Oppbyggelse

Av Bjørn Roald Lillevik

«For Han skal gi sine engler befaling om deg, så de bevarer deg på alle dine veier. På sine hender skal de bære deg, så du ikke støter din fot mot noen stein.» (Salme 91, 11–12)

(VITNESBYRD): Min historie for vel 37 år siden vil jeg fortelle i kortversjon. Fortellingen begynner med en biltur fra Tana mot Ifjordfjellet med plan til Kjøllefjord, men slik ble det ikke. Jeg satt i bilen og hørte morgenandakten, da gjorde jeg noe som ikke er bibelsk; jeg utfordret Gud med en litt syrlig tone: «Gud hvis du er til, så vis meg det.» Selve talemåten og utfordringen til Gud var helt ubibelsk. Gud svarte meg kanskje, fordi Han så min nød i bønnen og at det kom fra et oppriktig hjerte.

Svaret kom fra Gud etter vel 15 minutter på følgende måte: Når man begynner oppstigningen på starten av Ifjordfjellet, kommer en ganske snart til en skarp sving. Her hadde jeg kjørt mangen en gang med høy bil så jeg viste at her var det høyt ned til bunnen av dalen. Veien var nygruset, og kantsteinen den gang var i betong med skråkant mot veibanen.

Bilen var en liten og lett personbil. Den hadde for stor fart inn i svingen i forhold til den løse grusen, den glir på grusen og rett mot kantsteinen, som med sin utforming ble som en hoppsats. Bilen tok løs og lettet fra kantsteinen og ned mot dalbunnen. En ny bønn til vår Gud ba jeg i begynnelsen av svevet: «Gud, vær oss nådig dit vi kommer.» I min bevissthet og i min tanke var det dødsriket vi ville komme til.

Nå i etterkant sjekket jeg saken med Statens vegvesen i Vadsø. Det var ca. 50 meter fra veibanen til dalbunnen, og bilen stoppet ikke før vi kom dit. På turen ned var både tanker og min bevissthet borte. Når bilen hadde kommet helt ned, kom jeg til bevissthet og gikk ut av bilen uten noe besvær, merkelig. I ettertid ble det konstatert at bilen var et fullstendig vrak. I ordets rette forstand var alt knust rundt oss. Jeg hadde et speilreflekskamera, linsedelen var slått fra kamerahuset, og ledninger fra linse til kamerahuset var delvis slitt av. Når jeg stod der nede, så jeg veien langt der oppe, da er det bare å gå opp mot veien, over en masse stor stein, som effektivt hadde knust alt rundt oss. 

Jeg var kledd i finstasen med jakke, skjorte og slips. Oppe på veien kunne jeg konstatere at ikke en tråd var revet bort og slipset satt perfekt på plass. Ikke en muskel eller bein i kroppen var berørt. Som en knappenåls størrelse på øyelokket kjente jeg blod, snudde kroppen på veien mot Tanafjorden, blinket med øynene og så at synet var ok.

Umiddelbart kom det en bil mot meg fra Lebesby, familien Bøgeberg fra Kirkenes, som skulle hjem. De stoppet, satte av en mann og kjørte til Tana etter ambulansen. Den kom og jeg satte meg inn i bilen, nærmest som passasjer.

På Tana helsesenter ropte hele mitt hjerte en stor takk til min Gud, det boblet over av takknemlighet, det var en ubeskrivelig fryd. En takknemlighet som ikke kan beskrives i ord.

Tana helsesenter tok mange prøver, og den siste sjekken var en sykesøster som tok pulsmåling to ganger. Hun sa ingen ting, så kom det en ny sykesøster og tok ny pulsmåling. Jeg sa: «Enten må det være normalt eller for unormalt?» Hun spurte hvor gammel jeg var? 37 år ble svaret. Pulsen var helt normal. Det var ingen ting galt å finne så dagen etter reiste jeg hjem med buss til Kalak.  

I etterkant viste deg seg at jeg hadde fått bristet en tann. Den ble fikset, og det ble satt inn en gullbro. Den ble sjekket for noen måneder siden, og den var like fin.

Vi mennesker har mange forskjellige meninger om Gud. Min konklusjon er at min Gud lever og Hans Sønn Jesus Kristus er min Herre, som jeg en gang får møte. Selvsagt er det trosstyrkende at jeg har fått oppleve og se med mine åpne øyne en gullgate til himmelen.

Jeg var på reise i Tana og i bønn for en eldre kvinne, som var syk. Jeg spurte Gud hvordan det går med henne, blir hun frisk? Etter vel et år døde kvinnen gammel og mett av dage. Den gullgaten jeg hadde sett, var nok et tegn fra Gud om at kvinnen snart skulle få flytte hjem, og da vil hun få møte Jesus og de troende som hadde gått i forveien hjem til Paradis.

I Jesus vår frelsers navn!

Artikkelen er fra Menighetsbladet for Kjøllefjord og Lebesby menigheter.

Av Willy Gryting

Joh. 16, 16–22

(OPPBYGGELSE): Jesus taler til disiplene om at Han om en liten stund blir borte fra dem, men at Han skal se dem igjen. De forstår ikke at Han taler om sin død, oppstandelse og himmelfart Før de rekker å spørre Ham mer, kommer Han dem i forkjøpet, og utdyper det Han har sagt. Han sammenligner det som skal skje med en fødsel. Smertene under fødselen hos kvinnen blir glemt i gleden ved å ha født et barn til verden. 

Denne gleden sammenligner Jesus med den gleden disiplene skal få ved å se Jesus igjen. «Og ingen skal ta gleden fra dere», sier Han. Slik glede er det bare Jesus som kan gi. Glede som varer. Gleden som menneskene kan kjøpe for penger, eller får på annen måte, er av kortvarig art, og så lite skal til for at slik glede forsvinner.

Men gleden som Jesus gir ved sin Ånd, er både varig og dyp, ja, den er evig. Glede i Herren, kaller Paulus den. Ikke engang fengsel og tortur kunne ta den fra ham. Det samme erfarer kristne også i dag. Denne gleden kan også bli din, om du ikke eier den. Du får den ved møtet med den oppstandne Jesus Kristus som lever i dag. Bibelen kaller det og for den nye fødsel, eller gjenfødelse (1. Pet. 1, 3). Ved denne fødsel tar Han selv bolig i deg ved Sin Ånd og gir deg del i livet og gleden som varer. 

Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten. Willy Gryting arbeidet i Indremisjonsselskapet i Finnmark.

BREV FRA JERUSALEM:

Av Vidar Norberg

Det er interessant å se at forkynnelsen av ordet fra Bibelen og Israel bærer frukter. I mange år har Arivd Bentsen vært et av de virkelige store artilleribatteriene i forkynnelsen av Bibelen og Israel. Han har reist land og strand rundt. Stått på talerstoler og samtalt med mennesker over hele Norges land, først for Karmel og siden for Internasjonale Kristne Ambassade. Nå reiser han i eget navn.

Da pastor Bernt Røysland fra Moria Menighet i Grimstad ble spurt om hvordan han ble interessert i Israel, fortalte han om Arvid Bentsens møter i Froland Misjonsmenighet.

Det er sikkert mange som kan fortelle om møter med Bentsen. Da han reiste for Karmel og talte hos De frie evangeliske venner i Skostredet i Bergen, var møtesalen og inngangen med sprengt. Det var vanskelig å komme både inn og ut.  Menigheten har forlengst flyttet bort, men forkynnelsens frukter blomstrer også i Bergen.

En bergenser som har hørt og gjerne hører Bentsen tale, er Johannes Rosvold i Bergen. Han har mange ganger tjenestegjort i Sar El, som tilbyr militærtjeneste som volontør i Israels hær. Han har fortalt om livet som volontør i «armeen» til sensasjonshungrige aviser. På mange fronter står folk opp for Israel. Det er nok også en frukt av at folk har fortalt om Israel.

Å stå på murene for Israel er neppe alltid lett. Det fikk vel både Bentsen og Karmels tidligere kontorsjef Reidar Molander erfare en gang i Hammerfest. Møteplakatene var ikke stiftet opp, og etter det dårlige oppmøtet reiste presten seg opp for å si at dette var merkelige greier.

Det kunne han kanskje si, for det er kampen mot erstatningsteologien som også blir utkjempet. Den er ikke bare høyst levende i kirken, men også i frikirker. Den forteller stadig vekk løgnen om at Israel er forkastet. Men slikt er det vel bare åndelige blinde som ser og tror. For Gud fører sitt folk hjem. Gud har gitt jødefolket sitt eget land. Det blomster som et vakkert fikentre og varsler at Jesus snart rykker sin menighet opp i skyen. Det er faktisk fortsatt kristne som tror dette budskapet.

Det er interessant å se at Gordon Tobiassen samler mange mennesker, blant annet i Moria menighet. Han er også helt oppe i Finnmark med budskapet om Bibelen og Israel. I bladet Evangelisten kom han med et klart budskap som sikkert også i dag vil få mang en prest og forstander til å reise seg kremtende og si at «dette var merkelig». I sær når man som Tobiassen understreker at «Det er jødene som skal fullføre misjonsoppdraget (Ap.gj 15, 13–15). Ut fra Guds ord kan vi slå dette fast. Folket, landet og byen hører nøye sammen i det bibelske perspektiv».

Det er som å høre Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen, kanskje etterkrigstidens største forkynner mot erstatningsteologien – en mann som i praksis også var med på å redde jøder fra holocaust og rydde veien for sten for dem i Jerusalem. Ikke rart at Israels første statsminister David Ben-Gurion skrev at «i mitt hjem er du alltid velkommen».

Man ser også i denne nye tid med internett og sosiale medier at interessen for Israel bres ut. Karmel var tidlig ute på 1990-tallet med nettside om Israel. Et av de nyeste tiltakene er Kurt Urhaug med sin youtubekanal «Shofar» hvor han for eksempel tar for seg Herrens fester. Mangfoldet er stort.

Det er blitt sagt at Israels venner er den siste store kristenbevegelsen igjen som går frem. La det være usagt om det er sant eller ikke.

Det er nok også en del sjarlataner som er ute etter profitt. Sensasjoner om ting som skal skje. Egne syner og åpenbaringer. Her er det viktig at man holder seg til Guds ord, ene og alene. Alt må prøves på Bibelen.

Det er en kristenplikt. Slik kan man avsløre falske nyheter, falske taler, falske profetier, falske bøker, falske bibeloversettelser og alt annet falskt  og som strider mot Guds ord.

Et av denne tids store bedrag som Karmel har advart mot i over et par tiår, er den såkalte Oslo-avtalen. En forbannelse som har kostet mange jødiske liv. Det var enkelte som kalte jødisk blod for offer for fred. Men heller ikke det gav fred. Fordi en fred som gir opp løfteslandet, er mot Guds ord.

Når man ser forkynnelsen av Bibelen og Israel i retrospekt, er det klart at den har båret frukter. Alle milene som blant annet Bentsen har tilbakelagt, alle artiklene som redaktør  Arthur Berg har skrevet i Dagen, alle talene som Thoralf Gilbrant i pinsemenigheter har holdt, har gitt frukter.

Et Israel-vennskap som er fundamentert på Guds ord i Bibelen, er det sterkeste Israel-vennskapet som finnes. Det tåler både motgang, farer og i verste fall død. For dette vennskapet er født av Guds ord. Derfor er slik forkynnelse av Guds ord svært viktig. Man må ta frem sin bibel og granske profetiene. Der kan man hente styrke og visdom til å gjennomskue det som er falskt og uekte.   

Bentsen er fortsatt på farten med møter i Norges land. Reiseruten finner man på arvidbentsen.no

---

---

---

Nordmenn heier på Israel

(Jerusalem, 17.10.2019):

–Vi heier på Israel, sier pastor Inge Røysland i menigheten Moria i Grimstad.

Sammen med flere nordmenn tok de oppstilling i Hillel-gaten i Jerusalem for å se på den årlige Jerusalem-marsjen med over 5000 kristne fra over hundre land.

Nordmennene fra Moria menighet hadde rustet seg med masse norske flagg som de delte ut til forbipasserende israelere. For enkelte barn er det blitt en sport å samle flagg fra mange land. Men det var nok også andre, blant annet fra Afrika som ville ha det korsmerkede flagget i trikolorens farger.

Ny menighet

–Moria ble startet den 9. september. Vi er 40 medlemmer, men det kommer rundt hundre mennesker på møtene, forteller Inge Røysland.

Han synes det er viktig å heise flagget for Israel.

–Israel er den profetiske klokke. Det største profetiske tegnet er at Israel fikk tilbake sitt land i 1948. Den forteller oss at vi nærmer oss Jesus gjenkomst.

På spørsmål bekrefter han at dette dreier seg om menighetens opprykkelse.

Røysland sier at det videre er mange andre spennende begivenheter i tiden. Blant annet nevner han at USA har flyttet sin ambassade til Jerusalem.

–Det blir spennende å se om det er flere land som følger etter.

Israel og menigheten

–Hvordan er interessen for Israel blant kristne i Norge?

–Vi opplever en veldig interesse. Det er fulle hus når vi arrangerer Israel-møter og endetidskonferanser, for eksempel med Gordon Tobiassen. På Strand hotell er det vel plass til 200, og det var mye folk der, sier Røysland.

–Hvordan ble du interessert i Israel?

–Som ung hørte jeg Arvid Bentsen tale i Froland misjonsmenighet. Det var naturlig å interessere seg for Israel siden Guds ord taler om Israel. Israel er en viktig del av forkynnelsen.

Røysland er også opptatt av at man må løfte frem det sanne budskap og være en motvekt mot mediene som ikke er tilhengere av Israel.

---

---

---

Harila-gruppen fryder seg med Israel

Predikant Steinar Harila opprinnelig fra Vestre Jakobselv ledet en gruppe nordmenn som deltok i den årlige Jerusalem-marsjen i Israel torsdag ettermiddag.

Det er ikke første gang at Harila besøker Israel med norske grupper.

–Vi har avsluttet en meget velsignet og god reise denne gangen også. Vi ble noe overasket over at gruppe vår ble bedt om å synge på torget i Netanya når de tok ut Toraen. De takket oss fra høytaleren. Flere tusen mennesker var samlet. Føler vi er inkludert som trofaste venner i Netanya. Jeg var denne gangen på tur nummer 87. Det betyr nok også noe for dem, forteller Harila.

Harila reiser rundt i Bibelens land og ser de hellige steder så vel som det moderne Israel. Hans turer er også kjent for møter og oppbyggelse på kveldstid. Mange mennesker som savner kristne møter rundt om i Norges land, får også delta i et kristent fellesskap i tillegg til opplevelsen av Israel.

På Harilas banner sto det «Harila-gruppen fra Norge gleder seg sammen med Israel».

---

---

---

Flere dansker i Jerusalem-marsjen

(Jerusalem 17.10.2019):

Det danske flagget Dannebrog ser ut til å øke sin styrke i den årlige Jerusalem-marsjen. Glade dansker vaiet sine flagg og gikk under banneret «Israel, dere er ikke alene.»

Den erklæringen kom nok også fra tusenvis av kristne som deltok i Jerusalem-marsjen. Jerusalem Post anslo på førstesiden antallet kristne deltakere til rundt 5000 kristne sionister.

–Vi har 4000–5000 mennesker fra 95 land som er påmeldt til løvhyttefesten. Jeg vil derfor anta at det er kristne deltakere fra over hundre land, sier visepresident og internasjonal talsmann David Parsons i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem (ICEJ) som i år feiret 40-årsjubileum.

–Etter 40 år ser det ut som om tradisjonen med at hedningene kommer opp til Jerusalem på denne unike høytiden, er blitt fornyet. Også hedningene er invitert til å bli med folket i Jerusalem for å delta i festen og tilbe «Hashem» (Navnet i betydningen Gud, red. anm.), sa Parsons.

Sameland eller Sápmi fra det som Bibelen kanskje kaller for det ytterste Norden, var representert i marsjen, i år som i fjor. Men de er ikke så mange.  Grønland var også representert i Jerusalem-marsjen.

Noen nordmenn hadde funnet frem sine staselige bunader. De vekker alltid begeistring blant israelerne som flølger marsjen fra sidelinjen.

Finland har alltid en stor deltakergruppe. De går samlet i toget og viser styrke på sin stille måte. Brasilianerne er mange og viser høylytt og med krumspring at de er mange mennesker som deltar.

–Det er store grupper fra Brasil, Vest-Afrika, 250 fra Taiwan og folk fra Cookøyene, sa David Parsons.

–Nå kommer folkene fra alle jordens fire hjørner til Israel, var et av uttrykkene som ble brukt i forbindelse med at ICEJ også markerte at de har hjulpet 150.000 jødiske immigranter til Israel siden Sovjetunionen falt.

---

---

---

Egyptere kommer til Israel inspirert av Bibelens profetier

(Jerusalem 17.10.2019): Det vakte oppsikt da 15–16 egyptere under plakaten «Egypt» kom gående i Jerusalem-marsjen. De har trolig reist via et tredje land til Israel for ikke å vekke oppsikt i hjemlandet.

–Den egyptiske deltakelsen er historisk. Vi besøkte tidligere Egypt. Vi trengte ikke å overbevise egypterne for å komme til løvhyttefesten i Jerusalem. Egyptere fra Kairo til Alexandria og Aswan prøvde å overbevise oss om å få komme til løvhyttefesten, fortalte president Jürgen Bühler i Internasjonale Kristne Ambassade Jerusalem på en pressekonferanse etter Jerusalem-marsjen.

Den store interessen skyldes blant annet profetien i Sakarias 14 om at folkene i tusenårsriket skal komme opp til Jerusalem på løvhyttefesten for å tilbe Gud. Det eneste landet som er spesielt nevnt ved navn, er Egypt:

«Alle de som blir tilbake av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbe Kongen, Herren hærskarenes Gud, og for å delta i løvhyttefesten. Men om noen av jordens ætter ikke drar opp til Jerusalem for å tilbe Kongen, Herren, hærskarenes Gud, så skal det ikke komme regn hos dem. Om egypterne ikke drar opp og ikke møter frem, da skal det ikke komme regn hos dem heller. Den samme plage skal ramme dem som Herren lar ramme de hedningefolk som ikke drar opp for å delta i løvhyttefesten.» (Sak. 14, 16–18)

–Vi hadde egypterne fremme på plattformen hvor de leste velsignelsen på arabisk. Da fikk de melding om at nå regner det i Egypt. Vi følte det som et guddommelig kyss og en velsignelse, sa Bühler.

Men Sakarias er ikke den eneste bibelske profetien som har skapt begeistring blant evangelisk kristne i Egypt. Visepresident og internasjonal talsmann i ICEJ, David Parsons,  forteller at fredsprofetiene fra Jesaja 19, 23–25 også har skapt begeistring fordi Egypt er nevnt der.

«På den tid skal det være en ryddet vei fra Egypt til Assyria. Assyrerne skal komme til Egypt, og egypterne til Assyria. Og egypterne skal tjene Herren sammen med assyrerne. På den tid skal Israel være den tredje med Egypt og med Assyria, en velsignelse midt på jorden, fordi Herren, hærskarenes Gud, har velsignet det og sagt: Velsignet være mitt folk Egypt og mine henders verk Assyria og min arv Israel!»

–Det er underlig å se at evangeliske kristne får kjærlighet til Israel. De oppdager sine jødiske røtter som kristne. I år feiret nær 2000 evangelisk kristne i Egypt den jødiske påsken. Dette er uhørt i Egypt. Egypterne som har vært her i år, sier at flere vil komme til neste års fest. Dette er en meget historisk og spennende utvikling, sier Bühler.

En annen årsak til at flere egyptere viser interesse for Israel, er ifølge David Parsons at Den koptisk-ortodokse kirke har fått ny pave. Den tidligere paven viste uvilje mot pilegrimstur til Israel, mens den nye paven, Tawadros II, oppfordrer til pilegrimsturer, og interessen er stor. Dette fører også til at evangelisk kristne blir interessert i Israel.

Jürgen Bühler konstaterer at evangeliske arabiske kristne i den arabiske verden antar erstatningsteologien som sier at Guds løfter til Israel ikke er gyldige. Men Bühler fortalte også om en åpning for kristne i Saudi-Arabia.

Brev og artikler er hentet fra papirutgaven av KARMEL ISRAEL-NYTT

Abonner på KARMEL. Avisen koster 500 kroner i året.

Karmelin@netvision.nett.il

^{Av Willy Gryting}

^{Luk. 19, 41–48}

^{(OPPBYGGELSE): To ganger i evangeliene står det fortalt at Jesus gråt. Hvorfor Han gråt ved Lasarus’ grav, kan det kanskje være delte meninger om, men her går det klart frem hva som er årsaken. Jesus ser med profetisk klarsyn den dom som snart skulle ramme byen, fordi den ikke hadde benyttet sin besøkelsestid og tatt imot Ham som den eneste vei til frelse. «Jerusalem! Jerusalem! – hvor ofte jeg ville samle dine barn, liksom en høne samler sine kyllinger under sine vinger! Og dere ville ikke,» sier Han en annen gang.} 

^{Dagens tekst er igjen en alvorlig påminnelse om at nådetiden ikke er til å leke med. Mon ikke Jesus også gråteri dag når Han ser ut over vårt land og mange andre land, byer og enkeltmennesker. Han gråter i kjærlighet og vemod. De hadde ikke bruk for Ham. De forstod ikke sitt eget beste. For mange ble det, og blir det en utsettelse til et evig aldri og forsent, og for mange land og folk, viser og historien at det kom en dom, en Guds tukt her i tiden.} 

^{Men det behøver ikke å bli forsent. Gud ønsker ikke å tukte og straffe noen. Hør bare hva Ordet sier: «Ja, med evig kjærlighet har jeg elsket deg, der har jeg latt min miskunnhet mot deg vare ved.»}

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR): «Homoterapi en stille revolusjon» står det i en stor artikkel i Dagbladet på nett. Lenger ned i artikkelen står disse meget interessante linjer. De forteller oss at det ikke «bare» er konvertering det dreier seg om – selv om det er ille nok – men et skjult og direkte angrep på trosfrihet og den grunnleggende foreldreretten. Dette må bekjempes med bønn. 

De skriver: I den emosjonelt pregede debatten om «homoterapi» som har versert denne uka, er denne sammenblandingen blitt tilslørt. Skillet mellom disse fenomenene er imidlertid for viktig til å forties. Sammen med forslaget om å kriminalisere «konverteringsterapi» legges det frem ytterligere seks forslag fra Arbeiderpartiet. Om en ser forslagene samlet, kommer en skremmende logisk konsekvens til syne. Oppsummert kan forslagspakken til Arbeiderpartiet da formuleres i to setninger: «Forslag om å innskrenke trosfrihet og foreldres ansvar over egne barn» og «forslag om å lovfeste barns evne til samtykkekompetanse.»

Dette er en direkte forlengelse av Frankfurternes tankegang (politisk korrekthet – totalitær kulturmarxisme) – og tankegangen som en har referert til i LYS mange ganger, fremkommer blant annet i boken «Umyndige personer» av professor emeritus A. Brattholm fra side 79 og utover. Blant annet nevner han at «foreldremyndighet» er lite dekkende men fremhever «forelderomsorg» – osv. svekkes etter min mening: foreldreretten og kristen tenkning. Fr. Engels`s bok om «Familien, privateiendommens og statens opprinnelse» er også interessant i dette sluttangrep på kristen tro, familie- og samfunnsutforming. Marx og hans medarbeider Engels var sentrale i Frankfurterne og deres kulturrevolusjon. Man skal heller ikke glemme boken til Bj. Hareide: «Skal kristendommen ut av skolen», m.m.fl.

Den «stille revolusjon» er noe som Frankfurterne har utviklet fordi blant annet deres ledende filosof, kommunisttenkeren Gramsci, forstod at den blodige revolusjon ikke førte fram. De mikset en kulturangrepspakke av «Den franske revolusjon, K. Marx, Darwin, Freud og ny-marxisme» som siktet mot å rive den vestlige kristne sivilisasjon med kulturelle våpen. Men de måtte ha tak i «hjertene» og innta institusjonene for å forandre hjertene, tankene og menneskene og dermed samfunn og nasjoner. Med andre ord en kulturrevolusjon som undertegnede omtalte i foredraget «Familien, staten og nye lover» i januar 1978 da jeg sa følgende: «En har med andre ord oppdaget legalitetsprinsippet og metodene til den italienske kommunisttenkeren Gramsci og hans stille revolusjon.»  Jeg har gjentatt dette til det kjedsommelige i skrift og tale – men enda hører jeg kristne og forkynnere som sier at dette forferdelige frafallet kunne ingen skjønne for 15–25 år siden, det kommer så overraskende og fort osv. Det er ikke sant, blant annet fordi Frankfurterne har hatt åpne kilder, og vi har sett deres frukter i det offentlige i årevis. Blant annet advarte professor E. Danbolt, Geilomøtet i januar 1978, mot Likestillingsloven som han sa var «en totalitær fullmaktslov som kom med det nye kjønnsrollemønster». Angrepene har pågått lenge, man kan nok si fra 1880–90 i den tid biskop Heuch rykket ut med «himmelen er mørk og rød, det blir storm.» Senere var Frankfurterne aktive i den russiske revolusjon 1917 og fra Frankfurt am Main i 1923 og fortsatte så i USA og Vesten for øvrig inklusive Norge i mellomkrigstiden og senere med 68-erne. Det vi ser slutten på nå, er et slikt u-lovmessige og totalitært angrep på fundamentet og friheten i en nasjon – familien og foreldreretten, samt trosfriheten og våre friheter for øvrig. Om ikke før – må en be hyrdene forstå seg på tiden og ut fra Guds Ord forkynne hva Guds folk har å gjøre. 1. Krøn. 12, 32. Det forstod David og hans folk. Det er hyrdesinn!! «Er det ennå håp» kan du høre på AKF YouYube!!

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT Jerusalem, 16.10.2019): Rundt 40.000 jøder kom for å få den prestelige velsignelsen ved Vestmuren under den jødiske løvhyttefesten i Jerusalem, onsdag formiddag.

Det er etterkommerne av presten Aron som leser velsignelsen under den jødiske morgenbønnen. Velsignelsen står i 4. Mosebok 6, 24–26:

«Herren velsigne og bevare dig!

  Herren la sitt åsyn lyse over dig og være dig nådig!

  Herren løfte sitt åsyn på dig og gi dig fred!»

Velsignelsen leses to ganger ved Vestmuren, i den vanlige morgenbønnen og i en tilleggsbønn som kalles mussaf-bønn. Den er istedenfor de tilleggsofringene som var i templet ved høytider, nymåne og sabbat. Velsignelsen brukes også i synagogene hele året. I diasporaen brukes velsignelsen bare under fester.

Stor fest

Prestevelsignelsen kalles på hebraisk for «birkat kohanim». Menn som stammer fra Arons presteslekt, stiller seg ved Vestmuren. De drar bønnesjalet over hodet og strekker ut vaiende armer mens velsignelsen leses over høyttaler. Da er prestene et bilde på Gud, og religiøse jøder stirrer ikke direkte på dem.

Prestevelsignelsen er nå blitt en stor begivenhet som når ut til den jødiske verden. Fjernsyn og aviser er til stede. En skog av smarttelefoner rekkes i været slik at folk kan få sett det på sosiale medier over hele verden. Jerusalem Post hadde som vanlig bilde fra prestevelsignelsen på sin førsteside dagen etter.

Til stede på årets prestevelsignelse var Israels sjefrabbinere David Lau og Yitzhak Yosef. Der var også Vestmurens sjefrabbiner Shmuel Rabinovitch. Også USAs ambassadør David Friedman, som er etterkommer av Arons presteætt, var i år som i fjor til stede under prestevelsignelsen. Han er blitt kjent for å praktisere sin jødiske tro.   

–Når titusener av mennesker kommer sammen for å bli velsignet av prestene (kohanim) ved Vestmuren hvert år, så er det et følelsesladet testamente om forbindelsen mellom det jødiske folk, Toraen (Mosebøkene), vår tro og restene av Templet, sa Rabinovitch.

Enkelte ser på prestevelsignelsen som et tegn på det som en gang skal komme. Da skal profetien i Sakarias 14, 16 oppfylles:

«Og alle de som blir igjen av alle de hedningefolk som angrep Jerusalem, skal år etter år dra opp for å tilbede Kongen, Herren hærskarenes Gud, og for å delta på løvsalenes fest…»

Tradisjon

I gamle dager kom jødefolket opp til templet i Jerusalem for å vise seg for Herren på de tre valfartsfestene påske (pesach), pinse (shavuot) og på løvhyttefesten (sukkot). Etter at templet ble ødelagt av romerne i år 70, kunne ikke jødene dra opp til templet for å ofre (2. Mos. 23, 14 og 5. Mos. 16, 16).

I den såkalte utmattelseskrigen (haHatasha) fra 1969 til 1970 foreslo rabbiner Mendel Gafner at det igjen ble holdt massebønn ved Vestmuren. Det skulle styrke moralen. I 1978 ble det bestemt at den skulle holdes to ganger i året, i påsken og på løvhyttefesten.

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT.

Et abonnement koster 500 kroner i året for 12 nummer.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

(NYTT: Jerusalem, 17.10.2019): –Islam er en fiende av Gud. De aksepterer ikke at Gud har gitt Israel og med Tempelplassen til det jødiske folk. Islam kan aldri akseptere Israel. Det er en imperialistisk religion.

Grunnlegger og leder Gershon Salomon i Tempelhøydens og Israels lands trofaste sier han ikke forstår at Den europeiske unionen eller Norge ikke kan akseptere at Tempelplassen er israelsk. Han mener at både Norge, EU og FNs organisasjon UNESCO fører en anti-israelsk politikk når de godtar at Tempelplassen er et islamsk sted.

–Det er en skam for Norge. En skam for EU, en skam for verden.

Salomon minner om at jøden kong David gjorde Jerusalem til hovedstad for det jødiske folk for 3000 år siden. Hans sønn Salomo bygget det første templet i Jerusalem.

Jordan okkuperte den østlige delen av Jerusalem med Tempelplassen fra 1948 til 1967. Israel oppfordret Jordan til å holde seg unna seksdagerskrigen med Egypt og Syria. Men kong Hussein av Jordan kastet de jordanske styrkene inn i kampene, til tross for at israelerne lovet at grensene med status quo ville bli stående om Jordan holdt seg utenfor krigen. Jordan tapte. Det jordanske forbudet om at jødene ikke fikk komme til sitt aller helligste sted, ble dermed opphevet. Men fortsatt har det muslimske rådet Waqf sivil kontroll over selve Tempelplassen. Jødene får kun gå inn til fastsatte tider om ikke muslimene truer med opprør.

Salomon fortsetter. Han sier at også Judea og Samaria er Israels hjerteland, ikke et islamsk område. Det samme er tilfelle for Hebron og Makpela-hulen hvor Abraham, Isak og Jakob ligger begravd sammen med sine hustruer Sara, Rebekka og Lea som er de jødiske fedre og mødre. Alt er jødiske steder. Salomon påpeker at det er jødefolket som har gitt verden troen på én Gud, den monoteistiske religion.

–Vi kommer på løvhyttefesten hit ved inngangen til Vestmuren for å be Israels regjering om å starte byggingen av det tredje templet på Tempelplassen. Vi må ikke frykte for verden som vil presse Israel fra området.

–Jeg tror aldri det blir fred i Israel eller verden før templet er bygget på Tempelplassen. Det er Guds intensjon at vi skal bygge templet. Det er vår oppgave fra Gud.

Endetid og dom

Salomon, som er halt etter krigsskader, påpeker at fiender samler seg rundt Israel. Han nevner Hizballah i Libanon, som har langt over 120.000 raketter rettet mot Israel. Han viser til terroristene i Gaza som har skutt raketter mot Israel i lang tid. Salomon viser til Iran som sier at de vil ha kjernefysiske våpen og å ødelegge Israel.

–De vil skape et nytt holocaust,  men de glemmer at Israel er en større makt både åndelig og praktisk. Det er en fin hær i Israel. Jødefolket kom fra holocaust til Israel, og Gud forbereder jødefolket for sin oppgave. Jeg vil råde nasjonene til ikke å gå mot Jerusalems og Gud. De har ingen sjanse mot Gud.

–Guds dom vil snart komme over hele verden når de forfølger Guds folk.

Salomon viser til at man kan lese i Esekiel 38 og 39 om dommen. Det handler etter det Karmel forstår om fyrsten Gog fra Magogs land (Russland) som sammen med Persia (Iran), Kusj (Sudan) og Put (Libya) går mot Israel. Også Togarma-folket (Tyrkia) og mange andre land blir ifølge bibelgranskere med i felttoget mot Israel og det jødiske folk.

–Alle nasjoner skal samles i Josafats dal. Der skal Gud holde dom over dem, sier Salomon.

Ordet står i Joel 3, 6–7:

«For se, i de dager og på den tid, når jeg gjør ende på Judas og Jerusalems fangenskap, da vil jeg samle alle hedningefolk og føre dem ned i Josafats dal. Der vil jeg holde rettergang med dem på grunn av Israel, mitt folk og min arv, fordi de spredte dem blant hedningefolkene og delte mitt land.»

Salomon viser også til profeten Sakarias 14 for å fortelle hva som kommer. Herren skal samle hedningefolkene til krig mot Jerusalem, og der skal Herren selv stride mot dem. Siste del handler om når nasjonene kommer opp for å tilbe Herren i Jerusalem under løvhyttefesten som er en av Bibelens tre valfartsfester.

Videre siterer han profeten Jesaja 2, 1–5 om den lyse fremtiden.

«…Det skal skje i de siste dager, da skal fjellet der Herrens hus står, være grunnfestet på toppen av fjellene og høyt hevet over alle høyder. Og alle hedningefolk skal strømme til det. Mange folkeslag skal gå av sted og si: Kom, la oss gå opp til Herrens berg, til Jakobs Guds hus, så Han kan lære oss sine veier, og vi vandre på Hans stier! For fra Sion skal lov utgå, og Herrens Ord fra Jerusalem. Han skal dømme mellom hedningefolkene og skifte rett for mange folkeslag. De skal smi sine sverd om til hakker og sine spyd til vingårdskniver. Et folk skal ikke lenger løfte sverd mot et annet, og de skal ikke lenger lære å føre krig.»

–Etter Guds dom vil folkene komme til Israel. Da blir det virkelig fred fra Israel og over hele verden, sier Salomon.

–Jeg oppfordrer verden til å åpne sine øyne, slik at de kan se hvorfor jødene kommer hjem til Israel. De skal bli et lys for nasjonene. Vi nærmer oss nå denne tiden. Gud er alt bak døren. Det kommer meget snart, tror Salomon.

Leser Salmer

Også på denne løvhyttefesten håpet Salomon at noen i Tempelhøydens trofaste skulle skyve rullestolen for den eldre krigsskadde soldaten opp på Tempelplassen. Men israelsk politi sa også denne valfartsfesten nei.

–Gud har gitt araberne frykt for meg, sier Salomon.

Hans tilhengere fikk gå opp. Ventende i rullestolen satt den gamle soldaten tilbake. Men løvhyttefesten er en gledestid for det jødiske folk. De tok frem kaker fra et israelsk bakeri og drikke for å feire festen og templet som kommer.

–Det vil komme snart. Du kommer til å se det, sa Salomon.

De leste også Salmer, slik skikken er blant jøder. Salomon nevnte Salme 122 som høvelig for denne festen når folkene kommer opp til Jerusalem:

«En sang ved festreisene.

Av David.

Jeg gleder meg over dem som sier til meg: Vi vil gå til Herrens hus. Våre føtter står i dine porter, Jerusalem! Jerusalem, du velbygde! Du er lik en by som er tett sammenføyd. Dit drar stammene opp, Herrens stammer, som et vitnesbyrd for Israel, for å prise Herrens navn. For der er dommerseter satt frem, troner for Davids hus. Be om fred for Jerusalem! La det gå dem vel som elsker deg! Må det råde fred innenfor dine murer, ro i dine saler! For mine brødres og mine venners skyld vil jeg si: Fred være i deg! Fordi Herren vår Guds hus er der, vil jeg søke ditt beste.»

Artikkelen er fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT.

Et abonnement koster 500 kroner i året for 12 nummer.

E-post: Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

Mat. 28, 16–20

(OPPBYGGELSE): I Guds rike gjelder alminnelig verneplikt. Det er ikke bare utvalgte spesialister Herren vil bruke, men alle sanne Jesu disipler.

Ingen grunn gjelder heller som fritak som soldat i «Herrens hær», men oppgavene er så vidt forskjellige, at ingen erkjennes udyktig. Selv om mange mener seg å være så skrøpelig at Herren ikke kan bruke dem, så glemmer så mange at den mektige «feltherre» Jesus Kristus, som har fått all makt i Himmel og på jord, selv har lovet å utruste sine skrøpelige soldater akkurat til den oppgave den enkelte er tiltenkt. «Våpenet» Han gir, er ordet og dåpen, og selv har Han lovet å være med hver dag. Tjenestetiden bestemmer Han selv, men ordren gjelder inntil verdens ende. 

Ingen tvinges til å bli Herrens disippel, men man kalles til det, og må selv svare ja eller nei. Men ingen ting er så stort og trygt som å få være med i Herrens hær, med Den allmektige på vår side.

Willy Gryting arbeidet tidligere for Indremisjonsselskapet i Finnmark. Artikkelen er opprinnelig skrevet for Altaposten.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): En av de mest akutte plager for tiden ser ut til å være angst. Hyppigst utbredt er klimaangst. Folk engstes for vær og vind, ozon og solstikk. Skog brenner og plast flyter. Jorden skjelver og havet bruser. Folk reiser seg mot folk. Det er rykter om krig og blodsutgytelser.

Folk har innført sine menneskebud for å blidgjøre skjebnen eller avgudene. Folk har flyskam og ofrer ferieturen, kjøttskam og ofrer kjøttmiddagen. Jordbruk og ku må ofres for å redde jordkloden. Mennesket er inne i en panikkartet angstoperasjon for å redde jorden. Greta Thunberg fra Sverige misbrukes til dette.

I denne endetidspanikken nytter det ikke å si noe. Ingen vil vel høre på professor Nir Shaviv ved Det hebraiske universitet som sa at den globale oppvarmingen ikke skyldes menneskene, men solen som man ikke kan gjøre noe med.

Angst blir det når gudsfrykt med nøysomhet forsvinner fra menneskene. De driver med strømmen og alle slags lærdommer. Men å lytte til Guds ord og råd i Bibelen er det ikke mange som vil. Tenk bare om folk hadde holdt hviledagen hellig og holdt seg borte fra arbeid og latt bilen stå. Det ville spart miljøet. Det blir ingen velsignelse av søndagsåpne butikker eller søndagsfiske. Tvert imot skal synden bli så stor at fisken forsvinner (Hosea 4, 3). Profeten forteller om hvordan Gud holder regnet tilbake, lar det regne over en by, men ikke en annen. Et stykke land fikk regn, mens et annet stykke tørket (Amos 4, 7). Tegnene er klare. Likevel trosser menneskene Gud og tror at de kan redde jorden for all fremtid.

Profeten Jesaja sier at jorden eldes som et klædebon (Jes. 56, 1). Alle vet at gamle klær kasseres. Jesus sier at himmel og jord skal forgå (Matt. 24, 35). Jorden er spart til ilden (2. Pet. 3, 7). Man trenger vel ikke være noen dommedagsprofet for å se at det går den veien, som skrevet er.

Utviklingen på jorden fører til en epidemisk angst. Det er nok også et endetidstegn. For det står at på jorden skal folkene engstes i fortvilelse når hav og brenning bruser (Luk. 21, 25).

Den som tror på Bibelens ord, finner trøst. For de troende skal rykkes opp i skyer for å møte Herren. Apostelen Paulus skriver i sitt 2. brev til tesslalonikerne at vi skal trøste hverandre med disse ord.

Når så menigheten er rykket opp, kan lovløshetens hemmelighet åpenbares (2. Tess. 2, 6–7) og Antikristen stå frem i all sin grusomhet før Jesus kommer til Oljeberget og oppretter tusenårsriket, eller rike for Israel.

Man er snart inne ved et tidsskille. Menighetens tid er i ferd med å ebbe ut. De troende skal rykkes opp. Derfor ser man alle fødselsveene med tegn.

«Dere vil høre om kriger og rykter om krig. Se til at dere ikke lar dere skremme. For alt dette må skje, men ennå er ikke enden kommet. For folk skal reise seg mot folk, og rike mot rike, og det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Men alt dette er begynnelsen på fødselsveene.» (Matt 24, 6–8)

Livets virkelige valg er hvor man skal tilbringe evigheten.

«La eders hu stå til det som er der oppe, ikke til det som er på jorden.» (Kol. 3, 2)

Luk. 10, 38–42

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): «På sin vandring kom Han til en landsby, hvor en kvinne som hette Marta, tok imot Ham i sitt hjem. Marta hadde en søster som hette Maria; hun satte seg ned ved Herrens føtter og lyttet til Hans ord. Men Marta var travelt opptatt med alt som skulle stelles i stand. Hun kom bort til dem og sa: «Herre, bryr du deg ikke om at min søster lar meg gjøre alt arbeidet alene? Si til henne at hun skal hjelpe meg! Men Herren svarte henne: Marta, Marta! Du gjør deg strev og uro med mange ting. Men ett er nødvendig. Maria har valgt den gode del, og den skal ikke tas fra henne.»

De har vel ikke glemt noe! Slik lød overskriften på en liten traktat som kom ut på Luther forlag for noen år siden. Vi har vel alle opplevd å glemme noe, og riktig ille kan det gå om vi glemmer noe svært viktig.

Mange glemme dessverre det aller viktigste i livet – det å søke Guds rike først, og bli frelst. Derfor blir de en dag stående utenfor Guds rike i evighet. De fleste hadde nok ikke tenkt på slik, men fordi de glemte det viktigste, ble det likevel slik. Hvilken evig tragedie!

Men også Guds barn trenger tekstens påminnelse: Ett er nødvendig! I dagens jag og rastløshet er det ikke noe vi trenger å minne hverandre mer om enn dette: Stillheten ved Jesu føtter. Glemmer vi dette, kan også den gode del tas fra oss.