John Skåland

I dag hører vi mye tale blant de troende om hva vi må gjøre og hvordan vi må bli. Det blir som regel alltid et strev og kav i kjødelig kraft i forsøk på å oppnå bibelske idealer. Men dette er ikke Bibelens vei for en troende.

For alle dem som i denne nådens tid er kommet til tro på det fullbrakte frelsesverk på Golgata, har Herren selv ordnet så greit med alt som skal gjøres og alt vi måtte ønske å bli. Vi er selv mye for sent ute i våre usle forsøk på å tilfredsstille en hellig Gud som aldri lar seg tilfredsstille ved menneskelig makt. Men hør, kjære venn, som kanskje er fortvilet over ditt kristenliv som du aldri får til slik du ønsker:

Herren selv HAR gitt deg en fullkommen 7-foldig gave som du allerede har i troen på Ham. (Efs. 1)

1.       Han har velsignet deg med all åndelig velsignelse i Himmelen i Kristus.

2.       Han har utvalgt deg før verdens grunnvoll ble lagt.

3.       Han har forut bestemt deg til å få barnekår hos seg ved Kristus Jesus, etter sin frie viljes råd.

4.       I Ham har du forløsningen ved Hans blod, syndenes forlatelse, etter Hans nådes rikdom

5.       Han har gitt deg denne nåde i rikt mål, med all visdom og forstand.

6.       I Ham har du også fått del i arven

7.       I Ham har du også fått Den Hellige Ånd til innsegl som pant, til forløsningens dag.

Trenger vi noe mer nå i 2019 ? Nei, her er mer enn nok for tid og evighet. For vår menneskelige forstand er det helt umulig å fullt ut fatte hva disse sju løfter innebærer for den enkelte troende i nådens tidshusholdning. Men vi aner at det er uendelig stort, og vi er som Herrens legeme et utvalgt, himmelsk folk som Han meget snart vil hente hjem til sin herlighet (1. Tess. 4)

Så kan du legge bort alt ditt eget strev og din møye med å tilfredsstille Gud. Han er kun interessert i få ditt «Ja» til å motta gaven Han vil bringe deg. Når du ser litt av dette, vil du sammen med sangeren kunne juble:

«Det alt er ferdig, eg skal inkje gjera, men bare kvila i det du har sagt.»

Indremisjonsselskapet hadde et stort arbeid i Finnmark på 1960-tallet. I et reisebrev i Indremisjonsselskapets hovedorgan For Fattig og Rik den 17. juni 1962 forteller Grethe og Rolf Ruud om dette arbeidet.

–Rolf Ruud er porsgrunnsgutt og var elev ved det 7. månedlige kurset på Bibelskolen for ett års tid siden. Sammen med sin kone, Grethe, har han nå virket i Aust-Finnmark en tid. De har hatt noen rike måneder der nord. Vi takker for hyggelig brev og ønsker dem begge Guds rike signing til fortsatt tjeneste. La oss huske dem i våre bønner, skrev avisen i 1962.

—

Reisebrev fra Finnmark anno 1962

Vårt indremisjonsarbeid i Finnmark er delt inn i to kretser, Aust- og Vest-Finnmark, og det er i Aust-Finnmark vi har vårt virkefelt.

Finnmarksnaturen er vekslende. Ute ved havet er det nakent og barskt, de eneste «vekster» som ruver noe, er fiskehjellene, og på dem vokser det som kjent bare tørrfisk, hvis da havet vil gi fra seg noe av sin rikdom. I år er det glissent på fiskehjellene, dessverre.

Inne i fjordene er det antydning til skog, helt inne i fjordbunnen er det flere steder frodig bjørkeskog, i innlandet likeså, og det virker jo straks lunere og mer hjemlig på oss fra det sørlige Norge. Vidda med sine lyngmoer og kronglebjørk og mange, mange vann er også naturskjønn.

Aust-Finnmark er stort, og det er ikke alltid like lett I å ta seg fram. Indremisjonen har bare to forkynnere her, så det er lenge mellom hver gang stedene får besøk.

Framkomstmidlet er som oftest båt, så det er en fordel å være sjøsterk. Bølgene er ikke å spøke med. Når vinterstormene setter i som verst, er det bare en ting som er viktig: å holde seg fast!

Hurtigruten går til mange av de store fiskeværene, men på de mindre stedene og inne i fjordene er det eneste framkomstmidlet lokalbåten og leilighetsskyss med småbåter, og det kan være en kald fornøyelse om vinteren!

God tid må den ha som skal reise på de avsidesliggende stedene, for det kan ta lang tid før båten har anløp neste gang. Ja, når det er uvær, kan en bli værfast på et sted i flere uker. Men av den grunn behøver en ikke sitte «med hendene i fanget». På disse småplassene går de mann av huse for å komme på møtene, og stua kan fylles kveld etter kveld.

Finnmarkingene er et åpent og gjestfritt folk, når man blir kjent i hjemmene er det ofte som å være i sitt eget hjem. Her er få kristne og derfor lite kristelig virksomhet, slikt som ungdomsarbeid er nybrottsarbeid.

Om ledermangelen er prekær sør i Norge, er det enda vanskeligere her oppe, og skal vi ha et ungdomsarbeid her er det en eneste løsning: vekkelse, slik at nye kan komme med i arbeidet. Vi har for tiden ingen Y.A.-foreninger av mangel på stedlige ledere.

Sommeren står for døren og med den leirlivet. Vi har planlagt to barneleirer og en ungdomsleir i Aust-Finnmark, og innmeldingene strømmer inn. 30. juni–4. juli barneleir i Kongsfjord, 14.–19. juli ungdomsleir i Tana og 21.–25. juli barneleir samme sted. Vi håper på og ber om noen gilde leirdager hvor Gud kan få virke på barna og de unge.

Selv om det er lite ungdomsarbeid her, opplever vi at ungdommen gjerne vil høre om Jesus Kristus, de kommer til møtene, og flere har gitt sitt liv til Gud. Dette har vært til stor oppmuntring for oss.

Til slutt vil vi komme med en appell: Unge eller andre som kjenner kallet til å bringe evangeliet, kom til Finnmark, her er det plass nok, og store muligheter og anledninger til å nå mennesker med Guds ord. Vi savner ikke først og fremst stortalerne, reklame eller stor-aksjoner, men noen til å fortelle om Jesus Kristus, verdens Frelser.

Grethe og Rolf Ruud

Av Vidar Norberg

(23.01.2019): –Gog-krigen kan starte i morgen, sier pastor Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

Han talte på forbønnskonferansen til Intercessors for Israel i Jerusalem. Der åpnet han med en referanse til Gog-krigen i Esekiel 38. Ezagouri nevnte at det er en helt ny situasjon med Russland, Iran, Tyrkia og Syria.

–Foran Esekiel 38 kommer Esekiel 37. Det handler om de tørre ben som blir levende. Det er både en fysisk, men også en åndelig gjenopprettelse.

På spørsmål fra KARMEL ISRAEL-NYTT etter møtet forklarte Claude Ezagouri at det har vært en fysisk gjenopprettelse av Israel, og det er en åndelig gjenopprettelse, men den er progressiv. Derfor mente han at alt er klart for Gog-krigen i kapittel 38.

–Kan Gog-krigen komme nå?

–Den kan komme i morgen, sa Ezagouri til KARMEL.

Bakgrunn

I Israel snakkes det stadig oftere om Gog-krigen. Esekiel 38 og 39 forteller at Gog i Magogs land, fyrsten over Ros, Mesek og Tubal, skal gå mot Israel. Dette mener mange er Russland, som alt har etablert flere militære baser i Syria som grenser til Israel.

Med krigstoget mot Israel er Iran (Persia) som nå forsøker å etablere baser i Syria og åpenlyst sier at de vil utslette Israel. Israel har gjennomført flere tokt mot iranske baser i Syria som også forsøker å levere avanserte våpen til Hizballah i Libanon.

Det tales om at Tyrkia (Gomer og Togarma) skal være med. Tyrkia er blitt meget fiendtlig innstilt overfor Israel under president Recep Tayyip Erdogan.

Også Kush, som enkelte i dag mener er det nåværende Sudan, og Put (Libya) vil bli med i Gog-fyrstens tog mot Israel. Sudan er fiendtlig innstilt til Israel.

Irans planer

Den messianske pastoren leste blant annet fra Esekiel 38, 10:

«Så sier Herren, Israels Gud: På den dag skal tanker stige opp i ditt hjerte, og du skal tenke ut et ondt råd.»

–Se på Iran, og vi ser det. De vil ha baser i Syria. De har ondt i sinne. De ønsker å ødelegge Guds planer med Israel, slik det står i Esekiel 38, 15–16 om Gog-hopens hær:

«Du skal komme fra ditt land, fra det ytterste Norden, du og mange folkeslag med deg, alle sammen ridende på hester, en stor og en tallrik hær, og du skal dra op imot mitt folk Israel som en sky og skjule landet; i de siste dager skal det skje, da lar jeg dig komme over mitt land, forat folkene skal lære mig å kjenne, når jeg for deres øine åpenbarer min hellighet på dig, Gog!»

Ezagouri sa at Israel ønsker ingen krig og vil ikke provosere til krig, men det er Gud selv som bringer fienden fra nord mot Israel. Gud vil gi Israel en stor seier.

–I navnet Israel er også Guds navn. Det har et formål. Herren vil herliggjøre sitt navn ved bruk av Israel, sa Ezagouri.

–Det er helt klart at Israel ønsker å være til velsignelse.

Ezagouri fortalte at under borgerkrigen i Syria tok Israel inn tusenvis av syrere som trengte sykehusbehandling i Israel. Han sa at det gjorde ikke FN.

–Israel tar inn folk fra Gaza og betaler for deres sykehusbehandling, men hver fredag får vi tilbake under demonstrasjonene ved grensegjerdet mot Israel. Å anklage Israel er ikke rett.

Han viste også til at Israel er raskt ute med å tilby humanitær hjelp ved katastrofer, til og med til Tyrkia.

Fredelig historie

Ezagouri tok også et oppgjør med Israels kritikere som påstår at jøder alltid tolker profetiene, for eksempel Esekiel 38, til sin egen fordel og er krigerske.

–Jødene har nesten aldri i historien vært et offensivt folk. Abraham kranglet ikke med Lot, men lot Lot få velge land.

«…Drar du til venstre, vil jeg dra til høyre, og drar du til høire, vil jeg dra til venstre.» (1. Mos. 13, 9).

Ezagouri viste også til 1. Mos. 15 hvor flere konger bortførte Lot. Abraham reddet ut Lot i en forsvarskrig. Gud ga Abrahams 318 menn en stor seier.

Han fortalte om Isak som gravde brønner, men filisterne kastet dem igjen. Til slutt ble det gravd en i Rehobot, som de ikke trettet om. Da sa Isak:

«Nu har Herren gjort det rummelig for oss, så vi kan bli tallrike i landet.» (1. Mos. 26, 22).

–Gud gir sin godkjennelse hver gang Israel må ut i kriger. Gud gir oss det vi skal ha. Vi stjeler ikke, sa pastoren.

Han fortalte om Sihon, amorittenes konge i Hesbon. Israel ba om å få gå fredelig igjennom hans land under ørkenvandringen. Men Sihon gikk istedenfor til krig mot israelittene (Dom. 11, 19–22). Gud gav Israel seier over kongen.

«…han slo dem og tok fra dem landet fra Aroer til bortimot Minnit, tyve byer, og like til Abel-Keramim; det blev et svært mannefall, og Ammons barn blev ydmyket under Israels barn.» (Dom. 11, 33).

–Alt det Gud har gitt oss, skal vi eie. Dette er noe som ofte er ignorert av kristne. Gud gir det til oss i defensive kriger eller et forkjøpsangrep (når det er uomtvistelig bevis på et fiendtlig forestående angrep, red. anm.). Vi angrep Syria på Golanhøydene, men det var ikke et provosert angrep fra oss.

Sjalusi og antisemittisme

Claude Ezagouri påpekte at Josva fikk kall fra Gud til å innta Kana’ans land. Gud har et høyere kall for Israel. For å velsigne nasjonene. Jødefolket er et redskap i Guds hender.

–Dette fører til sjalusi i nasjonene og noen ganger i kirkene også. Det fører igjen til antisemittisme.

–Folk ser Israels velstand, og det blir sjalusi. Dette er hjertet i antisemittismen. Vi har sett det i historien, og vi ser i dag hvordan jødene blir avvist. Antisemittismen fører også til at jødene vil beskytte den jødiske identitet:    

«For du har utskilt dem fra alle jordens folk, så de skal være din arv, således som du sa ved din tjener Moses da du førte våre fedre ut av Egypten, Herre, Herre!» (1. Kong. 8, 53)

–Det er vanskelig for nasjonene å se at Israel er utvalgt. Noen ganger er det også vanskelig for kirken.

Pastoren leste Bileams kvad fra 4. Mosebok 23, 9. Bileam var en seer som ble tilkalt for å forbanne Israel på vegne av hedningekongen Balak, men Bileam kvad likevel en velsignelse:

«For fra fjellets tinde ser jeg ham, og fra høidene skuer jeg ham: Se, det er et folk som bor for sig selv, og blandt hedningefolkene regner det sig ikke.»

Ezagouri gjentok at antisemittismen er sjalusi, på grunn av Guds kjærlighet og løfter om land til jødefolket.

–Jødisk identitet er viktig. Selv Paulus understreket at han var jøde.

Midt-Østen i dag

Det var romerne som kalte Israel for Palestina, eller Filistia. Filisterne var ifølge pastoren en fiende av Gud. Ezagouri sa at navnet Palestina hører man den dag i dag.

–Det er ikke sant at det er et Palestina og et palestina-arabisk folk. Det er en løgn som også deles av kirker.

Videre gjorde pastoren det klart at Israel ikke kan ta imot fire millioner palestina-arabere til Haifa, Akko og Jaffa. Han sa at israelerne hører, også fra kristne, at Israel må gjøre det, men la til at dette betyr selvmord for Israel.

–Noen kaller det territorium for fred, men dette er ikke Guds kall:

«…og I skal ikke følge det folks skikker som jeg driver ut for eder; for alt dette har de gjort, og jeg vemmedes ved dem, og jeg sa til eder: I skal ta eders land i eie, og jeg vil gi eder det til eiendom, et land som flyter medmelk og honning; jeg er Herren eders Gud, som har skilt eder ut fra folkene.» (3. Mos 20, 23)

–Muslimene sier at de også har rett til å ta land. Men Koranen er ikke Guds Ord. Den muslimske nasjon er heller ikke i fare. De vil erobre hele verden. Muslimene er alltid offensive og vil overta folk og land med makt.

–Det er fienden som angriper Israel som forsøker å overleve. Jødene må beskytte seg selv og landet. Da kan man få krig, ikke for at vi ønsker krig.

I utleggelsen om Kirken nevnte pastoren at kirkene ikke alltid har Guds tanker, akkurat som Peter ikke hadde Herrens tanker da han talte mot Jesu lidelse og død (Matt 16, 22–33).

–Dette er åndelige saker som vi må se.

–Jeshua (Jesus) skal sette sine føtter på Oljeberget i Jerusalem. Han er Guds Ord og skal i et større Israel styre og regjere verden. Hans formål er at dette skal være til velsignelse for Israel. Han vil forene Jerusalem. Om Hans nasjon er ødelagt, så går ikke Guds planer i oppfyllelse. Men Herren sier at Han har en plan for fred. Menneskenes planer fører til krig.

–Kirken burde vite alt dette. Det er noe åndelig over Esekiel 38, sa Claude Ezagouri i den messianske menigheten «Morning Star Fellowship» i Tiberias.

 

 

Av Ingar Gangås

Det er noen år siden nå. Vi var på vei ut til vår andre misjonærperiode i Bolivia. Reisen varte litt over et døgn, med ulike fly og mellomlandinger. I byen La Paz, første stopp i Bolivia, hendte det at vi måtte ut med all bagasjen – til fortolling. Det var midt på natten. Tollerne var gretne. Misjonæren var trøtt etter den lange reisen og litt utslått på grunn av tidsforskjellen og høyden. Flyplassen ligger på 4.000 meter. Mismotet over hvor lite en hadde fått utrettet i den første misjonærperioden hadde plaget meg underveis.

Da var det at det hendte noe som skulle gi meg mot til å fortsette tjenesten. En av tollerne åpnet forsiktig metallringen rundt lokket på den første plastikktønnen. Lokket gikk i luften med et smell. Tollerne var plutselig våkne og spurte forskrekket:

–Hva har du med deg? Er det dynamitt?

Øverst i tønnen kom mitt spanske nytestamente til syne, og det slo ned i meg:

–Jo, vi har med oss sprengstoff. Vi kommer med Guds ord. Det er Guds kraft («dynamis» på gresk) til frelse for hver den som tror.

Lufttrykket hadde endret seg vesentlig her i høyden. Alt var pakket ved havnivå, og tønnen var tett. Derfor gikk lokket til værs. Hendelsen har fulgt meg siden.

La oss gå med Guds Ord – både hjemme og ute – i forvissning om at såkornet er virkekraftig!

Artikkelen er hentet fra bladet Lov og Evangelium.

 

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

Regntiden bringer med seg vekslende vær av kraftige regnbyger og sol. Mandeltrærne står i full blomst sammen med mange andre planter i det grønne gresset, ofte i Jerusalems steinete landskap.

Oljeberget er en av Jerusalems viktigste severdigheter. De fleste kommer kanskje ikke opp på Oljeberget for å se selve fjellet, men for å se utover Jerusalem fra selve Oljeberget. Lar man øynene følge landskapet, går veiene fortsatt ned de nytestamentlige stedene til Getsemane og over Kedronbekken. På vei opp støter man på et av stedene hvor Stefanus kanskje ble steinet i Paulus’ påsyn. Så er det Jerusalems langstrakte bymurer i hugget sten. Den som vil inn til Vestmuren og Tempelplassen, må trenge seg gjennom Stefanus-porten eller Løveporten, krysse Jesu lidelsesvei Via Dolorosa og ta seg videre frem gjennom trange maleriske gater.

Men alt dette kan man få et glimt av på Oljeberget. Der oppe har man Jerusalems gamleby i et «nøtteskall.

Suvenirselgerne er på plass. Her kan man leie en kamel for noen trinn, nok til å fortelle at man som turist i alle fall en gang i livet har sittet på ørkenskipets rygg, og det til og med oppe på Oljeberget. Suvenirer er det også her. Drosjesjåførene, de fleste er nok israelske arabere, forsøker å lokke folk med seg til Betlehem eller kanskje til Lasarus’ grav i Betania, på den andre siden av Oljeberget hvor også Betfage ligger. Tilbudene er mange.

Denne vårdagen i februar er det turister fra fjern og nær. De busses inn i store busser for å se det berømte fjellet. Så haster de igjen inn i bussene og ferer av sted. Det er moderne kristne amerikanere, østlige kvinner i skaut og skjørt, arabere i burka som mener at de har rettighetene til stedet, og noen som har tatt turen på egen hånd. Det er også mulig. For den som vil ha den rimeligste transportløsningen, er det en Egged rutebuss fra busstoppen på Ammunisjonshøyden. Men det er mest lokale jerusalemitter som kjenner dette tilbudet. Det koster ikke mange shekel, men man må helst skaffe seg et busskort.

Er man heldige der oppe på høyden, blir det et slite solgløtt en times tid eller to. Da forgylles byen og blir mer gullaktig, i alle fall om det er ettermiddagstid. Det er bra for fotografene som vil knipse bilder med fotografiapparat eller iPhone som sendes hjem eller legges ut på internett alt mens man står på fjellet.

Denne dagen, den 6. februar 2019, er det ikke bare gullkuppelen på Klippedomen på Tempelplassen som med sin gylne glans som fenger folkes interesse. Et mandeltre har tatt på seg sin hvite blomsterdrakt. Det er et årlig mirakel når «nytt liv av daude gror», som det står sangen «No livnar det i lundar». Mange ser mandeltreet og vil ha det som ramme eller forgrunn på sine bilder.

Det er kanskje troende som har den største opplevelsen av Oljeberget. For et sted på denne fjellkjeden var det Jesus fór opp til Himmelen. Det står at Jesus skal komme tilbake på samme måte som han fór opp for rundt 2000 år siden.

«Men I skal få kraft idet den Hellige Ånd kommer over eder, og I skal være mine vidner både i Jerusalem og i hele Judea og Samaria og like til jordens ende. Og da Han hadde sagt dette, fór Han op mens de så på, og en sky tok Ham bort fra deres øyne. Og mens de stirret op mot himmelen idet Han fór bort, se, da stod to menn hos dem i hvite klær, og de sa: I galileiske menn! Hvorfor står I og ser op mot himmelen? Denne Jesus som er opptatt fra eder til himmelen, skal komme igjen på samme måte som I så Ham fare op til himmelen.» Ap.gj. 1, 8–11

I mange år var det i Mehamn en søndagsskolelærer som het Henrik Vorren. Til daglig kjørte han traktor og hadde agentur. Hver søndag var han i menighetssalen med barna, i godt som dårlig vær.

Han sørget for at de fikk et rødt stempel i fiskegarnet i søndagsskolekortet hver gang de møtte opp. Det skulle oppmuntre dem til å komme igjen og igjen for å høre Bibelens fortellinger om Jesus.

Hver søndag avsluttet han søndagsskolen med en kjent sang:

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I hamlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med».

Det er en bønn om at man må bli bevart i sin barnetro og komme til himmelriket.

Det er nok mange i Norges langstrakte land som har hatt en søndagsskolelærer. Kanskje også sunget «Så ta da mine hender og før meg frem». Men kanskje er det noen som føler seg for barsk og modig til å ville synge slik en bønn.

Den siste salme

Noen av Norges store helter var dødsdømte motstandsmenn som satt fengslet på Akershus festning i Oslo godt bevoktet tyske nazister som okkuperte Norge. Fengselsprest Dagfinn Hauge forteller i sin bok «Slik dør menn» om deres siste måneder, dager og timer før den tidlige morgen når de ble hentet til standplassen og henrettet.

Tre menn fra Sandefjord, Johan Midttun, Øivind Ask og Andreas Bernes hadde fått stadfestet sin dødsdom. De hadde satt opp en sender og søkt forbindelse med England da de ble avslørt og havnet i fengslet hvor de fikk beskjed om henrettelse.

–Hvordan er det med døden, Hauge, spurte Ask som førte ordet.

Feltpresten gav svaret fra Johannes’ evangelium 14, 1–4:

«Eders hjerte forferdes ikke! Tro på Gud, og tro på mig! I min Faders hus er det mange rum; var det ikke så, da hadde jeg sagt eder det; for jeg går bort for å berede eder sted; og når jeg er gått bort og har bedredt eder sted, kommer jeg igjen og vil ta eder til mig, for at også I skal være der jeg er. Og hvor jeg går hen, dit vet I veien.»

Etter samtalen om oppstandelsen og evigheten sa en av de dødsdømte norske motstandsmenn:

–Det er ikke farlig å dø i Jesu navn.

Fangene skrev sitt siste brev hjem før de skulle dø. Så var det den siste nattverd. De tre knelte ned og tok imot Herrens legeme og blod.

«Den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus som nu har gitt eder sitt hellige legeme og blod, hvormed Han har gjort fyldest for alle eders synder, Han styrke eder derved i en sann tro til det evige liv.»

–Vi synger – virkelig – alle fire:

«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»

De tre ble hentet av bilene til sin rettergang. De var på vei til himlens hjem.

Salmen igjen

Knut Mathiesen fra Oslo-traktene var ivrig i Røde Kors. Han var ofte på ambulansestasjonene i Nordmarka, Oslos turområde, for å hjelpe folk. I sitt siste oppdrag skulle han hjelpe flyktninger østover mot friheten i Sverige. Da ble bilen stanset av væpnet politi. Mathiesen trakk pistolen og skjøt. Politimannen seg sammen. Alle kom seg unna, men Mathiesen hadde glemt å få tilbake identitetskortet og ble tatt.

Han ble dømt til døden og fengselsprest Hauge kom.

–Hva mener De om meg?

Han hadde sjelekvaler etter sitt første skudd mot et menneske.

–Vi har lov til å gå til Gud med det, sa Hauge og gikk igjennom Bibelens ord.

Presten bød fangen til nattverd. Nattverdsutstyret ble satt frem og kontorpulten var alter. To lys skapte en eiendommelig stemning i skumringen.

Så sang de en salme fra barneårene:

«Så ta da mine hender og før meg frem, inntil jeg salig ender i himlens hjem.»

–Om en times tid er du framme, Knut. Er du engstelig, spurte fengselspresten.

–Nei. Det ble så rart å tenke på det, sa Mathisen.

Vaktmannen gløttet på døren.

–Jeg vil nødig forstyrre. Men De må snart være ferdig.

Mathisen var på vei til himlens hjem.

Mathisen fortalte en underlig sannhet til fengselspresten i sine siste timer av livet.

–Jeg kan ikke skjønne at jeg ikke har sett dette før. At jeg skulle få oppleve denne gleden! Jeg har vært heldig tross alt. Ikke alle av de mange som dør, får tid til å tenke seg om slik. Jeg er trygg. Det er så rart: Jeg tror nesten jeg er lykkelig.»

Kanskje er det også slik at Gud noen ganger må gripe inn for å berge et menneske for Gud.

Enda en sang

Søndagsskolelærer Henrik Vorren i Mehamn hadde også en annen viktig sang til sine søndagsskolebarn. Den handlet om å bli bevart i troen:

«Jesus, styr du mine tanker, Jesus la meg leve så At hvor jeg i verden vanker, Et Guds barn jeg være må, At hver stund jeg åndedrager, Gud til ære meg til gavn, Og så dø når Ham behager, I det søte Jesus navn!»

Dette er livets siste store sak. Å dø i Jesu navn og bli salig for tid og evighet, komme til himlens hjem.

«Så ta da mine hender, Og før meg frem Inntil jeg salig ender I himlens hjem! Jeg kan ei gå alene, Enn ei et fjed. Hvor du meg fører ene Jeg følger med.

La intet mer oss skille, Ta helt meg hen, Og gjør meg ganske stille, O sjelevenn! Ved dine føtter ene Er Barnet trygt, På deg, på deg alene Min tro er bygt.

Selv om jeg ei fornemmer Din sterke hånd. Min salighet dog fremmer Din gode Ånd. Så ta da mine hender Og før meg frem Inntil jeg salig ender i Himlens hjem!»

—

—

Kirkenes

Dagfinn Hauge skriver om to 15-åringer fra Kirkenes som satt lenge på Akershus. De hadde visst kappet noen telefonledninger til flyplassen og var tatt på fersk gjerning. På grunn av deres unge alder fikk de en rimeligere straff. Dersom noen av Finnmarkshilsens lesere kjenner deres navn, vil Fh gjerne ha et tips om det.

V.N.

Skibbrudd på stormfullt hav er vel noe av det mest redselsfulle man kan tenke seg. En av verdens mest leste fortellinger om skibbrudd står skrevet i Apostlenes gjerninger 27 i Bibelen. Den handler om apostelen Paulus og 276 mann som ble reddet i land av Gud.

I to år satt Paulus i husarrest i Cæsarea, som var det romerske imperiets administrasjonsby i Jødeland. Han var anklaget i teologisk sak om religiøse spørsmål. Siden han fryktet for et snik- eller justismord, benyttet han seg av sin romerske borgerrett og innanket sin sak for keiser Cæsar i Roma.

Dit ble han sendt. Det var en farlig reise for det var alt over fasten, forteller Bibelen. Fasten viser til den store forsoningsdagen yom kippur i den jødiske tro. I år 59 falt denne dagen på den 5. oktober. Da er det farlig å ferdes på Middelhavet. Det kan blåse voldsomme stormer der ute.

Det var et godt utbygget rutebåtsystem også i det romerske imperium. Disse båtene fraktet og forsynte Roma med korn. Så snart det var skyss å få fra havnebyen Cæsarea, reiste Paulus av sted under bevoktning av høvedsmannen Julius. Første stopp var Sidon i Libanon. Neste stopp var Myra i Tyrkia. Der gikk de av. Høvedsmannen fant et skip som skulle fra Alexandria til Roma, trolig med en kornlast.

Seilasen forbi oversiden av Kypros til Knidos i Tyrkia gikk sakte på grunn av motvind. Det var bare så vidt de kom frem til Godhavn på Kreta, fordi det var alt over fasten og uvær. Paulus advarte dem mot å fortsette:

«I menn! Jeg ser at sjøferden vil være et vågestykke og medføre stor skade, ikke bare for ladning og skib, men også for vårt liv.»

Men høvedsmannen stolte mer på styrmann og skipper enn på Paulus. De ville ta ut til havnen Føniks på Kreta for den havnen var større og bedre enn Godhavn. Men det gikk galt av sted. De ble møtt av en hvirvelvind som kalles «eurakylon». Skipet drev kanskje som et nøtteskall på åpent hav. Last og utstyr ble kastet over bord. Det var mørke og overskyet. Ingen visste hvor de var. De fryktet å havne nede på Styrten nær Tunisia i Nord-Afrika istedenfor i Italia.

Men Paulus hadde et syn om natten. Han sa at ingen skulle omkomme. Han hadde fått et budskap fra Gud:

«Frykt ikke, Paulus! Du skal stå frem for keiseren, og se, Gud har gitt alle dem som seiler med deg som gave. Derfor vær ved godt mot…»

Sjømennene merket at de nærmet seg ukjent land i Adriaterhavet. Paulus tok et brød, takket Gud for alles øyne og begynte å ete. De 276 ombord fikk nytt mot. Ankrene ble kappet. Den svære skuta heiste seil og satte full fart for å komme opp på land. Men istedenfor drev de på grunn med dypt vann på begge sider. Krigsfolket om bord ville drepe alle som var fanger, men høvedsmannen Julius likte trolig Paulus og avverget henrettelsene. Skipet sto fast med bauen på grunn. Bak malte sjøen skipet sønder.

Nå ville vel de fleste sagt for en trist tragedie, så nært redningen. Hvorfor?

Men høvedsmannen sa at de som kunne svømme, skulle legge på svøm, de andre måtte redde seg på planker og stykker av skipet som var slitt istykker. Og Gud reddet på denne måte alle 276 på land.

Slik kan det være i livet også. Gud måtte sørge for at skipet gikk på et skjær og skipet slitt i stykker for å redde absolutt alle. Det kan i et menneskes liv skje at noe må gå i stykker for at det skal bli redning. Det kan være redning på jorden, men også redning for det evige liv i himmelen.

Sangen «Ikke en spurv til jorden uten at Gud det vet» av Ingeborg Prytz Fougner forteller litt om dette:

 Tro det når stormen herjer
bladløse vintertrær!
Tro det når brenning bryter
over de nakne skjær!
Tro det når ubeskyttet
midt i en kamp du står.
Tro det når helt alene
du med en smerte går.

Herrens veier er underlige og uransakelige ofte uforklarlige, men Gud ser deg.

Fortellingen om sjøferden fortsetter i Apostlenes gjerninger 28. Der kan man lese om da Paulus kom i land og ble bitt av en orm. Folket trodde han var en synder som ble straffet. Da han ristet slangen inn i ilden som de varmet seg på, sa de at han var en gud. Kanskje var dette miraklet med på å gjøre Paulus kjent på øya Malta hvor de strandet. Publius’ far ble helbredet og mange, mange andre også, i Jesu navn. Det er mange hellige steder på Malta som er oppkalt etter Paulus.

Det kan være ting i livet som virker uforklarlig, men man kan i liv og død finne trøst og hjelp hos Herren.

Paulus er blitt kalt for hedningenes apostel. Han reiste rundt på de romerske veiene for rundt 2000 år siden og brakte evangeliet til byer og småsteder. Til slutt sto han for keiseren i Roma, som Gud hadde sagt, og vitnet om Jesus Kristus som kom for å frelse verden. Hver den som tror på Jesus, får evig liv.

«For så høyt har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3,16)

V.N.

 

 

Av Vidar Norberg

I Matteus 24 taler Jesus til sine disipler om flere endetidstegn. Han forteller at dere vil høre om kriger og rykter om krig, om folk som reiser seg mot folk og rike mot rike. Videre forteller Jesus at det skal bli hunger og jordskjelv både her og der. Han beretter om trengsler for sitt navns skyld og mange falske profeter som skal stå frem. Jesus sier Lukas i 21, 28–31 at man må se på fikentreets tegn. Det er det som skjer i Israel. Den store reformatoren Luther sier at man må se på tegn i folkehavet og i naturen.

Man trenger ikke gå lenger tilbake enn til advents- og julemåneden for å se tegnene. I Europa er kristendommen på vei ut og etterfølges av bråk. Et eksempel er kanskje opprørene i Frankrike som slås ned av store politistyrker. I Storbritannia må det settes inn ekstra politistyrker ved Parlamentet på grunn av brexit. Det interessante er at de gamle profetigranskerne som for lengst er gått bort, sa at Storbritannia skulle ut av EU (Romerriket), som kan være en forløper for det nye Romerriket hvorfra Antikristen skal komme. Det en gang så kristne og stabile Sverige er under sterk islamsk innflytelse og har problemer med å stable en regjering på beina. Tegnene i naturen er også overveldende for mange. Det snakkes om at klimaet endres og naturressursene brukes opp. I Indonesia var det et fryktelig vulkanutbrudd og påfølgende tsunami. Det er som Jesajas 51, 6 sier at jorden skal eldes som et kledebon. 2. Peter 3, 7 sier at jorden er spart til ilden.

I disse tider ser man at lovløshetens hemmelighet i langt større grad griper om seg (2. Tess. 2, 7). Folk har alt akseptert kvinnelige prester som er et brudd på Bibelens ord og kirkens 2000-årige tradisjon. Samboerskap finner man selv i kristne kretser, enda ekteskapet er en offentlig sak. De seneste utslag er aksept for homofil praksis i stat og kirke. Da har Gud overgitt mennesket til et udugelig sinn. Det er vel nesten som da Gud forherdet Faraos hjerte. Da er det straffedommen som forestår.

Det er også interessant å se hva som skjer i Midt-Østen. Det  har i mer bibelgranskende kretser lenge vært interesse for den såkalte Gog-krigen. Fyrsten Gog skal en gang lede Russland sammen med blant annet Persia (Iran), Tyrkia, Sudan og Libya mot Israel (Esekiel 38–39). Russland står alt langs Israels grense. De har baser og havner i Syria. USA er ikke nevnt i denne krigen og får neppe noe å gjøre med den. I romjulen var Donald Trump på julebesøk hos soldatene i Irak. Han lovet å trekke de amerikanske styrkene ut av Syria så snart han kan. De som gransker profetiene, mener at det bygges opp til noe.

Fikentreet Israel er det aller viktigste tegnet. Fikentreet får frukt, og da er tiden for Guds rike nær. I fjor feiret staten sitt 70-årsjubileum. Folket kommer hjem fra over hundre nasjoner. Det bygges enormt. Israels gode jaffaappelsiner som før ble skipet ut, er erstattet av høyteknologi av fineste slag som selges mange steder i verden. Profeten Jesaja 27, 6 sier at i de kommende dager skal Jakob skyte røtter, Israel blomstre og få skudd, og de skal fylle jorderike med frukt. Tegnene på at Davids falne hytte bygges opp igjen, er klare. (Ap.gj 15, 14–17 og Amos 9, 11–12).

Mange tegn kan være skremmende, ikke minst fordi de varsler dom og undergang, krig og nød, slik Jesus selv påpeker. Men for den troende er det klart at det kommer en opprykkelse. Tegnene forteller med all tydelighet at denne opprykkelsen kan komme når som helst. Det er grunn til stor glede over opprykkelsen. Paulus skriver i 1.Tess. 4, 14–18: «Trøst da hverandre med disse ord.»

Og om Herren drøyer og forholdene legges til rette for det, så vil også Karmel forsøke å peke på begivenhetene i lys av Bibelens Ord for å få svar på spørsmålet «Vekter, hvor langt er det på natten?»

«Land! land! land! Hør Herrens ord!» (Jer. 22, 29).

Av Trygve Bjerkrheim

Det blir stundom halde vakre og velforma talar når ei bru vert opna. Men den aller vakraste og verdfullaste eg har høyrt, vart halden av ein lensmann i Meldalen i Trøndelag. Anders Grut heitte han.

Då han innvigde ei bru, som ennå står, sa han, truleg på slutten av talen: «Så veit eg ei anna bru. Det er den som Jesus bygde: Jesus Kristus og Hans frelsesverk. På den brua vil eg gå. Og er det nokre andre som vil gå på den brua, kan de melda dykk.»

Då kom ein i flokken fram, og sa: «Eg vil vera med og gå på den brua.»

*

Det er den vakraste bru-innviing eg har høyrt om. Og truleg er det den einaste gongen ei bru er blitt opna med ein slik fin tale, – og med så fin oppfølging.

Det var ei vakker og spontan «frukt» av den korte lensmannstalen: Ein i flokken kom fram og sa: «Eg vil vera med og gå på den brua!» – Han trega nok ikkje på det. Og vonleg er det andre som steig inn på Kristus-brua sidan. Ennå er det ein og annan der oppe som minnest denne fine bru-opninga.

Artikkelen er hentet fra boken «Når lysene tennes 33». En hilsen fra himmelen og andre fortellinger på Gry Forlag A/S.

«Barnatro»

Tekst: Ejnar Westling    Musikk: Ejnar Westling

1. Har du kvar din barnatro
   ifrån hemmets lugna bo?
   Kan du bedja än, som förr du alltid bad:
   «Gud som haver barnen kär,
   se till mig som liten är».
   Gamla mor då känner sig så nöjd och glad.

   Refr. Barnatro, barnatro,
   till himmelen du är en gyllne bro!
   Barnatro, barnatro,
   till himmelen du är en gyllne bro!

   2. Du har kanske vandrat kring
   runt kring hela jordens ring,
   och i fjärran land du sökt att lyckan nå.
   Du har gråtit mången gång,
   då du hört en gammal sång,
   som du minnes ifrån hemmets lugna vrå.

   Refr.

   3. Likt en seglare i hamn
   blev du lugn i modersfamn,
   ömt hon smekte dig och sjöng om himlens land.
   Hennes stämma blev så varm,
   när du låg vid hennes barm,
   hon din framtid lade tryggt i änglars hand.

   Refr.

   4. Du blir lycklig liksom förr,
   om du öppnar hjärtats dörr,
   barnaårens sällhet åter bliver din.
   Uti himmelen blir fröjd,
   och du själv blir glad och nöjd.
   Du kan sjunga se´n med jubel i ditt sinn: