Oppbyggelse

Av Jørgen Høgetveit

Nei, «aldri forstummer tonen fra himlen,» selv om Oslo Handelsgymnasium dropper høytlesningen av Juleevangeliet ved juleavslutningen. Endog på slagmarkene under 1. verdenskrig stilnet geværilden og kanontordenen. Soldatene krøp opp av skyttergravene, møtte fienden med «God jul».

Og nå – i denne vonde tid for Norge – hvor man har avviklet Gr.L. § 2, og den «evangelisk-lutherske» frihetsarv fra fedrene – kirken er vandalisert på mange måter – og nye religionsdannelser er på vei inn i Det norske hus – fant  jeg nytte av å repetere «I nazistenes fengsel» av forfatteren Ronald Fangen. Han forstod tidlig hva som var på gang – og var den første forfatter tyskerne kjørte til Møllergt. 19 som ble en meget hard tid for hans følsomme sinn og ikke sterke helse. Men heller ikke der forstummet «tonen fra himlen». Langt om lenge ble han innvilget å få en Bibel inn i sin spartanske celle – til ham som også elsket blomster og det vakre. Og Ordene lyste mot ham: «Din tro har frelst deg.»

Men det beste av alt var da biskop Berggrav fikk kommet seg inn i Møllergt. 19 på julaften og holdt en virkelig «oppbyggelig andakt i den aktuelle» situasjonen. Fra boken: «Da Berggrav kom klokken 5, var et stort juletre tent ute i gangen. Jeg satt i cellen, men med åpen dør, og sang med i julesalmene; det gikk vel de andre som meg; jeg har aldri vært så glad i dem som denne julekvelden. Så talte Berggrav om den bitte lille makt, barnet, mot verdensmakten. Det var en genial liten tale, brennende aktuell, sikkert siktet inn nettopp på tilhørerne i Møllergaten 19 og samtidig fylt av tidløst evangelium.»

Og i hans ensomme mørke celle i anfall av forferdelig ukontrollerbar angst «så» Han Kristus, og han fikk fred. Her fikk han oppleve og skrev også det vidunderlige diktet:

«Du sviktet aldri, Herre Krist – du sviktet ei – 
selv når ditt svar på all min bønn var nei og nei. 
For når jeg skalv i uro, angst, og gråt i nød, 
da kom du med din fred, kjøpt i din død. 

Ja, Herre, det var godt i nattens spente gru 
å se ditt kors. Å, brystet åndet ut: det var jo du 
som engang gråt og svedet angstens sved – 
og det var du som bad om skånsel da du led. 

Å, Herre Jesus, det var du som ble forrådt, 
med torner kronet, narrekledd og blodig slått. 
Og da de naglet deg til korsets, skammens tre, 
da var du bare avmakt, kval og ynk å se. 

Da spottet de og ropte: Frelser frels deg selv! 
Forlat ditt kors! Krev hjelp av dette sorte himmelhvelv! 
Men da, i mørkefyrstens avgrunnsdype natt, 
var du, Guds egen sønn, av Gud forlatt. 

Da var du gitt den stengte himmels verden helt til pris. 
Men enda lovet du en røver åpen vei til Paradis! 
Og kongelig befridd fra hevnens tørst og nag og hat, 
var det i selve dødens stund for bødlene du bad. 

Du, frelsesfyrste, konge, til korset naglet fast – 
å, aldri seiret livet slik som da ditt hjerte brast. 
Da skalv de, mørkemaktene, rådløst i avmakts gys – 
hvor skulle de vel skjule seg for påskemorgens lys? 

Ja, når mitt spente, pinte sinn ser deg i nattens nød, 
da viker angsten for den fred du kjøpte i din død. 
Da vet jeg at det er en Gud, og at Han er min far. 
Om Han er skjult, så er Han nær. Og jeg skal få Hans svar. 

Du, Herre, er det sikre pant. Du er det klare bud 
fra Ham som ingen her kan se: Den lysomspente, skjulte Gud. 
Deg ser vi, Herre. Og jeg vet: ved slutten av min vei, 
Når dette hjertets uro dør, – da skal jeg møte deg. 

Ronald Fangen, 1940 

(Diktet lå i min mors Bibel)

Det ble lysende klart for ham at Gud var ingen human Gud, men en nådig Gud – som var noe dypere og langt viktigere.

Også versene fra «Misjonskantaten» skrev han her – mektig seierssikkert:

«Guds menighet er jordens største under! Mens verdens skikkelse i hast forgår

er Kristus i all evighet den samme, og fast Hans rike på sin klippe står.»

Og så det velsignede koret: 

«Å, hellig håp! Å sanne, sikre løfte

fra Ham som aldri skifter sinn og art.

Er natten lang, er kampen full av kvaler –

som morgenstjernen lyser løftet klart.

Det er Guds eget Ord du skal ha trengsel,

men kjemp frimodig – se Jeg kommer snart!»

« – aldri forstummer tonen fra himlen»

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE):

(Luk. 2,  1–14):

Juleevangeliet er den store gledes evangelium, derfor er også julen gledens høytid fremfor noen annen.

Himmelens englelegioner sang jubelsang julenatt for Frelseren som var født til jord. Han skulle bety nytt lys for en menneskeslekt i mørke. Håpets stjerne var tent, som skulle tenne nytt håp i håpløshetens natt. «Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad.»

Hva betyr så julen for oss i denne betydning av gledens storhøytid? Noen kjøper seg en kunstig glede for å få den rette julestemning. Men andre – kanskje noen få – eier denne ekte glede som julens glede-evangelium kan skape. En glede som er ekte og varig. Denne glede er og uavhengig av ytre forhold. Enn Paulus og Silas kunne med denne glede synge lovsanger til Gud i det mørkeste fangerom.

Det er en slik glede Frelseren tilbyr deg i dag. Også da vil englenes jubelsang runge gjennom himlenes saler, om du vil åpne ditt hjerte for dette evangelium.

Lars-Arne Høgetveit

(JULEBREV): I disse adventstider vender vi fortsatt våre sinn til Ham som ER, som kom og komme skal igjen for å hente sine (bortrykkelsen), og så – etter både GOG-krigen, dommen over nasjonene i Josafats dal, 1000-årsriket (da djevelen er bundet), Harmageddon inklusive kongene fra øst, går det raskt mot den endelige Dom over verdens barn og jordkloden. Vi vil skjønne det, inklusive kronologien, NÅR det skjer!

Vi lever i en merkelig tid kalt endetiden – det betyr ikke at vi skal gi opp kampen i Jesu navn, men at vi skal stole på̊ Guds ord og leve deretter og fortsatt bygge familier og samfunn.

Vi leser i sangen hvordan dagene er for en kristen og hvordan de kan bli for en u-frelst:

Jeg vandrer min morgen i lys av et gry. På solrike sanger jeg nynner.
Min synd er forlatt og min dag er blitt ny, En vandring for livet begynner.

Med Jesus, mitt liv og min ære.

Jeg vandrer min dag under skiftende sky. Det veksler med sorgen og gleden,
Men ett har jeg valgt, og jeg velger på ny, I lyset av evigheten.

Jeg velger å leve med Jesus.

Mot kveld skinner lys fra det evige land. Det gjelder å holde seg rede,
Da lyder den hilsen fra himmelens rand: Gå inn til de saliges glede.

Med Jesus i fryden og freden. Med Jesus i evigheten.

Dette ER lovnaden fra Herren. Ingen lovnad om Himmel på̊ jord. Hva sa Jesus om de som ville følge Ham i Ord og gjerning i menighet og samfunn? Johannes’ evangelium kap. 15, 20:

«Kom det ord i hu som jeg sa dere: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt meg, så skal de også̊ forfølge dere; …» Det er Ordet som vi kan stole på̊ også̊ når vi gar mot slutten av året 2019 e.Kr.

Det er uhyggelig å se hvor presist djevelen arbeider inn mot de sentrale punktene for hele samfunnets lim, familiene og barna og foreldreretten. Men som min mormor så ofte sa det: «overlat det til Herren», hun hadde virkelig fått kjenne på̊ livet hva Gud kunne utrette blant annet gjennom 10 år i Kina.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Fortsatt er det iver for kristne julemessene. Og det er ennå mange av dem, selv om enkelte legger ned. Det blir gode inntekter til indre- og ytremisjon. Mennesker får også med seg julens budskap om Jesu fødsel i Betlehem.

Julemesser er tradisjonelt salg av håndarbeid, sløyd og hjemmebakts for å nevne noe. Det er solid håndverk i mange mønstre og fasonger. Mange flittige hender har svingt strikkepinner og heklekrok. Mangt et tre som er behandlet med alt fra sag til kniv. Så må man ikke glemme alle de gode middagene, kakene og kaffen som er solgt opp gjennom tidende sammen med lotteri og årer for indremisjon og ytremisjon. 

Julemessen er i seg selv en misjon. Den trekker folk som kanskje er både møtefremmende og selv ikke kjenner Jesus. Det er som regel alltid en predikant som sørger for at Guds Ord lyder for dem som er tilstede. Dette handler altså ikke bare om kroner og øre.

Norsk Luthersk Misjonssamband er stor på julemesser, kanskje størst på julemesser. Region Sør innbød til 13 julemesser i år. Og det var ikke bare for å selge varer.

–Ta turen innom på en av julemessene, så kan du kanskje få med deg både flotte gevinster, god mat og kanskje noen av årets julegaver. Aller viktigst er det imidlertid at vi også skal få høre om, og være med å bidra til at flere også får høre om; Kongen som ble mennesker lik, som kom til mørket for å bringe oss frelse og nåde – Jesus. Vær frimodig og benytt anledningen til å få med deg en bekjent eller venn, julemessa kan være en god anledning til nettopp det, lød oppfordringen på nlm.no.

Resultatet av julemessene i området Sandnes-Stavanger er imponerende. Riska misjonshus fikk inn over 800.000 kroner og det skal visstnok være ny rekord. Ebeneser, Gandal tok inn 470.000 kroner og Misjonssalen i Stavanger 347.000 alt brutto. Det er mye penger på tre julemesser.

Fullt så mye var det ikke i Misjonssalen i Oslo, men heller ikke dårlig. Der er julemessen redusert fra to dager til én dag. De senere år har også antallet besøkende gått noe ned. Det er også et generasjonsskifte hvor en yngre årsklasse overtar. Det kom ifølge forlydender inn 200.000 kroner.

Samemisjonen i Trondheim følger ivrig opp tradisjonen som går flere tiår tilbake med julesalg, selv om det ikke er like mange som før i administrasjon og julesalgskomite. Målet var 90.000 kroner.

–Det årlige og julesalget i Trondheim går av stabelen lørdag 9. november. Hjelpere fra store deler av Trøndelag er da samlet for å tilby et variert tilbud av varer, lotterier, måltider og ikke minst gode kristne møtepunkt. Et julesalg er et stort løft med innsamling av gevinster, bakst og varer fra «markens grøde». I år sto samisk «bidos» på menyen. Det er ifølge nettstedet samemisjonen.no en samisk kjøttsuppe. Og som vanlig riskrem. Det viktigste med julesalget er å få inn midler til misjonsarbeidet – og å kunne samles om Guds Ord, gjennom tale og sang. På denne måten når man ofte mennesker med «det glade budskap som ellers ikke så ofte deltar på møter, skrev Samemisjonen.no.

Verdens nordligste julemesse er kanskje den på Betania Baptistmenighet i Honningsvåg, 71 grader nord. De har holdt på i over 30 år.

–Det er ikke vanskelig å få folk til å strikke, når pengene går til gode formål. Jeg vil gir ros til næringslivet som gir gaver til lotteriet, sier Marit Bakkevoll til Radio Nordkapp.

Men Bildøy Bibelskole og Indremisjonsforbundet legger ned julemessen og erstatter den med andre arrangement, melder Sambåndet.no

–Det var nedadgående oppslutning om julemessen. Når vi tenker på alle dugnadstimene, står det ikke i forhold til hva vi sitter igjen med. Vi skal ha basar til våren. Den er mindre arbeidskrevende og en mindre arrangement, sier økonomi og administrasjonsleder Arve Myksvoll ved Bildøy Bibelskole.

IMF Midthordaland har også lagt ned sin julemesse, men satser på høstmesse i forbindelse med høstmøtet.

–Det handler om at det er mange julemesser og nedgang i inntektene fra julemessene. Før la høstmøtet og julemessen beslag på to helger. Nå frigjør vi en helg på Fjell-ly og i år hadde vi konfirmantleir istedenfor som ga inntekter til leirstedet, forteller Ole Andreas Wastvedt til Samåndet.

 

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE):

(Luk 12, 35–40): «La hoftene være ombundet og lampene brennende! Og vær dere som folk som venter på sin herre når han vender hjem fra bryllupet, for at de kan åpne for ham straks han kommer og banker på. Salige er de tjenere som Herren finner våkne når Han kommer! Sannelig sier jeg dere: Han skal binde opp om seg og la dem gå til bords og selv komme og tjene dem. Og om Han kommer i den annen eller tredje vakt og finner det slik – salige er de! Men dette skal dere vite: Dersom husbonden visste i hvilken time tyven kom, da ville han ikke la ham bryte inn i sitt hus. Vær da også dere rede! For Menneskesønnen kommer i den time dere ikke tenker.»

Tekstene for 2. søndag i advent er noen av de alvorligste i hele kirkeåret. Ikke slik å forstå at de andre ikke er alvorlige nok, men budskapet om Herrens snare og uventede komme setter oss i en spesiell alvorsstemning hvor vi stiller oss spørsmålet: Er jeg rede til å møte Ham?

Så var det det adventstiden skulle minne oss om: Herren kommer! Gjør deg beredt til å møte Ham!

Hvem er det så som er beredt? Det kunne forsøkes sagt med mange og forskjellige ord, men her må det sies kort, og jeg håper alle forstår kjernen i det jeg vil frem til ved å sitere noen ord fra Johannes’ åpenbaring, kapittel 7:

«En av de eldste tok da til ordet og spurte meg: Disse som er kledd i hvite kapper hvem er de, og hvor kommer de fra? Herre, svarte jeg, du vet det. Da sa Han til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengsel, og som har vasket sine klær og gjort dem hvite i Lammets blod. Derfor står de nå for Guds trone og tjener Ham dag og natt i Hans tempel, og Han som sitter på tronen, skal reise sin bolig over dem.»

Av Jørgen Høgetveit

(06.12.2019): I mange år har dette Ordet i 2. Krønikerne 20 talt til meg og jeg har minnet Herren om blant annet hvordan Gud arbeider og kan arbeide i vårt folk også i dag. Vårt folk og flere til her Nord er i samme situasjon med to fiendehærer som vil innta disse gamle kristne nasjoner.

Den ene vil nå skaffe seg legalitet for godt til å ta oss på Stortinget – etter at de har slettet Gr.l. § 2 m.fl. og dermed vår «evangelisk – lutherske» rettsforankring for den rette frihet og orden.

Den andre har nå etablert seg her med regimentsblanding, store styrker og Allah i ryggen.

Det som i alle fall de første ikke tenker på, er at det de nå vil vedta 11. desember, tørner nesten totalt an mot det nummer to står for og vil akseptere. Begge er like aggressive og vil om ikke lenge komme i full konfrontasjon. For de første driver sin innvandrings- og etter hvert kraftigere integrerings-politikk mot de som ikke vil integreres. Så dette brygger opp til en kraftig konfrontasjon – endog med våpen av forskjellig art og styrke vil jeg tro. I alle fall kommer det til å gå hardt for seg, for begge vi ha kloa i denne velbygde nasjonen og fjerne det folk og den Ånd som bygde det.

Det synes som det eneste som kan få dem til å forstå at det er én sann Gud til i verden – det er at Han gir dem en lærepenge som vi blant annet fikk oppleve her, på midten av 80-tallet, da Gud knuste magasinet Der STERN, hvis sjefredaktør var konform nazist med kontakter til nazimiljøet i Argentina og ville hjelpe fram «Det tredje riket» igjen med bladet og «Hitlers falske dagbøker». Det ble verdens største medieskandale og en saftig lærepenge som Gud alene ga dem, samt de norske kreftene som lovpriste bladet som en stor vokter av demokratiet i Tyskland!!

Finner Gud et ydmykt og bedende kristenfolk som i hjelpeløshet vender seg til våre fedres Gud – de som bygde med gode friheter og velstand og Guds Ord til verdens ende – da kan Gud gjøre som Han gjorde det i 2. Krønikerne 20 – da Guds folk tok oppstilling som i 1942 i «Kirkens Grunn» i tillit til Han  – som du nå kan lese det selv:

2. Krønikerne 20:

«Krigstog mot Josafat. 

  2 Folk kom med tidende derom til Josafat og sa: Det kommer en stor hær imot dig fra hin side havet, fra Syria; de er allerede i Haseson-Tamar, det er En-Gedi.

  3 Da blev Josafat redd, og han vendte sig i bønn til Herren og lot utrope en faste over hele Juda. 

  4 Og Juda samlet sig for å søke hjelp hos Herren; ja, fra alle Judas byer kom de for å søke Herren. 

  5 Da stod Josafat frem blandt dem som var kommet sammen fra Juda og Jerusalem, i Herrens hus foran den nye forgård 

  6 og sa: Herre, våre fedres Gud! Er det ikke du som er Gud i himmelen? Du råder over alle folkenes riker; i din hånd er kraft og velde, og det er ingen som kan holde stand mot dig. 

  7 Har ikke du, vår Gud, drevet dette lands innbyggere ut for ditt folk Israel og gitt det til din venn Abrahams efterkommere for alle tider? 

  8 De bosatte sig der og bygget dig der en helligdom for ditt navn og sa:

  9 Om nogen ulykke kommer over oss, sverd, straffedom, pest eller hungersnød, så vil vi stille oss foran dette hus og for ditt åsyn, for ditt navn bor i dette hus, og vi vil rope til dig i vår trengsel, og du vil høre og frelse.

  10 Se nu hvorledes Ammons barn og Moab og folket fra Se’ir-fjellet – disse folk som du ikke gav Israel lov til å trenge inn iblandt da de kom fra Egyptens land, så de bøide av og drog bort fra dem og ikke ødela dem –

  11 se hvorledes de lønner oss! Nu kommer de og vil drive oss ut av din eiendom, som du har gitt oss i eie.

  12 Vår Gud! Vil du ikke holde dom over dem? For vi har ikke kraft nok til å motstå denne store hær som kommer imot oss, og vi vet ikke hvad vi skal gjøre; men til dig er våre øine vendt.

  13 Og hele Juda stod der for Herrens åsyn, endog deres små barn, deres hustruer og deres sønner.

  14 Da kom Herrens Ånd midt i forsamlingen over levitten Jahasiel, sønn av Sakarja, sønn av Benaja, sønn av Je’iel, sønn av Mattanja, en av Asafs sønner,

  15 Og han sa: Hør efter, hele Juda og I Jerusalems innbyggere og du kong Josafat! Så sier Herren til eder: Frykt ikke og reddes ikke for denne store hær! For dette er ikke eders krig, men Guds.

  16 Dra ned mot dem imorgen! Da drar de opefter Hassis-bakken, Og I kommer til å møte dem ved enden av dalen midt imot Jeruel-ørkenen.

  17 Men det er ikke I som skal stride her; I skal bare stille eder op og stå og se på hvorledes Herren frelser eder, I fra Juda og Jerusalem! Frykt ikke og reddes ikke! Dra ut imot dem imorgen, og Herren skal være med eder.

  18 Da bøide Josafat sig med ansiktet til jorden, og hele Juda og alle Jerusalems innbyggere falt ned for Herrens åsyn og tilbad Herren.

  19 Og de levitter som hørte til kahatittenes og korahittenes barn, reiste sig og lovet Herren, Israels Gud, med høi og lydelig røst.

  20 Morgenen efter tok de tidlig ut og drog avsted til Tekoa-ørkenen; og med det samme de drog ut, stod Josafat frem og sa: Hør på mig, Juda og I Jerusalems innbyggere! Tro på Herren eders Gud, så skal I holde stand! Tro på hans profeter, så skal I ha lykke med eder!

  21 Og han rådførte sig med folket og stilte op sangere som skulde love Herren i hellig skrud mens de drog ut foran den væbnede hær, og si: Lov Herren, for hans miskunnhet varer evindelig!

  22 Og straks de begynte med sine fryderop og lovsanger, lot Herren en flokk bakfra komme over Ammons barn, Moab og folket fra Se’ir-fjellet, som var kommet mot Juda, og de blev slått.

  23 Og Ammons barn og Moab vendte sig mot folket fra Se’ir-fjellet og hugg dem ned og ødela dem; og da de hadde gjort ende på folket fra Se’ir, hjalp de hverandre med innbyrdes ødeleggelse.

  24 Da Juda kom op på høiden hvorfra en kunde se ut over ørkenen, og så sig om efter hæren, fikk de se dem ligge døde på jorden, og ingen var sloppet unda.

  25 Josafat og hans folk drog dit for å plyndre, og de fant der både gods og døde kropper og kostbare ting i mengde, og det hærfang de tok, var så stort at de ikke kunde bære det; i tre dager holdt de på med å plyndre, så meget hærfang var det.

  26 Den fjerde dag samlet de sig i Lovprisnings-dalen. Der lovet de Herren; derfor heter dette sted Lovprisnings-dalen den dag idag.

  27 Så vendte alle Judas og Jerusalems menn om med Josafat foran og drog glade tilbake til Jerusalem; for Herren hadde unt dem den glede å vinne over sine fiender.

  28 De drog inn i Jerusalem til Herrens hus med harper og citarer og trompeter.

  29 Og frykt for Gud kom over alle riker rundt i landene, da de hørte at Herren hadde stridt mot Israels fiender.

  30 Og Josafats rike hadde nu fred, fordi hans Gud lot ham få ro på alle kanter. 31 Således regjerte Josafat over Juda. Han var fem og tretti år gammel da han blev konge, og regjerte fem og tyve år i Jerusalem. Hans mor hette Asuba og var datter av Silhi.

  32 Han vandret på sin far Asas vei og vek ikke fra den, men gjorde hvad rett var i Herrens øine.»

Av Willy Gryting

Luk. 4. 16–22)

(OPPBYGGELSE): Jesus var igjen i Nasaret, sin hjemby. Han går etter sedvane på sabbaten inn i synagogen. Der leser Han for dem fra profeten Esaias en profeti om seg selv og Guds rike som nå var gått i oppfyllelse. Han var den som skulle åpne blindes øyne og sette fanger i frihet både i åndelig og bokstavelig forstand. Nå kunne alle mennesker løses fra syndens trelldom og settes i frihet.

Men de tok ikke imot Ham på sitt hjemsted, de forsøkte i stedet å drepe Ham, og Han dro videre til Kapernaum. I dag går også Jesus forbi der Han ikke blir tatt imot. Det gjelder nasjoner så vel som enkeltmennesker. Hvilken tragedie! Hvordan skal det gå med vårt Norge. Enn med deg?

Men Guds rike er nær oss og iblant oss ennå. Jesus er her for å løse deg ut fra Satans makt og for å sette deg inn i sitt frihetsrike her og nå og for evig. La Han bare ikke dra forbi deg!

---

(KVAD):

Ei gleda stor vi høyra fekk

då songen over landet gjekk

med bod fra Gud om frelse.

Den tonen fann til mange veg,

den hadde liv og kraft med seg

til reinleik, fridom, helse.

—

Guds kvad vi ennå høyra får,

det kjem til folket òg i år,

forkynner himmelgleda.

Så høyr med takk Guds nådesong

om himmelhjelp til hjartetrong,

når Jesus inn får treda.

—

Lat oss som hyrdingar ein gong,

tru denne glade himmelsong 

og søkje Kristus finna.

Som dei, vi holder helg i lag

med Jesus Krist i Davids stad,

får høgtidslukka vinna.

Axel Remme

Av Axel Remme

Judas’ brev, v. 20–21
(OPPBYGGELSE): Det er advent. Ordet som betyr komme eller ankomst, minner oss om å vente og være beredt. Det handler om Jesu komme i tredobbelt mening. Han kom, Han kommer og skal komme igjen. Det er både fortid, nåtid og fremtid.

Adventstekstene bærer bud om dette. Vi minnes nå Hans første komme. Det store under, at «Kristus Jesus kom til verden» (1. Tim.1, 15). Fordi «så har Gud elsket verden, at Han ga sin Sønn, den enbårne». Og «Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham» (Joh. 3, 3, 16–17). Slik forkynnes hensikt og mål med at «Gud sin egen Sønn oss ga».

Advent er ventetid. For mange er det en travel tid med mye forberedelser. Det preger hjem og samfunn. Og ikke minst skaper det forventning hos barna. De merker kanskje sterkest forandringene med det ekstra som skjer, og med løfter som gis. Derfor blir det å vente fylt med forventning om fest, gaver og gleder. Denne kultur og tradisjon preger adventstiden. Iblant så mye at det tar fokus bort fra den åndelige siden, minnefesten og høytidens egentlige sak: Jesu Kristi fødsel og komme til verden.

«Kristus Jesus kom til verden» (1.Tim1,15). Og Han kommer stadig til oss «på Ordets føtter» (Luther). Ikke minst i adventen melder Han sin adkomst. Og taler sterkt om å rydde vei og åpne for Ham i hjerte og hjem. For Han vil komme helt frem og inn hos deg! Så du får del i Hans nærvær og velsignelse. Ved sine nådemidler og Den Hellige Ånd kommer Han for å frelse og ta bolig.

Men Han som kom, og kommer, skal også komme igjen. I sin herlighet og makt skal Han komme synlig og med «bydende røst». Han er ventende og har selv sagt, som det siste varsel i åpenbaringen fra Gud: «Ja, jeg kommer snart!». (Åp. 22, 20)

I det korte Judas’ brev står overskriftens uttrykk «mens vi venter». Her forutsettes at vi venter. Det er en holdning og innstilling vi skal ha. Vi skal vente på «vår Herre Jesu Kristi miskunn til evig». Muligheten for dette har sitt utgangspunkt i Hans fødsel og komme. For det var «en frelser» som ble født i Betlehem. Guds redningsmann for den falne menneskehet.

Se de råd som gis her «mens vi venter»!

1. «Oppbygg dere på deres høyhellige tro.» Den kristne tro beskrives som «høyhellig». Så ren, sterk, Gud-inspirert, opphøyet og velbehagelig er denne tros innhold og lære. Den skal være grunnvoll som vi bygger liv, håp og karakter på. Og stadig oppbygger hverandre med. Det er den rette oppbyggelse av og for menigheten og det kristne fellesskap.

2. «Mens vi venter» skal vi videre «Be i Den Hellige Ånd». Dette kan skape spørsmål vedrørende vår bønn. Ber jeg rett? Ber jeg åndelig? Ber jeg nok, osv.? Et viktig svar er, at vi skal be om at Den Hellige Ånds vilje må skje. Med det spør vi også etter og ber om hjelp, til å se og følge Guds ledelse og vilje. Mens vi venter, skal vi altså bruke bønnens og forbønnens gode hjelp og mulighet.

3. Og «hold dere slik i Guds kjærlighet». Guds kjærlighet som er åpenbart i Jesus, utøses i våre hjerter ved Den Hellige Ånd (Rom. 5, 5). Det er ved sann oppbyggelse av troen og bruk av bønnen, vi blir bevart i Guds kjærlighet. Men vi kan miste den ved å forlate den og derved tape kjærligheten (Åp. 2, 4). Derfor gjelder det å holde seg nær kjærlighetens kilde og giver, Gud. «I Guds kjærlighet» blir vi velsignet med fred og glede. Og mot og kraft til å bekjenne sant og vitne tydelig.

Da vil også takken og fryden over Jesu komme bli sterk. Og vi sier som profetien om Kristus Jesus: «Velsignet være Han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Det er adventens «Gud være takk!», «mens vi venter».

---

---

Mens vi venter

Vi må vente Jesu komme!
dette håp han sine ga.
Tiden snart kan være omme,
gjør deg rede, som han sa!

Mens vi venter må vi være
i Guds lys og kjærlighet.
Styrket, ledet av den lære,
som kun ham til frelse vet.

Mens vi venter må vi holde
fast ved hele Skriftens ord.
Tillitsfullt la hender folde,
be, bekjenne hva vi tror.

Mens vi venter, må vi virke.
Arbeidsmarken ferdig står.
Mange savnes i Guds kirke,
vær du en som til dem går!

Mens vi venter, våk og vinne
over vantros lumske makt.
Jesus kommer! Må han finne
deg beredt i bryllupsdrakt!

Axel Remme

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK): Dagen lørdag 23. november 2019 ofrer fem sider på endetiden, EU og Antikrist i ledelsen. Kort vurdert er det en lite informativ informasjon om endetidsbildet vi nå ser utvikle seg, og som de gamle høvdinger – som bl.a. Arthur Berg – skjønte mye mer av. Korte unntak er det dog.

La oss først slå fast at Israel gjenreises – mot de flestes kommentarer gjennom tidene – endog lederen av Menighetsfakultetet (MF), Ole Hallesby, sa i 1928: Israel med jødefolket ville aldri dukke opp igjen i verdenshistorien på verdenskartet. Men Israel kom – på én dag etter profetiene – 14. mai 1948 – og ble godkjent av president Truman mot både sin utenriksminister Marshall og byråkratiet. Men Truman kalte seg en Kyros og godkjente Israel som Trump i dag. Nå er Israel – helt i tråd med profetiene – gjenreist og får stadig større landarealer som profetiene sier, og flagget signaliserer det med sine blå streker (elver) over og under davidstjernen til Arafats store gremmelse. Folket samles fortsatt fra alle verdens hjørner (Esaias 43), og deres eldgamle språk er gjenskapt og lever igjen. Så er naturen gjenreist – også i tråd med en rekke profetier. De eneste som kan det og har maktet det – i en verden i stadig større hedensk økologisk ubalanse, som den kommende Antikrist synes å ville benytte seg av med klimakrise for å skremme verden inn i én verden og én regjering i stedet for å lære av jødene på vei mot gjenreist nasjonalstat og Fredsriket.

Før vi fortsetter med paven – la oss slå fast at våre politikere og hyrder forstod lite om hva som kom til oss fra Europa med det spirende tredje rike og røttene i Rom. Hallesby satte visst pris på at Hitler fikk folk i arbeid og disiplin på ungdommen. Hope skrev i Utsyn: «Like brått som uventa kom stormen over oss. Nå er me og kome under domen. Og eg trur straffa vert hard og lang.» (etter minnet) De skjønte det ikke før det smalt, men da reiste de seg som de høvdinger de var. Men Ronald Fangen forstod og holdt foredrag om «nasjonalsosialismen» som ny religionsdannelse – som man kan se det vokser fram i dag også i sporet av frafallet. Fangen talt for døve ører – men var første forfatter nazistene tok («I nazistenes fengsel»). Olav Valen-Sendstad var plassert på sidelinja i Stavanger – men når nøden var stor, visste de ingen bedre å sende til Kristent Råd – hvor han så vidt fikk slippe inn med sitt utkast til «Kirkens Grunn» som stoppet avgrunnmakten fra å feste grep om barn og unge. Det kunne vi trenge i dag også. Sannheten har dessverre alltid trange kår.

Israel er på plass, Rom og paven kommer

Time Magazine refererer til pave Frans – fra Sør-Amerika med mye ondt nazistoff i landene. De refererer til hans besøk på Cuba hvor han fikk Obama med på vennskap og godkjenning – åpning av bank- og flyforbindelser – i det hele normalisering. Så reiste han videre med sin store ensyklika om klimakrisen og talte til Kongressen og FN. Budskapet var at klimakrisen var så alvorlig at vi måtte få én regjering for én verden. Time Magazine slo paven opp på forsiden og skrev ved siden: «The New Roman Empire». NETTOPP! De har tydeligvis journalistisk «nese».

Da er vi inne på Romerrikets gjenopprettelse som de fleste fornekter. Men det var nok ikke for ingenting at kristne før opplevde at den franske revolusjon (1789) var et Guds opprør og med innføring av frihetsgudinnen i Notre Dame etterfulgt av Napoleons (St. Helena 1815) opprør og blodbad – som Antikrist – selv om det nok var en forløper. Det er nok riktig å se Hitler med hans «Tredje rike», gudshykleri («Gott mit uns») og jakt på Guds folk som en gryende antikrist. Og glem ikke at Mussolinis rike hadde konkordat med paven, og at Hitlers rike var en kopi av Mussolinis (se Ivar Welle). En senere pave satt i Berlin før den andre verdenskrig, og de samarbeidet godt og nært med Hitler og muslimene. (Mer i Intern. «The Vatican’s Holocaust», Avro Manhattan) Det var ikke for ingenting at den kjente journalisten Wells i England skrev: «Hvorfor bomber vi ikke Rom?» Han skjønte hva de fleste ideologisk oppegående mennesker forstod – at i Rom hadde ondet sin rot. Luther mente også at fra pavedømmet kom Antikrist: altså paven i stedet for og mot Kristus. Pave Franse’s besøk til Cuba og USA avslørte det meste av pavens tankegang og hva som er på gang.

Dette har den gamle britiske løve – nå med statsminister Johnson i spissen forstått – og vil ha brexit – England, ut av EU. Han mener at Tyskland og EU nå utvikler et tilsvarende byråkrati som Hitler dannet da han droppet all tysk positiv rett, og Hitlers vilje var lov. I dagens EU finnes ikke folkestyret og en skikkelig maktfordeling som kristne rettsstater har ut fra det kristne menneskesyn. Igjen livsfarlig for frie velordnede nasjonalstater med den rette frihet og orden.

Tiden er uhyre interessant og spennende – ikke minst i Guds Ord’s lys. USA – tross alt en protestantismens bastion – også med en solid flokk av haugianske nordmenn som var med og bygde det protestantiske USA bl.a. med Missourisyndoden. (I en parentes fikk jeg for noen år siden en telefon om vi ville be for en ung dame som var innbudt til bønnefrokosten med presidentene i USA. De ville tydeligvis knytte båndene til Vestland og Abraham Vereide som startet disse bønnemøtene).

Denne nye presidenten som store deler av verden raser imot – har Skriftens Ord på sin side om at det er ingen øvrighet uten av Gud. Franklin Graham minte visepresident Pence også på det – at det var ikke Trump som vant, men Gud som innsatte ham, men det kan være til velsignelse og/eller dom. Og verre blir det selvsagt i hedenske krefter. Obama hev ut Churchill-bysten fra det ovale kontor, Trump tok den inn igjen. Og verre i deres øyne skulle det bli. Trump begynner å få orden på rettsvesen og slutt på fosterdrapene, han starter sikring av nasjonalstaten (Ap.gj. 17). (Det nytter ikke bare å synge om det 17. mai) Og det verste av alt i antisionistenes øyne: Han flytter ambassaden til Jerusalem, godkjente Golan og Judea og Samaria. Dette smaker aldeles ikke godt hverken i Oslo eller Berlin og EU, men i den protestantiske verden – den angloamerikanske verden hvor vi hører til – smaker det bedre og bedre. Etter langvarig undergraving av Frankfurterne  (politisk korrekthet – totalitær kulturmarxisme) begynner nå nasjonene å komme på plass igjen som forsvarer av Skriften og Guds folk og det kommende Fredsriket. Like selvsagt går de mot det angripende Antikrists rike som nå samler seg mot Sion. Slikt blir det selvsagt masse leven av – men den jobben har den protestantiske verden tatt mange ganger med de på den andre siden av kanalen, fra Napoleon til Hitler. Og det skyldtes ikke minst at Guds Ord og kristen rett fikk slikt solid fotfeste i Storbritannia både fra riktig gammelt av (Magna Charta ca. 1100) – men og fra tiden da Europa gikk på blodbadet fra 1789–1815. England derimot fikk de store vekkelsene (ca. 1750) med Wesley-brødrene, Wilberforce (slavhandelen) og omvendte slavehandleren, Newton, m.fl. England ble ryddet opp i sammen med USA og ble en stormakt for kristendom, misjon og på alle hav. På tross av koloniene – var britene humane i forhold til kontinentets folk. Det viser at den dag i dag kommer representanter fra The Commonwealth til dronningen en gang i året for drøftinger. Så litt humor med brodd: England hadde tapt i fotball mot Tyskland, og tyskeren fleipet: «Vi slo dere i deres nasjonalsport. Betyr intet – svarte briten – vi slo dere to ganger i deres.» (verdenskriger)

Som sagt, hører altså Norge med i den anglo-amerikanske og protestantiske verden om Storting og Regjering mener noe annet – og støtter opp EU med en grenseløs og nasjonalutslettende servilitet – og drar videre med vår store pengesekk til Midt-Østen og terrorfolket der – mens norske medier stort sett holder med dette moderne hedenskap som har mer sans for det gryende Antikrists rike enn Sions Fredsrike som skimrer over historiens horisont i Israel. (Ta et dypdykk i Esaias 65 og Morris sin utleggelse av King James Bible)

Avslutningsvis bør du absolutt søke opp «Moskva Rom. 14 epistler om den verdenspolitiske situasjonen» som den skarpskodde teologen Olav Valen-Senstad taler om. At disse to maktsentra kommer til å utslette hverandre, for bl.a. Rom er spart til ilden ifølge Åp. 17–18. Samtidig kan du godt lytte til den dyktige tidligere bryneboer, lektor Johan i Holm. Han sa at England kom til å forlate EU, Danmark fulgte etter og Norge smatt ut i ly av dem. Det er på gang. Bare følg med. Og det er i beste norske kristne ånd som Bj. Bjørnson formulerte slik «Fra det høye Sverre talte, talte Roma midt imot» som vi synger i vilden sky 17. mai uten å forstå hva det betyr. Professor Titlestad i Saga forlag i Stavanger har på en utmerket måte i sine bøker vist oss hvordan Norge i vikingetiden kjempet mot Rom – for vårt eget folkestyre og gryende kristne kultur med røttene tilbake til Kaukasus og Judea og Samaria. De kjente Rom fra da de flyktet fra Roms fremrykking mot Kaukasus. (Heyerdahl)

Vil du ha de lange linjer i skisseform, kan AKF/Krossen Media hjelpe deg med heftene «Kristningskongene fra Kaukasus» og fra «Skapertro til Frelsertro.» Kr. 50,- pr stk.