Kommentar

(14.04.2018) Finnmarkshilsen vil oppfordre alle til å be om at Finnmark fylke ikke blir slått sammen med Troms og dermed opphører å eksistere som eget fylke.

Stortinget vedtok den 8. juni 2017 at Troms og Finnmark skal slås sammen til et fylke fra 1. januar 2020.

Finnmark fylkesting har vedtatt at det den 14. mai skal avholdes folkeavstemning om reformen i Finnmark. Dette er ett av de siste forsøk på å forhindre sammenslåingen av de to fylkene. Et solid flertall mot tvangssammenslåing kan hjelpe politikere som vil ta enda en omkamp i Stortinget.

–Folkeavstemningen vil faktisk ikke ha noen reell effekt, sa statsminister Erna Solberg.

Kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland, som har ansvaret for å gjennomføre reformen, har også sagt at folkeavstemningen ikke vil ha noen betydning.

Med slike bastante holdninger er det knapt annet å gjøre enn å be til høyere makter. Gud kan jo stanse en slik sammenslåing om det er etter Herrens vilje. Men både enkeltpersoner, bibelgrupper og menigheter som er glad i Finnmark, bør legge saken frem for Gud i bønn. Kanskje burde folkeavstemningen og tvangssammenslåingen også bli tatt med i Den norske kirkes kirkebønner i Finnmark.

Avstemningen den 14. mai, noen dager før Norges grunnlovsdag, kan på mange måter være en avgjørende dag for Finnmark som selvstendig fylke. Finnmarkshilsen foreslår derfor at kirkeklokkene i Finnmark ringer morgen, formiddag og kveld slik at alle blir minnet om å gå og stemme.

 

 

 

Av Vidar Norberg

(12.04.2018): Selv ikke Hitler-Tysklands Deutsche Wehrmacht fjernet navnet Finnmark fra kartet. Men den norske regjeringen Solberg-II ser ut til å utføre det den tyske krigsmakt ikke gjorde.

Finnmarkshilsen har vært i arkivet og plukket frem et par gamle kart fra Finnmark som Wehrmacht benyttet. Disse kartverk var ikke offentlig (Nicht für die Öffentlichkeit bestimmt!). De ble utarbeidet av den tyske krigsmakt og tatt som krigsbytte. Etter andre verdenskrig ble de forhandlet gjennom Norges Geografiske Oppmåling.

I kartet over Lebesby, med Laksefjorden, står det Finnmark. Ellers er kartet fra Deutsche Wehrmacht skrevet på tysk. Det har også med ordforklaringer «Lappisch», «Norwegisch» og «Finnisch» i tillegg til tysk. Der får man vite at See er: javrre, innsjø, järvi. Gipfel er gaissa, fjeldtopp, tunturi. Fjord er vuodna, fjord, vuono.

På kartet over Nordkyn har Deutsche Wehrmacht også tatt med navnet Finnmark. Der står det i følgende rekkefølge: Lebesby, Kjøllefjord, Finmarkens amt (Tanen), Tanen og Gamvik. Også dette kartet har ordforklaringer og er unntatt offentlighet. Det ble solgt som krigsbytte.

Fredag den 6. april 2018 la regjeringen frem et forslag om at etter tvangssammenslåingen av Troms og Finnmark skal det nye fylket hete Troms og Finnmark eller Romsa ja Finnmárku eller Tromssa ja Finmarkku.

–Det nye navnet blir viktig når fylkeskommunene skal bygge en ny felles identitet. Hensynet til det kommunale selvstyret har veid tungt, men vi har også gått nøye gjennom Språkrådets anbefalinger om navnevalg. Når fylkeskommunene er blitt enige om et nytt navn og valgt skrivemåte, har dette vært avgjørende for regjeringen, sier kommunal- og moderniseringsminister Monica Mæland (H) i en pressemelding.

Det er forstemmende at det er en norsk regjering som med knapt flertall fjerner Finnmark som fylke med navnet Finnmark, til tross for at folket sier nei. Mæland viser stor ringeakt for befolkningens ønsker når hun alt før den planlagte folkeavstemningen gjør det klart at hun ikke bryr seg om den.

Ekstra vondt er det at utraderingen av Finnmarks navn på et gammelt fylke kommer innenfra kongeriket Norge. Selv Deutsche Wehrmacht kom ikke på tanken om å fjerne Finnmark fra kartet, selv om de tyske soldatene svidde av store deler av Finnmark og gjorde forferdelig stor skade i fylket.

Det beste for Finnmark ville være at Solberg-II-regjeringen ble felt. Selv om Solberg-II-regjeringen lykkes i å stryke Finnmark fra kartet fra 1. januar 2020, så må den demokratiske kampen for å få opphevet vedtaket fortsette. Tvangssammenslåingen er og blir et historisk overgrep mot Finnmark.

 

 

Av Vidar Norberg

(11. april 2018): Er det et samfunnsansvar å opprettholde postgang i Norge. Skal man dømme etter forslag fra Posten og Regjeringen, så vil det i 2020 bare bli postombæring tre dager i uken mot fem i dag. Fra 2022 foreslås det å kutte det til to dager i uken.

En av årsakene til at Posten startet med nedskjæringer, var nok politikernes krav om at de skulle drive lønnsomt. De ble tvunget til å ta bedre betalt for dårligere tjenester. Slikt fører ikke til mer post, tvert imot.

Portoen ble så dyr at aviser sluttet med å sende aviser til landets kiosker. Heller ikke abonnentene fikk avisen på dagen, selv om de betalte for det. Det hendte ikke én gang at Finnmarken fra Vadsø nådde frem over natten til Geilo, som er en serie bensinstasjoner mellom Oslo og Bergen.

I dag har Posten plikt til å levere aviser i såkalte ulønnsomme områder og leverer rundt 150.000 aviser daglig over hele landet. Men regjeringen mener kostnadene til en slik avisomdeling ikke kan forsvares, og at få er helt avhengige av papiravisen siden alle har tilgang til nyheter andre steder, ifølge  Klassekampen.

Med en slik politikk kan jo aviser bli et byfenomen. Altaposten kommer for eksempel ikke lenger enn avisen er villig til å kjøre den.

Det var flere historier om brev mellom nære kommuner som fikk lange omveier før de endelig kom frem. Heller ikke all post kommer frem. Sender man for eksempel kostbar EMS fra utlandet til og fra Norge, kan man være forvisset om at pakkene oftest blir liggende, i Norge. Det kan man selv søke opp og se. Men man skulle tro at alle varebestillingene på nettet skulle bidra til litt omsetning for ombæring av pakkepost. Det tar vel ennå lit tid før pakkene kommer med droner, i alle fall om uværet i Finnmark fortsetter.

Hverken konvoluttprodusentene, brevpapirselgerne eller Posten har de travleste dager foran seg. Det er blitt for få brev. Så få at det ikke lønner seg å ha postombæring hver dag. Nå er det e-post og SMS, og det sier seg vel selv at det ikke er samme krav om posttjenester i dag. Ikke kan man ha samme tjenester heller. Post over natten er jo alt avviklet og prisen økt for at posten ikke kommer frem over natten, men etter tre dager. Politikere har nok sin del av skylden.

Uansett bør det være en samfunnsoppgave å opprettholde en viss form for postgang. Det er med på å binde kongeriket Norge sammen.

 

 

 

Av Vidar Norberg

(9. april 2018): For 78 år siden gikk Nazi-Tyskland til angrep mot Norge under den andre verdenskrig under kommando av Nikolaus von Falkenhorst.

Tyskland hadde kanskje regnet Norge som et lett bytte da de seilte inn Oslofjorden. Norge hadde rustet ned. Det var det brukne geværs politikk, tro på nøytralitet og unnfallenhet. Hadde det ikke vært for den besluttsomme oberst Birger Eriksen på Oscarsborg festning, hadde kanskje både regjering, kongehus og gull vært tatt og tapt. Men Eriksen gav ordre om å skyte mot den tyske krysseren Blücher. Selv om skytset var gammelt, ble skipet senket og operasjonen forsinket så pass at både regjering og kongehus klarte å rømme. Forfatter Alf R. Jakobsen gir et meget godt bilde av det som skjedde i de dramatiske dagene i sine bøker «Krysseren Blüchder» og «Kongens NEI». Det burde nesten være obligatorisk lesning.

Det er viktig at Norge opprettholder en troverdig forsvarspolitikk som viser at man er villig til å forsvare kongeriket fra Lindesnes til Grense Jakobselv. Det viste man ikke ved å legge ned Varangerbataljonen eller redusere på Porsangermoen.

I gamle dager bygde man kirkehus for å varsle at her bor nordmenn. Kong Oscar IIs kapell er et eksempel på det. En solid befolkning i hele Finnmark har vært viktig for beredskap og forsvar av Norge. Også langt utenfor Norge. Bård Wormdals bok «Spionbasen» dokumenterer hva fylket har betydd, ikke minst under den kalde krigen. Å gjøre Finnmark neglisjert provins under Troms er ikke god sikkerhets- og utenrikspolitikk. Stopp opp og tenk på den 9. april. Dette er ikke den rette tid for eventyrpolitikk med Finnmark fylke.

 

 

 

Av Vidar Norberg

Det var visst William Shakespeare som på 1600-tallet skrev den berømte setningen «å være, eller ikke være». Han tenkte nok ikke på det berømte været som har rammet Finnmark eller «Nord-Norge-bygda» som NRK sier når de er ustø i geografi og ikke helt vet hvor raset er gått, veier er stengt eller folk isolert og uten proviant.

Før fjernsynet kom med sine solvarme reportasjer fra Sør-Norge, var nok folk mer fornøyd med det været som var. De var bedre rustet til en skikkelig vinterstorm i ny og ned. Da jeg ble født først på 1960-tallet i Mehamn, kom skysskar Rolf Martinsen med hesten Stella og slede for å bringe min mor og meg hjem. Firbent kraft kom nok over snøskavler hvor selv biler med firehjulstrekk må vente på hjelp. Dessuten var man ikke så utsatt for forfrysninger i sleden. Man var jo godt kledd. Det er ikke som når man tar en tynn jakke på seg og løper fra godstolen inn i bilen og ut til butikken.

Når man blir litt eldre, har man lett for å huske at det både var bedre og mer før i tiden. Men det var nok mer snø. En vår var det så ille at min far leide Leif Karlstad med sin store Caterpillar-snøfreser. Den ble vel vanligvis brukt til fjelloverganger, men dette året var den nødvendig for å åpne plenen fra Værveien 112 opp til garasjen. Uten snøfreser ville ikke bilen kommet ut før på forsommeren en gang.

Før i tiden måtte skigående turmennesker i nikkers og anorakk ha med seg spade for å måke seg ned til hytta i påsken. Det var ofte så mye snø at det store spørsmålet var om det ble abæra slik at skolebarna kunne gå i småsko istedenfor slagstøvler i 17. mai-toget på grusveien fra Mehamn skole.

Andreas Andersen i Vevika fortalte at det på hans tid var så dårlig vær at hans far måtte legge ham i en kasse og dra den på kjelke slik at han kom på skolen i uværet. I dag hadde man vel heller ringt etter barnevernet i tillegg til brøytemannskaper. Forbi Bomstad-sjåen  i Mehamn hendte det at storsjøen la igjen merker av tang og tare etter seg på veien.

En av de første bilreisene jeg kan minnes, gikk mellom Kjøllefjord og Mehamn. Det var før veien var helt ferdig over fjellet. Mine besteforeldre, som bodde på telegrafstasjonen i Kjøllefjord, kjørte oss med folkevogna forbi Oksevågdalen og så langt veien rakk mot Sandfjordvannet. Så tok vi beina fatt mens min bror satt i barnesetet på sykkelen. På reisen kom det noen grove elinger. Snø og vind pisket rundt oss. Vi søkte ly for uværet bak steinhellene som var murt opp for å få telegrafstolpene til å stå støtt. Jeg var redd, og derfor sang vi julesanger. Det hjalp. Min far bar de to syklene fra stolpe til stolpe før vi endelig fant ly i en av Veivesenets arbeidsbrakker. Der var familien alene og uten forbindelse med omverdenen. Man kunne ikke gjøre annet enn å be og håpe at mine besteforeldre skulle ringe til Kåre Larssen i Mehamn for å få sendt opp en bil. Da været spaknet, gikk vi videre og fant en ventende bil på Mehamn-siden. Min far ble igjen for å ta sykkelen ned til Mehamn. Selv om slik en reise mellom Kjøllefjord og Mehamn i dag kanskje kan høres litt strabasiøs ut, så var det nok behageligere enn å «slamre» rundt oddene med båt. I dag vet jeg sannelig ikke om folk som sitter fast i kolonnen eller venter forgjeves på kolonnekjøring, kan synge julesanger for å holde humør og mot oppe.

I gamle dager gikk man jo på hytta i påsken, nesten for å bli litt isolert. Men når et helt samfunn som Gjesvær og Kamøyvær blir isolert, er det ingen god følelse. Men bygdelagsleder Hugo Salomonsen har en god gammeldags finnmarksholdning når han til NTB sier: «Vi er vant til å stå han av her oppe.» Denne holdningen så man vel også litt av på butikken Matkroken i Berlevåg som ifølge iFinnmark hadde satt opp følgende plakat: «Melk som folk vil ha, har vi ikke, men TØRRFESK…»

Man skal jo være varsom med å si for mye før i tiden. Men da hadde folk potetbinge i kjelleren. Hvert år sendte Vesterålen så mange sekker gulløye at det var nok potet helt frem til våren eller sommeren. Ute på veggen hang det boknafisk, og det var tørket reinkjøtt eller sauekjøtt oppe i møne. På 1950-tallet, før fryseboksen gjorde sitt inntog, var sommerens sauekjøtt stekt, hermetisert og lagt på norgesglass som sto i matkjellerens hyller sammen med poteten.

Folk var nok mer selvhjulpne før i tiden. I denne moderne tiden klager man på fjesbok, ringer til avisene, brøytesjåførene og alt man kan komme på. Folk klarer seg ikke helt på egen hånd lenger. Ikke er det forråd hverken av den ene eller det andre. Det skal ikke mer enn en snøballkrig før man kapitulerer. Før i tiden hadde man kanskje litt glede av uværet for da kunne man sette seg ned og slappe av, kare og spinne, bøte garn eller knoppe angler eller steke litt av tørkakjøttet. Men alt dette er en saga blott nå, og må så være.

Det blir ikke bedre vær om man blir styrt fra Tromsø. Kanskje skulle man heller flytte til Oslo, Bærum eller Drammen alle sammen. Men de fleste kommer nok til å savne en forfriskende kuling av og til.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(23.03.2018): Fordi Norges Samemisjon tror på Guds ord i Bibelen, blir de fra tid til annen hetset og utsatt for latterliggjøring. Denne gang er det presten Jon Arne Tandberg som er årsak fordi han ikke får bruke Aisaroaivi kapell i Kvalsund kommune på første påskedag.

Saken er omtalt både av iFinnmark og Norsk Telegrambyrå. Det startet ifølge mediene med en e-post fra Samemisjonen til Hammerfest kirke som ba Tandberg redegjøre for sitt syn på homofili og kvinnelige prester.

Daglig leder Roald Gundersen forklarte ifølge iFinnmark at i 2016 vedtok Samemisjonen at siden de følger den luthersk-evangeliske lære kan de ikke ha kvinner eller homoradikale forkynnere i kapellet. Derfor ble e-posten sendt til Hammerfest kirke for å høre om hva presten står for. Gundersen sa videre til at de ikke har hørt noe fra presten. Men et par timer etter e-posten var det imidlertid hets og latterliggjøring på Facebook av Samemisjonen.

–Helt sykt. Trasig at mørkemenn skal ødelegge en god tradisjon. Er det virkelig i 2018. Ja, her viser Samemisjonen sin nestekjærlighet, mente spotterne.

Det er ikke nestekjærlighet når vranglærere vil føre mennesker evig fortapt med falsk lære som godkjenner homofilt samliv. Nestekjærligheten er det Samemisjonen som bringer ut med tilbud om frelse i Jesu blod og evig liv for den som tror og omvender seg fra synden. Det var nettopp derfor Jesus kom, døde og sto opp igjen i påsken. Hylekoret mot Samemisjonen forvrenger evangeliet.

Gundersen var ifølge pressen overrasket over at informasjonen alt ligger på Facebook. Det har Samemisjonens daglige leder god grunn til å være. Det er vel ikke slik en prest takker for lånet av kapellet i fem år. Sett i forhold til at det skulle vært et korrekt forhold og fortrolig informasjon, så må vel det som er lagt ut på Facebook, heller anses som forsøk på ondsinnet latterliggjøring av Samemisjonen. Og i den spotteforeningen er det flere som kjører i flokk.

Tommen Hermo i Hammerfest og Kvalsund snøscooterforening, som kaller seg kristen, synes det er forkastelig at Samemisjonen nekter dem å holde gudstjeneste i kapellet. Derfor vil skuterforeningen dra i gang isfiskekonkurranse og utegudstjeneste på Lille Doggevann. Han vet kanskje ikke at det i gamle dager ble regnet for brudd på helligdagsbudet å fiske i helligdager. Også det som lever i vannet, skal ha helgefred.

Alvorlig sak

For å anskueliggjøre alvoret kan man ta en tur til Saltsjøen i Israel. Her lå byen Sodoma som ble ødelagt, nettopp på grunn av homofile synder. Den ble satt der til skrekk og advarsel for menneskene.

I boken «Den jødiske kirg» skriver Josefus Flavius at sporene eller skyggen av de fem byene fremdeles kan sees. Boken ble skrevet i 70-årene e.Kr. Reiseskribent V. Littmann skrev i avisen Hamodia at enkelte hevder at de beskrivelser Josefus gir av byene, passer utmerket på landskapet nær Mazada. Der er det formasjoner som ligner festnignsborger av aske.

Kunstnere har malt Sodoma. Predikanter har talt om Sodoma, og andre filosofert om Sodoma. Den mest berømte historien om Sodoma står skrevet 1. Mosebok kapittel 18 og 19. En dag kom Herren og to engler på besøk til sin venn Abraham. De fortalte at Gud skulle ødelegge Sodoma og Gomorra fordi deres synd var umåtelig svær. Abraham fryktet for sin brorsønn Lot som bodde i byen. Han argumenterte med Gud som lovte å spare byen om det fantes 50, 45, 40, 30, 20 og til slutt ti rettferdige i byen. Det var ikke ti rettferdige. De to englene, som alltid er mannkjønn, gikk ned til Sodoma og tok inn i Lots hjem. Da kom mennene i Sodoma, omringet huset og krevde dem utlevert slik at de kunne ha omgang (homofilt samliv) med dem. Det eneste som maktet å stanse de ville innbyggerne, var englene som blindet deres øyne så de ikke fant inngangsdøren.

Bibelen forteller:

«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)

«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)

Gud bestemte seg for å ødelegge Sodoma og Gomorra. Lot og hans familie fikk beskjed om å flykte for sitt liv uten å se seg tilbake. Lots hustru hadde byen kjær og snudde seg for å se. Hun ble til en saltstøtte. (1. Mos. 19, 26) Lots svigersønner trodde at dommen bare var en vits og flyktet ikke.

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)

Enkelte steder langs Dødehavet kan man den dag i dag finne «svovelkuler». Setter man fyr på dem, brenner de som svovel. Et merkelig fenomen.

I kirkens 2000-årige tradisjon har «unaturlige lyster» vært stemplet som en stor synd. I Judas’ brev vers 7 i Det nye testamente står det  «…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød (unaturlige lyster), og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.»

«Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6

Saltstøtter vokser opp på havets salte bunn som kritthvite naturfenomen. De står der som forstenede kopier av Lots hustru og minner om Sodoma som forsvant under svovel og ild da JAHVE ødela de ugudelige byene. Den fruktbare sletten er nå mest brent stein, salt gjørme og dødelig saltvann. Bibelen forteller at de ble dømt og satt der til en skrekkens advarsel for menneskeheten.

«Kom Lots hustru i hu!» oppfordrer apostelen Lukas (17, 26–32).

Med slik klar tale fra Bibelen, synliggjort ved Dødehavet, er det klart at Norges Samemisjon må reagere. Det er ikke det samme hva som forkynnes i kirke og bedehus. Homoradikale prester leder mennesker til evig fortapelse og pine i svovelsjøen. Samemisjonen vil lede mennesker til evig liv hos Gud i himmelen. Samemisjonen kaster i sine kirker og bedehus ut en livbøye til mennesker som vil til himmelen. Homoradikale forkynnere kaster kvernsteinen på mennesker som drukner i syndens hav.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

(20.03.2018): Et lite håp om at tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms ville bli skrinlagt av en ny regjering brast da Sylvi Listhaug gikk av som justisminister og avverget et mulig kabinettspørsmål fra statsminister Erna Solberg som kunne felt regjeringen.

En regjering ledet av Arbeiderpartiet og Senterpartiet ville trolig vært mer lydhør overfor befolkningen i Finnmark som ikke ønsker å bli styrt fra Tromsø. Men kampen mot tvangssammenslåing av Finnmark og Troms må likevel fortsette med uforminsket styrke. Dette er en kamp om å bevare identitet og folkeflertallets selvbestemmelsesrett i et langstrakt fylke.

Enkelte mener at en folkeavstemning til tre millioner kroner er for dyrt. Men det er bare for ører å regne når det står om Finnmarks fremtid. De som synes det er for dyrt, er kanskje talsmenn for kommuner som synes de har fått for lite penger, men det er ingen grunn til å tro at de vil få mer om Tromsø skal styre Finnmark. Enten det er «fylkeshovedstaden» eller øysamfunn så kan det vel gå dem som det gikk med utkantene på den ytterste odde og i fjordene for 100 eller 50 år siden. Avfolkningsspøkelset nærmer seg nå de litt større steder. Fylkesreformen er en plattform som legger til rette for å legge ned tettsteder. Høyre i Alta regner kanskje med å tjene litt på en fylkessammenslåing, om folk flytter til «storbyen», men de fleste drar nok lenger sør. Det vil til slutt utarme Finnmark.

Skal mindre tettsamfunn klare seg, må de nok selv brette opp armene. Da er det selvsagt viktig med gode rammebetingelser som sørger for at penger fra både fisk, olje, gass og mineraler blir lagt igjen i Finnmark. Men ikke alle får sykehus, lensmannskontor og tilbud som finnes på større steder. Men la dem som vil drive fiske, fangst og jordbruk på småsteder, få lov til å gjøre det. La kvoter og rettigheter i litt større grad tilhøre de fastboende. La ikke storkapitalen hente verdiene ut av fylket, mens befolkningen blir husmenn.

At det var Sylvi Listhaugs utspill på fjesbok som skapte denne stormen, er ganske utrolig. Hun bør få lov til å si hva hun vil. Men så lenge regjeringen Solberg-II ikke har flertall på Stortinget, ble hun tvunget til å rette seg etter det. Hvorfor ble Jonas Gahr Støre så indignert. Var det noen i Arbeiderpartiet som kanskje følte seg truffet. Får enkelte i Ap, Rødt, Sosialistisk Venstreparti og Miljøpartiet de grønne sin vilje igjennom, kan det nok etter hvert utvikle seg fra sosialisme til kommunisme som har tradisjon for en helt annen og fryktelig definisjon av ytringsfrihet. Listhaugs varslede kamp for ytringsfriheten er viktig.

Det er litt merkelig at Kristelig Folkeparti hisser seg så sterkt opp over Listhaugs utspill, men tier om at hvert år drepes rundt 15.000 barn i mors liv, et brudd på det femte bud i Luthers lille katekismen hvor det heter at «Du skal ikke slå ihjel». Et kristelig parti burde jo være opptatt av slike store fosterdrapstall. Den tidligere sjefredaktøren i Dagbladet Dagen, Arthur Berg, mente i sin tid at KrF aldri burde sitte i en regjering som administrerte fosterdrapsloven. Det var visstnok en medvirkende årsak til at han måtte gå fra Dagen. Siden ble KrFs Kjell Magne Bondevik statsminister. Han hadde ingen problemer med å være øverste leder for fosterdrapene. Men et facebook-innlegg, det er for hardt, også for KrF. Å forstå KrFs moral, etikk eller teologi er ikke lett. Partileder Knut Arild Hareide snakker om anstendighet i Listhaug-saken. Eier han ingen anstendighet for 15.000 forsterdrap på norske sykehus?

Erna Solberg har jo ellers vært i Finnmark for å markere kvenenes dag. Hun synes sikkert det er veldig kjekt med minoriteter som mottar henne med åpne armer uten å kritisere. Det forsterker inntrykket av at Oslo liker det som kanskje kan minne om eksotiske tusseladder for å bruke et ord fra tidligere fylkesmann Anders Aune.

Finnmarkshilsen vil igjen oppfordre Erna Solberg til å ta til vettet i spørsmålet om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms.

 

 

 

Av Jørgen Høgetveit

(05.03.2018): I et langt liv har jeg vært opptatt av rett og rettferdighet som kristenmenneske, politiker, saksbehandler og lovforvalter i inn- og utland. Men nå ser jeg en videre lovutvikling og rettspraksis som skremmer – ikke minst ut fra et historisk perspektiv.

Haugianerne. Vi behøver ikke å gå lenger tilbake enn til rundt 1800 da H. N. Hauge kjempet for tale- og møtefrihet med en frafallen kirke og embetsmakta i hælene. For Hauge ble det åtte år som fri med 8–9 arrestasjoner og til sist ble han buret inne i 10 år med knekt helse og masse annen elendighet samt avsluttet med justismord. Da var kirke og embetsmakta endelig nedkjempet gjennom mye kamp og lidelse. Lærte makter og myndigheter noe nei
– for nå var det:

Sigøynernes tur hvor man igjen brukte offentlig makt mot vergeløse mennesker fordi man ville ha dem inn i sine tanker og under styring. Kanskje kunne man tenkt at det ville stoppet der – nå måtte man vel ha lært?

Nazistene inntok Norge 9. april 1940 og marsjerte opp mot maktens sentrum: Stortinget. Nå måtte i all fall makta skjønne hva som var rett og galt. Men atter nei. En ensom oberst ute på Oscarsborg ga en jøde, Hambro, tid til å redde gullbeholdningen, Konge og regjering.
Nå reiste vel politiet seg i protest? Neida, politiet stilte igjen opp med makta – det er tryggest slik vet du blant kamerater – mens retten ut fra Bibel og Grunnlov tydeligvis ikke var innenfor pannelappene på de fleste i politikamrene. Nå var ordre at jødene skulle tas – og det ble gjort og til tilintetgjørelse ble de sendt. Heldigvis var det noen varslere, noen som våget skinnet, men ordre er ordre. Ille er det når Tsjekkias president i 2012 «sammenligner norsk fostervern med systemet til nazistene for å oppdra ariere.»
Nå har vi et politi som står passive mens ny-nazister marsjerer opp Kristiansands hovedgate.
Slå den!

Men nå måtte det vel endelig være slutt på å misbruke samfunnsmakta – men skivebom igjen. Nå hadde man fikset lovverket så man stikk i strid med tidligere vern av hjemmene og internasjonal rett – bruker politimakten til å vasse rett inn i hjemmene til folk, går inn i skoler og barnehager og hanker inn barna i strid med Skolelov, foreldrerett etc.

Barnevernet med politimaktene herjer de tusen hjem og som stortingsrepresentant Kjersti Toppe sier: «svik satt i system». Og dette systemet fungerer slik at en dommer trakk seg (Kvilhaug, ca år 2 000) og skrev: «Barnevernet knuser familiene – og reduserer livskvaliteten til barna». Og i Haugesund får vi den ene håpløse saken etter den andre – endog sabotering av Høyesteretts avgjørelse om tilbakelevering av et barn. Hvem gir dem (Barnevern/Fylkesnemnd) ryggdekning for slike rettsløse tilstander.

På Ås, i Akershus, kjører tre politibiler fram med seks mann og to kaster seg over en 12-åring som rømmer vettskremt og skriker for livet – mens mora filmer og roper om hjelp – endog som canadisk statsborger (tre fra Barnevernstjenesten deltok). Medier er fulle av slike og lignende saker som for eks. «Glassjenta», jenta i Sørlandsparken, familie i Haugesund som rømmer til Ukraina osv. osv.
Advokat Erik Bryn Tvedt i Sandefjord i Aftenposten signaliserer at makta til Barnevernet er for mye makt til et slikt organ. Kransen på makten nå nylig er å krenke kirkeasylet i et Bedehus, i Fitjar i Hordaland! Finns det ikke igjen mennesker i Storting og politietaten som kan vurdere om en ORDRE er rettsstridig eller ikke, om enn ikke mot norske u-lover, så mot naturretten. Så forresten en politimann som var inne på slike tanker. Det hjalp ingen i Nürnberg, etter den andre verdenskrig, å prosedere på ordre når de ble vurdert etter naturretten og dømt for «crime against humanity».

I 1942 hadde vi i alle fall en kirkemakt i Norge som skrev «Kirkens Grunn» og talte med Luther og «Når kusken blir gal», og fikk prestene over hele landet til å lese høyt og tydelig hva som var RETT og deretter la ned embetene sine. (Les linken i Kirkens Grunn, punkt IV, OM barna! Også kopiert inn helt sist*)

Men nå – ja, nå spises RETTSSTATEN opp bit for bit helt i tråd med ønskene fra frankfurterideologien som går under «radaren» på de fleste.
Hvis man lar disse kreftene fortsette å herje – vil det innen kort tid reise seg motkrefter, fred og sivilisasjon går dukken og Norden ende opp i store voldelige motsetninger. Etter Romerbrevet kapittel 13, 3 skal de «styrende ikke være til redsel for den gode gjerning, men for den onde.» Skal man skape fred og frihet må makten brukes etter den «rette frihet og orden» – ellers går det galt uansett hva en gjør. Vi har også god historisk erfaring for det i Norge.

Kirkens Grunn ble:
«Opplest fra prekestolen i alle landets hovedkirker 1. påskedag 1942 (i annekskirkene 2. påskedag, i det nordligste Norge søndag etter påske), i forbindelse med at et stort flertall av statskirkens geistlige nedla sine embeter.» (Store Norske Leksikon.)

«IV Om foreldrenes og kirkens rett og plikt i barneoppdragelsen.

Vi erklærer: Hver kristen far og mor har plikt og rett til å oppdra sine barn i kirkens tro til et kristent liv.

Guds ord sier: «Du skal elske Herren, din Gud, av alt ditt hjerte og all din sjel og all din makt. Disse ord skal du gjemme i ditt hjerte og du skal innprente dem i dine barn.» (5. Mos. 6, 5). Til barna sier Skriften: «Vær lydige mot eders foreldre i Herren, for dette er rett.» (Ef. 6.)

På dette bibelske grunnlag lyder Norges Grunnlov, § 2: Den evangelisk-lutherske religion forbliver statens offentlige religion. De innvånere som bekjenner sig til den, er pliktige til å opdra deres barn i samme.

Ved dåpen har kirken tatt imot foreldrenes ja til at de vil følge denne forpliktelse. Under håndspåleggelse på barnets hode uttaler presten ved dåpen at det er «den allmektige Gud, vår Herre Jesu Kristi far, som har gjort dig til sitt barn og tatt dig inn i sin troende menighet.» Derfor er barnets kristne oppdragelse den hele kirkes sak, sammen med den kristne skole og det kristne hjem.

Kirken vilde sviktet sin forpliktelse på det kristne opdrageransvar om den rolig så på at en verdslig øvrighet organiserer en moralsk barne- og folkeopdragelse, uavhengig av kristent syn. Foreldre og lærere må ikke søkes drevet til i strid med sin samvittighet å utlevere barna til opdragere som vil «revolusjonere deres sinn» og innføre dem i en «ny livsanskuelse» som kjennes fremmed i forhold til kristendommen.»

(Kommentar-avisa.no)

Av Jørgen Høgetveit

(08.03.2018): Hvorfor? Jo, for verden ligger i det onde – noe ikke et rimelig oppegående menneske kan bortforklare om en ser seg rundt. Og disse onde åndskreftene/ideologiene herjer med mennesket om det ikke har forankring i motkrefter som kan drive ondskapen vekk og gjenskape rester av de paradisiske tilstander som var mellom mann og kvinne i Edens have, det «første riket».

Man kan med letthet observere det i kultur etter kultur hvordan man forsøker å kontrollere livskreftene – eros/erotikken – som er fjernt fra agape – den guddommelige kjærlighet. Det er eros-polariteten mellom kjønnene som skaper nytt liv som er arbeidskraft, soldater og nasjonens fremtid, så den må voktes. Da må man vokte inngangen til livmoren – og den overvåkningen blir gjort på mange måter i de forskjellige kulturer. Det er vel bare den judeo-kristne kulturen som skapte en frihetskultur for både kvinne og mann med en enorm livskraft og bærekraft – selv om den heller ikke var fullkommen – på grunn av den nevnte verden som ligger i det onde.

Men tilbake til hvordan verden uten Gud må vokte moren til livet.

I Kina hadde man tydeligvis hatt en kvinnekultur som hadde seiret over mennene og drevet dem ut av landsbyens styr og stell. De var bare innom om natten for å fornye etterslekten. Det skjønte man etterhvert ikke fungerte – selv om store rytterstatuer av krigerkvinner fremdeles finnes i de fjerne strøk av Kina. Nei, løsningen ble å krølle tærne innunder foten på jentebarna og slik hindre at de voksne kvinnene kunne gå særlig langt fra hjem og barn. Bare et ord dekker det og det neste: forferdelig.

Går man ti India – en kjempestor kultur som riktig nok har lovfestet at kvinnen ikke skal være med på bålet når man dør som man tidligere praktiserte – men slutt på det er det visst ikke ennå. Kvinna er mannens eiendom og skal tydeligvis ikke være til egen eller andres glede og nytte når mannen dør.

Går vi til Afrika, den hedenske og muslimske verden, driver man ennå på i stor stil med å omskjære jentebarn – og syr dem igjen så de knapt kan urinere. Så er man i alle fall sikret at de er mannens eiendom fullt og helt og ikke forlyster seg med andre menn. For en u-kultur.

Den muslimske verden har også andre ordninger, blant annet kler man kvinnene inne for å skjule det meste så ingen annen mannsperson skal forlyste seg i skuet og fristes til et #metoo. Kvinna får selvsagt ikke kjøre bil – for da kan hun jo komme helt på avveier. Og skal hun ut, så skal hun ha sikkerhetsvakt – og skulle hun ta seg små friheter, risikerer hun offentlig steining halvt nedgravd på en offentlig arena. Nok en sikkerhetsordning er flere koner i full dekning i kjetting etter mannen!

Europa har heller ikke vært helt bort for å sikre sin eiendom og fremtid. På museer kan man i dag beskue noe så ufattelig som et kyskhetsbelte – som mannen låste på kvinnen sin når han reiste bort for lengre tid. Krenkelser som måtte forekomme, ble effektivt ryddet opp i ved at mannfolka ordnet med blodhevn.

Et interessant glimt inn i den dødelige kampen har vi fra trettiårene da en sufragett (datidens likestillingskjempere) prøvde å dytte W. Churchill foran et innkommende tog. Kona forsvarte mannen sin med en paraply og «Den vestlige sivilisasjons redningsmann» ble reddet og vi med ham noen få år senere.

Det finnes stort sett bare en noenlunde menneskeverdig kultur med frihet, fred og bærekraft hvor begge kjønn har fullt menneskeverd uten denne forferdelige kampen mellom kjønnene med forskjellige metoder, og det er der hvor deler eller hele den judeo-kristne tro og tenkning har kommet inn og skapt en ny og helt annen kultur. Men nå har også den blitt undergravd av en teologi som har trukket seg tilbake fra Sannheten og ikke våget å forkynne hele Guds råd til liv og salighet. Dessuten har Satan skaffet seg et vel utspekulert ideologisk system av politisk korrekthet fra Frankfurterfolkene, bestående av ideene fra Den franske revolusjon, Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen. (Ap. 1923 og 68-erne) De har gjort en effektiv, men forferdelig jobb med å underminere basis for den vestlige sivilisasjon, den kristne tro og tenkning om det «første riket» familien – hjemmet med mann og kvinne og barna i frihet og fred.

Nå vil i økende grad kvinner leve med kvinner og menn med menn som selvsagt er natur- og bibelstridig – og få spør hvorfor en slik kultur utvikler seg. Hvorfor ryker båndene av agape og eros mellom mann og kvinne, og staten tar over de få barn og fremtiden på vei bort fra frihet og inn i en totalitær stat. Hvorfor gir gutta opp og dreper seg seks stykker hver måned – og lite barn har vi fra før – 1,62 barn per fertil kvinne (2017, Oslo 1,50 barn). Det spår nasjonalstatens undergang. Importen kan rette litt på det (men tall fra 2017 viser at her er for mange arbeidsuføre) – men det blir en annen kultur som knapt 8.-marsjerende vil ha.

Det var ikke slik bare for noen få titalls år siden. Da hadde vi det godt selv om det ikke var fullkomment. Det Utopia man nå tror på, er som alle utopiaer, en hildring som forsvinner og en aldri når – men da sitter en igjen i ruiner som nazistene – de velutdannede tyskere gjorde.

Det ideologiske opplegget kan vi ikke komme inn på her, men i januar 1978 talte prof. E. Danbolt til alle generalsekretærene i de kristne organisasjoner på Geilomøtet om Likestillingsloven som er et ektefødt «barn» av Frankfurterne. Da fortalte han de at dette var en «totalitær fullmaktslov» som kom med det nye «kjønnsrollemønster». Reaksjonen har vært mer tilpasning enn kamp. Så er vi der vi er i dag – med et samfunn som smuldrer under bena på oss alle – til jubelskrik av de «intetanende» togforførere – som nok stilner når konsekvensene favner en og ikke ektefellen og barna.

(Kommentar-avisa.no)