Kommentar

Av Vidar Norberg

(01.02.2019): Det er moralsk forkastelig at nettavisa iFinnmark har begynt med nattporno. Usømmelige bilder vises også øverst på nettstedet.

Selvfølgelig forsøker Finnmarkens og Finnmark Dagblads nettsted å ha en «intelligent» tekst og dermed late som om de bare illustrerer saken med et pornografisk bilde. Natt til fredag handlet det om utroskap og bildet må karakteriseres som usømmelig.

Avisen håper trolig på flere lesere og mer penger. De unnser seg ikke for å ty til umoralske og skitne knep for å få flere klikk eller lesere på sin side. Det kan som kjent også føre til høyere annonseinntekter.

Redaktørene burde kanskje komme ut og forklare hvorfor nettstedet til Finnmarken og Finnmark Dagblad er begynt med nattporno. Selv om de fleste barn og unge forhåpentligvis sover, så skulle man forvente at man ble forskånet for slikt i en lokalavis. Heller ikke voksne bør egges til utukt gjennom usømmelige bilder på lokalavisenes nettsteder.

Det sjette bud sier at du skal ikke drive hor. I forklaringen til dette budet i Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» heter det at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi lever et rent og tuktig liv og ikke sier eller gjør noe utuktig. En hver skal elske og ære sin ektefelle… Hva menes med hor? Enhver kjønnslig omgang utenfor ekteskapet, all syndig tilfredstillelse av kjønnsdriften, forakt for ekteskapet, lyster som fører bort fra ektefellen, og all urenhet i tanker ord og gjerninger – både i og utenfor ekteskapet… Hva er hor eller utukt i tanker? Urent snakk, usedelig begjær. Gud ser alt dette for Han kjenner hjertet».

Så siterer Pontoppidan videre fra Matteus 5, 28:

«Men jeg sier eder at hver den som ser på en kvinne for å begjære henne, har alt drevet hor med henne i sitt hjerte.»

Slike pornografiske bilder som iFinnmark har begynt å bruke, egger lysten til det onde. Det kan til slutt føre mennesker i fortapelsen og i tillegg forderve samfunnet.

ForFinnmark v/leder Randi Karlstrøm, nestleder Torill Olsen og styremedlem Arne Pedersen

 (31.01.2019): Hva er det som egentlig foregår i Finnmark Arbeiderparti? Hva er spillet og hva står på spill? Nå står årskonferansen i Finnmark Arbeiderparti for døren der alt kan skje. Den 2.-3. februar møtes de i Hammerfest, – det kan bli en thriller! Stridens kjerne er at noen er for tvangsvedtaket om å slå sammen Finnmark og Troms – og noen er mot.

La oss spole tilbake til vedtaket i partiets fylkesstyre i november i fjor, som handlet om at partiets leder Kristina Hansen hadde framforhandlet en avtale med Troms AP nærmest i all hemmelighet.

Og det gjorde hun selv om Finnmark Arbeiderparti har gjort et vedtak om at Finnmark fylkesting ikke skal delta i fellesnemda og på den måten aktivt motarbeide gjennomføringen av tvangsvedtaket.

Kristina Hansen handlet altså egenrådig og undertegnet en avtale med Troms. Avtalen er i sterk strid med hva hennes parti i Finnmark har vedtatt.

Kristina Hansen hadde altså helt uten ryggdekning i partistyret eller representantskap (der alle kommunepartiene møter) innledet forhandlinger med Troms AP. Ingen var informert om at hun og Ulf Tore Isaksen fra Alta AP gikk bak ryggen til de andre i styret og i strid med vedtaket til representantskapet.

De hemmelige forhandlingene med Troms tok sikte på å binde fylkestingsrepresentantene, både i Troms og Finnmark, til å gå imot sine partivedtak og nå delta i fellesnemda for Finnmark og Troms for aktivt å arbeide for å gjennomføre tvangsvedtaket. Dette måtte gjøres fort og kunne derfor ikke behandles i partienes representantskap på nytt.

Først i et styremøte dagen før fylkestinget i desember i fjor hadde sitt møte, ble det kjent for resten av styret at Hansen hadde fremforhandlet en avtale og at den måtte vedtas øyeblikkelig.

Avtalen ble vedtatt med knappest mulig flertall. Fylkestingsgruppa til AP måtte derfor bøye nakken og ble tvunget til å delta i fellesnemda og med det starte gjennomføringen av tvangsvedtaket som de er så sterkt er imot.

Gruppefører Remi Strand og resten av partiets fylkestingsgruppe har nå forlangt at avtalen må behandles på årskonferansen som samler alle kommunepartiene, ikke bare styret. Avtalen har ikke vært behandlet av et samlet fylkesparti. Nå først skal det skje.

Helga Pedersen og åtte partilag har laget et forslag som bygger videre på vedtaket fylkespartiet tidligere har vedtatt. Det har ikke vært endret, men avtalen til Hansen fraviker fra dette på vesentlige punkter.

Det fikk iFinnmark-redaktør Arne Reginiussen til å skrive at «Helga Pedersen er i ferd med å rive det engang så mektige partiet i fillebiter». Reginiussen har hele veien søkt å stille Helga Pedersen i et uheldig lys fordi hun er en tydelig motstander av tvangsvedtaket, mens han selv har brukt avisen til en propagandakanal for sammenslåing av Troms og Finnmark. 

Nå skal Finnmark Arbeiderparti behandle Kristina Hansens avtale. Mot avtalen står forslaget fra Vardø, Vadsø, Nesseby, Berlevåg, Tana, Båtsfjord, Gamvik og Karasjok kommunepartier, altså det forslaget som Helga Pedersen har frontet.

Det er godt kjent at Wenche Pedersen i Vadsø Arbeiderparti, fylkesordfører Ragnhild Vassvik (AP), fylkestingsrepresentant Remi Strand (AP) og ordførerne i Vardø, Båtsfjord, Tana blant flere, mener Kristina Hansen sin avtale ikke ivaretar Finnmark.

Mangeårig fylkespartileder og stortingsrepresentant Ingalill Olsen er derimot for å gjennomføre avtaleforslaget til Kristina Hansen. Olsen advarer internt aktivt mot Helga Pedersen og mot å skrote avtalen til Kristina Hansen. Prestisjen står på spill.

Nå utfolder Reginiussen-metoden seg i Finnmark Arbeiderparti. Helga Pedersen søkes satt i et ufordelaktig lys fordi hun åpent er uenig i avtaleforslaget til Hansen.

Verken Ingalill Olsen eller Kristina Hansen har konkretisert hva det er som kan ramme Finnmark uheldig. De to partitoppene, som er nåværende og forrige fylkespartileder, appellerer på den måten representantskapet om å stole på deres vurderinger om hva som kan ramme Finnmark, og ikke støtte seg til Helga Pedersen og de åtte kommunepartiene, som har begrunnet sitt forslag.

En ny lukket politisk prosess i Finnmark Arbeiderparti kan få direkte konsekvenser for hva fellesnemda skal vedta. Det vil i neste omgang berøre alle finnmarkingene.

ForFinnmark mener prosessen i FAP er viktig å belyse, for den har allmenhetens interesse. En lukket og feil lederkultur i fylkespartiet må ikke alene kunne få sette stemmeresultatet fra folkeavstemmingen i Finnmark fullstendig ut av kraft. Husk at 87 prosent av finnmarkingene stemte nei til å slå sammen Finnmark og Troms. I det ligger et tydelig signal om hva de kan finne på å gjøre når de skal gå til valgurnene om et drøyt halvår. 

Pressemeldingen er hentet fra Radio Nordkapp

Av Vidar Norberg

Det er en himmelropende synd at Kristelig Folkeparti igjen har gått inn i en Høyre-liberalistisk regjering og svikter barnet i mors liv gjennom den ugudelige ordningen med fri abort som KrF nå blir medansvarlig for. Men Kristelig Folkeparti har helt siden 1980-tallet opptrådt svikefullt overfor fosteret.

Nestleder Kjell Ingolf Ropstad klarte å snu Kristelig Folkeparti med hjelp fra statsminister Erna Solbergs angivelige vilje til å gjøre noe med fosterdrapsloven. Men det ble ingen innstramming av den såkalte sorteringsloven 2c. Barn med lyte som funksjonshemming eller alvorlig sykdom kan fritt avlives som pels- og skadedyr. Selvsagt sa Ropstad at han var lei seg, men glad for at han klarte å få til innskrenkninger i antallet tvillingaborter. De seneste tallene var ifølge NRK åtte tvillingsaborter på ett år. Dette handler om folk som ikke vil ha mer en ett barn og slakter den andre tvillingen av en eller annen årsak.

Ifølge NRK var det i 2017 i alt 12.733 fosterdrap i Norge. Slik er det hvert eneste år. Når Kristelig Folkeparti går inn i en regjering, stiller de seg som garantist for at dette blodige massedrapet kan fortsette i Norges land. Det finnes i norgeshistorien ikke noen større massakre enn den som skjer på norske sykehus.

Kristelig Folkeparti har etter tidligere statsminister Lars Korvald hatt en rask glideflukt bort fra idealet om at mennesket er skapt i Guds bilde med et ukrenkelig liv som vernes av det 5. bud, du skal ikke slå i hjel. I boken «Kjell Magne Bondevik et liv i spenning» fortelles en fæl historie om Kristelig Folkepartis himmelropende svik av det ufødte liv.

Pådriveren for nedslakting av uønskede og syke barn har i første rekke vært Arbeiderpartiet. De inntok skanse for skanse i opinionsdanningen og avkristning. I 1974 falt et forslag om selvbestemt abort med 78 mot 77 stemmer. Den 29. mai 1975 ble det i Lagtinget flertall for en lov som sa at «En svanger kvinne har rett til abort når svangerskapet, fødselen eller omsorgen for barnet kan sette kvinnen i en vanskelig situasjon». Dette førte til at tidligere og nå avdøde biskop Per Lønning gikk av. Den 30. mai 1978 fikk Arbeiderpartiet vedtatt loven om selvbestemt abort inntil 12. uke. KrF kalte det heller fri abort som i praksis betyr at barnet i mors liv er fritt vilt uten noe som helst rettsvern i kongeriket Norge, men kan fritt avlives. Tilhengerne bruker ordet svangerskapsavbrytelse for at det ikke skal lyde som et uttrykk fra pelsdyrnæringen og slakterier. Etter den 12. svangerskapsuken avgjøres fosterdrap av en nemd med to leger før henrettelsen med kliptang eller kjemisk forgiftning.

Så lenge Kristelig Folkeparti var i opposisjon, gikk det greit med partiets holdning til fosterdrapet. Paradigmeskiftet kom gradvis og umerkbart som på en frosk i kokende vann da KrF på 1980-tallet øynet muligheter for regjeringsmakt.

Aftenpostens legendariske sjefredaktør Egil Sundar ivret for en ikke-sosialistisk regjering med Høyre, Senterpartiet og Kristelig Folkeparti.

–I artikkel etter artikkel dundret han løs på sentrumspartiene for å få oss til å bli mer lydige samarbeidspartnere, skrev Kjell Magne Bondevik i sine memoarer.

–Abortspørsmålet spilte også en betydelig rolle i samarbeidsdiskusjonen generelt, spesielt for oss i KrF. Vi nærte en viss frykt for at Høyre ville forlate det tidligere felles standpunkt om nei til fri abort som forutsetning for et regjeringssamarbeid. For Lars Korvald og meg var denne forutsetning viktig.

–Min onkel Kjell Bondevik var klar i sin advarsel mot å jenke seg i abortspørsmålet for å oppnå regjeringsmakt og sa sine berømte ord om at vi for å komme med i en regjering ikke måtte selge vår førstefødselsrett for en rett linser.

Kampen for vern av det ufødte liv ble særlig ført i pennen av sjefredaktør Arthur Berg i Dagen. Avisen mente at KrF ikke kunne gå inn i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Hans motstand mot regjeringssamarbeid var en av årsakene til at han ble tvunget til å gå av senere.

Med det såkalte Tønsberg-vedtaket fra KrFs landsmøte i 1981 var det klart at Kristelig Folkeparti ikke skulle gå inn i en regjering uten at retten til fri abort ble opphevet. Men det sto også at KrF forpliktet seg til at et ikke-sosialistisk flertall på Stortinget skulle føre til en ikke-sosialistisk regjering som KrF i utgangspunktet var innstilt på å delta i.

Kåre Kristiansen i KrF lot det, ifølge Bondevik, ved enkelte anledninger skinne igjennom at han var villig til å diskutere regjeringssamarbeid til tross for abortloven.

Høyre forlot sitt standpunkt mot fri abort. Partiet fristilte på sitt landsmøte våren 1981 sine stortingsrepresentanter til å stemme slik de selv ville i fosterdrapssaken.

Ved valget i 1981 tapte Arbeiderpartiet med Gro Harlem Brundtland, mens Høyre med Kåre Willoch i spissen ble vinneren. KrF påpekte at det ble vanskelig å gå inn i regjeringssamarbeid fordi Høyre hadde forlatt en viktig pilar i den plattformen som var bygget opp foran valget i 1977. Minimumskravet til regjeringssamarbeid var at en ny regjering opphever retten til fri abort. Det gikk ikke Høyre med på siden stortingsrepresentantene var fristilt. KrF lovet imidlertid å støtte en ren Høyre-regjering.

I 1982 gikk det dårlig på meningsmålingene for Kristelig Folkeparti. Bondevik kom frem til at skal man noen gang gå inn i regjeringen må man distansere seg fra ansvaret for fosterdrapsloven. Han så også etter noe større handlefrihet enn det Tønsberg-vedtaket ga. I 1983 fikk Kristelig Folkeparti inn i regjeringen uten at fosterdrapsloven ble avskaffet. Fra 1997 til år 2000 ble Bondevik statsminister for en sentrumsregjering og deretter statsminister i en samarbeidsregjering fra 2001 til 2005. Kristelig Folkeparti satt som administrator, forvalter og garantist for 12.000-15.000 fosterdrap i året.

Når Kjell Ingolf Ropstad nå har dratt Kristelig Folkeparti inn i et regjeringssamarbeid, går også han i praksis god for alle fosterdrap som måtte begås i Norges land. KrF har siden 1980-tallet hatt tradisjon med å kaste fosteret over borde for en plass ved kongens bord.

Om homofiliforkjemperen og avtroppende partileder Knut Arild Hareide hadde fått KrF med inn i Arbeiderpartiet, hadde det sikkert blitt enda verre i viktige spørsmål om menneskeverd og moral.

Kristelig Folkeparti er ikke lenger et ideologisk parti. De er hverken kristelig eller et folkeparti. KrF er med i dansen rundt gullkalven. Når partiet kan få makt og posisjoner, spiller ikke barnet i mors liv noen rolle. Tanken om å være salt og lys på Stortinget og i samfunnet er for lengst forkastet av Kristelig Folkeparti.

Man kan ikke annet enn å låne ordene fra Jesu bergpreken i Matteus 5, 13 .

«I er jordens salt; men når saltet mister sin kraft, hva skal det så saltes med? Det duer ikke lenger til noget, uten å kastes ut og tredes ned av menneskene.»

Men KrF har utviklet den hyklerske evnen til å nyte tradisjoner med kirkeklokker, dåp og altervin like godt mens 12.000 mennesker skriker og blir drept på norske sykehus. Om det skulle være noe som skurrer litt, hygger KrF-ere seg bak hvitkalkede vegger som er dekket med litt avlatspenger til miljø, trygd og u-hjelp. Men fosterdrapssaken er glemt, kanskje unntatt når gode ønsker skal nevnes i høystemt lag med levende lys på KrFs hvitdukede kaffebord for de egenrettferdige.

Men det kommer en dom, om ikke i denne tiden, så hisset.

Av Vidar Norberg

(18.01.2019): Den nye firepartiregjeringen av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og nå Kristelig Folkeparti er en trist sak for Finnmark fylke. Nå skal partiene stå bak hverandre i tykt og tynt. Dette betyr at Erna Solbergs regjering kan vente seg full støtte på Stortinget for den såkalte regionreformen som med tvang mot folkets vilje vil slå sammen Finnmark og Troms til et fylke.

Det var i fjor høst et lite håp om at Kristelig Folkeparti kunne snu og stanse denne regionreformen som også har motstandere langt borte fra Finnmark, for eksempel i Buskerud. Men KrFs nestleder Kjell Ingolf Ropstad var en av støttespillerne for Erna Solbergs kamp mot Finnmark som selvstendig fylke som ikke passer inn i statssentraliseringen. Ropstads eget fylke, Rogaland, ble berget, og nå har han fått sin belønning med en stol ved kongens bord.

–Dette er en historisk dag. Norge får for første gang en ikke-sosialistisk flertallsregjering siden 1985, sa statsminister Erna Solberg da det torsdag kveld ble klart at det blir en ny firepartiregjering.

Hun vet at nå kan hun kjøre igjennom nesten hva som helst i Stortinget. Dette kommer særlig til å ramme Finnmark fylke som blir offer for tvangssammenslåing.

Finnmark kunne kanskje holdt stand ennå en tid mot regjeringens offensiv, men noen i Finnmark Arbeiderparti kapitulerte. De overgav fylkeshovedstaden Vadsø til Troms i bytte for 19 mandater i fellesnemda. Dermed gikk Finnmark Arbeiderparti rett i fella til kommunalminister Monika Mæland. Det var akkurat denne fellesnemda hun så sårt trengte for å avvikle Finnmark fylke.

Finnmark Arbeiderparti har i hele sin historie kjempet for Finnmark fylkes tarv, både før krigen, under krigen og i etterkrigstiden. Det er noe historisk nytt når de folkevalgte i Arbeiderpartiet går mot 87 prosent av Finnmark befolknings ønske om å bestå som eget fylke. Arbeiderpartiet har aldri før sviktet sine egne så ettertrykkelig.

Kanskje kan man finne en liten forklaring ved å si at fylket er ganske utarmet. Sentralregjeringen vil ikke ilandføre gassen til Nordkapp. Fiskekvoter er dels gått til kvotebaroner, og allemannsretten til fiske for småfolk er forsvunnet. Nå øyner kanskje de store finnmarkskommunene at en statlig sentralisering kan gi Alta, Hammerfest og Kirkenes en aldri å liten sentraliseringsgevinst om man bare får noen flere innbyggere og tjenester fra for eksempel Gamvik eller Måsøy. Men der kan man forregne seg. Det var ikke alle fra Ingøy som flyttet til Havøysund eller alle fra Laggo som flyttet til Mehamn da disse småstedene ble rasert av sentraliseringspolitikken. Den store taperen i dette spillet kommer nok til å bli de minste og fattigste kommuner, spesielt Øst-Finnmark.

I gamle dager hadde Arbeiderpartiet en partipresse som tjente Finnmark. Det er det ikke i dag. iFinnmark med Finnmark Dagblad og Finnmarken er nesten like mye et organ for Erna Solbergs tvangssammenslåing. Om pressen skulle kjempe for Finnmark fylke, så er det en ganske dvask kamp. Det virker dels som om man på leder- eller kommentarplass sier som så at ja, ja vi hadde ønsket noe annet, men nå får man gjøre det beste av tvangssammenslåingen. Så gir man opp Finnmark fylke, kapitulerer uten sverdslag, ja, det virker nesten som om enkelte er glade for å kunne kapitulere for Solberg-regjeringen nye tid.

Nordlys er vel det beste organ for tvangssammenslåing som Erna Solberg kunne fått. Bladet er blitt et talerør for den etablerte og regjeringsmakten uansett hvem de måtte være. Især når det er håp om at Troms by kan få mer, er avisen på hugget. Det er lenge siden Nordlys var et organ for hele Nord-Norges vel, og i sær Finnmarks vel.

Nordlys var en gang Nord-Norges beste, enkelte vil mene, kanskje en av verdens beste på nordområdepolitikk og Sovjetunionen. Det er lenge siden den båten ble lekk, dratt på land og årene lagt inn. Men om regjeringen tvinger nordområdepolitikken lagt til Tromsø, kan avisen kanskje klare å få litt mer med seg.

Da Nordlys ble startet på Karlsøy i Troms av den strie presten Alfred Eriksen, skrev han at det trenges et blad som vil være en ærlig talsmann for småfolkets sak. Dette er nok like aktuelt i dag, for småfolket har nok mistet sine talerør både i Troms og Finnmark.

Kampen for Finnmark fylke må likevel fortsette med håp om hjelp fra Forsynet.

ForFinnmark v/Arne Pedersen, styremedlem

(17.01.2019): Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne om hvilke politiske prosesser de deltar, og velgerne må kunne stole på at de er ærlige.

Det er fellesnemda som skal bestemme prosessen videre med tvangssammenslåingen. Nemda ledes av to fra Arbeiderpartiet; Kari-Anne Opsal fra Troms og nestleder Ulf Trygve Ballo fra Finnmark. Begge representerer fylkespartier som er mot tvangsammenslåing.

Partiene har to formelle politiske organ der de kan kjempe mot tvangsammenslåingen, det vil si i nemda og i sine egne fylkesting.

Nestleder Ulf T Ballo, og resten av FAP, har et oppdrag fra 87 % av finnmarkingene å ta vare på. Finnmarkingene krever stans i prosessen mot sammenslåing av Finnmark og Troms.

Finnmark Fylkesting har startet en rettslig prosess mot sammenslåing. Finnmarkingene er enig i at saken tas til retten.

FAP har avgjørende styrke og kan bestemme prosessen videre både i fylkestinget og fellesnemda.

I fellesnemda har de påtatt seg oppdraget fra Monica Mæland om å slå sammen fylkene så fort som overhodet mulig. I fylkestinget skal de samme folkevalgte representantene gjennom en rettsprosess stanse sammenslåingen.

Dobbeltspillet til Finnmark AP har skapt total forvirring om hva partiet egentlig står for.

Ordførerne Rune Rafaelsen, Aina Borch, Alf E Jakobsen, Monica Nielsen og Stine Aslaksen vil ikke respektere finnmarkingenes klare nei til sammenslåingen. De har skapt stor usikkerhet om FAP er til å stole på.

De fem ordførerne må bære dette ansvaret, sammen med stortingsrepresentant Ingalill Olsen og fylkespartileder Kristina Hansen, for at tilliten til Finnmark Arbeiderparti er på et lavmål.

Ordførerne informerte ikke partiets egne representanter i fylkestinget om hvilket standpunkt de har tatt, og de har latt befolkningen i Finnmark tro at de kjempet for Finnmark som eget fylke. Det viste seg ikke å være tilfelle.

De er som folkevalgte, ombudsmenn og kvinner for finnmarkingene. Velgerne må kunne stole på at de er åpne på hvilke politiske prosesser de deltar i og at de er ærlig.

Fylkespartiet har lovet å arbeide for at tvangsvedtaket skal omgjøres i nytt storting i 2021. ForFinnmark forventer at Finnmark Arbeiderparti står ved vedtaket og at partiet stadfester standpunktet i årskonferansen den 2. og 3. februar.

Artikkelen er hentet fra radionordkapp.no

ForFinnmark
c/o Randi Karlstrøm

Tappeluftveien 47 9545 Langfjordbotn

Kommunal- og moderniseringsdepartementet Vedr. Høring – tekniske endringer i finnmarksloven

Forslag om endringer av finnmarksloven – høring

Vi viser til høringsbrev og høringsnotat av 4. desember 2018. Forslaget innebærer at fylkestings- representantene fra Troms etter en sammenslåing skal være med på å velge medlemmer til Finnmarkseiendommens styre på lik linje med representantene fra Finnmark. Dette vil klart svekke finnmarkingenes møysommelig opparbeidete innflytelse på forvaltningen av land og vann i fylket. Forslaget er åpenbart i strid med finnmarkslovens intensjoner. Vi reagerer på at lovendringene kalles «tekniske justeringer». Dette er enten et dårlig forsøk på bløff eller et uttrykk for manglende kunnskap om finnmarksloven og historia bak den. Etter vårt syn kan forslaget ikke vedtas, og en sammenslåing av Troms og Finnmark kan ikke gjennomføres før det er gjennomført en grundigere utredning om hvordan finnmarkingenes rettigheter etter loven skal ivaretas på en ordentlig måte.

Spørsmålet om retten til det som tidligere var statens umatrikulerte grunn i Finnmark ble for alvor satt på dagsorden som følge av Altasaken og de politiske og samerettslige prosessene i etterkant av denne. Etter en møysommelig og til dels konfliktfylt prosess som ble tett fulgt av både Sametinget og Finnmark fylkesting, ble finnmarksloven vedtatt og FeFo etablert i 2006. Det endelige rettighets- og forvaltningssystemet bygger på en rekke nokså skjøre kompromisser som regjeringen nå tramper på. Forslaget har blåst nytt liv i konfliktene om forvaltningen av land og vann i Finnmark.

Finnmarkingenes lovfestede rett til innflytelse på forvaltningen av Finnmarkseiendommen bygger på den klare forutsetningen om at fylkestingets tre medlemmer av Finnmarkseiendommens styre er valgt av et fylkesting med representanter som er nominert av partilag i fylket, og deretter valgt inn i et fylkesting av finnmarkinger og bare dem. Departementets forslag innebærer brudd på denne forutsetningen på flere måter:

Forslaget innebærer at fylkestingsrepresentanter fra Troms, sannsynligvis i flertall, skal være med på å velge styre for FeFo. Dette er klart i strid med finnmarkslovens intensjon. Det er ikke bare «teknisk justering» når eierne blir frarøvet retten til å bestemme hvem som skal representere dem i styret for et selskap.

Videre: gjennom nominasjons- og valgprosessen til et sammenslått fylkesting vil det være store muligheter for at finnmarksrepresentantene i fylkestinget slett ikke representerer folkeviljen i Finnmark. Bostedskravet for de som kan velges inn i FeFos styre forhindrer ikke muligheten for at noen også blir valgt inn både i fylkestinget og i FeFos styre direkte i strid med finnmarkingenesønsker. Selv en løsning der bare finnmarksrepresentantene i fylkestinget skal velge medlemmer til styret, vil ikke forhindre dette.

I sammenslåtte partier vil også partimedlemmer fra Troms påvirke hvilke fylkestingskandidater fra Finnmark som nomineres og som i neste omgang skal velge ut, ev. også velges til representanter til FeFos styre. Det er ikke så vanskelig å tenke seg at kandidatenes holdninger til lokalt styre og finnmarkingenes særretter kan påvirke hvem som nomineres.

Også ved selve fylkestingsvalget vil velgerne i Troms sjølsagt påvirke fordelingen av representanter fra de ulike partiene og dermed hvilke kandidater fra Finnmark som kommer inn i fylkestinget. Det er ikke vanskelig å tenke seg at de ulike partienes holdninger til lokalt sjølstyre og særretter vil påvirke valget på ulike måter i Troms og Finnmark.

Dersom en sammenslåing tvinges gjennom på tvers finnmarkingenes sterke motstand vil finnmarkslovens intensjoner bare kunne oppfylles ved å opprettholde Finnmark som egen valgkrets, og ved at det bare er fylkestingsrepresentanter fra denne valgkretsen som velger medlemmer til FeFos styre. Andre løsninger, f.eks. ved å etablere en generalforsamling utgått fra kommunene slik enkelte har tatt til orde for, vil etter vår mening kreve en ny og grundigere lovutredning.

Sametingets representanter til FeFo er i dag valgt av et flertall utenfor Finnmark. Mange har kritisert at finnmarkingene på denne måten allerede har avgitt styringsrett til folk bosatt utenfor fylket. Vi ser ikke grunn til å gå inn i denne diskusjonen nå. Sametinget er ikke et regionalt, men et nasjonalt organ, og Sametingets representasjon i FeFo-styret skal særlig sikre de samiske interessene i forvaltningen. Dette kan forstås.

Vi har stor respekt for politikere og folk i Troms, men det finnes ikke tilsvarende argumenter for at de skal være med på å bestemme hvordan den privatrettslige forvaltningen av Finnmarkseiendommen skal skje. Forslaget til lovendring vil være et betydelig tilbakeslag for finnmarkingenes rettigheter til forvaltning av land og vann i fylket.

Regjeringens forslag er et av flere eksempler som illustrerer mangelen på utredning av konsekvenser ved den meningsløse og forhastede beslutningen om å tvinge Finnmark og Troms sammen i en region.

ForFinnmark går imot de foreslåtte endringene. Finnmarkslovens intensjoner kan bare ivaretas ved at fylkestingets medlemmer av Finnmarkseiendommens styre velges av og blant representanter som er nominert og valgt av folk bosatt i Finnmark, og bare dem. Dette kan enklest skje ved at Finnmark beholdes som eget fylke. Dersom sammenslåingen av Finnmark og Troms tvinges gjennom på tvers av befolkningens vilje, må Finnmark bestå som egen valgkrets. Sammenslåingen må utsettes inntil det er utredet hvordan finnmarkslovens intensjoner og finnmarkingenes rettigheter skal ivaretas på en skikkelig måte.

Finnmark, 14. januar 2019

Randi Karlstrøm Leder

Torill Olsen Nestleder

Artikkelen er hentet fra nordkappradio.no

Av Vidar Norberg

Av og til hører man påstander om at det blir for dyrt når motstanderne av tvangssammenslåing av Finnmark og Troms satser noen kroner for å stanse utbyttingen av Finnmark fylke.

 Nå har Finnmark fylkeskommune fått regningen på bordet fra advokatfirmaet Kluge som har utredet et prosessvarsel om lovligheten av tvangssammenslåingen. Prisen er på 680.037,40 kroner. Det er bare for lommerusk å regne i kampen mot storsamfunnet og storkapitalen som forsøker karre til seg Finnmarks naturressurser uten at Finnmarks befolkning får noe særlig igjen for fisk, olje, mineraler og andre naturressurser. Derfor er det riktig og fint at Finnmark fylke fikk utredningen. Man får håpe at det ender opp med en rettssak mot staten slik at man får avklart lovligheten av tvangssammenslåingen. Og om retten finner ut den skulle være lovlig, så må kampen mot tvangssammenslåingen likevel gå til Dovre eller Finnmark faller.

 Opp gjennom historien har det vært alt fra konger til utenlandske handelshus, nessekonger, rederbaroner og storkapitalister som har sørget for sitt, mens allmuen har lidt. Man skulle tro at tiden for utbytting var over, eller at folk som bodde ved oljefelt og fiskebanker, hadde krav på å få tilført verdier på land. Men slik er ikke alltid realpolitikken. Derfor er fiskebåter dratt på land og fiskebruk lagt brakk.

 Kampen mot utbytting av Finnmark er en lang kamp for rettferdighet. Det ser ut til at den må kjempes om og om igjen.

Av Jørgen Høgetveit

(05.01.2019): I dag hadde P2 trommet sammen en del statsvitere og andre profesjoner for å drøfte nasjonalismen og murene som reiser seg mellom nasjonene over hele verden. Det ble en underlig debatt – først og fremst fordi de ikke definerte begrepet nasjon – nasjonal-isme og deres røtter og hensikter. Hensikten er selvsagt enhver stats plikt til å forsvare og ta vare på sine innbyggere – på samme måte som en familie tar vare på sitt hjem og familie.

Røttene finner man i skaperteologien bl.a. Ap.gj. 17, 26: «og Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og satte dem faste tider og grenseskjell mellom deres bosteder,–» Man berørte det ikke en gang – tankene fra den vestlige sivilisasjons fundament. Like selvsagt fordi Gud ikke synes å være innenfor tankehorisonten. Og nok en «elefant i rommet» var at man nå burde nevnt at man i årevis hadde anklaget jødene for å bygge mur mot deres plageånder. Og det gjør man ikke ustraffet – når andre begynner å ville ta deres land – må de også reise murer til beskyttelse. Det får alltid konsekvenser å glemme Gud og angripe Hans folk. Nå bygger folkene murer selv!

Så til forståelsen av nasjonalismen som Jørgen Løvland har talt om på en utmerket måte. Han sier nasjonalismen har sin rot i ego-ismen. Alle ismer er overdrivelse av noe som kan være rett og godt. Å ta vare på seg og sine og de ressursene man trenger til det – er rett og godt – men ikke å ville hjelpe andre i nød når man kan – er egoisme.

Å være sosial er også utmerket – men med en gang man bygger opp sosial-isme og solidaritet – som betyr samhold mellom likesinnede og definerer andre ut til sin klasse – er man på vei inn i en -isme igjen.

Å være nasjonal – er godt og rett og i samsvar med Skaperens tenkning i Ap.gj. 17. Men når det blir en -isme av det – meg og mitt – vi og vårt – og ingen hjelp til folk i nød – har man igjen passert grensen til -ismen: nasjonalismen. Og rent ille blir det når man som Hitler og Darwin gjorde det og talte om raser som var mer eller mindre verdt. Nasjonal- og sosial-isme blir nasjonalsosial-isme, noe av det verste verden har sett.

Men hvordan skal man så praktisere nestekjærlighet, medmenneskelighet og en god nasjonal holdning? Det kan man aldeles ikke ved å la massevis av folk invadere eget hjem, heller ikke nasjonene så det går galt for oss alle sammen. Vel, i enkelte prekære situasjoner – som for eks. da tyskerne bombet Evjemoen og det samlet seg 40 mennesker på Høgetveit gard oppe i heia for å komme unna bombene, var det rett og godt. Men det ville jo ødelagt alt om de skulle fortsette å bo der slik at drift av liv og eiendom ble umuliggjort for husholdningens faste medlemmer med mange barn. Over tid klarte man å ta vare på tre familier. Nei, man må spørre hva som er gått galt i de flyktende folkemasser – hvorfor landene er så ødelagt at de – som Bibelen forteller oss – spyr folkene ut. Med de ressursene som man kan avse – uten å smadre nasjonene man har ansvaret for – må en forsøke å skape fred og bygge de ødelagte nasjoner opp igjen fra grunnen av der folkene hører til.

M.a.o. her må det ryddig, langsiktig bibelsk totaltenking til som bl.a. jødene har praktisert i sitt land som de kom tilbake til etter at hedningene hadde smadret det til ørken og sump. Nå bærer det – etter 70 år – 7–8 millioner mennesker og med en utstrakt hånd til verden som stort sett gir de et rapp over fingrene og helst vil utslette både jødene og annet som minner om Skaperen og Frelseren og den bibelske virkelighet. Fred kommer det ikke – og murene faller ikke før «dei truandes bøner» (J.Løvland om 1905) får inn de himmelske krefter og Guds tanker.

Hovedbudskapet i Guds vilje, loven er: «Du skal elske Herren din Gud av alt ditt hjerte og all din sjel og all din hu (forstand) og din neste som deg selv», endog sine fiender. Og det vil du fort oppdage at den kjærligheten er ikke menneskelig – hvor snill du enn er: den er Gudgitt, guddommelig. «Vår formørkede forstand, kan jo ikke sannhet kjenne. Uten din den gode Ånd – vil Sitt lys i oss opptenne. Godt å tenke, tale gjøre, dertil må Din Ånd oss føre.»

Artikkelen er hentet fra
www.kommentar-avisa.no