Av Sara Rivai
(BLOGG): Siden purim ble det en forandring i landet da plutselig fler og fler mennesker ble pålagt å være i «bidud» (karantene). Det gjaldt folk som kom tilbake fra utlandet til Israel, og slike som har vært i nærheten av folk med korona. Det kjentes for mange som alt hendte så plutselig. Mange israelere liker jo å være ute på store sammenkomster med mye folk, helt enkelt være sammen.
Alt ved feiringen av purim innstilte man de store sammenkomster ved shuk, det berømte markedet Mahane Yehuda. Og som sagt, i dagene som fulgte ble det mer og mer strikte regler, slik at man nesten ikke fikk gå ut i det hele tatt, bare til viktige ting som å kjøpe mat. Ikke treffe venner og være ute på aktiviteter. Som sagt, helt enkelt isolere seg selv og stenge seg inne mer og mer. Det er så annerledes enn den israelske kultur. Jerusalems gater ble helt tomme for folk og biler. Fra dag til dag ble det mer og mer strikte regler og for seder, den første kvelden i pesach (påsken), fikk man påbud om at alle må feire seder der man bor og bare med dem som bor på denne tid i sitt hjem. Så en del som bor alene, fikk som sagt feire alene.
Dagene før pesach hadde folk god tid til å vaske, for folk var jo helt enkelt hjemme. Slagordet for denne seder var «seder behesger» (innelåst seder). For en del var det jo vanskelig å feire denne viktige og hellige natt alene, men for andre gikk det helt fint, og de kunne koble seg til denne hellige natt. Mange i Jerusalem og i hele landet var ute på sedernatten og sang de tradisjonelle sanger på sine balkonger. En del feiret sederen med noen eller noen andre via Zoom. Visse rabbinere gav lov til det i år. Under pesach-uken er det jo tradisjon å være med venner ute i naturen, men som sagt, denne pesach skulle alle feire inne. Og så er det vanlig å gå på sangfestivaler, men alt var jo innstilt. Mange hadde ulike sangopptredener via internett. Folk har hatt og har tid til å lese mange bøker og se filmer, lytte på radio. Jeg gjør det ofte. Mange sier de har mistet grepet på hvilken dag det er, og om det er dag eller natt, for mange er jo våken om natten. En del går med nattklær og pyjamas også om dagen, mens mange synes, også jeg, at det er viktig å kle på seg på dagen, og at man ved helg og sabbater klær seg i fine klær og eter god mat. Det oppmuntrer også rabbinerne til.
Humor er alltid en viktig sak, også i en vanskelig tid som denne. Det var for eksempel før pesach noen som sa at man ikke bør gå ut på sin balkong, om man har en, men vente til pesach for det blir årets utflukt. Flere sangere er blitt inspirert til å skrive sanger om denne tid. Mange sa at denne pesach kunne mange forstå og tenke seg hvordan det virkelig var ved utgangen fra Egypt, og hva det innebærer å bli fri.
På radiokanalen Reshet Moreshet, som jeg lytter på, siterer de ofte versene fra Jesaja 26, 20. «Mitt folk, kom inn i dine kamre og lukk dørene etter deg! Skjul deg et lite øyeblikk, inntil vreden går over!»
Jeg synes det er fint at de tar med disse versene. Også at de har hatt intervju med Natan Sharansky (tidligere refusnik i Sovjetunionen og Knesset-medlem i Israel) som forteller om sitt liv og hva han har gått igjennom. Og en slik frihet er det man har i tankene. Og det kan ingen ta ifra oss. Han sa at nå har folk god tid, og man må passe på å ta vare på hver dag og gjøre ting man liker. Så sa Sharansky at han håper at på shavuot (pinse) kan alle gå til Vestmuren. Det har han gjort de seneste 30 år.
Folk som er vant til å gå i synagogen, har det heller ikke så lett, men samtidig har de virkelig muligheter til å konsentrere seg om bønn- og bibellesning. Som Gud tok oss ut fra Egypt, kommer Han jo også til å ta oss ut av denne situasjonen. Folk har god tid til å tenke på dype saker og rope til Herren om hjelp for hele landet og verden. Vi vet at det finnes håp og Gud tar oss ut med Sin hjelp også fra denne krisen. Må vi alle bli sterkere og ydmykere og forstå hva som virkelig er viktig i livet, og sette pris på de små ting som man ofte tar som en selvfølge.
