem som presset de fem er det få som vet. Hva ansvaret består i er heller ikke tilkjennegitt. Men den er åpenbart tyngende.

Etter styrevedtaket ble en prinsipiell avtale mellom Troms og Finnmark Arbeiderparti offentliggjort. Ingen partilag visste om avtalen og den var ikke til behandling i representantskapet.

Avtalen ble heller ikke vedtatt i styret, men den skal likevel binde opp fylkestingsrepresentantene. Sånt skjer vanligvis ikke i en demokratisk organisasjon. Det ville normalt fått konsekvenser for ledelsen i organisasjonen.

1600 medlemmer i fylkespartiet er bragt til taushet. Sjøl forstår ledelsen at de har tatt et påtvunget ansvar og at en offentliggjøring av avtalen ville skadet Finnmark sine interesser.

Kan det være de mener at statsråd Monica Mæland er den som kan komme til å ødelegge fylket og at de har et ansvar for å stoppe henne ved sjøl å ha en hånd om avviklingen av Finnmark?

Det er ikke umulig at de heller vil få et nytt problem. At de ikke blir valgt ved neste korsvei. Velgerne kan komme til å trekke den slutning at de var ikke til å stole på. De vil heller stemme på et parti som holder det de lover.

Halve stortinget mener at tvangsvedtaket er ulovlig. Det samme mener juss-ekspertene. Folk vil at dette ubesvarte spørsmålet må tas til domstolen. Det vil ellers, for all fremtid, være der som et åpent sår at finnmarkingene ikke fikk svar på om tvangsvedtaket var gyldig. De fem i styret tok ikke hensyn til det. Det er vondt å tenke på.

Partiet vil nok gå videre, men dog ikke med en like entusiastisk medlemsmasse som før styrebehandlingen.

Tillitsvalgte, som sto på vedtakene i partiet og argumenterte for dem, tapte. De som ikke ville stå løpet ut slik medlemmene i partiet hadde vedtatt kan triumfere. Det er så uendelig trist fordi det var en åpenbar mulighet til å beholde Finnmark fylke. Den ble ignorert.

Det er dobbelt trist fordi den kunnskap og erfaring, som er viktig og bærende for Finnmark, har vært fullstendig uvesentlig.

I Finnmark fylkesting vil det være noen representanter som avviklet Finnmark fylke etter eget ønske og overbevisning.
Men der finnes også dem, som mot sin samvittighet og overbevisning måtte stemme for avvikling fordi de er bundet til en maktstruktur som de er lojale mot. Dette vil en gang stå i bøkene om vår historie.

Historien om Finnmark fylke må ikke få ende slik. Kampen for Finnmark må fortsette. Kommende kommune- og stortingsvalg er finnmarkingenes neste mulighet.

Innlegget er sakset fra ForFinnmark.no

 

 

Av Vidar Norberg

(11.12.2018): Kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms må fortsette, selv om flertallet i Finnmark Arbeiderparti gir opp.

Det er ingen grunn til å stå med hua i hånden når høyrekreftene igjen krever å få utnytte Finnmark på bekostning av folk som bor der. Hva skal man med partier og politikere som står klar til å utføre dekretene fra Erna Solberg og Monica Mæland.

Dessverre ser det ut til at også Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre er ydmyk overfor stortingsflertallet og lydig vil gjennomføre Høyres politikk. For enkelte synes det å være viktigst å komme videre i prosessen for å få en nominasjon for Arbeiderpartiet for Troms og Finnmark. Andre håper at en håndpumpe i statskassa skal løse de problemene som kommunene ikke selv klarer. Atter er det noen som håper på et feitere bein i karrieren. Slike holdninger er det Finnmark fylke som taper på.

Nå får man håpe at det er andre grupper, både etablerte og kanskje nye konstellasjoner, som vil aksle kampen for Finnmark. Det kommer flere valg. Kampen mot sentraldirigeringen av Finnmark må fortsette. Og så lenge folk vil fortsette, kommer det forhåpentligvis før eller senere en mulighet for å stanse koloniherrene, enten de er på Stortinget eller andre steder i verden.

Selv om kampen foreløpig beskrives som tapt, kan man be om at Forsynet vil trykke sin finger på vektskålen for Finnmark. Selv om det skulle bli kald nordaust gjennom flere somre, kan det en gang komme synnavind med varme og rettferdighet. Så lenge det er valg i landet kan saker omgjøres. Denne kampen for Finnmark må fortsette.

 

 

 

 

 

 

 

Av Kurt Wikan, gruppeleder i Senterpartiet

Torsdag 6. desember skal dokument 8-forslaget fra Senterpartiet opp i Stortinget. Uansett resultat så ser Senterpartiet med glede på at det anbefales prosessvarsel fra advokat til Finnmark fylkeskommune.

Håper det blir flertall for dette i fylkestinget 12 desember. Ser også at endel partier i Troms både Ap og Høyre åpner opp for at man kan velge fellesnemnd med likt antall medlemmer fra begge fylker. Er det noen som ser at finnmarkinger ikke gir seg så enkelt, og prøver og komme Finnmark i møte.

Dette er rart når man tidligere har stått steilt på at antallet skulle være 19-17. Jeg håper at Finnmark Ap står på sitt standpunkt om å ikke velge fellesnemnd, Senterpartiet er ikke klar til og bli en gigantregion etter ett ulovlig fattet vedtak. Stortingsrepresentantene André N. Skjelstad (V), Norunn Tveiten Benestad (H), Kari Kjønaas Kjos (FrP) og Torhild Bransdal (KrF) har ved Representantforslag 44 L (2018–2019), foreslått at statsråd Monica Mæland skal gis myndighet til «opprettelse av valgstyre der fellesnemnda ikke har opprettet det».

For å stoppe dette vil Senterpartiet komme med forslag om og velge valgstyre på fylkestingsmøte 12 desember, dette for og komme representantforslaget i forkjøpet. Håper at vi greier og få flertall for forslaget. Finnmark Senterparti gir seg ikke i denne saken og kommer til og kjempe for Finnmark.

Artikkelen er sakset fra Altaposten.no

Bakgrunn:

Av Vidar Norberg

USAs 41. president Georg H.W. Bush døde den 30. november, 94 år gammel. Han var den første amerikanske presidenten som brukte USAs økonomiske makt mot Israel og felte en israelsk statsminister, Yitzhak Shamir.

USA hadde lovet Israel en lånegaranti på ti milliarder dollar. Pengene skulle Shamir benytte for å ta imot hundretusener av jødiske immigranter fra det tidligere Sovjetunionen. Bush krevde at Israel måtte stanse den jødiske bosetningen i Judea, Samaria og Gaza. Hans anti-israelske utenriksminister James Baker ville også ha en varig forpliktelse mot jødisk bosetning i det bibelske hjemlandet Judea og Samaria.

Den kalde krigen var over. USA foreslo med støtte fra Sovjetunionen at det skulle holdes en fredskonferanse for Midt-Østen i Madrid fra 30. oktober til 1. november 1991. Palestina-arabere fra Judea, Samaria og Gaza skulle delta. De sto i direkte kontakt med Yasser Arafats terroristorganisasjon PLO i Tunis. Shamirs plan var å bare snakke for å vinne tid.

I september 1991 eksploderte en politisk bombe. Bush utsatte lånegarantien med 120 dager for ikke å skade den såkalte «fredskonferansen» i Madrid. Dessuten likte ikke araberstatene jødisk immigrasjon til Israel. President Bush’ økonomiske press mot Israel førte trolig til at Yitzhak Shamir tapte valget i 1992. Yitzhak Rabin ble valgt til ny statsminister. «Fredsprosessen» rullet fremover, og mange jøder ble drept i intifada og terror. De ble omtalt som ofre for fred. Omveltningene førte til slutt til kaos i nesten hele Midt-Østen.

George Bush sa at han hadde USAs folk bak seg da han nektet Israel lånegarantien, som trolig også førte til at det israelske jagerflyet Lavi ble skrinlagt. Selv om Israel-vennene sto på overfor Kongressen, vant Bush kampen, og Shamir og Israel tapte.

Fra en av norsk hold ble det tre ganger sendt samme lange brev om Israel og profetiene til Bush hvor man gjorde oppmerksom på at dersom Bush ikke endrer sin politikk mot Gud, Bibelen og Israel, kan han tape valget. Det virket heller usannsynlig fordi han vant stort mot Michael Dukakis. Men Bush ble kastet. Under valget i 1988 fikk Bush 35 prosent av de jødiske stemmer. I 1992 fikk han kun 11 prosent. Bush tapte valget. Bill Clinton overtok.

Times of Israel påpekte at siden Bush er det ingen amerikanske presidenter som har utfordret Israel på denne måten, spesielt ikke i første periode. Avisen skrev at sønnen George W. Bush var forsiktig med å kritisere Israel i første periode. Men etter at han vant en ny periode, gikk han ut mot Israel og bosetningene. Den andre Bush var den første amerikanske presidenten som tok til orde for en uavhengig palestina-arabisk stat. Barack Hussein Obama gikk enda lenger og ba om en tostatsløsning med grensene fra 1967. Også han videreførte politikken fra George H. W. Bush, og Det hvite hus presset på mot nybygging i Judea og Samaria.

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(26.11.2018): Analyser av verdens elendighet og fiendetropper er det blitt mange av etter hvert, men det er lite av løsninger. I mellomtiden trekker lederskapet seg sakte tilbake i ettergivenhet og krangel, og frankfurterne, som nå sitter i maktapparatet, skaffer seg lovhjemler, bruker maktapparatet og undergraver den rette frihet og orden helt inn i hjemmene. De sprer frykt og oppgitthet i møte med en forvirrende KULTURREVOLUSJON hvor man forlater den velsignede fredelige kristne velstands-kulturen som ble bygd opp etter H. N. Hauge i det nittende århundre. Det ser ikke ut som det er folk i politikk og maktapparat som kan hjelpe kristenfolket og folket til deres rett lenger ­– snarere tvert imot.

Men det er et Ord ifra Skriften som har kommet for meg mange ganger i flere år, og nå dukker opp igjen. Det står i 2. Krønikerbrev 20 og handler om kong Josafat. Han står foran folket sitt. En stor fiendehær er i anmarsj. Han blir redd, søker hjelp hos Herren og bekjenner sin maktesløshet: «vi vet ikke hva vi skal gjøre», men han vender seg til «våre fedres Gud».  Da kom det et Ord ved levitten Jahasiel som forkynte «Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær. For dette er ikke eders krig, men Guds». Så fikk hæren beskjed om å stille opp og se hvordan Herren frelste dem. Og så skjer det at en uventet hær kommer mot fiendehæren de fryktet. De kjemper og utsletter hverandre – og Guds folk kan ta mot seieren og freden av Guds hånd. Vår gamle storpolitiker, Jørgen Løvland, skjønte sammenhengene da han da 1.v.k. startet, utbrøt: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.»

I dagens storpolitiske bilde slår det meg det Franklin Graham fortalte i intervju med Ystebø. Franklin og faren Billy Graham ble beskyldt for å ha reist rundt og bedt om at Trump skulle vinne valget. Det hadde de ikke gjort, sa Franklin Graham. Men de hadde bedt Gud innsette den Han så de var tjent med, og det ble Trump. Det er for så vidt i tråd med Rom. 13, 1.  Det «– er ingen øvrighet uten av Gud, men de som er, de er innsatt av Gud», men det kan være til både hjelp og dom.

Mange er sterkt kritiske til Trump av mange og gode grunner, ikke minst hans livsstil. Men som Franklin Graham sa da han ringte opp visepresidenten (som er en evangelisk troende) like før seieren var kommet. Hils Trump og si at hvis dere vinner, så er det ikke han som har vunnet, men Gud som har innsatt ham. Som for Josafat, så nå – Gud innsetter og avsetter den Han vil, og styrer dette med suveren hånd til seier og dom. Nå fyker Obamas/Clintons i håret på Trump-folket så busta fyker – og disse kreftene synes aldeles å ville ta knekken på hverandre – og i mindre målestokk opplever vi mye av det samme i Norden og i Vesten for øvrig – uten at en her kan utdype krefter og motkrefter. Det ligger både seier og dom i det som utvikler seg. Guds vilje med jødene har fått støtte fra Trump med god uttelling, og jødene synes å skulle få ytterlige hjelp til å komme seg hjem til Israel og fullføre Guds plan med Israels samling.

På den annen side synes det å utvikle seg et underlig spill med de gamle protestantiske – anglosaksiske riker – USA og England. De sprenger seg ut av den tvangstrøya de er kommet i til de store totalitære nasjoner som Kina, araberverden m.fl.  England med brexit i forhold til det katolsk-fascistiske E.U. som er på avveier for n`te gang og bygger sin egen hær i opposisjon til NATO og USA og truer andre nasjoner som selvsagt frykter.

Hvordan dette skal utvikle seg videre, er ikke helt enkelt å forutsi – men profetiene gir oss innsikt som vi skal skjønne når det skjer, og fatte mot – fordi vi da vet at det er Herren som strider. Men avgjørende viktig er at det finnes et BØNNEFOLK som ber om at GUDS VILJE må «skje i himmelen som og på jorden», og forkynnere som tar sin Gud i sinn og stiller seg foran folket som Josafat og i murgapet til en redning for folket med Bibelens sanne og aktuelle Ord inn i tiden både til menigheten og samfunnets ledelse. Samtidig må bønnefolket stå bak til beskyttelse og hjelp og ikke krype i skjul som så ofte har skjedd. Så kan vi igjen få oppleve at de makthungrige gudsfornektere på jakt etter Guds menighet – jordens største under – utsletter hverandre som vi ser det hos Josafat og hans folk. Historien vitner også om at revolusjonens barn – alltid «eter hverandre.»

 

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no