Hilsen fra Finnmark
(FOTO-MINNER): Dette søndagsskolebildet er fra arkivet til tidligere sogneprest i Nordkapp, Olav Berg Lyngmo. Bildet viser barna som synger «Hvem har skapt alle blomster». Bildet er tatt i Honningsvåg kirke i 1986. (Ukjent fotograf)
(KOMMENTAR): USA skal være urolig over at kineserne bygger en ny havn for Israel i Haifa. USA tilbød seg å sende kystvakten for å sjekke om kineserne plasserer elektronisk utstyr som kan registrere hvor USAs flåte befinner seg. Israelerne avslo. USA har på sin side truet med at landets sjette flåte kan slutte med å benytte havna i Haifa. Det ser ifølge presesen ut som USA kan få et enda mer tilspisset forhold til Kina og president Xi Jinping under president Joe Biden. Kinesiske fly har vist sine militære muskler i forhold til Taiwan, og USA har svart med å sende til to hangarskip i området. Nå vil USA sørge for at Israel ikke hjelper Kina med kunnskap og teknologi som de kan bruke i sin våpenindustri og kappløpet om makten. Man vet aldri hvor lenge USA er supermakten eller om de forsvinner fra verdensarenaen. Men de må kanskje bort før Gog-krigen kan komme? Det er en spenning i luften.
Russland har også kommet med råd til Israel. Utenriksminister Sergej Lavrov vil at Israel skal kontakte Kreml når de ser eksistensielle farer fra Iran. Men det er ingen grunn til å tro at Russland har vilje eller er i stand til å orde opp med ayatollaene i Iran som forsøker å forskanse seg i Syria i håp om å utslette staten Israel. Man skal huske at dette blir Magog fra Esekiel 38 som en gang skal ha Persia (Iran), Togarma og Gomer (Tyrkia), Kush (Sudan) og Put (Libya) med seg i felttoget mot Israel. Nå står Russland og Iran ved Israels grense. Når Israel så langt tilsynelatende har frie tøyler til å bombe iranske baser i Syria, skyldes det trolig president Vladimir Putins forhold til Israel. Men det ser ikke alltid ut til å være de samme som generalenes.
Forholdet mellom Den europeiske union og Israel har ofte vært bestemt av fremgang og tilbakegang i kravet om en tostatsløsning. Å dele Løfteslandet er EUs erklærte mål. Det gamle Romerriket ødela Jødeland, og dette Romerriket skal en gang komme tilbake. EU kan være en forløper for Dyret.
Samtidig ser man at gamle antisemittiske fordommer stadig viser sitt heslige ansikt i Europa. Det gjelder ikke minst forbudet mot kosher-slakting i Belgia. Det vil jo på sikt føre til at jødene må reise, blant annet fordi jødene ikke får kosherslaktet kjøtt. Norge har hatt forbud mot kosher-slakting siden 1929, og det er heller ikke mange jøder i kongeriket. Ifølge enkelte profetigranskere blir Norge med i Gog-hopen mot Israel.
Israel har en sterk posisjon i verdenssamfunnet. De er langt fremme på mange områder. Som våpenleverandør til Aserbajdsjan fikk de vist sin effektivitet da aserbajdsjanerne i løpet av kort tid slo ut armenere i Nagorno Karabakh. Amerikanerne har også skaffet seg Iron Dome (jernkuppelen) for å skyte ned fiendtlige raketter. Det sier ikke så rent lite om israelsk forsvarsteknologi.
Israel er en stormakt på jordbruksteknologi. Afrika er særlig interessert, men også arabiske land har ørken som Israel kanskje kan få til å gro. Når Gog kommer, blir Sjeba og Dedan (Saudi-Arabia) ikke med i Gog-hopen. De vil heller spørre kommer dere for å ta hærfang (Es. 38, 12).
Den israelske shekelen er ganske sterk, selv under koronapandemien. Det skyldes at mange vil investere i Israel, og pengeflyten inn til landet med de mange oppfinnelser har vært meget stor under ti år med statsminister Benjamin Netanyahu. Det er få land med bare ni millioner mennesker forunt å stadig snakke med lederne i Kreml, Washington, Kina og India for å nevne noen land. Det er nettopp Israels tilsynelatende fred og rikdom som en gang vil føre til at Gog-hopens hær kommer for å ta hærfang. Man kan ikke si når dette skjer, men bare minne om noen tegn i tiden.
Den uro som man nå ser i folkehavet, er det neppe noen løsning på. Det handler om at man går mot en avslutning av en tidshusholdning. Det er nå en etterkristen tid som følges med opprør mot Gud. Da mister man limet i en nasjon. Det blir ikke grunnlag for demokratier som ble skapt i kjølvannet av kristne vekkelser med rot i den judeokristne bibel.
Det er et tegn som er viktigere enn alle andre. Jødefolket har fått tilbake staten Israel. Et forløsningens kjennetegn. Det går mot opprykkelse. Bibelen forklarer at folk bare vil le og spotte av slik tale. Men vent og se. Det kommer også en Gog-krig, det kommer en Antikrist.
Dette er ingen profeti. Men det som skjer i verden, må man forsøke å se i lys av profetiene. Jesu profetiske prinsipp er: «Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.» Det er all grunn til å granske Skriftens profetier og verdensbegivenheter.
Lederartikkel i papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT nr. 2
Abonner på KARMEL og les mer – e-post: karmelin@netvision.net.il
Av Olav Berg Lyngmo
Aslak Johansen Eira (1916–1994) og hans hustru Kristine Mikkelsdatter Bongo Eira (1927–2014) bodde på Fossbakken. De flyttet fra Kautokeino til Lavangen i 1965. Bildet er tatt kanskje før 1970. Her står Aslak ved grensen mellom Lavangen og Bardu i Troms.
Aslak Johansen Eira møtte jeg også på Lyngseidet da Flokkmann holdt samisk-norske kirkehelger og stevner. Hans bror Olav Johansen Eira (f. 1904) hadde jeg kontakt med etter at jeg kom til Kautokeino i 1986. Dette var folk som tilhørte søndagsmenigheten og trofast på større samlinger og stevner.
Av Jørgen Høgetveit
(KOMMENTAR): Nylig er det fremkommet forslag om at ordet mor i det norske språk skal bort i likestillingens navn. I stedet skal vi få noe omtrent som fødeforeldre for mor. Det undrer en at man kan finne på noe så naturstridig og selvsagt u-bibelsk og u-norsk i ideologienes navn. Men hva gjør man ikke for å smadre den gamle kulturen med glede og bærekraft?
Da slår det meg at Norge – som er så opptatt av å være i takt med Europas kultur – nå kommer i total utakt med gammel, dyp europeisk kultur som folk lytter til med jubel som for eksempel Pavarottis Mamma. Jeg setter inn litt av teksten under som du kan lese – men helst bør du søke deg inn og høre Pavarotti synge den for store publikum på verdens store kulturscener. Når en ser og hører reaksjonen – skjønner en at «eliten i Oslo-boblen» er i total utakt med den dypere tenkning, kultur og følelser i Europa. Spør du meg synes jeg språkmanipuleringen er ganske latterlig – og slik blir nok reaksjonen hos folk flest. Men alvoret er ideologien – med sikte på kulturrevolusjon og oppløsning av familien som ligger i bunnen – og mediemakten som kan male det inn i tanke, hjerte og sinn med ødeleggende makt. Den rene hjernevask altså.
Teksten under er hentet fra Google og oversatt av Google til engelsk – og så til norsk.
Bixio: Mamma
Luciano Pavarotti
Mom, I’m so happy
Because I return to you
My song tells you
What is the best day for me
Mom, I’m so happy
Living far away why
Mom, only for you my song flies
Mom, you will be with me, you will not be alone anymore
How much I love you
—
Mamma, jeg er så glad
Fordi jeg kom tilbake til deg
Min sang forteller deg
Hva som er den beste dag for meg
Mamma, jeg er så glad
Leve langt borte, hvorfor
Mamma, bare for deg flyr sangen
Mamma, du vil være med meg, du vil aldri mer bli alene
Å hvor jeg elsker deg.
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Dette er et foto av Kåfjord kirke i Alta. De to som ble halshugget ved Komsa i Alta, etter Kautokeino-opprøret i 1852, er begravet under gjerdet ved Kåfjord kirke. Dermed er de begravet både utenfor og innenfor kirkegårdsgjerdet. Deres hoder ble ikke begravet samtidig, men ble sendt til undersøkelse på Anatomisk institutt ved Universitetet i Oslo. Hodene ble senere sendt nordover. De ble begravet i 1997.
Av Olav Berg Lyngmo
(FOTO-MINNER): Disse to bildene fra 1993/94 er tatt på Økseidet. Anledningen er vel sankthansfeiring i Økseidet/Ákšomuotki. Bygdelaget Badjineanu Gilisearvi brukte å ha sankthansfeiring i den tida. Karen Siri Utsi med flere i hennes familie har vi kjent i flere tiår.
Bak fra venstre: Else Inger Anne Siri, Isak Mathis Utsi, Karen Siri Utsi og tidligere kirketolk/tolk i NSM, Ellen Sara Sandvik Moen. Foran fra venstre: Berit Marie Utsi, Kai Ante Siri, Jon Mikal Siri og Sara Inga Utsi Bongo.
Av Vidar Norberg
(NYTT): Arbeidet går med liv og lyst når Jerusalem kommune kommer for å plante trær langs fortauene i Tchernichovski-gaten i Jerusalem. Samtidig er det trærnes nyttår, tu bishvat, som benyttes til å plante trær.
–I dag planter vi 20 trær i Tchernichovski, sier Ghoul Bassam som er sjefgartner for arbeidslaget.
Og det er mange mann. Først kommer en liten gravemaskin som kan kjøre inn på fortauet selv når parkerte biler stenger veien. Den bretter opp hard asfalt der det sto et vakkert tre for noen år siden. Nå er de gamle røttene døde, og et nytt tre skal plantes.
En pose med god jord tømmes ned i grushullet i håp om at treet skal trives i sitt nye hjem i den sterkt trafikkerte gaten.
En bil med flere unge, tynne trær er på plass. Plast og striesekk som er rundt røttene, forsvinner. Treplantingen er en fest. En utvalgt kvinne får æren av å sette ned det første treet. Det fotograferes. I et av nabohusene er mannen så glad at han kommer med og byr på Snickers-sjokolade.
–Behatslacha (lykke til) og yom tov (god dag)!
Alle er glade
Arbeidskarene åpner Snickers. De får hele posen og tar en runde til. Fra en annen balkong skuer KARMEL ned. Det klappes og nikkes. Det er fest for trærne som får jord rundt sine røtter.
Raskt kommer to menn som har til oppgave å slå ned to trepinner på hver side av det nye treet. De klipper en slangebit og stikker et tau gjennom. Slangen legges om treet som bindes fast til pinnene. Trærne skal stå støtt til røttene har fått feste.
Man får knapt snudd seg så kommer en ny liten bil. Dens eneste oppgave i denne verden er å vanne. Trykkpumpen settes på. Et rør med spreder stikkes ned i bakken ved treet. Det tar ikke lang tid før vannet pipler opp og er synlig.
De første gartnermannskapene har alt rykket frem, og to nye trær er i ferd med å bli plantet. Minitraktoren svinger seg rundt som på en «femøre» og fjerner asfaltrestene i store sekker. Før man vet ordet av det, er de på den andre siden av veien for å plante trær.
–Men trenger ikke disse trærne mer vann?
–Jo, de trenger masse vann. Vi kommer én gang i uken og vanner dem, forklarer Bassam.
–Hvor mange trær planter dere?
–I går plantet vi 16 trær. I morgen skal vi plante 42 trær på Scopusberget. I løpet av ett år planter vi 6000 trær i hele Jerusalem by. Det er Jerusalem kommune som betaler, sier Ghoul Bassam.
Trærnes nyttår
Vanligvis er israelerne ute for å plante trær på tu bishvat som betyr den 15. i måneden shvat. Det er en god til for treplanting. I denne tiden kommer det ofte regn. Og det tok ikke mer enn et par dager før regnet vannet trærne i Tchernichovski den 28. januar.
I normalår er alt fra skolebarn til pensjonister og statsminister med på treplantingen i Israel. Jødisk Nasjonalfond er en stor pådriver for å få nye trær i jorda. Men i år er det litt vanskeligere på grunn av koronapandemien. Noen må se treplanting på internett. Men det gjelder ikke «gartnererene» fra Jerusalem by. De står på for fullt for å forskjønne byens fortau med trær.
I Talmud fortelles det om rabbiner Johanan ben Zakkai som sa at om man holder et ungt tre i hånden for å plante det, og det blir fortalt at «Messias er her!» så plant først treet og gå så for å ønske Ham velkommen.
Det er også vanlig å spise ulike sorter frukt som vokser i Israel på tu bishvat. Samtidig minnes man chalutzim, pionerene, som i begynnelsen av 1900-tallet kom og startet med jordbruk under svært vanskelige forhold.
I dag vokser det pærer og epler i Nord-Israel hvor det er kjølig. Bygdene i Galilea produserer fersken og aprikos. Den tropiske Jordandalen gir bananer, dadler, avokado og papaya. Ved kysten av Middelhavet er det appelsiner, druer og sitroner. Også mye annet vokser i Israel som meloner, mandler, pistasjenøtter, granatepler og poteter.
Trær er viktig i Bibelen. Alt i skapelsesberetningen ser man at trær og hage har stor betydning.
«Og Gud sa: Jorden skal la gress spire fram, og planter som sår seg, og frukttrær som bærer frukt med frø i, på jorden, hvert etter sitt slag. Og det ble slik.»
(1. Mos. 1:11)
Det sies at det første yrket var gartneryrket, da mennesket ble satt til å dyrke og vokte Edens hage. Bibelen forteller:
«Så plantet Gud Herren en hage i Eden, i Østen… Og Gud Herren tok mennesket og satte ham i Edens hage til å dyrke og vokte den.» (1. Mos. 2:8 og 15)
Å ta vare på landet med treplanting synes å være en selvsagt ting i Bibelen. Jødefolket som inntok Kana’ans land, fikk følgende beskjed fra Gud:
«Når dere kommer inn i landet og planter alle slags frukttrær, da skal dere holde deres første frukt for uren. …». (3. Mos. 19:23)
Det var også klare forordninger som tok sikte på å beskytte de livgivende frukttrærne i krigstider:
«Når du holder en by kringsatt i lang tid og kjemper mot den for å innta den, så skal du ikke ødelegge dens trær ved å skadehogge dem med øksen. Du kan ete av dem, men du skal ikke hogge dem ned. Trærne på marken er da ikke mennesker, så du skulle angripe dem også? Men de trær som du vet ikke bærer spiselig frukt, dem kan du ødelegge og hogge ned og bruke til å bygge bolverk mot den byen som fører krig mot deg, til den faller.» (5. Mos. 20:19–20)
I Jeremia 31:4–5 står det også at Israel skal bygges opp, og det skal plantes vingårder på Samarias fjell. Det kan man se i dag.
Det blir også en ny fremtid for Israel når Israel skal bli en stor fruktleverandør, om ikke før så i Tusenårsriket.
«I kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt.» (Jes. 27:6)
Mandeltreet er det tre som først blomstrer. Det springer raskt ut, og ofte før løvet. For troende er nok mandeltreet med på å minne om at Gud vil oppfylle sine løfter til det jødiske folk i Eretz (landet) Israel. Profeten Jeremia skriver:
«Og Herrens ord kom til meg, det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre. Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.» (Jer. 1:11–12)
Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL
Abonner og les mer – 500 kroner i året.
Karmelin@netvision.net.il
(Gamle bilder): Dette gamle bildet er det indremisjonspredikant Willy Gryting som er tatt. Sted og tid er ukjent, men ytterst til høyre står Helene Sandsmark, opprinnelig fra Mehamn. Hun sang ofte i kristne sammenhenger. På banneret som henger på veggen, står det «Han tar ikke glansen av livet», kanskje en referanse til Trygve Bjerkheims sang «Han tek ikkje glansen av livet»· Helene Sandsmark er nå 86 år og bor på Geilo. Om noen lesere har flere opplysninger om bildet, så send det til Finnmarkshilsen@gmail.com. (Foto: Willy Gryting)
Av Olav Berg Lyngmo
(OPPBYGGELSE): I gamle dager var det mange hester å se på landsbygda. Så kom «jernhesten», Gråtass og etter hvert mer moderne traktorer. I Sápmi var det lange reinraid på tur til kysten omkring påsketider. Det ble etter hvert nesten slutt med reinraid (flere kjørerein etter hverandre som i en bilkolonne). Snøscooteren overtok etter hvert. Noen har valgt å ta vare på kjørereintradisjonen. Kanskje er det for å kjøre rein-taxi med turister eller for å delta i reinkappkjøring?
En dag for mange år siden fikk vi se en «reinkolonne» på tur på elva i retning kirkestedet Kautokeino. Det var et trivelig syn. Reinraiden svingte av elva og kom rett mot huset der vi bodde. Det var vår gode venn Nils Mathisen Sara (1930–2016). Han «parkerte» reinene. Sledene la han opp ned for liksom å fortelle sine firbente venner at her måtte de bli en stund. Nils gikk deretter til Olaf Olsen Hættas landhandel for å gjøre innkjøp. Det tok sin tid. Etter en lang stund så vi at reinsdyrene ble urolige. De reiste seg opp, en etter en. De hadde lagt merke til at deres herre var innen synets rekkevidde. Reinsdyrene kjente sin herre, både stemmen og utseende. De kjente hyrderøsten! (I åndelig sammenheng er hyrderøsten formaning til omvendelse og tro! Matteus 3,2f., 4,17f., Hebr. 3,12f., Åpb. 2,5f.).
Lyder hyrderøsten i Den norske kirke? Der er det 12 ledere som bærer navnet av å være biskoper, men de er ikke det ifølge Guds Ord! (1Tim3,1f). De sier ikke: «Så sier Herren!» Men de sørger for å være politisk korrekte. De mistenkes for å stille følgende spørsmål: «Har Gud virkelig sagt!?» (1Mos 3,1). Og mange spør: Kan de være leiesvenner?
Jeg kom til å tenke på noen Ord av Jesus, der han taler om fårene (sauene): «Når han har fått alle sine får ut, går han foran dem, og fårene følger ham, fordi de kjenner hans (hyrde)røst; men en fremmed følger de ikke, de flyr fra ham, fordi de ikke kjenner de fremmedes røst. Denne lignelse sa Jesus til dem; men de skjønte ikke hva det var han talte til dem.» … «Men den som er leiesvenn og ikke hyrde, den som ikke eier fårene, han ser ulven komme, og forlater fårene og flyr, og ulven røver dem og jager dem fra hverandre; for han er en leiesvenn, og fårene ligger ham ikke på hjerte. Jeg er den gode hyrde, og jeg kjenner mine og kjennes av mine», sier Jesus. (Johs evg., 10,4f).
Da hyrderøsten etter hvert ble borte i Dnk, ble Nils å finne i Kvitkirka i Kautokeino. Der var han med i styret som kalte til gudstjenester i et lokale som ikke var under Den norske kirkes kontroll. Der i Kvitkirka hadde Nils og hans hustru sin faste plass! – Nils ville bli i det han hadde lært! Daværende ekspedisjonssjef i kirkedepartementet, Ole Herman Fisknes, erklærte i konventikkelplakatens ånd at slike gudstjenester var ulovlige. (Konventikkelplakaten i Danmark-Norge, innført i 1741 og opphevet i 1842).
I brevene til Timoteus begynner apostelen Paulus sin hilsen til «sin ekte sønn i troen!» Paulus har tydeligvis vært redskap til Timoteus` omvendelse. Som menighetsleder har Timoteus et særlig ansvar i kampen mot vranglæren. Apostelens formaninger gjelder også i dag: «Men bli du i det som du har lært, og som du er blitt overbevist om, da du vet hvem du har lært det av, og da du fra barndommen av kjenner de hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus. Den hele Skrift er innblæst av Gud og nyttig til lærdom, til overbevisning, til rettledning, til opptuktelse i rettferdighet, for at det Guds menneske kan være fullkommen, dugelig til all god gjerning». (2Tim 3,14–17). «For det skal komme en tid da de ikke skal tåle den sunne lære, men efter sine egne lyster ta seg selv lærere i hopetall, fordi det klør dem i øret, og de skal vende øret bort fra sannheten og vende seg til eventyr. Men vær du edru i alle ting, lid ondt, gjør en evangelists gjerning, fullfør din tjeneste!» (2Tim 4,3–5).
«For det skal komme en tid» – Denne vonde tid ble forsterket på bispemøtet 6. april 1995. Et mindretall på tre i Bispemøtet (Steinholt, Köhn og Osberg) åpnet for ansettelse av homofilt samboende i stillinger som krevde vigsling, og åpnet for forbønn for homofile som valgte å leve sammen i partnerskap. Etter hvert ble dette mindretallet på tre utvidet til å gjelde samtlige 12. Samtlige i dagens Bispemøte står på samme kurs som de tre profilerte i april 1995. Det spørres aldri mer om bibeltroskap!
I 1981 ble Olav Øygard ordinert til prest i Karasjok kirke av den siste bibeltro biskopen i Nord-Hålogaland, Arvid H. Nergård. Da følte Øygard det riktig å ha god kontakt med sin biskop. Men på lik linje med Gunnar Stålsett, så Øygard omsider at det var nødvendig med en teologisk kursendring. Selv hørte jeg på NRK Troms/Finnmark støtten Øygard ga Ola Steinholt for å få avsatt to prester i Finnmark som ønsket å følge Skrift og bekjennelse, i stedet for å følge nevnte bispemøtevedtak. Dermed fikk Øygard markert sin teologisk politiske kursendring og ble omsider vurdert kompatibel til bispestolen i nord! Mange i Kautokeino, Bugøynes og Alta, der Øygard har vært prest, er blitt dypt skuffet over Øygards kursendring! Men jeg forstår én ting! Dersom han skulle nå opp til å bli bispekandidat i nord, måtte han endre kurs! (Se: 1Mos.25,31f.).
Olav Øygard har forsterket sin politiske korrekthet! Han har fratatt sokneprest Bjarne Gustad konfirmantundervisningen i Kautokeino. Ifølge medier er det prost Egil Lønmo i Karasjok som har fått ansvaret for undervisningen. Lønmo sto frem i Ságat den 1. juni 2016 der han erklærte sin villighet til å foreta likekjønnede vigsler i Kautokeino. I Dnk spørres det ikke om synet på Skrift og bekjennelse, men om du har det korrekte politiske gangsynet, blant annet på likekjønnet «ekteskap!».
«Å våk og be, så fast I står
Mot ulven som så listig går
Og søker hvem han finne kan
Som på sin vakt ei holder stand;
Får han først hyrden i sin makt,
Er mange lam og ødelagt».
(L.rev., 209,3).
Av Vidar Norberg
(BIBELSKE FESTER): I Jerusalem startet feiring av den bibelske festen purim torsdag kveld. Den feires til minne om at Gud reddet det jødiske folk fra total utslettelse i det persiske (iranske) riket for rundt 2500 år siden.
Det mest sentrale i purim-festen er å lese «megillat Ester» eller Esters bok. Til tross for koronapandemien forsøkte folk å samles i små grupper for å lese den bibelske fortellingen sammen.
Ved en skole i Hapalmach-gaten i Jerusalem var foreldre møtt opp med sine barn for å lese Esters bok. De var kledd ut som Ester-bokens hovedpersoner. Småpikene var som dronning Ester, mens guttene forsøker å ligne jøden Mordekai. I dag er de også utkledd som politimenn og andre yrker. I tillegg er det noen som har «stygge» kostymer og ligner den onde Haman som kom til den persiske kongen Ahasverus (483 til 465 f.Kr.) og ba om lov til å utrydde alle jødene i det persiske riket som strakte seg over 127 landskaper fra Etiopia til India.
Haman var kong Ahasverus’ fremste tjenestemann, kanskje en slags statsminister. En dag oppdaget han at jøden Mordekai nektet å bøye kne når Haman skred frem, for Mordekai ville ikke bøye kne for andre enn Israels Gud.
Dronning Vasti hadde falt i kongens unåde på grunn av at hun ikke ville vise seg for stormennene som festet. Hun ble bortvist. Rikets fagreste kvinner ble plukket ut for å finne en ny dronning. Den som vant kongens hjerte, var den jødiske piken dronning Ester.
Ester hadde holdt det hemmelig at hun var jødinne. Nå ba hennes fosterfar Morderkai om at hun måtte gå til kong Ahasverus og be om nåde for sitt folk. Det var farlig, for dersom kongen ikke hevet sitt septer når noen trådte inn, var de dødsens. Jødene ba og fastet. Dronning Ester ble vel tatt imot av kongen.
Under det andre gjestebudet for kongen og Haman ba hun om nåde, om at det jødiske folk ikke måtte bli drept av den onde Haman. Kongen ble rasende og befalte at Haman selv skulle henges i galgen som Haman hadde laget for Mordekai.
Dronning Ester ba for sitt folk. Nå fikk de lov til å forsvare seg. Frykt for jødene kom over alle folk, og mange hjalp dem på den dag de skulle utslettes. Fiendene ble drept, men jødene tok ikke bytte.
I Esters bok står det at denne festen skal feires hvert år den 14. og den 15. i den jødiske måneden adar. Denne festen skal aldri opphøre. Jødene fikk påbud om å sende gjestebudskost til hverandre og gaver til de fattige. Mange sender den dag i dag kurver med søtsaker og drikke. Man finner ferdige kurver i butikkene i alle mulige slags priser.
Bibelen taler om at man skal utslette minnet om Haman. I synagoger og offentlige tilstelninger leses hele Esters bok. Hver gang navnet Haman nevnes, roper man, skrangler eller lager bråk for at ikke Hamans navn skal høres og minnes. Slik er det i synagogene. Slik var det på tilstelningen i Hapalmach-gaten, og slik er det under små samlinger i hjemmene.
På purim spiser jødene hamansører, «åznai Haman». Det er en søt småkake med fyll, for eksempel daddelfyll. Den er formet som et trekantet øre. I gamle dager fikk forbrytere skåret av ørene. Dette er Hamans ører. Andre mener at denne kaken minner om Hamans lommer (Haman-taschen) for her skulle pengene legges som han hadde tatt fra drepte jøder.
Haman regnes som en av de store antisemittene i historien. Agagitten Haman stammet fra Agag, det amalekittiske folkeslag. Det var de som forsøkte å knekke det jødiske folk under ørkenvandringen. Under slaget holdt Moses sine armer oppløftet og israelfolket seiret (2. Mos. 17, 8–16). I Bibelen blir Amalek regnet som det første blant hedningefolk for de fryktet ikke Herren (5. Mos. 25, 17–19). Bibelen forteller også at Herren vil hjemsøke Amalek, og kong Saul fikk ordre om å tilintetgjøre amalekittene (1. Samuel 15, 1–3). Han gjorde det ikke, og Saul ble forkastet av Gud og tapte sitt kongerike. Det var Simons stamme som utryddet amalekittene.
Ved hver eneste purim spør jødene hvem er Haman i dag. Det kan gis mange svar. Men for mange står Iran som en av de største trusler. De har truet med å utslette den sionistiske enheten. Iran har også forsøkt å etablere militære baser i Syria. De er blitt bombet av Israel. Nå prøver Iran også å få atomvåpen og raketter.
