Kommentar

Av Vidar Norberg

(21. juni 2018): Fylkestinget møtes klokken 09.00 i dag til et historisk møte i Alta. Forhåpentligvis sørger Arbeiderpartiet for at Finnmark ikke blir med i den fellesnemda av Troms og Finnmark som skal legge ned Finnmark fylke.

Arbeiderpartiet taler nok på vegne av langt flere enn sine egne velgere, sikkert også på vegne av noen velgere i partier som Høyre og Kristelig Folkeparti som vil legge ned Finnmark, et fylke de var satt til å tjene. Men av frykt for overmakten mot Finnmark har høyresidens ledelse bukket under og gitt opp kampen.

Dette er en skjebnestund. Dersom Fylkestinget sier nei til å gå inn i «nedlegginsnemda» med Tromsø, fortsetter kampen ennå en stund. Så lange kampen for Finnmark pågår, er det håp. Det kan kanskje føre til at Finnmark blir berget når Senterpartiet fremmer omkamp i stortingssalen. Kanskje kan KrF ta til vettet. Tar ikke politikerne til vettet, er kanskje sivil ulydighet en ny vei å gå.

Finnmark er et særegent fylke, forblåst og kaldt, men solrikt og mildt, fullt av rikdommer i et karrig land. Nå må man be Forsynet bevare fylket og gi kraft til de politikerne som står i kampen for Finnmark fylke. Be Gud gi fortsatt mot og styrke og mot til politikerne i Arbeiderpartiet som leder denne frihetskampen. Be Gud gi om ny visdom til politikerne med vaklende knær som har gitt opp.

«Og når I drar i krig i eders land mot fiender som overfaller eder, da skal i blåse alarm med trompetene; og Herren eders Gud skal komme eder i hu, so I kan bli frelst fra eders fiender.»

(4. Mosebok 10, 9)

 

Av Vidar Norberg

(19.06.2018): Storsamfunnets representanter i Oslo tvang igjennom utbygging av Altaelva. De mente det var nødvendig med mer vannkraft, men tok feil. Tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er også feil.

Da folket protesterte mot utbyggingen av Altaelva sendte sentralmyndighetene i opp et stort skip for å huse polititropper mot folket. Det var en følelse av unntakstilstand eller krigslignende forberedelser i Alta. 600 politifolk var til stede. Den 14. januar 1981 gav daværende politimester Einar Henriksen ordre om å fjerne demonstrantene i Stilla. Sentralmakten vant. De fikk sin demning og sin kraft.

Nå forsøker storsamfunnet igjen å lage en demning. Solberg-regjeringen vil demme ned hele Finnmark, oppløse fylket og tvangssammenslå Finnmark med Troms. Det er alt bestemt at Finnmark skal være i mindretall, altså et underbruk av flertallet i Troms.

De arrogante holdningene og truslene fra statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland viser med all tydelighet at de sitter med makta, selve stortingsflertallet. De vil ikke ta hensyn til folkeflertallet i Finnmark, til stross for at 87 prosent sa nei til tvangssammenslåing i folkeavstemningen. Stortingsflertallets politikk overfor Finnmarks befolkning begynner å minne om det man er vant til fra stater som Norge ikke liker å sammenligne seg med.

Skulle Solberg-regjeringen mot formodning lykkes i å knuse folkeviljen i Finnmark, har Norge igjen fått en ny Alta-sak. At ikke Kristelige Folkeparti reagerer mot overgrepet er uforståelig. KrF er snare til å reagere på urett i andre land. Heldigvis har Arbeiderpartiet i Finnmark et klart flertall og har så langt stått fast i kampen for Finnmark fylkes fremtid. Det er nesten utrolig at noen partier vil avvikle det fylket de skal tjene, demme det ned.

Tidligere miljøvernminister og senere statsminister Gro Harlem Brundtland ledet kampen som førte til at Altaelva ble utbygget. I ettertid mente hun ifølge NRK at utbyggingen av Alta-Kautokeino-vassdraget var unødvendig og bygde på feilaktige prognoser over det fremtidige kraftforbruket. Også Solberg-regjeringens overgrep vil være bygget på gale prognoser om regionreformen, akkurat som de gale prognosene om kraftbehovet og Altaelva.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(09.06.2018): Statsminister Erna Solberg slår fast at nordområdepolitikken er viktig for Norge. Men den handler nå om en kjølig dialog og handelsrestriksjoner mot Russland. Det er ikke Norge eller nordområdepolitikken tjent med.

Solberg-regjeringenes nordområdepolitikk kan leses på deres nettside. Der står det: «Norge vil innføre nye restriktive tiltak mot Russland». Blant annet på grunn av Russlands innmarsj på Krim ble Norges dialog frosset ned.

–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Russlands utenriksminister Sergej Lavrov da han møtte tidligere utenriksminister Børge Brende i Arkhangelsk den 20. mars 2017.

Regjeringen fulgte opp restriksjonsønskene både fra EU og USA. Men EU glemte angivelig å boikotte russiske energi. Det var nok lettere med litt boikott av laksesalget og norsk nordområdepolitikk.

Russland står fast

Dersom Erna Solberg skal vente med å normalisere handel og dialog til Russland har levert Krim tilbake til Ukraina, kan det hende hun må vente lenge. En journalist spurte før valget i Russland om det er noen omstendigheter som kan føre til at Russlands leder er rede til å gi opp Krim.

–Det er ikke noen slike omstendigheter, det vil det aldri bli det, svarte Putin.

Putin har med all tydelighet vist at han mener det. Russland åpnet den 15. mai en 19 kilometer lang bru til Krim. Den starter fra Taman-halvøya, går over til Tuzla-øya, krysser Kerch-stredet før den når kysten av Krim. Han sa at det har brakt Krim og Sevastopol nærmere. Videre fortalte Putin at helt siden tsarenes tid har folk drømt om å bygge denne brua.

Norge er nok ingen supermakt som kan stanse Russland ved å nekte å snakke og å handle.

Norsk nordområdepolitikk

For nordområdepolitikken er det viktig at man snakker sammen. Solberg-regjeringens jernhanskepolitikk overfor Russland kan tyde på at de ikke er helt innforstått med hva det innebærer å ha en 196 kilometer lang grense med supermakten Russland. Da er det avgjørende at man har en dialog.

Den norsk-russiske dialogen synes nesten dårligere enn den russisk-amerikanske. Torsdag den 8. juni møttes den amerikanske forsvarssjefen, general Joseph F. Dunford jr., og Russlands generalstabssjef, armegeneral Valerij Gerasimov, for å drøfte sikkerhetspolitikk utenfor Helsingfors i Finland. At de snakker sammen slik, er vel et tegn på at forholdet ikke er det beste, ifølge observatører. Men de har i alle fall kanaler for samtaler.

Finnmark har gjennom mange år hatt et samarbeid med Russland. Ulike regjeringer har også ansett en slik dialog for nødvendig. Det er kanskje ikke for ingenting at det i Kirkenes er satt opp en byste av tidligere utenriksminister Thorvald Stoltenberg.

Regjeringens motiver

Fylkesordfører Ragnhild Vassvik skrev at landets statsminister nærmest fnøs over Finnmarks arbeid i nordområdene under et møte i Oslo.

–Erna Solberg hisset seg rett og slett opp da jeg tok opp viktigheten av Finnmarks arbeid i grenseområdene og den sikkerhetspolitiske viktigheten av dette. Faktisk beskyldte hun Finnmark for å forsøke å kuppe nordområdepolitikken.

Det er en ganske utrolig av en regjering som har lagt dialogen med Russland mer eller mindre på is og i tillegg angriper Finnmark for nærmest å ha kuppet nordområdepolitikken. Man må ha lov til å spørre om hva som er motivet til Solbergs utbrudd og fanatiske arbeid for å fjerne Finnmark som eget fylke?

 

Lær av Finland

Solberg-regjeringen burde lære av Finlands president Sauli Niinistö som for Finlands del vil ha et meget sterkt forsvar og en åpen dialog, noe han også gjennomførte da få ville snakke med Russland.

Russland er nå også engasjert i Syria med marinebaser i Middelhavet og flybaser. Landet har militære operasjoner. Det har også Israel for å hindre at Iran får fotfeste i landet for å utslette den jødiske staten. For å unngå at Russland og Israel skyter på hverandre, har statsminister Benjamin Netanyahu jevnlige besøk og telefonsamtaler med Russlands president Vladimir Putin. De har fått felles koder slik at de ikke skyter ned hverandres fly.

Kanskje burde også Solberg-regjeringen lære av Finland, Israel, USA og også av den nordområdepolitikk som Finnmark har drevet i mange år gjennom folk til folk-samarbeid.

Men istedenfor har også Solberg-regjeringen fortsatt med å svekke Forsvaret i nord og sørget for mindre dialog. Det er ikke helt klokt.

 

 

—

—

 

Regjeringens nordområdepolitikk mot Russland.

 

Norge vil innføre nye restriktive tiltak mot Russland

Pressemelding | Dato: 11.08.2014

– Regjeringen vil slutte opp om EUs nye restriktive tiltak mot Russland. Norge har siden starten på krisen i Ukraina stått sammen med EU og nærstående land i våre reaksjoner på Russlands folkerettsbrudd. Dette vil vi gjøre også denne gangen, sier utenriksminister Børge Brende.

Som en reaksjon på Russlands ulovlige anneksjon av Krim og Sevastopol og destabilisering i Øst-Ukraina, har EU vedtatt restriktive tiltak mot Russland. Situasjonen i Ukraina er blitt ytterligere forverret de seneste ukene.

– Selv ikke etter tragedien med nedskytingen av det malaysiske flyet 17. juli har Russland endret sin opptreden, men fortsatt destabiliseringen av de østlige delene av Ukraina. Dette har resultert i at blant annet EU og USA har innført omfattende tiltak mot Russland, slik de hadde varslet om at de ville gjøre ved en ytterligere destabilisering, sier Brende.

– Norge vil innføre de samme tiltakene som EU innførte fra 31. juli. Tiltakene er en reaksjon på Russlands brudd på grunnleggende prinsipper i FN-pakten. Til tross for et stort internasjonalt press har Russland ikke vist vilje til å endre sin folkerettsstridige handlemåte i Ukraina, sier utenriksministeren.

Næringslivet vil ha behov for informasjon om de nye tiltakene. Utenriksdepartementet vil derfor opprette en servicetelefon fornæringslivet fra og med onsdag 13. august.

– Utenriksdepartementet har den siste tiden hatt en rekke møter med norsk næringsliv knyttet til de restriktive tiltakene som nå vil bli innført. Tilbakemeldingene fra næringslivet er også viktige for den videre dialogen med EU om presiseringen av detaljene i tiltakene. Reglene gir rom for skjønn og det skjønnet skal vi bruke, sier Brende.

Stortinget er konsultert om saken.

Tiltakene innebærer i hovedsak:

• listen over personer og enheter som underlegges frys av finansielle midler og reiserestriksjoner blir utvidet, og grunnlaget for å listeføre utvides.
• det innføres et importforbud for varer fra Krim og Sevastopol, for samme område blir det forbudt å yte lån eller annen kreditt for utvikling av infrastruktur i transport-, telekommunikasjon- og energisektoren, forbudt å yte lån eller annen kreditt for utnyttelse av olje, gass eller mineralressurser, samt forbud mot salg eller eksport av nøkkelutstyr og teknologi til disse sektorene på Krim eller i Sevastopol.
• det innføres et forbud mot import og eksport av våpen og forsvarsmateriell (liste I) fra og til Russland og et forbud mot eksport av flerbruksvarer og teknologi (liste II) til militær sluttbruk i Russland.
• det blir forbud mot handel mv. med verdipapirer og pengemarkedsinstrumenter med løpetid over 90 dager utstedt av fem listeførte russiske finansinstitusjoner.
• det vil for eksport av visse varekategorier til russisk petroleumssektor kreves forhåndstillatelse fra norske myndigheter. Dersom leveransene skal brukes til dypvanns oljeleting og -produksjon, arktisk oljeleting og -produksjon eller i skiferoljeprosjekter i Russland, er det et eksportforbud. Forbudet omfatter kun nye kontrakter. For finansiering og tjenester i tilknytning til varekategoriene innføres også krav om forhåndstillatelse.

Norske myndigheter vil i den nærmeste tiden, i nær kontakt med EU, presisere innholdet av noen av de skjønnspregede begrepene i regelverket.

Utenriksdepartementet

RELATERT

• Norge skjerper restriktive tiltak mot Russland
• Norge vil slutte opp om skjerpede restriktive tiltak mot Russland
• Norge innfører restriktive tiltak mot Russland
• Restriktive tiltak mot Russland
• Tett samarbeid med sjømatnæringen om Russland-tiltak
• Brende: – Beklager russisk importforbud
• Brende: Norge tar sikte på å slutte seg til nye EU-tiltak
• Svært bekymret over utviklingen i Øst-Ukraina
• Utvidelse av tiltakene mot personer som truer Ukrainas territorielle integritet

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av statsminister Erna Solberg (H)

(06.06.2018): Det er viktig for meg å lytte til alle, selv om vi ikke alltid har de samme standpunktene. Derfor syntes jeg det var riktig å ta imot fylkesordfører Ragnhild Vassvik da hun ønsket å møte meg i etterkant av folkeavstemningen.

Jeg har stor forståelse for at mange har en sterk tilknytning til Finnmark. Likevel tror jeg at det viktigste er at vi får større fylkeskommuner som kan møte morgendagens utfordringer, slik at tjenestene til innbyggerne blir best mulig. Det er både regjeringens og fylkeskommunens plikt å følge opp Stortingets vedtak om sammenslåing fra 2020. Nå er det på tide å starte den jobben. En sammenslåing av Troms og Finnmark vil gi bedre tjenester og legger grunnlaget for at fylkeskommunene kan påta seg nye oppgaver i fremtiden.

Jeg er glad for det sterke engasjementet for nordområdepolitikken. Det er viktig for Norge. Men å hevde at nordområdepolitikken faller på at Finnmark er egen fylkeskommune, blir feil. Det er en undervurdering av at alle de nordligste fylkene har et engasjement for barentssamarbeidet. Finnmark og engasjementet fra alle menneskene vil heller ikke forsvinne selv om vi får en sammenslått fylkeskommune. Det var jeg tydelig på i mitt møte med Vassvik.

Jeg mener fylkespolitikerne i Finnmark bør se de mulighetene som ligger i Fellesnemnda. Her kan de legge premissene for sammenslåingen med Troms. I Fellesnemda kan finnmarkspolitikerne løfte inn sine ideer og krav til nordområdepolitikken. Jeg håper finnmarkspolitikerne blir med på den jobben!

 

(Artikkelen er sakset fra altaposten.no)

KRONIKK:

Av fylkesordfører Ragnhild Vassvik

(04.06.2018): For litt over en uke siden var jeg på statsministerbesøk. Sammen med gruppeleder i AP, Remi Strand, dro vi til Statsministerens kontor for å overlevere resultatet av folkeavstemningen. På bakgrunn av resultatet ba vi statsministeren om å bidra til å oppheve tvangsvedtaket om sammenslåing av Troms og Finnmark.

Som kjent kom vi skuffet ut igjen. Vi hadde flere møter denne dagen. Vi møtte mange venner. Finnmark har mange venner og vår kamp mot tvangen fra Stortingets flertall følges og støttes av mange. Og mange vil hjelpe. Det er godt å vite. Finnmark trenger støtte og vi er takknemlige for den. Turen til Oslo var ikke nedslående for meg. Tvert imot. Den var motiverende. Dette er noe vi kan få til. Dersom vi står sammen.

Men hos statsministeren har Finnmark lite å hente. Det gav møtet et klart svar på. Dessverre ser det ut som om Finnmark har lite å hente hos Høyre i Finnmark også.

Når jeg ser gruppeleder i Troms og Finnmark Høyre uttale seg nok en gang om hvor feil jeg tar, skulle jeg nesten ønske han var med til statsministeren. Han hadde nok blitt overrasket i møte med sin partileder.

Etter møtet med Erna er det umulig å konkludere med annet enn at Finnmark ikke kan forvente noe derfra, med mindre Kristelig Folkeparti på Stortinget ber henne snu. Respekten for folkets nei i Finnmark er fraværende, noe hun nok deler med Hesjevik. Jeg registrerer imidlertid at Hesjevik er veldig opptatt av hvor flott det er at nordområdesatsingen skulle legges til Finnmark i Gardermoen-avtalen.

Da kan jeg informere Hesjevik om at lederen i partiet hans, landets statsminister, nærmest fnøs over Finnmarks arbeid i nordområdene i møtet med oss i forrige uke. Erna Solberg hisset seg rett og slett opp da jeg tok opp viktigheten av Finnmarks arbeid i grenseområdene og den sikkerhetspolitiske viktigheten av dette. Faktisk beskyldte hun Finnmark for å forsøke å «kuppe» nordområdepolitikken.

Dette er noe alle som er opptatt av nordområde og sikkerhetspolitikk bør merke seg. Hvis vi tror at regjeringen er opptatt av ting som sivil administrasjon, bosetting og folk-til-folk-samarbeidet i grenseområdene, så tar vi feil. I stedet beskyldes altså Finnmark for å ville «kuppe» nordområdepolitikken.

Så dersom Hesjevik lever i den villfarelse at statsministeren synes Finnmarks nordområdesatsing er kjempeviktig bør han kanskje vurdere å prioritere en prat med egen sjef i Oslo framfor å konstant snakke ned Finnmarks kamp for å bestå. Kanskje Hesjevik kan vurdere å jobbe for å endre statsministerens syn på nordområdearbeidet som Hesjevik er så opptatt av?

Men kjenner jeg Hesjevik rett kommer han neppe til å gjøre det. Så langt har han og resten av Høyre vært mest opptatt av å opptre som våpendragere for regjeringen. Å jobbe for at et tvangsvedtak, nedstemt av 87 % i en folkeavstemning, skal gjennomføres imot egne innbyggere. Alt for å tekkes sin blåblå-regjering. Det er ikke særlig motiverende.

Sannheten er jo at Finnmarks innsats i nordområdene ikke dreier seg om å «kuppe» noe som helst. Det er en oppsiktsvekkende påstand fra statsministeren. Finnmark tar sitt ansvar for nordområdene. Herunder sikkerhetspolitisk. At statsministeren mener at vi «kupper» og ikke gjør en jobb for både Norge og våre allierte burde bekymre alle. Ikke minst de utenfor Finnmark.

Hesjevik derimot gnager fremdeles om Gardermoen-avtalen. La meg informere om følgende: Den er død og begravet, altså avvist av Fylkestinget med overveldende flertall. Vi andre har gått videre for lenge siden. Nå står vi på for at Finnmark skal bestå som eget fylke. Slik 87 % i folkeavstemningen ber oss om. Vi står på dag og natt og vi er mange. Jeg skulle ønske Hesjevik ville gjøre det samme. Dessverre har han valgt en annen vei.

Tilnærmingen gruppelederen i Høyre har vist til nå er underlig. På NRK har han uttalt at dersom han skulle stemt med hjerte ville det blitt nei. Hesjevik burde lytte mer til hjertet sitt. Men her uttaler han seg i tråd med statsministeren. Hun mente også at motstanden i Finnmark bare er føleri. Personlig liker jeg best kombinasjonen av hjerte og hjerne. Den forteller meg at vi fortsatt skal jobbe for Finnmark som eget fylke.

(Kronikken er sakset fra iFinnmark og Altaposten)

Hesjevik (H) er sur på Vassvik (Ap) etter folkeavstemningen

(22. mai 2018: Finnmark fylkesting ba i mars finnmarkingene om å si sin mening om tvangssammenslåingen med Troms over stemmeseddelen. Svaret kom 16. mai. Jeg skal hilse og si at vi fikk svar. Et kontant nei fra 87% av de mange som stemte.

Veien frem har bydd på mange utfordringer. Mange har forsøkt å latterliggjøre muligheten finnmarkingene har fått til å si sin mening om noe som berører dem sterkt. Finnmarkingene har blitt fortalt at dette er meningsløst. At det ikke vil endre noe og at avstemningen et rent pengemisbruk.

Til og med fra regjeringshold har folkeavstemningen som er solid hjemlet i kommuneloven blitt snakket ned.

Mest skuffende har det vært at også opposisjonspartier i Finnmark, som Høyre, har gjort sitt ytterste for å spre negativitet rundt finnmarkingenes mulighet til å stemme over en så viktig sak.

Så snart valgresultatet var offentliggjort gikk Jo Inge Hesjevik, gruppeleder i Troms og Finnmark Høyre, som de nå kaller seg, ut i media med det som etter hvert har blitt opposisjonslederen i Finnmark fylkesting sitt varemerke; sutring.

Jeg leter med lykt og lupe etter noe substans i det Hesjevik sier, men her er det lite å finne. Reflekterer Hesjevik overhodet over hvor lite tro han viser på finnmarkingene når han kaller folkets røst for en «Vassvik-avstemning»? Det hører ingen steder hjemme med slikt fra ledere for det største opposisjonspartiet i Finnmark Fylkesting.

Hesjevik får selv stå ansvarlig for hvordan han fremstår, men la meg si følgende: Vi har hatt en folkeavstemning her, Hesjevik. I tråd med kommuneloven. Oppslutningen er god og resultatet soleklart. Du har hatt alle muligheter til å presentere alle fordelene ved denne tvangssammenslåingens, men hvor ble de av?

Hesjevik mener at han ikke har fått komme til orde. At han er blitt hindret i å få avslørt for finnmarkingene denne tvangssammenslåingens fortreffelighet. Men hør her: Ytringer er gratis og media er alltid interessert i hva opposisjonslederen mener. Det er den enkleste sak i verden for Hesjevik å få komme til orde i media. Han hadde gjerne egentlig ikke så mye å melde?

Jeg skal ikke belære Hesjevik, men det er kraften og innholdet i budskapet som teller her. Det er det som gjør inntrykk på folk og kan bidra til å påvirke. Har man et kraftløst budskap, som for eksempel å ivre for en tvangssammenslåing ovenfor egne innbyggere, blir responsen deretter.

Hvis Hesjevik vil gjøre noe mer konstruktivt enn å klage over undertegnede og en lovlig folkeavstemning, anbefaler jeg ham å heller se på det faktum at denne regionreformen som sjefene hans i Oslo har tvunget på oss, mer og mer bærer preg av å være et tomt skall.

Ekspertutvalget, som har foreslått nye oppgaver til fylkeskommunene møter enorm motstand i statsbyråkratiet og jeg frykter også i regjeringsapparatet. Høringsuttalelsene til ekspertutvalgets rapport er i hovedsak negative til å flytte ut noen oppgaver. Nå argumenterer også Statens Vegvesen for omkamp om utflyttingen til de nye fylkene. Det er mer og mer som tyder på at regionreformen ender med lite eller ingen desentralisering. Ja, mer et mageplask. Likevel ivrer Hesjevik for tvangssammenslåing.

Mens det hoper seg opp med argumenter mot reformen bruker Hesjevik tiden på å være sur på undertegnede. Det får bli hans valg, men det er synd for Finnmark som absolutt kunne trengt et Høyre som ikke bare slukte alt rått, men faktisk var opptatt av å få noe ordentlig på bordet fra sin egen regjering. Ikke engang når en folkeavstemning var i emning klarte de å få til det. Det sier sitt.

Finnmarkingene har imidlertid ikke latt seg skremme av svartmalingen om hvor dårlig det står til i Finnmark. I kjent stil har de vist sine meningers mot.

Jeg takker finnmarkingene for det enorme engasjementet og vil sammen med resten av Arbeiderpartiet og våre venner i fylkestinget stå på videre.

Vi har troen på Finnmark!

Ragnhild Vassvik

Fylkesordfører i Finnmark

 

 

(Artikkelen er sakset fra Altaposten)

 

 

Av Ragnhild Vassvik, fylkesordfører

Det første jeg vil si er at jeg er en meget glad fylkesordfører i dag. Vi har et resultat. Og det er godt. Veldig godt!

I forrige fylkesting ble det vedtatt at finnmarkingene selv skulle få muligheten til å uttale seg om tvangssammenslåinga med Troms. Et spørsmål det var på høy tid at de fikk svare på.

Og jeg kan hilse og si at det har de gjort!
 I en uke har finnmarkingene stemt, enten på papir eller over internett.

Administrasjonen i Finnmark fylkeskommune har i samarbeid med kommunene organisert og avviklet ei folkeavstemning på rekordtid.

Vi har hatt skjær i sjøen. Mange har forsøkt å delegitimere muligheten finnmarkingene har fått til å si sin mening om noe som berører dem sterkt. Finnmarkingene har blitt fortalt at dette er meningsløst. At det ikke vil endre noe og at avstemningen et rent pengemisbruk.

Til og med fra regjeringshold har folkeavstemninga som er solid hjemlet i kommuneloven blitt snakket ned.

Mest skuffende har det vært at også opposisjonspartier i Finnmark, som Høyre, har gjort sitt beste for å spre negativitet rundt finnmarkingenes mulighet til å stemme over en så viktig sak.

Det har både undret meg og skuffet meg, men de har eksponert seg selv for velgerne. Det får stå for deres regning.

Finnmarkingene lar seg likevel ikke skremme. I kjent stil har de vist sine meningers mot. Heller ikke dagens finnmarkinger er redde for å tale makten midt imot, når det er nødvendig.

Det har de vist til fulle i denne historiske folkeavstemninga.
 Jeg har sagt før valget at jeg håpet på et rungende nei fra finnmarkingene.

Nå kan jeg fortelle dere at Finnmark har sagt nei til tvangssammenslåinga med Troms. Et massivt og rungende nei.

Hele 87% av finnmarkingene har stemt nei.
 Valgdeltagelsen er på strålende 58%.
 I 14 av 19 kommuner i Finnmark stemte over 90% nei.
 Flertallet imot tvangssammenslåinga er så formidabelt at dersom samtlige av de som ikke har stemt, hadde stemt ja, ville det fremdeles blitt nei-flertall.
 Valgdeltagelsen er betydelig høyere enn de siste fylkestingsvalgene og betyr at ca 35.000 finnmarkinger har gitt sin stemme.
Valgdeltagelsen overgår det som er vanlig ved kommunesammenslåinger.

Papirstemmene var talt opp mandags kveld har antallet stemmer nesten seksdoblet seg, nettstemmene kom inn i potten.

Det er nesten som man må gni seg i øynene, det er rørende. Jeg er både kry og stolt.

Det går en kraftfull beskjed fra folk i Finnmark til regjering og Storting i dag: Vi ønsker ikke denne tvangssammenslåinga.

Som jeg har sagt tidligere vil jeg personlig overlevere resultatet til statsminister Erna Solberg. Jeg håper hun vil ta imot meg. Jeg bringer et historisk og sterkt budskap fra Finnmark. Jeg håper på at statsministeren vil lytte til folket her oppe og sørge for at Stortinget får anledning til å reversere tvangssammenslåinga.

I dag vil jeg likevel først og fremst takke finnmarkingene for et krystallklart svar. Over 35.000 menn og kvinner, fra skoleelever til pensjonister, fra direktører til fiskere, har sagt sitt. Og meldingen er mottatt.

Med ekstremt kort tid til forberedelser, langt færre valglokaler enn vanlig, nytt valgsystem med nettvalg og de ulike negative innblandinger utenfra, har finnmarkingen ikke latt seg presse, men sagt sitt.

Engasjementet har vært rørende og det har gitt mange store inntrykk.

La meg nevne Magna på 92 år i Bugøynes, som reiste 200 kilometer i buss for å levere sin stemmeseddel personlig i stemmelokalet i Kirkenes. Hennes svar var «nei» til sammenslåing. Dette inspirerer og jeg kan forsikre Magna at vi står på videre for Finnmark.

Jeg synes også det er imponerende at folk i Loppa, på eget initiativ arrangerte ambulerende stemmegivning. Med båt! For et engasjement for Finnmark!

Det som har skjedd i Finnmark siste uken er historisk. Vi har kommet frem til et resultat som ikke kan misforstås. Et flertall imot tvangssammenslåing på over 87% er massivt.

Jeg registrerer også med stor interesse at en undersøkelse nylig avdekket at to tredjedeler av Norges befolkning mener at folkeavstemninga i Finnmark skal respekteres. Det håper jeg også kan bidra til å snu regjeringen.

Avslutningsvis vil jeg si følgende: Det eneste Finnmark ønsker er å fortsatt bli styrt av finnmarkinger. Nå har finnmarkingene sagt sitt. Nå må regjeringa følger opp.

 

Av Vidar Norberg

(14.05.2018): Salomo var en vis konge som laget mange ordspråk. Han kommer med en klar oppfordring i Bibelen: «Flytt ikke de gamle grensesteiner som dine fedre har satt.»  (Salomos ordspråk 22, 28).

Dette er en visdom som kanskje også kan anvendes for Finnmark fylke som nå er truet av tvangssammenslåing med Troms fylke. Stortinget i Oslo har bestemt at grensesteinene for Finnmark skal flyttes. Det er neppe noen vis politikk.

Grensesteiner er ofte satt opp for å beskytte et område. Hindre at folk blir ranet for verdier. Her tenker kong Salomo spesielt på de aller svakeste, de som er farløse og ikke kan forsvare seg. I Salomos ordspråk 23, 10 står det skrevet:

«Flytt ikke de gamle grensesteiner, og kom ikke inn på farløses marker!»

Når advarselen om å flytte grensesteiner nevnes to ganger, må dette bety at dette er en ekstra viktig sak. Gud ønsker å forhindre at de svakeste blir plyndret.

Dette budskapet kommer ganske klart frem i Jobs bok 24, 2: «Folk flytter grenseskjell, de raner fe og fører det på beite.»

Når grenser flyttes, enten det er i krig med våpen eller byråkratiske lovreguleringer, kan det ofte være for å rane og plyndre fra andre folk eller egne befolkningsgrupper. Finnmark har opplevd dette i sin historie. Store verdier har gjennom tidene vært hentet ut på bekostning av de svakeste.

Det kanskje nyeste eksemplet på dette er at Veines i Nordkapp ikke får ilandføringssentral for olje. Noe annet var utenkelig for Mongstad på Vestlandet.

Man ser at lokale fiskere må gå på land på finnmarkskysten, mens storkapitalens båter kan bryte om bord og sende fisken ut av fylket uten å bli bearbeidet. Slik urett var det også før i tiden. Dette anskueliggjøres av Ferdinand Vassvik fra Gamvik i Magnar Mikkelsens bok «Hundre år under pisken». Han forteller om fiskerne som ikke kunne ro om vinteren på grunn av dårlige båter og hadde derfor ikke fortjeneste. De måtte handle på seddel hos handelsmannen. Når det gode vårfisket kom, trakk væreieren av på sedlene. Mange ganger etter vårfisket hadde fiskeren ikke ti øre igjen. Etter siste verdenskrig organiserte arbeiderne seg. Men fordi befolkninga hadde gått i hundre år og vært under pisken av væreierne, var folk forsiktig innstilt. Denne pisken har nok folk i Finnmark kjent mange ganger. Nå kjenner de den igjen fra Høyre, Fremskrittspartiet, KrF, Venstre og MDG. De svinger svøpen mot organiseringen av folkeavstemningen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Hovedargumentet er at folkeavstemningen koster tre millioner.

Før i tiden var det prissamarbeid mellom fiskekjøpere. Var fisket godt, sank prisene, eller det kunne ende med at væreieren sa at han ikke kunne ta imot, men for å hjelpe kunne han nå likevel ta fisken nesten helt uten betaling. Finnmark Fiskarlag stilte krav om bedre båter og faste priser. Hans Eriksen forteller i boken «Hundre år under pisken» om at Norges Råfisklag innkalte til et møte i Svolvær hvor Finnmark Fiskarlag måtte svare på hvordan de kunne stille så radikale krav. Til slutt ble dem ifølge Hans Eriksen spurt om de ville fortsette å bo under han kong Haakon eller om de ville være under han Stalin. Da svarte Kristian Pettersen som var formann i Finnmark Fiskarlag:

–For oss e de knusende likegyldig ka statssjefen hete, om han hete Stalin eller kong Haakon, bare vi får en menneskeverdig telværelse å leve under.

Slike tanker er ikke helt nye i forbindelse med debatten om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Avisen Sagats redaktør i Lakselv Geir Wulf sa at han vil at Finnmarks skal fortsette som eget fylke i Norge, men dersom det ikke går bør Finnmark bli et eget land.

Politisk redaktør Geir Ramnefjell i Dagbladet advarte om at det begynner å ligne katalanske tilstander i Finnmark hvor det er så sterk motstand mot sammenslåing med Troms.

Det kan igjen være klokt å gå til Bibelen for å lære litt av gammel politisk erfaring. Kong Salomos sønn Rehabeam reiste fra Juda-rike til Israels rike for å bli konge der som hans far Salomo hadde vært. Israel sa at Salomo hadde lagt et tungt åk på folket og ba om at det ble lettere. De gamle rådgiverne sa følgende:

«Hvis du vil vise deg vennlig mot dette folk og føyer dem og gir dem gode ord, så vil de være dine tjenere for alle tider.» (Andre Krønikerbok 10, 7).

Men kong Rehabeab lyttet til de unge rådgiverne som ville bruke pisken:

«Har min far gjort deres åk tungt, så vil jeg gjøre det enda tyngre! Har min far tuktet dere med sveper, så vil jeg tukte dere med skorpioner.»

Resultatet ble at kong Rehabeam tapte de ti stammers område. Og det var nok også Guds vilje.

Statsminister Erna Solberg og kommunalminister Monica Mæland synes like arrogant som kong Rehabeam.  Men å flytte grensesteiner er en alvorlig sak, selv om det bare gjelder motstanden i Finnmark fylke. Regjeringen er vel dessuten så langt unna bibelsk tro og tanke at det ikke frykter for å fjerne grensesteiner som beskytter folk i et karrig land av mye skrinn jord, ur og myr og lang mørketid.

La Finnmarksfolket få feire 17. mai med Henrik Wergelands ord:

Vi ere en Nation vi med,

Vi Smaa, en Alen lange.

Stem nei til tvangssammenslutning av Finnmark og Troms.