Oppbyggelse

 

Lys morsdagshefte 2019 er nå trykket. Det hadde vært hyggelig å få en hjelpende hånd fra deg til salg av Morsdagsheftet 2019.

Morsdagen er 2. søndag i februar 2019. Forsiden ser du på vedlagte bilde. Prisen er kr. 50,- og vi gir god rabatt om du tar over 10 stk.  De du ikke får solgt, returnerer du «toppen av» til oss. Da får du gratis frakt.

Svar på denne mailen eller send brev til AKF Pb. 196 4734 Evje, eller SMS 90 83 43 79 eller akf-evje@online.no

 

Innholdet er:

Forsidebildet har budskapet: Norge feirer det «første riket» familien – og forteller om hva ekteskapet betyr.

Så har vi tre aktuelle ledere på s. 2: Brudeferden i Hardanger og dagens brudefester. Åndskampen spisser seg til mot hjem og familie. Kjøkkenbenken i tjeneste for livet. 

På s. 3 det flotte diktet: Brudeferden av Andreas Munch. 

På. s. 4–5: Biskopen og hans gode medhjelper. Brorson og kona i strid for Guds rike.

På s. 6 m. fl: «Terje Vigen i tekst og bilder. En mann i kamp for kone og barn og tilgivelsens makt i møte med råskap.

På s. 8–9: Heltids – eller deltidsstilling? Et stadig tilbakevendende spørsmål? for mor og hjemmet – skriver en lege om.

På s. 10: Kjøkkenbenken i livets tjeneste. En lege undres hvorfor I E Hovig ble hele Norges matmor og topp populær ved kjøkkenbenken på TV samtidig som kjøkkenbenken er så utskjelt?

På s. 11: Medhjelperen av forkynner Kjell Dahlene. De bibelske perspektivene er viktig for Morsdagsheftet.

På s. 15: Hanna i Tempelet. Hvordan kan en mor leve et hellig liv, et liv som er et trosforsvar for verden.  Dette skriver Jogeir Lianes om

På s. 16: Guds Sønn har gjort meg fri. En vidunderlig andakt av vår formann H. T. Aarstad

På s. 17: Hjemmene får mat, lys og bærekraft ved Victoriasjøen. Flott prosjekt for å produsere livs grunnlag for og lys i hyttene for familien, mor og barn.

På s.18: Profetene og Jesus viste til og illustrerte forkynnelsen med Skaperverket. Flotte naturbilder koblet til bibeltekster.

På s. 19: God hilsen fra dr. Terry Mortensen i Answer in Genesis, og hans familie, med et flott familiebilde av en stor familie. 

På s. 20: Gud er til! «Uten unnskyldning.» Artikkel til kristendomsforsvar.

På s. 21: Kongshaugen kristne grunn-skole i Larvik.

På. s. 24: Vakkert bilde fra misjonsgarden Høgetveit med en kort historikk om dannelsen av Kinamisjonen og tre vers om ORDET til verdens ende.

Vi håper du finner dette interessant og vil være med oss i striden for mor hjem og familien. AKF med Morsdagsheftet er eneste trykksak som markerer Morsdagen i Norge. 

Hører gjerne fra deg.

Beste hilsen

Jørgen Høgetveit (sek).

 

Av Vidar Norberg

Det er fint at tenåringer i Bergens Indremisjon i Indremisjonsforbundet samler inn penger til misjonsarbeid i Finnmark fylke. At de øremerker midlene til leirarbeid blant unge viser et ungt kristenansvar man må beundre.

Det er lenge siden man hørte om vekkelser i Finnmark. På 1970-tallet kunne det være knapt et par kristne på en middels stor skole. Gode prester drev kristent barne- og ungdomsarbeid. Indremisjonsselskapet sendte arbeidere fra sør til nord. Men i den karrige nord var det heller ikke alltid like gode vekstvilkår for den kristne tro. Med gamle generasjoner som forsvant, stilnet også såmannsarbeidet i Finnmark. Utviklingen rammet ikke minst Landsindremisjonens stasjoner og Den indre sjømannsmisjon som avviklet mange fiskarheimer.

At Finnmark Indremisjon fortsatt har betydelig kristne fyrlys brennende fra Hammerfest til Kirkenes er en stor velsignelse man må takke Gud for. Når man nå ser at ungdom i Bergens Indremisjon vil støtte finnmarksarbeidet, viser det en kontinuitet som går videre fra en generasjon til den neste. Den litt eldre garde husker godt Kjell Sønstabøs iver med «finnmarksveko» som samlet inn penger til Det Vestlandske Indremisjonsforbunds arbeid i Finnmark.

Den kristne bevegelse i Finnmark som kanskje har vist størst motstandskraft, er den læstadianske bevegelsen. Store barnefamilier har også bidratt til rekrutteringen til bedehusene der. Læstadianerne er vel ennå ikke så sekularisert som resten av befolkningen. Deres livsførsel har ofte vært et talende vitnesbyrd eller en preken i seg selv. Det er viktig å vite om man har kall til nordlige trakter. Emissær Anaton Strand, opprinnelig fra Ekkerøy utenfor Vadsø, forteller i boken «Skisser fra et emissærliv» om spenningen med læstadianerne. Strand sier at han arbeidet godt med læstadianerne. Selv om dette er litt eldre bøker, kan det være vel verdt å lese bøkene «Anaton Skisser fra et emissærliv» og «I storm og stille ved Nordkalotten».

Nå kan det vel være slik at mange ønsker noe som høres mer eksotisk ut enn mørketid med vinterstormer og dårlige somre i Finnmark. Men Finnmark er ikke kjedelig. Det er et grenseland til både Russland og Finland. For den som bor nært russegrensen i noen år, kan det også innvilges grenseboerbevis som gir adgang et stykke inn på russisk side. I Finnmark møter Norge også Finland. Det snakkes både norsk, samisk og kvensk, en slags gammelfinsk. Her er det både hav og vidde. Selv om man ikke kan skyte løve eller gaseller i Finnmark, er det både ulv, bjørn og mer spiselige dyr. Men det viktigste av alt er at det også i Finnmark er mennesker som trenger å høre Guds Ord til frelse.

Finnmarks skjebne er avhengig av at folk får høre Guds Ord.

«Land! Land! Hør Herrens ord!» (Jes. 22, 29)

Av Vidar Norberg

Pontius Pilatus som dømte Jesus til døden, har etterlatt seg spor i den synlige verden. Nå har forskere gransket en signetring som ble funnet ved festningen Herodion utenfor Jerusalem for rundt 50 år siden. På brosjeringen står det Pilatus.

Det var professor Gideon Forster fra Det hebraiske universitet som ledet utgravningene fra 1968 til 1969, ikke lenge etter at seksdagerskrigen åpnet opp for slike funn. Når arkeologer graver i Israels jord, er den ofte så mettet av jødisk og bibelsk historie at det kan ta tid før alle funn blir utforsket. Israels antikkmyndighet har nå renset ringen og avfotografert den med et spesialkamera som avslører dens hemmelighet.

Hemmeligheten er navnet Pilatus, skrevet på gresk. Siden det er en signetring, trolig et offisielt stempel, er det også et bilde. Det viser en klassisk gresk krukke som trolig ble brukt for å vanne ut vin. Studien er utarbeidet av Malka Hershkovitz,  professor Shua Amorai-Stark, Gideon Foerster, Yakov Kalmann og Rachek Chacghy. Den er levert til dr. Roee Porath ved Det hebraiske universitet som også har deltatt, og som leder studiet i Herodion-området. De ble presentert i bladet «Israel Exploration Journal» og omtalt på førstesidene både i The Jerusalem Post og Haaretz.

Pontius Pilatus har neppe benyttet ringen. Den er nok blitt brukt av embetsfolk som har stemplet hans signatur. I avisene er man enige om at Pilatus ikke var noe vanlig navn på den tiden og ringen har nok tilhørt den femte romerske perfekt på den tiden. Arkeologer mener at han kan ha benyttet Herodes’ gamle fjellborg, Herodion. Han styrte fra år 26 til år 36, noen sier fra år 19.

Professor Dan Schwartz sier til Haaretz at navnet Pilatus var sjeldent i Israel på den tiden.

–Jeg vet ikke om noen annen Pilatus i den perioden. Ringen viser at det er en mann med status og rikdom, sa Schwartz.

Pilatus er et særdeles viktig navn. Det var denne romerske landshøvdingen som dømte Jesus til døden ved korsfestelse i Jerusalem. Den kjente jødiske historieskriver Josefus omtaler også Pilatus og skriver ifølge Jerusalem Post at han forsøkte å få Jesus frigitt.

Historien om Pilatus som dømte Jesus til døden på korset, er nøyaktig nedskrevet i blant annet Matteus 27. Det er og blir det viktigste rettsreferatet i menneskenes historie fordi det forteller om at Guds Sønn ble dømt til døden. Han kom til verden for å lide og dø og påta seg alle menneskers straffeskyld. Det er derfor ikke rart at onde krefter forsøkte å så tvil om Pilatus’ eksistens. De sa at det hadde aldri eksistert en romersk landshøvding som Pilatus. De mente at det var bare noe Bibelen hadde funnet på, og de viste til at det ikke var noen synlige bevis.

Men denne vantroen varte bare frem til 1961. Da fant arkeologer en steinplate med navnet Pilatus i den romerske administrasjonsbyen byen Cæsarea ved havet. Kanskje har den vært satt opp i amfiteateret for å vise hvor Pilatus hadde sin fremtredende plass. Etter dette funnet ble liberale teologers munn lukket.

Nå er det kommet frem enda et bevis på Pilatus’ liv. Det er altså denne ringen. Den bekrefter ikke bare Bibelens historie, men signetringen er også et viktig politisk dokument om jødefolkets mangeårige tilknytning til landet og til selve frelseshistorien. Jesus var jo jøde. Det er underlig å se hvordan steiner taler, i dette tilfellet en ring. Det kan nok for noen nesten føles som en liten hilsen fra oven når steinene taler.

Artikkelen er tidligere publisert i KARMEL ISRAEL-NYTT

–Tror De at Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg, spurte en dame i 40-årene ombord på flyet.

Hun hadde tatt abort.

Predikant Anaton Strand i Det Vestlandske Indremisjonsforbund, opprinnelig fra Ekkerøy i Finnmark, ga henne svaret.

Emissær Anaton Strand satt i SAS-flyet over Middelhavet. Han lot øynene gli over sine medpassasjerer. Det så ut som om de alle var i godt humør. Det så ut som de trivdes med livet. Men ett unntak festet han seg med. Han hadde nemlig hørt liksom et sukk fra en person et par seter fra der han satt. Det samme skjedde nok en gang, ganske hørbart. Som i smerte? Samtidig så han at kvinnen som sukket kom fra, vred sine hender som i en slags fortvilelse.

–Da jeg fikk et glimt av hennes ansikt, fortalte hele hennes mimikk at hun var opptatt av et eller annet som var leit og vanskelig, forteller Strand til Bjarne Stoveland i boken «Anaton – skisser fra et emissærliv» som ble utgitt på Sambåndet forlag.

Kvinnen som beskrives, kunne være rundt 40 år. Middels høy. Etter antrekket å dømme var hun en velsituert kvinne med god smak og fine manerer. Men til tross for fasaden fortonte det indre seg som det beskrives i en vise: «Jeg viste meg glad i venners lag, men at hjertet var nær ved å briste, se det var det ingen som visste.»

Kvinnen åpnet sin moderne håndveske og brettet ut et ark. På arket sto det med store bokstaver skrevet fem ord. Ordene hun leste var «HUSK DU VIL ANGRE DET!» Hun snudde arket og begynte å skrive på det helt til det var fullt. Så puttet hun det ned i en konvolutt, lukket øynene og sukket igjen høylytt. Hun vridde hendene om hverandre som i smerte.

–Nå var det min tur til å sukke. Jeg rettet bønnene mine til Gud som vet alt, og som er glad også i dette mennesket.

Under kaffen vekslet Anaton Strand noen alminnelige ord. Han ba om unnskyldning, men sa at om det er noe som plager henne, så finnes det en god hjelper som heter Jesus Kristus.

–Han kan hjelpe også Dem, sa Anaton Strand.

Et utilnærmelig iskaldt drag gikk over kvinnens ansikt som fornærmet kom med et utbrudd:

–Jeg har klart meg uten hjelp fra den kanten tidligere. Jeg skal klare meg nå også. Jeg har nemlig for kort tid siden gjennomgått en operasjon. For tiden er jeg litt svak og deprimert av den grunn, sa kvinnen.

Strand måtte bare si at han ikke ønsket å være påtrengende. Det ble stille en lang stund, men så spurte kvinnen om hun kunne få sitte litt på den ledige plassen ved siden av Strand som selvsagt svarte ja.

–Det var ikke sant det jeg sa for litt siden. Jeg er svært nedfor og har store problemer. Jeg tror ikke at jeg noen gang har vært så fortvilet som nå.

–Som ganske ung ble jeg gift med en god mann. Han var en del eldre enn meg og var meget flink. Vi har et godt utkomme og kan kjøpe oss hva vi vil. Barna våre er voksne. Noen av dem er gift, så jeg er også blitt bestemor. Men for en tid siden skjedde det noe som omkalfatret hele vår tilværelse. Jeg som er bestemor, og som trodde at vi virkelig skulle nyte livet, jeg ble gravid på ny. Dette virket rent psykisk så sterkt på meg at jeg syntes alt ramlet sammen. Jeg ble så deprimert og nedfor at jeg nesten ikke visste å finne ord for det, fortalte kvinnen og fortsatte:

–Min gode mann rådet meg til å ta en ferietur til Syden, slik at jeg kunne komme tilbake uthvilt og opplagt. Men jeg reiste til et annet sted hvor det var enkelt å bli kvitt et påbegynt foster. Og nå plages jeg av det jeg har gjort. Dag og natt nager det meg. Jeg blir ikke kvitt det. Min samvittighet er en eneste uro, en plage som følger meg som en mare. Å, at jeg ikke fulgte rådet som den sykepleieren skrev med store bokstaver og gav meg arket før inngrepet. Der sto det: «HUSK, DU VIL ANGRE DET!» Men jeg fulgte ikke rådet. Jeg hørte ikke på advarselen. Jeg døyvet bare min egen samvittighet.

–Hvorfor gjorde jeg ikke det jeg visste var det rette? Jo, jeg tenkte bare på min egen makelighet, min egen forfengelighet. Og nå anklages jeg dag og natt. Det er som om det ufødte barnet jeg bar under hjertet, spør om og om igjen: «Hvorfor fødte du meg ikke, mor?»

–Nå skal jeg hjem. Jeg gruer meg til å møte min kjære mann. Han hadde jo gledet seg til at vi skulle få dette barnet nå.

Anaton Strand fortalte videre til bokens forfatter Bjarne Stoveland at damen gjorde en liten pause i strømmen av ord som hun utøste. Hun så på emissæren fra Ekkerøy med store spørrende øyne og sa stille:

–Tror De Gud kan tilgi en som har gjort slike grusomme ting som jeg?

Anaton Strand bladde opp i sitt Ny Testamente og svarte:

–Så sier Herrens Ord i Johannes’ brev, 1. kapittel og vers 7–9: «Men dersom vi vandrer i lyset, slik Han selv er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesus, Hans Sønns blod, renser oss fra all synd. Sier vi at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Men dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han tilgir oss syndene og renser oss fra all urett.»

–Deretter leste jeg også fra 1. Timoteus brev, 1. kapittel og vers 15: «Det er et troverdig ord, vel verdt å ta imot: Kristus Jesus kom til verden for å frelse syndere, og blant dem er jeg den største.»

Anaton Strand fortalte at det ble en liten bibeltime der oppe i flere tusen meters høyde. Han fortalte i boken at i slike situasjoner betyr verken tid eller sted noe særlig for «her er Guds hus og himmelens port.»

–Vi var snart fremme der fruen skulle forlate flyet og hennes mann var møtt opp for å ta imot henne. Flyet fikk en ekstra lang stopp på flyplassen. Det var visst tekniske problemer som måtte løses før de kunne gå videre. Mens vi satt der og ventet kom den samme kvinnen tilbake der jeg satt. Først puttet hun brevet som hun hadde skrevet ned i en postkasse. Så rakte hun ut hånden til meg og sa:

–Takk for hjelpen. Jeg tror under tvil at Jesus har tilgitt meg. Nå har også min mann gjort det. Men minnene vil nok alltid være der.

Så føyde hun til:

–Jeg håper og tror at jeg nå skal få være det ufødte livs beskytter – alltid.

–Med disse ordene i øret festet jeg på nytt setebeltet. Og mens SAS-flyet brummet videre, sang det i mitt sinn: «Tenk hvilken nåde det er av Gud at vi får være Hans sendebud…»

Boken «Anton – skisser fra et emissærliv» ble utgitt i 1989. Anaton Strand har skrevet boken «I storm og stille ved Nordkalotten». Den ble utgitt på Sambåndet Forlag i 1967. Der forteller finnmarkingen om det kristelige arbeidet i nord.

Av Axel Remme

5. Mos. 18, 15–18

Messias’ komme er sterkt profetert og bevitnet i Det gamle testamente. Og som vanlig er Israel både mottaker av løftene om Hans komme til verden og gjenstand for oppfyllelsen av dem. Det skulle ikke bare forkynnes for jødene (først), men skje i Israels land. Og den lovede «profet» skulle dertil være en av det jødiske folk. Her sies det slik: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg.»

Sagt på forhånd og realisert presist som lovet. Jesu Kristi herkomst: av Juda stamme, av Davids ætt. Fødested: Betlehem (Efrata) Bosted: Nasaret/Kapernaum (Han ble kalt nasareer og var galileer). Alt som er profetert i Den gamle pakt om Hans opphav, liv, gjerning, ord, lidelse, død og oppstandelse, er oppfylt og slik stadfestet hva angår denne tids husholdning.

Løftet om Messias er altså gitt her allerede til og gjennom Moses. «En profet» «likesom meg», profeterte han skulle komme. Gud gjentar løftet: «En profet vil jeg reise opp for dem av deres brødre, likesom deg.» Først bringer Moses denne profetien, og så stadfester Gud den. Moses hadde ikke hentet det fra sine egne tanker eller egne ønsker. Han sa nøyaktig det Gud hadde åpenbart for ham. Og umiddelbart bekrefter Gud det med ord og løfter (versene 15 og 18).

Med dette «likesom» må vi minst tenke på to ting:

1.  Likesom Moses, utvalgt og sendt av Gud, for å være leder og fører for sitt folk. Utrustet med myndighet og makt, som Moses. Og kalt av Gud til å bringe mektige ord og gjerninger, og ta avgjørende beslutninger i en spesiell historisk tid. Men ikke minst likesom Moses, en åpenbaringsformidler av Guds vilje og hellighet.

2.  Det andre vi må tenke på, er at dette «likesom» gjelder verken begrensning eller avhengighet. Det er ikke uttrykk for at Jesus, som Moses, ikke kunne fullføre. Det påbegynte stanset ikke, men fortsatte og ble fullendt med Kristus. Både med Hans liv, ord, gjerning og som åpenbarinsgiver.

Jesus var ikke bare bærer av profetien, som Moses, men Han var også dens oppfyller og fullender. Alle profeter fører åpenbaringen fremad. Det er en stadig stigning mot det fullendte. Profetiene peker mot Jesus. Han er dens hovedperson, innhold og oppfyller.

Jesu fødsel representerer både en slutt og en ny begynnelse. Derfor heter det: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike.» (Luk.16,16) Da inntrådte den nye begynnelse, som er langt mer enn den nye tidsregning.

Ved Jesus plasserer Gud seg selv iblant oss, personlig og synlig i Menneskesønnen. Hans mennesketilblivelse er det store tidens øyeblikk da Gud setter inn sin enbårne Sønn til mellommann og stedfortreder mellom seg og menneskeheten. Han svarer fullt og helt for alle overfor Gud. Og Han er ved sitt hellige liv og sonoffer den fullkomne frelse fra Gud.

I sin oppstandelsesskikkelse og i den himmelske verden blir Han «ved til evig tid.» «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever for å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7, 24–25) Og derfor kunne også Guds engel forkynne ved Hans fødsel: «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.»

Jubelen fra den himmelske hærskare over Betlehems-markene var stor da Jesus ble født. Og gleden i himmelen er stor når et menneske omvender seg og tar imot frelsen. Jesus brakte himmelens budskap og glede til oss ved sitt komme og sin frelse. Den som tror, tar imot Ham og jubler høytidens Gloria med takk og glede: «Ære være Gud i det høyeste!»

Himmel-sangens glede

La meg høre den igjen:
himmel-sangens glede.
Gjenta det for sjelen enn:
Gud er her tilstede.
Frelser er på jorden født!
Guds enbårne sett og møtt,
skal oss redde, frede.

Der på Bet’hems beite-vang
hørtes englekoret.
Hvor det jublet frydesang
til det guddoms-ordet:
Kristus født i Davids stad.
Alle skal den gleden ha!
Derfor gi Ham roret!

Høytidsløftet: frelse, fred,
Gud slik det oppfyller
ved Messias som steg ned.
Ham vi også hyller.
Evig «ære være Gud»
for det glade frelsens bud!
Alle takk Ham skylder.

Axel Remme

Guds Sønn, vår Herre, Jesus Krist

«Isais stubb» bar den fruktrike kvist,
slik lyder Herrens ord.
Guds enbårne Sønn, Herren Jesus Krist,
frelser og alles bror.

Med Ham er guddommen selv kommet nær
i sann menneskets drakt.
Er ett med oss, har omsorg for enhver,
viser Guds frelserakt.

Født for å være for alle innvidd
til rednings store verk.
«Guds Hellige» får synderen befridd,
gjort rede, glad og sterk.

Han kaller ennå til sin nådestand,
til samfunn i Hans navn.
Gir barnekår og med sin hyrdehand,
leder til evig gavn.

Jesus, den himmelske yppersteprest,
forløser den som tror.
Velsignet være Hans fødselsfest,
jubler de frelstes kor.

Axel Remme

Han trådte ut av himmelborg

Han trådte ut av himmelborg,
kom ned til jordens smerte,
til mennesket i synd og sorg
og viste det Guds hjerte.

Forlot frivillig høye prakt,
all herlighet og ære.
Guds Sønn forsaket guddomsmakt
for all vår skyld å bære.

Hva profeti har sagt og ment,
ble sett i tidens fylde,
da Sønnen ble til jorden sendt
og sonte syndens byrde.

Nå har all verden frelse, fred,
Guds redning Jesus brakte.
Hans stjerne viser vei og sted.
Følg Ordets lys Han rakte!

Så kom da selv og ta imot,
ydmykt for Kristus bøye.
Som hyrdene og vismenn lot,
Ham æres og opphøye!

Axel Remme

JULEARTIKKEL 2018:

Av Vidar Norberg

Mennesket har gjennom alle tider kjent okkupasjonens svøpe. Den er alltid vond når den treffer, især for den som skal føde, spesielt i kalde juletider.

Olav Olsen og kona Anne Berit fra Ifjord hadde som så mange andre ifjordinger rømt fra Vestsiden av Laksefjord til Stordal. Der bodde de i en gamme under evakueringen. Anne Berit ventet sitt første barn. En gamme var ikke særlig egnet for en fødsel, skriver folkeminnesamler Richard Berg i boka «Mørketid 1944» som forteller om den tyske okkupasjonen av Laksefjorden og det tyske depotet på Kunes som sørget for forsyninger for tyskere på vei til og fra østfronten.

Mannen Olav tenkte å ta seg over vidda til Levajok for å skaffe skyss til Anne Berit, så hun kunne føde i hus. Han fikk med seg Håkon Johansen på fjellturen lillejulaften 1944. Det var nesten ikke snø denne brannhøsten. Husene var svidd av og folket evakuert sørover, dersom man ikke hadde klart å skjule seg for tyske soldater i en gamme et eller annet sted på fjellet.

De to karene hadde tatt med ski, men de måtte bæres mesteparten av veien. Håkon hadde dårlig med klær og pesken han fikk låne av Olav, var både trang og kort slik at den ikke rakk nedover beina. Olav mente han visste veien, mens Håkon var ny i terrenget. De gikk for å finne den første gammen før det ble mørkt. Dagene er korte i julen. Fjellsamene hadde fortalt hvor gammene lå. De var heldige og gikk nesten rett på. Ryggsekkene ble lempet inn i den usle gammen. Så lette de etter tørrved og tente kjempebål på gulvet, tinte vann av snø. De tok noen sukkerbiter oppi og spiste tørt brød. Folkeminnesamleren forteller at de hadde verken margarin eller tobakk denne lillejulaften.

Julaften var de tidlig oppe. Bålet ble tent, og de drakk vann og spiste igjen tørt brød før de kom seg av gårde. Det blåste iskaldt. Håkon frøs på beina. Det var mørkt da de gikk i retning Tanaelva. Der fant de en ny gamme. Det var ingen der, og de fikk hele herligheten for seg selv. Håkon og Olav feiret julaften 1944 med én sukkerbit i en kopp vann. 1. juledag var det på med skiene. Unnabakkene ventet gjennom skogen. Ved Tanaelva var det omtrent en mil igjen til Levajok for å høre etter skyss til Anne Berit. I Levajok var det hus, og de fikk hvile ut, traff en kjenning fra Landersfjord og snakket med fjellsamen Henrik Guttorm om skyss. Det var krig, og det kom hestekolonne med russere som hadde vært fanger i Alta. Dette var et møtested denne siste krigsjula i Finnmark.

Rein måtte samles før de kunne reise tilbake mot Laksefjord. Men fjerde nyttårsdag var Henrik Guttorm klar. Det ble en strabasiøs tur med reinflokk og reinraid, synnavind som tok teltet og tvang dem videre av sted på vidda. Men tredje dag så Håkon et stort fjell som hevet seg mot himmelen. Det var Stuorraskái’di. Og bak lå Kunes. Han tok farvel, og ved middagstid var han hjemme i Etnedalen. Ved nitiden kom de andre, trette og utkjørte.

Det hører med til historien at da uværet gav seg, pakket de Anne Berit godt inn i reinskinn og surret henne fast i en pulk. De kom vel frem til Levajok, og hun fikk hjelp med fødselen, skriver Richard Berg i krigsboken.

Boken forteller ikke noe om hva barnet het, men det er det kanskje ennå noen i Laksefjord som vet.

Harde kår i Laksefjord

Brannhøsten 1944 gav særdeles harde kår for Finnmarks befolkning. Det fikk også gravide Anna og mannen Oskar Pedersen på Veidnesklubben erfare etter at hus og forrådslagre var brent og ødelagt av tyske soldater.

–Vi satt oppe i fjellsiden og så når huset vårt brente. Det var trist, sa Anna Pedersen.

Anna og Oskar med sine to døtre på tre og fire år var på flukt. De gikk opp Veidnesdalen til Fjellaksla hvor de delte gamme med mange andre. Da tyskerne hadde dratt, kom de ned til Veidnesklubben og la tak over branntomta, men 15. desember var soldatene fra det tredje rikets hær tilbake. Åtte dager før jul ble ruinene brent og flukten gikk igjen til gammen til ved Fjellaksla hvor de ble til julaften, skrev Kjell Pedersen i Menighetsbladet for Lebesby og Kjøllefjord i 1992.

Familien på fire tok sine saker på kjelken og dro tre kilometer ned til Skjellvika.

–Når skal dette ta slutt, tenkte Oskar Pedersen i stillheten som rådde.

De fikk husvære hos Petter og Marie Mikalsen som hadde en sønn. De tok godt imot dem i gammen som kun hadde et rom. Der fikk gravide Anna sove. Oskar og de to småpikene sov i fjøsgangen i to måneder. På steingulvet la de lyng, så matter før de dro teppene over seg. Jentene sov med kåpene og hettene på. Snøen føk inn når det blåste. Når dyra i fjøsen rørte på seg, hørte de bjellene.

Familien Pedersen hadde kjøtt, talg og litt mel til brød, så de klarte seg under den brente jords taktikk. På julaften tok Mikalsen frem trekkspillet og spilte «Glade jul». Sangen om Jesusbarnet i krybben steg opp fra den lille gammen i Skjellvika.

Anna gruet seg til fødselen og tenkte at hun burde ha dratt sørover med de andre evakuerte. Den 10. januar var fødselen i gammen. Katrine Eriksen kom på ski fra en gamme ved Fjellaksla og hjalp til. Fødselen gikk fint.

I februar reiste Anna og Oskar med sine tre små barn Erna (4), Aud (3) og nyfødte Jan Peder over Laksefjorden til Hopseidet og videre til Båtsfjord som ikke var brent. Der ble de til krigen var over. Jan Peder druknet senere i Lofoten bare vel 18 år.

Jesu fødsel i Betlehem

Fortellingene fra Laksefjord er ikke så ulik fortellingen om Josef og Maria, Jesu mor. Begge handler om to gravide kvinner i okkupert land. Apostelen Lukas, 2, 1–2 forteller om Maria:

«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivningen, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig…»

Datidens supermakt, Romerriket, okkuperte Jødeland med hard hånd. Den kristne forfatteren Lucius Caecilius Firmianus Lactantius (ca 240–320), som var lærer for Konstantin den stores sønn Crispus, skrev at de romerske skattemyndigheter slo til overalt under innskrivningen i manntallet. Åkrene ble nøyaktig oppmålt, frukttrærne talt og buskapen nøyaktig registrert. Man hørte piskingen og skrik fra folk som ble torturert for å fortelle hvor meget de skulle skatte for. Den nå avdøde jødiske teologen, israelske historikeren og diplomaten Pincas Lapide skrev en gang at det var under slike omstendigheter Jesus ble født.

–Vi synger «glade jul», men vi må huske på at det var en mørk verden full av panikk, terror, frykt og registrering av skatter da Jesus ble født. Jødisk litteratur skildrer denne skattleggingen som et «landveisrøveri».

Det var nok dessuten en hard reise for høygravide Maria. Hun satte seg på et esel. På eselryggen tar reisen fra hjemstedet Nasaret til Betlehem rundt fem–seks dager. Det er fjell og bakker på ruten. Det kan vinterstid være både regn og snø, ganske iskaldt. Ville dyr var det også på den tiden.

Siden det var mange folk som var i Betlehem for å la seg innskrive i manntallet, var det ikke plass for Maria og Josef i herberget. Så kom tiden da hun skulle føde. I den kristne tradisjonen sier man at hun fødte Jesus i en stall og la barnet i en krybbe. Andre mener de var i en grotte. Det er mange slike naturlige grotter i Betlehem. Hyrdene på marken pleide å ta sauene inn dit for å beskytte dem mot rovdyr og kulde nattestid, så der var kanskje også en krybbe. Messianske jøder tror at Jesus ble født i en løvhytte under løvhyttefesten. Uansett er kummerligheten lik den man fant i små jordgammer under krigen i Laksefjorden.

Juleevangeliet Lukas 2, forteller:

«Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte Ham og la Ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! For jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker Hans velbehag!»

Hyrdene skyndte seg av sted og fant både Josef, Maria og Jesusbarnet i krybben. Guds egen Sønn var blitt menneske og tok bolig blant menneskene. Han kom for å dø på et kors for alle menneskers syndeskyld, slik at alle kan bli frelst i Jesu navn. Deretter sto Jesus opp igjen.

«…men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, forat Han skulde kjøpe dem fri som var under loven, forat vi skulde få barnekår.» (Gal. 4, 4–5)

Jesu fødsel er og blir jordens største under. Det skjedde akkurat som profetene talte om lang tid i forveien:

«Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir Ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes.7, 14)

Og det skjedde i den by profetene hadde sagt:

«Og du Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blandt høvdingene i Juda; for fra dig skal utgå en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.» (Mika 5, 1 og Matteus 2, 6).

Under tyskernes okkupasjon av Finnmark ble folk evakuert til Sør-Norge. Enda verre var det da Jesus var barn. Kong Herodes fikk av de tre vise menn høre om Jesus som var født. Da de vise menn etter møtet med Jesusbarnet ikke kom tilbake og fortalte kongen hvor Jesus var, lot Herodes drepe alle guttebarn under to år for å unngå konkurrenter til tronen. På nytt var det skrik i Juda fjelland. Det er faktisk en egen avdeling i Fødselskirken som tar for seg denne forferdelige jakten på Jesusbarnet. Josef tok Maria og Jesus med seg og flyktet til Egypt (Matt. 2). Slik ble Jesu reddet. Og det sto om hele menneskehetens frelse.

Til Fødselskirken

Fødselskirken i Betlehem er verdens eldste kirke som er blitt bevart og er i fortsatt bruk. Den ble opprinnelig bygget av keiser Konstantins mor, Helena, som kom til Jødeland i år 326 e.Kr. Den ble innviet i år 339 e.Kr. Keiser Justinian rev kirken og bygget en ny i det 6. århundre. Den ble ikke ødelagt som andre kirker da perserne inntok Jødeland i 614 e.Kr. fordi man kan se de tre vise menn avbildet på muren og de var kledd som persere. Korsfarerne fornyet kirken i det 12. århundre. Olav den Hellige har også sin søyle i kirken. Det samme har den danske kongen Knud den hellige.

Det viktigste i Fødselskirken er selve grotten hvor man mener at Maria fødte Jesus, verdens frelser. Der var nok ikke glimmer den gang for 2000 år siden. Men nå er der en 14-takkede sølvstjerne på fødestedet. Tallet fjorten minner om Matteus 1, hvor Jesu slektstavle er delt i tre avsnitt med 14 slektsledd i hvert.

Ved siden av Fødselskirken ligger den romersk-katolske kirken som ble bygget i 1881 og oppkalt etter St. Katharina. Det er fra denne kirke julenattens messe er blitt fjernsynsoverført til mange steder på jorden.

I disse dager gjennomgår Fødselskirken en storstilt renovering. Den utføres av det italienske selskapet Piacenti og Samfunnsutviklingsgruppen i Betlehem. Italienerne har særlig kompetanse på å restaurere gamle kirkebygg. Prisen er på rundt 15 millioner euro. Arbeidet skal være ferdig i 2019. Da ligner kirken mer på den opprinnelige kirken til Justinian med litt interiør fra korsfarerne. Med moderne teknikk med røntgenstråler og ultrafiolett fotografering vet man hva som først sto under gammel maling. Mer opprinnelige skrifter, malerier og materialer er bragt frem igjen, inklusive på inngangsdøren.

Under Justinian var inngangen i kirken høy. Men for å forhindre at noen red rett inn i kirken med hest ble porten senket. Senere ble det bare en liten dør som man må bøye seg for å gå inn gjennom. Noen mener det er for at man skal ydmyke seg før man går inn til Jesu fødested.

«Jeg er så glad hver julekveld,

For da ble Jesus født!

Da lyste stjernen som en sol,

Og engler sang så søtt.»

«Da tenner moder alle lys,

Så ingen krok er mørk

Hun sier stjernen lyste så

I hele verdens ørk.»

Artikkelen er skrevet i MENIGHETSBLAD FOR KJØLLEFJORD OG LEBESBY MENIGHETER.