Oppbyggelse

Av Sara Rivai

(NYTT): Den 25. mai var det offisiell åpning av Herodes havn i Cæsarea som ble bygget på etthundretallet før Kristus. Under innvielsen talte president Reuven Rivlin.

–I flere år har arkeologer og bygningsarbeidere arbeidet på bygget ved den gamle havnen som nå er restaurert. Prosjektet er sponset av Rotschild-familien, fortalte leder Michael Karsenty ved Cæsarea utviklingsselskap.

Ved havnen var det et stort bygg med flere rom og sju buer. Opprinnelig var det et romersk tempel som var tilegnet keiser Augustus. Under den bysantinske perioden ble den omgjort til en kirke og under muslimsk tid til en moské.

–Vi vet at Pontius Pilatus bodde i denne byen. Man har også funnet en sten med hans navn på, sa Karsenty.

I det store bygget er det en film som viser historien om byen og Herodes. Det er også et lite museum som viser oppfinnelser fra de ulike periodene. Det er både glass, mynter, keramikk og marmor. På den tiden var det stor eksport og import over havnen.

Hvert år er det rundt 9000 mennesker som besøker Cæsarea.

Casarea er en viktig bibelsk havneby. I Apostlenes gjerninger nevnes Cæsarea ofte. Her døde Agrippa I (Ap.gj. 12, 19). Her bodde Kornelius (Ap.gj. 10, 1f) og diakonen Filip (Ap.gj. 21, 8). På sine reiser til og fra Jerusalem besøkte Paulus Cæsarea. Til sist satt han fanget der i to år før han ble ført til Rom. (Ap.gj. 9, 30; 18, 22; 23, 33).

Av Ingar Gangås

«Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir de enfoldige forstand.» (Salme 119, 130)

Når Den Hellige Ånd opplyser Ordet slik at vi får se Jesus, da tennes det lys i hjertet. Tenk å få se at alle mine synder er tilgitt, sonet og betalt! Å, hvor vi trenger Guds lys i denne mørke tiden!

Gud er underets Gud også i dag. Han kan åpne blindes øyne og gi de enfoldige forstand.

Hvem er de enfoldige? Jo, det er de som står som tiggere i forhold til Gud og må få nåde og syndenes forlatelse for Jesu skyld. De har sitt hjerte rettet på én ting og har funnet sin trøst i Jesus alene. Det er å være salig og eie den største visdom og et menneske kan oppnå. Motsetningen er å være «flerfoldig», det vil si å ha et hjerte som er vendt i mange slags retninger og som søker å finne sin glede her i denne verden.

Vi trenger å be til Ham som er det sanne lys, om å lyse opp vår mørke vei. Han tar imot den som kommer til Ham. Får Han være «lykt for foten og lys på stien», blir vandringen meningsfylt. Da blir bibellesning og bønn nødvendige og rike stunder på veien hjem. Og det blir om å gjøre å peke på lyset for andre. 

«For Gud som bød at lys skulle skinne fram i mørket, Han har også latt lyset skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds kjærlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram.» (2. Kor. 4, 6)

Oppbyggelsesartikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium nr. 1. januar 2019. www.nll.no

(NYTT): En hebraisk innskrift ble oppdaget på et religiøst jødisk bad 14 meter under St. Philip kirke i Syrakus på øya Ortigia på Sicilia i Italia, skrev Jerusalem Post.

Ifølge tradisjonen var kirken bygget på en jødisk ruin. Bokstavene «a-sh-r-h-f-tz» er trolig navnet på en siciliansk velstående familie som het Hefetz, kom det frem under et foredrag på Ariel universitet.

Mikve er et religiøst renselsesbad, som særlig brukes av kvinner en gang i måneden. Det renner fortsatt friskt grunnvann i badet under kirken.

Syrakus var i århundrer hjem for jødiske samfunn. Det jødiske livet på Sicilia ble slutt da Spania utviste sine jøder i 1492. På den tid var det meste av den sydlige delen av Italia under spansk herredømme. De fleste jødene forlot området, mens andre konverterte til den kristne tro og levde i skjul som jøder. De fleste jødiske steder ble ødelagt.

Det står i Apostlenes gjerninger 28, 12 om Paulus’ reise til Rom og oppholdet i Syrakus:

«Senere anløp vi Syrakus og ble der i tre dager.»

Av Heljä Norberg og Sara Rivai

(NYTT): Hvert år på Israels selvstendighetsdag arrangeres det en internasjonal bibelkonkurranse i Israel for jødiske ungdommer.  Årets arrangement var den 56. Temaet var «bevarende enhet, opprettholdende unikhet».

I alt 74 ungdommer deltok i de innledende kvalifiseringsrunder fra over 30 land. I selvstendighetsdagens fjernsynsoverførte bibelkonkurranse var det 16 deltakere fra USA, Panama, Mexico, Hvite-Russland, Argentina, Australia, Canada, Sør-Afrika og Israel i alderen 14 til 18 år.

Vinneren ble israeleren Yonatan Weissman (18) fra Jerusalem. Han studerer ved Degel Yerushalayim Yeshiva i Nachalim. På andre plass etter en jevn konkurranse kom Benjamin Kalhamiro (15) fra USA. Yarin Bar ble nummer tre og Adar Geller nummer fire, begge fra Israel.

Til stede i Jerusalem teater var Knessets talsmann Yuli Edelstein, utdanningsminister Naftali Bennett, formann i Jewish Agency, Isaac Herzog, og statsminister Benjamin Netanyahu som tradisjonen tro på  slutten av konkurransen stilte sine spørsmål og holdt gratulasjonstalen.

Bibelen til månen

Netanyahu fortalte om spenningen da Israel sendte måneraketten  Beresheet til månen. Raketten krasjet, men statsministeren lovet at Israel prøver igjen. Og denne gangen skal det ikke være en liten digital bibel om bord, men en liten (trykket) bibel, skrev Times of Israel.

–Jeg vil at Bibelen lander på månen fordi det står skrevet: «Når jeg ser Din himmel, Dine fingers verk, månen og stjernene som Du har satt der…» (Salme 8, 4).

–Bibelen står mitt hjerte nær, og jeg tror virkelig at den er essensiell for vår fremtid, og derfor har vi også begynt en bibelkonkurranse for voksne. Jeg har også en bibelstudiesirkel i statsministerens residens til minne om min svigerfar, Shmuel Ben Artzi. Shmuel var med i den første bibelstudiesirkelen opprettet av David Ben-Gurion.  Vi samles med noen måneders mellomrom. Det er spennende å lese i Bibelen, ikke bare i bibelstudiesirkelen, men også de ukentlige Torah-kapitler og  haftara (profetteksten) på sabbaten. Jeg finner alltid ting som gir enorm åndelig kraft, og det interessante er at det er alltid relevant. Det er virkelig relevant for vår tid nå og vår fremtid. Derfor er jeg glad for å se dere alle her fra Israel og fra verden, og jeg vil gjerne referere til et vers: «og jeg vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av hele min sjel» (Jer. 32, 41).

–Så sier jeg til alle dere – kom hit til Israel. Kom for all tid sammen med deres familier, for det er ingenting som hjemmet. Gjør aliya, avsluttet statsministeren.

Av Axel Remme

(PREKEN): Guds ord overvelder. Overfor et slikt tekstord blir en både forundret og må beundre det en leser. For det er så innholdsrikt, så omfattende og så trøstefullt.

Her er hovedsannheten om Kristus og evangeliet, og om kristenlivet og kristen-tjenesten. Innholdet er av så mye og summen av så mangt. I dette skriftavsnitt på 4 vers hører vi det grunnleggende budskap om Jesus og frelsen, hovedord om den nye skapning og fundamentale ord om kallsgjerningen. Midt i denne rike verserekken står en viktig og treffende påminnelse. Vers 18 åpner med disse ordene: «Men alt dette er av Gud …».              

 «Alt dette» er mye og forlikelsen med Gud nevnes først. Den er dyrebart og umistelig. For den er dyrt kjøpt og har så avgjørende betydning, både for tid og evighet. Gud «forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem dere overtredelser.» (v.19) Forlikelsen skjedde «ved Kristus.» (v. 18 og 19) Det måtte forlik til med Gud. For vi «var fremmede og fiender av sinnelag», sies det i (Kol. 1, 21). Forholdet til Gud var fiendsk, ondt. Mennesket var under Guds vrede og dom.

Men forlikelsen kom i stand. Det ble fredsløsning. Det skjedde ved Jesu hellige liv på jord og ved Hans soningsoffer på Golgata. Slik forkynnes dette: «Dere … har Gud forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden.» Derfor sier Skriften: «Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerde som skilte dem, fiendskapet.» (Ef. 2, 14) Forliket skjedde med denne gode hensikt: «for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for Hans åsyn.» (Kol.1, 22)

Hvor stor og herlig virkningen av forlikelsen er, forkynnes på denne måten:

Det ene gjelder det som har skjedd hos Gud, og som sies slik her: «så Han ikke tilregner dem deres overtredelser.» (19) Det er det samme som om Gud sier: Jeg har ikke noe på deg. Det er gjort opp for deg. All synd er utslettet og gjelden betalt. Fiendskapet er opphørt. Det er slutt på ufreden og striden. Her er ingen anklage mot deg lenger. Denne veldige virkning har forlikelsen med Gud. Jesus «gjorde fred ved blodet på Hans kors.» (Kol. 1, 20)

Den andre herlige virkning av forlikelsen er det som skjer med ethvert mennesket som tar imot Jesus: Gud lar det som har skjedd hos seg på grunn av forsoningen i Kristus, få denne veldige gode følge her på jord. Ved troen på Jesus blir mennesket en ny skapning. «Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (v.17) Vi får altså ikke bare en ny tro, men et nytt liv, en ny vilje og holdning, nye interesser, nytt lys og ledelse, og et mangfold av nye opplevelse.

Apostelen Paulus forkynte dette med en særlig betoning. På tre forskjellige måter sies det: «en ny skapning», «det gamle er forbi», «alt er blitt nytt.» Fornyelsen er så grundig, at det er som om mennesket er blitt skapt på nytt. Det nevnes jo slik i Ef. 2, 10: «Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.» Men merk deg at det står: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning.» I Kristus er den som ved tro og dåp har fått del i Hans samfunn. Han er innpodet i vintreet, som er Jesus, og er ikke lenger under fordømmelse (Rom. 8, 1). 

«Bli i meg, så blir jeg i dere», sa Jesus (Joh. 15, 4). Mellom stammen og grenen er det organisk forbindelse. Slik også mellom Jesus og Hans troende. Den som er «i Kristus», er i livsforbindelse med Ham. Derfor sier Guds ord: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1. Joh. 5, 12)    

Men til dette alt hører også det som her kalles «forlikelsens tjeneste». (v.18) Gud ga oss denne tjeneste. Han har både forkynt oss det og kalt oss til denne tjeneste. Og dessuten «lagt ned i oss ordet om forlikelsen.» (v.19) Vi har fått det i vårt hjerte. For mange er det så sterkt at de tør si: «Kristi kjærlighet tvinger oss», som det står i vers 14.

Slik var det var for Peter og Johannes da de stod for Det høye råd: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Ap.gj. 4, 20) I «forlikelsens tjeneste» er vi «sendebud i Kristi sted». Det er både en stor ære og et stort ansvar. For vi skal representere Ham, ikke egne meninger og våre tanker. Sendebud for Jesus kan vi være ved å leve etter Hans vilje, holde fast ved og holde frem alt Guds ord, Bibelen.

Sendebud i Kristi sted, skal formane på Hans vegne: «La dere forlike med Gud.» (v. 20) Det er ikke du som skal forlike Gud, for det har Jesus gjort. Men du skal forlike deg med Gud! Det vil si: Du skal gjøre deg bruk av Jesu frelse ved omvendelse, bekjennelse og Kristus-tro. Utenom Jesus finnes ikke noe forlik med Gud. For det skjer som Jesus har sagt: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh. 3, 36)

«Alt dette er av Gud …». Altså ikke noe av det er av mennesker. Verken det som er ordnet for oss eller det Gud gjør med oss, eller den tjeneste som skjer i Hans navn ved oss. Ikke noe av dette er skapt av mennesker, eller funnet på av noen. Det er ikke resultat av menneskers tanker, ønske, gjerning eller kraft. Men «av Gud»!

Det er som det står i Salme 118, 23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.» Også kallet til frelse er av Ham. Og vi bringer det i Kristi sted og sier det Han har bedt oss si:  ”La dere forlike med Gud!»

Av John Skåland

(KOMMENTAR): Erling Thu hadde en sak om dette tema i Dagen 3. juni. Jeg er ikke i tvil om Thu sine gode hensikter, men etter mitt syn bygger hans konklusjoner på feile premisser med tanke på hva Skriften sier om denne saken.

Han gjør den tradisjonelle kardinalfeilen å ikke skille mellom den oppgaven Herren gav jødene som sitt jordiske eiendomsfolk; nemlig å forkynne «evangeliet om riket» (Matt. 28, 19) og den oppgave som Paulus brakte den nytestamentlige menighet – å forkynne «nådens evangelium» (2. Kor. 5, 17–21).

Da Jesus vandret omkring på denne jord i Israels land, fikk jødene tilbudet om Riket som skulle opprettes på denne jord med Jesus Messias som konge. Derfor skrev også Pilatus «Jødenes konge» på korset. Alle de fire evangelier vitner om rikets lover og hvordan dette riket var tenkt på denne jord. Men som kjent sa jødene som samlet folk «Nei» til dette himmelske tilbud, og dermed ble tilbudet trukket tilbake for en tid. Bibelen er klar på at riket igjen skal tilbys jødene når Messias setter sin fot på Oljeberget etter sin synlige gjenkomst (Sak. 14, 4). Da Jesus vandret på denne jord, var Han lys i denne verden. Han sa selv at «natten kommer, da ingen kan arbeide». Nettopp dette har det jødiske folk smertelig fått erfare i 2000 år etter Hans komme til denne verden. For det jødiske folk har det vært mørkt inntil vår tid siden den gang. Siden Jesu himmelfart har verden ligget i mørke. 

I mellomtiden fikk Paulus oppgaven som «hedningenes apostel» – å gå til hedningefolkene med budskapet om den frie nåden. Det er dette budskapet som skal forkynnes i vår tid og like frem til opprykkelsens dag (1. Tess. 4). For de mennesker som ikke er frelst, hviler det et mørke over. Men for den gjenfødte, frelste skare sier Skriften at «vi ikke hører natten eller mørket til.» Vi venter på vårt salige håp: nemlig Herrens komme ned til lufthimmelen for å rykke oss opp til seg. Bibelen sier endog om dette: «Trøst da hverandre med disse ord.»

Den sammenblanding som gjennom tidene har vært mellom disse to åpenbare forskjellige budskap, har ført til stor ulykke for forholdet mellom jøder og kristne, og ikke minst en stor forvirring blant de kristne. Når flere kristne i dag proklamerer at de skal gjøre større tegn enn det Mesteren selv gjorde, og henviser til Skriften, stjeler de et utsagn som Skriften klart taler inn i den messianske tidsalder (tusenårsriket).

Bibelens uttrykk «de siste dager» forklarer Skriften selv: Det er sju dager i Guds frelsesplan. Vi lever nå i skiftet mellom den 6. og den 7. dagen. Én dag er i Guds øyne som tusen år (2. Pet.). Sabbatsdagen, den 7. dagen, er tusenårsriket som skal avsluttes med den endelige dom foran den store hvite trone.

Om det jødiske folk sier Skriften: «Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn» (Hosea 6, 2). Altså ser vi med egne øyne at Herren nå, etter 2000 år, gjenreiser sitt jordiske folk helt i tråd med profetens ord. På den tredje dagen skal jødene leve for Hans åsyn, når Messias skal regjere jorden ut fra Jerusalem.

Det vi altså ser i dag, i 2019, foran våre øyne, er følgende:

Nådens tidsalder går mot sin snarlige ende. De troende tar Herren hjem til seg, mens verden går en grufull trengselstid i møte. Dette kan skje hvilken dag som helst. Før dette skjer, ser vi mørkets krefter mer og mer synliggjort, slik vi i dag også opplever i samfunnet med Satans veldige angrep på Guds forordninger.

Jødene er i ferd med å bli gjenopprettet som folk og land – og de vil etter hvert få oppleve å bli gjenfødt som samlet folk etter at Messias er ankommet Oljeberget i herlighet og kraft. Før tusenårsriket opprettes, vil Herren dømme nasjonene i Josafats dal. Domskriteriet er hvordan nasjonene har forholdt seg til det jødiske folk i trengselstiden.

For en troende i dag er håpet og optimismen vissheten om at Herren selv skal hente oss bort fra denne jammerdal og hjem til seg. Verden rundt oss vil bare bli mer og mer preget av Satans veldige virksomhet.

For verdens folk er det kun pessimisme og mørke å se frem til.

Det jødiske folk har, tross voldsomme trengsler, en lys fremtid gjennom Messias sitt komme til Oljeberget og opprettelsen av det herlige riket her på denne jord.

Religiøse protesterer i Israel, USA, Russland

Av Vidar Norberg

(BAKGRUNN): De homofiles marsj gjennom Jerusalems gater er en upopulær foreteelse som også skaper forargelse i Israels hovedstad. Få deltok i paraden. Politiet holdt motdemonstranter langt unna, som om det var en pest som toget forbi. Det var ifølge meldingene ikke mange som slapp til på fortauene, hverken for å komme med heiarop eller verop.

Det var som en et gufs fra Sodomas undergang som bredte seg fra Dødehavet og opp til Jerusalem da de homofiles flagg hang på stolpene i Jerusalems gater. Rundt 2500 personer gikk i tog gjennom hovedstaden for å forkynne sin rett til den synden som førte til at Guds straffedom ødela Sodoma og Gomorra med ild og svovel. 

I kystbyen Tel Aviv deltok 250.000 mennesker i tog fredag den 14. juni for å markere sinstolthet over å synde mot Abraham, Isak og Jakobs Gud. Folk var halvnakne. Noen gikk langs gatene, andre fulgte med flåter som var laget for å fremme skjenselsgjerninger i Tel Aviv, som noen ønsker å markere som en slags verdenshovedstad for fri pervers livsførsel, selv om de fleste innbyggerne lever som mann og kvinne.

Politisk motstand i Israel

I Jerusalem er det mange religiøse mennesker. De stemmer  inn religiøse og ultraortodokse medlemmer av bystyret. De partier som ønsker å styre hovedstaden, må samarbeide med de religiøse. Et av de uoffisielle kravene er at borgermesteren ikke deltar i perverse tog. Derfor holdt også tidligere borgermester Nir Barkat seg unna togene, selv om han sa at han støtter de homofile. Den nåværende borgermester Moshe Lion er selv religiøs jøde. Jerusalem kommune har forsøkt å nekte å gi økonomisk tilskudd til homofilt og lesbisk senter i byen, men de homofile har ifølge radio Kan brakt saken inn for Høyesterett som støtter dem. Dermed blir Jerusalem by hvert år tvunget av Høyesterett til å gi de homofiles senter tilskudd på samme vilkår som andre grupper.

Statsminister Benjamin Netanyahu er i en ytterst presset politisk situasjon. Han hoppet over religiøse kandidater som viseutenriksminister Tzipi Hotovely da en ny justisminister skulle utvelges, nå foran det ekstraordinære valget den 17. september. Han valgte det homofile Knesset-medlemmet Amir Ohana som har homofil samboer. De har ifølge pressen skaffet seg barn i utlandet. Netanyahu har gjentatte ganger vist til at Israel, i motsetning til muslimske land, er liberalt og respekterer homofili. Slikt skaper sorg blant religiøse.

Under de homofiles marsj i Tel Aviv talte Tamar Zandberg fra det sosialistiske venstrepartiet Meretz og tidligere Arbeiderparti-leder Shelly Yacimovich. Der var også den nye homofile justisministeren fra Likud-partiet, men han måtte tåle buing.

Kristne kjemper i USA

I USA twitret Donald Trump raskt til fordel for de homofile.

–Mens vi feirer LGBTs stolthetsmåne og anerkjenner det utmerkede bidrag som LGBT-folk har gjort for vår store nasjon, så la oss stå i solidaritet med mange LGBT-folk som bor i dusinvis av land over hele verden som straffer og til og med henretter individer, twitret Donald J. Trump den 31. mai.

Men det er tegn som tyder på at USA for tiden er i ferd med å endre den favoriserende holdning til homofili som den tidligere demokratiske presidenten Barack Hussein Obama og utenriksminister Hillary Clinton sto for.  Utenriksdepartementet i USA, under ledelse av den kristne utenriksministeren Mike Pompeo, nektet i år alle landets ambassader å heise de homofiles flagg på ambassadenes hovedflaggstenger.

Utenriksdepartementet i USA svarte ifølge The International New York Times ikke på om flagging eller om homo-rettigheter er en prioritert sak. Bare det er et klart skifte.

Mike Pompeo flagget i et intervju med CBN sin kristne tro.

–Den oppgaven jeg har, er preget av min forståelse av min tro på Jesus Kristus som frelser, sa USAs utenriksminister.

–Trump og visepresident Mike Pence har gjort det klar at de ikke er allierte med de homofiles og lesbiskes samfunn, sa Ty Cobb, som er global direktør for «Human Rights» til The New York Times.

NBC meldte at ambassadene i Tyskland og Brasil og Latvia fikk avslag da de ba om å få heise de homofiles flagg på flaggstengene. De fikk lov til å bruke slike flagg på ambassadens eiendom. Ifølge pressen skal noen amerikanske diplomater ha gått i de homofiles tog og lagt ut «selfie» for å vise sin støtte for skjenselshandlingene. I Tyskland er USAs ambassadør åpent homofil. I Brasil hadde diplomatene tenkt å heise de homofiles flagg på USAs ambassades hovedflaggstenger fordi diplomater er mot den nyvalgte kristne folkevalgte brasilianske presidenten Jair Bolsonaros kristne holdninger.

Russland går foran

Russlands president Vladimir Putin skal ifølge presseomtale ha sørget for et forbud mot at mennesker under 18 år påvirkes av de homofiles propaganda. Putin har et godt forhold til både jødene i Russland og Den russisk-ortodokse kirke. Dette er samfunn hvor det er sterk motstand mot homofil praksis.

Et problem for Russland er at folketallet synker. Homofile får ikke barn. Lavt folketall har alt redusert styrken til Russland.

Norge hyller synden

I Oslo gikk de homofiles tog fra Grønlandsleiret til Spikersuppa den 22. juli 2019. Det var det 36. toget på rad. Arrangøren opplyste til Aftenposten at 50.000 deltok og 275.000 sto i gatene. Det er kanskje ikke så rart at folk med dårlig smak ville se halvnakne og dels perverse mennesker. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre slapp seg løs og danset i gatene. Der var også byrådsleder Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet. Stort bedre var ikke statsminister Erna Solberg fra Høyre.

–Vi hyller kjærligheten, sa Solberg til Aftenposten.

Hun kunne like gjerne sagt at hun hyller den perverse synden som la Sodoma og Gomorra i aske.

–Dette er en viktig kamp, sa hun til NRK.

Kanskje skulle man kunne forvente at det såkalte religiøse partiet Kristelig Folkeparti hadde reagert med avsky mot oppfordring til sodomittiske synder. Men KrF har jo selv politikere som går i tog for de synder som fikk Gud til å ødelegge Sodoma med ild og svovel. Deres egen familiepolitiske talsmann på Stortinget har selv viet lesbiske. Det forteller alt om KrFs familiepolitikk. Det var for noen år siden såvidt man i Oslo KrF fikk mobilisert og avverget et lite homofilt kuppforsøk.

Motreaksjon i Finland

I Finland skrev tidligere kirkeminister, riksdagsmedlem Päivi Räsänen (Kristdemokraterna) på sin Twitter i juni i år:

–Kirken, hvis medlem jeg er, har meldt seg som offisiell partner i SETA:s Helsinki Pride 2019. Hvordan passer Kirkens læregrunnlag, Bibelen, sammen med ideen hvor skam og synd løftes opp som emne for stolthet?

Räsänen hadde med et bilde fra Bibelen med teksten fra Rom. 1, 24–27.

Hun sendte også et åpent brev til erkebiskopen. Det vakte store reaksjoner i Finland.

–Jeg håper av hjertet, at De skulle ta på alvor apostelen Paulus’ advarsel i Romerbrevets 1. kapittel. Der beskriver apostelen både synder relatert til homoseksualitet og synder på andre livsområder. Til slutt retter apostelen sine ord til dem, som «kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.»

Räsänen skrev videre at Kirkens oppgave er å holde frem nådens og sannhetens budskap om Kristus. Nådens budskap hører til «oss alle syndere». Hun skrev at Kirken gjør seg ikke skyldig i diskriminering, hvis den tør bruke ordet synd om både homoforhold og andre seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet. Derimot gjør Kirken seg skyldig i diskriminering av homoseksuelle, hvis de ikke får høre Guds ords hele sannhet, som inneholder både lov og evangelium. 

Går mot avgrunnen

Det er ingen norske politikere som forteller om Bibelens moralske normer fordi man har ikke kristne eller religiøse politikere som i Israel, USA, Russland og Finland. Om det var noen, ville de bli fortiet av mediene som hyller synden, kanskje endog straffeforfulgt fordi de siterer Bibelen. Stort nærmere avgrunnen kan man vel ikke komme før det bærer utenfor.

Pride (stolthet) er blitt som en smittsom farsott. Den vil til slutt føre til ødeleggelse av sivilisasjonen og evig død for de smittede som ikke blir friske.

Sodomi er et klart endetidstegn som varsler at opprykkelsen snart vil komme, så vil lovløshetens hemmelighet slippes løs med Antikristen.

«For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som holder igjen, må bli tatt bort.» (2. Tess. 2, 7)

Guds ord er klart

«Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» (3. Mos, 18, 22)

  «Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!» (3. Mos. 20, 13)

«Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, slik at de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1, 26–28)

«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)

«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)

«…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.» (Judas 1, 7)

  «Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske fallskjermtropper har gravd opp et militært vakttårn fra Hiskias dager, rundt 2700 år etter at Sankerib ødela 46 byer og 2000 landsbyer og gårdsbruk i Judea, går det frem av en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Vakttårnet ligger i et av Forsvarets moderne skytefelt i den sørlige delen av Israel. IDF vil derfor ikke oppgi nøyaktig posisjon. 

Radio Kan fortalte at utgravningene har vært et fint avbrudd for soldatene. De har sett at Forsvaret fortsatt er viktig for landets sikkerhet. I reportasjen  het det at mye av tiden for en soldat går med til vakthold, til å vente og å overvåke.

–Slik var det den gang, slik er det nå også, ble det fortalt.

Vakttårnet i Judea er trolig benyttet for å sende meldinger. Om dagen har de trolig sendt opp røyk, og om natten tent ild for å varsle Jerusalem hvor kongen holdt til. 

–Tårnet måler rundt fem ganger 3,5 meter. Ruinene er to meter høye, men kan kanskje ha vært fire meter høye på Hiskias tid. Enkelte steinblokker veier opp til åtte tonn, sier Sa’ar Ganor og Valdik Lifshitz i Israels antikkmyndighet.

Arkeologene er klar på at dette har vært et vakttårn som tilhørte israelere og ikke filistere. Blant annet har de funnet potteskår som ikke er fra filisterne, men fra jødene.

–Tårnet har helt klart vært benyttet av jødiske soldater, sa Ganor ifølge avisen Haaretz.

Fra tårnet kunne israelerne se helt til Askalon som var en av filistrenes byer.

Det finnes også tekster fra Lakis som forteller om meldinger fra vakttårn.  I en av dem heter det: «Må Jahve føre til at min herre får høre gode nyheter… Da vil det bli kjent at vi ser (ilden) signalene fra Lakis etter den koden som min herre gav oss, for vi kan se Aseka.»

Bibelen forteller flere ganger om varder som ble brukt for å varsle.

Les Dommernes bok 20; 38–40; Jer. 6, 1.

«Det var gjort den avtalen mellom Israels menn og bakholdet at disse skulle la en tett røk stige opp fra byen. Så vendte da Israels menn seg om i striden – Benjamin hadde fra først av felt noen av Israels menn, omkring tretti mann, og sa derfor: Sannelig, de taper for oss, likesom i det første slaget! Og da røken begynte å stige opp fra byen som en svær støtte, hadde Benjamin vendt seg om og sett at hele byen stod i lys lue som slo opp mot himmelen.»   

  (Dom. 20:38–40)

Av Jørgen Høgetveit

(BIBELTIME) Assyria vokste fram til en stormakt ca. 830 f.Kr. De herjet Midt-Østen i ca. 200 år fra 850–650 f.Kr. (Håndbok til Bibelen) Det ble en vill og mektig stormakt som etter hvert ikke visste forskjell på rett og galt. (Se Bibelen av 1930) På Jonas’ tid – rundt 750 år f.Kr. – var Ninive hovedstad i det mektige Assyria (Israels fiende) tema for Jona-boken.  (Håndbok til Bibelen)  

Profeten Jonas er den siste av profetene i Nord-Riket, Israel, før det gikk under, og folket ble mer eller mindre fraktet til Ninive i ca. 722 f.Kr. Jonas levde ca. 750 år f.Kr. (Nummela), og Gud sendte ham til Ninive noen tid før 722 f.Kr.  Så det var ikke så veldig lenge før Ninive kom og knuste Nord-Riket, hans fedreland. De omvendte seg og ble reddet fra undergang ved Jonas’ ord fra Herren. De ble reddet for en stund. 

Du finner Ninive omtalt i Bibelen både hos profeten Jonas, Nahum og 2. Kongeb. 14, 25. Jonas kommer med advarsel til omvendelse – mens Nahum (fra Juda?) forkynner ødeleggelse av Ninive ca. 612 f.Kr. Ninive «hadde ødelagt Israel for mindre enn 100 år siden og hadde vært en trussel mot selve Jerusalem, nå var dets dager talt.» Håndboka sier også at Jonas manglet ikke mot (4. v. 12) – men han ønsket denne byen ødelagt – og hvis de omvendte seg, tilga Gud og dom og ødeleggelse uteble. Jonas kjente Gud så godt at han heller tok av sted i motsatt retning i «frimodig ulydighet» til Joppe og seilte til havs. 

Da stormen reiste seg på havet og truet skipet med forlis – informerte han mannskapet at det var hans ulydighet mot Gud som forvoldte stormen. Men hvis de kastet ham på havet, ville stormen legge seg. Mannskapet vegret seg, men så ingen annen råd, og i stor gremmelse og frykt hev de ham på havet, og stormen la seg. Han ville heller dø enn å advare Ninive og risikere mer overfall fra denne grusomme stormakt. M.a.o. han overprøvde Guds tanker – tenkte på sitt folks redning på feil måte – og tenkte ikke at største trusselen var Nord-Rikets frafall fra Herren og Hans beskyttelse. De hadde bare frafallskonger og gullkalver som guder. Det er i alle fall noe Norge bør ta med seg i dag. 

Men Gud ga ikke opp sin profet. En stor fisk slukte ham, og til slutt i fiskebuken bøyde han seg for Gud og ble spyttet på land, fikk budskapet på nytt og gikk de ca. 80 mil til denne forferdelige trussel og morderstad Ninive og ropte ut budskapet – og de omvendte seg. Budskapet ble tatt imot – og det gikk som profeten fryktet. Uansett hva Gud underviste ham om omsorg for den store by med mange dyr – så nektet Jonas å gi Gud rett. Han mente å vurdere bedre enn Gud. (Ikke ukjent fenomen i dag.) Jeg tror han tenkte at han hadde sviktet sitt folk – ved å gå med Guds budskap til Ninive og redde byen. Så ga det selvsagt ham selv «riper i lakken» osv., men det er knapt den fulle forklaring på hvorfor «han heller ville dø», var tydelig dypt deprimert etter Ninives overlevelse. 

Hadde han snakket ut med Gud før han la i vei til Joppe – vil nok Gud sagt ham ett og annet om Israel – tistammersfolket – i vilt frafall og forfall. Så kunne han samarbeidet med Gud om å redde både Ninive og sitt eget folk. Han kjente nok Gud, men forstod ikke den overhengende fare for sitt eget folk. Her er det også noe å lære i Norge i dag.  

Assyria, Sankerib angriper – Juda i 701 f.Kr.

Som nevnte herjet assyrerne i Midt-Østen med overfall og folkedeportasjoner. Sankerib (ca. 710 f.Kr.) gjorde Ninive til hovedstad i Assyria. Det var egentlig verdens første by grunnlagt av Nimrod, en etterkommer av brodermorderen Kain. (se 1. Moseb.) Han beleiret Jerusalem ca. 701 f.Kr. – ca. 25–30 år etter Jonas’ besøk – men ble påført et forferdelig nederlag av Gud som slo 185.000 mann med sin engel. Profeten Esaias og kong Esekias trådte frem for Gud med ydmyke bønner om Herrens hjelp. (se Esaias kp. 36–37) Hadde Nord-Riket og profeten gjort som de gjorde i tostammersriket – Juda – vil en tro de kunne blitt reddet. Men her finner vi en ydmyket og godt samarbeidende profet og konge til redning for Jerusalem. Hån, spott og trusler som strømmer imot Gud og dem fra Sankeribs folk og store hær – er menneskelig sett – godt begrunnet. Det er sant at han hadde lagt under seg det ene land etter det andre, og deres guder av stein og tre hadde ikke hjulpet dem. Men her står han overfor den eneste levende og sanne Gud – som ledelsen i landet tar sin tilflukt til. Det skjønner Sankerib ikke noe av – og lite blant dagens politikere. Dette bør du lese grundig i relasjon til dagens Norge. Det taler rett inn i Norges situasjon.

Kong Esekias får løfte om at ingen skal kunne angripe – ikke en pil skal komme inn i byen – og at Sankegrib skal miste livet. Etter at kongen ydmyker seg og treder frem for Gud i Tempelet – skjer det at Guds engel slår til – og om morgen ser de 185.000 mann ligge døde på bakken. Hans makt er utslettet ved Guds under og inngripen. Sankerib reiser hjem og blir drept av to av sine sønner en dag han er i sin guds hus. Kong Esekias gikk rette veien med trusler og nød, og Gud ordnet opp så nasjonene igjen forstod Han var til, at det kun var en levende, sann og allmektig Gud, og Esekias ble reddet.

Saken er hentet fra Kommentar-Avisa.no 23.06.2019.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Hvilken finnmarking, i alle fall de litt eldre, har ikke kjent gleden av å gå ned på kaia for å hente kokfisk til middag, eller gleden av sprøstekt småørret kanskje med rabarbrasuppe til dessert. Da min besteforeldre flyttet fra Mehamn til Kjøllefjord for mange år siden bestilte de middag på Betels kafé for å markere flyttingen. Bordet var fint dekket med hvit duk, og det ble servert stekt kveite med råkost, poteter og brunet fett. Etterpå var det dessert og kaffe. Familen på fire tok seg god tid med det hyggelige festmåltidet på sitt nye hjemsted. Da Knut Henriksen skulle betale den velsmakende middagen, fikk de en overraskelse. Betjeningen fortalte at Henry Eriksen hadde sagt at dette skulle være en gratis velkomstmiddag på huset. Det var familiens møte med Kjøllefjord.

Jesus visste nok hvor velsmakende et fiskemåltid kan være. Før sin himmelfart bød han disiplene på morgenmat med stekt fisk og brød ved Genesaretsjøen. Jesus hadde godt kjennskap til Kinneret, som den kalles på hebraisk. Han bodde i Kapernaum som ligger like ved sjøen. I dette området reiste han med båt. Mesteren stillet stormen, han prekte og helbredet. Han kalte også fiskere som disipler (Mark.1, 16-20). På mirakuløst vis mettet Jesus flere tusen mennesker med brød og fisk og det ble mat til overs ( Matt. 14, 13-21 og Matt 15, 32-39). Det var mirakel på mirakel, og det er ikke underlig at folk kom for å høre og se denne mannen.

Så kom tiden da Jesus måtte ut på sin siste jordiske reise fra Galilea til Jerusalem, Den store kongens stad. Der ble han hyllet for sine kraftige gjerninger. Da han red på en eselfole fra Betfage og inn til byen, ropte folket: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Folket trodde det var Messias, den store befrieren som kom for å redde dem fra Romerrikets åk, og de bredte ut sine kapper og strødde grener på veien for Kongenes konge. Det var stor glede og jubel i staden Jerusalem.

Jesus selv visste nok hva som ventet ham. Sorg og angst kom over ham, og han var bedrøvet inn til døden da han kom til Getesemanehagen (Matt 26, 37-38). Svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden (Luk. 22, 44) og han ba: «Min far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje» (Matt. 26, 42). Så kom en av hans disipler, Judas, og forrådte ham med et kyss. Da grep yppersteprestene Jesus og førte ham og til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Han fant ingen skyld hos Jesus, men av frykt for folket dømte den korrupte landshøvdingen Jesus til korsfestelse og død. Jødenes konge ble fornedret med tornekrone og slag. Gjennom deler av Jerusalems gater slepte han sitt kors mot Golgata, hodeskallestedet. Han ble naglet fast i korset som ble reist for at han skulle pines til døde. I den niende time ropte Jesus med høy røst «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? (Matt. 27, 46). «…Det er fullbrakt!», sa Jesus, bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. 

Han døde der på korset og den straff, som det syndige mennesket skulle hatt, tok Jesus på seg. Da revnet forhenget i templet, jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg og mange av de helliges legemer stod opp. «Men da høvedsmannnen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds sønn!» (Matt 27, 54).

Den rike mannen Josef fra Arimatea gikk til Pilatus og fikk tillatelse til ta Jesus ned av korset. Josef la Jesus i sin egen nye gravhule. Da Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til graven etter sabbaten, fikk de en overraskelse. «…det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk frem og rullet steinen til side og satte seg på den…De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå…» (Matt 28, 2,4-6). «…Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag. Da mintes de hans ord» (Luk. 24, 6-8). Johannes’ evangelium kapittel 20 forteller at englene spurte Maria hvorfor hun gråt, og hun forklarte at noen hadde tatt Jesus. Men da hun igjen snudde seg, så hun den oppstandne Jesus. Det var mange som fikk se den oppstandne Herre og Frelser. 

Men hva skulle disiplene gjøre. Simon Peter sier: «Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten…» (Joh. 21, 3).

Denne natten fikk de ingenting. Om morgenen kom Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Jesus spurte om de hadde fått noen fisk, men dette var et dårlig sjøvær uten fisk. Det var da Jesus sa: «Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk!» (Joh. 21, 6). Da fikk de så meget fisk at de ikke klarte å trekke det opp. Et nytt mirakel skjedde for garnet revnet ikke. Da kjente også disiplene Jesus igjen. «Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød… Jesus sier til dem: Kom å få dere morgenmat…» (Joh. 19, 9 og 12). 

Det ligger enda en åpenbar hemmelighet i fortellingen fra stranden ved Genesaretsjøen. Da Jesus kalte disiplene, sa han: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneske-fiskere. De forlot da straks sine garn og fulgte ham» (Matt. 4, 19-20). Nå var de igjen på stranden. Tiden hadde gått. Jesus var død og oppstanden. Han måtte dø på et kors for å ta på seg verdens syn, slik at menneskene kunne få syndenes tilgivelse og bli forlikt med Gud, ren og rettferdig, himmelen verdig. Nå var det klart for disiplene å begynne menneske-fisket (Matt. 13, 47-50), med tilbud om frelse for den som omvender seg fra sine onde gjerninger (Apg. 3, 26).

Jeg husker et vitnemøte fra Den indre Sjømannsmisjonens Fiskarheimen i Honningsvåg en søndagskveld for mange år siden. Den eldre predikantenen Tormod Jensen reiste seg opp og kom med sitt vitnesbyrd og leste. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus. Dette tilbudet om frelse står der ennå. Det har gått fra slekt til slekt, et tilbud til alle mennesker som vil ha fred med Gud og hvile for sin sjel. 

Noe hvitere enn snø finnes vel ikke. Det er et bilde på renhet. Jesaja 1, 18 forteller: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».

Det var det Jesus ønsket for mennesket da han døde på korset og sto opp igjen påskemorgen. Så kan også du, som disiplene, og alle som har tatt imot påskens frelsesbudskap bli en menneske-fisker på livets hav og få flere med til himmelstranden. 

«Han fører deg frelst over fjorden, Heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brotsjø du møter, Vil Jesus dra båten i land» (Sangboken 168).

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.