Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

I gamle dager reiste predikantene fra by til bygd og øyene ute i havet. Mange av ferdene gikk med lokalbåten. Ofte tok det tid, men man kunne hive seg nedpå benken om man ikke hadde lugar. Turer med lokalbåten gav også muligheter for samtaler mellom Guds sendebud og mange vandringsmenn.

Willy Gryting arbeidet i flere år i Indremisjonsselskapet i Finnmark. Han har sendt noen bilder av lokalbåten Sørøy og predikant Jan Solstad om bord i Mårøy.

I gamle dager, på begynnelsen av 1960-tallet, gikk lokalbåten for eksempel mellom Kjøllefjord og Mehamn og langt inn i Tanafjorden. Man kunne også ta lokalbåten fra Tufjord på Rolvsøy til Ingøy og mange andre fiskevær. Det var på forhånd stiftet plakater om møtene på stolper og oppslagstavler i fiskeværene. Folk ventet på at predikantene skulle komme og forkynne Guds ord om nåde og frelse for syndere.

Det var mange predikanter som ble godt kjent i by og bygd etter mange oppbyggelige møter. De bodde i private hjem og var alltid velkommen til kristenflokken. Noen av Herrens tjenere gikk også å husbesøk eller på kaia for å møte folk. En prest hadde med seg loddblokka for å komme inn i hjemmene og få en mulighet til å snakke om Jesus.

I Mehamn var det på 1960- og 70-tallet bønnemøter i hjemmene. Folk lå på kne og ba, både indremisjonsfolk, kirkefolk, pinsevenner og frie venner. Der var det også en stor Indremisjonsforening som samlet fulle hus.

På 1980-tallet begynte arbeidet å gå tilbake. En ny tid inntrådte. Nå er det steder langs Finnmarkskysten som knapt har troende igjen. Den kristne tro og en kristen kultur er i ferd med å forsvinne. Det er steder hvor det ikke lenger finnes en kristen som kan slå opp en plakat eller ta imot en predikant.

Av Vidar Norberg

(KOMMENTAR): En reise til Israel kan bli noe langt mer enn et besøk i gamle kirker og ruiner. Reisen kan bli en vandring i profetier som oppfylles i denne tid.

Per 1. januar 2018 var det i Judea og Samaria 435.159 jøder som bodde i det bibelske landet Judea og Samaria. Medregnet er ikke de 315.000 jøder som nå bor i de østlige delene av Jerusalem, viste tall som Arutz 7 innhentet fra befolkningsregisteret i Israel.

Når man tenker på at Judea og Samaria for det meste lå okkupert, øde og folketomt for jøder i nesten 2000 år frem til 1967, må man sannelig spørre om hva er det som har skjedd i dette området.

Svaret er meget enklere enn man kan forestille seg. Det er de gamle profetiene i Bibelen som er begynt å oppfylles. En av de mange profetier ble skrevet ned av Esekiel i 587 f.Kr.:

«For se jeg kommer til dere. Jeg vil la det bo folk på dere, og dere skal bli dyrket og tilsådd. Og jeg vil føre mange mennesker opp på dere, hele Israels folk, og ruinene skal bygges opp igjen.»(Esekiel 36, 9–10)

Nybyggertalsmann Motti Isaak fortalte at da de kom opp til Judea og Samaria etter yom kippur-krigen i 1973, var det knapt noe lys å se. Når man i dag står på fjelltoppene i Judea og Samaria, blinker lysene fra mange bosetninger. Det er intet annet enn et mirakel at noe slikt kan skje, særlig når man ser at nesten hele verden er mot jødisk nybygging i landet hvor de jødiske patriarkene vandret.

Disse bosetningene har ikke bygget seg selv. Det er troende jøder som følger Bibelens anvisning om å vende tilbake til Eretz Israel og bygge landet. Det er også noen få kristne som tror på Bibelens profetier og står med dem. Et av flere eksempler på dette er Karmel som i en årrekke har samlet inn flere millioner kroner til bosetninger. Noen brakker i Alonei Shilo er blitt til et tettsted med bussforbindelse og skole. Det har ikke vært lett. Siden det er en såkalt ulovlig bosetning, får ikke vanlige familier «husbanklån», men de satser likevel i tro på at Guds forløsning er begynt. Det er ikke et eventyr. Det er virkeligheten. Det er Gud selv som går ut og skaper verdenshistorie med sin sterke arm. Ingen kan stanse forløsningen når Herren fører sitt folk opp på Israels fjell.

Langt flere pilegrimer og turister burde besøke bosetningene i Judea og Samaria og se hvordan Herren har startet sin forløsning. Esekiel forteller videre om dette i kapittel 36:

«Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land. Og jeg vil stenke rent vann på dere, så dere skal bli rene. Fra alle deres motbydelige avguder vil jeg rense dere. Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd i dere…»

At det jødiske folk samles fra jordens fire hjørner og kommer til Israel, bygger landet og bosetter seg, er et steg i Guds store frelsesplan for det jødiske folk. Det varsler at det også kommer en opprykkelse av menigheten, Antikristen skal slippes løs og lovløshetens hemmelighet får fritt spillerom. Men så kommer Han som komme skal, og setter alle ting i rette stand. Messias kommer til Oljeberget i Jerusalem og inntar kongstronen. Han skal regjere verden i tusen fredsår. Både jøder og kristne venter på Messias’ komme.

Det underlige er at i dag er man vitne til forberedelsene, de er alt i gang i israelske byer, hovedstaden Jerusalem og ikke minst i Judea og Samaria. Kom til Israel og se det selv med Bibelen som guidebok.

Artikkelen er hentet fra papiravisen KARMEL ISRAEL-NYTT. Abonner og les mer. (Karmelin@netvision.net.il)

(OPPYGGELSE): Minnet var blitt svekket. Kreftene borte. Det var ikke stort annet igjen enn måltider som ikke ble spist. Hvite vegger og bilder øynene ikke kunne se.

En dag kom det besøk på gamlehjemmet. Kjente som mannen kanskje bare skimtet, og stemmer som øret ennå dro kjensel på.

Kaffen ble skjenket, litt kake og noen twistbiter i skålen satt frem. Den gamle mannen fikk hjelp til å drikke kaffe, hjelp til å få inn sjokoladebiten.

–Husker du siste tur ved Fiskevannet?

Jo, det fiskevannet husket han ennå.

–Det er 40 år siden nå.

–Er det det?

–Ja, det var en fin tid. Vi var gode kamerater. Vi hadde med oss mat. Vi delte alt som vi hadde med oss.

Plutselig kom minnet tilbake fra de gode ungdomsår.

Fra fiskevannets bredd gled oterfjøla ut. Ørret og rør slo etter flua. Ble sittende fast og dratt motvillig og sprellende til land. Slukene dro nylon av kasteboksen og landet langt ut i vannet. Den ble nå og da halt inn med fangst. Der på myra var multene nesten som plommer, røde som sola. Det var ikke så mange, det er det aldri av juveler. Lyngbålet ble fyrt opp, svartkjelen kokte og kaffen ble helt i kopper. Brødskiver og sukkerbiter. Det gode liv i steinheimen en sommerdag.

–Litt mer kaffe og sjokolade. Nå skal vi feire at det er 40 år siden sist vi var med fiskevannet.

Så var man tilbake i gamle dager for en liten stund.

–Vi har feiret 40-årsjubileet for turen til fiskevannet, fortalte den gamle mannen til pleiersken som ble overrasket.

Da kreftene var borte, svant også minnet og ordene om denne jordens saker. Rullestolen ble parkert for de lange turene i korridoren. Det eneste som satt igjen i tanken, var kanskje fordums sang og bibellesning om Jesus. Det gamle Nytestamentet ble tatt frem fra gamlehjemsskuffen.

«… alle har syndet og fattes Guds ære, og de blir rettferdiggjort uforskyldt av Hans nåde ved forløsningen i Kristus Jesus…» (Rom. 3. 23–24).

Den gamle mannen brøt av lesningen og sa:

–Står det virkelig slik. Les det en gang til!

Etter en livsvandring på 85 år var det meste glemt. Men ordene fra testamentet sto igjen i sinnet. Ordet er et testamente fra Gud selv om nåde, frelse og evig liv for alle som tror på Ham. Det kan ikke viskes ut når alt er gjemt og glemt.

«Så er det da ingen fordømmelse for dem som er i Kristus Jesus…» (Romerne 8, 1).

Han fører deg frelst over fjorden, heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brottsjø du møter, vil Jesus dra båten i land, lyder et av versene i Trygve Bjerheims sang «Han tek ikkje glansen av livet».

Den gamle mannen hadde gjort som det står i predikerens bok:

«Tenk på din skaper i din ungdoms dager, før de onde dager kommer, og det lider mot de år hvorom du vil si: Jeg har ingen glede av dem.» (Predikerne 12, 12)

V.N.

Av Odd Eivind Høyvik 

(MINNEORD): Fredag 13. september kom meldingen om at Magne Gamlemshaug hadde sovnet inn. Jeg har lyst til å si som andre har sagt før meg: «Forfremmet til herligheten». Det er det som har skjedd med Magne nå, han er forfremmet til herligheten. Så får han være med å istemme lovsangen og lovprisningen til Jesus. «En evighet blir ei for lang til Ham å prise med vår sang». 

Magne har hatt en lang tjeneste i Guds rike, og i 1979 startet han som generalsekretær for Norges Samemisjon, etter noen års tjeneste i Den norske kirke. Han virket i Norges Samemisjon i 36 år. I 34 år var han generalsekretær. Etter det var han mer som en mentor og forkynner. Det er det ikke mange organisasjoner som i nyere tid har hatt en så trofast leder i så mange år. I slutten av sin tjeneste ble det mer og mer plager som han måtte hanskes med. Magne var på ingen måte en autoritær leder, men når Magne sa noe, så lyttet en til det som ble sagt. Magne var en omsorgsperson. Det viste han i ord og gjerning. Som medarbeider kunne en merke omsorgen, det var noe man merket fra lederen og i Magnes forkynnelse. Som forkynner var Magne som en hyrde som så etter sauene og lammene. Det som preget ham i denne delen av tjenesten var at tilhørerne ikke måtte fare vill eller komme bort fra flokken. Kom en bort fra flokken var det så lett å bli fanget av fienden. Det er noe som kommer frem i dag og fra personer rundt i landet som har hørt Magne forkynne, mange år etter at han avsluttet sin tjeneste i Norges Samemisjon. 

Magne fikk være med på mye i tjenesten. Det ble mange og lange reiser med Guds ord. Han fikk være med å forkynne utover landets grenser. Magne var med å legge til rette for diakonalt og forkynnende virksomhet iblant samene på Kolahalvøya i Russland. 

Magne var en svært stillfaren mann, og var ikke den som krevde. Han var ikke den som ville sitte fremst og vise seg. Han var ikke den som tok plassen fra noen andre. Men like fullt var han der og han var ikke rådløs. En episode fra hans mange reiser sier svært mye om Magne. Han skulle ha gudstjeneste et sted og måtte overnatte. Det var ikke lagt frem sengetøy til ham. Men prestekjolen hadde han med og den ble og løsningen på denne utfordringen. Den fungerte svært godt som dyne og pute for en natt eller to.

Vil få rette en stor takk til Aud og barna som har vist tålmodighet med at mann og far har vært så mye borte. 

Vi lyser Guds fred over Magne Gamlemshaugs minne.

(NEKROLOG): Fredag den 13. september sovnet Magne Gamlemshaug inn i Levanger. Han hadde noen dager før fylt 73 år. I 1979 ble han ansatt som generalsekretær i Norges Samemisjon var generalsekretær i 34 år, i tillegg til to år som konsulent og forkynner. Jeg hadde ham som sjef i alle år og vil i takknemmelighet skrive noen minneord om ham fra den tiden.

Gamlemshaug kom fra prestetjeneste i Meråker og flyttet med familien inn i generalsekretærboligen på Byåsen i Trondheim. Der ble de boende til han ble pensjonist og så de flyttet til konas barndomshjem, Søraune i Åsen i Levanger kommune.

Noe av det første Gamlemshaug foretok seg som generalsekretær var å ta samisk kurs ved universitetet i Oslo slik at han kunne forrette samiske gudstjenester i Finnmark. Han benyttet språket flittig og forrettet et stort antall samiske gudstjenester i Indre Finnmark prosti og på samtlige av Samemisjonens sommerkapell.

Gamlemshaug var lett å be om å være med på forskjellige tilstelninger rundt om i hele landet. Jeg har jobbet som forkynner og radiomedarbeider i Finnmark, og har også erfaring fra Stavanger krets og Sørlandet krets. Det var alltid inspirerende å få besøk av Gamlemshaug, vi visste hva han stod for. I Finnmark stilte han opp på det som trengtes. I Radio DSF, en kristen to-språklig nærradio for Indre Finnmark, benyttet vi alltid Gamlemshaug når han var i området. Det kunne være omsorgsprogram eller vanlige taler, som vi sendte direkte eller gjorde opptak av for senere bruk. Han hadde en forkynners nådegave i tillegg til samtalens nådegave. Han ble også mye brukt i sjelesorg og hadde oljeflasken med i veska med tanke på bønn for syke, noe han i stillhet gjennomførte mange plasser. 

I Karasjok kirke har han i årenes løp forrettet mange samiske gudstjenester. Jeg hadde gleden av å ordne mange av dem. En gang jeg kom for å spørre i Karasjok kirke var svaret følgende: når du kommer med spørsmål om Gamlemshaug kan bli med i kirken vil vi si at Karasjok kirke alltid står åpen for han. Vi er takknemelige hver gang han kommer for å tale og forrette her i kirken.

I Gamlemshaugs tid som generalsekretær begynte Samemisjonen arbeid på Kolahalvøya i Russland og den første tiden hadde han mange faste reiseoppdrag til de forskjellige stedene der. Hovedsete var i Lujávre og der var det flest av det samiske folk. Mange var forflyttet dit etter at deres boplasser lenger ute på vidda var demt ned og reinflokkene tatt fra dem, derfor var det en naturlig plass for Samemisjonen å begynne arbeidet på Kola. I oppstartsperioden vardet godt å ha Gamlemshaug som generalsekretær.

Gamlemshaug tok initiativ til at flere av Samemisjonens arbeidere fikk Kongens fortjenestemedalje, men selv fikk han ingen, noe han, etter min mening, skulle hatt for lenge siden. Det stod respekt av Gamlemshaugs lange generalsekretærperiode.

De siste årene, før han sluttet, og særlig i pensjonisttiden fikk han helseproblemer å slite med. Siden sist sommer var han på omsorgsbolig i Levanger, og ble svakere ettersom tiden gikk. Vi var på besøk hos ham, sammen med kona Aud i juni, og jeg tror han kjente oss, for det kom et lite smil, men han hadde ikke noe språk.

Jeg takker for den rike tiden vi var sammen i Samemisjonen og godt vennskap siden!

Fred over Magne Gamlemshaugs minne!

Karasjok 14. september 2019

Alf K. Tellefsen (ansatt i Samemisjonen fra 1959, nå pensjonist) 

(NYTT): Tidligere generalsekretær Magne Gamlemshaug i Samemisjonen døde fredag den 13. september.

Gamlemshaug startet i Samemisjonen i 1979. Han var generalsekretær i 34 år, opplyser Samemisjonen.

–Jeg minnes ham med takknemlighet. Det var alltid hyggelig å treffe ham. Han var en lun og varm person som stod på Ordets grunn – og brant for at det samiske folk måtte få høre om Jesus, skriver tidligere journalist i Dagen, Ove Eikje.

Av Jørgen Høgetveit

(KRONIKK) 09.09.2019: Tap av bibelsk åndskraft og rettferdig bibelsk tenkning fører oss inn i det kaos vi nå ser fra samliv til menighetsliv og liv for og i nasjonalstaten. Det er rett det som USA`s første president Georg Washington sa: «It is impossible to rightly govern a nation without God and Bible.» («Det er umulig å styre en nasjon rett uten Gud og Bibel.» Skaperen.)

Man kan selvsagt dvele ved fortiden – og det skal man gjøre i den utstrekning man kan lære av FEDRENE (Hebreerbrevet kapittel 13) hvor veien går til det rette og gode, men å bli værende der uten å møte opp til kamp hvor slagene stod og står i dag, kalte Luther faneflukt. Han sier det slik: «Dersom jeg uttrykker så høyt og klart jeg kan alle de sannheter i Guds ord unntatt denne sannheten djevelen angriper akkurat i dag, da bekjenner jeg ikke Kristus uansett hvor tydelig jeg forkynner hans sannheter på alle andre områder. Der kampen raser, der blir soldatens lojalitet satt på prøve. Å stå fast på alle andre fronter er likevel flukt og svik dersom en ikke står fast på det avgjørende området.»

Fedrene flyktet ikke hverken i det åndelige eller det verdslige regiment fra 1800 og oppover. De møtte opp og tok forfølgelsene, lidelsene og kampen og seiret. 

Ronald Fangen omtaler faneflukten og uforstanden på en selvopplevd og utmerket måte i boken «I nazistenes fengsel.» Folket ville gjerne høre om Luther og få trøst i en dyster tid, men ikke om nasjonal-sosialismen som ny religionsdannelse. (Vi opplever nye religionsdannelser) Da de marsjerte i våre gater og ville ha vår ungdom, var det for sent – og Fangen satt på Møllergata 19. Mange også Hope og Hallesby «forstod heller ikke tiden» før det smalt, men de reiste seg som de høvdinger de var da de forstod. Det er veldokumentert.

Det er riktignok viktig å gå tilbake i nyere historie og undersøkte hvilke ideologiske røtter og hendelser som har ført til dagens katastrofer, men så må man kanskje først spørre seg selv: hvorfor var jeg ikke der da slaget stod og i all fall ta med seg den historiske kunnskapen og møte opp der hvor disse vekstene har båret uhyggelige frukter. Ikke minst Darwinismen som avsatte Gud i folks tankeliv – og som var en del av Frankfurterskolens «politisk korrekte», «kulturterror», «toleranse for oss men ikke for dem» (Marcuse) osv. osv.

Mer om disse med sine ideologiske røtter ned i Den Franske revolusjon, Karl Marx, Freud, Darwin og ny-marxismen – som flommet inn i Arbeiderpartiet ved deres n.f. Edv. Bull i 1923 for å fullbyrdes gjennom 68-erne og inn i Vestens institusjoner i dag (Gramsci). De har rasert troen på at Gud overhodet er til – uten å møte særlig motstand. Laodikea betyr folkestyre. Der ble Jesus jaget ut av Norges samfunn ved sletting av Gr.l. § 2, og den rette frihet og orden ble rasert i store deler av lovverket vårt – og D.N. Kirke er læremessige inne i et vilt frafall og forfall – ikke minst fordi Gud er avsatt, Han som har skapt ulikhet, like-verd og mangfold. Likhet og likestilling i verden og samliv er Fr. Engels (Marx medarb.) store femi-tanker, samt matriarkatet fra boken «Familien – -» . En tanke som slaget stod om i 1978 – og som få av de kristne skribentene i dag stilte opp til – uvisst av hvilke grunner.

Nå står slaget om konsekvensene av det forferdelige «ugraset» som ble sådd fra 60-årene og oppover og har spirt friskt og kraftig innen våre institusjoner – ikke minst Den Norske Kirke, dessverre også i organisasjoner. og i departementene og vårt lovgivende organ. 

Farligst er de massive angrepene på FAMILIEN – foreldre og barn – som ble introdusert i Familiemeldinga av 1974 og bærer sine beiske revolusjonære frukter i form av barnevernet dag. Da er det igjen man etterlyser frontsoldatene hvor slagene utspiller seg om de tusen hjem. Nå er det slutt på historiske overveiinger – det er beinharde trefninger med «makter og myndigheter – disse verdens herrer i dette mørket» som nå tar fem barn pr. dag, har tatt i «omsorg» over 15.000 barn, har 26 saker fra et lite folk for Menneskerettsdomstolen i Strasbourg, endog en i «The Great Chamber» (dommen fra The Great Chamber, Lobben vs Norway, offentliggjøres 10.09.19) osv. 

Les hva Ø. Andersen (Fjellhaug) – en av de som forstod at slaget gikk rundt 1978-79  – og i sin andakt i Ved Kilden – 17 mai ut fra «Land, land hør Herrens Ord» minner oss om at den første myndighet er Guds Ords myndighet, så FORELDREMYNDIGHETEN, så delegert myndighet til lærerne og deretter offentlige myndighet som er til for folket – ikke omvendt. Nå snues alt på hodet – og folket lider, blir redde – og det er få som hjelper. Heldigvis, noen er det – men ofte fra svært uventet hold. Kong David samlet om seg menn «som forstod seg på tiden, og visste hva Israel hadde å gjøre.» Det kan du lese mer om i Kommentar-Avisa.no og noen få andre organ.

Av Willy Gryting

(OPPBYGGELSE): 1. Kor. 1, 26–31

I et vitnesbyrd hørte jeg en gang en som fortalte at han hadde sett på de kristne som en slags mindreverdige «små» mennesker. Selv ville han forsøke å forstå dette med kristendommen. Men dette kom han ingen vei med, og konklusjonen på hans vitnesbyrd ble følgende: «Nå er jeg selv blitt en av de små.»

Målt med verdens øyne, er de kristne de svake, feige. «De kan bare gå til Jesus med sine problemer og synder, uten å gjøre noe med dem selv,» lyder noe av anklagen mot dem. Det at de bygger sin tro på det som står i Bibelen, og stoler fullt og fast på det, passer heller ikke inni verdens visdom. Selv den mest lærde kristne som våger å bekjenne sin tro på Ordet, vekker forargelse og må finne seg i å bli regnet sammen med de «små».

Verdens visdom og Guds visdom kan aldri forenes. Derfor slipper ingen gjennom frelsens port med det som passer med dens egen visdom og fornuft. Bare den som er villig til å godta Guds visdom som Han viste i Kristus på Golgata, og selv bli en av de «små», får oppleve frelsens mysterium. Ordet om korset blir aldri noe annet for verden enn dårskap, «men for oss som blir frelst , er det en Guds kraft», skriver Paulus.

Noe av Guds visdom, er og dette at Han velger seg det svake og det som ingenting er. Han frelser det, og bruker det i sin tjeneste. Ikke slik å forstå at en må være mindre begavet for å bli frelst og bli brukt av Gud. Paulus var jo selv et eksempel på det motsatte. Men det ser likevel ut for at Gud ser etter andre kvalifikasjoner enn det verden krever i sin ansettelsespraksis. I Guds øyne er alle like, og det er de som ikke selv får det til, som Han får frelse, og den som våger å være en «dåre» for Ham, som Han får bruke.

Så vær frimodig og takk Gud du som kjenner deg liten og uverdig både til frelse og tjeneste. Det er nettopp deg Han kan bruke. Pris ikke din skrøpelighet og uverdighet, men pris Gud, og la Ham få slippe til i ditt liv. Han vil ved sin Ånd danne deg til sitt redskap. La heller ikke din verdighet måles på menneskelig vis. Din verdighet er i Kristus!

Artikkelen ble skrevet for bladet For Fattig og Rik da Willy Gryting var distriktssekretær i Alta fra 1975 til 1980.

(SPISS) 13.09.2019: En ny fase i arbeidet for Finnmark som et selvstendig fylke har startet opp etter kommunal- og fylkestingsvalget. I dette arbeid er det også viktig at man folder sine hender og ber til Gud om at arbeidet må lykkes.

Det er klare formaninger i Bibelen om å be for øvrigheten:

«Fremfor alle ting formaner jeg derfor til at det blir gjort bønner, påkallelser, forbønner og takk for alle mennesker, for konger og for alle som er i høy stilling, så vi kan leve et stille og rolig liv i all gudsfrykt og ærbarhet. Dette er godt og til behag for Gud, vår frelser, Han som vil at alle mennesker skal bli frelst og komme til sannhets erkjennelse. For det er én Gud og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus, Han som gav seg selv til en løsepenge for alle, et vitnesbyrd i sin tid.» (Paulus’ første brev til Timoteus, 2, 1–6).

Kanskje kan det være mest tjenlig at dette omfangsrike Finnmark med ulike folkeslag, språk, kulturer og skikker fra hav til fjord og vidde med fjell er best tjent med en forvaltning som er mest mulig lokalt. Da blir folkets vei til den folkevalgte øvrighet kortere. De folkevalgtes ansvar blir større om de bor lokalt, enn om de gjemmer seg i Tromsø. Sentralisering skaper som oftest ikke større ansvarsbevissthet.

Finnmarkshilsen vil oppfordre til at man ber for de nyvalgte politikerne både i kommunestyrer og ikke minst i Troms og Finnmark fylkesting. Særlig må man i bønn til Gud legge frem folkets ønske om at politikerne, når den tid kommer, må gå inn for å be om at en eventuelt ny regjering må oppheve tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms, kanskje i andre fylker også der dette er et ønskemål.

Man må videre be om at de politikere som har gått til valg på at de vil arbeide for å få oppløst tvangssammenslutningen, må stå ved sine løfter til folket. Mange politikere vil nok settes under press av sentrale og lokale politikere som ønsker snarveier slik at de kan unngå folkets ønske. En av disse snarveiene kan være å få til et «nyvalg» i håp om at folk skal endre mening. Men folket har sagt sitt under folkeavstemningen i Finnmark der 87 prosent sa nei. Stemmegivningen i kommune- og fylkestingsvalget var også et klart nei. Nå må man be til Gud om at politikerne må holde sine løfter, slik at en eventuell ny regjering kan omgjøre vedtaket.  Brutte valgløfter er en løgn som virker samfunnsoppløsende.

Kanskje kunne man også be om at den sittende regjeringen må endre sitt syn på tvangssammenslåingen.

Grenser, enten det er landegrenser eller fylkeskommunale grenser, er ikke av det onde. Gud har selv satt grenser for folkene.

«Han lot alle folkeslag av ett blod bo over hele jorderike, og Han satte faste tider for dem og bestemte grensene mellom deres bosteder. Dette gjorde Han for at de skulle søke Gud, om de kanskje kunne føle Ham og finne Ham – enda Han ikke er langt borte fra en eneste av oss.» (Apostlenes gjerninger 17, 26–27).

Det er ikke slik at folket i Finnmark er bedre enn folket i Troms. Ikke slik at nordmenn er bedre enn svensker, men det blir ikke noe bedre med en sammenslåing. Man kan være vel forlikte både i Finnmark og Troms og samarbeide der det er naturlig. Men et styre hver for seg vil nok gi det beste resultat.

Slik er det kanskje også i det kristne arbeidet. Også her må man tenke lokalt. De store enheter langt borte når ikke nødvendigvis frem til enkeltmennesker med evangeliet. Det er det ofte den lille troende kristenflokk i hjem, bedehus og fjellkirke som gjør. De har nok større omsorg i forbønns- og vitnetjeneste for lokale mennesker på plassen.

Når dette er sagt, så kan man reise på stevner til hverandre, både til Troms og Finnmark og andre steder i landet og hele verden. Men det lokale livet leves lokalt innenfor grenser som passer til folket.

Det er all grunn til å tro at Finnmarks grenser fortsatt er til folkets beste og evangeliets fremme. Også derfor lyder oppfordringen til bønn. Det er ingen umulig sak å komme ut av tvangssammenslåingen om Herren vil.

«Kongens hjerte er som bekker i Herrens hånd, Han bøyer det dit Han vil.» (Ordspråkene 21, 1).

La oss påkalle Gud også i denne sak som gjelder tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Hvem vet om Herren vil la det skje et under.

V.N.

Av Vidar Norberg

(NYTT, 07.09.2019): Finlands tidligere statsminister Juha Sipilä avsluttet som partiformann i Senterpartiet med å takke alle som har bedt for ham rundt om i Finland.

Han holdt sin siste tale som partiformann i på det ekstraordinære partimøtet i «Keskusta» (Senterpartiet) lørdag ettermiddag i Kouvola.

–Kjære venner. Jeg utelot i begynnelsen på takkelisten en person som jeg nå vil løfte frem. En slik person var på hvert møte, på hvert torg hvor jeg beveget meg i løpet av disse sju årene. Takk til deg som på torgkanten orket å vente på vårt møte etter at de mer aktive talerne var ferdige. Du kom til meg og fortalte om den lille gruppe på stedet som fortsatt ber for mitt arbeid.

For statsminister Sipila var forbederne av stor betydning.

–Du brakte til møtet varme og fred. Du skapte også midt i travelheten en følelse av at det finnes mennesker som bryr seg. Du og dere gjør et viktig arbeid. Fortsett dette.

–Til politikken hører kritiske vurderinger og hard diskusjon. Men politiske ledere trenger som alle andre også støtte og forbedere. Disse bønnene har hver dag hjulpet meg fremover. Jeg flytter nå (når jeg går av) til torgkanten og ditt selskap. Jeg er sikker på at «senterpartiskhet» går aldri ut av oss. Så mange har tenkt på meg. Jeg kommer alltid til å tenke på dere og deres beste. Takk ennå en gang til alle for at jeg har fått virke som partileder. Med disse ord er det ekstra landsmøte åpnet, sa Juha Sipilä.

Sipilä er medlem i den læstadianske retningen «Rauhan Sana» (Fredens ord). Dette er en del av den læstadianske vekkelsesbevegelsen. Rauhan Sana driver misjon både innenlands og utlands.

Valg

På valg etter Juha Sipilä sto den mer erfarne Antti Kaikkonen og den unge kvinnen Katri Kulmuni som vant valget med 1092 mot 828 stemmer på landsmøtet i Kuovola. Hun har tidligere reist spørsmål i forbindelse meg eutanasi og setter ifølge pressen vilkår for en lovgivning om eutanasi.

–Jeg synes det er bra at det ikke finnes eutanasi i Finland. For meg er den siste stund når mennesket går bort, og når man blir født, mysterier, sa Kulmuni radioens Ykkösaamu.

Senterpartiet, som ligger langt nede på meningsmålingene, håper at den unge Katri Kulmuni skal skape interesse blant finsk ungdom. Analytikere mener at hun også vil satse litt mer på regionalpolitikk.

Dette var et ekstraordinært partimøte. Det neste avholdes i juni 2020 i Vanda. Enkelte hevder at det ikke var så interessant å for alle kandidater å stille for en så kort periode.

Senterpartiet strammet under Juha Sipilä inn finsk økonomi. Det galopperende underskuddet er redusert sammen med arbeidsledigheten under Sipilä. Men valgresultatet tidligere i år ble katastrofalt for partiet. De valgte etter nederlaget å gå over fra borgerlig side til et samarbeid med sosialdemokratenes leder Antti Rinne.