Oppbyggelse

(NYTT): Den indre Sjømannsmisjon (DISM) er tilbake i Honningsvåg. Ikke på gamle Havly, men på Betania. Der er DISM-logoen hengt opp på veggen. Jacques Davidse fra Seamans Mission forteller til Radio Nordkapp at nå skal det skapes et hjem for sjøfolk om bord på cruiseskipene.

–Vi ønsker å gjøre Betania til et hjem for sjøfolk om bord i cruiseskipene som kommer til Honningsvåg. Arbeidet blir drevet av frivillige kristne. «Et hjem langt hjemmefra» vil starte i Honningsvåg i slutten av mai og pågå til i slutten av oktober. Vi kommer til å samarbeide med den lokale Baptistmenigheten i Honningsvåg og Sjøfartsdirektoratet, sier Jacques Davidse i Norway Seaman’s Mission som er Den indre Sjømannsmisjon sitt misjons- og velferdsarbeid blant utenlandsk mannskap på cruiseskip.

Radio Nordkapp skriver at Sjømannsmisjonen er et tilbud der mannskap kan komme for å få kontakt med familien hjemme, som de ofte er borte fra i mange måneder i strekk. Det er gratis WiFi, kaffe, te og et lyttende øre. Det er viktig for å skape det hjemmekoselig. Tilbudet finnes allerede i Bergen, Stavanger og Ålesund.

–Torsdag 5. mars ble det gjort en test der mannskapet om bord i cruiseskipet «Magellan» var innom. De satte veldig pris på tilbudet slik at de slipper å stå ute og søke på internett, sier Davidse.

Indre Sjø, som organisasjonen ofte ble kalt på folkemunne, har hatt lange tradisjoner i Honningsvåg. Den indre Sjømannsmisjonens fiskarheim startet i 1928. Etter krigen med brenningen gikk DISM i gang med gjenoppbyggingen. I 1961 sto Havly ferdig. Herfra drev DISM også vanlig kristen møtevirksomhet i tillegg til virksomheten for fiskere og overnattingstilbud. Men båtene, fiskeriene og samfunnet endret seg etter hvert ganske mye. Sekulariseringen økte. Terje Cock Svane skriver at i 1998 ble driften lagt ned og bygningen Havly solgt.

I dag er gamle Havly pusset opp til et moderne hotell og ligger ute for salg. Prisen er 18.500.000 kroner.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Stadige politiavhør av en kristen riksdagskvinne truer ytrings- og religionsfriheten i Finland. Riksadvokat Raija Toiviainen har fire ganger pålagt politiet å etterforske Päivi Räsänen for å ha sitert Bibelens ord mot homofilt samliv. Det er spesielt Romerbrevet 1 som har skapt riksadvokatens mistanke om «hets mot en folkegruppe».

–Det er en forvirrende og uvirkelig erfaring å bli forhørt på grunn av Bibelens lære i et land som har lange røtter for ytrings- og trosfrihet. Slike nyheter var vi vant til i helt andre referansegrupper som Nord-Korea og Sovjetunionen, sa Räsänen fra partiet Kristdemokraterna.

Saken har vakt enorm interesse, ikke bare i Finland hvor alt fra konservative lutheranere til pinsevenner har støttet Räsänens rett til å sitere Bibelen i bøker og på sosiale medier. Nå får hun også hjelp av menneskerettighetsorganisasjonen Alliance Defending Freedom.

Bibelen granskes

Den første saken begynte å rulle da Räsänen i juni 2019 sendte ut en melding på Twitter. I forbindelse med et brev til biskopen i Helsingfors satte hun spørsmålstegn ved at Evangelisk-lutherska kyrkan i Finland (folkekirken) deltar i et homofilt Pride-arrangement. Räsänen satte på Twitter et bilde av bibelteksten i Romerne 1, 24 til 27. Saken ble anmeldt til politiet som henla den. Men riksadvokat Raija Toiviainen grep inn og beordret politigranskning av Räsänen som ble innkalt til avhør på hovedpolitistasjonen i Pasila.

Den andre saken begynte å rulle da Riksadvokaten krevde etterforskning av Räsänens bok «Til mann og kvinne skapte han dem. De homoseksuelle relasjonene utfordrer den kristne menneskeforståelsen» (Mieheksi ja naiseksi hän heidät loi). Den 15 år gamle pamfletten ble skrevet i 2004 og ligger ute på sosiale medier. Også her handler det om Bibelens syn på homofili som riksadvokaten mistenker for hets mot en folkegruppe. Det er Finska Lutherstiftelsen som har publisert den og fortsatt har pamfletten på sin hjemside. Politiet sa at det ikke var grunn til videre etterforskning.

Den tredje saken som fikk riksadvokaten til å kreve etterforskning, var et intervju som Maria Veitola på fjernsynskanalen MTV3 gjorde med Räsänen. Der tok Räsanen også opp spørsmål om homofili, synd og nåde. Også der sa politiet at det ikke har skjedd noe lovbrudd som krever granskning.

Den fjerde saken som fikk riksadvokaten til å kreve etterforskning av Räsänen, var et intervju som Räsänen gav til Ruben Stiller i Radio Yle Puhe. Tittelen på programmet var «Hva ville Jesus tenkt om homofile». Der gjentok Räsänen sine synspunkter. Politiet sa at det ikke har skjedd noe lovbrudd som krever granskning.

Kristenforfølgelse

Riksdagsmedlem Räsänen har sittet opp til fire timer i politiavhør. Den tidligere finske politikeren, utenriksministeren og katolikken Timo Soini sa at andre ville bukket under av presset i avhør.

Räsänen fortalte etter avhør at hun sammen med politiet har gjennomgått tekstene i Bibelen og svart på spørsmål. Det har også vært skriftlige spørsmål fra riksadvokat Toiviainen.

Räsänen er ifølge Hufvudstadsbladet bekymret for at granskningene er et aggressivt forsøk på å begrense ytrings- og religionsfriheten.

–Min oppfatning er at LHBT-samfunnet med forsett forsøker å stemple synspunkter grunnet på kristen overbevisning som hat, sa Räsänen til Svenska Yle.

–Å kriminalisere ytringer gjennom å lage såkalte hat-lover fører til at viktige offentlige debatter forstummer, og det er en stor trussel mot vårt demokrati. Det som skjer her, skaper en kultur av redsel og sensur. Det er blitt altfor vanlig i hele Europa, sa Paul Coleman i Alliance Defending Freedom til Svenska Yle.

–Anmodningene om etterforskning og rettsforfølgelse kan føre til restriksjoner på tale- og religionsfrihet. For tiden er det en fare for at medier og forleggere kan begynne å begrense saker som diskuteres, og la dem bli værende utenfor det offentlige rom. Vi må ikke gi etter for onde sirkler av frykt for å bli brakt til taushet. Anklagemakten i staten blir brukt mot en kristen kvinne som bare taler i mediene om sin religiøse tro, skrev Rod Dreher i nettbladet The American Conservative.

Kirkens fall

Evangelisk-lutherska kyrkan i Helsingfors liker ikke Bibelens syn på homofili, men forsvarer Räsänens rett til å si hva hun mener.

I et tidligere leserinnlegg i Hufvudstadsbladet (HBL) stilte pastor Ulf Emeleus i Helsingfors/Borgå spørsmål om hvordan kirkens ideologi kan være forenlig med det som i Bibelen betegnes som synd og skam.

De omstridte versene som har falt både kirke og riksadvokat tungt for brystet, er blant annet hentet Romerne 1.

«Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, slik at de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1, 26–28)

–Jeg tenker ikke på å gå tilbake på mine synspunkter, sa Räsänen til HBL.

Kristdemokraternas blad, KD-bladet, skrev at ifølge Räsänen handler dette ikke bare om ekteskap, men om mye viktigere ting, for eksempel hvordan blir man frelst og hvordan kan man få evig liv.

–Det må være mulig å snakke om så alvorlige og grunnleggende saker som hører til religionsfrihet. De må kunne holdes fremme. Jeg appellerer sterkt til Grunnloven og internasjonale menneskerettighetsavtaler.     

Religionsfrihet betyr ikke bare lov til å tro på det du vil. Tro kan holdes fremme, undervises og spres over hele verden. Det er religionsfrihet, sa Räsänen til KD-bladet.

Pinsekirken

Fredag 6. mars kom direktør Mika Yrjölä i Pinsekirken i Finland på banen i et forsøk på å lette presset mot Päivi Räsänen. Pinsedirektøren har nå levert inn en klage mot riksadvokat Raija Toiviainen. Han ber justiskansleren om å granske om Riksadvokaten med sin aktivitet har gjort seg skyldig i å begrense religions- og ytringsfrihet eller forsøk på det.

---

---

P R E S S E M E L D I N G

Nytt politiavhør vekker bekymring for ytrings- og religionsfrihet

Av Päivi Räsänen, riksdagsmedlem i Finland

(25.02.2020): Politiet har innkalt meg den 2. mars klokken 9.30 til Pasila hovedpolitistasjon for å bli hørt mistenkt for forbrytelsen hets mot en folkegruppe, hvorved man kan bli dømt til bøter eller fengsel i opp til to år. (5500/R/74807/19)

Saken gjelder en forundersøkelse som riksadvokaten har krevd angående pamfletten «Til mann og kvinne skapte Han dem» som jeg skrev i 2004. Representanten for Lutherstiftelse som fungerte som utgiver, dr. teol. Juhana Pohjola, er allerede tidligere blitt avhørt.

Jeg antar, at det å ta opp mitt gamle skriveri og lage kriminalrapport om den i august 2019 er relatert til en annen forundersøkelse om en Twitter-post som jeg gav ut i juni (5500/R/53318/19). I den stilte jeg spørsmål ved kirkens beslutning om å støtte Pride-arrangement i Helsingfors og delte et bilde med bibelvers angående emnet. Det kom ikke engang i mine tanker, at min publisering kunne være lovstridig. Jeg var 1.11. i et nesten fire timer langt politiavhør, hvor man fokuserte på begrep i den kristelig tro.

Det er en forvirrende, uvirkelig erfaring å bli politiforhørt på grunn av Bibelens lære i et land, som har lange røtter for ytrings- og religionsfrihet. Disse nyheter er vi blitt vant til å se fra en helt annerledes referansegruppe, for eksempel fra Nord-Korea eller fra det tidligere Sovjetunionen. Ytrings- og trosfrihet er en hjørnestein i demokratiet.

For en kristen er Bibelen Guds ord. Trosfriheten blir dypt krenket, hvis retten til å være enig med Bibelens lære nektes. Riksdagen har enstemmig vedtatt kirkeloven som erkjenner kristen tro slik den er begrunnet i Bibelen. Jeg benekter absolutt at mitt skriveri skulle være hat-tale eller fornærmelse av minoriteter eller bakvaskelse. Det kristne menneskebilde bygger på det medfødte likeverd av hvert menneskeindivid. Bibelens lære angående ekteskap og seksualitet stiger opp av kjærlighet, ikke av hat. Troens kjernebudskap om nåde og forsoning bygger på det kristelige menneskebilde om skapelse og dernest syndefall.

Det pågår i denne stund altså to separate politietterforskninger. Begge av dem har kobling til ytrings- og trosfrihet. Bemerkelsesverdig er at politiet den 13.9.2019 fremla en grundig 11-siders beslutning om at det ikke er behov å gjennomføre en kriminell etterforskning av pamfletten, og at det ikke er grunn til tvil om at et lovbrudd skulle ha funnet sted. Politi også konstaterte i sin beslutning: «I den grad at man for eksempel skulle se at noen meninger fremstilt i Bibelen som sådan fyller kriteriet for hetslovbrudd, skulle også det å spre Bibelen eller holde den frem i utgangspunkt straffes som hetslovbrudd.»

Det var en stor overraskelse, at statsanklager Raija Toiviainen den 31.10. beordret en forundersøkelse. Når det gjelder rettsvern, er det problematisk at høyt lærde myndigheter har så ulike linjer i sin lovtolkning. Hvis et riksdagsmedlem, som har sittet i 25 år i Riksdagen for å stifte lover, ikke gjenkjenner lovbrudd, hvordan en vanlig statsborger kunne gjenkjenne det?

Krav om sensur ville bli et større problem enn bot eller fengselsstraff i en eventuell dom: ordre om å fjerne oppdateringer på sosiale medier eller forbud mot publisering av skriftlig materiale. Samtidig skulle man åpne en farled, som skulle lede til publiseringsforbud og moderne bokbål. Politiforskning farliggjør allerede ytrings- og trosfriheten fordi den virker avskrekkende.

Tross sluttresultatet av granskning av lovbrudd vil jeg fortsatt bruke den trosfrihet som er sikret i grunnloven og menneskerettighetsavtaler ved å holde frem læren om en kristen tro, og jeg oppmuntrer også andre til å gjøre så.

Artikkelen er oversatt av Heljä Norberg

Artikkelen er fra papirutgaven av KARMRL ISRAEL-NYTT.

Abonner og les mer.

Karmelin@netvision.net.il

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Det ropes om frihet fra så mange hold i dag. Når det gjelder Guds bud og forordninger, så synes mange at de er den største hemsko på den frihet de ønsker å leve i.

Men Guds ord forteller oss noe helt annet. «Hver den som gjør synd, er syndens trell.» For mange er dette en bitter erfaring. Det de til å begynne med trodde var deres store frihet, ble de etter hvert treller under.

Evangeliet for oss er at Jesus har makt til å løse alle treller under syndens og Satans makt. Det å være virkelig fri, er å være bundet til Kristus. Han har makt til å løse fordi Han tok på seg trelldomsstraffen i vårt sted. Hans straff ble til vår frihet.

Er du fri? Bare ved å slippe Jesus til i ditt liv, blir denne friheten din.

«Får da Sønnen frigjort dere, da bli dere virkelig fri (v.36)

Jesus sa da til de jøder som var kommet til tro på Ham: Dersom dere blir i mitt ord, da blir dere i sannhet mine disipler. Og dere skal kjenne sannheten, og sannheten skal frigjøre dere. De svarte Ham: Vi er Abrahams ætt og har aldri vært treller under noen! Hvordan kan du da si: Dere skal bli fri? Jesus svarte dem: Sannelig, sannelig sier jeg dere: Hver den som gjør synd, er syndens trell.  Men trellen blir ikke i huset til evig tid. Sønnen blir der til evig tid. Får da Sønnen frigjort dere, da blir dere virkelig fri. (Joh. 8, 31-36)

(NYTT): Den indre Sjømannsmisjon har ansatt Arne Helleland (53) fra Tau i Ryfylke som ny generalsekretær. Han overtar etter Ingolf Solsvik (75), skriver DISM på sin nettside.

Helleland ble i august ansatt som koordinator for betelskipet Eliezer 6. Denne stillingen tar han med seg. Han har de fire seneste årene medlem av styret i Stavanger krets av Den indre Sjømannsmisjon. Det første året er han konstituert generalsekretær

Arne Helland er gift med Siv-Mette. De har fire barn og sju barnebarn.

Av Axel Remme

(OPPBYGGELSE): Mark. 6, 38. Dette var en beskjed fra Jesus til disiplene. Det gjaldt spørsmålet om hvor mye mat de hadde til å mette fem tusen på «et øde sted». Han ba dem da å «gå og se etter». Dermed får vi et tydelig glimt både av disiplenes hverdag og deres tjeneste. De var satt inn i omsorgen for andres behov. Og deres oppgave var ikke minst på denne tiden av praktisk art.

Denne Jesus-beskjed minner oss om hvor titt vi sier Ham dette etter med vår egen måte å uttrykke oss på. For nettopp slik ordlegger vi oss ofte når noe er uoppklart: Gå og se etter. Få det avklart hvordan situasjonen og behovet er. Undersøk saken nærmere.

Det ligger både orden og godt eksempel i dette. Jesus vil ikke at vi skal arbeide på måfå, men ha ordentlig oversikt både over behov og resurs. Det krever anstrengelser å få de rette opplysninger og den nødvendige innsikt. De skulle ikke anta, synse eller bare høre på rykte, men se etter og undersøke selv. Derfor lød befalingen: «Gå og se etter.»

Denne beskjeden av Jesus, minner oss også om at vi skal tjene Guds under. Han gjør seg bruk av det vi har, enten det er lite eller mye. Og vil åpenbare sin velsignelse ved å ta vårt i bruk. Men vi må ikke underslå det vi har, eller bare bruke det på oss selv. Det lille som finnes iblant oss, er mer enn nok for Jesus. Og det som blir overlatt til Ham, blir det alltid mye av. Ja, nok til mange.

Hva tenkte disiplene der de gikk blant den store hop på flere tusen mennesker for å se etter hva de måtte ha med av mat? Kunne Han ikke ha spart sine medarbeidere for dette strevet og brukt sin allvitenhet? Han hadde jo oversikten. Vi kan mene, fundere og tenke våre løsninger. Men det vi heller skal merke oss er at de gjorde som Han sa, med det resultat at «de hadde fått vite det» og kom tilbake til Jesus med klar melding.

Jesu ord: «gå og se etter», er både et kall og en nøkkel. Så mangt er uklart for så mange når det gjelder den åndelige situasjon og forholdet til Jesus. Noen hver av oss strever med å ha den rette oversikt. Og vi trenger Hans puff for å skaffe oss nødvendig innsikt, både om mangel og mulighet. I tillegg til å kalle oss til handling, leder Hans ord til å se hvor alt for lite vi har å stille opp med. Denne innsikt er et godt stykke på vei til å innse at vi trenger Jesu underfulle frelse og hjelp.

Men nøkkelen til å se og få del i det er fremdeles: «gå og se etter». Eller som Jesus en gang sa til noen av sine disipler: «Kom og se!»

Alt blir mer i Jesu hender

Gå, se etter! Han befaler:
Undersøk hva dere har.
Jesus slik til sine taler,
at de rett medansvar tar.
Hva vi kan til Herren bringe,
vil Han rikelig velsigne.

Men vi har så alt for lite,
sannes må og erkjennes.
Ikke nok selv til en bite
for de mange som her finnes.
Dog det lille hos den ene,
kan bli nok og mange tjene.

Alt blir mer i Jesu hender.
Hans velsignelse gjør rik.
Når vi selv med vårt oss vender
til Ham, skjer det enda slik:
Hva vi deler, gir vår frelser,
metter, nærer, andres helser.

Selv i ødemark og mørke
hvor slett intet er å få,
trett og oppgitt, tom i tørke,
kan Hans kildevell deg nå.
Underfullt Han hjelp kan sende
og din mangel, nød avvende.

Axel Remme

Av Marit og Ingar Gangås

«Ydmyk dere derfor under Guds veldige hånd, for at Han skal opphøye dere i sin tid. Og kast all deres bekymring på Ham, for Han har omsorg for dere. Vær edrue, våk! Deres motstander går omkring som en brølende løve og søker noen han kan oppsluke. Stå ham imot, faste i troen! For dere vet at deres brødre rundt om i verden må gå igjennom de samme lidelser»

1Pet 5:6–9

–Vi har ikke fortjent noe annet enn dette. Før Gud kan frelse oss, må Han tukte og ydmyke oss. Uten det, blir det aldri noe behov for frelse. Det er lenge mellom hver gang vi hører rop om syndenes forlatelse. Jeg tror at Gud har en mening med disse urolighetene.

Omtrent slik falt ordene i samtale med en av medarbeiderne her i Bolivia, midt i den mest spente tiden.

Valg og uro

Presidentvalget i Bolivia den 20. oktober 2019 kom til å by på det meste. Forrige president måtte trekke seg og «rømme» fra landet, beskyldt for omfattende valgfusk. Det ble uro i gatene, med generalstreik, veiblokkeringer og demonstrasjoner. Flere ble drept i sammenstøtene. Leiesoldater fra blant annet «FARC-geriljaen» ble observert i landet, og det ble etter hvert fremsatt beskyldninger mot den avgåtte presidenten om økonomisk utroskap og for å ha spilt en sentral rolle i narkotikavirksomheten.

Nå er det innsatt en midlertidig president inntil nyvalg blir holdt, sannsynligvis april, kanskje ikke før i mai.

Arbeidet i «Såmannen» gikk nesten som normalt i den måneden som uroen var på det verste, men vi måtte avlyse noen møter helt i starten.

Det var spesielt for oss utlendinger å være til stede midt under de verste opptøyene og oppleve den fortrøstning som våre ansatte og de kristne hadde til Herren.

Julemøte

Det var mange samlet til julefeiring i forsamlingen i Sucre, med prolog, tale, sanginnslag fra ungdommene som er med på lørdagsundervisningen, og utdeling av pakker til søndagsskolebarna.

Det ble en høytidelig feiring med en sentral tale over Jesu komme til jord og Hans gang til Golgata for oss. Det var hilsener fra Rebeca Vera, som nettopp var kommet tilbake etter et år på bibelskolen på Fossnes, og fra undertegnede. Til slutt fikk alle utdelt en bordkalender utarbeidet av «Såmannen». Den er med på å gjøre litteraturarbeidet kjent.

Visum

Det skulle vise seg at det ikke var så enkelt som vi trodde å få visum av lengre varighet. Vi kom inn på turistvisum. Det måtte fornyes på immigrasjonskontoret i Sucre hver måned, inntil to ganger. Men ettersom vi skulle være i vel fire måneder i Bolivia (og nesten to i Peru), fikk vi beskjed om å reise ut av landet og stemple inn igjen. Ved hver ny innreise kunne vi få inntil tre nye måneder, ble det sagt. Men det skulle senere vise seg å være bare en halv sannhet.

På grunn av urolighetene og veiblokkeringene i landet reiste vi sørover til Argentina, som også har den nærmeste grensepasseringen. Etter denne turen, like før jul, oppsøkte vi migrasjonskontoret for å få stemplet inn en ny måned. Da kom sjokket, og resten av sannheten kom fram. Ingen kunne få mer enn tre måneder pr. kalenderår. Kvoten vår var oppbrukt for 2019! Vi prøvde da å «kjøpe» visum som medarbeidere i Såmannen, slik loven gir anledning til. På selveste julaften, kl. 16.00, idet kontoret stengte, ble papirene levert. Da hadde vi sprunget fra kontor til kontor i to dager og samlet en bra bunke dokumenter, med bilder og attester. Vedlagt var en formell søknad skrevet av advokat. Vi trodde dermed at alt var greit.

–Nå mangler dere «bare» en politiattest fra Interpol, var den korte beskjeden vi fikk. Vi rakk akkurat å nå kontoret til Interpol før de stengte til jul. Beskjeden der var nedslående. En slik prosess ville ta lang tid og var heller ikke så enkel. Da var det bare å innse at visum gikk ut den 30. desember, og at vi måtte ut av landet på nytt. Enden på det hele ble at vi måtte ta en ny reise. Vi krysset Argentinagrensen den 30., oppholdt oss der én dag (nyttårsaften) og stemplet inn i Bolivia som de første i det nye året tidlig på morgenen den 1. januar. Hadde ikke dette skjedd ved årsskiftet, måtte vi bare ha forlatt landet i all hast og reist til Peru.

Barnedåp

To barnebarn av Graciela og Joel Vera ble døpt 5. januar. Det ble en ny festdag for menigheten i Sucre.

Bibelkurs

Den tredje uka i januar kom Damián Heredia fra Peru for å undervise på bibelkurs og tale på møter i forsamlingen. Hans emner var knyttet til det som særpreger den siste tid: tegnene før Jesu gjenkomst! og det antikristelige verdenssystem. I tillegg var Joel Vera og undertegnede med som lærere, med temaer som: «Abraham – alle troendes far», «Abraham – rettferdiggjort av tro», «Isak i bønn og tillit til Herren» og «Josef – et fruktbart vintre ved kilden».

«Veiledning til fred»

Boken «Veiledning til fred» kom ferdig fra trykkeriet under bibelkurset. Boken ble oversatt første gang til spansk i USA i 1923. Medarbeider i Såmannen, Gonzalo Ascarrunz og undertegnede, har sammen arbeidet med en ny språklig gjennomgang, i pakt med originalen, et års tid. Denne boken har gitt «klar og usvikelig» hjelp til frelsesvisshet for mange, og vi er svært glade for at boken nå kan spres i 2000 eksemplarer i den spansktalende delen av Sør-Amerika.

Tomt

På grunn av regjeringsskiftet ble det en stillstand i arbeidet med tomtepapirene og reguleringen av området hvor Luther-senteret skal ligge. Men nå ser det endelig ut til å gå i orden med kontrakt, skjøte og andre formaliteter. Et ektepar, som er medlemmer i forsamlingen i Pampa Aceituno, har gitt 250 kvadratmeter til en verdi av 100 000 kr.

Lekmannsmisjonens landsstyre har gitt grønt lys for å kjøpe til 250 kvadratmeter, slik at vi får et halvt mål til sammen. Det er allerede kommet inn private gaver som har dekket tomtekjøpet. I første omgang vil det bli reist en mur rundt tomta. Deretter er tanken å bygge et rom til undervisning og møter, så snart økonomien tillater det.

Når dette skrives, går vårt opphold her i Bolivia mot slutten. I begynnelsen av februar fortsetter vi tilbake til Peru, hvor vi blir en ny måned frem til hjemreise i mars.

Artikkelen er hentet fra Lov og Evangelium nr. 2/2020

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): Han måtte nok innrømme det, fiskeren, at han hadde bedt til Gud da han var i livsfare ute på havet. Og han fikk hjelp. Men hva med takken som tilkom Gud, fikk Han den? Dessverre – da krisen var over og livet gikk sin gang igjen, var Gud nesten glemt. For hva slags takk var det Gud hadde ønsket? Jo, den som sangeren uttrykker slik: «Jesus, meg selv jeg deg bringer, legger meg ned for din fot. At du meg evig skal eie, jeg er jo kjøpt med ditt blod.»

Kanskje du, kjære leser, har opplevd noe lignende. Du ba til Gud om hjelp da nøden var størst, men ennå venter Han på din takk. Først og fremst den takken at du gir Ham ditt liv. Skal Guds godhet snart få drive deg til omvendelse? Det kan snart bli for sent.

Av de ti spedalske vi leser om i Luk. 17, 11–19, var det bare en som husket å takke. Men alle var blitt renset. Hvordan er det med oss kjære troende bror og søster som er renset i Jesu blod? Takker vi for frelsen? Hvordan er det med lovsangen? Det er vel ikke kommet inn ting i ditt liv som har forstummet lovsangstonen? «Takk Gud under alle forhold», står det i Bibelen. Som kristen kan og skal vi gjøre det. Prøv, og du vil kanskje få oppleve at lovsangen bryter frem på nytt.

«Det skjedde på vandringen til Jerusalem, at Han dro gjennom grenselandet mellom Samaria og Galilea. Da Han gikk inn i en landsby, møtte det Ham ti spedalske menn. De ble stående på avstand og ropte med høy røst: Jesus, Mester! Miskunn deg over oss! Han så dem og sa til dem: Gå av sted og fremstill dere for prestene! Og det skjedde mens de var på vei dit, at de ble renset. Men en av dem vendte tilbake da han så at han var blitt helbredet, og priste Gud med høy røst. Og han falt ned på sitt ansikt for Hans føtter og takket Ham. Han var en samaritan. Men Jesus svarte og sa: Var det ikke ti som ble renset? Hvor er da de ni? Fantes det ingen som vendte tilbake for å gi Gud ære, uten denne fremmede? Og Han sa til ham: Stå opp og gå bort! Din tro har frelst deg.»

Lukas 17, 11–19.

I dag, den 28. februar 2020, fyller Helene Sandsmark (f. Norberg) 85 år. En kort tid på 1950-tallet reiste Sandsmark (t.v.) og Mary Jacobsen i Bjørnevatn som sangevangelister for Indremisjonen i Finnmark.

Helene Sandsmark er født i Mehamn. Hun er utdannet lærerinne. Hun har hatt lærerstilling i Kirkenes, Bugøynes og på Geilo hvor familien har bodd i mange år. Familien har også arbeidet for Norad i Afrika.

Helene vokste opp i et kristent hjem i Mehamn med mye sang og spill på gitarer, sitter og munnspill. Helene lærte tidlig å spille. Også i Hallingdal har Helene sunget i kirker og bedehus sammen med sin mann Jostein Sandsmark.

Veien ut fra Mehamn gikk gjennom Øytun Folkehøyskole som den gang lå i Havøysund. Så ble det husflidskole i Målselv og siden Statens Kvinnelege Industriskole i Oslo og musikkstudim ved Musikkonservatoriet.

Av Willy Gryting

Jeg har lyst til å skrive om en hendelse som lett kunne ha gjort slutt på livet mitt i ung alder.

Det var vinteren 1972. Vi hadde flyttet til Kongsfjord etter to års tjeneste i Vest-Finnmark Indremisjonskrets. Jeg hadde vært konstituert kretssekretær i to år, med bopel og kretskontor i Hammerfest.

Vi hadde to barn den gangen, og en del møbler og utstyr var det blitt siden vi giftet oss i 1968. Jeg kjøpte en gammel folkevogn varevogn 64 modell til 1000 kroner, som jeg kjørte flyttelass de 50 milene fra Hammerfest til Kongsfjord med. Resten av flyttelasset tok vi med på hurtigruta da vi flyttet hele familien. Da hadde vi med oss 25 kolli.

Vi bodde på Kongsfjord Fiskerhjem de første månedene vi var i Kongsfjord. Jeg reiste da i Øst-Finnmark som distriktssekretær. Folkevogna brukte jeg for å kjøre til Berlevåg hvor jeg ofte tok hurtigruta fra. Bilen parkerte jeg hos soknepresten Svein Raddum. Der satt jeg mange ganger og ventet på hurtigruta til jeg så den ute ved Kjølnes fyr.

Storm og ulykke

Det var fredag 25. februar i 1972. Jeg var nettopp kommet hjem fra en prekentur og skulle en tur til Berlevåg for å fylle bensin på bilen og ellers gjøre noen ærend. Bussen kom ikke den dagen, sikkert på grunn av vind og føreforhold, så jeg måtte også ta med noen postsekker til Berlevåg.

Jeg ble tilbudt å låne en Opel Kadett. Han som eide bilen, skjønte vel bedre enn jeg at det var sterk vind lenger ute mot havet, og at den lille bilen hans var bedre i vinden enn den store kassebilen min. Men siden jeg måtte få fylt opp bilen min med bensin, takket jeg nei.

Det siste jeg husker fra da jeg startet på vei til Berlevåg, var at jeg kjørte opp bakken forbi den lille sjappa til fotograf Willumsen i Kongsfjord. Det neste jeg husker, er at jeg fikk besøk på Kirkenes sykehus av kona til disponenten på kongsfjordbruket, Sylvi Hov Sørensen. Hun var kommet til Kirkenes med hurtigruta. Dette var seks dager etter ulykken.

Elin hadde fulgt med i ambulanseflyet og var på sykehuset. Hun var utdannet samaritt (hjelpepleier), og på grunn av personalsituasjonen ble hun spurt om å jobbe der. Jeg trengte mye tilsyn, og hun ble der i tre uker.

Svigermor og svigerfar kom til Kongsfjord for å passe Hanne Liv (2,8 år) og Dag Arnold (1,5 år). Naboene Ingrid og Jarle Smelror hadde tatt seg av dem det første døgnet før mine svigerforeldre kom til Kongsfjord fra Kiberg. Elin kan ikke huske om hun fikk tid til å ta farvel med barna da hun ble hentet til skolen i Kongsfjord og fraktet videre til Berlevåg og Kirkenes med meg. Det gikk tre uker før hun så dem igjen!

Hva jeg har blitt fortalt

En del av det jeg nå skal fortelle i forbindelse med ulykken, og mens jeg lå bevisstløs, er basert på det jeg er blitt fortalt av andre.

Jeg kan ha kjørt en halv times tid på vei til Berlevåg. Jeg husker ingenting fra kjøreturen, og det kan skje ved en hjerneskade. Denne fredagen kunne blitt den siste dagen i mitt liv, dersom ikke Far i Himmelen hadde villet det annerledes.

Oddmund Eriksen i Kongsfjord hadde brøytinga på Berlevåg-veien til et stykke utenfor Kvalvika, der jeg holdt på å forulykke. Han kjørte vanligvis alene, men akkurat denne dagen var det en snøfresersjåfør som fant på at han ville være med Oddmund i brøytebilen. Det var Halvdan Hansen fra Kiberg. At han var med, fikk stor betydning for at jeg berget livet.

Der jeg havnet utenfor veien, var det en svak bakketopp, men ikke sving. Veien var svært glatt har Oddmund fortalt meg. På høyre side var det ei steinur ned mot fjæra, og på venstre var det et høyt fjell. Teorien er at en kastevind fra havet traff fjellet på venstre siden av veien og slo tilbake mot bilen. Den tok tak i førerhuset og dreide bilen 45 grader ut av veien og ned steinura mot fjæra. Det viste blant annet merkene etter de nye piggene i fremdekkene.

Da Halvdan og Oddmund kjørte forbi dette stedet, hadde de sett noen spesielle spor uten å se bilen min. Men på veien hjem bestemte de seg for å undersøke nærmere. Da så de bilen min cirka 20 meter nede i fjæra med fremparten plassert på en stor stein. Bilen gikk sannsynligvis rundt flere ganger. Det var ikke sikkerhetsseller i bilen, noe som ikke var påbudt den gangen. Jeg var blitt kastet ut av bilen og lå litt lenger nede.

De tok seg begge ned ura til meg. Da de skjønte at det var liv i meg, klatret Oddmund opp igjen til brøytebilen, kjørte opp på toppen av bakken og fikk radiokontakt med en annen brøytebil som var nærmere Berlevåg. Halvdan ble igjen og forsøkte å få varmen i meg. Jeg tror han brukte noen av sine egne klær og en sovepose som jeg hadde liggende i bilen. Brøytebilsjåføren i Berlevåg kjørte da til Kjølnes fyr utenfor Berlevåg, hvor han fikk låne en telefon for å ringe til legen.

Hjelpen kommer

Det var ikke ambulanse i Berlevåg, men en drosje som var stor nok til å frakte en sykebåre.  Legen Kjell Berg kom da i denne sammen med den danske diakonen Kristian Nielsen, som var på jobb på Berlevåg sykestue. Jeg traff diakonen for noen år siden hjemme i Langesund. Han kunne fortelle at da legen hentet ham, fikk han ikke tid til å få på seg skikkelige utesko. Han kunne også fortelle at da legen tok hånd om meg, hadde jeg en kroppstemperatur på 25 grader. Legen fant en blodåre på halsen min hvor han sprøytet inn adrenalin. I 2011 klarte jeg å oppspore Kjell Berg. Jeg hadde da en veldig hyggelig samtale med ham på telefon. Han var blitt pensjonist og bodde i Hammerfest, og han husket veldig godt episoden i 1972.

På grunn av dårlig vær og ulendt terreng måtte redningsmannskapet få hjelp til å få båra med meg opp. Det ble fortalt meg at folk som jobbet i havnevesenet i Kongsfjord, og som skulle hjem til helga, kom og hjalp til. Båren måtte trekkes opp ura med tau. Jeg hadde da ligget om lag to timer ute i kulingen. Elin har fått høre at legen hadde blodsmak i munnen når de endelig fikk meg opp på veien.

Jeg ble så kjørt tilbake til Kongsfjord og lagt inn på skolen der for å vente på et fly. Planen var å sende meg med sjøfly til nærmeste store sykehus som lå i Kirkenes. Elin ble hentet mens noen naboer tok seg av barna. Hun fikk i oppgave å rense øynene mine for sand og å måle kroppstemperaturen min. Hun forteller at temperaturmåleren ikke gikk opp. Så nedkjølt var jeg. Elin hadde spurt legen om det var en sjanse for at jeg ville overleve. Han hadde svart at sjansen var fifty, fifty.

På grunn av dårlig vær var strømmen gått, og det lyktes ikke å få tak i ambulansefly. Det ble så bestemt at drosjen skulle kjøre meg tilbake til Berlevåg sykestue, hvor jeg skulle ligge til de kunne sende meg videre. Brøytebilen eskorterte drosjen med Elin og meg til Berlevåg.

I Berlevåg ble jeg lagt inn på sykestua, og de lot Elin avgjøre om jeg skulle sendes med nordgående hurtigrute, som gikk i åttetiden om kvelden, eller om de skulle vente til de kunne få ned et ambulansefly. Det var ikke et vanskelig valg, hun ville vente på flyet. Hun mente det ikke var forsvarlig å sende en så skadet mann i så dårlig vær med båt. Det var heller ikke kai i Berlevåg på den tiden, så alle passasjerer måtte ut i en åpen pram for å komme om bord i hurtigruta.  Det var ei flystripe i Berlevåg som var restaurert etter krigen. Her fløy flyselskapet Nordving tilbringertjeneste til SAS i Kirkenes, og den kunne også brukes til ambulansetjeneste. Men på grunn av været kunne ikke flyet lande, og mannskapet satt i Kirkenes og ventet på at været skulle løye. Lyset var gått i Berlevåg og på flyplassen, og da flyet tilslutt klarte å lande senere på natten, måtte flystripa lyses opp med billys.

Trøstende ord fra Gud

Mens vi ventet på at flyet kunne lande lå jeg på sykestua, og Elin fikk sitte på et rom som tilhørte sykespleier Solveig Olsen som bodde i Veidnes ved Kongsfjord, og som arbeidet på sykestua. Det er tre mil mellom Veidnes og Berlevåg, og været tillot ikke alltid pendling mellom stedene.

Solveig var en kristen og hadde en bibel liggende på rommet. Den bladde Elin i og forsøkte å finne trøst i situasjonen, men fant ikke noe. Det flimret bare for øynene hennes, har hun fortalt. Da er det at hun ber til Gud om å få et ord og slår opp i bibelen på måfå. Da faller øynene hennes på ordet fra Johannes’ evangelium: ”Søstrene sendte da bud på Ham og sa: Han du elsker, er syk. Da Jesus hørte det, sa Han: Denne sykdom er ikke til døden, men til Guds ære for at Guds Sønn skal bli æret ved den.” Da ble Elin rolig og fikk tro for at jeg skulle våkne igjen. Hun fortalte senere at da overlegen på Kirkenes sykehus forklarte henne hvor alvorlig det var med meg, hørte hun nesten ikke på ham, for hun visste at jeg skulle bli frisk.

I ettiden om natten hørte Elin legen si i telefonen «Hils dem og si at de er fantastisk!» Da hadde flyet landet. Og for dem som hadde sett på, så det ikke ut til å være uten dramatikk. Det så nesten ut som om at den ene flyvingen holdt på å ta ned i bakken.

Elin og diakonen ble med i flyet til Kirkenes. Elin forteller at mannskapet i flyet hadde forberedt dem på en nokså turbulent tur. Hun hadde også hørt noen si at vinden var oppe i 40 knop på Berlevåg flyplass. Det tilsvarer sterk kuling. Men turen gikk over all forventning.

Her en dag klarte jeg å oppspore disponentkona som besøkte meg på sykehuset i Kirkenes. Jeg husker ikke at jeg har snakket med henne siden den dagen torsdag 2. mars 1972. Hun fortalte at da de hadde kjørt forbi ulykkesstedet dagen etter, hadde datteren deres reist seg i bilen og sagt at «Vi må be for onkel Willy». Hun hadde gått på barnemøte hos meg på Fiskerhjemmet. Barna i Kongsfjord kalte meg for onkel Willy.

På sykehuset

Jeg ble liggende på sykehuset i en måned og kom hjem til påske. Det var en episode på sykehuset som jeg opplevde som nedverdigende. Det var da en sykepleier kom inn en morgen og ville teste hukommelsen min. Hun spurte da: «Hva heter vi i dag?»

Skadene jeg fikk, var blant annet et kraniebrudd, skade på talesenteret og indre rystelser i hjernen. Jeg var mye forslått i bryst og hals. Jeg hadde også fått et kutt i halsen like ved hovedpulsåren og et kragebenbrudd. Det var ubehagelig å ligge med. Elin forteller også at jeg ikke kunne huske hva jeg het med det samme jeg våknet, og at det hadde kommet hjerneveske ut av nesen min.

Til å begynne med lå jeg på et tomannsrom med en meget alvorlig syk mann. Det jeg husker best, er pusten hans, som jeg fryktet skulle stoppe. Det var lite hyggelig. Så lå jeg en stund alene og senere sammen med en mann som jeg kunne snakke med. En dag husker jeg vi så ut vinduet at det ble kjørt ut en likkiste. Da sa jeg til sidemannen min at det kunne like gjerne vært meg som ble kjørt ut på den måten, og at jeg var glad for at jeg hadde min sak i orden med Gud.

Det var også stort for meg å tenke på at jeg hadde fått livet igjen som gave. Jeg hadde jo vært så nær døden. De materielle tingene fikk plutselig så liten verdi.

På grunn av de lange avstandene i Finnmark var det ikke så mange som kunne besøke meg mens jeg lå på sykehuset, men foruten Sylvi fra Kongsfjord, hadde jeg besøk av Elins fetter Kurt og hans kone som bodde i Kirkenes. Elin bodde forresten hos dem mens hun jobbet på sykehuset. Så husker jeg at min gode venn Steinar Harila besøkte meg. I 2016 er han fremdeles i aktiv tjeneste i hjelpeorganisasjonen «Hjelp til Russland».

Det var fint å ha Elin der. Hun kunne fortelle meg hva som hadde skjedd, og etter hvert fikk jeg se avisbilder fra avisa Finnmarken der det stod å lese om ulykken med flere bilder. En av overskriftene i avisa var: Tatt av vinden.

Jeg husker jeg lurte svært på om det var en sving der jeg hadde havnet utfor. Etter at jeg ble utskrevet fra sykehuset, traff jeg lensmannen i Berlevåg på hurtigruta. Han kunne fortelle at han parkerte bilen sin på ulykkesstedet. Men det blåste så kraftig at bilen ble løftet på fjærene, og han torde ikke å parkere der. Han var og interessert i om jeg husket noe fra ulykken. Men det gjorde jeg ikke da en måneds tid etter, og husker like lite nå i 2016.

Lite oppfølging fra leger

Da jeg kom fra sykehuset før påske 1972, husker jeg at jeg fikk besøk av distriktslegen fra Berlevåg. Det var en svært hyggelig og folkelig mann. Jeg fikk også et par bilder som han selv hadde tatt av bilen min på ulykkesstedet. Dessverre reiste han bort på videreutdanning, slik at jeg ikke fikk videre oppfølging av ham, også fordi jeg reiste bort en måned etter påske. Det resulterte i at jeg ikke ble godt nok ivaretatt av helsevesenet, og jeg følte at jeg måtte være min egen lege. Jeg tror i ettertid at jeg startet opp for tidlig i arbeidet på grunn av dette.

Hjemme igjen

Da Elin kom hjem fra sykehuset, fikk hun hjelp til flytting fra fiskerhjemmet til Hanna Olsen sitt hus. Dette huset stilte hun til vår disposisjon gratis en tid. Det ble slik at vi leide dette huset til vi flyttet fra Kongsfjord. Det var vi veldig takknemlige for.

Etter at jeg hadde vært hjemme en stund, følte jeg meg litt svimmel. Jeg fikk da bestilt en undersøkelse på Kirkenes sykehus. Det jeg husker, er at den undersøkelsen bestod av en samtale med overlegen. Og to ting har festet seg i minnet mitt. Det første var at legen sa at det å bli svimmel etter en slik alvorlig hjerneskade, var noe jeg måtte regne med. Det andre var at han fikk en telefon fra fylkeslegen og ba meg gå ut mens han snakket med ham.

På denne turen reiste jeg med en av flygerne som hentet meg i Berlevåg uversnatten. Jeg spurte ham da om de satte livet på spill ved å hente meg den natten, «Å, nei, svarte han, men han va dårlig vær.»

Senskader

Jeg ble fortalt på sykehuset i Kirkenes at jeg måtte regne med mye hodepine i fremtiden. Det kom heldigvis ikke før på slutten av åttitallet, da jeg fikk en del migreneplager. Jeg ba om forbønn for det og var kvitt det i mange år. Men det kom tilbake da jeg ble pensjonist, dessverre. Men helsen har likevel vært ufattelig bra.

Elin har måttet ta mye av støyten ved alltid å hysje på barna slik at jeg fikk nok ro og min daglige middagshvil. Det har preget hele familien. 

Sykemeldingsperioden

Etter påske i 1972 reiste jeg hjem til Gjerstad til min mor og far for å få litt ro. Det ble en måned for Elin alene med barna og to måneder for barna uten pappa.

På Gryting i Gjerstad fikk jeg god tid til å reise rundt til mine gamle naboer og besøke dem. Kanskje litt for mange av dem, tenker jeg nå. Det var nok godt for mine foreldre å se meg igjen. Det måtte ha vært en vond og spennende tid for dem etter ulykken da jeg lå på Kirkenes sykehus uten at de hadde mulighet for å besøke meg. Det var min eneste søster som fikk den triste meldingen om ulykken, og måtte gå og fortelle dem om meg.

Senere den sommeren reiste hele familien til svigermor og svigerfar i Indre Kiberg, og derfra til mine foreldre i Gjerstad, hvor vi bodde i hele tre måneder.

Mens vi var i Gjerstad fikk jeg brev fra generalsekretær Håkon E. Andersen, der han blant annet presiserte at jeg ikke måtte føle meg forpliktet til å fortsette tjenesten i Finnmark. Men jeg fikk ro og tro for at vi skulle tilbake.

Om høsten fikk jeg hjelp av finnmarkssekrtær O.J. Rivrud til å kjøpe en brukt folkevogn i Sandefjord, som vi lastet opp og kjørte til Kongsfjord med. Alt i alt tror jeg vi brukte 14 dager på denne turen, med steder vi stoppet underveis. Vi reiste også innom Hammerfest som vi flyttet fra for nesten et år siden. Det gledet meg å høre at de hadde bedt for meg der i byen også.

Senhøstes 1972 fortsatte jeg tjenesten i Øst-Finnmark, og vi bodde i Kongsfjord til høsten 1974. Da søkte jeg permisjon i Indremisjonen, og fikk jobb som vaktmester på Øytun Folkehøyskole. Vi flyttet inn i vaktmesterboligen der. Jeg kjente på at jeg trengte å bli bedre kjent med ungdommen. Oddmund Eriksen kjørte flyttelasset vårt med lastebilen sin til Alta.