Oppbyggelse

MORSDAGSHEFTE 2021 markerer Hans Nielsen Hauges 250-års minne med to store og sentrale artikler. Hauge var født i 1771 og døde 1824.  Luther og Hauge var begge sterke forkjempere for Guds Skaperordning og familien. Det er vårt fokus i Morsdagsheftet, skriver redaktør Jørgen Høgetveit i Kommentar-Avisa.no.

–Morsdagsheftet i år, 2021 går rett inn i kjernen av familien, foreldre og barn og tilknytningens fundamentale betydning. Den trues nå av blant annet Barnevernet – som endog fjerner diebarn fra MOR. Barnets tilknytning – først til mor og så til hele familien og slekta har fått stor spalteplass i dr. Brit Høgetveits grundige artikkel. Dette danner grunnlaget for de senere samfunn som bygges mer eller mindre solide. Svikter det her, raser samfunnet før eller senere. Samfunnet – hvor man har funnet sammen – oppløses. Derfor kjøp og les – for både å forstå hva som foregår og selv være rustet når slike saker kommer deg inn på livet og du må stille opp. Blant annet når politiet tramper inn i hjemmet ved akuttplassering av barna.

–Så skal Norges store gjenkristner og gründer feieres: H. N. Hauge. Han ble født i 1771 og satt inn i sin store tjeneste av Gud i 1796 ute på et jorde i Tune i Østfold. Med sin mektige Gud-gitte forkynnelse og praktiske hjelp utførte han et storverk for land og folk i dyp nød, skriver Høgetveit.

–I Morsdagsheftet har vi valgt å markere Hauge og hans betydning med ei kvinne som ætta rett ned på haugianerne på det store Fennefoss senteret her i Evje og Hornnes kommune, nemlig bestemor Jorann Høgetveit. Hun levde etter haugianernes sentrale motto: «Gudsfrykt med nøysomhet» – og latskap var ukristelig. Hennes og bestefars hjem ble et sentralt misjonshjem hvor alle seks barna ble med på himmelveien – tre av dem ble misjonærer. Her vanket mangen emissær til mat og husly i alle 40 år da bestefar – som startet Kinamisjonen – var formann.

–Så er det mye annet viktig og godt evangelisk stoff i Morsdagsheftet – som vi trygt anbefaler deg. En flott fotomontasje fra Færøyene med historisk stoff om Norgesveldet og Kong Sverre. Norge trenger dette nå! Bli med – spre ut ut Morsdagsheftet til familien, slekt, venner og kjente, skriver Høgetveit i Kommetar-Avisa.no.

Morsdagsheftet koster kr. 50,-. Og et abonnement på LYS inklusive Morsdagsheftet kr. 250,-.

–Kontakt akf-evje@online.no eller ring/SMS 90 83 43 79 så blir du med i gratis masseutsendelse til alle våre selgere. Tar du mer enn 10 stk, gir vi god rabatt og over 30 enda mer!

Disse bildene fra Kautokeino bedehus i påsken 2004 viser stor oppslutning om møtene. Det er tidligere sokneprest Olav Berg Lyngmo som har tatt bildene.

Den første blomsten på mandeltreet kom til syne nyttårsdag i Giv’at Clore-hagen som vender mot Korsets dal i Jerusalem. 

Mandeltreet har sin egen lille preken i Jeremia 1, 11–12. Gud spurte Jeremia om hva han så. Jeremia sa at ha så en mandeltre (shaked). Da sa Herren at han så rett, for Herren vil våke over (shoked) sitt ord så Han fullbyrder det.

Det spesielle med mandeltreet er at det står der nakent uten blad og blomst i den kjølige januarmåneden. Plutselig begynner blomstene å springe ut før bladene kommer, og før noe annet tre i Israel. Dette er et bilde på at selv om treet er nakent, så vil Gud våke over sitt ord slik at det raskt fullbyrdes når tiden er der.

«Og Herrens ord kom til meg og det lød så: Hva ser du, Jeremia? Jeg svarte: Jeg ser en stav av det våkne tre. Da sa Herren til meg: Du så rett. For jeg vil våke over mitt ord, så jeg fullbyrder det.»

(SPISS): Når året 2020 skal oppsummeres for Finnmarkshilsen, er det særlig et saksområde som har satt sitt preg på nettavisen. Det er samisk kristenliv. Gjennom mange historiske bilder med kommentarer har tidligere sogneprest i Kautokeino, Olav Berg Lyngmo, gitt et sjeldent innblikk i samisk kirke- og kristenliv. Det er bilder fra møter, gudstjenester og samlinger. Prester, tolker, organister og kristne samer er blitt presentert. En del av dem er gått bort.

Det velassorterte bildematerialet med kommentarer er viktige historiske dokumenter om samisk kristenliv. Det har sin naturlige plass om samisk kirkehistorie en gang skal skrives. Nå er litt mer av dette materialet tilgjengelig på Finnmarkshilsen.

I pressen er kristen kultur, tro og virke et forsømt område. Man skal lete lenge for å finne noe om kristelig aktivitet. Reportasje og nyheter fra kristent liv og virke blir forsømt.

Når man søker på «nettet», kan man finne alt mulig om sport, revy, konserter og verdslige arrangementer fra vår nåtid og langt tilbake. Men dessverre er det ikke så mye om kristenlivet. Dette skyldes kanskje også at man lever i en etterkristen tid, hvor den kristne tro går sterkt tilbake i befolkningen. Kommer det lek eller lærd som om noen år vil finne ut hvordan kristenlivet var, er det kanskje ikke alltid så mye å se.

Det var også dette Finnmarkshilsen hadde et lite håp om å gjøre noe med. Uventet dukket Olav Berg Lyngmos bildesamling opp og med gode kommentarer fra en prest som selv behersker samisk og har inngående kjennskap til samisk trosliv, tankemåte og kultur. Lyngmo utfører fremdeles prestetjenester i Kautokeino når han blir forespurt, selv om han ble fradømt kappe og krage.

Ennå er ikke alt materiale publisert. Og det er et berikende materiale som også er med på å løfte den samiske kultur og kristen tro i en sterk brytningstid mellom konservativ og liberal teologi, en tid hvor mennesker og «den offisielle statskirke» er i ferd med å forkaste og forlate Skriftens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Det samiske trosliv som Lyngmo presenterer, står for den klassiske kristentro helt fra Jesu disiplers tid og frem til vår tid. Det er en slik tro som fører mennesker på himmelveien.

Finnmarkshilsen forsøkte først å finne artikler om liv og virke hos Indremisjosselskapet i Finnmark. De hadde både bedehus, leirsted, ansatte og reisende predikanter. Mye av dette er nå avviklet og avhendet i Finnmark. Det er mye brakk mark. Indremisjonsselskapet er nå blitt til Normisjon.

Finnmarkshilsen har fått god hjelp av Willy Gryting som i en årrekke hadde både administrative og forkynneroppgaver med utgangspunkt i blant annet Kongsfjord, Hammerfest og Alta. Gryting har levert bilder med kommentarer om det som en gang var. For eksempel emissærer som slamret av sted med lokalbåter for å forkynne Guds Ord i små bygder i fjordene og fiskevær ute ved kysten. Der var det ikke mange andre som satte sin fot, men predikantene visste om sjelens verdi i et evighetsperspektiv. Det var for eksempel også mange som deltok i arbeidet med å rive «kirkebrakka» i Mehamn for å få materialer til leirsted på Kildesli i Tana. Målet var å vinne de unge for Kristus.

Rolf Ingvar Ruud, som også reiste for Indremisjonsselskapet i Finnmark, er i gang med å skrive sine memoarer, og der vil det trolig også bli litt om kristenlivet i Finnmark. Tidligere har predikant og nå avdøde Tormod Jenssen i Honningsvåg skrev sine upubliserte memoarer som gir et interessant innblikk i Indremisjonsselskapet og Santalmisjonen.

Finnmarkshilsen presenterte i år også et portrett av den nå avdøde Leif Akselsen i Den indre Sjømannsmisjon. Der får man et godt bilde av en predikants liv og virke som det står stor respekt av.

I 2018 hadde Finnmarkshilsen den store gleden av å følge predikant Svein Hansen i Indremisjonsforbundet en ukes tid. Det var møljekalas på bedehuset Betania i Hammerfest. Der var det besøk, andakt og sang på gamlehjem i Hammerfest, Rypefjord og Kvalsund. Oppslutningen var ganske stor. Det var videre en reise fra Hammerfest til Lakselv, Karasjok og gjennom Finland forbi Enaresjøen i nesten 20 graders kulde i vintermørke til Kirkenes for å tale Guds Ord. Det ble reportasjer om en predikants hverdag og den store innsats som ytes for Guds rikes sak i en postkristen tid. Det var også interessant å se at det fortsatt er folk som til nesten alle døgnets tider ringer en predikants telefon, kanskje for den gode samtale eller sjelesorg og råd. Predikantene er også prester for mennesker enten det er korona eller ikke.

De læstadianske bevegelsene i nord har i lange tider vært et kraftsenter for kristen tro og livsførsel. Det har vært interessant for Finnmarkshilsen å skrive litt om Elvebakken Læstadianske menighet i Alta. De har tatt skrittet fullt ut i den digitale formidlingen av forkynnelsen. Etter at koronapandemien slo til, har de skaffet seg godt kamera og overfører på søndager sine gudstjenester på youtube. Det er både gode og oppbyggelige prekener og fin salmesang.

Det er interessant å se at Elvebakken Læstadianske menighet har sin egen konfirmasjonsundervisning hvor Luthers lille katekisme, forklaringer og viktige Gudsord fremdeles læres utenat. Det var Torbjørn Thomassen som sto for høringen, mens predikant Rolf Olsen sørget for konfirmasjonen den 7. juni. At læstadianerne selv konfirmerer sine ungdommer sier vel litt om at Den norske kirke ikke har denne bevegelsens tillit. Det vil kanskje føre til at de en gang i fremtiden også overtar utdelingen av nattverden. Også i Kjøllefjord er det en sterk læstadiansk menighet som har konfirmasjon.

En konfirmasjonstale i Masi kirke av sogneprest Bjarne Gustad i Kautokeino vakte stor oppmerksomhet i hele Norge da han gikk ut mot fosterdrap og homofili og kjønnsskifte. Det vakte også stor oppsikt da Finnmarkshilsen meldte og Altaposten viderebragte at biskop Olav Øygard fratok sogneprest Gustad konfirmantundervisningen og gav ansvaret til prost Egil Lønmo i Indre Finnmark prosti som i Ságat fortalte at han er positiv til å vie likekjønnede i Kautokeino. Man la merke til den sterke støtte som læstadianerpredikant Henry Baardsen i Elvebakken Læstadianske menighet gav til Gustad, og den formaningen som han skrev til biskop Øygard. Biskopen, som en gang var en konservativ prest, også mot kvinnelige prester, har gjort et stort sprang til den brede vei.

Det er også et håp at oppbyggelsesspalten i Finnmarkshilsen må få være med på å styrke og oppbygge troslivet blant kristne. Samtidig er det et ønske om at flere mennesker må bli frelst. Dette er menneskets viktigste anliggende. For det er en evig himmel å vinne og et helvete å unnfly. Det kan kun skje ved hjelp av det forsoningsverk som Jesus Kristus har fullbrakt på korset, da Han tok på seg menneskets synd og straff og forlikte det med Gud.

Så får man ved starten på et nytt år be om Guds velsignelse over liv og virke og menneskers frelse.

Et velsignet godt nyttår ønskes alle lesere.

Vidar Norberg

Vi lover deg, vår frelser god
som villig til vår verden dro
og tok blant oss din bolig.
Ditt komme er det guddoms ja
som Han i nåde til oss ga,
skal kjært påminnes trolig.

Nå kristenhetens første fest
for Guds Sønn her, den høye gjest,
sin lovsang atter bringer.
Med verdens vide kirkekor
som jubler høyt med samstemt ord,
sitt «ære være» ringer!

Den fryden blir i hjertet født
hos den som har sin frelser møtt
og tror det guddomsunder,
at Gud ved Ham til oss steg ned,
ble menneske og for oss led
så vi på frelsen stunder.
Axel Remme

Levajok fjellkirke ligger i Tanadalen i Polmak sokn, like ved E6 i Tana kommune. Kirken er en tømmerkirke fra 1973. Elven Leavvajohka renner ut i Tana elva. Disse bilder ble tatt en gang på første halvdel av 1990 tallet.

Av Ingar Gangås

(MISJONSBREVET): – Jeg lager kaker som jeg selger. Og det går jo ikke så aller verst. Det er Rebeca Vera som svarer slik når Lov og Evangelium spør henne om hvordan det var å komme tilbake til Bolivia etter året ved Bibelskolen på Fossnes.

Hun var elev ved vår- og høstsemesteret i 2019. Hun måtte si opp en stilling i økonomiavdelingen i et større firma da hun bestemte seg for å reise til Norge, og hun var nok ikke helt forberedt på at det kunne bli arbeidsledighet da hun returnerte, selv om hun fryktet at det kunne skje.

Marit og undertegnede var i Sucre da Rebeca returnerte fra bibelskoleåret, før jul i 2019. Hun hadde da hatt en lang flytur fra Torp (Sandefjord) via Amsterdam, Panama, Lima og Santa Cruz (sør i Bolivia) før hun omsider var framme i Sucre, der Lekmannsmisjonen og «Såmannen» har sitt senter for litteraturarbeidet.

Bønnesvar

Med 65 kilo innsjekket flybagasje, pluss to store kolli med håndbagasje, var det en sliten Rebeca som ble gjenforent med sin familie, etter å ha tilbakelagt en reise som tok nesten 40 timer!

Den som er vant til å reise vet at det vanligvis er en fri kvote på inntil 23 kilo innsjekket bagasje og 12 kilo håndbagasje ved slike utenlandsreiser.

– Du skjønner det, forteller Rebeca, det må ha skjedd et under. Jeg ville jo så gjerne ha med meg hjem alt det jeg hadde fått av klær og andre ting mens jeg var i Norge. Men det ble endring på reiseruten rett før jeg skulle dra fra Norge og mye kluss med å bestille ekstra kvote med bagasje. Så jeg hadde ingen annen mulighet enn å betale overvekt da jeg kom til flyplassen.

Reidar Heian var med meg til Torp denne morgenen for å forklare situasjonen og hjelpe meg dersom det skulle oppstå problemer.

– Jeg fikk sjokk da jeg kom til skranken og hørte hvor dyrt det ville bli. Men funksjonæren måtte ringe til Amsterdam først for å kunne ordne det derfra. Han ringte flere ganger. Men der var det ingen som svarte.

Køen av reisende vokste mens jeg ventet spent på utfallet. Etter en god stund sa han plutselig: «Nei, dette har jeg ikke tid til. Du får bare ta det med deg alt sammen uten å betale noe ekstra», og så sjekket han inn alt helt fram til Sucre. – Du må tro jeg var glad da!

Stille og tankefull

Det var en tankefull Rebeca som var tilbake hos mor og far, søsken og tantebarn, etter det første og lengste oppholdet hun noensinne hadde hatt hjemmefra.

Hun er blitt så stille, kommenterte hennes mor til oss, et par dager senere. – Før var hun så mye mer livlig og pratsom.

Jeg tenkte med meg selv: Det er umulig å være uberørt. Kontrastene mellom Norge og Bolivia er så store. Naturen er annerledes, skikkene og tradisjonene er veldig ulike, og ikke minst: fattigdommen er så mye, mye større i fjellandet Bolivia enn i Norge.

Hele gatelivet bærer preg av det. Og i Sucre larmer det rundt deg hele tiden. Eksosen kan svi i øynene, spesielt i rushtiden når bussene beveger seg sakte i kø opp de mange bakkene i byen.

Når vinden tar tak, virvles støvet opp, spesielt i utkantene, der asfalten og sementen ikke rekker lenger… Hun kom fra frisk luft på Fossnes, med skog og grønne plener. Med ett var alt forandret og tilbake til det gamle. Jo, det er ikke rart at en kan bli tankefull og innesluttet.

Stillhet og ro

Rebeca dro til bibelskolen for å lære Jesus bedre å kjenne. Arbeidet i hjemlandet hadde krevd henne helt og fullt, med lange dager, nesten aldri fri, og uten noen gang å ha hatt ferie. Stor arbeidsledighet gav arbeidsgiverne frihet til å utnytte situasjonen.

I Norge fikk hun stille stunder som hun aldri før hadde hatt. Selv om det norske språket var et hinder når hun skulle kommunisere med andre, så har hun i ettertid fortalt at hun muligens forsto og fikk med seg mer enn det de andre, og kanskje også lærerne visste og var klar over. Og hun fikk også anledning til å lese i Bibelen og gode bibelkommentarer på sitt eget språk, spansk, ved siden av.

Arbeidsledig

Tilbake i hjemlandet skulle det altså vise seg at det var umulig å få arbeid. Den urolige politiske situasjonen etter presidentvalget rett før hun kom hjem igjen, hadde skapt mye usikkerhet og stor arbeidsledighet.

Verst var all utryggheten med veiblokkeringer og voldelige sammenstøt. Da den forrige presidenten måtte «rømme» fra landet på grunn av valgfusk og beskyldninger om å ha «beskyttet» narkotikahandelen, tilspisset situasjonen seg.

Strenge tiltak

Så kom koronapandemien. Marit og undertegnede rakk å komme oss til Norge bare en liten uke før det meste var nedstengt og det ikke gikk fly lenger.

Våre nasjonale medarbeidere fortalte oss senere at koronapandemien snudde opp ned på alt. Det fra før fattige landet ble hardt rammet, målt i antall døde pr. innbygger, et av de verste i hele verden. Fortsatt er mange i karantene og avstengt fra kontakt med andre.

– De aller fattigste, de som lever av å selge varer på gata, lider mest under alle forbudene og restriksjonene. Og de er også blant dem som først smittes, forteller Rebeca.

Foreldrene flytter fra byen

Foreldrene til Rebeca, Graciela og Joel, hadde akkurat kjøpt seg tomt i utkanten av Sucre by da alle vanskelighetene tårnet seg opp. De har lenge ønsket å få sitt eget husvære. Drømmen er at hele storfamilien kan bo der. Foreløpig er det bare ei tomt med mur rundt, to porter ut mot gata og et lite hjørnerom innenfor.

Nå har foreldrene og den yngste sønnen flyttet dit. Fra den ene jernporten ut mot gata har Graciela åpnet en liten «butikk», der hun selger de mest nødvendige husholdningsartikler. «Butikk» høres nesten for flott ut for oss, vi som tenker norsk. For det er enkle saker. De bor i det samme rommet som huser butikken, og de har ordnet seg sengeplass på en «hems» av tykke planker i bakkant av rommet.

Rebeca er det ikke plass til foreløpig, så nå bor hun hos den eldste søsteren med familie, inntil videre. De er sju personer fra før, men én person ekstra er det alltids husrom for her ute!

Joel er som nevnt tidligere i bladet, ansatt som evangelist og quechuamedarbeider i «Såmannen». Han og kona Graciela har seks barn sammen, i tillegg til ei jente som døde bare tre år gammel. Rebeca er nest yngst. Yngstemann har et veldig sjeldent syndrom, noe de er helt åpne om. Alle er svært glade i ham, ikke minst Rebeca, som fortalte flere ganger under oppholdet i Norge at hun savnet ham mye.

Joel holder for tiden på med en oversettelse av «Den lille husandaktsboken» (Korte dagbetraktelser) fra spansk til quechuaspråket. Og han ønsker å nå ut med evangeliet i dette nye området. Flere av dem som bor her er innflyttere som kommer fra samme landsby som ham selv.

Stor gjestfrihet

Men tilbake til tiden før vi reiste fra Bolivia… Marit og jeg ble da bedt ut til «familietomta» på middag en dag. Rebeca viste vei og fulgte oss fra byen. Vi måtte ta to forskjellige busser. Og da den siste aldri kom, måtte vi til slutt «praye» en drosje de siste kilometerene.

De hadde forberedt oss på at det var veldig provisorisk, uten innlagt vann og strøm. Det var som de hadde sagt, veldig enkelt, og mer som å komme på landet, men hjertevarmen og gjestfriheten var det ingen ting å si på!

– Ved å bo her kan vi spare husleie og heller legge det i byggematerialer, forteller Joel.

– Og butikken kan kanskje spe på økonomien den også, skyter Graciela inn.

Tilflytningsområde
Vi benker oss rundt et plastikkbord som er innkjøpt for anledningen. I det vi tar plass, sier Joel:

– Jeg hadde aldri trodd at det var Rebeca som kom til å gå på bibelskole. Han ser bort på henne, og fortsetter noe tankefull: Hun hadde så bra inntekt sammenlignet med mange andre, og var alltid omgitt av venner. Vi kan ikke legge skjul på at vi var litt engstelige for henne.

Vendt mot henne fortsetter han: – Tenk om du, Rebeca, kunne hjelpe meg med å nå ut til barna her med evangeliet! Og etter et lite opphold kommer det lavmælt:

– Men vi er helt avhengige av deres forbønn i Norge. Kampen her er så hard. Det er ikke lett å være ung i et samfunn som vårt. Vil dere være med å be for oss? Glem ikke å be for min store familie!

I tillegg til sine seks barn har Graciela og Joel fått 11 barnebarn etter hvert, de eldste av dem er allerede universitetsstudenter.

– Det er mye nød, det gjelder også blant mine egne. Ekteskapsproblemer, skilsmisse og samboerskap er en del av hverdagen her ute. Det har også satt sine spor hos oss. Jeg vet egentlig ikke hvor mye de har sett av evangeliet. Alle er med på møter, men det gir jo ingen garanti.

Rebeca er for det meste taus og bare hører på når faren forteller dette. Kanskje tumler tankene omkring hennes nye livssituasjon: Å selge kjeks og kaker som hun nå baker på storesøsterens kjøkken, for å tjene til livets opphold. Det var kanskje ikke det hun så for seg skulle bli situasjonen ved å komme hjem igjen.

Telefonsamtaler

Vi har stadig kontakt på telefonen. Joel forteller at han er redd for sløvhet, nå som de ikke kan samles regelmessig til møter slik som før. I denne koronatiden er det så lett å komme på avstand.

– Jeg kjenner det godt på meg selv nå. Da det ble forbudt å samles til møter, gikk det ikke lenge før trangen til å gå å høre minket. Samtidig var det så lett å bli opptatt av alt det jordiske.

Politisk uro
Nødropet der utefra sendes videre til deg som leser dette. Vil du være med og be om at den politiske situasjonen må bli mer stabil framover? Det var som nevnt valg i oktober 2019. Da den sittende presidenten forlot landet, var det mange kristne som var lettet. Presidentens sosialistiske parti hadde riktignok gjort en god del bra for de fattige på landsbygda, nye veier mellom de store byene var blitt bygd og skoler og universitet for indianerbefolkningen reist, men den marxist-leninistiske ideologien skremte mange. Landets økonomi var skakkjørt. Økonomisk utroskap har alltid vært et problem i Bolivia. I tillegg tynget de store utenlandslånene.

Så fulgte en interimsperiode med en kvinnelig president fra høyresiden. Hun bekjente seg som en evangelisk kristen, og noe av det første hun gjorde var blant annet å gjenåpne landet for jøder. Men så kom koronabølgen. Økonomien gikk fra vondt til verre.

Det ble holdt nyvalg i oktober 2020. Til manges overraskelse vant den forrige presidentens parti fram på nytt. Propagandaen om at det ikke var blitt noe bedre i løpet av interimsåret, hadde nådd inn.

Nå er mange spent på hvordan dette vil ende. Vil liberaliseringen bare fortsette, med rett til å leve homofilt, eller rettere sagt: med frihet på de fleste områder til å leve akkurat som en selv vil? Vil det fortsatt være frihet for de kristne? Hva med arbeidsledigheten? Kommer det snart en økonomisk kollaps? Spørsmålene er mange.

Snart Jesu gjenkomst?

Vær med å be om at det fortsatt må være åpent for misjonsarbeid i landet! Fremfor alt trenger vi å be om at oppvåkningen som nå har startet ved «Såmannens» arbeid, gjennom spredning av Roseniuslitteratur og forkynnelse ved evangelistene, må føre til en dyptgripende vekkelse. Måtte også de unge bli berørt, slik at de kan bli satt i brann og bli sjelevinnere.

I følge evangelistene haster det nå med bibelundervisning, så de kristne kan bli rotfestet til å tåle en eventuell forfølgelse. I skrivende stund er de godt i gang med byggingen av møtelokale og et enkelt opplæringssenter i landsbyen Pampa Aceituno utenfor Sucre.

Det er ennå såtid. Men snart kan det være for sent. Det kan skje raskere enn vi tenker…

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium som utgis av Norsk Luthersk Lekmannsmisjon (NLL).

Av Olav Berg Lyngmo

(KOMMENTAR): For om lag 50 år siden fikk noen av de eldre samisktalende i Ofoten og Sør-Troms oppleve de første samisk-norske gudstjenester i nærområdet. Den gamle norske og den samiske 1920-liturgien er bygget opp på samme måte, og kan forrettes parallelt der det er behov. Slik gjøres det fortsatt i Kautokeino! Nevnte gudstjenester i Ofoten var først og fremst beregnet på tilflyttede reindriftsutøvere fra Finnmark. Den gang hadde fornorskningsprosessen allerede ødelagt morsmålet for de aller fleste fastboende samer i Ofoten-området. 

Jeg kjenner i dag bare to personer i Bjerkvik som har tatt vare på språket hjemmefra. Den yngste av dem, knapt 70 år, hadde samisk som dagligspråk i oppveksten sammen med sin mor og mormor. Da fornorskningsprosessen var på sitt verste, valgte mange foreldre å snakke en dårlig norsk hjemme med sine barn. Det dårlige norske språket preget mange av barna hele livet. Foreldrene snakket mest samisk seg imellom, for at barna ikke skulle forstå. Slik ble det samiske språket «avlivet» utenfor de samiske kjerneområder. På slutten av 1960-tallet og begynnelsen av 70-årene var jeg sommerstid landpostbud i Vassdalen, og fikk der god kontakt med folket. De eldste snakket samisk med mye innblanding av norske ord. Det kunne derfor være lett for norsktalende å få med seg sammenhengen. Litt etter litt gikk restene av samisk språk i graven med de gamle!

Som liten husker jeg en eldre samisktalende kvinne (Elen Andersen 1878–1970) som brukte å besøke oss. Jeg ble fascinert av hennes språk og klesdrakt. Hun gikk i den samekofta (gákti) som nå igjen er i bruk av noen i Ofoten og Sør-Troms og over grensen på svensk side. Hun hadde i yngre år vært gjeter hos min oldefar (1849–1935). 

Det var prost Asbjørn Flokkmann (1908–1992) i Lyngen som først så det som sin oppgave å besøke utflyttede reindriftsutøvere fra Finnmark, bosatt i Ofoten-området. Også domprost Erik Schytte-Blix (1921–1984) fra Tromsø hadde slike gudstjenestebesøk. Det ble etter hvert holdt gudstjenester i Kjeldebotn, Kvitfors, Bjerkvik og noen andre steder. Flokkmann brukte å si det slik: «Samisk språk er ikke lært over natten!»

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Stengte veier er ofte noe som møter mennesker. Det var jul på 1970-tallet. Vi hadde bakt pepperkaker med mandel og skulle fra Mehamn til Kjøllefjord for å feire et par juledager hos mine besteforeldre som bodde i øverste etasje på den gamle telegrafen. Men det var litt fokk, og det var nok. Vi kom ikke lenger enn til bommen. Vi måtte ringe rikstelefon til Kjøllefjord og fortelle at veien er stengt.

En av de kanskje best kjente veier som i år var stengt til julehøytiden, var veien mellom Jerusalem og Betlehem. Hvert år har de gamle kirkesamfunn en prosesjon på denne strekningen på julaftens formiddag. I år staset koronapandemien toget. Det var fjernsynsoverføringer av prester som messet på midnattsgudstjenesten, men det var alt. Rart var det. For til Det hellige land strømmer alltid pilegrimer både til jul og påske og resten av året. Men ikke nå. Antallet turister er redusert fra rundt 4,5 millioner turister i 2019 til nærmest null på grunn av koronapandemien.

Kanskje kan denne koronapandemien som herjer verden, føre til at man blir litt mindre opptatt av glitter, julegrana, julebord, julegavene og alt det materielle og rituelle som preger julen for så mange. Kanskje kan nedstengte veier føre til at man stanser opp og tenker på det som er julens budskap, at Guds Sønn ble født av jomfru Maria i Davids stad Betlehem, som forutsagt i Bibelen (Jes. 7, 14; Jes. 9, 6 og Mika 5,1)

Jesusbarnet, som ble svøpt og lagt i en krybbe, kom ned til vår arme jord for å frelse hele mennneskeheten. Han kom for å ta den straff mennesket skulle hatt for sin synd. Den lille bibel i Joh. 3, 16 forklarer hva denne jomfrufødselen betyr: «For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» Dette er julegaven fra Gud. Evig liv og salighet.

Veien til Jesus er ikke stengt, selv om alle veier i hele verden eller i ditt liv skulle være stengt. Man kan bekjenne sine synder for Jesus og be om å få bli Hans barn. Så forlater Han oss syndene og renser oss fra all urettferdighet. «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1. Joh. 1, 9). Den største julegaven er å få alt i Jesus (Rom. 8, 32). Det er dette som er «Glade jul, Hellige jul». Hører du kallet fra Gud, så la det ikke gå deg forbi. (Hebreerne 3, 7 og 15; Job 33,14)

Juletur

I dette koronaens år ble det ikke juletur til Jesu fødeby Betlehem for å lage reportasjer. Heller ikke til Betestadammen i Jerusalem. Det var muligens her ved Vaskervollen at den vantro kong Akas fikk høre Immanuel-profetien om Jesus av Esaias i år 736 f.Kr.: «… Se en jomfru skal bli med barn, hun skal føde en sønn og gi Ham navnet Immanuel» (Es. 7, 14). Det er Jesus som ble født i Betlehem.

Men man kan gå opp på Jerusalems høyder, skue over Betlehemsmarkene og tenke på englekorets sang om denne lovede frelseren, slik det står skrevet i juleevangeliet i Lukas 2, 8–14.

«Og det var nogen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel stod for dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de blev meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! for se, jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er idag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker Hans velbehag!» 

Og ved Nordkyns bredder kan man synge med Landstad:

«Her ute kulde Er nu og dypen sne, Guds himler fulle Av stjerner dog å se; For oss optendes En deilig nådes sol, Guds åsyn vendes Til Oss fra himlens pol; Når all ting endes, Vi der skal holde jul.»

Artikkelen er fra Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

Gledens budskap atter ringes:
Håpets under har alt hendt!
Trøsten må til alle bringes:
Gud har Sønnen til oss sendt!
Frelseren er kommet nær,
født på jord, tok bolig her.

Himmel-bud forkynner dette:
Frelse, glede, fred på jord.
Villig skal vi det berette,
varselet ved engleord:
Kristus født i Davids stad.
Hyrder så Ham og tilba.

La den tale deg òg lede,
til å bryte opp og gå
troens steg for å tilbede
Ham, og visshet, samfunn få.
Jesus vil den høytid helst,
at du kommer og blir frelst!

Axel Remme