Oppbyggelse

Av Axel Remme

(PREKEN): Guds ord overvelder. Overfor et slikt tekstord blir en både forundret og må beundre det en leser. For det er så innholdsrikt, så omfattende og så trøstefullt.

Her er hovedsannheten om Kristus og evangeliet, og om kristenlivet og kristen-tjenesten. Innholdet er av så mye og summen av så mangt. I dette skriftavsnitt på 4 vers hører vi det grunnleggende budskap om Jesus og frelsen, hovedord om den nye skapning og fundamentale ord om kallsgjerningen. Midt i denne rike verserekken står en viktig og treffende påminnelse. Vers 18 åpner med disse ordene: «Men alt dette er av Gud …».              

 «Alt dette» er mye og forlikelsen med Gud nevnes først. Den er dyrebart og umistelig. For den er dyrt kjøpt og har så avgjørende betydning, både for tid og evighet. Gud «forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem dere overtredelser.» (v.19) Forlikelsen skjedde «ved Kristus.» (v. 18 og 19) Det måtte forlik til med Gud. For vi «var fremmede og fiender av sinnelag», sies det i (Kol. 1, 21). Forholdet til Gud var fiendsk, ondt. Mennesket var under Guds vrede og dom.

Men forlikelsen kom i stand. Det ble fredsløsning. Det skjedde ved Jesu hellige liv på jord og ved Hans soningsoffer på Golgata. Slik forkynnes dette: «Dere … har Gud forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden.» Derfor sier Skriften: «Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerde som skilte dem, fiendskapet.» (Ef. 2, 14) Forliket skjedde med denne gode hensikt: «for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for Hans åsyn.» (Kol.1, 22)

Hvor stor og herlig virkningen av forlikelsen er, forkynnes på denne måten:

Det ene gjelder det som har skjedd hos Gud, og som sies slik her: «så Han ikke tilregner dem deres overtredelser.» (19) Det er det samme som om Gud sier: Jeg har ikke noe på deg. Det er gjort opp for deg. All synd er utslettet og gjelden betalt. Fiendskapet er opphørt. Det er slutt på ufreden og striden. Her er ingen anklage mot deg lenger. Denne veldige virkning har forlikelsen med Gud. Jesus «gjorde fred ved blodet på Hans kors.» (Kol. 1, 20)

Den andre herlige virkning av forlikelsen er det som skjer med ethvert mennesket som tar imot Jesus: Gud lar det som har skjedd hos seg på grunn av forsoningen i Kristus, få denne veldige gode følge her på jord. Ved troen på Jesus blir mennesket en ny skapning. «Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (v.17) Vi får altså ikke bare en ny tro, men et nytt liv, en ny vilje og holdning, nye interesser, nytt lys og ledelse, og et mangfold av nye opplevelse.

Apostelen Paulus forkynte dette med en særlig betoning. På tre forskjellige måter sies det: «en ny skapning», «det gamle er forbi», «alt er blitt nytt.» Fornyelsen er så grundig, at det er som om mennesket er blitt skapt på nytt. Det nevnes jo slik i Ef. 2, 10: «Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.» Men merk deg at det står: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning.» I Kristus er den som ved tro og dåp har fått del i Hans samfunn. Han er innpodet i vintreet, som er Jesus, og er ikke lenger under fordømmelse (Rom. 8, 1). 

«Bli i meg, så blir jeg i dere», sa Jesus (Joh. 15, 4). Mellom stammen og grenen er det organisk forbindelse. Slik også mellom Jesus og Hans troende. Den som er «i Kristus», er i livsforbindelse med Ham. Derfor sier Guds ord: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1. Joh. 5, 12)    

Men til dette alt hører også det som her kalles «forlikelsens tjeneste». (v.18) Gud ga oss denne tjeneste. Han har både forkynt oss det og kalt oss til denne tjeneste. Og dessuten «lagt ned i oss ordet om forlikelsen.» (v.19) Vi har fått det i vårt hjerte. For mange er det så sterkt at de tør si: «Kristi kjærlighet tvinger oss», som det står i vers 14.

Slik var det var for Peter og Johannes da de stod for Det høye råd: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Ap.gj. 4, 20) I «forlikelsens tjeneste» er vi «sendebud i Kristi sted». Det er både en stor ære og et stort ansvar. For vi skal representere Ham, ikke egne meninger og våre tanker. Sendebud for Jesus kan vi være ved å leve etter Hans vilje, holde fast ved og holde frem alt Guds ord, Bibelen.

Sendebud i Kristi sted, skal formane på Hans vegne: «La dere forlike med Gud.» (v. 20) Det er ikke du som skal forlike Gud, for det har Jesus gjort. Men du skal forlike deg med Gud! Det vil si: Du skal gjøre deg bruk av Jesu frelse ved omvendelse, bekjennelse og Kristus-tro. Utenom Jesus finnes ikke noe forlik med Gud. For det skjer som Jesus har sagt: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh. 3, 36)

«Alt dette er av Gud …». Altså ikke noe av det er av mennesker. Verken det som er ordnet for oss eller det Gud gjør med oss, eller den tjeneste som skjer i Hans navn ved oss. Ikke noe av dette er skapt av mennesker, eller funnet på av noen. Det er ikke resultat av menneskers tanker, ønske, gjerning eller kraft. Men «av Gud»!

Det er som det står i Salme 118, 23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.» Også kallet til frelse er av Ham. Og vi bringer det i Kristi sted og sier det Han har bedt oss si:  ”La dere forlike med Gud!»

Av John Skåland

(KOMMENTAR): Erling Thu hadde en sak om dette tema i Dagen 3. juni. Jeg er ikke i tvil om Thu sine gode hensikter, men etter mitt syn bygger hans konklusjoner på feile premisser med tanke på hva Skriften sier om denne saken.

Han gjør den tradisjonelle kardinalfeilen å ikke skille mellom den oppgaven Herren gav jødene som sitt jordiske eiendomsfolk; nemlig å forkynne «evangeliet om riket» (Matt. 28, 19) og den oppgave som Paulus brakte den nytestamentlige menighet – å forkynne «nådens evangelium» (2. Kor. 5, 17–21).

Da Jesus vandret omkring på denne jord i Israels land, fikk jødene tilbudet om Riket som skulle opprettes på denne jord med Jesus Messias som konge. Derfor skrev også Pilatus «Jødenes konge» på korset. Alle de fire evangelier vitner om rikets lover og hvordan dette riket var tenkt på denne jord. Men som kjent sa jødene som samlet folk «Nei» til dette himmelske tilbud, og dermed ble tilbudet trukket tilbake for en tid. Bibelen er klar på at riket igjen skal tilbys jødene når Messias setter sin fot på Oljeberget etter sin synlige gjenkomst (Sak. 14, 4). Da Jesus vandret på denne jord, var Han lys i denne verden. Han sa selv at «natten kommer, da ingen kan arbeide». Nettopp dette har det jødiske folk smertelig fått erfare i 2000 år etter Hans komme til denne verden. For det jødiske folk har det vært mørkt inntil vår tid siden den gang. Siden Jesu himmelfart har verden ligget i mørke. 

I mellomtiden fikk Paulus oppgaven som «hedningenes apostel» – å gå til hedningefolkene med budskapet om den frie nåden. Det er dette budskapet som skal forkynnes i vår tid og like frem til opprykkelsens dag (1. Tess. 4). For de mennesker som ikke er frelst, hviler det et mørke over. Men for den gjenfødte, frelste skare sier Skriften at «vi ikke hører natten eller mørket til.» Vi venter på vårt salige håp: nemlig Herrens komme ned til lufthimmelen for å rykke oss opp til seg. Bibelen sier endog om dette: «Trøst da hverandre med disse ord.»

Den sammenblanding som gjennom tidene har vært mellom disse to åpenbare forskjellige budskap, har ført til stor ulykke for forholdet mellom jøder og kristne, og ikke minst en stor forvirring blant de kristne. Når flere kristne i dag proklamerer at de skal gjøre større tegn enn det Mesteren selv gjorde, og henviser til Skriften, stjeler de et utsagn som Skriften klart taler inn i den messianske tidsalder (tusenårsriket).

Bibelens uttrykk «de siste dager» forklarer Skriften selv: Det er sju dager i Guds frelsesplan. Vi lever nå i skiftet mellom den 6. og den 7. dagen. Én dag er i Guds øyne som tusen år (2. Pet.). Sabbatsdagen, den 7. dagen, er tusenårsriket som skal avsluttes med den endelige dom foran den store hvite trone.

Om det jødiske folk sier Skriften: «Han vil gjøre oss levende etter to dager. På den tredje dag vil Han oppreise oss, og vi skal leve for Hans åsyn» (Hosea 6, 2). Altså ser vi med egne øyne at Herren nå, etter 2000 år, gjenreiser sitt jordiske folk helt i tråd med profetens ord. På den tredje dagen skal jødene leve for Hans åsyn, når Messias skal regjere jorden ut fra Jerusalem.

Det vi altså ser i dag, i 2019, foran våre øyne, er følgende:

Nådens tidsalder går mot sin snarlige ende. De troende tar Herren hjem til seg, mens verden går en grufull trengselstid i møte. Dette kan skje hvilken dag som helst. Før dette skjer, ser vi mørkets krefter mer og mer synliggjort, slik vi i dag også opplever i samfunnet med Satans veldige angrep på Guds forordninger.

Jødene er i ferd med å bli gjenopprettet som folk og land – og de vil etter hvert få oppleve å bli gjenfødt som samlet folk etter at Messias er ankommet Oljeberget i herlighet og kraft. Før tusenårsriket opprettes, vil Herren dømme nasjonene i Josafats dal. Domskriteriet er hvordan nasjonene har forholdt seg til det jødiske folk i trengselstiden.

For en troende i dag er håpet og optimismen vissheten om at Herren selv skal hente oss bort fra denne jammerdal og hjem til seg. Verden rundt oss vil bare bli mer og mer preget av Satans veldige virksomhet.

For verdens folk er det kun pessimisme og mørke å se frem til.

Det jødiske folk har, tross voldsomme trengsler, en lys fremtid gjennom Messias sitt komme til Oljeberget og opprettelsen av det herlige riket her på denne jord.

Religiøse protesterer i Israel, USA, Russland

Av Vidar Norberg

(BAKGRUNN): De homofiles marsj gjennom Jerusalems gater er en upopulær foreteelse som også skaper forargelse i Israels hovedstad. Få deltok i paraden. Politiet holdt motdemonstranter langt unna, som om det var en pest som toget forbi. Det var ifølge meldingene ikke mange som slapp til på fortauene, hverken for å komme med heiarop eller verop.

Det var som en et gufs fra Sodomas undergang som bredte seg fra Dødehavet og opp til Jerusalem da de homofiles flagg hang på stolpene i Jerusalems gater. Rundt 2500 personer gikk i tog gjennom hovedstaden for å forkynne sin rett til den synden som førte til at Guds straffedom ødela Sodoma og Gomorra med ild og svovel. 

I kystbyen Tel Aviv deltok 250.000 mennesker i tog fredag den 14. juni for å markere sinstolthet over å synde mot Abraham, Isak og Jakobs Gud. Folk var halvnakne. Noen gikk langs gatene, andre fulgte med flåter som var laget for å fremme skjenselsgjerninger i Tel Aviv, som noen ønsker å markere som en slags verdenshovedstad for fri pervers livsførsel, selv om de fleste innbyggerne lever som mann og kvinne.

Politisk motstand i Israel

I Jerusalem er det mange religiøse mennesker. De stemmer  inn religiøse og ultraortodokse medlemmer av bystyret. De partier som ønsker å styre hovedstaden, må samarbeide med de religiøse. Et av de uoffisielle kravene er at borgermesteren ikke deltar i perverse tog. Derfor holdt også tidligere borgermester Nir Barkat seg unna togene, selv om han sa at han støtter de homofile. Den nåværende borgermester Moshe Lion er selv religiøs jøde. Jerusalem kommune har forsøkt å nekte å gi økonomisk tilskudd til homofilt og lesbisk senter i byen, men de homofile har ifølge radio Kan brakt saken inn for Høyesterett som støtter dem. Dermed blir Jerusalem by hvert år tvunget av Høyesterett til å gi de homofiles senter tilskudd på samme vilkår som andre grupper.

Statsminister Benjamin Netanyahu er i en ytterst presset politisk situasjon. Han hoppet over religiøse kandidater som viseutenriksminister Tzipi Hotovely da en ny justisminister skulle utvelges, nå foran det ekstraordinære valget den 17. september. Han valgte det homofile Knesset-medlemmet Amir Ohana som har homofil samboer. De har ifølge pressen skaffet seg barn i utlandet. Netanyahu har gjentatte ganger vist til at Israel, i motsetning til muslimske land, er liberalt og respekterer homofili. Slikt skaper sorg blant religiøse.

Under de homofiles marsj i Tel Aviv talte Tamar Zandberg fra det sosialistiske venstrepartiet Meretz og tidligere Arbeiderparti-leder Shelly Yacimovich. Der var også den nye homofile justisministeren fra Likud-partiet, men han måtte tåle buing.

Kristne kjemper i USA

I USA twitret Donald Trump raskt til fordel for de homofile.

–Mens vi feirer LGBTs stolthetsmåne og anerkjenner det utmerkede bidrag som LGBT-folk har gjort for vår store nasjon, så la oss stå i solidaritet med mange LGBT-folk som bor i dusinvis av land over hele verden som straffer og til og med henretter individer, twitret Donald J. Trump den 31. mai.

Men det er tegn som tyder på at USA for tiden er i ferd med å endre den favoriserende holdning til homofili som den tidligere demokratiske presidenten Barack Hussein Obama og utenriksminister Hillary Clinton sto for.  Utenriksdepartementet i USA, under ledelse av den kristne utenriksministeren Mike Pompeo, nektet i år alle landets ambassader å heise de homofiles flagg på ambassadenes hovedflaggstenger.

Utenriksdepartementet i USA svarte ifølge The International New York Times ikke på om flagging eller om homo-rettigheter er en prioritert sak. Bare det er et klart skifte.

Mike Pompeo flagget i et intervju med CBN sin kristne tro.

–Den oppgaven jeg har, er preget av min forståelse av min tro på Jesus Kristus som frelser, sa USAs utenriksminister.

–Trump og visepresident Mike Pence har gjort det klar at de ikke er allierte med de homofiles og lesbiskes samfunn, sa Ty Cobb, som er global direktør for «Human Rights» til The New York Times.

NBC meldte at ambassadene i Tyskland og Brasil og Latvia fikk avslag da de ba om å få heise de homofiles flagg på flaggstengene. De fikk lov til å bruke slike flagg på ambassadens eiendom. Ifølge pressen skal noen amerikanske diplomater ha gått i de homofiles tog og lagt ut «selfie» for å vise sin støtte for skjenselshandlingene. I Tyskland er USAs ambassadør åpent homofil. I Brasil hadde diplomatene tenkt å heise de homofiles flagg på USAs ambassades hovedflaggstenger fordi diplomater er mot den nyvalgte kristne folkevalgte brasilianske presidenten Jair Bolsonaros kristne holdninger.

Russland går foran

Russlands president Vladimir Putin skal ifølge presseomtale ha sørget for et forbud mot at mennesker under 18 år påvirkes av de homofiles propaganda. Putin har et godt forhold til både jødene i Russland og Den russisk-ortodokse kirke. Dette er samfunn hvor det er sterk motstand mot homofil praksis.

Et problem for Russland er at folketallet synker. Homofile får ikke barn. Lavt folketall har alt redusert styrken til Russland.

Norge hyller synden

I Oslo gikk de homofiles tog fra Grønlandsleiret til Spikersuppa den 22. juli 2019. Det var det 36. toget på rad. Arrangøren opplyste til Aftenposten at 50.000 deltok og 275.000 sto i gatene. Det er kanskje ikke så rart at folk med dårlig smak ville se halvnakne og dels perverse mennesker. Arbeiderpartiets leder Jonas Gahr Støre slapp seg løs og danset i gatene. Der var også byrådsleder Raymond Johansen fra Arbeiderpartiet. Stort bedre var ikke statsminister Erna Solberg fra Høyre.

–Vi hyller kjærligheten, sa Solberg til Aftenposten.

Hun kunne like gjerne sagt at hun hyller den perverse synden som la Sodoma og Gomorra i aske.

–Dette er en viktig kamp, sa hun til NRK.

Kanskje skulle man kunne forvente at det såkalte religiøse partiet Kristelig Folkeparti hadde reagert med avsky mot oppfordring til sodomittiske synder. Men KrF har jo selv politikere som går i tog for de synder som fikk Gud til å ødelegge Sodoma med ild og svovel. Deres egen familiepolitiske talsmann på Stortinget har selv viet lesbiske. Det forteller alt om KrFs familiepolitikk. Det var for noen år siden såvidt man i Oslo KrF fikk mobilisert og avverget et lite homofilt kuppforsøk.

Motreaksjon i Finland

I Finland skrev tidligere kirkeminister, riksdagsmedlem Päivi Räsänen (Kristdemokraterna) på sin Twitter i juni i år:

–Kirken, hvis medlem jeg er, har meldt seg som offisiell partner i SETA:s Helsinki Pride 2019. Hvordan passer Kirkens læregrunnlag, Bibelen, sammen med ideen hvor skam og synd løftes opp som emne for stolthet?

Räsänen hadde med et bilde fra Bibelen med teksten fra Rom. 1, 24–27.

Hun sendte også et åpent brev til erkebiskopen. Det vakte store reaksjoner i Finland.

–Jeg håper av hjertet, at De skulle ta på alvor apostelen Paulus’ advarsel i Romerbrevets 1. kapittel. Der beskriver apostelen både synder relatert til homoseksualitet og synder på andre livsområder. Til slutt retter apostelen sine ord til dem, som «kjenner godt til Guds rettferdige dom, at de som gjør slikt, fortjener døden. Likevel gjør de ikke bare slikt selv, men de holder også med dem som gjør det.»

Räsänen skrev videre at Kirkens oppgave er å holde frem nådens og sannhetens budskap om Kristus. Nådens budskap hører til «oss alle syndere». Hun skrev at Kirken gjør seg ikke skyldig i diskriminering, hvis den tør bruke ordet synd om både homoforhold og andre seksuelle relasjoner utenfor ekteskapet. Derimot gjør Kirken seg skyldig i diskriminering av homoseksuelle, hvis de ikke får høre Guds ords hele sannhet, som inneholder både lov og evangelium. 

Går mot avgrunnen

Det er ingen norske politikere som forteller om Bibelens moralske normer fordi man har ikke kristne eller religiøse politikere som i Israel, USA, Russland og Finland. Om det var noen, ville de bli fortiet av mediene som hyller synden, kanskje endog straffeforfulgt fordi de siterer Bibelen. Stort nærmere avgrunnen kan man vel ikke komme før det bærer utenfor.

Pride (stolthet) er blitt som en smittsom farsott. Den vil til slutt føre til ødeleggelse av sivilisasjonen og evig død for de smittede som ikke blir friske.

Sodomi er et klart endetidstegn som varsler at opprykkelsen snart vil komme, så vil lovløshetens hemmelighet slippes løs med Antikristen.

«For lovløshetens hemmelighet er alt virksom, bare at den som holder igjen, må bli tatt bort.» (2. Tess. 2, 7)

Guds ord er klart

«Du skal ikke ligge med en mann slik som en ligger med en kvinne. Det er en styggedom.» (3. Mos, 18, 22)

  «Når en mann ligger hos en annen mann som en ligger hos en kvinne, da har de begge gjort en motbydelig gjerning. De skal dø. Deres blod være over dem!» (3. Mos. 20, 13)

«Derfor overgav Gud dem til skammelige lidenskaper. Deres kvinner byttet om det naturlige samliv med et som er mot naturen. På samme vis forlot også mennene den naturlige omgang med kvinnen og brente i sitt begjær etter hverandre. Menn drev skammelig utukt med menn, og fikk på sin egen kropp den straff de fortjente for sin forvillelse. Og ettersom de ikke brydde seg om å eie Gud i kunnskap, overgav Gud dem til et udugelig sinn, slik at de gjør slikt som ikke sømmer seg.» (Rom. 1, 26–28)

«Men Sodomas menn var onde og syndet grovt mot Herren.» (1. Mos. 13, 13)

«Og Herren sa: Klageropet over Sodoma og Gomorra er sannelig stort, og deres synd er sannelig umåtelig svær. Nå vil jeg stige ned og se om de på alle vis har handlet slik som det høres i det ropet som er kommet opp til meg, og hvis ikke, vil jeg vite det.» (1. Mos. 18, 20–21)

«Da lot Herren det regne ned over Sodoma og Gomorra svovel og ild fra Herren, ut av himmelen. Han ødela disse byene og hele sletten, alle dem som bodde i byene, og alt som grodde på marken.» (1. Mos. 19, 24–25)

«…likesom Sodoma og Gomorra og byene der omkring, som på samme måten drev hor og gikk etter fremmed kjød, og nå ligger som eksempel for våre øyne og lider straffen i en evig ild.» (Judas 1, 7)

  «Og Han la byene Sodoma og Gomorra i aske og fordømte dem til undergang, og satte dem til et forbilde på de ugudelige i fremtiden.» 2. Pet. 2, 1–6.

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske fallskjermtropper har gravd opp et militært vakttårn fra Hiskias dager, rundt 2700 år etter at Sankerib ødela 46 byer og 2000 landsbyer og gårdsbruk i Judea, går det frem av en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Vakttårnet ligger i et av Forsvarets moderne skytefelt i den sørlige delen av Israel. IDF vil derfor ikke oppgi nøyaktig posisjon. 

Radio Kan fortalte at utgravningene har vært et fint avbrudd for soldatene. De har sett at Forsvaret fortsatt er viktig for landets sikkerhet. I reportasjen  het det at mye av tiden for en soldat går med til vakthold, til å vente og å overvåke.

–Slik var det den gang, slik er det nå også, ble det fortalt.

Vakttårnet i Judea er trolig benyttet for å sende meldinger. Om dagen har de trolig sendt opp røyk, og om natten tent ild for å varsle Jerusalem hvor kongen holdt til. 

–Tårnet måler rundt fem ganger 3,5 meter. Ruinene er to meter høye, men kan kanskje ha vært fire meter høye på Hiskias tid. Enkelte steinblokker veier opp til åtte tonn, sier Sa’ar Ganor og Valdik Lifshitz i Israels antikkmyndighet.

Arkeologene er klar på at dette har vært et vakttårn som tilhørte israelere og ikke filistere. Blant annet har de funnet potteskår som ikke er fra filisterne, men fra jødene.

–Tårnet har helt klart vært benyttet av jødiske soldater, sa Ganor ifølge avisen Haaretz.

Fra tårnet kunne israelerne se helt til Askalon som var en av filistrenes byer.

Det finnes også tekster fra Lakis som forteller om meldinger fra vakttårn.  I en av dem heter det: «Må Jahve føre til at min herre får høre gode nyheter… Da vil det bli kjent at vi ser (ilden) signalene fra Lakis etter den koden som min herre gav oss, for vi kan se Aseka.»

Bibelen forteller flere ganger om varder som ble brukt for å varsle.

Les Dommernes bok 20; 38–40; Jer. 6, 1.

«Det var gjort den avtalen mellom Israels menn og bakholdet at disse skulle la en tett røk stige opp fra byen. Så vendte da Israels menn seg om i striden – Benjamin hadde fra først av felt noen av Israels menn, omkring tretti mann, og sa derfor: Sannelig, de taper for oss, likesom i det første slaget! Og da røken begynte å stige opp fra byen som en svær støtte, hadde Benjamin vendt seg om og sett at hele byen stod i lys lue som slo opp mot himmelen.»   

  (Dom. 20:38–40)

Av Jørgen Høgetveit

(BIBELTIME) Assyria vokste fram til en stormakt ca. 830 f.Kr. De herjet Midt-Østen i ca. 200 år fra 850–650 f.Kr. (Håndbok til Bibelen) Det ble en vill og mektig stormakt som etter hvert ikke visste forskjell på rett og galt. (Se Bibelen av 1930) På Jonas’ tid – rundt 750 år f.Kr. – var Ninive hovedstad i det mektige Assyria (Israels fiende) tema for Jona-boken.  (Håndbok til Bibelen)  

Profeten Jonas er den siste av profetene i Nord-Riket, Israel, før det gikk under, og folket ble mer eller mindre fraktet til Ninive i ca. 722 f.Kr. Jonas levde ca. 750 år f.Kr. (Nummela), og Gud sendte ham til Ninive noen tid før 722 f.Kr.  Så det var ikke så veldig lenge før Ninive kom og knuste Nord-Riket, hans fedreland. De omvendte seg og ble reddet fra undergang ved Jonas’ ord fra Herren. De ble reddet for en stund. 

Du finner Ninive omtalt i Bibelen både hos profeten Jonas, Nahum og 2. Kongeb. 14, 25. Jonas kommer med advarsel til omvendelse – mens Nahum (fra Juda?) forkynner ødeleggelse av Ninive ca. 612 f.Kr. Ninive «hadde ødelagt Israel for mindre enn 100 år siden og hadde vært en trussel mot selve Jerusalem, nå var dets dager talt.» Håndboka sier også at Jonas manglet ikke mot (4. v. 12) – men han ønsket denne byen ødelagt – og hvis de omvendte seg, tilga Gud og dom og ødeleggelse uteble. Jonas kjente Gud så godt at han heller tok av sted i motsatt retning i «frimodig ulydighet» til Joppe og seilte til havs. 

Da stormen reiste seg på havet og truet skipet med forlis – informerte han mannskapet at det var hans ulydighet mot Gud som forvoldte stormen. Men hvis de kastet ham på havet, ville stormen legge seg. Mannskapet vegret seg, men så ingen annen råd, og i stor gremmelse og frykt hev de ham på havet, og stormen la seg. Han ville heller dø enn å advare Ninive og risikere mer overfall fra denne grusomme stormakt. M.a.o. han overprøvde Guds tanker – tenkte på sitt folks redning på feil måte – og tenkte ikke at største trusselen var Nord-Rikets frafall fra Herren og Hans beskyttelse. De hadde bare frafallskonger og gullkalver som guder. Det er i alle fall noe Norge bør ta med seg i dag. 

Men Gud ga ikke opp sin profet. En stor fisk slukte ham, og til slutt i fiskebuken bøyde han seg for Gud og ble spyttet på land, fikk budskapet på nytt og gikk de ca. 80 mil til denne forferdelige trussel og morderstad Ninive og ropte ut budskapet – og de omvendte seg. Budskapet ble tatt imot – og det gikk som profeten fryktet. Uansett hva Gud underviste ham om omsorg for den store by med mange dyr – så nektet Jonas å gi Gud rett. Han mente å vurdere bedre enn Gud. (Ikke ukjent fenomen i dag.) Jeg tror han tenkte at han hadde sviktet sitt folk – ved å gå med Guds budskap til Ninive og redde byen. Så ga det selvsagt ham selv «riper i lakken» osv., men det er knapt den fulle forklaring på hvorfor «han heller ville dø», var tydelig dypt deprimert etter Ninives overlevelse. 

Hadde han snakket ut med Gud før han la i vei til Joppe – vil nok Gud sagt ham ett og annet om Israel – tistammersfolket – i vilt frafall og forfall. Så kunne han samarbeidet med Gud om å redde både Ninive og sitt eget folk. Han kjente nok Gud, men forstod ikke den overhengende fare for sitt eget folk. Her er det også noe å lære i Norge i dag.  

Assyria, Sankerib angriper – Juda i 701 f.Kr.

Som nevnte herjet assyrerne i Midt-Østen med overfall og folkedeportasjoner. Sankerib (ca. 710 f.Kr.) gjorde Ninive til hovedstad i Assyria. Det var egentlig verdens første by grunnlagt av Nimrod, en etterkommer av brodermorderen Kain. (se 1. Moseb.) Han beleiret Jerusalem ca. 701 f.Kr. – ca. 25–30 år etter Jonas’ besøk – men ble påført et forferdelig nederlag av Gud som slo 185.000 mann med sin engel. Profeten Esaias og kong Esekias trådte frem for Gud med ydmyke bønner om Herrens hjelp. (se Esaias kp. 36–37) Hadde Nord-Riket og profeten gjort som de gjorde i tostammersriket – Juda – vil en tro de kunne blitt reddet. Men her finner vi en ydmyket og godt samarbeidende profet og konge til redning for Jerusalem. Hån, spott og trusler som strømmer imot Gud og dem fra Sankeribs folk og store hær – er menneskelig sett – godt begrunnet. Det er sant at han hadde lagt under seg det ene land etter det andre, og deres guder av stein og tre hadde ikke hjulpet dem. Men her står han overfor den eneste levende og sanne Gud – som ledelsen i landet tar sin tilflukt til. Det skjønner Sankerib ikke noe av – og lite blant dagens politikere. Dette bør du lese grundig i relasjon til dagens Norge. Det taler rett inn i Norges situasjon.

Kong Esekias får løfte om at ingen skal kunne angripe – ikke en pil skal komme inn i byen – og at Sankegrib skal miste livet. Etter at kongen ydmyker seg og treder frem for Gud i Tempelet – skjer det at Guds engel slår til – og om morgen ser de 185.000 mann ligge døde på bakken. Hans makt er utslettet ved Guds under og inngripen. Sankerib reiser hjem og blir drept av to av sine sønner en dag han er i sin guds hus. Kong Esekias gikk rette veien med trusler og nød, og Gud ordnet opp så nasjonene igjen forstod Han var til, at det kun var en levende, sann og allmektig Gud, og Esekias ble reddet.

Saken er hentet fra Kommentar-Avisa.no 23.06.2019.

Av Vidar Norberg

(OPPBYGGELSE): Hvilken finnmarking, i alle fall de litt eldre, har ikke kjent gleden av å gå ned på kaia for å hente kokfisk til middag, eller gleden av sprøstekt småørret kanskje med rabarbrasuppe til dessert. Da min besteforeldre flyttet fra Mehamn til Kjøllefjord for mange år siden bestilte de middag på Betels kafé for å markere flyttingen. Bordet var fint dekket med hvit duk, og det ble servert stekt kveite med råkost, poteter og brunet fett. Etterpå var det dessert og kaffe. Familen på fire tok seg god tid med det hyggelige festmåltidet på sitt nye hjemsted. Da Knut Henriksen skulle betale den velsmakende middagen, fikk de en overraskelse. Betjeningen fortalte at Henry Eriksen hadde sagt at dette skulle være en gratis velkomstmiddag på huset. Det var familiens møte med Kjøllefjord.

Jesus visste nok hvor velsmakende et fiskemåltid kan være. Før sin himmelfart bød han disiplene på morgenmat med stekt fisk og brød ved Genesaretsjøen. Jesus hadde godt kjennskap til Kinneret, som den kalles på hebraisk. Han bodde i Kapernaum som ligger like ved sjøen. I dette området reiste han med båt. Mesteren stillet stormen, han prekte og helbredet. Han kalte også fiskere som disipler (Mark.1, 16-20). På mirakuløst vis mettet Jesus flere tusen mennesker med brød og fisk og det ble mat til overs ( Matt. 14, 13-21 og Matt 15, 32-39). Det var mirakel på mirakel, og det er ikke underlig at folk kom for å høre og se denne mannen.

Så kom tiden da Jesus måtte ut på sin siste jordiske reise fra Galilea til Jerusalem, Den store kongens stad. Der ble han hyllet for sine kraftige gjerninger. Da han red på en eselfole fra Betfage og inn til byen, ropte folket: «Hosianna, Davids sønn! Velsignet være han som kommer i Herrens navn! Hosianna i det høyeste!» Folket trodde det var Messias, den store befrieren som kom for å redde dem fra Romerrikets åk, og de bredte ut sine kapper og strødde grener på veien for Kongenes konge. Det var stor glede og jubel i staden Jerusalem.

Jesus selv visste nok hva som ventet ham. Sorg og angst kom over ham, og han var bedrøvet inn til døden da han kom til Getesemanehagen (Matt 26, 37-38). Svetten hans ble som bloddråper som falt ned på jorden (Luk. 22, 44) og han ba: «Min far! Kan ikke denne kalk gå meg forbi uten at jeg må drikke det, da skje din vilje» (Matt. 26, 42). Så kom en av hans disipler, Judas, og forrådte ham med et kyss. Da grep yppersteprestene Jesus og førte ham og til den romerske landshøvdingen Pontius Pilatus. Han fant ingen skyld hos Jesus, men av frykt for folket dømte den korrupte landshøvdingen Jesus til korsfestelse og død. Jødenes konge ble fornedret med tornekrone og slag. Gjennom deler av Jerusalems gater slepte han sitt kors mot Golgata, hodeskallestedet. Han ble naglet fast i korset som ble reist for at han skulle pines til døde. I den niende time ropte Jesus med høy røst «Eli, Eli, lama sabaktani? Det betyr: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg? (Matt. 27, 46). «…Det er fullbrakt!», sa Jesus, bøyde sitt hode og oppgav sin ånd. 

Han døde der på korset og den straff, som det syndige mennesket skulle hatt, tok Jesus på seg. Da revnet forhenget i templet, jorden skalv og klippene revnet. Gravene åpnet seg og mange av de helliges legemer stod opp. «Men da høvedsmannnen og de som holdt vakt over Jesus sammen med ham, så jordskjelvet og det som skjedde, ble de grepet av redsel og sa: I sannhet, dette var Guds sønn!» (Matt 27, 54).

Den rike mannen Josef fra Arimatea gikk til Pilatus og fikk tillatelse til ta Jesus ned av korset. Josef la Jesus i sin egen nye gravhule. Da Maria Magdalena og den andre Maria kom for å se til graven etter sabbaten, fikk de en overraskelse. «…det ble et stort jordskjelv. For en Herrens engel steg ned fra himmelen, gikk frem og rullet steinen til side og satte seg på den…De som holdt vakt, skalv av redsel for ham, og de ble som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! Jeg vet at dere søker Jesus den korsfestede. Han er ikke her, han er oppstått slik som han sa. Kom og se stedet hvor han lå…» (Matt 28, 2,4-6). «…Kom i hu hvordan han talte til dere mens han ennå var i Galilea, da han sa: Menneskesønnen skal overgis i syndige menneskers hender, bli korsfestet og oppstå på den tredje dag. Da mintes de hans ord» (Luk. 24, 6-8). Johannes’ evangelium kapittel 20 forteller at englene spurte Maria hvorfor hun gråt, og hun forklarte at noen hadde tatt Jesus. Men da hun igjen snudde seg, så hun den oppstandne Jesus. Det var mange som fikk se den oppstandne Herre og Frelser. 

Men hva skulle disiplene gjøre. Simon Peter sier: «Jeg går av sted for å fiske! De sier til ham: Vi går også med deg! De gikk av sted og steg i båten…» (Joh. 21, 3).

Denne natten fikk de ingenting. Om morgenen kom Jesus på stranden, men de kjente ham ikke igjen. Jesus spurte om de hadde fått noen fisk, men dette var et dårlig sjøvær uten fisk. Det var da Jesus sa: «Kast garnet på høyre side av båten, så får dere fisk!» (Joh. 21, 6). Da fikk de så meget fisk at de ikke klarte å trekke det opp. Et nytt mirakel skjedde for garnet revnet ikke. Da kjente også disiplene Jesus igjen. «Da de var steget på land, så de en kullild der, som det lå fisk på, og brød… Jesus sier til dem: Kom å få dere morgenmat…» (Joh. 19, 9 og 12). 

Det ligger enda en åpenbar hemmelighet i fortellingen fra stranden ved Genesaretsjøen. Da Jesus kalte disiplene, sa han: «Følg meg, så vil jeg gjøre dere til menneske-fiskere. De forlot da straks sine garn og fulgte ham» (Matt. 4, 19-20). Nå var de igjen på stranden. Tiden hadde gått. Jesus var død og oppstanden. Han måtte dø på et kors for å ta på seg verdens syn, slik at menneskene kunne få syndenes tilgivelse og bli forlikt med Gud, ren og rettferdig, himmelen verdig. Nå var det klart for disiplene å begynne menneske-fisket (Matt. 13, 47-50), med tilbud om frelse for den som omvender seg fra sine onde gjerninger (Apg. 3, 26).

Jeg husker et vitnemøte fra Den indre Sjømannsmisjonens Fiskarheimen i Honningsvåg en søndagskveld for mange år siden. Den eldre predikantenen Tormod Jensen reiste seg opp og kom med sitt vitnesbyrd og leste. «Dersom vi bekjenner våre synder, er han trofast og rettferdig, så han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet» (1. Joh. 1, 9). Det var predikantens erfaring fra et langt liv med Jesus. Dette tilbudet om frelse står der ennå. Det har gått fra slekt til slekt, et tilbud til alle mennesker som vil ha fred med Gud og hvile for sin sjel. 

Noe hvitere enn snø finnes vel ikke. Det er et bilde på renhet. Jesaja 1, 18 forteller: «Kom og la oss gå i rette med hverandre, sier Herren. Om deres synder er som purpur, skal de bli hvite som snø, om de er røde som skarlagen, skal de bli som den hvite ull».

Det var det Jesus ønsket for mennesket da han døde på korset og sto opp igjen påskemorgen. Så kan også du, som disiplene, og alle som har tatt imot påskens frelsesbudskap bli en menneske-fisker på livets hav og få flere med til himmelstranden. 

«Han fører deg frelst over fjorden, Heilt fram til den himmelske strand. Når døden sin brotsjø du møter, Vil Jesus dra båten i land» (Sangboken 168).

Artikkelen er tidligere trykket i Menighetsblad for Kjøllefjord og Lebesby.

BAKGRUNN:

Av John Skåland

Fram til 1967 hadde verden aldri hørt om full skala krig på bare få dager. Det var 100-årskrigen, 80-årskrigen, 30-årskrigen. Det som skjedde disse seks dagene i Midt-Østen, var noe annerledes, et pust fra de profetiske tider og Guds finger inn i moderne historie. 

Da Israels ledere like etter krigen ble spurt om årsaken til den enorme suksess, svarte de slik:

Ezer Weizman: «Dette var Guds finger.»  

Yitzhak Rabin: «Dette er dagen som Herren har gjort, la oss glede og fryde oss.»

Eksperter regnet med over 100.000 døde på Israels side – det ble mindre enn 800. 

Rabbiner Doron Perez uttalte: «Disse seks dagene har ingen paralleller i historien, helt uventede hendelser og enorme resultater for Israel, bibelske mirakler. Disse dagene brakte det jødiske folk tilbake til deres bibelske røtter, deres lovede hjemland og til deres evige hovedstad, Jerusalem.»

Dette er litt av innholdet i boken «The Six-Day War Scroll» av Hagi Ben-Artzi.

Israel 1967

Siden Israel ble født, 14. mai 1948, har de arabiske land aldri akseptert statens eksistens. Det var terror og boikott både kulturelt og økonomisk. Stadige krigshandlinger pågikk. 

Egypts president Nasser uttalte: «Vi må ta konsekvensen av vår styrke: Vi er 100 millioner arabere mot to millioner jøder.»

27. mai 1964 ble PLO etablert. De utførte stadige terrorangrep mot jøder i Israel. I 1964 ble den store vannledningen som frakter vann fra Jordanelva til Negev, etablert.  Det kom stadig til konflikter med Syria om vannrettigheter .

Det bodde 2,5 millioner jøder i landet, og det var store sosiale og militære utfordringer. Mange jøder reiste ut av landet. 

Opptakten til krigen

Den 15. mai 1967, på Israels 19. uavhengighetsdag, startet Egypt med å sende tropper inn i den demilitariserte sonen i Sinai. Israel hadde trukket seg tilbake herfra i 1957 (Operasjon Kadesh). Dette området sammen med Gaza var demilitarisert etter krigen i 1956, og FN-soldater holdt området. FN ble nå beordret vekk av den egyptiske presidenten. 

Egypt stengte også Tiran-stredet og hindret dermed lovlig skipsadkomst til Israels by ved Rødehavet, Eilat. Dette hindret kontakt med Israels viktige handelspartnere i Asia og Afrika. En ren krigserklæring fra Egypts side. 

Israel vendte seg til USA som hadde gitt garantier for adkomsten til Eilat, men både USA og verden for øvrig gjorde intet for å hindre Egypt i å stenge skipsleia til Israel. At verden ikke reagerte, gav araberne stort mot til å ta Israel og jødene. 

Egypt, Syria, Jordan og Irak inngikk en krigspakt, og de jordanske styrker ble underlagt Egypts militære kommando.

Radio Kairo meldte: «President Nasser erklærer at vi har en oppgave med å ta kontroll over Israel og frigjøre ‘Palestina’. Hei dere sionister: 100 millioner arabere vil ødelegge dere og grave deres egne graver.»

Radio DAMASKUS: «Vi skal overstrømme dere sionister. Det vil ikke bli noe fred, sikkerhet eller frihet før vi har jaget alle jøder i Middelhavet.»

Det er 22 år siden holocaust, og jøder i Israel og over hele verden strømmer til synagogene og ber om at Israel må overleve det som nå kommer. Israel er i en meget kritisk fase, og det dannes en samlingsregjering 1. juni med Levi Eshkol som statsminister og Moshe Dayan som forsvarsminister.

Israels plan «NACHSHONIM»

«NACHSHONIM» var kodenavnet for Israels plan for å slå Egypt tilbake. Israel innså at verden ikke kom dem til hjelp på noen måte, og måtte dermed kjempe alene. De planla også å ta imot 100.000 døde som skulle begraves. Sykehus etc. ble satt i alarmberedskap og forberedt på det som skulle komme

Salme 83, 5: «De sier: Kom, la oss utslette dem, så de ikke mer er et folk, slik at ingen mer minnes Israels navn! For med ett hjerte rådslår de med hverandre, mot deg inngår de pakt.»

På Israels uavhengighetsdag 15. mai 1967 skjedde to hendelser i Jerusalem som begge hadde profetiske undertoner:

1. Rabbi Tzvi Yehuda HaCohen Kook talte i Jerusalem. Plutselig hevet han hånden og ropte ut med følelsesladet stemme: 

«Hvor er vårt Hebron? Har vi glemt henne. Og hvor er vårt Sikem, Jeriko, østsiden av Jordan og det gamle Jerusalem?» Tre uker etter talen var disse byer i Israels hender.

2. Naomi Shemers sang «Jerusalem av gull» ble første gang sunget offentlig. Tre uker etter var hele Jerusalem i Israels hender.

KRIGENS 1. dag:

Mandag 5. juni 1967 kl. 07.15:  Nesten alle Israels 200 kampfly letter fra sine baser i Israel. Bare 12 stykker igjen til forsvar av landet. De flyr ut over Middelhavet i 20 meters høyde rett vestover for så å endre kurs innover Egypt fra havet.

Egypt hadde på dette tidspunkt et moderne luftforsvarssystem, dusinvis av raketter og var godt utstyrt av Sovjet. Israel hadde kun eldre franske fly som lett kunne bli skutt ned av Egypt. Men akkurat denne mandag morgenen skjer det store under: Egypts luftforsvarssystem virker ikke i det hele tatt, og alle Israels fly når sine mål: flybaser i Sinai, langs Suez-kanalen og langs Nilen – uten i det hel tatt å bli oppdaget.

Nøyaktig kl 07.45 bombet de landingsstripene med spesiallagede bomber produsert i Israel, så angrep de egypternes fly på bakken. I løpet av en time var over 200 egyptiske fly ødelagt – dette var nesten halvparten av den egyptiske flystyrken.

Israel mistet åtte fly i denne første angrepsbølgen. Fem piloter ble drept, to tatt til fange og en reddet i en farefull redningsoperasjon med helikopter.

Sjefen for Israels flyvåpen, general Motti Hod, uttalte: «Ikke i mine villeste drømmer kunne jeg ha forestilt meg et slikt resultat.»

Salme 106, 2: «Hvem kan fullt ut nevne Herrens veldige gjerninger eller forkynne all Hans pris?» 

Klokken 09.45 satte Israel inn angrepsbølge nummer to. Og nå skjedde mirakel nummer to: Selv om egypterne nå hadde fått sine luftforsvarssystem opp, traff de bare ett israelsk fly. De israelske pilotene klarte nå å ødelegge samtlige militære og sivile flystriper i Egypt, samt ødelegge ytterligere 100 fly. Nøyaktig tre timer etter starten av Operasjon Moked – var egentlig krigen vunnet av Israel.

Egypt sendte ut feilaktige nyheter til sine arabiske naboer om at de hadde vunnet en stor seier over Israel. Dermed ville Jordan, Syria og Irak også være delaktige i den store seier og satte inn fly mot israelske byer og tettsteder. Men Israels kampfly og luftforsvarssystem skjøt ned flyene før de fikk gjort særlig skade i Israel.

Militærledelsen i Israel bestemte seg nå for å nøytralisere Syrias og Jordans luftvåpen. Klokken 12.45 kom den tredje  angrepsbølgen, og etter noen timer hadde Israel ødelagt flystripene i både Syria og Jordan og over 100 av deres kampfly. Selv hadde Israel minimale tap.

På slutten av den første dagen i krigen hadde Israels luftvåpen totalt herredømme i lufta.

KRIGENS 2. dag:

En formasjon av Mirage- og Vantour-jetfly angrep H3-flyplassen i Irak og ødela dusinvis av irakiske fly som stod klare til å angripe Israel. Også et libanesisk jetfly ble skutt ned da det nærmet seg Israel – dette ble slutten for Libanons krig.

Israels Gud hadde grepet inn på en overnaturlig og profetisk måte:  Israels 200 gamle franske fly mot arabernes 600 av det nyeste Sovjet hadde å tilby. Og etter noen timer var 400 av arabernes fly ødelagt.  Over 450 arabiske fly ble ødelagt totalt – mot  46 israelske. 25 israelske piloter ble drept.

I Israel mintes man profeten Mika:«Som i de dager da du dro ut av landet Egypt, vil jeg la deg få se underfulle ting.»(Mika 7, 15)

Israels Gud hadde en direkte hånd med i denne krigen:

Kvelden før krigen startet, 4. juni, bestemte Egypts krigsminister Abdel Hakim Amer å ta en flytur nær Israels grense for å møte sine senior offiserer på grensen. Også ledende offiserer i Kairo samt den irakiske statsminister med delegasjon var med i dette spesialflyet. Flyet tok av fra Kairo klokken 07.00 om morgenen – et kvarter før israelske fly startet  opp. 

Han gav også ordre om full stans i luftforsvaret mellom klokken sju og åtte. Israels etterretning visste intet om denne VIP-turen. Med dette fikk Israel fritt leide i luften over Egypt.

Rett før de to Ilyushin 14-transportflyene skulle lande på Bir Gifgata-flyplassen i Sinai, oppdaget pilotene at flystripene var bombet. Israelske jagerflygere ba sin ledelse om å få lov å skyte ned disse to flyene, men fikk ikke lov da man fryktet at det var sivile fly. 

Normalt brukte Egypt fire Mig 21-fly til å rekognosere mot Israels grense hver morgen klokken 04.30–08.00. Men denne morgenen kom ikke flyene som vanlig. Sjefen for Egypts flyvåpen Al Hamid el Dajidi ringte opp skvadronsjefen som unnskyldte seg med at han hadde stått sent opp. Nå var han på vei til flybasen, men for sent. Hele flyplassen var bombet av Israel. Skvadronsjefen ble senere degradert og fengslet.

Under Egypts gransking av skandalen kom det frem flere merkverdige ting. Kvelden før krigsutbruddet holdt sjefen for Egypts flyvåpen i Sinai en voldsom fest med mye alkohol for å høyne moralen blant pilotene.  Mye mat og drikke og magedanserinner var en del av festen.

Mens Israels piloter i spenning forberedte seg på angrepet danset de egyptiske pilotene i morgentimene 5. juni.

Egypt hadde mange radare rettet mot Israel. I Jordan var en helt ny kraftig radar montert. Denne kunne se over hele Israel. Om morgenen så de jordanske operatørene mange skygger som de raskt identifiserte som israelske fly på vei mot Egypt.

De sendte gjentatte alarmer til sine arabiske allierte i Egypt, men egypterne godtok ikke kodeordet som var avtalt. Det viste seg at det var innført nytt kodeord samme morgen – noe som hadde gått jordanerne forbi. Dermed fikk de israelske flyene fritt leide.

I Israel leste man fra 1. Samuel 17, 46: «Og all jorden skal få se at Israel har en Gud. Og hele dette folket skal få se at det ikke er ved sverd og spyd Herren frelser. For Herren råder for krigen.»

Krigen i GAZA:

I 1956 måtte Israel gå inn i det egyptiskkontrollerte Gaza for å renske det for store palestina-arabiske terrorceller. Etter seks måneder ble stormaktene enige om at Israel måtte trekke seg ut. Løfter om FN-soldater og ingen terrorceller var tomme. I juni 1967 ba Nasser FN om å trekke seg ut, og mot alle inngåtte avtaler etablerte han store egyptiske militærbaser i Gaza.

Uten flystøtte klarte IDF på den første dag av krigen å ta tilbake Gaza og til og med erobre store mengder tunge og lette våpen fra Egypt. Men det kostet dusinvis av falne og hundrevis av sårede israelere.

Josva 15: «Dette er de byer som tilfalt Juda stamme: Gaza med tilhørende byer like til Egypterbekken.»

JORDANS krig mot Israel:

Israel hadde sendt et budskap til kong Hussein i Jordan om at landet ikke ville bli trukket inn i krigen så fremt de ikke skjøt mot Israel. Men få dager før krigen hadde kongen motvillig underskrevet en avtale med Egypt som i realiteten satte hæren i Jordan under egyptisk kommando. Da Israel hadde slått ut Egypts flyvåpen, gav Nasser ordre om storangrep fra Jordan mot Israel.

Tel Aviv, Jerusalem, Netanya, Kfar Saba, Afula ble alle beskutt fra Jordan. Jordan hadde på dette tidspunkt hele Judea og Samaria inklusive halve Jerusalem i øst. Lange rekker med jordanske tanks kjørte fra Jeriko til Jerusalem.

Regjeringen i Israel kalte inn til krisemøte. Vedtaket ble å kjempe mot de inntrengende jordanske armeer og å frigjøre både Jerusalem og fjellene i Judea og Samaria hvor mange av angrepene kom fra. Israel hadde intet annet valg. Noen som var med, husker stemningen som om det talte en røst fra himmelen: Mine kjære barn – deres forløsningsdag er kommet!

Andre dagen i krigen inntok Israel Samaria: Fra sør angrep brigade 10 med Uri Ben Ari som sjef. Hans oppgave var å innta området ved Samuels grav hvor jordanske kanonstillinger hadde skutt mot Jerusalem første krigsdagen.

Fra nord kom en divisjon med armert materiell med leder Elad Peled. Hans oppgave var å innta Jenin og fjellene omkring. Herfra hadde jordanerne beskutt Israels viktige Ramat David-flyplass på Harmageddonsletta.

Fra vest kom en kombinasjon av armerte enheter og artilleri og inntok de store arabiske byer  Tulkarem og Kalkilya. Fra disse byer hadde jordanerne skutt mot Netanya og Kfar Saba.

Så skulle til slutt alle disse enheter møtes i Sikem (Nablus) som er hjertet av Samaria. Der skulle se samlet ta byen.

Med relativ liten motstand klarte Israel å innta hele Samaria på denne andre dagen i krigen. I fjellene rundt Betel hadde flere av soldatene kjempet i 1948 og mistet mange kamerater.  Israel var med dette tilbake i kjerneområdet av det som var forfedrenes land: Eretz Israel.

Frigjøringen av JERUSALEM

Siden frigjøringskrigen i 1948 hadde Jordan okkupert hele den østlige delen av Jerusalem inklusive Gamlebyen med Tempelplassen og Oljeberget.

Det ble utkjempet harde kamper i og omkring Jerusalem, men ennå ikke i Gamlebyen. Regjeringen drøftet intenst hva som nå skulle skje, og etter mye frem og tilbake kom den historiske og profetiske beslutningen: Gamlebyen skal inntas! Forutsetningen var at ingen hellige steder skulle ødelegges eller skades, hverken jødiske, kristne eller muslimske.

Den 7. juni klokken 10 om formiddagen, på den tredje dag i krigen, gikk israelske soldater inn i Gamlebyen. Jerusalembrigaden gjennom Møkkaporten, fallskjermbrigaden gjennom Løveporten.

Klokken 10.30 ble den berømte meldingen fra sjefen for fallskjermstyrken, Motta Gur, sendt over alle militærradioer: 

Tempelhøyden er i våre hender, Tempelhøyden er i våre hender.»

Ingen kan fullt ut forstå hvilken profetisk historisk hendelse dette var, og hvilket følelsesladet  tidspunkt dette var for soldatene og for hele det jødiske folk. Etter 1900 års fravær stod deres føtter igjen på hellig grunn.

Soldatene gikk raskt mot Vestmuren sammen med sjefrabbiner i IDF Shlomo Goren. Rabbineren blåste i shofaren, og samtlige soldater, både religiøse og ikke-religiøse, stod ved muren og ba til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Snart kom både Yitzhak Rabin og Moshe Dayan for å gi sin takk. De som var med på disse begivenhetene, vil aldri glemme disse minuttene.

Få dager etter var over 200.000 israelere samlet ved muren for å feire shavuot. 

Forsvarsminister Moshe Dayan sa: «Vi er kommet tilbake til jødenes evige hovedstad, og mest hellige sted, og vi vil ALDRI forlate det igjen. ALDRI.»

Jødiske vise og profetene hadde sagt at denne tredje tilbakekomsten skulle bli den siste!

«Våre føtter står i dine porter Jerusalem… dit drar Israels stammer opp som et vitnesbyrd – for å prise Herrens navn.»  (Salme 22)

«De skal bo i det landet jeg gav min tjener Jakob, det som deres fedre bodde i. De skal bo i det, de og deres barn og deres barnebarn, til EVIG TID.»  (Esekiel 37, 25)

KRIGENS 3. dag: Jordandalen og Judea

På den 3. dagen ble hele Jordandalen fra Dødehavet til Beit Shean frigjort av Israel. Jerusalem-brigaden ledet av Eliezer Amitai inntok Judea mot Hebron-fjellene. I Betlehem fant de bare hvite flagg, ingen kamp.

Ved Rakels grav ville noen soldater stoppe og be på dette hellige sted, men lederen nektet dem. De måtte videre mot Hebron. Ved Gush Etzion hadde den store jordanske militærleiren flyktet for livet – de hadde hørt om jødenes store seier i Jerusalem.

I Hebron, ved Makpela-hulen, stod sjeiken av Hebron med nøkkelen til det hellige stedet og kapitulasjonsbrevet i hånda.

Ved morgengry den 4. dagen av krigen vare hele Hebron-området inntatt av Israel.

SINAI

Egypt hadde sju divisjoner med 100.000 mann på grensen mot Israel i sør. Godt utstyrt med blant annet 100 tanks og masse kanoner.

Israel hadde bare tre divisjoner ledet av Israel Tal, Ariel Sharon og Avraham Yaffe.

Uten flystøtte den første dagen i krigen klarte likevel disse tre divisjoner å nå sine oppsatte mål. De kjempet dag og natt.

Egypterne satte i gang masseflukt – noen på kjøretøyer, mens andre løp ut i ørkenen uten sko.

Israels flyvåpen, som nå hadde full kontroll i lufta, bombet de lange egyptiske konvoiene med krigsmateriell. Yeshayahu Gavush’ telegram til Rabin: «Alle våre mål er nådd. Våre tropper står langs hele Suez-kanalen, og vi har befridd Sinai.»

GOLAN

I 19 år, siden krigen i 1948, hadde jødiske innbyggere i Hula-dalen og ved Genesaretsjøen blitt bombet fra Syria som lå oppe på Golan. Syria hadde også forsøkt å stenge vanntilførselen til Genesaretsjøen.

Hemmelige dokument, som kom frem etter krigen, viste at Syria hadde planlagt å gå inn i Galilea nord i Israel på krigens første dag. Men grunnet overraskelsesangrepet fra Israels flyvåpen som bombet sønder og sammen både Syrias og Egypts luftstyrke, ble denne planen ikke satt ut i livet.

Verden presset nå på at det måtte inngås våpenhvile. Regjeringen i Israel holdt møte, og innbyggerne i nord reiste til møtet for å presse på slik at de kunne bli kvitt sine syriske plageånder på høydene. Etter kraftig diskusjon i regjeringen ble det bestemt å IKKE GI ETTER for presset. Ordren til IDF: BEFRI GOLANHØYDENE!

Leder for IDFs nordkommando David Elazar gav soldatene ordren: «Vår oppgave er å befri våre nordlige landsbyer fra frykten for syrisk skyting.»

Siden Golanhøydene ligger flere hundre meter høyere enn dalen under, hadde Israel en vanskelig jobb med å innta Golan. Men flyvåpenet kom til hjelp og banet vei for bakkestyrkene. Det var harde kamper, og Israel mistet mange soldater og enda flere ble såret. Men lørdag var hele Golan inntatt, og den syriske armeen i full oppløsning og på flukt.

Israel opplevde bokstavelig ordet i Josva 2, 9: «…Herren har gitt dere dette landet. Nå er det kommet over oss en redsel for dere. Alle som bor i landet forgår av frykt for dere.»

Og 5. Mos. 28, 7: «Herren skal la dine fiender, som reiser seg mot deg, ligge under for deg. På én vei skal de dra ut imot deg, og på sju veier skal de flykte for deg.»

Infanterisoldater ble fløyet til Hermon-fjellet og inntok også dette.

Lørdag kveld, på den 6. dagen av krigen, da alle Israels mål var oppnådd, sendte Israel melding til FN og stormaktene at de var klare for våpenhvile. 

En soldat sa det slik: «Vi er kommet tilbake til Golan, til området som tilhører Manasse stamme. Vi er kommet tilbake til Golan, stedet hvor vår heroiske kamp mot romerne fant sted ved Gamla. Vi er kommet tilbake til Golan hvor våre synagoger fra Mishna- og Talmud-tidene ligger. Og med vår tilbakekomst har vi brakt fred og ro til dalen og til Galilea.»

AVSLUTNING

Krigen tredoblet Israels landareal. Ingen hadde ventet et slikt utfall. Både araberne og verden for øvrig var i sjokk.

I Israel var det sorg over de falne, men også stor takk til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud for Hans åpenbare inngripen i krigen. Det er umulig å ta med alle de under som den enkelte avdeling og soldat opplevde i denne krigen.

Seksdagerskrigen med jødenes tilbakekomst til hele Jerusalem er et mektig signal om at vi nå nærmer oss den tiden som Bibelen beskriver som RIKET FOR ISRAEL.

---

Kjell Pettersen fulgte seksdagerskrigen med kamera

Av Vidar Norberg

Kjell Pettersen var i Israel under seksdagerskrign i 1967. Han tok også unike lysbilder av utstyr som sto igjen fra jordanske soldater på flukt.

Den unge sørlendingen tok sin scooter og gikk om bord i MS Lea som skulle til Midt-Østen.

–Der var også en egyptisk jøde. Han forsto nok at jeg skulle ned for å hjelpe Israel. Mor var nok redd. Hun skrev at jeg måtte komme hjem for nå ble jødene kastet på hav. Det var det man trodde i Norge, for Israel hadde fiender på alle kanter.

–Jeg var på Kibbutz Ginosar frem til krigen kom. Da begynte jeg som assistent for Per Faye-Hansen som var på Sjømannskirken i Haifa. Jeg kjørte blant annet sjøfolk i Karmels busser, fortalte Kjell Pettersen i 2013.

–Andre utlendinger i Israel reiste hjem. Jeg ville oppleve dette for jeg visste at Israel kunne ordne opp, men de tapte mange soldater. Jeg var så ung at jeg ikke den gang tenkte på at dette var historiske tider.

–Per Faye-Hansen var en hardhaus som var sikker på at krigen ville gå godt for Israel. Per likte å være der det skjedde.

Faye-Hansen hadde med seg en svensk diplomat som hadde lov til å bevege seg overalt. Det gjorde at vi kunne kjøre inn til slagmarken. Vi fulgte med konvoiene av stridsvogner på vei mot Golanhøydene for å ta Syria. Vi kunne høre drønn fra Golan.

Den 5. juni angrep syriske fly Rosh Pina, Ilavon, Megiddo, Kfar Ha’ Horesh, Talmon og Kurdani. Et av de syriske flyene rakk til Haifa og skadet Kibbutz Ein Ha’Mifratz. Israelske fly angrep syriske flyplasser og ødela mesteparten av det syriske flyvåpenet, går det frem av boken «Israel 50 år».

Kjell Pettersen var i Galilea da syriske fly gikk til angrep mot Israel.

–Syriske jagerfly gikk på vingene og skulle inn i Israel. Vi sto på stranden av Genesaretsjøen og så israelske jagere som gikk opp og skjøt ned seks syrisk jagerfly som gikk i bakken over Golan. De israelske barna sto på stranda og ropte «joffi, joffi» (fint, fint) etter hvert som flyene falt ned, fortalte Pettersen i et tidligere intervju med KARMEL.

–Var dere  redd?

–Vi var ikke redde. Vi var sikker på at Israel ville ordne opp i dette, sa Pettersen.

Han har tjenestegjort i United Nations Emergency Forces (UNEF) som ble etablert i 1957 for å få en slutt på Suez-krisen. Pettersen tjenestegjorde i Gaza fra 1956 til 1957.

–Styrken ble trukket tilbake av FN generalsekretær U Thant i 1967 etter krav fra Egypts president Gamal Abdel Nasser.

–Israel ordner nok opp til sist. De er rustet til tennene og har en sterk hær. Fienden greier ikke å ta Israel.

–Det var et Guds mirakel at Israel vant seksdagerskrigen, da de fikk fem store mektige hærer mot seg, sa Kjell Pettersen.

Han tok fargelysbilder fra sine opplevelser og noen legges nå i Karmel. Videre kjøpte han og samlet på Jerusalem Post som fulgte krigens gang.

Hjemturen gikk over Europas alper i snøvær og på scooter.

Kjell og Annlaug Pettersen var tidligere i år sammen med familien i Israel. Fra Sjømannskirken i Ashdod nøt han utsikten over Middelhavet.

Av Jørgen Høgetveit

(KOMMENTAR, 17.06.2019): Ja, jeg spør slik fordi Bibelen sier at dette er situasjonen gjennom alle tider og særlig i de siste tider som så mange snakker om i dag – tider som er på gang. Men ofte høres det mer ut som en «fluktrute», kanskje trøst – men lite oppfordring til liv og forkynnelse som angriper og serverer slikt salt og lys at det blir reaksjon og kanskje forfølgelse av det. Hvorfor er det så mye forkynnelse i dag av prester, pastorer og også lekfolk, men lite eller ikke reaksjon/forfølgelse? Kolliderer ikke Guds rike lenger med verdens riker – tilpasser man seg i frafallet for fred? «Fred med verden er fiendskap med Gud.» Tales det ikke lenger bibelsk sannhet der Satan angriper? Der Guds stridsmenn skulle møte opp ifølge Luther. Nå tales det om dialog, markedsføring – men lite tales det om bibelske sannheter om Satans konkrete angrep og til de som forfører. En kan garantere at man ville få kontakt så det gnistret (Børre Knudsen) om en gjorde det – men også forfølgelse. Dradd for «retten», utskjelt i miljøene og media, baktalt og isolert. Bare prøv.

Profetene talte til folket, makter og myndigheter og ble ensomme og forfulgte til døden. Døperen Johannes talte Herodes til rette om gjengifte og betalte med hodet på et fat. Jesus gikk rundt og gjorde vel, og folket hang ved Ham, men Han refset også makter og myndigheter – datidens politikere/teologer og deres vedtak og styring. «Si til den rev!» Forfulgt ble Han, og de drev med baktalelser inntil sammensvergelser og drap ved korsfestelse og halshogging. Les lista til Paulus hva han ble utsatt for – menigheten forlot ham, også brødrene da han møtte i retten. Ensom stod han for verdens mektigste domstol – alle forlot ham – men Gud stod meg bi, sier han. 

Luther ble lyst i bann – men ble reddet av sine venner til borgen Wartburg. Hans Nielsen Hauge fikk arbeide i åtte år, men ble puttet i fengsel 10 ganger, hånet og spottet for så å bli satt inn i 10 år uten lov og dom. De brente bøkene hans, ødela handelsvirksomheten, knekte helsa hans og dømte hmn etter Konventikkelplakaten som ingen straffeparagraf hadde, til to års straffarbeid, som ble omgjort til 2000 spesidaler – som vennene betalte. Men Gud ga frihet i 1814 og seier for land og folk. Hva nå – når «flammene» slikker mot oss fra Europa og folkene i vilt frafall?

Hvor og fra hvem kommer de konkrete never med salt som svir hos høy og lav? Hvor er de skarpe gjennomtrengende lysstråler som rammer både bibeloversettere som korrumperer Ordet og makthavere som lar folkesynder bli u-lover (gift) fra de folkevalgte? Hoseas kapittel 10 mfl. Rettskilden er ikke lenger «evangelisk-luthersk» i folkestyret (Laodikea) – nei, senter i «evangelisk-luthersk», Jesus selv, er kastet ut – dog står Han for døren og banker.

Hvorfor taler ikke de som har de store talerstoler – advarer og hjelper folket i veiledning og praksis til å ta vare på seg selv, livene sine, ekteskapene og barn og barnebarn. Jo, de prater, men om hva? Hva de ikke sier – er kanskje viktigst å lytte etter?

Men Luther og hans etterfølgere fikk smake og ikke minst Hans Nielsen Hauge og hans etterfølgere helt opp til frigjøringsverket var gjennomført for nasjonen, og de store folkevekkelser hadde forandret folket så de var styrt innenfra i frihet. Fullkomment, nei, langt ifra – men ikke slik som i dag da folkesyndene gror, og kirken er totalt på avveier sammen med samfunnsstyringen – som før – og det myndige lekfolk i betydelig grad er umyndiggjort og skremt til taushet av ulover. Verden og avguderiet henger sammen som vann over hele kloden, sa C. Fr. Wisløff – og er ikke å spøke med for dem selv eller oss som bekjenner Jesu-navnet. Når rikene kolliderer, blir det bråk og farlig bråk som til slutt ender i kriger og ødeleggelser – og åndehæren som styres av den onde selv – hvis målsetting er å myrde, stjele og ødelegge. Han er løgnens far og totalt destruktiv, men «kvinnens ætt har knust slangens hode». Frykt ikke. Jeg har overvunnet verden – sier Fredsfyrsten til Sine. Men slikt følger det forfølgelse av, av forskjellige typer.

Sant nok – det er svært utrivelig – men hvordan tror du det blir om du fortsetter å gjemme deg bort og håpe på at det går over? Til lenger vi venter – og nekter å stå opp mot «ondskapens åndehær» som kommer gjennom disse «verdens herrer i dette mørket», jo verre blir det. Men det er avgjørende at vi er i Herrens følge – at det er Hans gjerninger vi arbeider med, at Han går foran i striden, og at Han slutter toget til beskyttelse. Esaias 54 «– intet våpen som blir smidd imot deg –» osv.  

Ja, vi vet at dette koster i indre strid og den strid som følger etter i det ytre rom. Men striden må tas for å redde den enkelte og folket om Gud gir tid. Luther fortsatte å plante selv om hans visste at verden gikk under neste dag. Det gikk på livet løs – men for en arv de ga videre til oss – likevel finner vi småting vi kan kritisere og heve oss på. Men hva med dagens kamp for å redde foreldre, barn og vårt kristne livsrom?

Hvorfor går ikke ledelsen foran sammen med Jesus og tar støyten i menighet og samfunn? 

Hvorfor priser man tilpasning og forsiktighet i samfunn og menighet? Blir det fred og velsignelse av slikt? Det blir ikke sannhets tale der Satan angriper hvor man ikke kan unngå å se at sentrale bibelske sannheter raseres – sannheter, vernet for liv og evighet? Hva er etterfølgelse og lydighet og hva skal det resultere i? Det er en pris å betale for sant disippelskap og det sanne kristne liv. Den rettferdige og rettferdiggjorte «ved tro skal han leve, og dersom han unndrar sig, har min sjel ikke lyst til ham.» 

Å vandre med Guds rike i verdens riker skaper strid, og en skal bli forfulgt om en ikke unndrar seg. Sånn var det før – og slik er det nå. Verdens rike og Guds rike – er som ild og vann – ikke som «kristen, humanistisk» som Gr.l.`s nye Gr.l. § 2 ble til.

Hva sa Jesus om dem som ville følge Ham i Ord og gjerning i menighet og samfunn? Johannes’ evangelium kapittel 15, 20: «Kom det ord i hu som jeg sa eder: En tjener er ikke større enn sin herre! Har de forfulgt mig, så skal de også forfølge eder; har de holdt mitt ord, så skal de også holde eders.»

Supplerende lesning:  2. Tim. 3,12.  Joh. 15,20. Matt. 16,24. Joh. 17,14.  Ap.gj. 14,22. 1. Tes. 3,3–4.  Joh. 15,13.ff.: «Ingen har større kjærlighet enn denne at han setter sitt liv til for sine venner; I er mine venner dersom I gjør det jeg byder eder.» Artikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no

Av Vidar Norberg

(NYTT): Forsamlingshuset Betel i Kjøllefjord har fått ny prekestol. Den gamle var en «bokholder» som sto oppe på et vanlig bord.

Det er De Frie Evangeliske Forsamlinger som driver Betel. De har gjennom mange år klart å holde sitt hus i god stand. Der leies det også ut til kontorer og hybler. Bjørn Roald Lillevik har vært en primus motor i forvaltningen av eiendommen. Han har også sørget for videoutstyr slik at de kan overføre møter til menigheten.

–Vi begynner alltid møtene med sang og bønn, selv om vi bruker storskjerm. Etter visning er det samtale om hva vi har hørt, eventuelt sang og bønn, forteller Lillevik.

–Vi har besluttet å kjøpe inn norsk og israelsk bordflagg. Det skal stå fremme på orglet. Det blir fint.

I første etasje er det forsamlingslokale. Der er det møter søndag ettermiddag. Av og til kommer det predikanter langveisfra.

Betel i Kjøllefjord kan også benyttes til festlige anledninger. En slik anledning var da Egil Westgård fylte 85 år den 9. februar og holdt selskap. Han har i mange år hatt Betel som sin base for forkynnervirksomheten.

Betel i Kjøllefjord er en av menighetene som holder andakter på gamlehjemmet. Egil Westgård på Betel fortalte tidligere at folk setter pris på at de kommer, synger, spiller og har andakt. Ofte har de vært på fredager.

Et vitnesbyrd

Westgård har base på Betel. Han vokste opp i statskirken. Han ble med i Frelsesarmeen. Siden 1957 har han vært i De Frie Evangeliske Forsamlinger.

Det har blitt mange andakter og møter på helsesentre og menigheter, blant annet i Vestre Jakobselv, Børselv og Breivik på Sørøya, som er Norges fjerde største øy.

I et intervju før sin 80-årsdag i 2013 fortalte Westgård  om utviklingen i den kristne virksomheten før og nå. Han sa at det på 1960-tallet ikke var uvanlig at det kom 80 mennesker på møtene i det lille fiskeværet Gamvik. I Berlevåg kunne de samle opp til 250. I dag er det nærmest umulig å samle folk.

–Jeg tror nok at en av årsakene er fjernsynet. Det tar mye tid. Ofte går det en time og enda mer. Dessuten er det vel slik at folk tenker at de må få med seg både det ene og det andre programmet.

Westgård tror nok at folk ofte kan sitte igjen med tanken om at det var bortkastet tid å følge med på fjernsynet. Westgård sier at det har lett for å ta tiden til folk.

–Hvordan ble du interessert i Israel?

–Jeg hørte om Israel for lang tid tilbake, spesielt i forbindelse med endetidsforkynnelsen. Der er Israel en nøkkel for å forstå endetiden. Om man ikke har et klart syn på Israel som Guds utvalgte folk, så får man ikke et rett bilde på endetiden.

Westgård tror at opprykkelsen kan komme når som helst.

–Det er ikke noe mer som nå må skje før den kommer, sier Westgård.

–Første gang jeg hørte om opprykkelsen, var i Den lutherske frikirke på hjemplassen Bamle. Dit kom forkynnere som J.F. Løvgren og Gunnar Rike.

Taler på Sjånes

For noen måneder sider var det Gunnar Standal fra De Frie Evangeliske Forsamlinger som holdt møter på Betel. Forstanderen og kona Mai-Lise har vært misjonærer i over 30 år i Brasil. Kona er opprinnelig fra Berlevåg. Og mannen er glad i å fiske laks.

Standal er i år taler på sommerstevnet som De Frie Evangeliske Forsamlinger har på leirstedet Sjånes i Lebesby. Årets stevne er fra 19. til 21. juli, opplyser Bjørn Roald Lillevik.

På en video på youtube fortalte Standal at han en gang ble spurt om hva som har vært hans største opplevelser i misjonens tjeneste. Han tenkte på under, tegn, mennesker på kne for Gud, helbredelser, besatte som er løst og farer i luft, på floden og veier. Men så husket han en opplevelse fra Amasonas. Misjonærene dro fra Manaus og inn i jungelen for å forkynne evangeliet. På en av turene til en indianerlandsby med 150 mennesker kom en gammel indianerhøvding med furet ansikt bort til ham og sa:

–Missionaro! Vi har bedt til guder, ånder og avdøde i hele vår historie. Hva har skjedd med de døde som ikke fikk høre evangeliet?

Standal tenkte, og det var som en tung sten kom på hans hjerte, for han måtte si sannheten at det bare er frelse i Jesus alene.

–Det er kun Jesus som kan frelse fra synden.

Standal fortalte at indianerhøvdingen ble fylt av tårer og sa:

–Dette har du visst hele tiden. Hvorfor kom du ikke før, sa indianerhøvdingen.

Standal sa på videoen at Gud vil at alle skal bli frelst, men ansvaret for deres frelse ligger på oss.

–Jesus har sagt: Gå ut i all verden og forkynn…

Av Axel Remme

(PREKEN): Pinsen kommer med budskap om at Gud setter i gang og holder i gang. Vårtiden er vitnesbyrd om det samme. Livet i naturen begynner som på nytt. Det spirer, gror, vokser, blomstrer. Med forsommerens kraft og glød gir Skaperen fornyet påminnelse om pinsens åndskraft, som gjenføder og gjenreiser. Det er som alt roper om pinse til oss: Ta imot velsignelsen! Ta imot pinsen! Ta imot Den Hellige Ånd!

At Gud satte i gang den kristne menighet, verdensmisjonen og sin kirke på jord, minnes vi hver pinse. Det skjedde ved Åndens komme og under. Og dette som Han satte i gang, har Han både holdt i gang og gjort verdensomspennende. Det begynte veldig i Jerusalem. Og det fortsatte overveldende med den verdens vide misjon og Kristus-samfunn. 

Men dette som Gud begynte, skal Han fortsette «inntil Jesu Kristi dag». Hos Guds barn og i folkene. Pinsen garanterer det. For Ånden er utgytt. Dens mektige livskrefter er tilgjengelig og virksom. Mennesker gjenfødes og fornyes ved Den Hellige Ånd. 

Pinsefesten fortsetter! Vi berøres og berikes av velsignelsens «strømmer av nåde». Iblant plutselig og uventet. Det er Åndens måte. «Vinden blåser dit den vil. Du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen.» (Jesus, til Nikodemus. Joh. 3, 8) Åndens vind kjennes tydelig. Den varmer og vekker på sin merkelige og mektige måte. Med hvert så sterkt at den beveger, driver, flytter. Tanker og ånd blir inspirert av Bibelens tale. Og Jesu ord oppfylles: «Det er Ånden som gjør levende.» 

Disse utenfor (all fornuft) stundene, utenfor det du har kunnet og tenkt og ordnet med selv, iblant endog utenfor det du bevisst ba om og var forberedt på, er en pinsefest i din sjel. Dersom Guds ord fyller deg med tro, takk og bønn og påminner om Guds vilje og nåde, er det Åndens gjerning og liv. Han gjør at du må be, mens sjelen gråter av frykt og glede, og kanskje tårene renner: Herre, tilgi og «rens i sin grunn, hjerte og munn.» Det er pinsens nådestund. Et nærvær av Ham som har sagt: «Dere skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over dere. Og dere skal være mine vitner, …»

Har frykten for svermeri gjort oss immun mot talen om de uforklarlige opplevelser av Den Hellige Ånds nærvær? Frykter og flykter vi når Han begynner å røre kraftig med vår sjel? Setter vi grensen med krav om først å forstå før vi ved troen søker, lukker opp, tar imot? Den Hellige Ånd følger ikke våre tanker. Det er vi som skal følge Ham! I ydmykhet, takk og tro skal vi si som salmisten sa i en sammenheng om Guds omsorg: «Å forstå dette er for underlig for meg, det er for høyt, jeg makter det ikke.» (Sal. 139, 6) 

Men å erfare Guds Ånds nærvær og tale kan en uten å skjønne. Det fikk Hans Nielsen Hauge oppleve da han gikk bak plogen og sang: «Jesus, din søte forening å smake.» – «Styrk du meg kraftig i sjelen her inne, at jeg kan kjenne hva Ånden formår!» Og bønnesvaret kom, mektig og vidunderlig. Det ble vendepunkt, ledelse, lydighet og styrke til hans store kallsgjerning for folk og land. Og til å bære all lidelsen. 

Det viktigste for Guds rike i verden, for misjonsgjerningen, for kristensamfunnet og den enkelte troende er at pinsens ord og gaver berører oss så kraftig, at vi kan «kjenne hva Ånden formår.» Han må få innta og overta. La oss derfor be tillitsfullt og ydmykt: «Ånd fra himlen, kom med nåde, kom med liv og lys her ned!» – «Livets ord må du forklare så det virker hva du vil! La oss her dets kraft erfare, fyll vår sjel med hellig ild!»

—

Allvitende tolk veiled alt Guds folk!

Vi røres og gripes av deg, Guddom,

som kommer så underlig stille,

men også med mektige krefter som

velsigner den svake og lille.

Å Hellige Ånd,

værn, led med din hånd

så intet får hindre og skille!

—

Himmel-sendt talsmann skap hos oss det liv,

som fornyer, styrker, forener.

Ditt lys og din makt all vantro fordriv 

og rens våre fruktløse grener.

Din bygning forsterk,

gi kraft til ditt verk,

så vi deg rett følger og tjener!

—

Sannhetens Ånd, vis vår mangel og trang. 

Du ser oss og kjenner alt nøye. 

Når tanker blir bange og veien lang, 

opplys og gi kraft fra det høye.

Allvitende tolk,

veiled alt Guds folk

 til etter din vilje seg tøye!

—

Av kjærlighets sinn, Herre Jesus gi,

så vi Åndens frukter mer høster.

Evige livs ord med styrke oss si

den sannhet som frigjør og trøster.

Rens redskapers garn

og salv dine barn,

 med Ånden til alle som tørster!

Axel Remme