Oppbyggelse

Av Vidar Norberg

(NYTT, 31.03.2019): Israelske arkeologer har funnet et 2600 gammelt segl som tilhørte Netan-Melek i Jerusalem. Navnet er nevnt én gang i Bibelen som kong Josias hoffmann.

Det er første gang i historien at det er funnet noe som bærer hoffmannens navn. Han står omtalt i 2. Kongebok:

«Han (Josia) tok bort de hestene som Judas konger hadde innviet til solen, tett ved inngangen til Herrens hus, ved hoffmannen Netan-Meleks kammer i Parvarim. Og solens vogner brente han opp med ild.» (2. Kong. 23, 11)

–Mange velkjente segl og stempler er ikke fra arkeologiske utgravninger, men fra antikkmarkedet. Dette funnet fra en klar arkeologisk utgravning som kan dateres, er derfor meget spennende, sa professor Yuval Gadot ved Universitetet i Tel Aviv og dr. Yiftah Shalev fra Israels antikkmyndighet, ifølge en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Det er et bittelite segl, men et stort arkeologisk funn som vekker oppsikt. Seglet ble funnet i utgravningene på den gamle parkeringsplassen Givati i Davids by, like nedenfor Møkkaporten i Jerusalem. Der graver arkeologer fra Israels antikkmyndighet og universitetet i Tel Aviv etter skjulte skatter fra en fjern fortid.

Ifølge professor Yuval Gadot ved Universitetet i Tel Aviv og dr. Yiftah Shalev fra Israels antikkmyndighet er seglet funnet inne i det som har vært et stort toetasjes offentlig bygg. Det ble trolig ødelagt da babylonerne raserte Jerusalem i år 586 f.Kr. Det er funnet rester etter brent ved, potteskår og annet som forteller at det er ødelagt under en enorm hete. Et gulv med fargerike fliser har styrtet ned i et annet.    

–Dette er gulvene som Josias skrivere gikk på, sa arkeolog Oded Lipschits fra Universitetet i Tel Aviv, til Haaretz.

–Den brente bygningen bekrefter det vi vet om den babylonske ødeleggelsen fra Bibelen og fra andre lignende steder rundt om i byen, sa Gadot.

Og i dette ødelagte praktbygget lå det lille, tynne seglet på én centimeter fra bibelsk tid.

Det tok de to arkeologene bare noen minutter å lese den gamle hebraiske teksten på seglet. Der står det «til Netan-Melek kongens tjener».

Dr. Anat Mendel-Geberovich ved Det hebraiske universitets senter for studier av gamle Jerusalem tydet teksten. Hun forteller at tittelen kongens tjener (eved HaMelek) ofte brukes i Bibelen for å beskrive en høyere tjenestemann som står kongen nær. Hun sier han var kjent, og det var derfor ikke nødvendig å bruke hans etternavn.

–Selv om det ikke med hundre prosent sikkerhet er mulig å si at dette er den Netan-Melek som er nevnt i Bibelen, så var han eier av et segl, og det er umulig å ignorere forbindelsen som knytter dem sammen, sa Mendel-Geberovich ifølge en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Seglet ble i gamle dager benyttet for å signere pergament. De skriftene har ikke overlevd fremmede hærer og branner i det gamle Jerusalem. Men seglet som er laget av leire, er bevart og er et bevis på korrespondansen som en gang var.

Potteskår og ødelagte bygg forteller en historie fra det første templets tid. Kong Josia styrte rundt 350 år etter kong David som erobret Jerusalem og gjorde den til hovedstad for det jødiske folk.

Kong Josia var en gudelig og god konge som tok vare på Herrens ord forteller 2. Kongebok.

«Josia var åtte år gammel da han ble konge, og han regjerte trettien år i Jerusalem… Josia gjorde det som var rett i Herrens øyne, og vandret helt og fullt på sin far Davids vei. Han vek ikke av verken til høyre eller til venstre.» (2. Kong. 22, 1–2)

I sitt 18. regjeringsår begynte han arbeidet med å restaurere templet i Jerusalem. Da fant ypperstepresten Hilkia «lovboken», som kan ha vært 5. Mosebok. Det førte til at reformasjonen skjøt fart under kong Josia. Han avskaffet hedenske vederstyggeligheter, som avgudsofringer, og ville gjenopprette den opprinnelige tempeltjenesten med blant annet påskefeiring. I Bibelsk oppslagsbok blir det avvist at Josias hensikt med å avskaffe avgudsofringen var å sentralisere all kultus til Jerusalem. Josia falt i et slag ved Megiddo. (2. Kong. 23, 29)

Det ble i utgravningen også funnet et segl i blå sten. Det har innskriften «tilhører Ikar sønn av Mattanja».

–Mattanja finnes både i Bibelen og på segl. Ikar var hittil ukjent som navn, litterært betyr ikar bonde, sa Mendel-Geberovich.

Det er et historiens ugjennomtrengelige slør over dette seglet, men det har trolig vært en betydningsfull mann som har hatt sitt eget segl.

Seglene fra det første templets tid ble funnet av Ayyala Rodan og Sveta Pnik.

Av Johan Arndt

(Preken): Du har også mange eksempler på at Gud har mottatt de syndere som har omvendt seg til Ham. Det er jo ingen rettferdig blant menneskene, de er alle syndere. Ikke bare David, Manasse, Peter, Paulus, Maria Magdalena og Sakkeus er syndere, men også alle andre mennesker. For det er ingen forskjell, de har alle syndet, og står uten ære for Gud (Rom. 3,23). For Ham er ingen uskyldig (2. Mos. 34,7). Liksom Han har mottatt én synder, så mottar Han også alle, for Han anser ikke personer. En er ikke bedre for Ham enn en annen (Ap.gj. 10, 34). Vi er alle blitt salige av nåde, ved troen. Og det er ikke av oss selv, men det er en Guds gave. Vi trenger alle syndenes forlatelse (Ef. 3, 8). Dersom Han vil tilregne synden, hvem kan da bli stående? For om Han vil gå i rette med oss, da blir ingen som lever, rettferdig for Ham (Slm. 143, 2).

Kristi fortjenestes fullkommenhet!

Kristi fortjeneste er ikke bare nok, men dekker til overflod alle menneskers synder. De må være så store, så mange og så skrekkelige som de vil. Kristi fortjeneste er ikke bare en nøyaktig og like viktig betaling, men også en overflødig, overmåte og langt mer fullkommen og gyldig betaling enn all verdens synder. Hvorfor vil du da lukke deg selv ute og ikke bli gjort delaktig i denne betaling? Du er jo et menneske? Herren sier jo: Menneskesønnen er ikke kommet for å ødelegge menneskenes sjeler, men for å frelse dem (Luk. 9,56). Er ikke du også i verden? Paulus sier (2. Kor. 5, 19): Gud var i Kristus, som forlikte verden med seg selv. Johannes sier (1. Joh. 2, 2): Han er en soning for hele verdens synder. Det er for alle de synder som hvert menneske har gjort.

En evig betaling!

Kristi fortjeneste er en evig betaling uten ende. Den har ingen tall, måte eller ende, og det for den persons høyhet som har lidd for oss; Han er Gud og menneske. Hvorfor vil du da sette tall, måte eller ende for denne høye betaling, slik at det endelig skulle mangle noe på deg, at du og dine synder ikke skal være regnet med i den? Dersom hvert eneste menneske hadde all verdens synder på seg, og det var så mange verdener fulle av synder som det er mennesker til, så var allikevel Kristi fortjeneste og rettferdighet større enn alle disse synder. Hvorfor skal da ikke du motta og tilegne deg den? Det er det havets dyp hvor Gud kaster alle våre synder. Det er det som står i Slm. 103, 2: Så høy som himmelen er over jorden, er Hans miskunnhet mektig over dem som frykter Ham. Og i 12. vers: Så langt som øst er fra vest, lar Han våre overtredelser være langt fra seg. Det er den evige forløsning som det tales om (Hebr. 9, 12). Paulus sier (Rom. 8, 33, 34): Hvem vil fordømme? Kristus er den som er død. Gud er den som rettferdiggjør.

Les flere prekener i www.kommentar-avisa.no

Av Jørgen Høgetveit

(Preken): Det er Jesus som sier Ordene i overskriften til disiplene (Mark. 10, 33), og Han begynner å forberede dem på det avsluttede frelsesverk som Han er kommet for. Det verk som «ikke oppkom i noe menneskehjerte». Det skulle mange og sterke erfaringer til før disiplene forstod og grep det. Og ufattelig var og er det at Gud kunne «elske således» at Han kunne ta sin «ènbårne Sønn»», ren og rettferdig og sende Ham ned i dette mørke hull av en fallen menneskehet. Men Han gjorde det – etter profetenes mange forutsigelser og løfter – og Han gjorde det «således» for å gi Gud et rettferdig offer som det ikke stod i vår makt å gi Gud. Slik at vi kunne få et nytt liv og adgang til nådens trone og «finne nåde og hjelp i rette tid» og alltid rett til å kalle på Hans hjelp, også på «nødens dag». Vår egen vei tilbake til Gud var umulig, ikke en gang «angers smerte, lege kan ditt hjerte, legt du blir ved Jesu sår.» Hvor tung inngang denne Sannheten om «rettferdighet av tro» har iblant oss, viste Jesu samtid oss, apostlenes opplevelser, Luther og H. N. Hauges strid inntil vår tid og kirkens oppgivelse av denne basis i avtale med Romerkirken. (Joint declaration)

Nå skulle altså Jesus til Jerusalem – og visste (Joh.18, 4) hva Han gikk i møte av datidens presteskap og myndigheter. Noen ville ha Ham bort for å sikre seg alliansen med maktverdenen (Rom)  og den religiøse makt over sinnene. En var sviker i egne rekke osv. Jesus visste hva Han gikk til og som Sande formulerer slik i Sangboka nr. 659: «Du som låg i natti seine Sorgtyngd, vanvyrd og åleine, Skjelvande på såre kne, Du som skåli trufast tømde Medan alle dine rømde, Stridsmann frå Getsemane!»

Denne kampen for oss var ufattelig tung og hard – langt ut over vår fattevene – der Han i Jordan var døpt til all verdens synd og elendighet som Jesus nå bar på Sitt rettferdige legeme gjennom Getsemanekampen hvor åreveggene sprakk og blodet rant ut i svetten under det forferdelige presset for utsoningen. En ufattelig byrde: «Han som ikke visste av synd, har Han gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdiggjort for Gud» 2. Kor. 5, 21. 

I Getsemane svarte Han Judas «Det er meg» og uttalte Sitt navn «Jeg er» som bare Gud kjenner til – og de falt til jorden. (Joh. 18, 5–6) Da svikeren og maktmenneskene hadde kravlet seg på bena igjen, gjentok Jesus på navnet vanlig måte. Jesus satte øret på Maltus igjen. Men på tross av det de så og visste og de nå opplevde, var erkjennelsen forherdet og blokkert. De tok Ham – som hadde gått omkring og bare gjort vel, som Han skulle være en forbryter. Så åpnet sviket og makten sin porter for hån, piskeslag, tornekrone – gatens parlament og en feig Pilatus som nok hadde en anelse av at han stod overfor Sannheten. Han var advart av kona (Matt 27, 19) – likevel ga Pilatus etter for det sosiale og politiske presset. Så korsgang til Golgata hvor vekten av verdens elendighet tvang Jesus i kne – men Han fortatte å kjempe for oss – endog for en morder og banditt inntil Han ropte ut «DET ER FULLBRAGT.» Men takk og lov. Han var dødens overvinner «Stridsmann frå Getsemane.» «Dyp av nåde – er hos Deg, Jesus, ennå rom for meg? Har forlatelse du mer For en synder som jeg er?»

Biskop Arvid H. Nergård (1923–2006)

Endrer ikke syn i kvinneprestspørsmålet

Av Vidar Norberg (tekst og foto)

(1989): Biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland er en av de meget få biskoper som ikke har endret syn til fordel for kvinnelige prester. Han mener at kvinnelige prester er et brudd med Det nye testamentets syn og kirkens nesten 2000-årige tradisjon. Dagen har møtt biskop Arvid H. Nergård i bispegården i Tromsø.

–Kan du fortelle litt om bakgrunnen for ditt grundige studium i kvinneprestspørsmålet?

–Det er riktig at jeg er en av de meget få lutherske biskoper som ikke kan medvirke til ordinasjon av kvinnelige teologer. I så måte representerer jeg nok en teologisk antikvitet i kirkelandskapet. Men embetsteologien er et av de teologiske emner jeg har brukt mye tid på. Det skyldes at jeg helt fra begynnelsen av 60-årene, da saken ble aktuell hos oss, har sett på denne reformen som en stor og dyptgripende endring av den samlede kirkes nesten 2000-årige tradisjon og praksis. Jeg fant det ikke tilfredsstillende bare å akseptere reformen uten å sette meg nærmere inn i den teologiske problematikk.

–Spørsmålet har jo dessuten læremessige implikasjoner. Man kan derfor ikke nå frem til noen holdbar teologisk avklaring uten et inngående studium hvor argumentene både for og imot til slutt må avveies i forhold til hverandre.

–Først og fremst har jeg befattet meg med luthersk embetsteologi, men også romersk-katolsk. Nettopp her går jo en av de dypeste skillelinjer mellom våre to kirker. Men det viktigste er naturligvis først å søke klarhet om hva Det nye testamentet (NT) har å si om saken. Dernest må man ta rede på hvordan oldkirken praktiserte kallelsen til hyrdeembete. Videre til reformasjonen og den følgende tid inntil spørsmålet om kvinnelige prester ble aktuelt.

–Det skjedde først i enkelte lutherske kirker i Tyskland etter krigen, så i Sverige og i Danmark. I begynnelsen av 60-årene ble spørsmålet aktuelt hos oss. I Finland har debatten foregått med visse mellomrom siden begynnelsen av 60-tallet og pågår fremdeles i avisene etter at Kirkemøtet for et par år siden innførte den nye reformen, og min gode kollega i Oulu nektet å ordinere kvinnelige kandidater.

Kvinneprestene kommer

–Hvordan er situasjonen når det gjelder utbredelse og aksept for kvinnelige prester?

–Så vidt jeg vet praktiserer om lag 40 prosent av de lutherske kirker ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Realistisk må man derfor regne med at kvinnelige prester er kommet for å bli. Men dette forhold kan naturligvis ikke innebære at de som ut fra Skriften og luthersk syn på embetet ikke kjenner seg rolig for reformen, skal oppgi sin teologiske overbevisning. Det er imidlertid beklagelig at biskoper som ikke finner å kunne ordinere kvinnelige kandidater, ofte utsettes for hets og grunnløse beskyldninger om manglende syn for kvinners likeverd. Det er naturligvis en innstilling som er oss fullstendig fremmed.

–Jeg har ofte på mine visitaser gitt både ros og oppmuntring til menighetens kvinner for deres ofte helt avgjørende innsats i menighetsarbeidet. Uten deres oppofrende tjeneste ville mye ha ligget fullstendig brakk og mangt et initiativ overhodet ikke vært tatt. Jeg kan godt forstå at NT , og – blant apostlene – især Paulus setter menighetens kvinner så høyt som han faktisk gjør. Det inkluderer naturligvis også deres åndelige nådegaver og tjenester. Det samme syn finner man både i den eldste kirke og hos kirkefedrene.

–Hvilke oppgaver er det kvinnene løser siden du vurderer dem så høyt på grunn av deres innsats?

–De gjør ofte en fantastisk innsats på nær sagt alle områder av menighetslivet i barne- og ungdomsarbeid, menighetspleie eller diakoni og sosialt arbeid. Jeg vil også nevne innsamling av midler og arbeidet for å få reist nye kirker, kapeller og menighetshus. Hvis ikke kvinnene hadde engasjert seg, slik de faktisk alltid har gjort og gjør i disse sakene, ville svært mye stått i stampe med de ofte ytterst lusne bevilgninger og den sendrektighet som kommunene nesten alltid oppviser, når det gjelder prioriteringer og bevilgninger til kirkelige formål. Mange steder er det faktisk kvinner som egentlig driver menighetsarbeidet i samarbeid med prestene. Og i misjonsforeninger utgjør kvinnene det absolutte flertall, i alle fall på våre kanter.

–Apropos misjonen! Vi må ikke glemme at vi har hatt og fremdeles har en rekke kvinnelige misjonærer, som har gjort og fremdeles gjør en fremragende og velsignelsesrik innsats i misjonens tjeneste. Jeg nevner spesielt dette for å understreke at nedvurdering og diskriminering av kvinnene er en fullstendig fremmed tanke for meg. Jeg skal ikke dermed ha sagt at diskriminering av kvinner ikke har forekommet i historien. Kirkehistorien har dessverre ikke så få mørke flekker også på det området opp gjennom århundrene, sier Nergård.

Hård teologisk kamp

–Kan du fortelle litt om debatten som gikk forut for kvinnelige prester?

–Jeg kan jo nevne et eksempel fra vår svenske søsterkirke. Kvinneprestspørsmålet ble særlig aktuelt i Sverige på slutten av 50-tallet. På Kirkemøtet i 1957 viste biskop Anders Nygren, selv tidligere professor i nytestamentlig teologi, til en uttalelse av professor Anton Fridrichsen. Han hadde etterlyst en åpen erkjennelse av at kvinneprestreformen bryter med en nesten 2000 år gammel skriftsforståelse og skrev: «Skulle denne reform bli innført skal man ikke forsøke å få bort at Det nye testamentet har en annen innstilling. Man skal i ærlighetens navn medgi og innrømme at man tilsidesetter den bibelske oppfatning og den apostoliske autoriteten. La oss få full klarhet her og slippe forsøk på å ta NT til inntekt for en sådan reform.»

–Dette er meget sterke ord av en i sin tid kjent teologisk forsker og grunnlærd ekseget. Syv andre nytestamentlige teologer med professor Fridrichsen og Hugo Odeberg i spissen, hadde allerede i 1957 avgitt en uttalelse om at kvinnelige prester ville være uforenlig med NTs syn. Det ville bety et avvik fra troskapen mot den hellige Skrift, sier Nergård.

–Hva skjedde i Norge?

I 1961 ble den første kvinnelige kandidat ordinert i Norge. Da avga seks av ni biskoper en erklæring om at de fant det umulig å forene kvinnelig prestetjeneste med NTs grunnholdning og med dets direkte utsagn. Så vidt jeg husker kom også Menighetsfakultetets lærerråd med en uttalelse som gikk klart imot ordinasjon av kvinner til presteembete. Men så i 70-årene kom omslaget. Menighetsfakultetet avga en ny erklæring og åpnet for full presteutdannelse også for kvinner. Det innebar at de skulle få avlegge full praktiskteologisk eksamen. Ordinasjonsspørsmålet overlot man naturligvis til biskopene å ta avgjørelse om i hvert enkelt tilfelle, som jo også er rett og riktig, sier Nergård.

Politikk og kvinnebisp

–Vil vi i fremtiden få en kvinnelig biskop i Den norske kirke?

–Jeg tror at det i vår var ca. 60 kvinnelige studenter ved bare Menighetsfakultetets teologiske studium. Vi har vel nå om lag 80 kvinnelige prester. 8 av 11 biskoper ordinerer kvinner til prestetjeneste i vår kirke. Om ikke så mange år må vi nok regne med at vi får kvinnelige biskoper. Jeg vil ikke spå når og hvor, men det store flertallet i Kirkemøtet og i Kirkerådet går inn for og ønsker kvinnelige prester på lik linje med mannlige. Presteforeningen har dette på sitt fagpolitiske program.

–Det synes dessuten å ha skjedd en begynnende dreining innenfor flere av de store misjonsorganisasjoner i synet på kvinnelig prestetjeneste i kirken. Jeg regner derfor med at en kvinnelig biskop kan komme så snart man finner en egnet kandidat som har de kvalifikasjoner og forutsetninger embetet krever. Det er altså ikke lenger noen prinsipielle teologiske innvendinger blant flertallet av de kirkelige organer som er med på å velge biskop. Dermed ligger veien åpen for kvinnelige kandidater, også til bispestolen, sier Nergård.

–Kvinnelige presbytere er i strid med Skriften. Kan dette føre til at en kirke som bryter med Guds ord, mister sin kraft og langsomt dør bort?

–Det er ikke en salighetssak vi snakker om her. Etter luthersk forståelse er Ordet virkekraftig når det blir forkynt rett, og sakramentene er gyldig i kraft av Kristi innstiftelse. Men kirken burde være ærlig nok til å innrømme at reformen representerer et brudd med apostolisk ordning og praksis, og det er et radikalt brudd.

–Etter min oppfatning dreier det seg ikke om likeverd eller likestillingsproblematikk. Det dreier seg om en oppdragsforskjellighet Kristus har villet ha i sin kirke. Skal denne stå ved lag, eller dreier det seg bare om et ordningsspørsmål som kirken fritt kan bestemme over, slik de fleste lutherske teologer nå hevder? Jeg kan ikke se at det siste er tilfelle, sier Nergård.

–Finnes det ikke unntak?

–Jo, i nødsfall. Luther er inne på dette. Han tenker for eksempel på en situasjon da alle menn er innkalt til krig. Da må også kvinner tre til. Men når det igjen blir normale forhold, skal de tre tilbake og ikke blande seg i fremmed embete. Jeg nevner dette, uten å gå inn på Luthers tolkning av aktuelle skriftsteder, bare for å understreke at det er umulig å finne grunnlag for denne ordning hos Luther og de øvrige reformatorer, sier Nergård.

Nei til kvinneprester

–Hvilke teologiske innvendinger har du mot kvinnelige prester?

–Det lar seg ikke gjøre i et avisintervju å gå i detaljer om de bibelske, dogmatiske og økumeniske grunner for det standpunkt jeg er kommet til. Men mitt utgangspunkt er Jesu ord i Johannes’ evangelium 20:21ff: «Liksom Faderen har sendt meg sender jeg dere…» Det dreier seg her om et fullmaktsord til apostlene. Apostolatet er avsluttet, men apostolatets funksjoner fortsetter i kirken. Disse funksjonene er forkynnelsen av evangeliet, forvaltningen av sakramentene og utøvelsen av nøklemakten. Den augsburgske bekjennelse, Confessio Augustana, anfører da også nettopp dette skriftord om biskopens åndelige funksjoner.

–Dette er de samme funksjoner som en ordinert prest har i sin menighet, med andre ord lære- og hyrdeembetet. Augustana bekrefter dermed at apostolatets funksjoner fortsetter, selv om apostolatet som historisk størrelse er avsluttet, mener Nergård.

–Kan du fortelle om Jesu og apostlenes praksis ved valg av menn til de apostoliske funksjoner?

–NT viser klart at Jesus vurderte kvinnenes stilling på en helt ny måte, både religiøst og i samfunnsmessig sammenheng. Han ga dem fullstendig likeverd med menn, noe de også har fra skapelsen av. En vil aldri finne en eneste setning i NT som peker i retning av at Jesus noen gang har talt nedsettende om kvinner eller behandlet dem på en diskriminerende måte, uansett hvem de var og hvilken livssituasjon de befant seg i. Jesus satte kvinnene høyt i sin egen og nærmeste omgangskrets. Men til tross for at det var kvinner som fikk æren av å bringe budskapet om Jesu oppstandelse til apostlene, ble ingen av dem valgt til og innsatt i aposteloppdraget. Det er aldeles utenkelig at Jesus her var diktert av samfunnsmessige hensyn eller av begrensninger som rådde i jødedommens og datidens kvinnesyn.

–Går vi linjen et stykke videre, blir vi straks oppmerksom på at apostlene bare lar menn velges og innsettes til menighetens forstandere, hyrder og tilsynsmenn. For å bare nevne et eksempel i Apostelgjerningene 20. Der taler Paulus til presbyterne som er kommet til ham i Milet. De er alle sammen menn som blir formant til å ta vare på hele den hjord som Den Hellige Ånd har satt dem til tilsynsmenn for. Også alle andre steder hvor det er tale om lære- og hyrdeansvar i menighetene, er det menn som velges til og overdras dette oppdrag.

–Den samme praksis møter vi også i oldkirken. Vi finner bekreftelse på dette, blant annet i 1. Clemens brev så langt tilbake som ca. året 96.

–NT viser klart at kirkens hyrdeembete overdras til en bestemt persongruppe. Denne linjen føres videre også av Luther og de øvrige reformatorer. Vår kirkes viktigste bekjennelsesskrift Confessio Augustana sier at embetet er innstiftet av Gud. Reformatorene har aldri vært inne på tanken om å overdra presteembetet til andre enn menn, sier Nergård.

–Hvordan ser du på det såkalte taleforbudet i 1. Korintierbrev 14:33 til 35?

–Det har vært raljert nokså mye over dette, helst i avisene, og da med polemisk brodd mot de teologer og prester som ikke finner å kunne oppgi kirkens gamle syn på kirkens embete. For meg er imidlertid ikke dette skriftordet noe nøkkelord når det gjelder spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer. Men jeg avviser på rent filologisk grunnlag at det her dreier seg om en senere interpolasjon (tilføyelse). Det står imidlertid klart for meg at når apostelen oppbyr hele sin autoritet og betegner dette som «et Herrens bud» i vers 37, så må det dreie seg om noe annet og mer enn vitnesbyrd eller profeti. Jeg er av den oppfatning, og her står jeg sammen med flere NT-forskere som jeg selvfølgelig ikke kan sammenligne meg med, at Paulus’ utsagn her må referere seg til forkynnelse på vegne av menigheten, eller kall og oppdrag av menigheten, sier Arvid H. Nergård.

Økumenisk problem

–Hvordan blir den teologiske begrunnelse for ikke å ordinere kvinnelige teologer til prestetjenesten møtt her hjemme og i økumenisk sammenheng?

–Med respekt både av mannlige og kvinnelig prester og teologer som har satt seg inn i problemstillingen og tar den på alvor, men med gjøn og hets i de fleste presseoppslag, særlig i forskjellige inserater hvor det hele veien tenkes likestillingsideologi. Andre igjen går et skritt lenger. Et lokalt likestillingsombud oppfordret for eksempel i et tilfelle til boikott av en ordinasjonsgudstjeneste. Årsaken var at jeg ikke hadde innkalt en tilfeldig kvinnelig sommervikar til å assistere ved ordinasjonshandlingen. Resultatet ble en fullsatt kirke til siste plass.

Biskopen legger til at når så mange synes å tro at spørsmålet om kvinnelige prester bare er et norsk fenomen, så glemmer de at spørsmålet også har økumeniske perspektiver av stor rekkevidde og betydning.

–Hverken den romersk-katolske kirke eller ortodokse kirker ordinerer kvinner til prestetjenesten. Det er knapt et år siden det ble flertall for en slik ordning i de ledende organer i Church of England. Vatikanet reagerte da straks med en advarsel med henblikk på de videre samtaler om nattverdfellesskap. Den engelske erkebiskopen Robert Runcie, har da også oppfordret til en viss tilbakeholdenhet og antydet at en slik reform kan føre til splittelse i kirken. Nå er jo også de evangelisk-lutherske kirker svært opptatt av et utvidet fellesskap og samarbeid med den romersk-katolske kirke. Mye har endret seg når det gjelder tilnærmingen, særlig etter 2. Vatikankonsil, selv om store læremessige læreforskjeller fremdeles består. Den romersk-katolske kirke vil for eksempel ikke kunne godkjenne nattverdfellesskap med vår kirke fordi vi ikke står i apostolisk suksesjon med vårt presteembete, slik den romerske kirke tolker dette begrep. Det er, så langt jeg forstår, derfor helt utenkelig at den romersk-katolske kirke skulle anerkjenne fullt fellesskap med den evangelisk-lutherske kirke, etter at den i tillegg har innført ordinasjon av kvinner til prestetjenesten. Hertil kommer naturligvis de dogmatiske forskjeller i forståelsen av nattverdsakramentet, respektivt messeofferet. Men det er en annen sak som jeg ikke skal komme inn på her, sier biskopen.

Politisk press

–Skyldes åpningen for kvinnelige prester at Den norske kirke har gitt etter for presset fra politikere som vil ha kvinnelige presbytere i likestillingens navn?

–Den tyske teologen Peter Brunner stilte en gang spørsmål om ordinasjon av kvinner til presteembetet i de lutherske kirker har sin bakgrunn i det 18. og 19. århundrets opplysningsbevegelse. Men akkurat i det stykket tror jeg Brunner tok feil. Rasjonalismen rørte ikke ved kirkens embete, stilte overhodet ikke spørsmål ved det. En annen sak er at likestillingsideologien nok har influert sterkt på tenkningen omkring dette spørsmålet, men teologi-historisk ligger det antakelig nærmere å søke etter bakgrunn i påvirkning av reformert teologisk tankegods. Det er allikevel klart at politisk innflytelse har gjort seg gjeldende i dette spørsmålet og for folk flest er det tydeligvis umulig å begripe at det kan være en annen ordning i kirken enn i staten. Dessuten ble lik adgang til embeter, så vidt jeg nå kan huske, fastslått av Stortinget allerede i 1938. Det gjelder også embeter i kirken.

–Jeg legger for øvrig merke til at mange unge prester ikke lenger diskuterer spørsmålet ut fra Skriften og kirkens bekjennelse, enn si den tradisjonssammenheng som også den lutherske kirke tross alt har stått i når det gjelder kirkens embete.  Man kan stundom få inntrykk av at det ikke lenger dreier seg så mye om et teologisk problem, men om et ordningsspørsmål basert på likeverd og likestilling. Men bare på dette grunnlag kan man vanskelig føre noen teologisk avklarende samtale om denne saken, sier biskop Nergård.

Splittelse i menighetene

–Skaper spørsmålet om kvinnelige prester splittelse i menighetene? Og hvordan er det med dette i ditt bispedømme hvor det er mange læstadianere?

–Vi har jo i vår kirke generelt forsøkt å respektere hverandres syn. Det er utarbeidet visse «kjøreregler» for samarbeidet. Personlig beklager jeg den måten saken ble handtert på da spørsmålet om ordinasjon av kvinnelige teologer til prestetjeneste ble aktuelt hos oss. Det var ingen teologisk eller kirkelig konsensus om saken. Tvert imot avga seks av ni biskoper en uttalelse mot reformen, men det forelå ingen teologisk utredning som prestene, menighetsrådene og bispedømmerådene ble bedt om å ta standpunkt til. Men mest av alt beklager jeg at den lutherske kirke egentlig aldri har hatt et fast ordnet embete for kvinner. I Finland søkte man å ordne den saken gjennom opprettelse av menighetslektorstillinger for kvinnelige teologer, men nå er det som sagt blitt annerledes der borte etter kirkemøtebeslutningen for et par år siden.

–Når det gjelder spørsmålet om tilsetting av kvinnelige prester virker splittende på menighetslivet, har jeg inntrykk av at det ikke lenger er tilfelle i de fleste menigheter. På menighetsplanet har de aller fleste ingen bestemt mening om den saken og man vil nødig skape strid. Annerledes er det i de læstadianske menigheter og i menigheter med stort innslag av læstadianere. Å sende en kvinnelig prest til slike menigheter vil være ensbetydende med å sette nøkkelen i døra for den kirkesøkende menighet. Det vil med andre ord føre til uopprettelig splittelse, sier Nergård med klar hentydning til saken om den finske kvinnelige presten som fikk nei til å benytte de norske kirkene i læstadianske menigheter.

Den siste biskop

–Mange geistlige som synes å ha ambisjoner om å bli biskop, har endret sitt syn på kvinnelige prester. Har du noen gang vurdert å endre ditt syn?

–I mine studier av embetsteologien har jeg tatt på fullt alvor de motargumenter jeg har møtt i en rekke teologiske artikler, bøker og vitenskapelige avhandlinger som behandler dette emnet. Men jeg har ikke hittil blitt overbevist på en slik måte at det har endret mitt syn. I de vanlige avisdebattene om denne saken har jeg aldri latt meg involvere. Avisspaltene er ikke egnede fora for drøfting av teologiske spørsmål på det vitenskapelige nivå som en slik sak har krav på. Med all respekt for ønsket om å diskutere saken, er de fleste avisinnlegg som regel av liten eller ingen teologisk verdi. Å søke klargjøring i dette spørsmålet er da heller ikke gjort i en håndvending. Det krever inngående teologisk arbeid og deretter drøftinger på ansvarlig nivå i kirken. Men den «båten» er visst gått for lenge siden. Det dreier seg allikevel om et spørsmål som griper dypt inn i kirken og som har økumeniske konsekvenser av stor rekkevidde og betydning. Men for all del: folk må få lov til å gi uttrykk for sitt syn og mange ikke-teologer har stor innsikt i Skriften og luthersk læresyn, også i dette spørsmålet. Det burde kirken lytte til mer enn hittil har vært tilfelle, sier Nergård.

–Tror du, biskop Nergård, at det kommer flere biskoper med samme syn som du har i denne saken?

–Jeg kan ikke utelukke at det kan skje, men jeg har mine tvil. Vi er jo nå bare tre biskoper i tjeneste som ikke finner å kunne medvirke til ordinasjon av kvinnelige kandidater. Men det bør så absolutt være plass for biskoper med dette syn, ikke minst av hensyn til de prester og menigheter som ikke aksepterer nyordningen. Det vil vel til syvende og sist bli et spørsmål om hvor stor takhøyden og plassen for konservativt, gammelkirkelig embetssyn vil bli i de nærmeste år fremover. Denne plassen synes å ha skrumpet dyktig inn i de senere år, sier biskop Arvid H. Nergård til Dagen.

Av Elin Gryting

(BREV): Tyskerne tok bedehuset i Kiberg i besittelse under krigen. Vi vet ikke hvor lenge, men pappa Jan Solstad oppdaget etter en tid at de ikke brukte huset så mye. Han gikk til kommandanten og spurte om misjonsforeningen kunne få huset tilbake.

–Hva skal dere med huset når dere ikke har pastor, svarte kommandanten.

Da svarte pappa med stor frimodighet: –Jeg er pastor.

Da kommandanten hørte det, reiste han seg og bukket og skrapte. De fikk huset tilbake.

Da tyskerne hadde forlatt huset, var veggene i storsalen fulle av tegninger av fly, våpen og slagord. Med svart maling var det skrevet med store bokstaver på tysk «Kun en kan overhodet seire, og det er vi».

Prost Karl Petersen oversatte for pappa. Teksten inspirerte og provoserte. Som forkynner og godt kjent med Bibelens innhold, visste pappa godt hvem som er den store Seierherren. Han spurte kunstmaler Olav Johannesen i Båtsfjord om å male et bilde av den store hvite flokk, med teksten fra bedehuseveggen under.

Prost Petersen var betenkt, siden det ikke var et direkte bibelsitat. Men pappa fikk viljen sin. På maleriet ser vi «en skare som ingen kan telle». Midtpunktet er Jesus. Under maleriet står det skrevet med gullskrift:

KUN EN KAN OVERHODET SEIRE, DET ER VI.

Av Ingar Gangås

(ANDAKT): Kristen forkynnelse vekker anger og tro. I Augustana heter det: «Boten består egentlig av disse to stykker: det første er angeren eller den skrekk som jages inn i samvittigheten ved syndens erkjennelse; det andre er troen, som fremkommer av evangeliet eller avløsningen, og det er tro på at syndene forlates for Kristi skyld, og som trøster samvittigheten og frir fra skrekken».

–Forkynnelsen må spesifisere regningen når den taler om synden, og blottlegge selve rot-synden, som er vantroen (fritt etter Carl Fr. Wisløff).

Tilhøreren må få høre loven, at han må omvende seg, for Gud er hellig og tåler ikke det minste fnugg av synd. Loven er Gud i hans anklage og dom.

Dernest skal forkynnelsen ikke være en tale om troen, men en forkynnelse til tro. Evangeliet vender seg til den som har gått fallitt på alt sitt eget. Det forteller om det som skjedde på Golgata, at Jesus døde for våre synder. Jesus har levd det liv som vi skulle ha levd. Han tok vår synd og straff på seg, for å gi oss sin rettferdighet. Evangeliet er Gud i hans tilgivelse og nåde.

Sann vekkelse fører til en «ny fødsel» og har alltid disse to kjennetegn: sorgen over synden og gleden i Jesus Kristus. Du «mister» deg selv, men får Kristus i stedet.

Artikkelen er tidligere trykket i bladet Lov og Evangelium.

Jesaia 53,10–12

Av Axel Remme

(PREKEN): Dette kapittelet er kalt den Jesai-anske profetis krone. Hele kapittel 53 peker på Jesu lidelse og død, men også på det store resultat av Hans offer. Det som forkynnes her med mange detaljer, oppfyltes nøyaktig på Jesus ca. 700 år etter. Profeti og historie går sammen og gir også et vitnesbyrd om at Ordet er det samme i Det gamle og Det nye testamentet. Hele Skriften er enstemmig i sitt budskap om forløsningen i Jesus Kristus.

I vers 10 gis denne beskjed, som jeg vil understreke: «Herrens vilje skulle ha fremgang ved Hans hånd.» Gud har en klar vilje for sin skapning. Og Han setter alt som er mulig inn på å gjennomføre den. 

Hva vil Gud?

Det kan iblant være umulig for oss å finne svaret, dersom spørsmålet gjelder meningen med det som hender av ulykker, sorg og prøvelser. Vi skal heller ikke være så opptatt med å spørre hvorfor? Det er ikke sikkert det var noen hjelp for oss om vi kjente svarene på lidelsens gåter. Mye er innviklet og uoversiktlig ved våre liv. Sammenhengen er ikke alltid lett å finne. Men ett står fast: Guds vilje er alltid god. Den skader ingen. Den har så god en virkning og hensikt.

Vi kan sammenfatte Herrens vilje i to hovedsaker, to formål.

(1) Gud vil at vi skal ha det rett med Ham («bli frelst og komme til sannhets erkjennelse» 1. Tim. 2, 4) og (2) Gud vil at vi skal ha det godt med hverandre. Dette er uttrykt i det første bud om å elske Gud over alle ting og det bud som Jesus sier «er likeså stort: Du skal elske din neste som deg selv.» Dersom det skjedde, var det ikke misunnelse, fornærmelse, hat, mangel, urettferdighet, vold, krig eller annet ondt. Sju av ti bud handler om menneskets forhold til hverandre. Men her er fokuset på menneskets forhold til Gud og Hans frelse. At den lidende Messias gjorde alt for å bringe det i orden. Og Gud regnet kun med Ham i så måte.

«Herrens vilje skulle ha fremgang ved Hans hånd.»

Den skulle skje, gjennomføres, virkeliggjøres, oppfylles. Ikke bare litt eller et stykke på vei, men helt og fullt. Slik at Gud selv kunne godkjenne den. Om dette ene er det alt annet dreier seg, slik at «hvem som helst, kan bli frelst som til Gud seg vender.» Bak alle ord og offer, står «Herrens vilje». At mennesket skal kunne frelses inn i Hans samfunn og ha del i den evige herlighet. Men det kan ikke skje ved oss, syndige og ulydige som vi ofte er når det kreves forsakelse og mot til å følge Guds vilje.

Ved Jesus skulle Herrens vilje ha fremgang.

Jesaia profeterte at Gud fører sin vilje igjennom ved Messias. Ingen annen kunne Han bruke til det. Skulle Guds vilje få fremgang, måtte Guds Sønn komme til verden å gjøre den.

Ved mennesker fikk ikke Guds vilje mye fremgang.

Den ble forkludret allerede av Adam og Eva. Med vår falne natur har vi ofte hindret Guds vilje. Den har stått i stampe og ikke hatt fremgang. All vantro, all fornektelse av og motstand mot Guds ord, all likegyldighet mot formaningene og kallet hindrer Guds vilje og plan. Gud kunne ikke regne med fremgang for sin vilje ved meneskene.

Herrens vilje kunne bare få fremgang «ved Hans hånd», ved Hans lovoppfyllelse, ved Jesu gjerning og naglemerkede hender. Det var Hans ærende, Hans lyst og lengsel. «Å gjøre din vilje, min Gud, er min lyst, og din lov er i mitt hjerte.» (Sal. 40, 9) Derfor ba Jesus slik i Getsemane: «Far! Er det mulig, så la denne kalk gå meg forbi! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» (Matt. 26, 39) Og Han talte slik om dette: «Jeg er kommet ned fra himmelen, ikke for å gjøre min vilje, men for å gjøre Hans vilje som har sendt meg.» (Joh. 6, 38)

I profetien her nevnes blant annet dette om hvordan Gud fremmet sin vilje ved Jesu liv og offer:

• «du gjør Hans sjel til skyldoffer»
• «deres misgjerninger skal Han bære»
• «Han uttømte sin sjel til døden»
• «Han bar manges synd»
• «det behaget Herren å knuse Ham» v. 5: Han ble «knust for våre misgjerninger». («Behaget»: Det var ikke Guds lyst, men Guds vilje som måtte skje, og som Jesus var lydig mot fullt og helt).

Profetien nevner også noe av lønnen for Kristi lydighet og kamp. Han skulle «se etterkommere». «Fordi Hans sjel har hatt møye, skal Han se det og mettes. Ved at de kjenner Ham, skal den rettferdige, min tjener, rettferdiggjøre de mange.» «Derfor vil jeg gi Ham de mange til del, og sterke skal Han få til bytte.»

Med dette er det også sagt, at Herrens vilje får fremgang når mennesket tar imot Hans frelse. Det hører med til de gode følger av Jesu stedfortredende liv og soningsdød. Slik får «Han se etterkommere». Det er de mange som Han har fått «rettferdiggjøre» og ført inn i sitt rike. Men også dette skjer «ved Herrens hånd». Ikke ved våre hender, våre gjerninger eller ved vår kraft. Alene ved Jesus er den vilje oppfylt som bringer menneskene frelse og samfunn med Gud. Som et Luthers sitat lyder: «Jesus har oppfylt loven og gitt oss dens oppfyllelse.»

Skal det bli fremgang for Herrens vilje denne påskehøytiden? Slik at Jesus får «mange til del» ved overgivelse til Hans nåde og vilje. Det var hensikten og målet med Jesu fullbrakte frelsesverk. Den rette fremgang for Guds vilje hos deg skjer ved at du tar imot Jesus «med all Hans nåde og gave»!

«Mot syndere strekker den seg, den hånd som ble såret for meg. Den leder meg frem til Guds stad til mitt hjem. Den hånd som ble såret for meg.»

Artikkelen har tidligere vært publisert i Bibelsk Tro.

Av John Skåland

(KRONIKK): Da Per Faye-Hansen, Karmels grunnlegger, skulle trekke et bibelord i forbindelse med sitt teologiske studium, fikk han følgende ord:

«Gå ikke på veien til hedningene, og gå ikke inn i noen av samaritanernes byer, men gå heller til de tapte får av Israels hus.» (Matt. 10, 5)

Dette ble på mange måter starten på et livslangt kall og arbeid blant det jødiske folk. Etter kontakt med Israelsmisjonen og med jødiske flyktninger i Sverige under siste krig ble han overbevist om at som kristne skulle man ikke «behandle» jødene på lik linje med hedningefolkene. Ut fra dette har Karmel alltid stått for et syn der vi ikke driver «hedningemisjon» blant det jødiske folk.

Som kristne mennesker i nådens tidshusholdning har vi i Bibelen fått vår misjonsbefaling slik den er nedtegnet i 2. Kor. 5, 17–21:

«…og gav oss forlikelsens tjeneste… og la ned i oss ordet om forlikelsen…  Så er vi da sendebud i Kristi sted, som om Gud selv formaner ved oss. Vi ber i Kristi sted: La dere forlike med Gud…»

Dette er hovedbudskapet og hovedoppgaven for den kristne helt fra Paulus fikk oppgaven med å bringe nådens evangelium til hedningene – og like til den dagen Herren rykker opp sine. (1. Tess. 4, 17)

Som nevnt er dette under alle omstendigheter en hovedoppgave for en troende i denne tid. Men ettersom vi ut fra Skriften ser at denne nådens tid snart er slutt, har Israels Gud for lengst startet forberedelser til den neste husholdning: Den 7. dagen som også kalles sabbatsdagen, hvilen, eller tusenårsriket. Israels samling i sitt gamle land er hovedtegnet på dette, og det er her Karmels hovedoppgave som bevegelse kommer inn. Karmel har alltid hatt som motto «For Bibelen og Israel» og «Vi peker – landet preker». Det vi ønsker å formidle, er at Gud er i ferd med å «gjenreise Davids falne hytte» (Ap.gj. 15, 16)

Som kristne av hedningerot er vi ofte flinke til å fortelle om det dekket som er lagt over jødene i forhold til å se Jesus, men vi er svært dårlige til å se og formidle det kanskje enda tykkere dekket som ligger over kristenheten i forhold til Bibelens syn på jødene og Israel. Kampen mot denne såkalte erstatningsteologi har alltid vært en hovedoppgave for Karmel-bevegelsen.

Som troende i denne tid gleder vi oss over hver eneste en som kommer til tro og blir tillagt menigheten. Men her må vi presisere at Karmels kall og oppgave ikke har vært blant såkalte «messianske jøder». Disse er sjeler som er en del av menigheten og således blir med i bortrykkelsen. De vil ikke ha noen jordisk funksjon i den nye husholdning som gryr frem etter at Herren i karakter av den klare Morgenstjerne har hentet hjem sine.

Når Karmel peker på de mange tegn i tiden, og i særdeleshet i landet Israel, er det nettopp for å vekke de kristne til bot og årvåkenhet fordi tiden for bortrykkelsen er meget nær, og samtidig vekke både jøder og verden for de begivenheter som Bibelen så klart beskriver skal opprinne etter menighetens bortrykkelse.

Karmel støtter jødisk oppbygging i hele Eretz Israel. I særdeleshet i Judea og Samaria har vi i mange år gitt mye økonomisk støtte til de jøder som på Bibelens grunn bygger ut løftelandet. Vi støtter dette fordi vi er overbevist om at dette er Gud-villet virksomhet ifølge Skriftens Ord, og det er forberedelser til gjenreisningen av Davids falne hytte.

Ifølge Hebr. 1 har Gud «i fordums tid mange ganger og på mange måter talt til fedrene gjennom profetene… Har han nå i disse siste dager talt til oss gjennom Sønnen.»

Gud har altså i de forskjellige tidshusholdninger talt og «operert» på forskjellige måter, blant annet i Lovens tid med ofringer m.m. Men vi tror at for menneskets evige frelse til alle tider, uavhengig av de forordninger som Gud i de forskjellige tider har foreskrevet, gjelder bare dette ene offer: Jesu soningsdød på Golgata. Det er troen på at dette offer er det eneste som fullkomment kan frelse et syndig menneske fra evig fortapelse – som er menneskets eneste redning.

Av Vidar Norberg

(Nytt): Paven i Den romersk-katolske kirke og storimamen ved verdens største islamske universitet, Al-Azhar i Egypt, har undertegnet en felles erklæring om at alle som tror på Gud, må arbeide sammen for brorskap og fred. Paven mener at islam og andre religioner er villet av Gud i sin visdom.

Den arabisk-kristne pastoren DJ Farag i Calvary Chapel Kaneohe på Hawaii mener dette handler om den store verdensreligion som Åpenbaringen taler om.

Den messianske jøden Amir Tsarfati i Behold Israel i Israel antyder at Den romersk-katolske kirke tar form som en verdensreligion.

Tidligere var det ikke uvanlig at både pinsepredikanter og lutherske lekfolk talte om skjøgekirken som de mente var Den romersk-katolske kirke i endetiden (Johannes’ åpenbaring 17).

Professor emeritus Bernt Torvild Oftestad fra Det teologiske menighetsfakultet skriver i Dagen at paven avviker fra katolsk lære om kirkens forhold til ikke-kristne religioner.

Erklæring om Gud og Allah

Pave Frans ble ønsket velkommen av sjeik Mohammed bin Rashid al-Maktoum og kronprins Mohammed bin Zayed Al-Nahyan da han ankom Dubai den 4. februar 2019. Over 120.000 kom til pavens messe i Zayed sportsarena i Abu Dhabi som er hovedstaden i De forente arabiske emirater. Blant dem var flere tusen muslimer samt fremmedarbeidere fra Filippinene og India. Paven skal ifølge Reuters fremme fred og religiøs dialog. Dette var første gang en romersk-katolsk pave besøkte den arabiske halvøy.

Pave Frans og den sunnimuslimske storimam Ahmad Al-Tayyeb ved det islamske universitetet Al-Azhar i Egypt undertegnet felleserklæringen i De forente arabiske emirater den 4. februar. Den fikk tittelen «Et dokument om menneskelig brorskap for verdensfred og å leve sammen.»

Hvem som er sann Gud sier ikke paven og imamen noe om. Hverken den jødiske JAHVE eller Allah er nevnt ved navn i teksten som er lagt ut fra Libreria Editrice Vaticana. Navnet Jesus er ikke med i erklæringen fra pave og storimam. Men de sier at det første og viktigste målet for religioner er å tro på Gud. Både pave og imam ønsker således å løse verdens problemer med broderlig samarbeid.

–Det er et dokument som inviterer alle personer som har tro på Gud og menneskelig brorskap, om å forene seg og arbeide sammen, slik at det kan tjene som guide for fremtidige generasjoner for å fremme en kultur av gjensidig respekt og forståelse for den guddommelige nåde som gjør alle mennesker til brødre og søstre.

–Vi som tror på Gud og det endelige møtet med ham og hans dom med basis i vårt religiøse og moralske ansvar og gjennom dette dokument, kaller på oss selv, på våre ledere i verden så vel som arkitektene for internasjonal politikk og verdensøkonomi til å arbeide iherdig for å spre en kultur av toleranse for å leve sammen i fred; gripe inn så tidlig som mulig for å stoppe utgytelser av uskyldig blod og få slutt på kriger, konflikter, miljøforfall og det moralske og kulturelle forfall som verden nå opplever, går det frem av teksten.

Paven og storimamen kaller videre både intellektuelle, filosofer, religiøse figurer, kunstnere, mediefolk, menn og kvinner med kultur i hele verden til å gjenoppdage verdiene i fred, rettferdighet, godhet, det vakre, menneskelig brorskap og sameksistens for å få bekreftet viktigheten av disse verdier som et anker til frelse for alle og fremme det overalt.

–Frihet er en rett for enhver person: hvert individ nyter trosfrihet, tanke-, uttrykks- og handlefrihet. Pluralisme og mangfoldighet i religion, farge, kjønn og språk er villet av Gud i hans visdom, slik han har skapt mennesket. Denne guddommelige visdom er kilden som gir rett til trosfrihet og frihet til å bli annerledes…

Messiansk reaksjon

Den messianske jøden Amir Tsarfati i «Behold Israel» i Galilea mente at både pavens besøk i Dubai og brorskapsbrevet var meget uvanlig.

–Dette var det aller første besøk av en pave på Den arabiske halvøy. Dette forteller hvordan pavens institusjon får mer momentum som en verdensreligion.

–Det er en oppfordring til en økumenisk anstrengelse for at alle veier leder til Gud, at Gud aksepterer alt. Det er ikke én veg, én sannhet, ett liv. Og det er interessant at Jesus ikke er nevnt, men alt annet. Det alene kan fortelle hvilken forbløffende tid vi lever i nå, sa Tsarfati.

–Vi så hvordan paven og imamen signerte en pakt som i hovedsak ikke nevnte Jesus i det hele tatt eller Israels Gud. De tror at alle veier leder til Gud, at du bare trenger å være en god person, islam er en fredens religion og kristendommen trenger ikke Jesus. Vi ser for oss dannelsen av en verdensreligion.

Tsarfati mente at det også går mot en verdensregjering som har kilmaforandring som øverste sak.

Kristen reaksjon

–Det var ikke bare et historisk møte, men også profetisk fordi det var pavens første møte på Den arabiske halvøy. Paven kalte møtet «en ny side i forholdet mellom religioner», sa pastor J.D. Farag i Calvary Chapel Kaneohe på Hawaii og derfra sendes hans møter ut på youtube.

Han påpekte at paven og storimamen signerte en tekst som kalte på fred i nærvær av globale ledere, fra kristne katolikker, islam og jødedom samt andre religioner. Farag viste til at det ble sagt at «Om vi troende ikke er i stand til å utveksle håndtrykk, omfavne hverandre, kysse hverandre eller be, vil vår tro bli nedkjempet.» I tillegg til signeringen hadde paven ifølge Farag et privat møte med Abu Dhabis kronprins Mohammed bin Zayed Al-Nahyan som senere sendte ut følgende twitring: «Vi drøftet forbedret samarbeid, konsolidering av dialogen, toleranse og menneskelig sameksistens samt viktigheten av initiativer for å oppnå fred, stabilitet og sikkerhet med utvikling for folk og samfunn.»

–Det er meget alvorlige problemer når man søker etter sameksistens mellom kristendom, islam og jødedom. Dette handler om den kommende verdensreligion som Åpenbaringen taler om. Den vil komme under Antikristens styre i den sju år lange trengselstiden. Den går inn for én verdensreligion, en verdensøkonomi og en verdensregjering, sa Farag.

Islamsk troslære

–Mange kristne har trodd løgnen fra løgnens far om at kristne og muslimer ber til den samme Gud. Sannheten er at kristne og muslimer ikke tilber den samme Gud. Islam er en falsk religion. Muhammed er en falsk profet. Allah er en falsk gud, sa DJ Farag.

Farag ble født i Beirut. Mor var palestina-araber og far fra Egypt. De immigrerte til USA i 1963. Under et møte i menigheten på Hawaii gikk han igjennom litt av det Koranen sier om islam.

–Alle troende – ta ikke kristne og jøder som venner. De er venner av hverandre. De av dere som gjør dem til sine venner, er en av dem. Allah leder ikke urettferdige mennesker. (Koranen 5, 54)

Farag leste også fra Koranen 47, 4 og påpekte at det er litt ulike oversettelser. Men en av dem sier ifølge pastoren at når man møter vantro (bokens folk – jøder og kristne) – så slå deres nakker, halshugg dem. Så når du har slaktet stort blant dem, så knytt beina tett sammen, sett dem fri ved nåde eller ved løsepenger til krigens byrde avsluttes.

–Koranen 5 ,33 sier at den eneste løsningen for alle som går til krig mot Allah og hans budbringer og strever etter korrupsjon i landet, vil være at de blir drept, korsfestet eller at hender og føtter blir kuttet, eller at de blir utvist av landet.

–Dette er sataniske vers. Dette er islam. Det er over 120 slike vers som beordrer sanne muslimer til å drepe kristne og jøder, sa Farag.

I sitt oppgjør med brorskapsavtalen mellom paven og storimamen viste Farag til Jesu eget ord som ikke åpner for flere religioner.

«Jesus sier til ham: Jeg er veien og sannheten og livet. Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh. 14, 6)

–Hvordan kan folk bli så godtroende og tro at man kan ha sameksistens med religioner. Svaret finner vi i 2. Tess 2, 9–12):

«Den lovløse kommer etter Satans virksomhet med all løgnens makt og tegn og under. Det skjer med all urettferdighetens forførelse blant dem som går fortapt, fordi de ikke tok imot kjærlighet til sannheten, så de kunne bli frelst. Derfor sender Gud dem kraftig villfarelse, så de tror løgnen, for at de skal bli dømt, alle de som ikke har trodd sannheten, men hadde sitt behag i urettferdigheten.»

Farag fortsatte med opplesning fra Den lille bibel:

«For så har Gud elsket verden at Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv. For Gud sendte ikke sin Sønn til verden for å dømme verden, men for at verden skulle bli frelst ved Ham. Den som tror på Ham, blir ikke dømt. Den som ikke tror, er allerede dømt, fordi han ikke har trodd på Guds enbårne Sønns navn». (Joh. 3, 16–18).

DJ Farag hadde en mor som uvitende benyttet ordet Allah når hun leste den aronittiske velsignelsen over ham fra 4. Mos. 6, 24–26. Selv byttet Farag ut navnet Allah med Jesus.

–Gud er oversatt med Allah i arabiske bibler. Det er satanisk fordi det har fått folk til å tro at Allah er synonymt med Gud.

–Allah er ikke den samme Gud som Jehova. Vi kan ikke omfavne eller be med noen som ikke vil tilbe den sanne levende Gud.

–Noen sier at paven prøver å bygge broer. Istedenfor sameksistens med muslimer må vi gi muslimene evangeliet om frelse, også for muslimer. Det er store masser av muslimer i Midt-Østen som søker og finner Jesus i dag, sa DJ Farag.

Strider mot læren

I en kronikk i Dagen skrev professor emeritus Bernt Torvild Oftestad fra Det teologiske menighetsfakultet at paven avviker fra katolsk lære. Oftestad gikk over fra lutherdom til katolisismen for en del år siden.

–Når underskriverne så påpeker storheten i troen på Gud, som forener adskilte hjerter og løfter menneskets sjel, så må man spørre om det er en monoteistisk tro man har i tankene. Men det blir vanskelig både for paven og imamen. For det er nettopp monoteismen som setter skiller mellom muslimer og kristne. «Gud har ingen Sønn,» hevder islam. Kristen monoteisme står altså ikke til troende ifølge muslimene, på grunn av den kristne treenighetslæren, skriver Oftestad.

–At paven tildekker skillet og konflikten mellom kristendom og islam for å utvikle et broderlig fellesskap til sikring av freden, er meget betenkelig. Men verre blir det når han hevder at islam og andre religioner er villet av Gud. «The pluralism and the diversity of religions (…) are willed by God in His Wisdom, through which He created human beings.»

–Paven avviker fra katolsk lære, slik den blant annet er nedfelt i deklarasjonen Nostra Aetate fra Vaticanum II om kirkens forhold til ikke-kristne religioner. Deklarasjonen handler først og fremst om forholdet til jødene (4), men også om muslimene. Kirken anerkjenner som en virkning av den alminnelige åpenbaring de verdier som kan være i andre religioner –  også i islam. Dette er ofte stråler av sannhet som opplyser menneskene. Men stadig gjentar konsilet at det er Kirkens plikt å forkynne Kristus uten svik, Han som er veien, sannheten og livet (Joh.1, 6). I Ham har Gud forsonet alle ting med seg selv (2. Kor. 5, 18f.). I Ham finner mennesket fylden av sitt religiøse liv, skriver Oftestad.

Dokumentet fra pave Frans og storimam Al-Tayyeb har også vakt oppmerksomhet i katolske kretser. På nettstedet til «The Catholic World Report» forklarer dr., førsteamanuensis Chad Pecknold ved Det katolske universitet i Amerika i Washington at uttalelsen må ses i sin rette kontekst.

Skjøgekirken i bibelsk lys

Særlig ordene fra Johannes’ åpenbaring 17, 1–6 er kjent:

«Og en av de syv engler som hadde de syv skåler, kom og talte med mig og sa: Kom, jeg vil vise dig dommen over den store skjøge, som sitter over de mange vann, som kongene på jorden drev hor med, og de som bor på jorden, blev drukne av hennes horelevnets vin. Og han førte mig i ånden ut i ørkenen, og jeg så en kvinne sitte på et skarlagenrødt dyr, som var fullt av bespottelses-navn og hadde syv hoder og ti horn. Og kvinnen var klædd i purpur og skarlagen og lyste av gull og edelstener og perler; hun hadde et gullbeger i sin hånd, fullt av styggheter og av hennes horelevnets urenheter, og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon, den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden. Og jeg så kvinnen drukken av de helliges blod og av Jesu vidners blod, og jeg undret mig storlig da jeg så henne.» (Åp. 17, 1–6)

–Johannes’ åpenbaring (17–18) skriver om hvordan skjøgekirken fra Babel forgifter hele jorden, også deres rettskilde – som ikke lenger henter den frigjørende sannhet med den rette frihet og orden for menneskelivet fra Bibelen om enkeltmennesket, familielivet til folkenes liv i nasjoner, skrev Jørgen Høgetvein i Akademi for Kristen Folkeopplysning i Norge IDAG den 16.05.2011.

–Skjøgekirken (kapittel 17) med arven fra Babel som gjennomsyrer den katolske kirke og etter hvert de kirker som driver sin tilnærming og økumeniske samarbeid med henne, er skildret her. Ikke minst mor – barn (Maria og Jesus-barnet), den åndelige femikulten, er sentral og er spredd i forskjellige varianter til store deler av verden. Den omtales slik: «og på hennes panne var skrevet et navn, en hemmelighet: Babylon den store, mor til skjøgene og til stygghetene på jorden». Dette er den åndelige feminisme – som igjen og igjen har ødelagt nasjoner (Se Esaias kapittel 3–4, og Elias om Akab/Jesabel som både Paulus og Johannes’ åpenbaring også har referanse til med sterk advarsel. Her er det mye å skrive om, men vi skal bare nevne menneskehandelen…)

–Dommen kommer for fullt i kapittel 18 i dette uhyrlige system som også driver handel med menneskesjeler. Intet rart at Jesus ble vred når Han så kremmerne – handelsmennene som hadde etablert seg i Tempelet i det «godes» tjeneste og omgjort – som de fleste mammons huler – til røverhuler. I kapittel 18 er handelsfolket og kremmerne utvidet til verdens handelsmenn, som har drevet hor – sviktet Israels Gud – for oljemakten i Midt-Østen, skriver Høgetveit.

Han mener etter det man forstår, at både Romerkirken og Midt-Østens babelmakt (oljemakt) er områtalt i Åpenbaringsboken.

---

Ser man konturer av en skjøgekirke

Kommentar:

Av Vidar Norberg

Det er oppsiktsvekkende når Den romersk-katolske kirke finner sammen med sunnimuslimer for å skape en bedre verden. Når de begge skriver under på at andre religioner er gudvillet, går tankene lett til profetiene om skjøgekirken. At Abrahams, Isaks og Jakobs Gud sammen med Jesu Kristi navn er utelatt, minner om en antikristelig ånd. Antikristen kommer til å stå frem som en falsk messias som skal forføre hele verden. Da vil en felles falsk religion i folkehavet sikkert være et nyttig redskap. Man er ikke kommet så langt ennå, men pave Frans og den sunnimuslimske storimam Ahmad Al-Tayyeb ved det islamske universitetet Al-Azhar i Egypt viser at det går mot endetid. De undertegnet nylig et borskapsdokument for fred.
  

Det er betenkelig at både lutheranere, pinsevenner og andre venner finner sammen med pavekirken i økumeniske sammenhenger. Det er forføreriske åndsstrømmer i denne tid. Økumenikken er ikke bare av det gode. Tvert imot. Den river ned stabbesteiner. Økumenikk er som våt tungsnø som presser ned skigarder og åpner for nye åndsstrømninger. Slikt skjer kanskje over tid. Det gjør at tidsåndens gift kanskje ikke merkes før det er for sent.
  

Det er all grunn til å minne om at Den romersk-katolske kirke fortsatt ber til jomfru Maria. Denne jomfrudyrkelsen er helt ubibelsk. At Den romersk-katolske kirke har sine egne ordninger som for eksempel krever sølibat, er heller ingen bibelsk lære. Og man kan enkelt ved å lese pressen se at det har ført galt av sted der.
  

Den katolske kirke har en storslagen pomp og prakt. Det er nok enkelte som blir imponert av dette. Men det frelser ikke. Andre har valgt pavekirken etter at lutherske kirkesamfunn har åpnet opp for kvinnelige prester. Begrunnelsen er at man ønsker en katolsk kirke med orden, som blant annet Den norske kirke har forlatt. Og ikke bare dem. I pinseforsamlinger er det også kvinnelige pastorer. Det strider klart mot Guds Ord. Noen føler seg kanskje tiltrukket av en kirke med orden. Men kirken på de sju fjell i Rom kan vise seg å være fundamentet til skjøgekirken en gang i fremtiden. Denne tolkning er ikke av ny dato.
  

Det romersk-katolske kirke står også klart for erstatningsteologi. De ser over hodet ikke på Israel som oppfyllelse av Bibelens profetier. Katolikkene kaller bare Israel for en politisk enhet. Det er nok ikke for ingenting at kirkens menn har foreslått at Jerusalem skulle være en internasjonal by. Den romersk-katolske kirke ville selv eie byen med Tempelplassen. I gamle dager var jo en pløyd tempelplass et av kirkenes bevis på at jødefolket var forkastet. Når Israel, eller fikentreet, nå blomstrer, blir kirkens Israel-syn gjort til skamme.

---

Jomfruen, skjøgen og skjøgekirken

Kommentar:

Av Jørgen Høgetveit

(23.01.2008): Bibelen omtaler en rekke steder Israel som en ren jomfru som er fridd ut og ektet av Herren for å gjøre Hans vilje og oppdrag her i verden, men de falt fra Ham igjen og igjen og ble etter hvert en skjøgenasjon ledet av fryktelige konger og presteskap. En utro ektefelle som ga seg over til avgudene – mens Herren igjen og igjen kalte på henne for å få henne tilbake, men hun kom ikke. Til slutt måtte han la henne fare sine egne frafallsveier som førte mot tukt og undergang – slik at bare en rest ble tilbake og ble reddet.
  

Hun fikk skjøgens forlokkende vesen som er skildret en rekke steder. Verst finner vi det i 5. Mosebok hvor det står om «tempelskjøge» og «skjøgelønn» som Gud sier ikke skal finnes i Herrens hus og blant Israels døtre. «En skjøge eller en kvinne som er vanæret, skal de ikke ta til ekte, – » sier 3. Mosebok 21.
  

Og hva en skjøge gjør med den de får lokket til utroskap, omtaler Ordsprogene 6, 26 slik: «For en skjøge armer en mann ut like til siste brødleiv, og annen manns hustru fanger en dyr sjel.» Og 7, 26 taler om en kvinnes utseende med «en skjøges klær og med svikefullt hjerte.» Og lenger ute står det at en skal «gi Herren sitt hjerte» og «fly skjøger» – «For skjøgen er en dyp grav og den fremmede kvinne en trang brønn» og «øder sitt gods.»  Livet ligger fort i grus.
   

Alle profetene som kalte jomfru Israel tilbake til Herren, taler om skjøgens vesen og resultatene av frafallet og den makten skjøgen hadde til å trekke folket ut i ulykken. Vi kan bare tenke på David og Batseba og Samson som til slutt ble trøtt av hennes innsmigrende mas og åpenbarte hvor hans styrke lå – og ble ødelagt.
  

Og skjøgen ble behandlet etter sitt vesen, sier Joel for «de gav en gutt for en skjøge, og solgte en pike for vin, og den drakk de opp.» Profeten Nahum sier om skjøgen at «hun den fagre og trollkyndige skjøge, som solgte folkeslag ved sin utukt og hele slekter ved sine trolldomskunster.» Og ille gikk det også med den fortapte sønn blant skjøger, men han våknet til sist opp og kom seg hjem igjen til farshuset.
  

Paulus rydder opp med korinterne ved å si dem at troens barn er Kristi lemmer som ikke skal gjøres til «skjøges lemmer» for den som «holder seg til skjøgen, er ett legeme med henne» for da blir man «et kjød». Og Peter taler i 2, 14 om at her er det sterke krefter ute og går for de «har øine som er fulle og umettelig i synd; de forlokker ubefestede sjeler; de har hjerter som er oppøvd i havesyke, de forbannelsens barn!»
  

Og det hele munner ut i Joh. Åp. 17,1–2–15–16 hvor den store skjøge er Babylon – den frafalne kirke som er «mor til alle skjøgene på jorden» og hersker over store menneskemasser og hadde martyrer under sitt alter, men til slutt møter dommen for hun (19, 2) «som ødela jorden med sitt horlevned, og han krevde sine tjeneres blod av hennes hånd», sier Gud. Hun som forfører hjertene med sitt svikefulle hjerte – det som fremfor alt må bevares.
  Hva sier dette oss om skjøgens vesen, hva som skjer med oss om vi ikke kommer oss bort i tide. Og endelig – hva skjer med nasjoner som overgir seg til slikt avguderi og dras inn i hennes trolldomskunster av hennes svikefulle hjerte?
  

Ja, som den kvinnelige skjøge er kirken også lekker og dragende i sin fremtoning med appell til de menneskelige lyster av mange slag, men går forsiktig og listig fram. Hvis fremtoningen blir grov og rå, vil antagelig de fleste rygge unna i tide, men ikke når forføreriske kunster fra den ytterste klesdrakt til de smidige og forlokkende ordene fra det svikefulle hjertet spiller opp – godt hjulpet av avguderiets trolldomskunster som dypest sett kommer fra Satans avgrunn. I tillegg kommer da de sosiale relasjoner samt dans og vin som sløver sansene og bereder en for den søvndyssende rus hvor det går galt. Frafallet er et faktum.
  

Slik har skjøgekirken drevet på lenge – helt fra Romerkirkens dage og nå etter hvert med makt i Den norske kirke – på sin forføreriske vei. 
  

Og så presses Gud barn – som vil være tro mot Herren og Hans ord – og samtidig er glad i slekt og venner – opp i den ene vanskelig valgsituasjon etter den andre, for skjøgekirken disponerer det meste av våre grunnleggende møtesteder i livet. Der møter vi dem fra dåpen til konfirmasjon til bryllup og begravelser og i tillegg de faste gudstjenester.
  

Teologene er dessuten dominerende i den offentlige debatt hvor de fra GT til NT og til våre dager stort sett har drevet sin forførelseskunst overfor Guds sanne barn. Bare les! De hadde Jesus og apostlene størst problemer med, og det samme gjaldt Hans Nielsen Hauge og lekfolket videre framover. Det forteller historien oss. Les historie, ellers er du dømt til å gjøre dens elendighet om igjen!
   

Og de begynner lyst og vennlig innenfor rammen av DNK som vi alle kjenner. Men så blir viktige symboler som prestedrakten skiftet ut fra den sorte til den lyse og vennlige som ingen tenker så mye over bortsett fra at dette var da pent. Musikken blir mer og mer populær og hyggelig, særlig for de små! Så klapper vi litt for dem – og glemmer at Gud alene skal æres i Guds hus. Så forsvinner botstonen fra liturgien, salmene bygges om smått og pent. Arme syndig menneske med den onde lyst i mitt hjerte – er for dystert. Det er nesten alle enig om. 
  

Men det var og er Sannheten som skulle og skal frigjøre oss – den forlates, men vi har det da hyggelig – ikke sant – og vi må ikke være så kritiske. Dette må vi tåle. Vi må huske at vi sårer andre med slike holdninger. At de sårer oss – tenkes det ikke på og langt mindre på hva man sier i himmelen. Det siste i kirken er at begravelsesliturgien forkynner at presten overlater liket (den døde) i Guds hender. Man aner katolikkenes skjærsild i et slikt totalt ubibelsk utsagn. Det man skulle gjøre, var å tale til forsamlingen om alvoret med døden og de to utganger av livet, men det gjør ikke den hyggelige presten om han skal kunne ha det greitt og gildt blant sognebarna og «bygge broer».
  

Så arbeider man på å forandre selve kjernen i kirken, Bekjennelsen og Bibelen slik at frelsens budskap blir ytterligere fordreid. Vi har skrevet mye om dette i www.Kommentar-avisa.no og www.afkf.net så jeg gjentar ikke her alt om avtalen med katolikkene om rettferdiggjørelseslæren, kirkesynet og synet på biskopen osv., osv. Vennlig og hyggelig vender mann seg til samarbeid som de kaller økumenikk – men veien peker mot Rom og skjøgekirken, ifølge Skriften. Synkretismen er også på god vei inn i deres lære. Sannheten, veien og livet forsvinner i tåka.
  

Etter det religiøse frafallet kommer neste trinn, hvor man gir etter på sentrale moralske punkt som noe så forferdelig som å vigsle kvinner og homofile/ lesbiske til kirkelige stillinger, noe som sterkt fordømmes av Bibelen. Og Køhn satt jo i homotoget i Oslo! Jeg sier ikke mer. Man ledes inn – smått og pent under mange slags press, mens de river ned bit for bit og bygger om – og snart sitter man i skjøgens hus, synger og ber med som om det skulle være Gud man lovpriste og ikke avgudene. Gå ut fra henne mitt folk, sier Skriften, men det sier ikke organisasjonslederne og presteskapet. Advarslene høres igjen fra lekfolket.
  

Endens tid sammenlignes nettopp med slike tilstander – som i Noahs turbulente dager – i Lots dager – eller som de ti jomfruer som alle sovnet inn. Jo visst hadde man det sosialt og hyggelig – men det endte med forferdelse. Tiden her nede er kort – men evigheten er uendelig lang og tar aldri slutt. Guds barn vil hjem og ha alle sine med seg. Det er langt viktigere enn å bli likt og godtatt i de forskjellige sosiale sammenhenger. Det er nettopp av omsorg vi sier og gjør det vi gjør.

Kommentarartikkelen er hentet fra Kommentar-avisa.no. Den ble skrevet i 2008.

Av Ingar Gangås

«Når dine ord åpner seg, gir de lys, de gir de enfoldige forstand.»

Sal 119:130

Når Den Hellige Ånd opplyser Ordet slik at vi får se Jesus, da tennes det lys i hjertet. Tenk å få se at alle mine synder er tilgitt, sonet og betalt! Å, hvor vi trenger Guds lys i denne mørke tiden!

Gud er underets Gud også i dag. Han kan åpne blindes øyne og gi de enfoldige forstand. Hvem er de enfoldige? Jo, det er de som står som tiggere i forhold til Gud og må få nåde og syndenes forlatelse for Jesu skyld. De har sitt hjerte rettet på én ting og har funnet sin trøst i Jesus alene. Det er å være salig og eie den største visdom og lykke som et menneske kan oppnå. Motsetningen er å være «flerfoldig», det vil si å ha et hjerte som er vendt i mange slags retninger, og som søker å finne sin glede her i denne verden.

Vi trenger å be til Ham som er det sanne lys, om å lyse opp vår mørke vei. Han tar imot den som kommer til Ham. Får Han være «lykt for foten og lys på stien» (Sal 119:105), blir vandringen meningsfylt. Da blir bibellesning og bønn nødvendige og rike stunder på veien hjem. Og det blir om å gjøre å peke på Lyset for andre.

Ennå er det mange som lever i mørke. De venter på budskapet om Ham som er livets lys. «For Gud, som bød at lys skulle skinne fram i mørket, Han har også latt det skinne i våre hjerter, for at kunnskapen om Guds herlighet i Jesu Kristi åsyn skal lyse fram» (2Kor 4:6).

Artikkelen er hentet fra bladet «Lov og Evangelium»