Kommentar

 

Kommentar:

Av Vidar Norberg

(17.10.2018): Fylkesordfører Ragnhild Vassvik (Ap) viser et standhaftig politisk lederskap som er sjeldent i dag. Hun er som en general i slaget om Finnmark, eller som en Debora for å bruke et bibelsk inntrykk. Hun stanset onsdag et nytt forsøk på å få en fellesnemd for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

Selvsagt måtte Monica Mælands kommunaldepartement prøve seg med en ny offensiv, dagen før møtet i fylkestinget. Det var ikke overraskende at Kommunaldepartementet ropte høyt at vedtaket fra Finnmark fylkesting i 21. juni om ikke å oppnevne representanter til fellesnemda for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms var ulovlig. Rop er blitt brukt i krig for å overraske og skremme fienden. Man kjenner det ikke minst fra fortsettelseskrigen i Finland.

Selvsagt var det noen representanter i Finnmark fylkesting som lot seg skremme eller rettere sagt brukte trusselen fra Mæland til å fremme tvangssammenslåing på nytt, slik Solberg-regjeringen så gjerne vil. Trine Noot fra Venstre ville sammen med Fremskrittspartiet ha saken behandlet på nytt i fylkestinget onsdag 17. oktober. Det satte Ragnhild Vassvik heldigvis en stopper for.

–Fylkesordføreren har rett til å bestemme sakslisten. Denne saken er ikke forberedt, og det er også grunner til å avvente Stortingets behandling av dokument 8-forslaget fra Senterpartiet. Fellesnemda er ikke så sakslista i dette fylkestinget, sa Vassvik, ifølge iFinnmark.

Det er klart at politikere som vil styrke Finnmark fylke av kartet, forsøker å komme de politiske prosessene i forkjøpet. Men det er klokt av Vassvik å være avventende i denne saken. Siste ordet er ikke sagt. Man kan jo heller ikke utelukke at den arrogante Solberg-regjeringen faller om Kristelig Folkeparti skulle danne regjering med Arbeiderpartiet. For Finnmarks ve og vel vil det trolig være til det beste.

Samtidig har vel Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre vært litt vankelmodig i den seneste tiden. Etter at KrF støttet avtalen, sa Støre at man må forholde seg til stortingsflertallet. Da var det langt bedre å høre lederen i Finnmark Arbeiderparti, Kristina Hansen, si at Finnmark Arbeiderparti vil fortsette kampen mot tvangssammenslåing. Dersom Finnmark Arbeiderparti står på i denne saken, så har Arbeiderpartiet vist et større hjerte for Finnmark, nordområdepolitikken og forholdet til Russland enn det Høyre-regjeringen har gjort. De begynner å minne litt om gamle tiders enerådige væreiere som gjør hva de vil med allmuen. Arven fra finnmarkingen Erling Nordvik er nok for lengst glemt i Høyre, selv om nok Erna Solberg husker ham godt.

I kampen for Finnmark fylke, folket og folkeidentiteten har nok Vassvik vært som en slags Debora. Hun levde på dommernes tid. Hun befalte Barak å gå ut i striden mot kanaanittene. Det ble en stor seier fordi Gud kjempet på israelittenes side mot Sisera (Dommernes bok 4). Deres seierssang kan man lese i Dommernes bok 5.

Selvsagt kan ikke striden om Finnmark sammenlignes med slaget fra Tabor i Israel i eldgammel tid. Men, «I kappens fold rystes loddet, men avgjørelsen kommer alltid fra Herren.» (Salomos ordspråg 16,33). Det er altså ingen grunn til å gi opp denne kampen for Finnmarks selvstendighet og fremtid. Man kan ikke være annet enn takknemlig for at det er Arbeiderpartiet som har den politiske makten i Finnmark fylke. Så får man folde hendene i bønn om at Finnmark får bestå som eget fylke.

 

 

 

Av fylkesordfører Ragnhild Vassvik

Sakset fra Radio Nordkapp

Av Sandra Borch,

stortingsrepresentant fra Senterpartiet i Troms

(02.09.2018): Nord-Norges største regionavis Nordlys har i lang tid spredd propaganda for å sammenslå Finnmark og Troms til et gigantfylke.

Nå harselerer Nordlys (i en lederartikkel) med at Tromsbenken har vært for anonyme. Overskriften lyder «Usynlig og uinteressert».  Det er trist at Nordlys setter seg så på sidelinjen i kampen for Nord-Norges interesser.

Nordlys skriver dette om undertegnede: «Senterpartiets Sandra Borch fremmer på sin side bare protest og populisme, uten alternativer med forankring i virkeligheten.»

Det er greit at Nordlys er uenig med meg og Senterpartiet i vårt tydelige standpunkt om at å slå sammen Troms og Finnmark er en elendig idé, fordi det er et angrep på det lokale sjølstyre og en overkjøring av folket. Men å påstå at Senterpartiet er usynlig og uinteressert i denne saken, faller for sin egen urimelighet.

Nordlys liker tydeligvis ikke Senterpartiets sin tydelige stemme i denne saken. Allerede tidlig i sommer lanserte vi at vi ville ta saken opp på nytt i Stortinget så fort møtestart finner sted i oktober. Trygve Slagsvold Vedum har vært  tydelig, og jeg vil være så lite sjenert å si at jeg føler at dette er en av de sakene jeg har brukt mest tid på i mitt første år på Stortinget, det sammen med kampen om forsvaret i nord. Det plager tydeligvis Nordlys veldig.

Nordlys skriver at de er redde for at Troms ikke skal bli en fullverdig del av oppgaveoverføringene og arbeidsplasser hvis vi ikke slår oss sammen med Finnmark. Regionreformen ble vedtatt uten at det forelå forslag til desentralisering av oppgaver og styrking av regional planleggingen.  Fylkeskommunenes nye og sterkere rolle som samfunnsutvikler, er ikke utformet. Det eneste man har oppnådd med tvangssammenslåinger av fylker er folkelig motstand og frustrasjon. Dessuten har ikke regjeringen vist noen reell politiske vilje til å overføre oppgaver av betydning. Hadde de hatt det, hadde vi sett de for lenge siden. Og hvilke nye oppgaver vil ikke dagens fylker klare å håndtere på egen hånd? Særs få eller ingen.

Det er det flertallet på Stortinget som bestemmer. Senterpartiet sin mening er at vi ikke trenger tvangsammenslåing for å desentralisere oppgaver.

Gjentatte ganger ser vi hvordan regjeringen overkjører folks vilje. Gang på gang går tanken om at størst er best utover din og min hverdag.

Sammenslåingsprosessen har ikke rotfeste i befolkningen. Dette ble tydelig gjenspeilet i folkeavstemningen avholdt i Finnmark tidligere i vår. Finnmark fylkeskommune ville derfor ikke oppnevne medlemmer til fellesnemda, og Troms har helt riktig sagt at de ikke kan styre alene. Saken ligger nå på Mæland sitt bord.

Det norske demokratiet er ikke bygd på slik overstyring fra departementene. Sterkt lokaldemokrati hvor lokalkunnskap er en viktig del av kommunenes og fylkeskommunens arbeid, og i beslutninger som tas, er essensielt.  Befolkningens vilje og kunnskapen om sin egen hjemplass er utrolig viktig i saker som dette, og må tas på alvor. Byråkrater fra hovedstaden kan ikke sitte og bestemme over folk de ikke en gang er villige til å høre på. Nok er nok. Det er på tide at folk blir hørt!

Avisa Nordlys ble grunnlagt av Alfred Eriksen, og for over hundre år skrev han «det trenges et blad som vil være en ærlig talsmann for småfolks sak». Det er tydelig at Nordlys her som den største regionavisen ikke taler småfolks sak, de taler for en overstyring fra sentrale politikere i Oslo som ikke aner avstandene og kulturforskjellene som finnes i Nord-Norge.

Som folkevalgt er jobben min å lytte til folk hva folk sier og mener, og det kommer jeg til å fortsette med, uavhengig om Nordlys mener jeg ikke bør gjøre det.

 

Av Jørgen Høgetveit

(28.09.2018): Tyskland og Frankrike er stormaktene i EU. Nylig hadde de et stormøte med Englands statsminister T. May i Salzburg i Østerrike. Hun ga klart uttrykk for det britiske folks avstemning for brexit, men hun ønsket å få til en avtale med diverse kompromisser. Avslaget var blankt nei både fra tyskerne og Frankrikes Macron som ga beskjed om at det skulle koste å melde seg ut av EU. Avslagene ble oppfattet som både krenkende og lite eller ikke ønske om et rimelig samarbeid med britene om de gikk ut av EU. Med andre ord lite eller ikke respekt for en demokratisk folkeavstemning i England.

Man undres over at det ikke er gått mer enn 73 år siden med svære offer både fra britene og amerikanerne for å redde Europa ut av det verste barbari verden til denne dag har sett. Endog industrialisert utryddelse av jødene med masse barn! Og noe solid opprydding etter nazistene foretok Tyskland aldri – så vidt jeg vet. De lot flere gamle nazister komme oppover i posisjon igjen når det bare var gått noen tid. (O. Handeland i FG 1948) Og fra egne opplevelser så en sjefredaktør Henry Nannen i Europas største kulørte ukepresse Der Stern – som var gammel konform SS-offiser fra Balkan. Der arbeidet han sammen med en annen SS-mann Sassen, som laget store intervjuer med Eichmann i Sør-Amerika om hvordan Det tredje riket var tenkt i fremtiden. (Se Nasjonal-sosialismen og antisemittismen er ikke død!

Bedre var det ikke stelt med Frankrike som hadde Vichy-regjeringen med en svikerflokk som overga Frankrike uten kamp til Hitler. På tross av dette tok den varmhjertede sir W. Churchill med seg de Gaulle i fredsmarsj opp paradegaten i Paris. De hadde aldeles ikke fortjent det. Han – seierherren – mante dem også til «unite and you will be strong again» og EU kom i gang. Men senere driver Frankrike sitt dobbeltspill med den arabiske verden – eurabismen.

Selvsagt føler disse «storkarene» seg små mot den britiske løve med sitt vennlige Commonwealth rundt seg og sitt verdensspråk brukt i det meste av internasjonal kommunikasjon – for ikke å snakke om deres lange rekke av topp vitenskapsmenn, rettsvesen osv. osv.

Så bør en føye til at i de senere århundrer, fra blant annet 1704 og John Churchill ryddet opp med den katolsk franske hær på vei til å bli enehersker i Europa – ble knust utenfor Wien ved Blendheim – til de cirka fem store kriger tyskerne startet, og ble slått ned av de engelsktalende folk. Vi glemmer heller ikke Napoleon på St. Helena i 1815. Og som en liten «rosin i pølsa» minner vi om tyskeren som hoverte mot briten fordi de hadde slått dem i deres nasjonalsport. Spiller ingen rolle – sa briten. Vi slo dere to ganger i deres.

Selvsagt må småfolk hevne seg. Det fortelles også at da tyske offiserer ble sendt ut av Norge, skal de ha uttalt at vi kommer igjen med økonomien. Det kaos som nå hersker i de to land – og fremmarsj av diverse totalitære krefter igjen – lover ikke godt.

Artikkelen er hente fra www.Kommentar-Avisa.no

 

 

 

 

Av Lars-Arne Høgetveit

(24.09.2018): Menneskerettighetenes opphav er basert på den kristne kulturarven, som flere ønsker kastet på historiens skraphaug. Det er et slags selvskudd, men som en ikke skjønner at er det på grunn av den onde natur som bor i oss mennesker. Samtidig er det noen få bevisste som skjønner hva de driver med, de andre dilter etter i sin søvn, noen i frykt for represalier. Noen i Norge ønsker sågar yrkesforbud for personer (og sikkert også en arbeidsleir) som tror på Bibelen og sier det offentlig – slik er det i Nord Korea med flere. Og vi har i dag lover som skal virke helt inn i de tusen hjem med hensyn til hva far og mor kan lære sine barn. For eksempel ser den nye «diskrimineringsloven», ved første øyekast fin ut – men går en inn i den er den på flere områder totalitær i sin ånd.

Den brilliante boken av Sigurd Opdahl fra 1947, http://www.kommentar-avisa.no/artiklerhoyreside/Bokanmeldelse.htm dokumenterer menneskerettighetene opphav.

Sitat fra boken: «Det menneskene først stridde for, var det indre livs frihet. Det var retten til å tilbe Gud i overensstemmelse med ens egen samvittighet, altså tros- og samvittighetsfrihet.» (s. 12)

Så, veldig forkortet, kom kravet om ytringsfrihet og pressefrihet og andre rettigheter fulgte på. MEN rettighetene var avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT. Og vi sitter i det totalitære klisteret. Disse retter/friheter tenker få på, at vernet om også ett eventuelt mindretall. Dette mindretallet har benyttet seg av, gjennom mange tiår, sine Gud-gitte rettigheter til nå og ville knuse frihetens Opphav. Disse kulturmarxister som tenkte tankene til Frankfurterskolen jobbet inn darwinismen i samfunnet og fratok dermed mennesket menneskeverdet og noe å leve for. De jobbet inn feminismen, begrepet «statens barn» og tok definisjonsmakten over ordene vi bruker blant annet for å utslette skillet mann-kvinne og abort var en del av denne ondskapen. De jobber på de fleste områder av samfunnet blant annet også med å underminere eiendomsretten til bønder, for den gir bønder en mulighet på selvstendig grunnlag å bidra med tanker, ofte fra en basis av en kulturforståelse som ikke har ett islett av en ond -isme, inn i samfunnet.

Hva vil den totalitært tenkende person sette i stedet for den kulturarven? Vi ser skyene stige opp over horisonten og det varsles uvær, ideologisk uvær av verste merke for Ola og Kari Nordmann – mangelen på Kristen tro, tenkning og praksis ødelegger nasjonen. Vi kan ikke åpne en avis uten at elendigheten flommer mot oss – barn, unge, voksne og eldre lider og familien som fundament i samfunnet er under konstant angrep av offentlige myndigheter, lover og regler! Det er etter hvert mange eksempler på at også politiet grovt misbrukes av norske forvaltningsorganer som for eksempel Barnevernet. Rettsstaten og demokratiet forvitrer og korrupsjonen florerer også innen forvaltningen på stats- og kommunalt nivå.

Norge har vært en konfesjonsbundet nasjonalstat siden 1000-tallet og vi så det også tydelig i 1814 Grunnloven, den Grunnloven ett Stortingsplenum (unntatt 3 representanter fra Sp) ødela 21. mai 2012 – da paragraf 2 ble terminert. En stille kulturmarxistisk revolusjon var foreløpig ved veis ende – så kommer naturligvis neste akt – på grunn av at menneskets indre styring er dramatisk ødelagt, for «enhver er salig i sin egen tro» – med økt vold, borgerkrig og så den sterke mann eventuelt annen krig for kaos kan ikke virke over tid.

Vi nordmenn har en historie – vi synger om den hver 17. mai – men praktiserer den lite:

«Norske mand i hus og hytte, tak din store gud! / landet vilde han beskytte, skjønt det mørkt så ud. / Alt, hvad fædrene har kjæmpet, mødrene har grædt, / har den Herre stille læmpet, så vi vandt vor ret.»

Oppsummert: Vår Frihet og Rett ble altså avledet fra tros- og samvittighetsfriheten, falt den falt ALT inklusive ytringsfriheten.

Artikkelen er hentet fra Kommentar-Avisa

 

 

 

 

Av advokat Geir Johan Nilsen

(24.09.2018):  Staten har ikke lovhjemmel til å tvangsavvikle fylkeskommuner. Et nytt nei fra Stortinget til å omgjøre vedtaket av 8. juni 2017 endrer ikke på dette. Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen.

Dersom fylkespolitikerne ikke gir opp, er regjeringen derfor avhengig av nye og effektive maktmidler fra Stortinget for slå sammen Finnmark og Troms. Vil Stortinget gi regjeringen blankofullmakt til å overkjøre Finnmark?

Statsråd Mæland har lagt sammenslåingen av Finnmark og Troms på is. Hun har innrømt at staten ikke har juridiske maktmidler til å gjennomføre sammenslåingen. Samtidig er det ifølge henne mange som avventer en ny behandling i Stortinget. Det er mulig at hun spekulerer i at Finnmark vil gi opp dersom Stortinget enda en gang avviser å omgjøre sitt vedtak.

Hvordan fylkespolitikerne i Finnmark vil takle et nytt nei fra Stortinget er uvisst. Det er imidlertid ingen grunn til å vifte med det hvite flagget selv om et slikt vedtak skulle komme i løpet av høsten. Ingenting vil være endret med det! Det vil da fortsatt være et flertall på Stortinget som ønsker denne sammenslåingen, mens finnmarkingene og Finnmark fylkesting er sterkt imot. I denne situasjonen kan fylkespolitikerne trygt fortsette kampen. Man gjør derved ikke noe galt, hvis det er dét man er redd for.

Det endelige utfallet av hele denne saken vil da avhenge av hvem som faktisk våger å ta de fulle konsekvensene av sine standpunkter. Finnmark kan imidlertid fortsette som eget fylke også etter den 1. januar 2020, selv etter enda et nei fra Stortinget!

Som denne saken har vist er gjennomføring av en sammenslåing helt avhengig av at fylkene selv medvirker, og at det finnes organer som kan fatte de nødvendige vedtak. Det er nettopp dette man har den mye omtalte «fellesnemnda» til. I sommer var det en bitter kamp om nettopp denne nemnda. Finnmark nektet å oppnevne medlemmer, noe statsråden besvarte med å lage en forskrift som ikke krevde at Finnmark deltok i det hele tatt. Troms alene skulle kunne utgjøre fellesnemnd for sammenslåing av fylkene. Finnmark ble redusert til en parentes. Denne forskriften gjelder for øvrig ennå.

Vi må selvsagt forutsette at departementet har ment at denne forskriften var lovlig. Konsekvensen av dette er imidlertid at departementet har lagt til grunn at Finnmark har rett til å delta i fellesnemda, men ikke plikt til å gjøre det. Departementets syn er at fellesnemda lovlig kan operere uansett. Da er det selvsagt rettslig sett uproblematisk at Finnmark heller ikke oppnevner medlemmer til dette organet!

Statsråd Mælands «lovlige» fellesnemnd fungerer imidlertid ikke, og dermed gjøres heller ikke noe arbeid med å slå sammen fylkene. Et nytt stortingsvedtak vil ikke endre på dette! Finnmark kan fortsatt lovlig blokkere sammenslåingen. Det at staten har lover som ikke fungerer i denne situasjonen, er ikke Finnmarks feil. Det er Stortinget som vedtar lover!

Spørsmålet er om stortingspolitikerne våger å ta alle nødvendige grep dersom Finnmark fortsetter å blokkere en sammenslåing? Politisk kan slik maktbruk bli altfor tyngende for enkelte partier; man må nemlig gå langt i retning av å umyndiggjøre eller vingeklippe et demokratisk, folkevalgt organ. Finnmark vil også kunne utfordre eventuelle nye lover. Dette kan derfor fort bli altfor vanskelig, gitt situasjonen slik den er og gitt den korte tiden man har til rådighet for å gjennomføre lovendringer og så slå sammen fylkene. I tillegg må man få klarhet før nominasjonene til fylkestingsvalgene! Selve tiden arbeider altså for Finnmark!

Det er samtidig viktig å være oppmerksom på at Finnmark fylkeskommune ikke opphører å eksistere uten videre den 1. januar 2020. En fylkeskommune blir ikke borte av seg selv, heller ikke som følge av et stortingsvedtak! Noen må avvikle fylkeskommunen, og etter lovene er det fylkeskommunen selv som må bidra til dette. Vi har ikke lover for tvangsavvikling av fylkeskommuner, slik vi f.eks. har det for aksjeselskaper.

Fylkeskommunen er en såkalt «juridisk person», med rettigheter og forpliktelser som løper inntil de faller bort eller blir overført til andre. I det sistnevnte tilfellet må fylkeskommunen selv medvirke til en overdragelse. De fleste av fylkeskommunens ansatte er f.eks. ansatt på vanlige, oppsigelige kontrakter. Storting og regjering kan ikke gjøre noe med disse kontraktene. De løper inntil de blir sagt opp, og det samme gjelder alle andre løpende kontraktsforhold.

Det har bl.a. vært hevdet at det er viktig at man får gjennomført sammenslåingen slik at de ansatte kan motta lønn etter den 1. januar 2020. Dette er selvsagt ikke et tema. Finnmark fylkeskommune har avtaler med sine banker og har fullt fungerende systemer for å betale lønn gjennom sine egne bankkonti. Bankene kan ikke avslutte kontiene, og det kan heller ikke Storting eller regjering!

Alt ligger derfor til rette for en fortsatt kamp selv om Stortinget i høst ikke omgjør sitt vedtak. Finnmark fylkesting har mange gode juridiske og politisk argumenter for å motsette seg sammenslåingen, og både lover og konvensjoner gir fylkestinget rett til å ta denne kampen! Norge har bl.a. sluttet seg til det Europeiske Charter om lokalt selvstyre. I tilknytning til denne konvensjonen har Kongressen av Lokale og Regionale Myndigheter i sin Resolusjon 347 (2012) understreket at en viktig del av lokale myndigheters arbeid består i å «sikre at deres og innbyggernes interesser blir ivaretatt på en korrekt måte i forberedelsen av politikk, avgjørelser og lovgivning som angår dem». I denne uttalelsen ligger en klar forutsetning om at lokale myndigheter ikke har noen blind lydighetsplikt! Det samme følger av artikkel 11 i selve konvensjonen, som uttrykkelig fastsetter at lokale myndigheter skal ha tilgang til judisiell overprøving (adgang til domstoler) for å sikre fri utøvelse av sin myndighet og respekt for slike prinsipper for lokalt selvstyre som er nedfelt i landets lovgivning eller grunnlov.

 

Av Trygve Slagsvold Vedum,

leder i Senterpartiet

Regjeringens regionreform har vært et planløst kaos helt siden unnfangelsen. Selv om deler av ledelsen i KrF tidligere i september gikk ut og sa at KrF vil sørge for et flertall for tvangssammenslåingene, er ikke kampen om Troms og Finnmark avgjort. Når Stortinget samles i oktober kommer Senterpartiet til å foreslå at Troms og Finnmark fortsetter som selvstendige fylker.

De siste årene har jeg reist mye i Finnmark. Her har jeg opplevd vær og vind, storslått natur – og truffet folk som kjemper for lokalmiljøet sitt. Jeg har møtt folk som forvalter den århundrelange reindriftstradisjonen videre. Jeg har møtt folk som lever av havet. Hjelpepleiere som tar vare på de eldre i bygda, og lærere som sørger for at den yngre garde har en god skole å gå til. Dette er et bilde på et Norge vi er så glade i. Et Norge der arbeidsplasser, tjenester og ressurser er spredd over hele landet. Slik vil jeg at det skal fortsette å være. Derfor mener jeg det er galskap å slå sammen Troms og Finnmark. Tenk bare på hvilke avstander det er snakk om dersom Troms og Finnmark skulle bli ett fylke. Det er omtrent like langt fra nordøst i Finnmark til sørvest i Troms som det er fra Oslo til Bremen. Folk i Finnmark har stått opp mot regjeringen sagt at sagt nei til dette. I folkeavstemningen sa 87 prosent et rungende nei. Protestene fra innbyggere og folkevalgte er tydelig. Likevel vil regjeringen, med Høyre, Frp og Venstre, fortsette å overkjøre folkets mening.

Senterpartiet kjemper for en annen politikk enn den som føres av regjeringspartiene. Vi ønsker ikke å tvinge fylker til å slå seg sammen. Denne høsten står vi derfor overfor et avgjørende slag for hvordan Norge skal se ut i framtida. Knut Arild Hareide har i media klokelig gitt uttrykk for at han ser utfordringer med de nye regionene. I tillegg har han sagt at det vedtaket som Stortinget gjorde våren 2017, ikke vil stå seg over tid. KrF har tradisjonelt vært et parti som har lyttet til det lokale, og troen på sentral overstyring har vært fjern fra den sentrumstradisjon KrF har stått i når de har vært på sitt beste.

Aldri før har Norge opplevd så mange og så sterke sentraliseringsreformer som vi har gjort de siste årene. Kommuner har blitt slått sammen med tvang, politiet har blitt fjernet fra mange lokalsamfunn. I Finnmark har den ene offentlige tjenesten etter den andre blitt lagt ned eller ribbet til beinet. Skulle tvangssammenslåingen bli et faktum, vil offentlige tjenester vi alle trenger bli ytterligere sentralisert.

Senterpartiet har gjennom hele prosessen vært svært kritisk til regionreformen. I månedene som kommer står vi overfor et veivalg. Et veivalg som kommer til å få stor betydning for hvordan Norge skal se ut i framtida. Jeg og resten av Senterpartiet kommer til å gjøre det vi kan for å stoppe regionreformen, tvangen og sentraliseringen.

 

Av Vidar Norberg

(17.09.2018): Det er trist å se at Sverige er blitt  rammet av islamsk vold. Opptøyene sprer seg i svenske byer, og det sies at svensk presse fortier at det ofte er utlendinger som står bak. Går man utviklingen nærmere etter i sømmene, vil man trolig se at det dreier seg om  muslimsk vold. Sverige høster nå av det Olof Palme og særlig sosialdemokratene har sådd. De har importert et stort antall muslimer til Sverige, så mange at til og med politiet frykter å gå inn i muslimske bydeler hvor tafatte politimenn er blitt angrepet og latterliggjort.

Har folk en stikker på bilen for Israel, kan de regne med at bilruten blir knust. Å ha israelsk skilt på fasaden eller jødisk smykke rundt halsen er som å be om bråk i Malmö. Muslimene har lyktes i å spre terror og frykt i deler av Sverige. Den sterkeste valgkampen var det nok derfor muslimske innvandrere og pøbler som drev. De satte biler i brann og herjet. Det var deres stemmesedler som skapte frykt for dem og en enighet mellom de etablerte partier om å verne dem.

Muslimene er nå blitt så mange at de skaper verk langt inn i den svenske politiske ryggmargen. Istedenfor å gå mot opprørerne går politikerne mot Sverigedemokraterna. Både den sosialistiske blokken (Socialdemokrater, Miljöpartiet og Vänsterpartiet) og den borgerlige Alliansen (Moderaterna, Centerpartiet, Liberalerna og Kristdemokraterna) står sammen med muslimene mot Sverigedemokraterna. Og i kaoset har landet vansker med å danne regjering, selv om sosialistene har  144 mandater og Alliansen 143 mandater.  Sverigedemokraterna er  på vippen med 62 mandater. Islam og vold skaper en farlig  splittelse. Sveriges demokrati er begynt å bli en syk mann. Det er en seier for islam og terror, slik man ser det i så mange andre land. Islam vil med terror skape frykt og kaos for å overta styringen. De er alt på god vei.

Med den muslimske innvandringen til Sverige har landet importert terror og vold. Et eksempel på slik vold fikk man da den palestina-arabiske muslimske al-Aqsa-intifadaen spredte seg fra Israel helt til Oslo og mange andre steder.

–Demonstrantene hadde tatt med seg barna som sto i fremste rekke. Det var de som startet med å kaste stein, oppmuntret av de voksne som applauderte. Halvparten av demonstrantene var en blanding av palestina-arabere og arabere fra andre arabiske land. Dette var første gang at  araberne deltok i en slik demonstrasjon. Demonstrasjonen var en miniintifada. Vi er nå begynt å føle fremmedelementet av  innvandringen i det norske samfunnet. Den arabiske volden har flyttet til Norge, sa informasjonssjef Leif  Røssaak ved Israels ambassade i Oslo i år 2000.

En araber i Israel ga en forklaring om de muslimske «demokratier». Han fortalte at når to mennesker i Vesten diskuterer og er uenige, går de hjem til sitt og er vel forlikt. Men i den arabiske verden går den som tapte diskusjonen, hjem etter øksa og kommer tilbake for å drepe sin meningsmotstander. Dette burde bekymre svenskene, ja, hele Europa.

Den kjente, nå avdøde analytikeren, professor og forfatter  Barry Rubin sa til Karmel i 2007 at Norge og Sverige er de første landene som vil falle for islam.

–De første landene som står i fare for å falle for sharia-lovgivning, er Norge, Sverige, Holland og Belgia. Også i Frankrike er det seriøse problemer på grunn av stor muslimsk befolkning, sa Rubin.

–Hvorfor skulle Norge være så utsatt?

–Dette skyldes establishmentets holdninger og manglende vilje til å forsvare sin kultur, sa Rubin som leste blogger om Skandinavia.

Professoren mente at politikerne må ta opp kampen for landets kultur, men det skjer ikke i disse utsatte landene. Som eksempel på holdningen i Sverige viste han til en minister som sa at det ikke er noen svensk kultur i Sverige.

Innflytelsen fra islam og palestina-arabere gjør seg sterkt gjeldende i Sverige. Utenriksminister Margot Wallström beskyldte staten Israel for utenomrettslige drap når terrorister blir drept i kamp, altså likvidasjoner. Sverige anerkjente også en PLO-stat.  I dag kan alle se at Sverige er blitt et anti-israelsk land, selv om der også er gode Israel-venner. Den svenske utenriksministeren Margot Wällström var uønsket til og med hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu.

Fremtidsutsiktene for Sverige synes ikke lyse. Folk og land har forlatt Gud. Nå kommer det inn en ny åndsmakt som kalles islam, og Sverige vet ikke at ånd må bekjempes med ånd. Uten den judeokristne tro blir Sverige et vergeløst offer.

 

 

 

 

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

I Skriften er vi advart mot å bli grepet av pengekjærhet fra gullkalven til pengevekslerne i Tempelet som Mesteren selv jagd ut. Vi er ikke uten paralleller i dagens Norden og Norge.

Matsikkerheten og produksjonen i vårt magre land er sterkt truet av politikere som har gitt etter for de store kjeder og deres maksimalisering av mer utbytte i milliardklassen, mens bøndene gir opp i økende antall.  Kornsiloene har man revet og fyller dem med hybler og såkalte kunstverk. Andre pengeinteresser er inn i bildet over hele landet og forsyner seg grovt av de matproduserende ressurser.

Så kom tørkesommeren 2018 som en stor overraskelse for de mange som bare lar seg styre av korte tanker og kortsiktige gevinster. Men både professor Breirem og tidligere rektor på Ås – flogvitet Njøs – har fortalt om mulighetene for store variasjoner i klima allerede i syttiåra. Professor og rektor Njøs i et stort møte på Hornnes rundt åtti sa at vi antagelig fikk et klima som minnet mer om 1700-tallet. Breirem og vår kjente kornforsker Borlaug anbefalte å bygge opp store siloreserver mens det var store avlinger og muligheter for det, for å møte sultkatastrofer.  Men høre etter – neida.

Nei, nå skulle man ha «Billig mat til farlig pris» – farene ville man ikke skjønne noe av – og overlot matomsetningen til tre store kjeder som – etter hva jeg observerer – melker markedet så godt en kan – og sikrer seg stor oppgang i sine formuer – mens bøndene som produserer maten – med stadig mindre marginer til slutt gir opp. Miljøaktivistene lar for sikkerhets skyld rovdyrene overta utmarksbeitene. «Dei skjøner ikkje før dei svelt», sa en gammel ordfører til meg etter en rovdyrdebatt. Det urbane uforstand synes ikke å kunne ivareta livene våre og «folkets beste». Tidligere landbruksdirektør i Rogaland – en meget klok og kunnskapsrik mann – og maktet – etter hva jeg har hørt å holde Stavanger ordfører litt i ørene –  så en ung  bondelagsleder rett i øynene og sa: «Eg er so gamal at eg tru er slepp det, men du kjem til å oppleve sult.»

Fritt hav hadde vi i århundrer. Havet og de enorme fiskeressursene var folkets eiendom, ingen enkeltmanns, men nå ble ressursene underlagt kvoter til gutta med penger. Årtusenets tyveri fra det norske folk stod det på kronikkplass i Nationen for mange år siden. En småfisker uten kvote med 350 kilo ble arrestert og dømt.  Island gikk det enda verre med. Kvotekjøperne solgte kvotene videre til store penger og satset på bankvirksomhet for å gjøre Island til Nordens Singapore. Det ble konkurser og nedtur som vi knapt har hatt maken til i Norden. En kar jeg kjenner, hadde en datter som hadde plassert cirka. 500 000 kroner i en av bankene som røk, og tapte alt hun hadde spart til sine studier.

Kraftverkene og distribusjonsnettet var vel utbygd for skattebetalernes penger i samarbeid mellom kommunene. Norge var jo kaldt og mørkt mange måneder i året og trengte lys og varme til en fornuftig pris. Et kraftig konkurransefortrinn ble det og for arbeidsplassene våre.  Det fikk vi i mange år inntil makta gjorde det hele om til A/S hvor kapitalen rår. Noen var naive nok til å selge sine aksjeposter til store penger og bygde kultur blant annet som Kristiansand med Kilden. Siterer gjerne en gammel klok kvinne som ofte siterte: «Fint skal det være om halve enden er bar». Men man stoppet ikke der. Nå skulle man kobles opp med kabler på det store utland slik at man kunne gjøre de helt store pengene på el-kraft. Nye svære linjer ble bygget fra innlandet der krafta ble skapt. Og heller ikke der stopper man – for nå skal «smartmålerne» på plass i de tusen hjem så man kan prise etter forbruket – de rike kan for eksempel koke middag til normal tid – mens de mindre bemidlede må vær så god får vente. Men enda verre er det at disse «smartmålerene» – smarte for hvem – stråler og er helseskadelige for de mest sensitive og kanskje flere etter hvert som allergien vokser. Protester hjalp ikke, målerne skulle inn – og helsedirektør hadde de visst fått med på laget – selv om mange tusen beviselig var plaget, og bindsterke utredninger viser noe annet. Så kom man med måler uten kommunikasjonsdel – for her skulle inntjeningen maksimaliseres. For hvem? Og tok du ikke de heller – fikk du i tillegg til høye priser gebyr for at de skulle kikke innom. Dette minner igjen om ekspertisen og Semmelweis (barselfeberen) som kostet tusenvis livet. Men pytt, pytt her jobbes det til folkets beste – skal man tro retorikken. Men å få noe fornuftige begrunnede svar fra dem syntes umulig.

Og gutta pratet om den store sikkerhet de skapte for oss ved å koble oss opp så vi kunne få atom- og kullkraft i retur når de hadde tappet magasinene nesten tomme. Akkurat som vi ikke hadde sikkerhet før med et godt og riktig regime av vannmagasinene som tenkte på folket og ikke på pengesekken.  Og hvordan det gikk med miljøet med skvalpekjøringa i elvene og resirkulering av svære vannmengder – det snakket man ikke høyt om. Det var visst alt til – ikke «barnas beste» nå – men «folkets beste» og internasjonal kamp for klimaet, mens «miljøkjempen» i FN Erik Solheim fløy verden rundt som aldri før! Og prisene på el-kraften samt nettleien – som før opererte med omtrent selvkost – gikk opp og opp og opp. Og pengegutta satset tungt på at været hadde kontroll på og de oversikt over. Salget til utlandet var på topp. Men nå fikk de en tørkesommer og regnet med skyhøye inntekter – og penge ble satset og galt gikk det, i milliardklassen. Gambler med 3 x Agder Energis produksjon!  Slikt gambler man ikke med! Skikkelig galt – så endog fellesskapet og kundene får svi. Prisene føk ikke i skyene – i all fall ikke som de håpet – men enorme konkurser dukket opp – og nå skal de granskes. Det minner om hva som skjedde i Arendal i 1887 da Norges rikeste by ble sendt ned i den ytterste fattigdom med Herlofson-affæren (da Ap. ble stiftet der) – og kom seg – i følge Aftenposten ikke skikkelig på fote igjen før rundt 1970.

En tror ikke Norge kommer til å fortsette på denne galeien – folket må som sedvanlig bære byrdene når boblegutta «leker» seg på folkets vegne med våre felles resurser som skal sikre livene våre – og så våkner man – forhåpentlig ikke til revolusjon. Det som antagelig må til, er utskifting av store deler av lederskapet med folk som lever i en annen virkelighetsverden. Interessant er det å følge med i hva som skjer i USA, England og nå i Sverige – selv om det også gir visse kuldegysninger. Hadde Falkberget levd nå, hadde vi kanskje fått en ny «Bør Børson-bok» fra denne alvorlige mannen.

 

Av Jørgen Høgetveit

(05.09.2018): Det har opptatt meg gjennom år å registrere hva våre kristne ledere, mediefolk og politikere oppfattet av virkeligheten som utviklet seg og førte fram til den andre verdenskrig. Dagens situasjon er ikke uten paralleller til det en kunne observere en del av den gangen, selv om historien aldri gjentar seg helt likt.

Innledningsvis ser jeg for meg Oslo-befolkningen på Karl Johansgate gatelangs måpende mot de tyske troppende som marsjerte fra Fornebu – hvor man ikke en gang hadde kjørt et eller annet ut på rullebanen for å hindre tyskerne i å lande. På Oscarsborg var det heldigvis en våken kommandant som senket Blücher. Kongen og noen få til hadde forstått at det var fare på ferde – ellers var politikere og Forsvaret uvitende – endog uten forutanelse.

Går vi til tiden før den første verdenskrig, var situasjonen bortimot like håpløs med «en politisk skyfri himmel» som statsminister Gunnar Knudsen sa like før det smalt, mens lekmannen fra Finnmark – Lebesbymannen – sa det gikk mot storkrig. En har sagt om politikernes tale om fremtiden at de intet ser når de prøver seg på «glasskula» i bobla si og som mange lever i – ofte langt fra folket.

Men det som er mest interessant fordi det er mest fundamentalt og dermed viktigst i forsvaret av land og folk: den åndelige våkenhet og klarsyn og vilje til kamp i begge regimenter.

Så vidt jeg husker, syntes rektor på Menighetsfakultetet, Ole Hallesby, godt om at Hitler fikk disiplin på ungdommen og fikk den i arbeid. Ludvig Hope siteres i Utsyn, referert i «Misjonen i storm»: «Like brått som uventa kom stormen over oss. No er me kome under domen, og eg trur straffa vert hard og lang» – etter minnet. Da krigen var et faktum, reiste de seg som de åndelige høvdinger de var.

Biskop Berggrav var heller ikke særlig oppegående til langt inni at det tyske overfallet var et faktum. Etter lange forhandlinger som endte med at den tyske øverst-kommanderende Terboven gikk ut på NRK og hengte ut deres forhandlinger og ettergivenhet – våknet han og reiste over store deler av Østlandet og talte om “Når kusken blir gal» – et sitat av Luther. Foredraget gikk vel på hvor galt det ble når ledelsen av samfunnet kom på ville veier. Det er gjengitt i «Staten og mennesket» som han skrev mens han var internert på hytta si på passet av vaktmannskaper. Det hadde gjort seg med den boken for eks. i 1933. Mye bra i den – men jeg setter mer pris på «Kampen om menneskerettene» av Sigurd Opdahl og Olav Valen-Sendstads «Moskva Rom. 14 epistler om verdenspolitikken og det 20de århundres motrevolusjon» som du finner på nettet. Valen-Sendstad viste også stort klarsyn som forfatter av utkastet til «Kirkens Grunn» som blant annet hadde med en passus til støtte for jødene – som Berggrav og komiteen strøk og ville ta senere, men for sent.

Det finnes også annen god nordisk litteratur om saken. Skal man forstå virkeligheten og utviklingen, er det avgjørende å ha med seg grunnkunnskaper om begge regimenter – for de henger nøye sammen – uten at de skal blandes sammen. Gud er til og styrer og overstyrer begge regimenter – avviker vi fra den rette frihet og orden, får det konsekvenser.

Imidlertid var det de som skjønte mer av samfunnet og den ideologiske utvikling som fjernet seg mer og mer fra den RETTE FRIHET OG ORDEN på evangelisk-luthersk grunn, og hadde gitt oss fred og stabilitet og arbeidsrom for kristenliv og misjon. Ronald Fangen befant seg i Tyskland og fikk kuldegysninger nedover ryggen da Göring – tror jeg – kalte sammen de ledende jurister og fortalte dem at nå var all tysk lov suspendert – Hitlers vilje rådde grunnen alene. Rettsstaten gikk under med all sin forankring. Fangen reiste hjem og holdt blant annet to foredrag. Et om Luther som han fikk masse ros for. Men så talte han om nasjonalsosialismen som ny religionsdannelse – og det falt ikke i god jord. Han så spøkelser ved høylys dag osv. Men han var den første forfatter tyskerne tok. Det kan du lese mer om «I nazistenes fengsel.» De forstod at han hadde forstått at Gud var Gud for begge regimenter selv om Han styrer med forskjellige midler og dermed avviste Hitlers «rett». Og han forstod at nasjonalsosialismen med sin avsatte Gud og Der Führers vilje var et farlig og ubrukelig grunnlag for fred og menneskelig liv.

Sir Winston Churchill, på sidelinjen i England i mange år – før de ropte på ham i nød – var også en med dyp forankring i britisk rettstradisjon og egen slekt som tidlig forstod og talte mot nasjonalsosialismen. Han sa blant annet at tiden ville bli desto mørkere og dystrere på grunn av deres forkvaklede vitenskap.: (Mengele?)  Han forstod avgrunnen som åpnet seg med Hitler og ville heller kjempe og dø enn å bli underlagt et slikt regime.

Slike ting hører man lite av i dag enda tiden er fullmoden for SANNE OG MYNDIGE ORD basert på Skrift og bekjennelse og historien mot det som utvikler seg i begge regimenter både i Norge og Europa – og dette i et Europa med nazisme og islam og frafall i fullt kok.  Noen røster høres, men dolkes fort, ties i hjel eller omtales som mørkemenn etc. etc. helt i tråd med frankfurternes utdeling av skjellsord.

 

(Artikkelen er sakset fra kommentar-avisa.no)