Nyheter

Tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Finnmark Dagblad døde tirsdag 3. juli 2018. Han ble 80 år.

Nilsen var også ansvarlig redaktør i Nordlys og Dagningen. Han var stortingsmedarbeider for Arbeiderbladet. Han arbeidet også i NRK.

Nilsen bodde i Hammerfest.

Av Vidar Norberg

(Desember 2016): Dette er historien om lederartikkelen i Nordlys skrevet av en dansk israeler på fisketur, historien om hvordan Dagbladet avslørte at norsk politi leverte jødene til nazistene. Og hele historien om hvordan Arbeiderbladet i Oslo og Aktuelt i Danmark forfalsket Richard Oestermanns rapport om massakren i Sabra og Shatilla i Libanon.

Før sin død skrev Richard Oestermann memoarene om sine nesten 50 år som korrespondent i Midt-Østen. Det var noen historier som ble utelatt.  Før hans død ble noen av historiene tatt opp på bånd under kaffen i Oestermanns redaksjonshjem. Dette er historiene som Oestermann aldri fikk lese igjennom eller godkjenne.

Fisketuren med Nordlys

Historien om Nordlys kalte han selv for en turisthistorie. Den står ikke i memoarboken. Men det er også en historie om en annen tid i norsk presse da Israel hadde et godt rykte.

–Jeg hadde besøkt både Lappland og Narvik før. Jeg skrev for mange norske aviser. En av dem var Nordlys i Tromsø under sjefredaktør Reidar Nilsen, fortalte Oestermann.

–Nilsen sa til meg at «du må skrive dagens leder om hva som skjer med russerne og egypterne. Kaster egypterne ut russerne. Kom med en forklaring. Skriv en leder.»

–For en invitasjon. Jeg skrev lederen, mintes Oestermann.

Han husket at i Tromsø var husene malt i alle slags farger. Men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på Oestermann, var fisketuren.

–Reidar Nilsen inviterte åtte– ti personer med i sin båt. Det var sommer og klart i mange dager. Vi sa farvel til Norge, små hus og fiskevær og satte kursen mot «Nordpolen». Vi fikk masse fisk. Vi fikk også en svær måse med vingene fast i garnet. Den var full av frykt og bet. Men med store hansker ble den tatt løs og fløy av sted.

–Jeg var ganske trøtt etter å ha vært ute i to dager i dagslys (midnattssol). Vi kom tilbake til Tromsø med fisk og eventyr, mintes Oestermann.

Han arbeidet vel i et par år for Nordlys.

–Hvorfor sluttet du?

–På grunn av regn. Jeg har ingen aning, sa Oestermann som mer enn én gang har rost tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Nordlys.

Avsløringen i Dagbladet

Richard Oestermann var kanskje en av de aller første journalister som satte søkelys på politiets innsamling av jøder til den tyske okkupasjonsmakten. Oestermann var god venn med tidligere utenriksredaktør Karl Emil Hagelund i Dagbladet.

–Jeg møtte en norsk professor fra New York (Samuel Abrahamsen, red. anm.). Han fortalte at han hadde beviser for at norsk politi leverte jødene på kaia i Oslo til tyskerne for deportasjon. Jeg fikk sjokk. Sa jeg hadde hørt rykter om det, men han svarte at han hadde beviser. Så kontaktet jeg Dagbladet, men sa at jeg ikke kan skrive om hva nordmenn gjorde mot norske jøder.

Svaret fra Dagbladet var kontant.

–Om du vet dette og ikke skriver om det, er du ikke journalist.

Oestermann forklarte at det underforstått betød at han ikke er journalist i Dagbladet. Han syntes det var tøft. Neste dag sto artikkelen på en fullformatside i Dagbladet. Han var nesten syk av frykt over det han hadde skrevet.

–Det kom mange leserbrev om saken. Folk sa det var bra at sannheten kom frem til slutt.

Samuel Abrahamsen ble født i Trondheim. Han er kjent for boken «Norway’s respons to the Holocaust, a historical perspective (Norges respons til holocaust, et historisk perspektiv). Ifølge boken har han studert ved Universitetet i Oslo. Han er professor emeritus ved Brooklyn College og har hatt tilknytning til City University of New York.

Arbeiderbladet og Aktuelt

Sommeren 1992 gikk Israel under forsvarsminister Ariel Sharon inn i Libanon for å drive ut terroristorganisasjonen PLO. Da president Bashir Gemayel fra Falangistpartiet ble drept, gjennomførte falangistene en massakre i den palestina-arabiske flyktningleiren Sabra og Shatilla nær Beirut. 700–800 mennesker ble drept. Saken vakte stor oppsikt i Israel. En granskningskommisjon under ledelse av tidligere høyesterettsdommer Yitzhak Kahan ble nedsatt.

–Kahan-kommisjonen sa i 1983 at det var falangistene som var direkte ansvarlig for massakren, men Israels forsvar og politikere hadde et indirekte ansvar. Jeg sendte min artikkel til Arbeiderbladet i Norge og til Aktuelt i Danmark. Som om det var koordinert, droppet begge ordet indirekte og skrev at israelske politikere og militæret var ansvarlige, hvilket de ikke var. Jeg fikk sjokk da avisene kom. Det sto under min byline som folk oppfattet som «Moseloven».

Richard Oestermann reiste til København og Oslo for å snakke med begge sjefredaktørene om den forvrengte historien. Han oppdaget at de ikke var flau over historien.

–Kan vi ta en rettelse, spurte Oestermann.

Det ville de ikke fordi det var gått for mange uker. Svaret ble nei.

–De ville ikke vekke en sovende hund. Slik var det også i Norge, og historien som var omskrevet, ble ikke rettet opp.

–I Jerusalem oppdaget jeg at flere journalister, både i Holland og Tyskland, hadde fått sine historier endret. De hatet Israel og ville at Israel skulle ta seg så dårlig ut som mulig. Israel ble gjort ansvarlig. Det var en sjokkerende erfaring. Det var flere som var i samme båt, sa Oestermann som dekket Libanon-krigen.

Oestermann mente at dette var historieforfalskning.

Han tok en gang et oppgjør med Västmanlands Läns Tidning utenfor Västerås, hvor utenriksredaktøren droppet noen avsnitt hvor israelske talsmenn tok til gjenmæle mot palestina-arabiske insinuasjoner om at Israel i Gaza tok en tredjedel av alt land og brukte en tredjedel av alle vannressurser.

–Sjefredaktøren beklaget dette, sa Oestermann i et foredrag i Danmark.

Små aviser har rettigheter

Det er ikke bare Oslo-aviser som har trykket Oestermanns artikler fra Israel og Midt-Østen. Oestermann har levert artikler til aviser i både Kristiansand og Bergen. I mange år kom hans fakser fra Jerusalem til Dagens redaksjon i Bergen. Oestermann fortsatte i Norge IDAG. Det kan nok hende at små aviser, som Norge IDAG, er blitt oversett, men da har Oestermann varslet Norges ambassade i Tel Aviv og sørget for at mindre aviser blir varslet om begivenheter. Men Kristelig Folkeparti klarte heller ikke Oestermann å ordne opp med. Da Dagfinn Høybråten kom på besøk, ba både Karmel Israel-Nytt og Norge IDAG om intervju med KrF-lederen. Det ble avslått, men NRKs Sidsel Vold fikk all den tid hun trengte.

For en journalist som ble 89 år og skrev nesten helt til det siste, ble også alderen et spørsmål i en avis i Sverige.

–Da min svenske redaktør fikk vite min alder, sa han «UT. Du er for gammel for oss.» Jeg synes det er for dumt. I Norge og Danmark var det en helt annen holdning. Jeg var glad for lønnspåslag (i Norge IDAG, red. anm.), sa Oestermann.

Han mente at om man er gammel og ved god helse, er det en ressurs med kontakter, kunnskap og erfaring.

Spørsmålet om en jøde kan være journalist i Midt-Østen, kommer fra tid til annen opp.

–Noen tenker at det er en ulempe, og at man er partisk for Israel. Jeg sier nei. En jødisk journalist i Israel har kunnskap om Israel og jødisk tanke. Han vet mer enn en som bare kommer innom og tror at han kan alt. Jeg tror at det er viktig å ha en mann med en slik bakgrunn her, sa Oestermann.

Før i tiden benyttet journalister expressbrev, telex og faks for å få frem sitt stoff til avisene. Nå er det mange som skriver av fra internett. Er det fortsatt rom for den gamle korrespondenten?

–Det er viktig at en journalist forlater sitt hjem, går ut og putter fingeren i jorden for å føle hvor han er, snakker med folk og ser hva som skjer. Man må ikke være redd.

Oestermann var og ble dansk, meget stolt av Danmark og dansk kultur. Han kunne synge den danske sangen «Jeg er havren», som også norske barn lærte i skolen. Likeså stemte han etter en morgenkaffe i sangen «I østen stiger solen op, den spreder guld på sky». Det gjorde den for Oestermann i Midt-Østen.

–Jeg er glad for min gode skjebne. Jeg har vært velsignet med mange historier, sa Oestermann.

De historiene han selv anså som best, står i hans memoarer på dansk, norsk og engelsk.

—

—

Journalistikk fra en annen tid

(Desember 2016): –Før var det tid til grundig gjennomgang og analyse av begivenhetene. Nå er det er blitt en overfladisk journalistikk. Det var annerledes i Richard Oestermanns tid, sa fotograf David Rubinger da boken «Me and The Middle East» fra Gefen Publishing House ble presentert i Jerusalem.

–Gamle dager er alltid bedre når man ser dem i retrospektiv. Jeg har nådd den alderen hvor jeg ser det slik. Mange journalister og de fleste fotografer hadde en annerledes tilnærming til arbeidet. Det var et grundigere blikk på hendelser, og det var analyser, kanskje fordi vi hadde tid. Moderne journalister har dessverre ikke tid. Nå er det internett… Journalister i dag er begrenset til ti sekunder på TV eller en internettsak på 35 sekunder. Alle nyhetssaker er gamle etter sju minutter. Man har ikke tid til å gjøre det man finner i Richard Oestermanns bøker. Der er det en dyp følelse og møte med mennesker, hvor alt fra deres liv til politikk beskrives og forklares for offentligheten.

–Vi var privilegerte som kunne se dypere på hendelser i en videre horisont. Det var slik vi rapporterte. Den nye teknologien har gjort nyhetene til noe veldig overfladisk. Den har gitt adgang til stemmer som ikke burde komme frem. De som er i min profesjon, må tjene dem og det er veldig trist, sa Rubinger som var glad for at både han og Oestermann fikk tjene i en annen tid.

Norges tidligere ambassadør i Tel Aviv, Svein Sevje, beskrev under bokpresentasjonen Oestermann som en som alltid sjekket sine kilder og spurte hva som skjer.

—

—

Den gamle korrespondent

Etterord:

(Desember 2016): Richard Oestermanns journalistliv er også en historie om et pressehistorisk skifte som gikk fra vennlig til avmålt og dels mer fiendtlig holdning til Israel og det jødiske folk.

I dag ville det nærmest vært utenkelig at en jødisk journalist fra Israel hadde skrevet lederen i Nordlys før han dro på fisketur med redaktøren. Det er nå pressefolk som stiller spørsmål om jøder i Israel kan være journalist for en norsk avis. Det er heller få spørsmål som reises om journalister med et arabisk navn i den arabiske eller israelske verden.

Richard Oestermann tilhørte den israelske venstresiden med tro på Oslo-avtalen. Men når Oestermann kom på besøk til Norge, ble han ikke nødvendigs oppfattet som en på venstresiden i israelsk politikk, men det virket som om han kanskje nærmet seg over sentrum mot høyre. Det skyldes nok endringene som har vært i det norske samfunnet, hvor selv israelere i sentrum blir oppfattet som litt til høyre og nybyggere stemplet som mennesker som opptrer i strid med folkeretten.

Mange utenlandske aviser i Israel har stengt sine byrå, og korrespondentene har dratt hjem på grunn av lite penger. Tilbake i hjemmeredaksjonene sitter journalister og skriver «innsiktsfulle» historier langt fra begivenhetene. Det blir fortalt om et journalistisk følge som var oppe på Oljeberget og spurte hvor de var før rapporten ble laget. Mange har kanskje ikke en gang vært i en bosetning, men skriver om eller mot dem.

Den gamle garde sjekket sakene sine både en og to ganger. Oestermanns motto var «If in doubt – out». Er det tvil, så ut med opplysningene eller saken. I dag gjelder det å være først.

Korrespondentene i Oestermanns tid var alltid på farten, ute der det skjedde for å se før de skrev. Nå skrives det ofte uten at man ser det som skjer.

Richard Oestermanns historier er artige fortellinger, både for den som er interessert i journalistikk og levd liv i Israel og Midt-Østen. Uten å ha lest alle tre bøkene, så er trolig den danske versjonen best. Det var hans morsmål. Det var slik han skrev flere tusen artikler.

Før Oestermann skrev sine memoarer, sa han at han ikke kunne skrive dem, for han kunne ikke fortelle alt. Det ble et utdrag. Noen historier er nå glemt for all tid, slik han selv ønsket det.

Vidar Norberg

(Artiklene er tidligere trykket i Karmel Israel-Nytt nr. 24, 15–31. desember 2016.)

Av Vidar Norberg

(3. juli 2018): Tidligere stortingsmann Johan J. Jakobsen fra Spillum døde den 30. juni, 81 år gammel.

Jakobsen var innvalgt på stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1973 til 2001. Han var også formann i Senterpartiet. Jakobsen tok til orde for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne samarbeide med en Høyre-regjering. Jakobsen var samferdselsminister i Kåre Willochs regjering og kommunalminister i Jan P. Syses regjering.

Johan J. Jakobsen var også med i politikken i en tid hvor Norge måtte ta stilling til både EØS- og EU-medlemskap. Senterpartiet var mot begge deler. Spesielt var kravet om nasjonal kontroll over Norges rike fiskeressurser viktige.

I sin bok mot strømmen skriver Johan J. Jakobsen:

«EØS-avtalen innebar en bedre markedsadgang for fisk og fiskeriprodukter, men ikke fri adgang som Norge hadde krevd. Når Sp stemte samlet imot, skyldtes ikke det at vi ikke så en del fordeler med avtalen. Men vi mente at den politiske prisen var altfor høg: Vår økonomiske handlefrihet ble svekket, Norge måtte gi opp viktige prinsipper i vår konsesjonslovgivning, vi hadde forpliktet oss til å ta inn i vårt lovverk en rekke direktiver som EF hadde vedtatt – og som EF ville komme til å vedta, og vi hadde avgitt fiskekvoter til EF, mot sterke protester fra Kyst-Norge.»

Jakobsen skriver videre at EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget den 16. oktober 1992, etter en to dagers debatt. Resultatet var gitt. KrF hadde i innstillingen varslet at partiet ville støtte avtalen. Med 131 mot 34 stemmer godkjente Stortinget EØS-avtalen. Mindretallet besto av gruppene til SP, SV og tre representanter fra KrF og to fra FrP og fiskeren Rolf Bendiksen fra Ap. Det manglet åtte stemmer på at avtalen ble forkastet.

Johan J. Jakobsen var med på å løfte frem Anne Enger Lahnstein som ble selve EU-dronningen etter at kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske union var vunnet. Hun var i liket med EU-motstandernes leder Kristen Nygaard åpen for alle som deltok i denne kampen. Den samlet alt fra kommunister til bedehusfolk med Dagen-redaktør Arthur Berg som antydet at EU kunne være en forløper til Dyret i Johannes åpenbaring eller Antikristen.

–Vi i Senterpartiet knøt oss når «Dyret i Åpenbaringen» ble brakt på bane, skriver Jakobsen i en setning om den saken i sine memoarer.

For de aller fleste vil nok Johan J. Jakobsen bli husket som en veldig trivelig politiker.

–Johan J. Jakobsen var lun, jordnær og brennende opptatt av å snakke hele Norges sak. Han hadde alltid et godt og uslitelig humør. Jakobsen var en politiker som folk var glad i på tvers av politisk tilhørighet, sa partileder Trygve Slagsvold Vedum i en pressemelding fra Senterpartiet.

–Ikke bare virket han samlende innad i partiet. Han hadde også en egen evne til å bygge broer til andre partier. Både i regjering og i opposisjon var han en mester i å forhandle og å finne løsninger. Løsninger som gav ham og Senterpartiet stor innflytelse i norsk politikk. Det var en glede og ære for meg å kunne gi Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannen, til Johan i 2017. Mye av hans arbeid høster både landet og Senterpartiet fruktene av i dag. Hans innsats og evne til å løfte andre var avgjørende for at det ble et klart nei til norsk EU-medlemskap i 1994, sa Trygve Slagsvold Vedum.

–Du skapte historie, sa statsminister Benjamin Netanyahu da han tok imot prins William i Jerusalem.

Prins William er nummer to i arverekkefølgen til den britiske tronen.

Hertugen av Cambridge var den første kongelige brite som kom på offisielt besøk til Israel siden det britiske mandatet tok slutt i 1948.

–Velkommen til Israel, et stort historisk besøk, sa Netanyahu den 26. juni 2018.

Oldemors grav

Prince William besøkte gravstedet til sin oldemor Alice av Battenberg som ble 84 år. Hun var en kristen som ønsket å bli begravd i Jerusalem. Etter sin død i London i 1969 ble hun begravd i den russisk-ortodokse Maria Magdalena-kirken ved begynnelsen av Oljeberget.

Alice  av Battenberg var gift med prins Andreas av Hellas og Danmark i 1903 og var derfor prinsesse av begge land.

I Israel er hun mest kjent fordi hun under den andre verdenskrig reddet enken og to barn til Haimaki Cohen i Hellas fra holocaust. Han var et tidligere parlamentsmedlem fra Tricala i Nord-Hellas. Tyskerne ble mistenksomme og forhørte prinsessen som skjulte jødene i sitt hjem. Alice var faktisk hørselssvekket og lot som hun ikke forsto noe. Nazistene lot henne da være. Prinsessen er av Holocaust-museet Yad Vashem i Jerusalem anerkjent som «rettferdige blant nasjonene», en ærestittel som brukes om ikke-jøder som har reddet jøder. Under møtet hos Israels statsminister Benjamin Netanyahu møtte prins William etterkommere fra Haimaki-familien som ble reddet av prinsens oldemor.

Willams far, prins Charles, har tidligere besøkt Alices grav på Oljeberget i Jerusalem, men det var ikke noe offisielt, kongelig besøk i Israel. Charles deltok i begravelsene til både Yitzhak Rabin og Shimon Peres.

Til hellige steder

Prins William besøkte de hellige steder i Jerusalem. Som turister flest gikk han til utsiktsplassen på Oljeberget for å se utover Jerusalems gamleby Tempelplassen i midten. Han var også oppe på Tempelplassen. Prinsen var iført kipa på hodet da han ba ved Vestmuren. Han skrev seg inn i gjesteboken: «Må fredens Gud velsigne denne region og hele verden med fred.» Det ble også besøk til Den hellige gravs kirke.

Prinsen besøkte Tel Aviv og gikk på stranden som folk flest. Noen ble nok ganske overrasket da de oppdaget at det var arvingen til den britiske trone som promenerte i Israels gater.

Politisk besøk

Det ble ikke noe møte mellom prinsen og Jerusalems borgermester Nir Barkat. Britene ville møte borgermesteren utenfor bygrensene, men det avslo Nir Barkat som krevde møtet i Jerusalem.

Jerusalem-minister Zeev Elkin, som stiller opp i borgermestervalget, sa at det var beklagelig at britene hadde lagt politikk inn i besøket. Han minnet om at det forente Jerusalem har vært Israels hovedstad i 3000 år. I 1980 erklærte Israel sin suverenitet over hele Jerusalem som ble frigjort under seksdagerskrigen i 1967. Det britiske konsulatet beskrev den østlige delen av Jerusalem som «det okkuperte Palestina».

Den britiske tronarvingen besøkte også de PLO-kontrollerte områdene og Abu Mazen i Ramallah. Ifølge Jerusalem Post var de sinte fordi han ikke ba om unnskyldning for Balfour-deklarasjonen fra 1917. Erklæringen la det folkerettslige grunnlaget for et jødisk hjemland i det britiske mandatområdet Palestina.

Politikk & historie

Forholdet mellom Israel og Storbritannia har vært både varmt, kaldt og komplisert. Jødene gikk inne i Storbritannias militære styrker som støttetropper under den første verdenskrig. Jødisk etterretningsaktivitet var en av årsakene til at britene klarte å jage tyrkerne ut av Beersheba i 1917 og frigjorde landet. Britene favoriserte araberne og da jødene vendte seg mot britene skar det seg.

Prinsen bodde i Jerusalem på det historiske hotellet King David. Dette var det britiske hovedkvarteret da Storbritannia styrte området fra 1917 til 1948. Hotellet ble sprengt i luften av den jødiske motstandsbevegelsen som smuglet sprengstoffet inn i sju melkespann. De ringte opp og ba britene evakuere hotellet, men det ble ikke gjort. Ladningen drepte 91 mennesker. Det var senere statsminister Menachem Begins motstandsbevegelse Irgun som sto bak. Begin var lenge var ettersøkt av det britiske imperiet.

Flere har forsøkt å svare på hvorfor britene nå velger å gjennomføre et offisielt besøk til Israel. Kommentarskribent Liat Collins skrev i Jerusalem Post at det britiske kongehuset til nå har avstått fra å besøke Israel av frykt for å provosere den arabiske og muslimske verden, men i dag er det klart at selv kongedømmet Saudi-Arabia har felles interesser med Israel.

Margaret Thatcher besøkte i 1986 statsminister Yitzhak Shamir. Hun representerte valgområdet Finchley og hadde et sterkt forhold til det jødiske samfunn i Storbritannia.

Det fem dager lange besøket i Midt-Østen startet hos kong Abdullah i Jordan.

Av Vidar Norberg

(26.06.2018): Recep Tayyip Erdogan vant presidentvalget i Tyrkia, søndag. Han fikk 52,59 prosent av stemmene. Utfordreren Muharrem Ince fikk 30,64 prosent av stemmene. Det var i alt seks kandidater som stilte i presidentvalget, meldte det offisielle nyhetsbyrået Anadolu i Tyrkia. De offisielle tallene kommer senere.

Dette var første gang at tyrkerne valgte president, etter at det i 2017 ble knapt flertall på 51,4 prosent for å gå over til styresett med president. I det nye systemet forsvinner statsministeren. Erdogan blir nå regjeringens leder. Han kan oppløse nasjonalforsamlingen og utlyse nyvalg. Mange mener han kan øve innflytelse på domstolene i landet.

–Det nye regimet som starter i dag, er en stor fare for Tyrkia. Vi har nå fullt ut fått et regime med énmannsstyre, sa Erdogans rival Muharrem Ince i Det republikanske folkepartiet (CHP) på en pressekonferanse ifølge Reuters.

Erdogan har gjort det klart at det ikke blir aktuelt å gå tilbake til det som en gang var. Han ser på sin politikk som en modernisering av Tyrkia. Andre mener at landet går i islamsk retning og beveger seg langt bort fra grunnleggeren Mustafa Kemal Atatürks sekulære stat som ble opprettet den 29. oktober 1923 på ruinene av det ottomanske muslim-imperiet.

En islamist

–Erdogan er en islamist, hans utenrikspolitikk er islamistisk, han støtter Iran og Hamas, han har et dypt inngrodd hat mot Israel og jødene. Dette har gjort ham til en leder i den muslimske verden, sa Emmanuel Navon til Jerusalem Post.

Navon har tilknytning til Jerusalem Institute for Strategic Studies og foreleser ved Tel Aviv universitet og Herzliya Interdisciplinary Center.

–Dess mer aggressiv han er mot Israel, dess mer blir han sett på som den eneste lederen i den muslimske verden som sier ifra og er villig til å konfrontere USA og Israel, sa Navon.

I en analyseartikkel i Jerusalem Post påpekte Herb Keinon at Erdogan under valgkampen midlertidig utviste Israels ambassadør fra Ankara, og hjemkalte sin egen ambassadør på grunn av opprøret i Gaza mot Israel. Keinon skrev videre at mens det var noen som mente at Erdogans utvisning skyldtes valgkampanjen, så er det få i Jerusalem som tror at forholdet mellom de to land vil  nevneverdig forbedret.

Likevel er det økonomiske forbindelser mellom landene. Flyselskapet Turkish Arilines tjener på stor trafikk til Israel, mens El Al ikke kan fly til Tyrkia fordi de ikke får opprettholde flyets sikkerhetskontroll.

Parlamentsvalg

Samtidig med presidentvalget var det også valg til parlamentet med 347 mandater. Erdogan fikk flertall i nasjonalforsamlingen.

Det var tre politiske blokker i parlamentsvalget. Folkets allianse fikk 53,66 prosent av stemmene. Denne alliansen ledes av Erdogans islamistiske parti som kalles Rettferdighets- og utviklingspartiet.

Den andre blokken, Nasjonal allianse, fikk 33,94 prosent av stemmene. Det ledes av Inces sekulære parti CHP. Kurdernes HDP-parti fikk 11,7 og kom dermed over sperregrensen på 10 prosent. Partiets leder sitter fengslet. Andre partier fikk 0,7 prosent.

Tyrkisk demokrati

Valgdeltakelsen var på 87 prosent. OSCE, som overvåket valget, siterte opposisjonen som sa at ikke alt gikk som det skulle. Tyrkiskpolitikk.no skrev på sin nettside at det var valgfusk i en del stemmelokaler, men omfanget virket for lite til å ha hatt effekt. Ince sa at det ikke var store avvik i opptellingen.

Erdogan hadde ifølge rapportene nesten all presse på sin side i valgkampen.

Enkelte spør også hvor fritt Tyrkia er. Siden forsøket på statskupp i 2016 er 150.000 mennesker blitt arrestert. 110.000 er blitt avskjediget fra sine stillinger. Erdogan har sørget for store utrenskninger i militæret som tidligere var en garantist for det tyrkiske demokratiet.

Tyrkia har ifølge BBC rundt 79,5 millioner innbyggere. Det er et land på 779,452 kvadratkilometer. Forventet levetid er 72 år. Pengeenheten er lira. Den har ifølge Reuters tapt 19 prosent av sin verdi siden januar 2018.

Gammel strid

Gaza har vært en svært viktig symbolsak for Recep Tayyip Erdogan i stridighetene med Israel. Det er et landområde som bidro til at det gamle ottomanske imperiet falt under den første verdenskrig.

I første verdenskrig (1914–1918) var Tyskland, Østerrike-Ungarn og Tyrkia alliert mot Storbritannia, Frankrike, Russland og Serbia. Russerne fikk store vansker på østfronten. Tyrkerne rykket frem fra syd.

Britene ville holde russerne med i kampene og sendte forsyninger gjennom Dardanellene og Bosporos-stredet. Den britiske marinen angrep Dardanelle-halvøya. De fikk med seg den første jødiske hær på 2000 år i støtteoppdrag i slaget om Gallipoli. Men britene forsto at de ikke kunne ta halvøya fra sjøen og trakk seg ut i 1916. Tyrkerne trodde de var uovervinnelige og rettet øynene mot Suez-kanalen, britenes vannvei til India. De neste slag mot tyrkerne sto i Gaza. Britene ble kastet tilbake. Jødene fikk overtalt britene til å angripe det ottomanske imperiets styrker i Beersheba som ble tatt 31. oktober 1917. Det var begynnelsen til slutten for tyrkernes ottomanske muslimske imperium, går det frem av boken «Anzacs & Israel, A Significant connection) av Kelvin Crombie.

Erdogan har støttet Hamas’ kamp fra Gaza mot Israel. Det tidligere tyrkiske skipet Mavi Marmara forsøkte å bryte den israelske maritime blokaden av Gaza. Ti terrorister ble drept da Israel bordet skipet 31. mai 2010. Erdogan reagerte med sinne og ville ikke gjenopprette de vanlige diplomatiske forbindelsene med Israel før Israel betalte 20 millioner dollar. Til tross for betalingen har forholdet vært dårlig. Nå er det flere som mener at Erdogan tar Tyrkia med seg i gamle historiske muslimske spor.

(22. juni 2018): En stor laks på rundt 13 kilo ble tatt i Repparfjordelva i Kvalsund, fredag.

Dette er trolig den største laksen hittil i år.

Fangstene hittil i år har vært dårlig. Det skyldes dårlig vær med mye vind. Det har vært vanskelig å få flua ut i elva.

Kommunalminister Monica Mæland (H) tok en søt hevn, bare kort tid etter at flertallet i Finnmark fylkesting sa nei til å oppnevne en fellesnemd som skal legge ned Finnmark fylke.

Etter planen skulle Troms få 19 representanter, mens Finnmark skulle ha 17 representanter. Mæland skrev i en pressemelding at Finnmark nå får ni representanter.

–Dette gjør fellesnemnda beslutningsdyktig selv om fylkestinget i Finnmark ikke følger opp Stortingets vedtak, sier Mæland.

Mæland ble nødt til å svelge en liten bitter pille. Fellesnemdas første møte skulle vært avholdt fredag 22. juni. Møtet er nå utsatt fra 22. juni til 13. august.

I pressemeldingen fra Mæland het det at Troms har gitt uttrykk for at de ønsker å utsette det første møtet i fellesnemnda til over sommeren, slik at de får tid til å sette seg inn i den nye forskriften.

–Det har jeg stor forståelse for. Jeg har derfor besluttet å avlyse det planlagte møtet fredag og kaller i dag inn til nytt møte 13. august, sier Mæland.

–Jeg synes det er beklagelig at Finnmark fylkesting ikke vil være med å ta viktige og strategiske beslutninger i fellesnemnda. Finnmark er tjent med å delta i dette arbeidet, sier kommunalminister Monica Mæland. Departementet endrer i dag sammenslåingsforskriften, slik at antall medlemmer i fellesnemnda blir fordelt etter innbyggertall.

(21.o6.2018): Flertallet i Finnmarks fylkesting stemte torsdag nei til å velge representanter til fellesnemda med Troms. Flertallet ville følge Finnmarks befolkning hvor 87 prosent i en folkeavstemning sa nei til sammenslåing med Troms.

–Vi håper at hele sammenslåingsprosjektet mellom Troms og Finnmark blir reversert, sa fylkesordfører Ragnhild Vassvik til iFinnmark.

Flere stilte i debatten spørsmål om hvor veien går etter vedtaket.

–Veien videre er å drive Finnmark fylke til folkets beste som vi har gjort det de siste hundre år, sa Ståle Olsen fra Arbeiderpartiet.

Fylkestingsmøtet var på Scandic hotell i Alta.

Her er vedtaket:

«Finnmark fylkesting sier nei til oppnevning av Fellesnemnd

Finnmark arbeiderparti, Sosialistisk venstreparti, Miljøpartiet de grønne og Senterpartiet viser til gjennomført folkeavstemning i Finnmark 14. mai i år om tvangssammenslåing av Finnmark og Troms. Et overveldende flertall på 87 % av befolkningen i Finnmark stemte NEI til en slik sammenslåing. Dette er et sterkt mandat og veien videre må gjenspeile dette.

Arbeiderpartiet, Sosialistisk venstreparti, Miljøpartiet de grønne og Senterpartiet har i Stortinget sagt nei til tvangssammenslåingen to ganger. Sametinget er også mot tvangssammenslåingen. Forslagsstillerne viser videre til partienes og fylkestinget i Finnmark sine tidligere vedtak i spørsmål knyttet til regionreformen. Fylkestinget i Finnmark har ikke endret holdning og vil si følgende til spørsmålet om Fellesnemnd:

Det knytter seg stor usikkerhet til hva regionreformen og en tvangssammenslåing med Troms vil innebære for Finnmark. Ikke minst gjelder dette nye oppgaver, ledelse, arbeidsplasser, makt og myndighet for Finnmark.

Fylkestinget sier etter dette nei til oppnevning av Fellesnemnd.

Alta, 21. juni 2018»