Kommentar

Av Vidar Norberg

(POLITISK ANDAKT): Det skal angivelig ifølge NRK brygge opp til litt strid i Senterpartiet om klimapolitikk. Nå bør partiet passe seg for å bli miljøskadet.

Dersom Senterpartiet vil følge Venstres utopiske klimapolitiske mål, kan Sp trolig bare vinke farvel til velgerne, både i land og by. Folk skal jo leve og bo. De kan ikke bare sitte på klimadrømmenes pidestall. Det er også noe som heter brød og smør til folket. Det får man håpe at politikere ikke glemmer.

Klima og miljø er blitt den nye avguden som stadig tilbes og skal blidgjøres med nye offer. De som er verst forblindet, er folk mot promping fra kyr. Da er galskapen kommet langt. Folk i distrikter trenger både kyr og andre dyr. Tenk hvor fint det er med lukta av frau som spres utover jordene en vakker vårdag og vissheten om at av dette spirer gress og markens grøde om Herren sender godt og lagelig vær. Men om Vestens rike miljøvernforkjempere ellers vil redde verden, så dropp ferieturene med fly til utlandet og la folk i Norge få leve og bo i fred, men uten dumping av giftig gruveslam i laksens matfat i Repparfjorden eller andre steder.

Et tiltak som ville være et første skritt mot litt bedre klima, er kanskje å holde hviledagen hellig. I Luthers lille katekisme er dette det tredje bud. Der står det at «Du skal holde hviledagen hellig.» Det fører helt sikkert til litt mindre bileksos. I Israels trange storbyer, som for eksempel industribyen Haifa, viser det seg at på den store forsoningsdagen yom kippur går forurensningen drastisk ned. På den dagen står så å si all trafikk. Om verdens klima ikke reddes, så er det mange allergikere som får det bedre.

Man kan jo ved selvsyn få inntrykk av at julehelgen er blitt våtere og kortere, ikke minst i Finnmark hvor det før var metervis av snø. At havets bølger har klart å kaste seg enda litt lenger opp mot gressmarken, kan man jo bekymres over. Men så er det et spørsmål om ikke det har vært varmere klima før også. Man minnes den nå avdøde presten, Stein Erik Foss i Johanneskirken i Bergen, som fortalte at i gamle dager var det så varmt at man dyrket druer i England. Nå ser man forresten at granskogen begynner å vokse opp inne på kirkegården i Mehamn. «Juletrærne» sturet i mange år i Kjøllefjord før de plutselig skjøt fart og begynte å strekke seg opp mot de grå fjellene. Det kan nok tyde på varmere tider.

Utgangen for denne jord synes klar ifølge profeten Jesaja 51, 6. Jorden eldes som et gammelt klædebon.

«Løft eders øyne til himmelen, og se på jorden her nede! For himmelen skal blåses bort som en røyk, og jorden skal eldes som et klædebon, og de som bor på den, skal dø som mygg; men min frelse skal vare til evig tid, og min rettferdighet skal ikke brytes.»

Man kan jo bare spørre om man er begynt å se tegn på at den rundt 6000 år gamle jorden eldes som en klædebon. Profeten taler videre om at månens lys skal bli som solen, og solens lys bli syvfold klarere (Jes. 30, 26). Da blir det nok varmere.

Utgangen på dette blir som skrevet i 2. Pet. 3, 7:

«Men de himler som nu er, og jorden er ved det samme spart til ilden, idet de oppholdes inntil den dag da de ugudelige mennesker skal dømmes og gå fortapt.»

Men Gud selv gir håp for menneskene som vil til Paradis.

«Solen skal ikke mere være ditt lys om dagen, og månen skal ikke skinne og lyse for dig; men Herren skal være et evig lys for dig, og din Gud skal være din herlighet.» (Jes. 60, 19).

Det blir ingen evighet på jorden!

Av Tor Mikkola,  Gruppeleder Nordkapp Senterparti

(01.03.2019): Nordkapp sogn signaliserte tidlig i fjor høst at de har behov for økt bevilgning i budsjettet hvis de skal kunne holde kirkene åpen gjennom 2019. Arbeiderpartiet med deres flertall vedtok at sognet ikke skulle få økt bevilgning da de banket gjennom sitt budsjettforslag i høst. Dette har resultert i at menighetsrådet var nødt å gjøre tiltak. De har varslet at kirkene vil bli stengt, og det kan være fare for at kirker må selges. Nordkapp sogn er nødt til å føre et ansvarlig budsjett.

Vi i Nordkapp Senterparti har full tillit til det arbeidet som menighetsrådet gjør og vi mener de har vært åpen om den økonomiske situasjonen hele tiden. Vi ønsker å berømme det arbeidet menighetsrådet og kirken har gjort, og for den åpne dialogen de har hatt med politikere. De har også med relativt små ressurser, klart å drive både gravferdsområdet og den kirkelige aktiviteten på en god måte.

Hvis det blir slik som Rådmannen foreslår, at det kun skal bevilges 300.000 kr for 2019 og 2020, vil Kirken få inn halvparten av det de har meldt inn som behov. Skal de kun ha døren på gløtt?

Vi i Nordkapp senterparti har studert regnskap og budsjett til kirken og mener at deres ønske om øket bevilgning på 600.000 kr er et minimum for å kunne ha et godt nok tilbud til befolkningen i kommunen. Vi vet at selv om de får ekstra bevilgninger nå, er det ikke nok til å drifte gravferdsområdet på en god måte, og de har lite ressurser tilgjengelig til å utvikle kirken som en betalt turistattraksjon. Derfor vil vi oppfordre kirken til å komme tilbake til det årlige møtet mellom formannskap og kirken i oktober, med innspill om reelt behov for videre drift, med hensyn til både gravferd og betalt turisme, slik at vi får jobbet det inn i budsjettet for 2020 og planen fremover.

Nordkapp Senterparti ønsker at vi nå kan få til en enighet om å gi ekstra bevilgninger slik at kirken kan holde åpent. Menighetsrådet har varslet at konsekvensen av at det ikke blir bevilget mer penger blir at de må stenge kirken fra 1. mars, noe vi håper kan vente med til etter det har vært kommunestyremøte.

I Nordkapp Senterparti budsjettforslag i høst, foreslo vi at det skulles bevilges 400.000 ekstra til Nordkapp sogn. Etter å ha fått innsyn i kirkens regnskap og budsjett, og etter å ha diskutert dette i medlemsmøtet, vil vi foreslå å bevilge 600.000 til Nordkapp sogn som en ekstra bevilgning for 2019.

Pressemeldingen er hentet fra Nordkapp radio.

Av Jørgen Høgevtveit

(25.02.2019): Endelig hadde folkets røst blitt tilgjengelig for ledelsen i Vesten ved kommentarfeltene og gjennom de sosiale medier, og mediemakten gremmes. Før hadde ideologer av diverse merker etablert seg og tatt makta i folkeopplysningen og styrte folket med massiv påvirkning – kall det gjerne hjernevask – som det var en nærmest håpløs oppgave å forsvare seg mot.

Mange av oss har hatt problemer med «vaktbikkjene» i Akersgata, også den «gamle tanten» som enkelte ynder å benevne Aftenposten – som ikke er til å kjenne igjen. Og toppen av mediehierarkiet er selvsagt NRK som i folketale benevnes ARK. Akersgata etablerte seg endog med Dusteforbundet hvor de hengte ut de de var mest uenig med. Historien går jo om en kapellan som var kommet i Dusteforbundet og noe utslått kom til biskop Alex Johnson og klaget. Biskopen trøstet slik: Så har heller ikke du levd ditt liv forgjeves. Tidligere formann i Akademiet for Kristen Folkeopplysning, Asbjørn Stoveland, og undertegnede fikk også den ære.

Undertegnede og mange med meg har hatt store problemer med å få fram fakta og alternative syn på sakene når vi engasjerte oss både i kristenlivet og samfunnslivet – enda vi holdt oss langt unna utskjelling og bannord. Likevel var spaltene lukket ­– med en masse lett gjennomskuelige ord til avvisning.

Allerede da jeg gikk av som jordbrukssjef, visste jeg hvor landet lå – at ytringsfriheten ble utporsjonert fra redaktørkrakkene og «haukene på desken». Derfor startet jeg i 2004 Kommentar-Avisa.no. Fra før hadde vi bladet LYS – som har gått og går riktig bra – mens de andre medier er blitt trangere og trangere og mer og mer fjerner seg fra folkestyret og folkets interesser. Sekulariseringa synes å gjennomsyre mer eller mindre alt i nasjonen vår – og gjør fedrenes kristne tanker noe helt utdatert og dermed avvis bare om de er aldri så sanne. Situasjonen som H. N. Hauge møtte, synes ikke langt unna.

Det synes som de mange redaktører lite eller ikke har kunnskaper om og forståelse for dette dyrebare som heter norsk folkestyre som Oskar Handeland i Fast Grunn i 1948/49 omtalte som et umistelig gode. Han kom jo fra Flystveit i Åseral, ikke langt unna Iveland hvor 20 bønder ble arrestert for å holde møter. Så kom lensmann og prest og arresterte dem i 1836 og fikk dem dømt i Høyesterett. Haugianerne N. J. Tvedt (første ordf. i Evje) sammen med Ole Gabriel Ueland tok kampen om Konventikkelplakaten på Stortinget til 1842, og vi fikk MØTE- og TALE-frihet så folket fikk tale og møtes fritt. I 1837 hadde Ueland tatt makta fra «eliten» ved Formannskapsloven gitt makta til folket i frie valg. Det var en lang og beinhard kamp for folkefriheten – som nok ikke den utdannede – men ofte lite dannede «elite» likte dårlig – og fant seg nye veier til samfunnsmakta – mer og mer uavhengig av folkets styre, folkesuvereniteten. Norge er tross alt folkets og ikke mediemaktens land? Og ettersom «eliten», som selvsagt bruker spaltemeterne suverent etter sitt tykke – forundrer de seg nå over den utblåsningen i de sosiale medier som de ikke får kontroll over. Hvis de innbiller seg at de er eiere av folket, folkevettet og dannelsen, så skal en bare studere hva høyesterettsdommer Rieber Mohn sa om 68-erne og deres etterkommere:    

Høyesterettsdommer Rieber-Mohn skrev i et klipp i Vårt Land 19.01.96: «Vi 68-ere fikk rett og slett ikke orden på våre liv. Vi ble en svøpe for våre barn. Vi ble neppe de beste formidlere av viktige verdier. Etter hvert ble mange i 68-generasjonen svært velstående. Inntektene ble store. Investeringene spekulative. Vinen dyrere. Utenlandsreisene luksuriøse. Og i personlig moral ble generasjonen mindre gode veivisere. Konflikter og samværsrett, steforeldre i serier og familiekaos har fulgt i kjølvannet. Rekken av serie-monogamister ble lengre og lengre.»

De har i betydelig grad tatt mediemakten i dag. Disse prøvde å få ytrings-«friheten» fortsatt lagt under red. styring ved kommentarfeltene. Men det ble selvsagt akkurat som før. Makta ter seg der den er, heter det. Og folket hiver seg ut i de nye medier – og til dels – det er en enig med dem i – med et språkbruk o.a. som ikke er akseptabelt. Men mediemakten bør selv ikke glemme at de har knust mangt et menneske– og familieliv med sine herjinger. På mange måter har de skapt denne «eksplosjonen» av et dannelsesnivå i sosiale medier som de ojer seg over.

Interessant er det også å merke seg at endog president Trump måtte ty til sosiale medier og utstenging av store medieaktører – for å komme ut med det han mente – enig eller uenig. Og han var ikke den første, også tidligere utenriksminister Bildt i Sverige henviste medier til sine sosiale medier under maktmedienes store protester. Nå måtte de forholde seg til det han beviselig hadde skrevet, og ikke en rå sammenblanding av medienes sorterte fakta og deres mer eller mindre intelligente vurderinger.

Nei, det var på tide at maktmediene – selvsagt sentraliserte – ble tvunget ut i det u-utdannede samfunn de selv på mange måter hadde skapt, for å smake litt av «luten» de hadde utsatt andre for. Så får vi se hvordan dette går seg til. Folket synes nok det er befriende å ha sine egne kanaler ut til et folk som skal være folkestyrt og ikke mediestyrt. 

Kanskje vi igjen kan få det sviktende folkestyret og ytringsfrihet på plass som fedrene skaffet oss i et hav av undertrykkende diktaturer – men da må nok fedrenes basis på plass igjen – for Gamle Adam er ikke enkel å kontrollere.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

(21.02.2019): Vårt bidrag til Europa av ren strøm utgjør 1/350 eller som en liten prikk mot et stort trailerhjul, mens det har en rekke skadevirkninger i Norge – inklusive at man fortsetter raseringen av norsk natur med vindmøller fra Finnmark til Lindesnes. Høylydte protester høres stadig oftere ettersom økende antall km2 legges ut til vindindustri i flott nesten uberørt natur.

Når det har nærmest null betydning i energiforsyningen av Europa – og er ødeleggende for norsk natur, grunneierne og befolkningen generelt i et mørkt, kaldt land som må ha lys og varme og noe rimelig energi til arbeidsplassene – HVORFOR GJØR norske tjenestemenn og politikere det da? Vi glemmer ikke at de vippet oss inn i EØS og har fortsatt å svelge unna deres lovverk imot folkets klare Nei.

Vel – noe penger er det selvsagt inne i bildet for stat, kommune og de store aksjeeiere. De store nærmest multikonsernene som trenger å reklamere med rein kraft – betaler også godt for seg. Og penger oppnår en ved å slippe på vannkraft når de trenger det og til gode priser – og så overlates det norske markedet til svært varierende vindkraft og europeiske priser samt avgifter og øket kabel/nettleie. Men man sitter igjen med spørsmålet hvorfor gjør man dette mot folket? Og hvem har planlagt og tillatt at man tar de ferdig utbygde gullkantede kraftverkene bygd ut for kommunale skattekroner – til pengemaskiner i internasjonaliseringa?

Dette er knapt hele forklaringen. For det som skjer med denne internasjonaliseringa, er at stikk i strid med industrikonsesjonsloven av 1917 – så blir mer og mer overlatt til internasjonal storkapital – for loven er jo endret i all stillhet. Hvordan det går med stats- og kommuneverkene er en sak – for de blir antagelig underlagt kontroll av ACER hvis ikke Island sier nei og det stopper i EFTA. Men flere av småkraftverkene som er bygd ut de senere år, er kjøpt opp av tyskere. Og samme veien går det med det som man så flott kaller Vindparker – selv om det er langt fra parker. Dette også stikk i strid med nevnte konsesjonslov som våre fedre sikret land og folk med – men som nå er kraftig oppfliset i internasjonaliseringens navn. Og dette igjen på veien mot stadig sterkere globalisering – altså èn verden og èn regjering som paven talte varmt for i 2016 for Kongressen i USA og FN. Journalistene i Time magazin skjønte det og plasserte et bilde av paven på forsiden med følgende tekst: «The NEW ROMAN EMPIRE.» Nasjonalstatene skal viskes ut med folkestyret og friheter av tale- og møtefrihet etc. Nå ble det heldigvis kraftig bremset opp av at USA valgte Trump som styrker nasjonalstaten igjen, og britene valgte Brexit, og flere nasjoner trekker seg tilbake fra EU under høylydt irritasjon fra maktmenneskene. Så vi bør ikke ødelegge store deler av Agders utmark som vi trenger til helt andre ting – for å tilfredsstille globalismen som blant annet et nydannet institutt ved Agder Universitet har startet opp. Et rungende NEI fra Agder – dette mørkemennenes bibelbelte – vil man nok merke seg  og bli lyttet til  i maktkorridorene.

Av Vidar Norberg

(17.02.2019): Høyre-regjeringens tvangssammenslåing av Finnmark fylke minner ikke så rent lite om kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen. Det handler om selvbestemmelse og råderett over ressurser både på hav og land, om retten til en bærekraftig utvikling i en av jordens ytterste ender.

De fleste trodde vel kanskje at Finnmarks Arbeiderparti var den som kunne aksle kampen for Finnmark fylke. Sentralt satte vel også partileder Jonas Gahr Støre døren på klem for finnmarksopprøret. Men når Finnmark Arbeiderparti gav opp på målstreken og sa ja til Høyre-regjeringens fellesnemd, var det som om kampen stilnet av som om slaget var tapt, i beste fall utsatt til neste stortingsvalg.

Men slaget er ikke tapt, om folket vil det annerledes ved neste valg. Senterpartiet har tilsynelatende gjort den politiske kampen mot tvangssammenslåing til en av sine fanesaker. Da EU-kampen raste, fant både «Høyre-kapitalister» og «kraft-sosialister» sammen. Da var det Anne Enger Lahnstein i Senterpartiet som akslet den politiske kampen mot Den europeiske union.

Det var en underlig kamp med Kristen Nygaard i spissen for folkebevegelsen Nei til EU. Denne bråkede forsamling samlet alt fra konservative kristenfolk som trodde fast på at EU kunne være forløperen til Dyret i Bibelens Åpenbaringsbok. På den andre yttersiden sto kommunister. Alle sto sammen. Senterpartiet var det drivende stortingspartiet i denne kampen.

Når det nå igjen blir snakk om maktsentralisering på bekostning av den lokale befolkningens rett til næring der de bor, er det igjen Senterpartiet som ser ut til å seile opp. Dersom partiet også denne gang vil være et talerør for «småfolk» i dal og fjord, vær og småbyer, kan det være klokt i denne tid å stå sammen med dem for at folk som bor i Finnmark fylke, skal få et levelig liv og virke i landsdelen.

Skulle det etter valget ligge an til en sosialistisk regjeringsdannelse, er trolig Senterpartiet den sterkeste garantist for at tvangssammenslåingen av fylker blir reversert og skrinlagt.

Av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan ikke de som bor utenfor store byer med omland i Sør-Norge, vente noe hjelp. Den største taperen for deres politikk er og blir Finnmark.

Av Vidar Norberg

(16.02.2019): Denne uken presenterte etterretningstjenesten sin årlige trusselvurdering. De mener den er størst fra Russland og Kina.

Men E-tjenesten har nok glemt en annen alvorlig trussel mot Norges sikkerhet i nord. Det er regjeringens iskalde skulder overfor Russland. Å være uten en «rød linje» mellom Oslo og Moskva kan være skjebnesvangert i en krisesituasjon.

Helsingfors hadde under den kalde krigen en rød analog telefonlinje direkte til Moskva. Det var selvfølgelig for finnene at de måtte ha mulighet til kontakt med Sovjetunionen for å avverge konflikt. Dialog var en av tidligere president Urho Kekkonens grunnpilarer i finsk etterkrigspolitikk. Dialogen er en viktig del av president Sauli Niinistös nåværende politikk.

Det var flere land som frøs ned kontakten med Russlands president Vladimir Putin etter at Russland tok tilbake Krim som ukraineren Nikita Khrusjtsjov gav til Ukraina.  Finland var et unntak som ikke frøs ned hele dialogen. Niinistö inviterte Putin til Finland. Finnene gjorde sine meninger helt klart, og de så ut til å bli respektert av Putin. Donald Trump kom også til Finland for å møte Putin. Finland ble en åpen dør til dialog som er viktig for å unngå misforståelser som kan lede til både konflikt og krig.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er en av vår tids store politiske ledere. Han har i flere år holdt kontakten med Vladimir Putin. Netanyahu og Serbias president Aleksander Vucic var de eneste utenlandske lederne som kom til Russlands markering av frigjøringsjubileum den 9. mai 2018. Den andre verdenskrig kostet Sovjetunionen 27 millioner mennesker eller hver sjette russer. Det er ingen tvil om at Putin satte pris på at Netanyahu gikk med russisk sløyfe og røde nelliker på Den røde plass i Moskva. Netanyahu har trolig fått uttelling for sin gode kontakt med Valdimir Putin. Under konflikten i Syria har Russland og Israel utvekslet koder slik at de ikke skyter på hverandre og dermed kan unngå en storkonflikt. Det lønner seg å snakke sammen.

Analytikere hevder at Putin har en meget god hukommelse. Noen sier at han husker dem som har hatt et godt forhold til Russland. Mye tyder på at han husker både Finland og Israel. Men hva må Putin tenke om Norge?

Både tidligere utenriksminister Børge Brende og den nåværende utenriksministeren Ine Marie Eriksen Søreide har hatt et kjølig forhold til Russland. De har valgt å vise Russland en kald skulder. Så kald at Sergej Lavrov ved et høve offentlig påpekte at forholdet ikke er så bra.

På mange måter har Norge, som har en 198 kilometer lang grense mot Russland, oppført seg som en sur stormakt mot Russland. Men Norge har ingen makt til å tvinge Russland ut av sitt gamle landområde Krim. At Norge velger minst mulig kontakt med Russland er faktisk en alvorlig sikkerhetsrisiko.

Under konflikten i Syria kan man kanskje spørre om Putin var helt enig i alle ting som Forsvarsdepartementet i Moskva sa og gjorde. Men det var en nyttig direktelinje mellom Putin og Netanyahu som ble til stor hjelp for Israel. Også Norge trenger en direktelinje eller dialog med Moskva. Norge, og særlig Finnmark, er ikke tjent med regjeringens iskalde utenrikspolitikk.

Det har vært bråk etter at Russland har forstyrret GPS-signalene på norsk side. Det har i pressen vært oppslag om at Russland med avanserte fly har gjennomført liksomangrep mot radaranlegget i Vardø eller har fløyet nær grensen. Ikke minst i slike tilfeller er det viktig å ha en dialog med Russland slik at man kan drøfte saker. Eriksen Søreide burde kanskje bli minnet om at hun ikke er utenriksminister i supermakten USA, men i det lille Norge som ikke kan påtvinge sitt syn på hele verden.

Finnmark har i hele etterkrigstiden hatt en viktig rolle i nordområdepolitikken. Slikt samarbeide fra folk til folk må ikke undervurderes. At Erna Solberg nærmest skal ha beskyldt Finnmark for forsøk på å «kapre» nordområdepolitikken viser kanskje ikke så stor forståelse for praktisk nordområdepolitikk. Finnmark er vel som Russlands nabo nærmest til å holde den kontakten. Hadde det stått til Finnmark fylke, hadde kanskje Putin blitt hedersgjest sammen med Lavrov på frigjøringsmarkeringen i Kirkenes til høsten.

Finnmarks befolkning har kanskje ikke den samme frykt for Russland som folk langt nede i Oslo. Russland har hittil aldri angrepet Norge, men tvert imot frigjort Øst-Finnmark fra Nazi-Tyskland under den 2. verdenskrig. Både Russland og Finnmark har fått lide av Tyskland. Det er i Russland en historisk begrunnet frykt for europeiske land som mange ikke forstår. Det er ikke sikkert at Europas stabilitet varer ved i all fremtid.

Det er to pilarer som er viktig, både for Norge, Finland og Israel. Den første pilaren er et sterkt og avskrekkende forsvar. Den andre pilaren er dialogen, slik at man kan unngå bruk av militærmakt. I Norge er militærmakten bygget ned av naive politikere. Erna Solbergs regjering har kjølt ned dialogen med vår nabo i øst. Det er en sikkerhetsrisiko for kongeriket Norge. Det burde kanskje E-sjef Morten Haga Lunde tatt med i E-tjenestens årlige trusselrapport den 11. februar.

ForFinnmark v/Arne Pedersen, Torill Olsen og Randi Karlstrøm

(15.02.2019): Finnmark Arbeiderparti er viktig for alle oss som jobber for at tvangssammenslåinga av Troms og Finnmark annuleres i 2021. Sammen med Senterpartiet, SV, MDG og Rødt er de vårt håp. Derfor er det som skjer i FAP urovekkende. Og derfor er vi opptatt av det. 

Slik vi ser det har de nå lukket seg inne og valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. Sp, SV, MGP og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Og på toppen av det hele svekker FAP tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Saken er alvorlig. Partileder i Finnmark AP Kristina Hansen og styremedlem Ulf Tore Isaksen i fylkespartiet gav seg selv et mandat til å forhandle på vegne av partiet om hvor hovedsete for politikk og administrasjon i det nye fylkestinget skal lokaliseres. 

Resten av styret i FAP visste ikke engang om at det pågikk slike forhandlinger. Forhandlingsresultatet endte med en avtale om at lokalisering av administrasjon og politikk skal ligge i Tromsø. Et samlet Finnmark Arbeiderparti hadde vedtatt at det ikke skulle oppnevnes representanter til fellesnemda og at kommunalministeren selv må ta ansvaret for tvangsvedtaket. Kristina Hansen handlet stikk i strid alle vedtak i egen organisasjon.

Et knapt flertall i fylkesstyret sluttet seg til avtalen, som først ble gjort kjent for de andre i styret på selve styremøte og dagen før fylkestinget skulle behandle saken om Finnmark fylkesting skal oppnevne medlemmer til fellesnemda.

I og med at avtalen griper direkte inn i arbeidet til fylkestingsrepresentantene fra partiet kunne gruppeleder Remi Strand kreve avtalen behandlet bredt i partiet. 

Årskonferansen i Finnmark AP måtte dermed behandle avtalen. Et sterkt splittet fylkesparti støttet avtalen. Flertallet i konferansen hadde lite å si om innholdet i avtalen, men roste partilederen for hennes handlemåte for godt lederskap.

For organisasjonen ForFinnmark, og for de over 30.000 finnmarkingene som stemte nei til sammenslåing av fylkene, er ikke dette et godt lederskap. Det er et kupp. 

Kristina Hansen har bragt et samstemt Finnmark Arbeiderparti inn i en dyp splittelse. Mindretallet i fylkespartiet kunne ikke forsone seg med appellen fra flertallet om fortsatt og stå sammen. 

Flertallet har uten debatt om selve innholdet gitt fra seg muligheten til å sikre lokaliseringen av hovedsete i nyfylket til Vadsø og Finnmark. Det til tross for at Finnmark AP har styrke nok til å gjennomføre det i fellesnemda der dette skal avgjøres.

Partileder Hansen, med støtte fra et flertall i årskonferansen har misbrukt den tillit de fikk av velgerne, som ved siste fylkestingsvalg gav partiet fylkesordfører og en helt dominerende rolle i Finnmark fylkesting. 

Nå trosser partiet viljen til over 30.000 stemmeberettige finnmarkinger, som sa nei til tvangsvedtaket. 

Spørsmålet om å gå til rettssak for å få avklart om stortingets tvangsvedtak er lovlig gjort, søkes nå av FAP tiet i hjel.

Det er forståelig at for dem som stemte nei (87 prosent), så oppleves det som har skjedd i Finnmark AP som et svik, noe som partiledelsen og flertallet i fylkespartiet må bære ansvaret for.

Dette kunne bare gå for seg fordi i den interne behandlingen i partiet så stenger man ute dem dette i realiteten gjelder. 

For partileder Kristina Hansen og hennes støttespillere, deriblant stortingsrepresentant fra Finnmark Ingalill Olsen, handlet dette om å være for eller mot partilederen. Det vil man kunne se ved å lese nøye hva som sto i forslagene fra de to fløyene i årskonferansen. 

Finnmark Arbeiderparti har lukket seg inne og har valgt å ikke korrigere et lederskap som gjør grove feil. Partiet har lagt til side respekten for resultat i folkeavstemmingen. Partiet tar ikke hensyn til at med denne saken så kan det rødgrønne regjeringssamarbeidet i 2021 stå på spill. 

Sp, SV, MDG og Rødt er helt tydelige på at de vil omgjøre tvangsvedtaket. Finnmark Arbeiderparti svekker tilliten til landspartiet, fordi velgerne tror at partiledelsen sentralt står bak kuppet gjennomført av fylkespartileder Kristina Hansen i Finnmark.

Det hjelper lite at Finnmark og Troms AP i avtalen har sagt at de to fylkene vil arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres dersom Arbeiderpartiet får regjeringsmakt etter stortingsvalget i 2021.

Avtalen oppfattes som et nytt skuespill fra fylkespartilederne Kristina Hansen og Cesilie Myrseth i Finnmark og Troms. De to fylkeslederne har mistet sin troverdighet.

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik, gruppefører Remi Strand, ordførerkandidatene Wenche Pedersen og Helga Pedersen har stor tillit og respekt. De har alle stått stødig og frontet motstand mot tvangsvedtaket, både utad i Finnmark og internt i Arbeiderpartiet. 

Det er innsatsen fra disse og resten av det store mindretallet i årskonferansen som gir oss tro på at fylkespartiet vil stå løpet ut. Finnmarkingene trenger at Finnmark AP står sammen med Senterpartiet, SV, MdG og partiet Rødt i kampen for å oppheve tvangsvedtaket i 2021.

Arbeiderpartiets statsministerkandidat Jonas Gahr Støre må nå ut å forsikre at hans parti vil stå fast ved at dersom partiet kommer til makten etter neste stortingsvalg så vil tvangsvedtaket endres i tråd med folkeviljen i Finnmark.

Artikkelen er hentet fra Radio Nordkapps pressemeldinger

Av Vidar Norberg

En kavaleribataljon og rekruttskole i Porsanger er neppe nok til å stanse den russiske krigsmaskin dersom den skulle ha et ønske om å hærta Finnmark. Regjeringens «storsatsning» i Lakselv er vel mest å regne for grønn militær kamuflasjesminke, for å skape trygghetsfølelse i Norge i en ustabil tid.

Vel var det positivt at hæren i Finnmark markerte første del av det som skal bli en kavaleribataljon med 400–500 mann med kjøretøy og våpen på Porsangmoen. Men det er neppe veldig avskrekkende om russiske fallskjermtropper lander i Kirkenes, Båtsfjord, Hammerfest og Alta i løpet av noen timer.

Etter mange års nedbygging av Forsvaret vil kampen om Finnmark etter alt å dømme bli ganske kort. Så kort at det spørs om NATO eller USA vil ta bryet med å sette i gang en mobilisering mot Russland som kan ende opp med en atomkrig. For de fleste kan vel et slikt regnestykke vise at Finnmark ikke er verdt faren for verdenskrig.

Under den kalde krigen var situasjonen ganske annerledes. Flere steder i Finnmark var det mobiliseringslager både i by og bygd. I Sør-Varanger var ungdom i førstegangstjeneste alltid på vakt. Mobiliseringslagrene lå rede selv på små plasser. Det ble øvet med skarpt. Rundt omkring i værene trente heimeværnskarene på skytebanene. Det var et helt folk i Finnmark som var rede til å forsvare bygd og by.

Den gang var strategien at man skulle forsinke russiske invasjonsstyrkene en ukes tid og stanse dem ved Lyngsalpene. Da skulle hjelpen fra USA og NATO være klar for å settes inn i et motangrep. Det var et imponerende militært apparat som Stortinget valgte å rive ned.

Nå er det vel også slik at en del av utstyret på Porsangmoen ikke bare er nytt utstyr, men flyttet fra andre steder. Dermed er det kanskje ikke den store forsterkningen av totalforsvaret. Det har hverken en Arbeiderparti-regjering eller en Høyre-regjering vist vilje til. Heldigvis har heller ikke Russland så langt vist vilje eller ønske om å erobre Finnmark. Så får man bare håpe og be om at Forsynet lar Finnmark få leve i fred.

Av Jørgen Høgetveit

(12.02.2019): Det var paven som for et par år siden fikk Cuba og Obama til å forenes og skaffet seg adgang til å tale til Kongressen og FN. Han hadde skrevet en stor encyklika og sa at oppvarmingen på grunn av CO₂ var så farlig at vi måtte ha én verden og én regjering. Globalisten var på sporet – men så ble det Trump og brexit og paveplanen gikk i vasken. 

Time Magazine laget en forside med pave utenpå og teksten: The NEW ROMAN EMPIRE. Absolutt et blinkskudd.

Men internasjonalistene og globalistene gir seg ikke med det. Språkene fortsatte å oppstå og nasjonene ble dannet. Nasjonalstaten vi gjenreiste i Norge ifra 1800 er tydeligvis ikke nok lenger til å ta vare på oss. Kloke politikere før forankret i Gr.l. av 1814 mente det og fikk det til med små ressurser og sikret oss med Konsesjonsloven av 1917 kp. 3. Da mente de at innenlandsboende skulle eie ressursene og innenbygdsboene skulle ha forrett mot utenbygdsboende. Diskriminering hyler man i dag. Men tanken var enkel og sann: De andre hadde jo sine landområder og fikk forvalte dem. Nærhet og eiendomsrett ga også beste forvaltning. Samarbeide kunne vi selvsagt. 

Men nå river man nasjonalstaten bit for bit og kaller det internasjonalt samarbeid. De selger ut ressursene, forvaltningsretten og selskapene og industrien vår i fredens og samarbeidets ånd, men ånden er langt unna den gamle Gr.l. § 2 og ligner mer på «dansen rundt gullkalven.» Den dansen var jo ikke særlig vellykket og blir det selvsagt heller ikke i dag – i møte med Kinas store internasjonale ambisjoner med en rekke silkeveier mot Vest. I en naiv dans omkring gullkalven har verden lagt stor økonomisk og politisk makt i nevene på diktaturet i øst: Kina. Og de starter som Japan i 1939–41 med å drive vestmakten bort fra Asia så de selv får kontrollen over ressursene – det som USA nekta Japan og Japan som svar bombet Pearl Harbour og den amerikanske flåte og trakk USA med i den andre verdenskrig. 

Og CO₂ kan brukes til så mangt om det er sant eller ikke. Så er det noe en bør holde øye med i dag, så er det CO₂ og pavens operasjoner og hans sammensmeltning av religionene blant annet islam som han driver på med. Så er det de som dokumenterer at CO₂ kan være noe som er skapt i medier for å manipulere folkehavet mot én verden. Slike seriøse røster finnes også i dag.  

Soros er også en viktig brikke i globalspillet og kamp mot Trump. Nok en viktig faktor i denne sammenheng er også Kina, som de gamle omtalte som den «den gule fare». Du finner det omtalt i profetiene i Johannes’ åpenbaring som kongene fra østen. Store krefter samler seg om en global kontroll – men aldeles ikke en samling om Sion og Jesu gjenkomst. Det senteret skal nedkjempes – hvis man da ikke kan forføre dem og sette seg i jødenes Tempel når det om ikke lenge gjenreises.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa.no