Oppbyggelse

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Mange mennesker er, og har opp igjennom tidene, vært på leiting. De har leitet etter den store sannheten, søkt å få svar på de mange vanskelige spørsmål, og midt opp i det hele – hvile for sitt rastløse og urolige sinn. Det synes så vanskelig å tro det de kristne holder fast ved, og satser sitt liv og sin evighet på.

Jødene i teksten vår trodde at de ved å studere Skriftene skulle få evig liv, men Jesus forteller dem at der er bare ved å komme til Ham, som Skriftene vitner om, at de får evig liv. Men til Ham ville de ikke komme.

Det er her det stanser opp for så mange. De våger ikke troens sprang over til Jesus, derfor blir de alltid stående på tilskuerplassen uten å få del i det livet Jesus så gjerne vil gi. Bare den som «lar det stå til» og kaster seg i Frelserens armer, vil få erfare at det liv Jesus tilbyr, blir en realitet. Uten Jesus finner vi ingen kjærlig Gud. Jesus sier i Joh. 14, 6: «Jeg er veien, sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.»

Måtte aldri du få høre Jesu dom over deg: Du ville ikke komme til meg for å få liv.

«Dersom jeg vitner om meg selv, da er mitt vitnesbyrd ikke sant. Det er en annen som vitner om meg, og jeg vet at det vitnesbyrdet Han vitner om meg, er sant. Dere har sendt bud til Johannes, og han har vitnet for sannheten. Ikke så at jeg tar imot vitnesbyrd fra et menneske, men dette sier jeg for at dere skal bli frelst. Han var det brennende og skinnende lyset, men dere ville bare en kort stund glede dere i hans lys. Men jeg har det vitnesbyrd som er større enn det Johannes ga. For de gjerningene som Faderen ga meg å fullføre – selve gjerningene som jeg gjør, vitner om meg at Faderen har sendt meg. Og Faderen som har sendt meg, Han har vitnet om meg. Verken har dere noen gang hørt Hans røst eller sett Hans skikkelse. Og Hans ord har dere ikke værende i dere, for den Han har sendt, Ham tror dere ikke. Dere gransker Skriftene, fordi dere mener at dere har evig liv i dem – og disse er det som vitner om meg. Men dere vil ikke komme til meg for å få liv.» Joh. 5, 31–40.

Av Brit Rønningen

(Sambåndet 28.04.2020): Vestre Jakobselv Camping og Misjonssenter har så smått kommet i gang med aktivitet etter at det ble koronastengt.

Normalt skulle misjonssenteret i Vestre Jakobselv vært fylt av fugleinteresserte gjester fra hele Europa, men koronakrisen har i stedet tvunget senteret til å holde stengt. Nå er det så smått begynt med aktivitet på senteret, i form av takeaway hvor det tilbys norsk og asiatisk mat.

Aktivitet

Bakgrunnen er at vi på grunn av alle avbestillingene har mistet alle våre inntekter. Det er snakk om et sekssifret beløp. Vi må starte opp med aktivitet for å få inn noe, sier kretsleder Paul Tore Garvo i Finnmark Indremisjon til sambåndet.no.

Garvo er også daglig leder for Vestre Jakobselv camping og misjonssenter.

De begynte med takeaway mandag før påske. På en god dag får de per nå inn 10-12 bestillinger, men etter hvert som tilbudet blir innarbeidet og man også kan ta imot kunder som spiser på misjonssenteret, tror Garvo at dette kan gå riktig bra.

Positive

Dette tiltaket blir som en del av konseptet som misjonssenteret startet med i fjor, Lilledalen kafé som holder til på misjonssenteret. Det var tenkt som et tilbud til turister og andre interesserte og skulle være åpent i sommermånedene.

–Hvordan er dette blitt mottatt?

–Folk er veldig positive til dette. Det er ikke noen andre i bygda som driver med takeaway. Vi vil i hvert fall fortsette med dette til over sommeren, svarer Paul Tore Garvo.

Av Brit Rønningen

(Sambåndet, 27.04.2020): Andreas Granerud er vokst opp på Øytun, nå Alta Folkehøgskole. Til høsten begynner han i en ny rolle der som skolens rektor.

–Det er en veldig spennende og utfordrende jobb. Jeg kommer fra Alta og kjenner folk, sier Andreas Granerud til sambåndet.no.

Han skal overta etter Henning Iversen som rektor ved Alta folkehøgskole. Faren, Øivind Granerud, var lærer og rektor ved skolen i mange år. Så den nye rektoren kjenner også godt til skolen.

Oppvekst

–Jeg er vokst opp på skolen.

–Hvordan var det?

–Det var en utrolig god oppvekst. Vi bodde med skog og lysløype rett utenfor, fisket på isen og gikk på ski om vinteren og hadde mye plass boltre oss på. Jeg var veldig glad i fotball og brukte mange timer i skolens gymsal. Det var veldig fritt og sosialt og mye aktiviteter, siden det hvert år kom cirka hundre nye unge elever til skolen.

Granerud er så glad i fotball at han en periode var profesjonell spiller og hadde kontrakt med Notodden fotballklubb i åtte år.

–Fotball har vært en stor del av livet mitt. I hele oppveksten hadde den førsteprioritet. Nå tar den ikke like stor plass. Men jeg ser ikke bort fra at jeg begynner å trene døtrene mine hvis de vil det.

Inntrykk

I dag jobber Granerud som lærer på ungdomsskolen i Notodden, men så ble altså rektorstillingen på Alta folkehøgskole ledig.

–Jeg har et veldig godt inntrykk av skolen og hvordan den drives. Jeg er opptatt av at skolen har et dyktig personale og er ydmyk med tanke på alt det gode som skjer. Det er viktig for meg å legge til rette for at de ansatte kan gjøre en god jobb og utvikle skolen videre. Jeg gleder meg til å begynne, men er også spent.

Fremtiden

–Hva tenker du om skolens fremtid?

–Alta folkehøgskole har alltid hatt en stabil og god søkermasse. Jeg tror det kommer til å fortsette. Jeg ser positivt på fremtiden for skolen og den funksjonen den har i samfunnet, sier Granerud.

Våren 2019 gjorde han ferdig en master i idrettsvitenskap, og masteroppgaven handlet selvfølgelig om fotball og har tittel: «Angstens betydning for noen fotballspillere i en norsk toppfotballklubb for herrer.»

Ungdom

Før det jobbet han tre år for NMS med et prosjekt for ungdom i Nord-England. Han var med og starte en kafé for ungdommer, og de hadde kontakt med ulike ungdomsklubber og skoler.

–Målet var at ungdom skulle bli kjent med kirken og kristen tro. I England er det enda større avstand mellom ungdom og kirken enn det er i Norge. Det var en lærerik tid og krevende å jobbe med en gruppe som ikke kjenner til kristen tro.

–Hvordan skal man nå frem til ungdom som ikke har mye kjennskap til kristen tro?

–Det er et godt spørsmål. På en kristen folkehøgskole ligger hovedvekten på et tema, som ved Alta folkehøgskole er arktisk friluftsliv. Man skal også ha en tydelig kristen profil, samtidig skal man være forsiktig. Vi skal først og fremst være medvandrere for elevene og være på en reise sammen med dem, det året de går her. Man skal kunne komme til en kristen folkehøgskole uten å være kristen og kanskje heller ikke være kristen når man forlater den.

Overgang

–Hva vil være den største forskjellen mellom å arbeide som lærer på ungdomsskolen og rektor på en kristen folkehøgskole?

–Det blir en overgang. Det flotte med en folkehøgskole er at karakterpresset, prøver og eksamener er borte, og da kan man fokusere mer på dannelse. Jobben som rektor blir nytt ansvar og nye oppgaver. Det blir nok en læringsprosess for meg.

–Hva vil du savne fra jobben som lærer?

–Jeg vil savne å møte elevene i klasserommet hver dag, sier Andreas Granerud.

Av Heljä Norberg

(NYTT – Tirsdag 28. april 2020): Klokken 11 ulte sirenene over hele Israel i to minutter for å ære 23.816 falne soldater og 4.166 terrorofre drept i Israels kriger og terrorangrep. 

Rachel Shapira og Hadara Bollack fra Jerusalem stilte opp med et stort flagg i gatekrysset Tchernichovski–Shai Agnon før klokken 11. Noen bilister stoppet bilene før sirenene gikk, noen kom ut av husene, andre stod på balkongene sine.

Klokken 11 gikk sirenen. Trafikken stoppet. Folk stod stille og bøyde hodet. Da lyden av sirener tonet ut, hørtes det drønn av jagerfly som fløy i «savnet mann-formasjon» over militærgravgården på hovedstadens Herzl-fjell hvor statsseremonien startet. 

På grunn av koronapandemien var de militære gravgårdene stengt unntatt noen få hvor familiene fikk lov til å gå til gravene av sine kjære. Koronaviruset førte til at folk brukte ansiktsmaske.  

De unge damene fortalte til KARMEL ISRAEL-NYTT at de var med i prosjektet «Å vinne sammen». 

–I våre familier har vi ingen falne. Vi er med i prosjektet, hvor israelere ble oppfordret til å gå til de lokale stedene som her hvor det er reist en minnestein, ta flagget med og vise respekt for dem som har mistet sitt liv. 

–Etterpå sang vi Hatikva, fortalte de. 

Av Vidar Norberg

(BAKRUNN – 22.04.2020): Rabbinere, prester og imamer møttes i Jerusalem for å be en felles bønn mot koronapandemien. De ropte til Adonai, Redeemer og Allah.

I vestlige, politisk korrekte oversettelser av bønner er man forsiktig med å oversette ordet Allah. Alt blir oversatt til gud. Derfor er ikke selve fellesbønnen som ble bedt, særlig avslørende.

«Gud, den første og den siste, Gud for all skapning, Herre for alle generasjoner, Han vekker de som sover, og vekker de som slumrer, Han helbreder de syke, åpner øynene på de blinde og oppreiser de som er nedbøyet. Vi kommer frem for Deg med bøyde hoder, bøyd høyde og ber.

Hundretusener er døde, millioner har blitt syke. Frels, vi bønnfaller deg, O Herre. Vi trygler deg, O Herre, send fremgang. Send full rehabilitering for de syke og hindre plager i Din verden.

Vær så snill – Gud, Du som har næret oss under hungersnød og sørget rikelig for oss, Du har fjernet oss fra pest, og fridd oss fra alvorlige og langvarige sykdommer – hjelp oss.»

Bønnen var blant annet gjengitt av kommunikasjonsbyrået Debby. Nyhetsbyrået JTA og Times of Israesl skrev at rabbinerne føyde til Salme 121.

Det er først når man hører et videoopptak fra stedet, at det begynner å skurre. For alle ber til den de tror på, hvem så denne guddommen måtte være. Det var blant annet Allah som ikke hører hjemme i den judeo-kristne kultur.

Med på denne bønneseansen var Israels askenasiske sjefrabbiner David Lau og den sefardiske sjefrabbineren Yitzhak Yosef. Der deltok også den gresk-ortodokse patriark i Jerusalem, Theophilos III, den katolske erkebiskop Pierbattista Pizzaballa i Jerusalem, imam sjeik Gamal el Ubra, imam sjeik Agel Al-Atrash og den åndelige lederen for druserne sjeik Mowafaq Tarif.

Historisk bønn

Det var den kjente økumenikkrabbineren David Rosen som innledet «bønnemøtet» på balkongen til Kong David hotell med utsikt mot Jerusalems murer og veien til Tempelplassen, onsdag.

–Velkommen til denne historiske begivenheten her i Jerusalem, hvor de religiøse lederne i dette land kommer sammen for første gang noensinne for å lese bønner om guddommelig nåde og medfølelse i det historiske øyeblikk når man utfordres av en pandemi, sa David Rosen.

Så langt man forstår av patriark Theophilos III, er det nød og fortvilelse som har tvunget frem denne felles bønn mot den ulykke som er skapt av koronaviruset.

Erkebiskop Pizzaballa sa at det var ganske sjeldent i Jerusalem at jøder, muslimer og kristne sammen sier den samme bønn.

–Jeg håper at denne nye begynnelsen vil fortsette også etter koronaviruset, for vi trenger her i Jerusalem å be sammen for alle mennesker over hele verden, sa Pizzaballa.

Da pave Frans og storimam Ahmed Mohammad el-Tayeb i Abu Dhabi den 4. februar 2019 undertegnet en felles erklæring om at alle som tror på gud, må arbeide for brorskap og fred, var det protestantiske kristenledere som gikk ut og advarte mot den store verdensreligion som Åpenbaringsboken taler om.

Profetigransker Johan Henrik Jørgensen har tidligere skrevet i KARMEL ISRAEL-NYTT at det er en forbindelse mellom skjøgen som representerer endetidens frafalne kirkesystem, og dyret (Antikrist, red. anm.). Jørgensen kaller det en blasfemisk allianse som vil stå ved lag så lenge det gangner dyret. Noen mener at Den romersk-katolske kirke i Rom i fremtiden vil danne plattformen for skjøgekirken. Fra et gjenoppstått Romerriket skal også Antikristen komme.

Anti-israelsk

Det er kanskje ikke så rart at både katolikker, ortodokse og muslimer går så godt sammen. De har et felles ønske om å overta Jerusalem. Det er ingen hemmelighet at de gamle kirkesamfunn ikke har hatt spesielt godt forhold til jøder eller staten Israel opp gjennom tidene.

De protestantiske kirker har det ikke helt lett etter at de gikk inn for kvinnelige prester. Da utelukket de seg fra slike flerreligiøse, synkretistiske religionssamlinger fordi de har brutt med kirkens 2000-årige tradisjon i kvinneprestspørsmålet. Men mange  kirker har en felles erstatningsteologisk arv som ofte både før og nå har vendt seg mot det jødiske folk og staten Israel. Enda verre blir det når alle kirkene en gang samles i en «skjøgekirke». Og når Antikristen selv åpenbarer seg og krever tilbedelse i Jerusalems tempel, vil jødefolket avsløre det og bli nødt til å rømme, ifølge kristen tanke.

Skjøgekirken og Antikristen vil ikke stå frem før etter bortrykkelsen av menigheten, mener mange.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Dette var ingen navneseremoni. Ikke noen forløper for den dåp Han selv skulle innstifte, og heller ingen vanlig Johannes-dåp.

Da Jesus ba om å bli døpt av Johannes, nektet denne. Grunnlaget for en slik omvendelsesdåp, som var bekjent synd, var ikke tilstede. Jesus hadde ingen synd å bekjenne. Likevel lot han seg døpe med en synders dåp.

Denne dåpen ble innvielsen til Jesu virke, og en inngang til den Messias-gjerning Han skulle gjøre for deg og meg.

«Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skulle få Guds rettferdighet». (2. Kor, 5, 21) Den rene og syndfrie ble fornedret til å bli døpt med en synders omvendelsesdåp for meg. Derfor ble også det som fulgte etter dåpen for meg: Kraften og seieren over fristelsen, Hans rene og plettfrie jordliv og forsoningens mysterium med adgang til himmelen. Han vant det alt for meg. Jeg har det i troen på Kristus.

Når en slik får et lite blikk inn i Jesu forsoningsverk, må jeg med undring spørre med sangstrofen: «Å, er Frelseren slik, ja, da grunder jeg på Hvordan frelsen Hans du kan forsmå?».

---

Matteus 3, 13-17:

Da kom Jesus fra Galilea til Jordan til Johannes for å bli døpt av ham. Men han nektet ham det og sa: Jeg trenger til å bli døpt av dig, og du kommer til mig? Men Jesus svarte og sa til ham: La det nu skje! for således sømmer det sig for oss å fullbyrde all rettferdighet. Da lot han det skje. Men da Jesus var døpt, steg han straks op av vannet, og se, himmelen åpnet sig for ham, og han så Guds Ånd fare ned som en due og komme over ham. Og se, det kom en røst fra himmelen, som sa: Dette er min Sønn, den elskede, i hvem jeg har velbehag.

Av Willy Gryting

(FOTOMINNER): Dette må være fra et Kildesli-stevne i Tana, trolig fra 1976.

Her er det mange kjære og kjente med. Jeg nevner mange tidligere læstadianere fra Kjøllefjord som meldte seg inn i Indremisjonen. Ser også Julie Karlstad (fra Govika) fra Kjøllefjord.

Her er Tormod Bjørkli fra Mehamn, Gunnar Prestegård (tidligere generalsekretær i Indremisjonsselskapet), sangeren Olav Isnene og pianisten Olav Soltun.  

Videre på bildet er Per Egil Tangen, og var lærer i Tana fra 1972 til 77. Kona heter Solveig. De har bodd i Lunner siden de flyttet fra Tana, og vært lærere og rektor der. Nå er de pensjonister.

Jon og Marit Børresen fra Austertana er der med fire av barna. Den eldste er Malvin Børresen. Han bor nå ved Tana Bru. Jon Børresen er opprinnelig fra Gamvik.

Ser også Oskar Guldbjørnsen fra Gamvik.

Av Vidar Norberg

Det er ikke mange mennesker som går i land på Gunnarnes. Få fremmede søker Rolvsøy en høstdag på begynnelsen av 1980-tallet. Men det er et unntak. En predikant.

Den kalde vinden blåser over stedet. Gatelysene kaster sitt gule skjær over veien til den spredte bebyggelsen. En plakat er stiftet opp med tegnestifter på en lysstolpe. Vind og høstvær har ikke ennå revet den bort. Der står det. Den indre Sjømannsmisjonen. Med tykk tusj står det skrevet at Leif Akselsen taler. Velkommen til møte.

Hvor han talte på Gunnarnes, er det vel knapt noen som husker i dag. Men det var trolig et husmøte. Kanskje hos et eldre ektepar eller en enke som tok imot omreisende predikanter.

Leif Akselsen var ingen fremmed blant kristne i Finnmark. Han reiste land og strand rundt i Finnmark for å forkynne Guds ord. Alltid med det samme mottoet «Ha tro til Gud» sådde han Ordet i menneskers hjerte. Ordet om frelse i Jesus Kristus og evig liv. Kanskje var mange av dem som hørte ham, alt frelst. Da ble møtet en oppbyggelig stund til trøst i kristenlivet. «Ha tro til Gud». Tro på at mennesker skulle finne Ham, Mesteren selv.

Det er ikke så rart at plakaten om hans møte var stiftet på en stolpe på Gunnarnes. Dit kommer man ikke med bil og uten anstrengelser. Rolvsøy er et vakkert øyrike for seg selv i Måsøy kommune. Man må nesten ha et kall for å reise dit. Misjonens regulativer gjør det heller ikke lønnsomt, men en sjel er verdt mer enn hele verden. Leif Akselsen reiste dit med båt.

Et kall

Da Kjell Hagen skrev boken til Den indre Sjømannsmisjonens hundreårsjubileet, ble det et kapittel som fikk overskriften «De fikk et kall». En av dem var Leif Akselsen.

Han vokste opp i den lille bygda Brenngam, et velegnet sted for litt jordbruk og fiske i Laksefjorden. Det ligger vakkert til mellom Kifjord og Dyfjord. Bygda og familien Akselsen har også tidligere hatt det Jesus kaller for «menneskefiskere» som har gått av sted med Ordet om Gud.

For Leif Akselsen startet arbeidsdagen som fisker, bygningssnekker, livsforsikringsagent og bestyrer av et møbellager før han i 1961 ble heltidsarbeider i Den indre Sjømannsmisjonen, på folkemunne ofte kalt bare «Indre Sjø».

Det sies at det ikke er mange prester som dør i Finnmark, i alle fall ikke om de kommer sørfra. Det gjorde de fleste i gamle dager. Forfatteren Kjell Hagen gjør et poeng av at Leif Akselsen valgte å bli i Finnmark.

–Man må nesten være født her nordpå for å kunne leve med de store avstandene. Folk sydfra stusser når jeg snakker om 50 mil som en snarsvipp. Om vinteren bruker jeg fly. Ellers er det å sette seg i bilen, fortalte Akselsen i 1979, noen år etter at han sluttet som bestyrer på fiskarheimen i Båtsfjord.

I Båtsfjord

Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheimer langs den værharde finnmarkskysten var som skarpe blinkende fyrlys for mennesker på livets hav. På fiskarheimene kunne en fisker få et rom, en god middag, kaffe, aviser og hygge eller kanskje finne sin viv. Men den egentlige drivkraft var nok at DISM tilbød et budskap om frelse til mennesker på livets hav.

Alt i 1961 ble Leif Akselsen tilknyttet fiskarheimen i Båtsfjord. Et ærverdig gammelt hus fra før krigens dager. Båtsfjord ble ikke brent av tyskerne som hastig flyktet for Den røde armé i 1944. Fiskarheimen Havly hadde sin naturlige plass i fiskeværet Båtsfjord som ligger inne i en fjord i ly av brottsjøene fra det fiskerike Østhavet.

–Leifs første tjeneste sammen med sin første kone, Alvilde, ble på Havly i Båtsfjord. Der fikk han litt etter litt lagt om driften, og hans hustru ble husmor. Forkynnelsen av Guds Ord som liv og evangelium har alltid gått hånd i hånd med praktiske gjøremål. Deres holdning var aldri å være likegyldige, men alltid ha pågangsmot i tjenesten. Det står skrevet hos Es. 57, 10: «På din lange ferd blev du trett; allikevel sa du ikke: Jeg gir tapt! Du fant ny kraft i din hånd; derfor blev du ikke svak,» skrev tidligere sogneprest Olav Berg Lyngmo i årsmeldingen 2010 eller bladet for Den indre Sjømannsmisjon Finnmark Krets i 2010.

Arbeid i Honningsvåg

Lyngmo forteller at han ble kjent med Leif Akselsen i 1981. Det var en tid preget av sviktende fiskerier, fraflytting og nedgangstider. Akselsen ble anmodet om å påta seg bestyrerstillingen, og i 1982 ble han direktør for virksomheten ved Fiskarheimen Havly i Honningsvåg. Der ble han i ni år, to år etter oppnådd aldersgrense.

Havly i Honningsvåg var ikke en helt vanlig fiskarheim. Til denne verdens nordligste øy kommer fortsatt hurtigrutene og har lang liggetid. Det er endestasjon for de mest eksotiske cruiseskip. Og til Magerøya kom alt fra gående til syklende og traktorkjørere fra store deler av verden for å sette en eller annen rekord for å ha gjort reisen til Nordkapp. Derfor drev Havly også en slags hotellvirksomhet.

Fiskarheimen kunne kanskje ikke mønstre den storkapital fra misjonsfolket som de nye hotellene skaffet seg i bank og børs. Men Leif Akselsen gikk i gang med en omfattende modernisering av blant annet hotellrom. Det ble boret, banket og saget. Rom etter rom ble fornyet og fasilitetene utbedret. Akselsen var kjent som en mann som fikk penger i kassen. Selv de minste kroner fra kaffesalg forvaltet han ærlig for misjonens sak.

–Han var opplært til nøysomhet fra barnsben av for å få endene til å møtes. Dette kunne Havly i Honningsvåg høste fordelene av, skrev Lyngmo.

Lørdag den 14. januar 1989 meldte Finmarksposten i Honningsvåg: «Stopp» i svart og hvitt over hele forsiden. Avisen skrev i en pressemelding at de var insolvent med en gjeld på 1,6 millioner kroner og gamle maskiner som trengte til en fornyelse. Avisen var bare et speilbilde av det som kom til å skje også med Havly noen år senere.

I denne foreløpige siste utgaven av Finmarksposten lød den siste møteannonsen:

Havly

Søndag 16/1 kl. 18.00: Møte ved Tormod Jenssen og Leif Akselsen. Kollekt. Velkommen.

Den eldre predikanten Tormod Jenssen reiste seg en gang opp og kom med sitt vitnesbyrd i møtesalen på Havly og leste: «Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus.

Tormod Jenssen hadde også sin gange i Havly når det var møter. Han var en godt likt predikant blant folk i Indremisjonsselskapet og bodde i gamle dager på bedehuset i Honningsvåg. Han arbeidet i kirken, og han var i Santalmisjonen. Hans vitnesbyrd en søndag kveld på Havly Honningsvåg kan nok fortelle om dette fyrlyset eller forkynnelsen der.

Havly var et sted hvor man kunne finne bibel eller testamente i nattbordets skrivebord. Der var kristelige bøker, for eksempel om predikanten Teodor Trulsens nære liv med Gud.

Det var et slikt åndelig hjem på veien Leif Akselsen drev.

Menneskekjær

Leif Akselsen var også en menneskevenn med glimt i øyet om man kan bruke et slikt uttrykk. En gang på 1980-tallet fikk han en ung arbeidsløs kristen i sitt brød. Den unge mannen ble satt til det meste, alt fra å skjenke kaffe til å feie sentralfyren. Det var alltid nok å gjøre på et slikt hotell eller fiskarheim. En gang hendte det at den unge mannen hadde tatt noen «søringsjenter» eller bibelskoleelever med seg på en guidet tur i Honningsvåg. Fiskarheimens stengetid ble ikke overholdt. Det hjalp ikke å ringe på dørklokken. Døren ble ikke åpnet. En fortvilt situasjon. Men natten var lys, stillasene bak huset sto der. Den unge mannen klatret opp. Fant et toalettvindu som var åpent, og klarte så vidt å bykse seg inn og ned på gulvet. Neste morgen var han flidd og fin på plass som vanlig. Akselsen hadde kanskje ventet på en forklaring som ikke kom og kunne ikke dy seg.

–Du, hvordan kom du deg inn, spurte Akselsen med et nysgjerrig glimt i øye.

Det ble med det!

En annen gang kom han på kaia for å hente predikanten Willy Gryting som hadde sin reiseveske med seg.

–Har du øl i den, spurte Akselsen.

Leif Akselsen var en mann det var hyggelig å møte, spesielt for en finnmarking på reise. En gang traff han en av dem i Ålesund. Det ble middag på Havly og spasertur i byen før predikant og den reisende tok farvel.

–Han ble på Havly i ni år. Det ble to år etter oppnådd aldersgrense. Leif er nevenyttig og flink person på flere områder. Han utførte selv utbedringsarbeid og fikk snudd driften fra konkurs til overskudd, skrev Lyngmo.

Kretssekretæren

Leif Akselsen var ikke bare bestyrer og direktør. Han var også kretssekretær i Indre Sjø i Finnmark. Basen hadde han i Kvenvik i Alta sammen med sin andre kone Anne Sofie. Hun var også hans sjåfør da synet ble dårlig.

Da Akselsen fylte 90 år i 2020, skrev Hjalmar Løvli en vennehilsen i kretsbladet. Han fortalte om husverten som også kunne brette servietter slik at kaffebordet så riktig stilig ut.

Han skrev om sin prekentur med Akselsen. Det var ikke bare Nordens ytterste øyer som Stjernøy som fikk besøk. De besøkte også de samiske bygdene Masi og Kautokeino. Han pleide også å synge. En av hans sanger var «Hejmme i himlen skal ingen mer gråte». Det var den sangen han sang ved Anne Sofies båre ni måneder tidligere.

–Før neste ukes tur ut til Stjernøy var vi innom diverse institusjoner i Kåfjord, Vertshuset i Bossekop, Betania og Talvik. For Leif var nok samværet på Betania ganske spesielt. Det ble et møte med både beboere og betjening her hvor Leifs far fikk ånde ut mange år tidligere.

I beretningen forteller Løvli om «tilfeldig» skyss med skyssambulansebåten til Pollen til Tor Mikkola og hans hus. Fire voksne og fem barn samlet seg i stua til sang, Guds ord og bønn. Lørdag og søndag var det møte hos Nanna Mikkelsen, en trofast søster som var nærmere hundre enn 90 år. Så var det til Øst-Finnmark og hjemmet i Auster-Tana, Båtsfjord og Tana bru.

Leif Akselsen huskes også som en loddselger.

–Når Akselsen ikke var ute på en av sine lange møtereiser, kunne han av og til treffes på Samvirkelaget som loddselger, skrev Kjell Hagen.

Han kunne sitte ved et bord på butikken med loddblokka. Ofte ulastelig antrukket i dress. Akselsen sa at det skapte tillit. Tillit var kanskje også viktig. For loddboken er ikke bare blitt benyttet for å samle penger inn til misjonen. Enkelte har også benyttet den for å komme i kontakt med mennesker, få en sjanse til kanskje å fortelle om Jesu frelsesverk, Hans død på korset og oppstandelse som gjelder alle mennesker.

Kretssekretæren gav ut sin årsmelding for Den indre Sjømannsmisjon, Finnmark krets som et lite blad. Det må kunne kalles allsidig. Stoff om arbeidet i Finnmark, andakter, men også bilder og tekst fra Bibelens land Israel når det var for hånden.

Han har nok også vært en dyktig annonseselger. For annonsespaltene fyltes opp av kraftlag, sparebank, rørlegger, blomsterforretning, malingsbutikk, kommune og hotell for å nevne noe. Og så oppfordring til å bli abonnent på Trygg Havn, misjonsblad for Kyst-Norge.

Julemessen drev han også. Samlet inn varer og solgte. Alt til misjonen.

–Leif Akselsen og Anne Sofie var glade givere. Jeg besøkte dem i Kvenvik en kveld. Før vi var ferdig, sa kona at de måtte gi penger til misjonen. De fant frem offergaven, fortalte en predikant som har gode minner om ekteparet.

I 2011 var Akselsen i Alta 89 år gammel og listetopp for et Kristent Samlingsparti. Han ble førstesideoppslag i Finnmark Dagblad i Hammerfest. Bakgrunnen var at avisen inviterte leserne til å stemme på sin ordfører eller fylkesordførerfavoritt. Etter at 700 stemmer kom inn, hadde ikke Akselsen fått en eneste stemme. Avisen skrev at Leif Th. Akselsen ikke var vokst opp med PC og internett. Han drev heller ikke valgkamp på sosiale medier, slik mange andre politikere gjør. Finnmark Dagblad gjorde et poeng av at den spreke pensjonisten ikke en gang hadde vært inne og stemt på seg selv, slik Høyres ordfører kandidat Håkon Bysheim i Karasjok hadde gjort. Men det spørs om ikke Akselsen likevel nådde ut med sitt budskap i FDs førstesideoppslag. Leif Akselsen var like frimodig og uredd. For han hadde et budskap likevel og forsvarte de bibelske sannheter. Han var tidlig ute mot homofilibølgen.

Ha tro til Gud

I intervjuet med Kjell Hagen fortalte Leif Akselsen sine tanker da han i 1979 fikk spørsmål om hvordan situasjonen er for Den indre Sjømannsmisjonen i Finnmark.

–Interessen er ganske god. Hver gang jeg byr frem en loddbok, sier folk: «Ja, Den indre Sjømannsmisjon skal vi støtte.» Misjonen har et godt renommé. Men de kristne flokkene er ikke så store, det skal mye til å komme opp i en forsamling på 30 personer. Om jeg kan få gi uttrykk for mitt høyeste ønske, så er det at mange i Finnmark må bli vunnet for Gud. Det vil også bety vekst og fremgang for misjonen, sa kretssekretæren.

Hjalmar Løvli forteller fra predikantturen med Akselsen i 2010 at de på Nyvoll var opptatt av kallet til å føre stafettpinnen videre slik at evangeliet kan forkynnes videre i Finnmark.

Indre Sjø har hatt lange tradisjoner i Honningsvåg. Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheim startet i 1928. Etter krigen med brenningen gikk DISM i gang med gjenoppbyggingen. I 1961 sto Havly ferdig. Herfra drev DISM også vanlig kristen møtevirksomhet i tillegg til virksomheten for fiskere og overnattingstilbud. Men båtene, fiskeriene og samfunnet endret seg etter hvert ganske mye. Sekulariseringen økte. Terje Cock Svane skrev at i 1998 ble driften lagt ned og bygningen Havly solgt. I dag er gamle Havly pusset opp til et moderne hotell og ligger ute for salg. Prisen er 18.500.000 kroner.

Også den Herrens tjener som sådde ved alle vann, ble en gammel mann og mett av dage etter en lang og tro tjeneste for sin Herre Jesus Kristus. I årsmeldingen for 2010, skrev Akselsen blant annet:

–Fortsett kjære dere være med i bønn for Finnmark krets. Jeg makter ikke stort mere. Det trengs en som kan overta ansvaret her. Kjærlig hilsen Leif Akselsen.

Han livsmotto var fra Markus 11, 22: «Ha tro til Gud!»

Han hadde tro til Gud!

Leif Theodor Akselsen døde i 1. februar 2016.

—

Finnmarkshilsen har tidligere stilt spørsmålet hvor ble det av predikantene. Har du en predikanthistorie så kontakt Finnmarkshilsen@gmail.com.

(NYTT – Jerusalem 18.04.2020): Det var bare et fåtall fra det ortodokse presteskap, israelsk politi og medier som var til stede i Gravkirken da den hellige ild ble tent i Gravkirken lørdag ettermiddag den 18. april 2020. Seremonien ble ledet av Theophilos III, den gresk-ortodokse patriark av Jerusalem.

Koronapandemien satte sitt preg på årets seremoni. Normalt er det knapt ståplass i kirken for dem som klarer å trenge seg inn for å se når erkebiskopen går inn i krypten for å hente ilden. 

Den hellige ild er så viktig for kirkene at så snart den er tent, fraktes den av sted til ortodokse kirker. I år gikk ilden som vanlig til Russland, Ukraina, Hellas, Georgia, Kypros, Romania, Moldavia, Hviterussland, Polen og Kazakhstan. Usbekistan sendte ikke noe fly for å hente ild.

Men koronapandemien gjorde det vanskelig å få sendt ilden av sted, fordi alle som kommer til Israel med fly, må i obligatorisk karantene. Utenriksdepartementet i Jerusalem løste knuten med at ilden ble fraktet av diplomater fra Jerusalem til Ben-Gurion internasjonale flyplass. Der ble den brakt om bord til mannskapet som ikke fikk lov til å gå ut av flyene for å hente den hellige ild.  Det var israelsk politieskorte med den hellige ild. Den ble også sendt til kirker i de PLO-kontrollerte områder av Judea og Samaria samt til Jordan.  

–Utenriksdepartementet har sammen med utenlandske delegasjoner og partnere ledet et ekstraordinært oppdrag som brakte helligdagen til millioner av troende rundt om i verden slik at de kunne feire denne tradisjonen selv under disse spesielle dager. Jeg håper at i de kommende år vil tusenvis av turister igjen komme til Jerusalem for å feire høytiden, sa utenriksminister Yisrael Katz ifølge Jerusalem Post.

I de gamle ortodokse kirkenes verden er det mange som tror at den hellige ilden er gudelig sendt og kommer fra Jesu gravsted. Derfor innleder seremonien med den hellige ild de ortodokse kirkenes påskehøytid. Den første hendelsen med «mirakelilden» er angivelig fra år 162 og er omtalt i Vita Constantini av kirkefader Eusebius rundt 328.

Det var bare et fåtall fra det ortodokse presteskap, israelsk politi og medier som var til stede i Gravkirken da den hellige ild ble tent i Gravkirken lørdag ettermiddag den 18. april 2020. Seremonien ble ledet av Theophilos III, den gresk-ortodokse patriark av Jerusalem.

Koronapandemien satte sitt preg på årets seremoni. Normalt er det knapt ståplass i kirken for dem som klarer å trenge seg inn for å se når erkebiskopen går inn i krypten for å hente ilden. 

Den hellige ild er så viktig for kirkene at så snart den er tent, fraktes den av sted til ortodokse kirker. I år gikk ilden som vanlig til Russland, Ukraina, Hellas, Georgia, Kypros, Romania, Moldavia, Hviterussland, Polen og Kazakhstan. Usbekistan sendte ikke noe fly for å hente ild.

Men koronapandemien gjorde det vanskelig å få sendt ilden av sted, fordi alle som kommer til Israel med fly, må i obligatorisk karantene. Utenriksdepartementet i Jerusalem løste knuten med at ilden ble fraktet av diplomater fra Jerusalem til Ben-Gurion internasjonale flyplass. Der ble den brakt om bord til mannskapet som ikke fikk lov til å gå ut av flyene for å hente den hellige ild.  Det var israelsk politieskorte med den hellige ild. Den ble også sendt til kirker i de PLO-kontrollerte områder av Judea og Samaria samt til Jordan.  

–Utenriksdepartementet har sammen med utenlandske delegasjoner og partnere ledet et ekstraordinært oppdrag som brakte helligdagen til millioner av troende rundt om i verden slik at de kunne feire denne tradisjonen selv under disse spesielle dager. Jeg håper at i de kommende år vil tusenvis av turister igjen komme til Jerusalem for å feire høytiden, sa utenriksminister Yisrael Katz ifølge Jerusalem Post.

I de gamle ortodokse kirkenes verden er det mange som tror at den hellige ilden er gudelig sendt og kommer fra Jesu gravsted. Derfor innleder seremonien med den hellige ild de ortodokse kirkenes påskehøytid. Den første hendelsen med «mirakelilden» er angivelig fra år 162 og er omtalt i Vita Constantini av kirkefader Eusebius rundt 328.

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT.

Abonner og les mer. 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.net.il

Av Sara Rivai

(BLOGG): Siden purim ble det en forandring i landet da plutselig fler og fler mennesker ble pålagt å være i «bidud» (karantene). Det gjaldt folk som kom tilbake fra utlandet til Israel, og slike som har vært i nærheten av folk med korona. Det kjentes for mange som alt hendte så plutselig. Mange israelere liker jo å være ute på store sammenkomster med mye folk, helt enkelt være sammen.

Alt ved feiringen av purim innstilte man de store sammenkomster ved shuk, det berømte markedet Mahane Yehuda. Og som sagt, i dagene som fulgte ble det mer og mer strikte regler, slik at man nesten ikke fikk gå ut i det hele tatt, bare til viktige ting som å kjøpe mat. Ikke treffe venner og være ute på aktiviteter. Som sagt, helt enkelt isolere seg selv og stenge seg inne mer og mer. Det er så annerledes enn den israelske kultur. Jerusalems gater ble helt tomme for folk og biler. Fra dag til dag ble det mer og mer strikte regler og for seder, den første kvelden i pesach (påsken), fikk man påbud om at alle må feire seder der man bor og bare med dem som bor på denne tid i sitt hjem. Så en del som bor alene, fikk som sagt feire alene.

Dagene før pesach hadde folk god tid til å vaske, for folk var jo helt enkelt hjemme. Slagordet for denne seder var «seder behesger» (innelåst seder). For en del var det jo vanskelig å feire denne viktige og hellige natt alene, men for andre gikk det helt fint, og de kunne koble seg til denne hellige natt. Mange i Jerusalem og i hele landet var ute på sedernatten og sang de tradisjonelle sanger på sine balkonger. En del feiret sederen med noen eller noen andre via Zoom. Visse rabbinere gav lov til det i år. Under pesach-uken er det jo tradisjon å være med venner ute i naturen, men som sagt, denne pesach skulle alle feire inne. Og så er det vanlig å gå på sangfestivaler, men alt var jo innstilt. Mange hadde ulike sangopptredener via internett. Folk har hatt og har tid til å lese mange bøker og se filmer, lytte på radio. Jeg gjør det ofte. Mange sier de har mistet grepet på hvilken dag det er, og om det er dag eller natt, for mange er jo våken om natten. En del går med nattklær og pyjamas også om dagen, mens mange synes, også jeg, at det er viktig å kle på seg på dagen, og at man ved helg og sabbater klær seg i fine klær og eter god mat. Det oppmuntrer også rabbinerne til.

Humor er alltid en viktig sak, også i en vanskelig tid som denne. Det var for eksempel før pesach noen som sa at man ikke bør gå ut på sin balkong, om man har en, men vente til pesach for det blir årets utflukt.  Flere sangere er blitt inspirert til å skrive sanger om denne tid. Mange sa at denne pesach kunne mange forstå og tenke seg hvordan det virkelig var ved utgangen fra Egypt, og hva det innebærer å bli fri.

På radiokanalen Reshet Moreshet, som jeg lytter på, siterer de ofte versene fra Jesaja 26, 20. «Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!»

Jeg synes det er fint at de tar med disse versene. Også at de har hatt intervju med Natan Sharansky (tidligere refusnik i Sovjetunionen og Knesset-medlem i Israel) som forteller om sitt liv og hva han har gått igjennom. Og en slik frihet er det man har i tankene. Og det kan ingen ta ifra oss. Han sa at nå har folk god tid, og man må passe på å ta vare på hver dag og gjøre ting man liker. Så sa Sharansky at han håper at på shavuot (pinse) kan alle gå til Vestmuren. Det har han gjort de seneste 30 år.

Folk som er vant til å gå i synagogen, har det heller ikke så lett, men samtidig har de virkelig muligheter til å konsentrere seg om bønn- og bibellesning. Som Gud tok oss ut fra Egypt, kommer Han jo også til å ta oss ut av denne situasjonen. Folk har god tid til å tenke på dype saker og rope til Herren om hjelp for hele landet og verden. Vi vet at det finnes håp og Gud tar oss ut med Sin hjelp også fra denne krisen. Må vi alle bli sterkere og ydmykere og forstå hva som virkelig er viktig i livet, og sette pris på de små ting som man ofte tar som en selvfølge.