Oppbyggelse

Av Willy Gryting

Vi var kommet mot avslutningen av et festsamvær i fiskeværet Berlevåg i 1974.

En særlig god og fredfull ånd hadde hvilt over samværet fra første stund. Da ordet ble gitt fritt, grep straks en troende mann anledningen og gikk frem for å avlegge sitt vitnesbyrd.

Han tok utgangspunkt i et sangvers som var blitt sunget tidligere i møtet, og som var blitt godt for ham. Det var det kjente verset: «Det var det som frelse far, det var det som frelse mor, Det gamle evangelium var det som frelste meg».

Det hadde også frelst hans far og mor, fortalte han, og det holdt for dem.

–De døde i troen på det gamle evangelium. Det har holdt for meg til i dag, og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Han oppfordret til å ta imot frelsen mens det var tid.

–Det går jo så fort nå for tiden, sa han blant annet.

2–3 minutter etter at han hadde satt seg, døde han.

Det ble et underlig og mektig vitnesbyrd for oss som satt omkring. Også han fikk dø i troen på det gamle evangelium, med vitnesbyrdet nesten på sine lepper:

–Og ved Guds nåde tror jeg det skal holde til sist.

Ja, takk og lov. Det gamle evangelium holder! Det er det eneste som holder. Det holder i livet, i glede og prøvelser, og det holder, og det holder når vi skal møte «den siste fiende», døden.

Kjære leser! Det haster med å gripe det gamle evangelium. Som han sa i vitnesbyrdet: «Det går så fort nå for tiden». Plutselig en dag kommer Jesus igjen, eller plutselig en dag er du inne i dødens brottsjø. Bare hvis du da har grepet det gamle evangelium, kan du være trygg. Det holder.

 

 

 

Av Axel Remme

 

«Hvorfor skjønner dere ikke det jeg taler?

Fordi dere ikke tåler å høre mitt ord!»

Joh. 8, 43

Det er ment som det er skrevet: Et nærgående, påtrengende spørsmål om forholdet til Ham. Den eneste i denne verden som bare har sagt det som er nødvendig, sant og eviggyldig.

I de mest fundamentale og essensielle spørsmål om tilværelsen og livets dype forhold er kun Kristus Jesus den pålitelige autoritet. Han er den visdom som bare Skaperen har. For Han var med i skaperakten og kjenner alle tings hemmeligheter, tilblivelse og orden.

En gjør vel i å tenke over at det er Ham det er tale om. Ham som i Den Hellige Skrift kalles «herrers Herre og kongers Konge». Guds «enbårne Sønn», som «er gitt all makt i himmel og på jord!» Ham alle til sist skal bøye sine kne for «og hver tunge skal bekjenne at Jesus Kristus er Herre». (Fil. 2, 10–11)

Tåler du Jesus? Dette spørsmålet trenger alle å ta stilling til og finne sitt oppriktige svar på. Ovenstående Jesu ord viser at det er nødvendig å prøve sin egen innstilling til Ham. Det påviser at det å tåle Jesus har med holdningen til Hans ord å gjøre. Han tilretteviste tilhørerne for ikke å tåle «å høre mitt ord.» Anstøtet mot Ham gjaldt særlig det Han sa. Evangelie-beretningene viser dette tydelig. Hans tale førte endog til at disipler sa: «Dette er harde ord! Hvem kan høre dem?»  (Joh. 6, 60).

Jesus tilpasset ikke sin tale etter det som var tidsriktig og ønskelig hos myndigheter eller folket. Han var ikke opptatt verken med å gjøre de skriftlærde eller andre til lags. Med ord og liv var Han i enhver situasjon åpenbaringen av det som er sant, rett og ekte. En merket det nok da, som nå, den guddommelige autoritet som fulgte Hans ord. De var ikke bare enestående, annleis og mektige. Men Hans ord «er ånd og er liv», som Han selv sa.

Bibelverset viser at det er en sammenheng mellom det å skjønne og det å tåle. Det å ikke tåle setter sperre for det å kunne skjønne. Anstøtet av Jesu ord gjør at Ordet ikke åpner seg for en. Det menneske som ikke tåler å høre Hans ord, lukker seg for det og blokkerer muligheten til å skjønne det Han sier. Mange vil forstå før de «tåler» Jesu ord, slik at de tar imot dem. Men denne kunnskap fås ved tillit til det Han sier. Den er frukt og ikke forutsetning. Derfor er troens forhold til Herren Jesu ord så avgjørende for at det kan bli et rett syn på Ham og et dypere kjennskap til Ham.

Tåler du Jesus? Det er ikke et spørsmål om å like, men langt mer om å godta, akseptere, slutte seg til, rette seg etter. All avvisende holdning til Jesu ord viser at det ikke blir tålt. Derfor har vi hatt en sørgelig lærestrid over mange år om likekjønnet «ekteskap». Jesu ord om dette blir ikke tålt, men avvist og/eller bort-tolket og gjort vedtak imot. Når dette har skjedd, offisielt og åpent, brutalt og freidig, vitner det både om kirkens og folkets frafall. Da finner en seg ikke i å la seg lede av Herrens ord og vilje. Og heller ikke vil en skjønne det Han sier, bøye seg for det og leve etter det.  I stedet gjør en egne tanker og holdninger til autoritet for liv og lære.

Tåler du Jesus? Spørsmålet er en utfordring til alle som har hørt Hans ord og fått kjennskap til Bibelens budskap. Og likeså til enhver som forfekter Skrift-stridige tanker og meninger. Saken kaller til selvprøve og har i seg nøkkelen til å skjønne det Han taler. Den som tåler Jesu ord, åpner for innsyn og forståelse av den åpenbaring fra Gud Hans ord er.

 

 

«Hør Herrens ord!»

(Jesaia 1,10.  Jeremia 22, 29)

 

Av Axel Remme

«Hør Herrens ord!». Det er en kort og tydelig formaning. Et sterkt og guddommelig varsel. En kjærlig og innstendig påminnelse fra høyeste hold.

Herren taler til menneskene, fortsatt og iblant spesielt sterkt. Du kalles innstendig til å lytte og ta imot. Det lyder som et utrop, et vekkende, alarmerende, livsviktig signal. Guds varsku, som både er fare-melding og befaling.

«Mange ganger og på mange måter», har Gud talt. Først «til fedrene gjennom profetene». Over lang tid har Han dermed talt gjennom Israels folk og historie. De har ved sin eksistens, utvelgelse og sitt kall vært Guds talerør i flere tusen år. I Den gamle pakt lød Guds ord til dem, brakt stadig på nytt og videre ved profeter. I Den nye pakt har Gud «talt til oss gjennom Sønnen». (Hebr. 1, 1–2) Han som er Ordet, dets giver og fullender, talte både ved sine ord, gjerninger og sitt offer.

Å høre Herrens ord er den mest avgjørende handling du kan gjøre. For da gir du Ham adgang til din sjel. Og det største kan skje, at du «hører Guds Sønns røst» og får Hans kall og dragelse. Jesus er da helt på trappen hos deg. Slipp Ham inn, med all sin nåde og gave. «Gud Herren taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.» (Sal. 50, 1) Han, Den Allmektige, Allvitende og Allesteds nærværende Gud, kommer med sitt ord og sin frelsesinnbydelse!

 «Hør Herrens ord.» Det er et utfordrende kall. Først til det å lytte. Det sies i samme kapittel: «Hør, dere himler og lytt til, du jord! For Herren taler…» (Jes. 1, 2)

Dernest er det kall til å tro. Troens gave gis ved å høre Guds ord. For «troen kommer av forkynnelsen som en hører, og forkynnelsen som en hører, kommer av Kristi ord.» (Rom. 10, 17) Du kan være sikker: «Troen kommer». Den uteblir ikke dersom du hører rett Herrens ord.

Men det er også et kall til å lære. Vi skal være under Ordets kateter hele livet. «Jeg vil lære deg og vise deg den vei du skal vandre, jeg vil gi deg råd med mitt øye.» (Sal. 32, 8)

Lytte, tro og lære. Det er den gode følge av å ta imot utfordringen: «Hør Herrens ord». Da blir du kjent med «De hellige skrifter, som kan gjøre deg vis til frelse ved troen på Kristus Jesus.» (2.Tim. 3, 15)

Og husk: Den farligste forsømmelse er å ikke høre Herrens ord. Det er den sikre vei til vantro, frafall og fortapelse. Men gjør det motsatte, er Guds kall: «Vend øret hit og kom til meg! Hør! Så skal deres sjel leve.»

 

 

 

 

Av Willy Gryting

Jeg skal nå fortelle en spesiell historie fra Mehamn der to av mine eldre venner fikk være til uvurderlig hjelp og støtte for meg.

En gang kom det en underlig mann reisende til Mehamn. Han var fra en by sørpå og vandret rundt om i hjemmene og fortalte om noen syner og åpenbaringer han mente å ha fått fra Herren. Jeg tror det var både «fremtidsprofetier» og ting han hadde fått beskjed fra Gud om hvordan man skulle innrette livet sitt. Han hadde fått trykt opp en traktat der han hadde skrevet det ned. Jeg har ikke tatt vare på en slik, og lite husker jeg, men det stod blant annet at man ikke måtte skjære brød med kniv, for da skar man i Herrens legeme.

En kveld jeg var alene hjemme, kom han på besøk til meg, og jeg syntes det var så skummelt at jeg skyndte meg å ringe til Tormod Bjørkli og be han komme ned. Han bodde bare noen få hus lenger oppe i bakken like ved. Vi tre spiste kveldsmat sammen og hadde en prat i stua etterpå. Det var en spent og uhyggelig stemning i stua den kvelden. Jeg kan ikke huske igjen hva vi pratet om, uten dette:

Plutselig spør Tormod ham direkte:

–E du frælst?

–Ingen kan si at han er frelst, svarte mannen spontant.

Han mente det var Gud som avgjorde om vi kom til Himmelen, når vi skulle forlate dette livet. Det kunne vi ikke vite her og nå.

Jeg kunne ikke få dette til å stemme med det jeg hadde lest i Bibelen. Der stod det jo blant annet i 2. Joh. 5, 13: «Dette har jeg skrevet til dere for at dere skal vite at dere har evig liv, dere som tror på Guds Sønns navn.» Men likevel følte jeg meg usikker. Det gjorde det ikke bedre at jeg hadde nektet ham overnatting. Jeg var redd han skulle fortelle rundt om i husene at han bodde hos meg. Da kunne de tro at jeg var enig i alt det rare han fortalte. Samtidig var jeg urolig ved ikke å gi ham hus, i tilfelle han ikke fikk seg husrom andre steder. Han sa det var dyrt å bo på pensjonatet.

Om det var dagen etter, husker jeg ikke riktig, men ikke lenge etter fikk jeg besøk av Dina Rasmussen. Dina var en gammel, gudfryktig dame på omkring 80 år. Hun bodde ikke så langt fra der jeg bodde, men var ikke så sprek til bens, og var ikke så ofte ute og gikk. Men den dagen kom hun i ens ærend ned til meg. Vi ble først sittende en liten stund å snakke om den underlige mannen som gikk rundt om i husene, og om det han forkynte. Men så blir det en pause i det Dina sier alvorlig:

–Men æ har et budskap til dæ: Da æ skulle legge i ovnen i dag tel mårran, sa han Far til mæ: Du skal gå ne tel han Gryting og si: «Hold fast på det du har, for at ingen skal ta din krone!» (Åp. 3, 11) Så begynte tårene å renne, fortalte hun.

–Og jeg måtte si til han Far: E det virkelig meningen at æ skal gå og si dette. Da fikk æ igjen ordet, sier hun: «Han er trofast som gav løftet», sa Dina. (Hebr. 10, 23)

Dette opplevde jeg veldig sterkt. Det var en hilsen fra Herren rett in i min situasjon, som satte det hele på plass. Det var plutselig ikke den fremmende som var profet, men den gamle dama med det trygge ansiktet og de store ørene som beveget seg da hun ristet på hodet. Hun satt der i stua og talte trøst og hjelp til meg direkte fra Herren selv. Hun hadde ikke visst noe om min tvil og usikkerhet.

Denne hendelsen glemmer jeg aldri. Heller aldri gamle Dina, og det hun betydde for meg, og senere kona mi. Da vi giftet oss sommeren 1968, fikk vi en helt spesiell gave fra Dina. Et håndheklet teppe, sydd sammen av 247 firkanter. Vi har teppet ennå, og du ser litt av det på bildet nedenfor.

Siste tiden Dina levde, flyttet hun til sin datter i Bognelv i Langfjorden sør for Alta. Der traff jeg henne mange år senere for siste gang. Jeg minnes henne med stor takknemlighet og gleder meg til å treffe henne igjen i Himmelen, og for å takke henne enda en gang for at hun gikk ærend for Herren til meg den gangen i Mehamn på slutten av 60-tallet.

 

 

(Fh, 8. juni 2018): Bibelen råder mennesket til å tenke på Herren alt i sin ungdom. I Predikerens bok 12, 1 står det skrevet:

«Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem,»

Det er Gud selv som råder menneskene til å tenke på Ham, før de onde dager kommer. Hva betyr dette? Jo, menneskets legeme er som et telt. Det blir etter hvert utslitt, går i stykker og brytes ned. Det er som et menneske. Paulus’ andre brev til korintierne 5, 1–4 forklarer det:

«For vi vet at om vårt legemes jordiske hus nedbrytes, så har vi en bygning av Gud, et hus som ikke er gjort med hender, evig i himlene. For også mens vi er her til huse, sukker vi, fordi vi lenges efter å overklædes med vår bolig fra himmelen, så sant vi skal bli funnet iklædd, ikke nakne. For vi som er i denne hytte, sukker under byrden, fordi vi vil ikke avklædes, men overklædes, for at det dødelige kan bli opslukt av livet.»

Man fødes og vokser som regel til. Styrken kan bli stor, litt etter hvert blir man moden, eldes litt og visner bort og dør. Paulus skriver om at hytten nedbrytes. Det er legemet han tenker på. Det er vel ingen som ønsker å avkledes, bli skrøpelig, syk og dø. Men denne prosessen er også Skaperens alarm til mennesket. Eller som det står skrevet i Brevet til hebreerne 9, 27:

«Og likesom det er menneskenes lodd én gang å dø, og derefter dom,»

Det eneste sikre i livet er at man skal dø. Gud vet det. Bibelen sier at deretter er det dom. Det er denne Guds dom, en evig fortapelse man må unngå her på jorden.

Alle mennesker er syndere. Romerne 3, 23 sier det så sterkt:

«Alle har syndet og fattes Guds ære.»

Det betyr at man er dømt. Man har ikke bare syndet, men man er en synder fordi Adam og Eva i Edens have ble lurt av slangen og kastet ut av haven, og man må dø på denne jord.

Men Gud er glad i sin skapning. Han har gjennom sin Sønn Jesus Kristus ordnet med en redning. «Det vil si Guds rettferdighet ved troen på Jesus Kristus for alle og over alle som tror.» (Romerne 3, 22). «Således skal og Kristus, efter å være ofret én gang for å bortta manges synder, annen gang åpenbare sig, uten synd, til frelse for dem som venter på Ham.» (Hebr. 9, 28)

Gud vil at man skal tenke på å ordne opp din sak med Ham før man dør. Avkledelsesprosessen er en alarm som går. Noen tenker: «kanskje litt senere», men til slutt vet man kanskje ikke hvor eller hvem man er. Smertene kan bli så uutholdelige at Guds ord til frelse nesten ikke kan høres.

Det er farlig å avvise advarslene eller Guds kall til frelse. For det står om hvor man skal tilbringe evigheten, i himmelen eller helvete. Valget kan kun gjøres før hytten (legemet) eller teltet er gått til grunne. Den som velger Jesus, vil få et nytt herlighetslegeme for tid og evighet i himmelen.

 

 

—

Mads Ingebrigtsøn Rø har skrevet en tankevekkende sang om menneskets valg. Den har også en vakker folkemelodi fra Romsdal.

 

«Jeg råde vil alle i ungdommens dage At de dog i tide må tenke seg om. Man kan ikke kalle de dage tilbake, Man kan ikke vite når Gud holder dom.

Kor:

Når lyset blir utslukt, Og himlens dør blir lukt, Når dagen er omme, Og natten vil komme, Da er det for sent til å tenke seg om.

I dag når du hører den kallende stemme, Han drage deg vil inn i Faderens favn. Ja, titt i din sjel du Hans røst kan fornemme, Han lokker deg ømt, og Han nevner ditt navn.

Se tiden den skrider, og dagen den lider, Og solen alt rødmer mot tidenes kveld! Det gjelder for alle å Herren påkalle, Det gjelder å gripe den salige del.

Ja, måtte vi vandre i hånd med hverandre, Og haste med flid imot himmelens land! Det gjelder å bede og holde seg rede, Skal vi kaste anker på salighets-strand.

 

 

 

 

 

 

(Fh): Hviledagen er en Guds gave til menneskene. Da skal man hvile fra sitt arbeid og studere Guds Ord. Skriften viser vei til evig liv. Det er det viktigste valg et menneske kan gjøre.

Gud går selv foran med et godt eksempel for menneskene. Han hvilte på den syvende dag, da Han vær ferdig med å skape himmel og jord.

«Gud velsignet den sjuende dagen og helliget den, for på den hvilte Han fra alt sitt verk, det som Gud hadde skapt og gjort.» (1. Mos 2, 3)

I det tredje budet heter det: «Du skal holde hviledagen hellig.»

I gamle dager, sikkert frem til 1970-tallet, var det søndagsro. Det var ingen som arbeidet. Fiskebruk var stengt. Man drev heller ikke sportsfiske etter ørret og laks. I eldre tider hverken sydde eller klippet kvinnene for det var arbeid. Folk kledde seg litt opp og tok på seg hvitskjorten og gikk kanskje til kirke eller møte dersom det var mulig. Selv de som ikke gikk til Guds hus, respekterte hviledagen og utførte ikke sitt arbeid på søndagen før i tiden.

I Jerusalem er det fortsatt som i «gamle dager» i Norge. Trafikken stilner av før sabbaten begynner. Folk avslutter sitt arbeid. Hos religiøse er helgemiddagen kokt på forhånd slik det var i Norge i gamle dager. Så går man i synagogene. De religiøse slår også av sine datamaskiner, men det er lov å lese blad og aviser på papir. Det ånder fred i det offentlige rom, så vel som i hjemmene. En fin skikk.

Men helligdagen er mer enn en fin skikk. Den skal få menneskene til å tenke på Gud. Det er to utganger på denne livet. Himmel og helvete. Man må alt her på jorden ta stilling til hvor man vil tilbringe denne evigheten. Kunnskap om dette finner man i Skriften, troen på Jesus kommer når man hører Herrens ord forkynt. Derfor vil Gud at man skal bruke helligdagen til å søke Herren.

«Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!», lyder oppfordringen fra Jesaja 55, 6.

Hva vil så dette si i praksis. Igjen har Jesaja 1, 18 forklaringen:

«Kom la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull.»

«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og retterferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (Johannes’ første brev 1, 9)

Slik kan man bli frelst, ikke bare på søndager, men alle dager.

På søndagen skal man også ære Gud for frelsen i Jesus Kristus.

Det betyr ifølge Luthers lille katekisme at «Vi skal frykte og elske Gud, så vi ikke forsømmer samlingen om Guds ord, men holder Ordet hellig, gjerne hører og lærer det.»

Man skal ifølge Erik Pontoppidans bok «Sannhet til gudfryktighet» bruke dagen til hellige tanker ord og gjerninger, og til det som fremmer helliggjørelse i oss.

Søndag eller sabbat – helligdagen er en Guds gave til menneskene. Den som holder den hellig, vil få helg over sitt liv. Det er Guds gode skapervilje.

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Willy Gryting

Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. (Gal. 4, 4).

I Guds rike skjer ingenting på slump, ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud vil det, sier Bibelen. Slik har Gud en plan med tidens begivenheter. Også tidspunktet for når de forskjellige begivenheter skal finne sted, vet Gud. Mange har forsøkt å granske ut dette Guds tidsskjema, men alltid forgjeves. I alle fall for dem som forsøkte å finne ut dagen og året for Hans gjenkomst.

 

I tidens fylde kom Jesus, i tidens fylde kommer Han og igjen. Etter hva vi forstår av Guds ord, kommer Han først i skyen for å hente sin rede brud. Jesus ble et skille da Han gikk her nede. Noen fulgte Ham, andre forkastet Ham – ba Han dra bort fra deres landemerker. Til sist drepte de Ham.

Selv om vi ofte merker at «kristennavnet her et skille slår» som det står i sangen, vil vel ingen merke det slik som de som blir igjen når Han kommer – når de som trodde på Ham i sitt hjerte, plutselig er borte. Også når Jesus skal skille oss i to flokker (Matt. 25, 32) får vi atter se: Jesus var, er og blir det store skillet. Det store spørsmålet blir: På hvilken side av det store skillegjerdet har vi plassert oss?

 

Begivenhetene i verden, åndskampen i åndeverdenen, og utviklingen med Israel, taler sitt tydelige språk. Han kommer igjen – Han kommer snart. Herlige løfter for Guds folk.

La oss bruke denne tiden ikke bare til å minnes at Han kom, men også at Han kommer igjen. Det vil si: Forberede seg på å møte Ham.

Hvem er forberedt på å møte Jesus? I Åpenb. 7, 13–14 leser vi: Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: «Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra? Og jeg sa til ham: Herre, du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengselen, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.»

Her har vi svaret: Den som er renset i Jesu blod. Han kan og si det med forventning i sitt hjerte: Kom, Herre Jesus, Kom snart!

 

(Artikkelen er sakset fra Finnmarkhilsen nr. 12, desember 1970)

 

 

 

 

 

 

Av Ludvig Hope

Sidan sa Israel til Josef: No lyt eg døy, men Gud skal vera med dykk og fylgja dykk til landet åt fedrene dykkar. 1. Moseb. 48, 21

I alle tider har folki elska sitt fedreland. Og denne kjærleiken var aldri djupare og reinare enn hjå dei som laut bu hjå eit framandt folk. Då Israel var i Babel, hengde dei harpene sine burt og gret av lengting etter heimlandet. Det er det same som hender den dag idag når ein må leva skild frå sitt folk og fedreland.

Landegrenser, mål, skyldskap, ættearv, grannelag, skule, bedehus, kyrkja og kyrkjegard – alt dette og mykje meir flettar folket saman til ein einaste stor huslyd. Som Gud har lova å signa og verna folket i heimane, når dei arbeider saman i kjærleik, so vil Han ogso verna og signa eit folk som held saman og lever i tru og gudlegdom.

Det er slett ingi kristeleg dygd å vera likesæl for sitt fedreland. «Gjer det de kan, so det må gå den byen vel som eg har ført dykk til, og bed for han til Herren. For når det går han vel, so går det dykk vel.» (Jer. 29, 7). Det sa Gud til dei av Israelsfolket som måtte bu i Babel. Kor mykje meir vil Han då ikkje seia til oss at me skal arbeida og be for landet og folket vårt! Me skal be for konge, for styresmenn og for alle som rår over oss, so me kan leva i fred og sømd og gudlegdom. Det seier Guds ord til deg og meg.

Måtte me kjenna vårt ansvar for fedreland og folk, frå grensa og ut til dei drivande garn, so me i arbeid og bøn ber det uppover mot Gud, frå slott og til lågaste hytta. Det vil Gud.

 

 

 

Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma!

lat lysa din fred frå fjell til strand,

og vetter for vårsol røma!

lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kan seg søma.

(Andakt for 17.  mai frå «Eit Ord idag» på A/S Lunde Co’s Forlag, Bergen 1932.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

Løfter til Israel om samling, renselse, ånd og land Esekiel 36, 24–28

Ingen får slike løfter fra Gud som Israel. Løftene lyser igjennom hele Skriften. Og adressaten er ofte i første omgang jødene og Israels land. Eiendomsfolket bæres gjennom tidene på løftenes vinger. Ved det folket er Guds løfter og Messias brakt til verden. Hans budskap skal nå til alle folkeslag før Jesus Kristus kommer igjen. Og ved dette utvalgte folk har Gud åpenbart sin vilje og frelse for hele menneskeheten.

Et av de mest omfangsrike løfter til Israel er dette avsnitt hos profeten Esekiel i kapitel 36. Her er det meste av det største lovet på en gang. Merk deg de fire ting som nevnes i overskriften. Og tenk så på at det gjelder både folket, Israels samling, landet og løfte om Guds Ånds innvirkning. Det er et mektig og gripende Skrift-avsnitt, som burde fordrive vantroen og antisemittismen. For det er «Herren Herren» som taler til «Herrens folk» og til «folkene.» (v. 20 og 23)

Israels samling er et av tidens store og tydelige tegn, som skjer i vår tid. Hvert år flytter tusener jøder/familier hit fra mange land. Noen på grunn av forfølgelse og terror. De føler seg tvunget for sin sikkerhet til å dra til Israels land. For mange oppfylles en gammel drøm om å få komme til jødenes nasjonale hjem. Her er de på fedrenes jord, trygg og takknemlig. Generasjoners sterke lengsel og håp har vært medvirkende.

Denne folkevandringen tilbake til Israel er ikke bare jødenes eget initiativ og ønske. Den er en guddommelig handling med dette folket. Slik som også dette profetord lyder: «Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (v. 24)

Det landet Gud tar sitt folk tilbake til, kaller Han «deres eget land». Og sier til dem: «Dere skal bo i det landet jeg ga deres fedre. Og dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (v. 28) Her klinger historiens og åpenbaringens vitnesbyrd sammen. Samstemt avslører de Guds vilje og vei. Den som bøyer seg for Bibelens autoritet som Guds ord, avviser verdens motstand mot Israel og erkjenner deres rett til landet!

At det er tale om mer enn samling i sitt land, viser løfte til folket om renselse og Åndens gave. Målet med Guds ledelse er både å bringe folket tilbake til Israels land og rense det ved Åndens inngrep. Så radikalt og grundig som profeten forkynte: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, …» (v. 26 og 27a). Her er noe av pinseforkynnelsen i Den gamle pakt.

Det var da også jøder som først ble fylt av Den Hellige Ånd og opplevde den sterke åndsmeddelelse og at flere tusen ble frelst under den første kristne pinse i Jerusalem. Og det lød i forkynnelsen den gang: «Løftene tilhører dere og deres barn, og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» (Ap.gj. 2, 39) Som profetordet pekte fremover på jødenes samling som skjer, skal også dets oppfyllelse av Guds Ånds hjertefornyelse hos dem skje. De er under Guds gode løfter, som aldri kan svikte.

Men pinsens åndsløfter gjelder «alt kjød» (Joel 1). Dette handler om den mest personlige opplevelse av Guds nærhet og nåde. «Min Ånd vil jeg gi inne i dere.» Den skal bli personlig eie og iboende styrke. Gud manifesterer seg så nær og så mektig. Da blir det både «et nytt hjerte, og en ny ånd». Det skjer ovenfra og innenfra. Vi kan ikke ønske noe bedre enn denne pinse for alle!