I Guds blikk

(Sal. 52, 1–5 og Sal. 14, 2–5)

Av Axel Remme

(13.10.2018): Her sies noe om det Gud gjør: «Herren skuer». Den som skuer, speider, ser mot noe etter noe. Han fester blikket på noe som fanger interessen, og som Han derfor iakttar og betrakter nærmere. «Herren skuer ned fra himmelen», forkynner begge disse salmene.

Hva er av spesiell interesse for Guds iakttagelse? Salmene svarer slik: «menneskenes barn». Hans blikk er vendt mot menneskene. Han ser og speider etter oss. Vi er i Den Allvitendes synsfelt. Mennesket er i Guds blikk.

Og Hans iakttakelse er ikke overfladisk eller flyktig. Nei, det er som det står i Salme 139, 3: «Enten jeg går eller ligger, ser du det, du kjenner nøye alle mine veier.» Eller som det poengteres i Hebr. 4, 13: «ingen skapning er skjult for Ham. Alt ligger nakent og bart for Hans øyne som vi skal stå til regnskap for.»

 Så godt at Gud skuer på oss, at vi er i sentrum for Hans blikk. Tenk om Han overså oss, eller så bort fra oss og til alt annet! Da hadde vi vært forlatt og fortapt! I sin kjærlighet og barmhjertighet skuer Gud på menneskene.

Jesus viste oss Guds blikk: Det uttrykkes slik i Matt. 9, 36: «Da Han så folket, fikk Han inderlig medynk med dem, for de var herjet og forkomne som får uten hyrde.» Han ser med medynk og omsorg.

Her fortelles at Gud ser noe galt, tragisk og dumt når Han skuer ned på menneskene. Han ser at det er noen som sier: «det er ingen Gud». Ikke sjelden leser og hører vi at noen sier dette? Det er mange human-etikere, bekjennende gudsfornektere. I følge spørreundersøkelser forteller en stor prosent av vårt folk at de ikke tror på Gud.

Noen tror visst at det er vitenskapelig bevist at Gud ikke finnes. Og at dette er kløktige tanker og tegn på ekstra intelligens. Men det er «dåren» som sier: «det er ingen Gud». Og det er ikke bare et munnsvær eller en frase. Dåren sier dette «i sitt hjerte». Gudsfornektelsen sitter dypt, akkurat som troen på Gud gjør det. «Fra hjerte kommer onde tanker.» (Matt.15, 19) Og «med hjerte tror en til rettferdighet». (Rom.10, 10)

Når Gud skuer ned fra himmelen, må Han bruke sterke ord om menneskets falne tilstand. Vi finner her karakteristikker som er gjentatt i Det nye testamente: «Ond og avskyelig er deres ferd, det er ikke noen som gjør godt.» – «De er alle veket av, alle sammen fordervet. Det er ingen som gjør godt, ikke en eneste.» (Det samme leser vi i Rom. 3.)

 Men hva ser Gud særlig etter hos oss? Svaret gis her slik: «for å se om det er noen forstandig, noen som søker Gud.» Dette ser Gud spesielt etter når Han skuer ned på deg, om du søker Ham. Ikke noe kunnskap, innsikt eller dyktighet kan erstatte den åndelige forstand!

Det Herren særlig ser etter, er altså om «noen søker Gud.» Dem kaller Han forstandig. Her er det tale om å «søke Gud» i betydning å tro på Ham og å ty til Ham. At man velger å komme til Jesus med bønn om frelse og hjelp. Dette formanes det sterkt til i Bibelen. Jesus: «Søk da først Guds rike og Hans rettferdighet.» (Matt. 6, 33) Eller som det sies hos profeten Jesaia: «Søk Herren mens Han er å finne, kall på Ham den stund Han er nær!» (55, 6) «Søk det som er der oppe», formanes det i Kol. 3, 1.

Det er altså uforstandig ikke å søke Gud. Vår skaper og Far i himmelen, har gjort det mulig for oss å kunne søke Ham. Ved Jesu liv og offer åpnet Han adgang for alle til seg. (Hebr.10, 19–20) «Jeg er døren» og «veien», sa Jesus. Dette har vi fått evangeliets opplysning om.

Det Gud ser etter, har Han også kalt oss til: Å søke Ham. Vi har konstant innbydelse til det. Derfor lyder Jesu kallsord: «Kom til meg alle …». Ingen kan søke Gud uten Hans kall. Mennesket må vekkes og dras. For Jesus har sagt. «Ingen kan komme til meg uten at Faderen som har sent meg, drar ham.» (Joh.6, 44) Dette stadfester også erfaringen. Vi kaller det gjerne vekkelse når noen søker Gud. For da oppleves Guds kall og dragelse sterkt. Det skjer en oppvåkning til «sannhets erkjennelse», både om synd og nåde, og av den åndelige søvn.

Gud skuer ned for å se om noen søker Ham. Men dermed er det også indirekte sagt, at det er rett og nødvendig å hjelpe mennesker til å søke Gud. Misjonsbefalingen gjelder nettopp det. At en gjennom forkynnelse, undervisning og sjelesorg skal bringe den hjelpen, nært og fjernt. («Alltid med målet for øye».)

Her kan vi gjerne tenke over om vi ved våre arbeidsordninger og metoder, prioriterer godt nok det å hjelpe mennesker til Gud. Har kallet til frelse, innbydelsen og forbønnen den plass det burde ha? Får den åndelige samtale og sjelesorgen tid og rom i våre opplegg? Har vi det målet for øye med våre møter og gudstjenester, som «Herren skuer ned fra himmelen» for å se etter: «om det er noen som søker Gud»? «Etter-møtet» med forbønnsstund gir en viktig mulighet til å hjelpe hverandre til å søke Herren!

Når Gud skuer ned fra himmelen på menneskene, gjelder det også det som står i 2. Krøn.16, 9:

«For Herrens øyne farer over hele jorden for kraftig å støtte dem som er helt med Ham i sitt hjerte.» 

Med denne gode hensikt skuer Gud ned på oss: «for å kraftig støtte». Slik forkynner Gud stor bistand og hjelp. Det skal enhver som arbeider i Guds rike, få regne med. Men det er en tydelig betingelse for at dette ord kan oppfylles: Løftet er gitt «dem som er helt med Ham i sitt hjerte». Vilkåret er å ikke ha et delt hjerte. («Allting jeg gav Ham, allting jeg vant».)

«Salige er de som tar vare på Hans vitnesbyrd, som søker Ham av hele sitt hjerte.» (Sal.119, 2) Og slik lyder løftet i Jer. 29, 13: «Dere skal søke meg, og dere skal finne meg når dere søker meg av hele deres hjerte.»

Måtte Gud kunne skue ned med velbehag på oss og se slike som med ydmyke og oppriktige hjerter søker Ham i bønn, takk og tro! Og har som lyst og mål å hjelpe andre til det samme!

 

 

Bakgrunn:

Av Vidar Norberg

(01.10.2018): –På en av fjernsynets kveldsnyheter i Israel ble det nylig drøftet om hvem som er best egnet som ny forsvarssjef. Det ble sagt at den neste krigen er Gog-krigen, og det bør være en som er egnet til den krigen. Statsminister Benjamin Netanyahu sa ved et høve at Gog-krigen kommer til å bli den siste krigen, fortalte en hebraisktalende dame som ser kveldens nyhetssendinger.

Gog-saken er blitt aktuell fordi Russland har styrker ved Israels grense til Syria. Det er blant annet russerne som har bidratt, etter press fra Israel, til at Iran ikke kan være tett inn til grensen mot Syria. Russlands ambassadør Anatoly Viktorov sa i et intervju med Jerusalem Post at Iran har flyttet militsstyrker under iransk kontroll 80 til 100 kilometer fra grensen til Israel.

Russland har både flybaser og marinebaser i Syria. Russlands president Vladimir Putin, som har et meget godt forhold til Israels statsminister Benjamin Netanyahu, har sørget for varslingssystemer slik at russere og israelere ikke skyter på hverandre.

Da syriske styrker skjøt ned et russisk overvåkningsfly den 17. september 2018, beskyldte Russland først et fransk marineskip for nedskytingen. Senere hevdet de at det var Israel som skjøt. Til slutt ble Israel av Forsvarsdepartementet i Moskva anklaget for at israelske jagere tok dekning bak det russiske flyet som ble skutt ned. Israel fikk skylden. Russland sender nå mer avanserte våpen til Syria.

Putin sa imidlertid at det var en kjede av uheldige omstendigheter som førte til at flyet ble skutt ned. Det var jo formildende. Russlands sjefrabbiner Berel Lazar sa til avisen Israel Hayom at det Putin sier, er det eneste som teller i Russland. Heldigvis, om det er sant.

Russlands militære nærvær i Syria har på mange måter gjort russiske militære styrker til Israels nabo. Både jødiske og kristne bibelgranskere har sagt at Russland er Gog. Denne Gog skal dras med kroker i kjeven til krig i Israels land. Profetien om Gog-krigen står skrevet i Esekiel 38 og 39. Bibelsk oppslagsbok forklarer dette slik:

–Gog, høvding over Ros, Mesek og Tubal i Magogs land. Når Israel samles etter atspredelsen blant folkene, skal ifølge denne profeti hedenske folkeskarer med Gog i spissen oversvømme Det hellige land. Men Gud skal knuse Gog og hele hans hær og gi Israel freden tilbake. Navnet Gog…

–I Åpenbaringen 20, 8 omtales Gog og Magog som representanter for en del av menneskeheten som under tusenårsriket ikke bøyer seg for Kristus, og når de tusen år er til ende, samler de seg til strid mot Guds folk. Denne del av menneskeheten kalles «de som bor ved jordens fire hjørner». Ild faller ned fra himmelen og fortærer dem. Satan har forført dem til denne strid, og han kastes nå i ildsjøen.

Folke Thorell drøfter i boken «Israel Vaknar» spørsmålet om det er to Gog-kriger. En før tusenårsriket og en etter tusenårsriket. Thorell skriver:

–Det er to aktuelle bibeltekster. De er begge kardinaltekster som kan debatteres. Den første er Esekiel 38–39, som omhandler Gogs (Sovjets) invasjon i Israel. Den andre er Åpenbaringen 19, 11–21 om Antikrists (villdyrets) oppmarsj til Harmageddon-oppgjøret. Flere paralleller kan anføres for å belyse det ene eller det andre krigsforetaket. Likhetene mellom disse bibeltekstene er for noen så betydningsfulle, at de setter likhetstegn mellom dem. Andre derimot ser avgjørende ulikheter og drar den konklusjonen, at det handler om to ulike operasjoner, skriver Thorell.

Dette er noe også O.K. Indergaard drøfter. Hans hefte «Gog Gog-hopens dal Antikrist Harmageddon» vil nok gi svar på de fleste spørsmål.

Akkurat nå er det den første Gog-krigen som drøftes på grunn av Russlands nærvær i Syria. Forkynner Amir Tsarfati i «Behold Israel» er en messiansk jøde som stadig tar opp saken. Han mener etter det KARMEL forstår, at profetien i Salme 83 om de som rådslår for å utslette Israels folk, gjelder tiden før opprettelsen av staten Israel. Han hevder at nå ligger Israels trygt, som profetien sier. Han har gjort seg til talsmann for at opprykkelsen kan komme når som helst, og så er det Gog-krigen som forestår med Russland og sine allierte, med blant annet Iran og Tyrkia, som kommer for å ta hærfang. Dette er den første Gog-krigen.

Verdenshistorien står alt skrevet i Bibelen, før det har skjedd. Amos 3, 7 sier: «For Herren gjør ikke noe uten at Han har åpenbart sine skjulte råd for sine tjenere profetene.» Jesu profetiske prinsipp er også klart i Johannes 15, 29: «Og nå har jeg sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer.»

Fikentreet Israel er 70 år. Det er en spennende tid man lever i. Derfor bringer Karmel videre dette som rører seg i folkehavet. Så kan den troende granske skriftene slik det står i Ap.gj. 17, 11:

«Og disse var av et edlere sinn enn de i Tessalonika. De tok imot ordet med all godvilje, og gransket hver dag Skriftene om det forholdt seg slik det ble sagt.»

---

 

Syria skjøt ned russisk overvåkningsfly – 15 soldater omkom
Russland anklager Israel, gir Syria S-300

Av Vidar Norberg

Et russisk overvåkningsfly ble skutt ned av syriske styrker med med russiske raketter. 15 russiske soldater omkom da Il-20-flyet styrtet i havet, vest for den russiske basen Khmeimim i Latakia, mandag den 17. september 2018.

Det syriske angrepet med luftvernraketter kom etter at israelske jagerfly angrep et iransk lager med avanserte våpen som trolig skulle til Hizballah i Libanon.

Russerne trodde først at det var et fransk marineskip i Middelhavet som hadde skutt ned overvåkningsflyet. Det tok ikke lang tid før Forsvarsdepartementet i Moskva anklaget Israel for å ha skutt ned propellflyet. Russland hevdet senere at de israelske flyene la seg bak det russiske flyet som dermed ble truffet. Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu anklaget Israel for uansvarlige handlinger.

–Som et resultat av Det israelske forsvarets uansvarlige handlinger omkom 15 russiske tjenestemenn. Dette hører ikke hjemme i det russisk-israelske partnerskapet, sa Det russiske forsvarsdepartementets talsmann Igor Konashenkov til nyhetsbyrået TASS.

Bevisene for at Israel ikke skjøt ned flyet, var imidlertid entydige. Russlands president Vladimir Putin gikk ut og sa at «en kjede av tragiske omstendigheter» førte til at et russisk overvåkningsfly ble skutt ned. Putin antydet videre at Russland vil ta ytterligere skritt for å beskytte sine tjenestemenn og interesser i Syria. Russland stengte midlertidig luftrommet nær Kypros.

Like før den store forsoningsdagen yom kippur startet tirsdag kveld den 18. september, ringte Israels statsminister Benjamin Netanyahu til Vladimir Putin i Moskva. Netanyahu beklaget at 15 russiske tjenestemenn ble drept.

Netanyahu forklarte Putin at Israel er fast bestemt på å hindre at Iran forskanser seg i Syria. Israels statsminister påpekte også at Iran vil forsøke å utslette Israel og derfor forsøker å overføre avanserte våpen til terroristorganisasjonen Hizballah som i praksis styrer Libanon. Det er slike våpen Israel angriper for at ikke maktbalansen skal forrykkes.

Under en pressekonferanse med Ungarns statsminister Viktor Urban ble det vist til at Tyrkia skjøt ned et russisk jagerfly i 2015, og Putin ble spurt om hva Israel kan vente seg fra Russland.

–Når det gjelder nedskytingen av vårt fly fra et tyrkisk jagerfly, så er dette en helt annerledes sak. Det tyrkiske flyet skjøt med overlegg ned vårt fly. I dette tilfellet var det en kjede av tragiske omstendigheter, fordi det ikke var et israelsk jagerfly som skjøt ned vårt fly, svarte Putin onsdag den 19. september.

 

Granskning
Russerne nektet å møte israelske politikere under krisen. Israel sendte nesten umiddelbart Flyvåpenets sjef, generalmajor Amikam Norkin, til Russland. Han hadde med seg eksperter og dokumentasjon over det som skjedde, i et forsøk på å overbevise russerne om at Israel var uten skyld.

Jerusalem Post skrev at etterforskningen viste at det russiske flyet ikke var i området da Israels fly gjennomførte operasjonen. Alle israelske fly var tilbake på Israels område da det russiske flyet ble truffet. Den tidligere militære etterretningssjefen Amos Yadlin sa at man ikke kan skjule seg bak et annet fly. Han beskrev ifølge Arutz 7 russiske påstander som uprofesjonelle.

–De syriske luftvernbatteriene skjøt ukritisk og tok ikke bryet med å sjekke med russerne om det var russiske fly i området. De syriske rakettene fra Russland er ikke spesielt treffsikre, og resultatet var at et russisk fly ble truffet, sa IDFs talsmann, brigadegeneral Ronen Manelis.

Resultatet etter Norkins besøk i Russland kom raskt og var overraskende. Søndag den 23. september 2018 presenterte Det russiske forsvarsdepartementets talsmann, generalmajor Igor Konashenkov, det russiske synet.

–De israelske jetflyene så det russiske flyet Ilyushin Il-20 og brukte det som et skjold mot luftvernrakettene mens de fortsatte manøvrene i regionen, sa Konashenkov på en pressekonferanse.

Konashenkov anklaget også israelerne for manglende opplysninger om flyenes posisjon og angrepsmål. Han sa dessuten at israelerne jammet radarsystemene etter angrepet. Han hevdet også at russerne har varslet Israel 310 ganger om sine operasjoner, mens israelerne bare har varslet russerne 25 ganger, selv om Flyvåpenet har gjennomført over 200 angrep i løpet av 18 måneder.

Den russiske regjeringen nektet å akseptere Israels forklaringer. Russlands president Vladimir Putin sa til Netanyahu at man ikke aksepterte Israels påstand om at israelske fly som opererte i området, ikke benyttet det russiske spionflyet som radardekning.

–Informasjonen som det israelske militæret har gitt, er i strid med konklusjonene i Det russiske forsvarsdepartementet, sa Putin.

Russiske raketter 

Russland trappet opp konflikten den 23. september. Putin sa i telefonsamtalen med Netanyahu at Russland vil forsyne Syria med de avanserte luftvernrakettene av typen S-300. Netanyahu sa til Putin at å utplassere slike avanserte våpensystemer i hendene på uansvarlige kan øke farene i regionen. Videre gjorde Netanyahu det klart at Israel vil fortsette å beskytte sin sikkerhet og interesser.

–Russland planla å gi Syria slike raketter i 2013, men holdt dem tilbake på grunn av israelske bekymringer. Den situasjonen er endret, og det er ikke vår feil, sa forsvarsminister Sergej Shoigu i Russland.

–Avgjørelsen om å forsyne Syria med S-300 har som mål å skape sikkerhet for det russiske militæret, sa Kremls talsmann Dmitry Peskov.

Rakettene skal etter den russiske kunngjøringen være utplassert i Syria i løpet av et par uker. Alt tirsdag 25. september var det observasjoner som tydet på at de russiske forberedelsene er i gang. Russlands forsvarsminister Sergej Shoigu opplyste at de planlegger å jamme radarutstyr og satellittforbindelser til militærfly som angriper fra kysten av Middelhavet. Det er trolig slike systemer Israel bruker for sine preisjonsangrep.

Den russiske avisen Kommersant siterte en russisk tjenestemann i Forsvarsdepartementet som sa at utplasseringen av S-300 i Syria sterkt vil hemme Israels flyvåpen. Rakettsystemet kan overvåke opp til 100 mål samtidig. Systemet kan angripe 12 mål på en gang. Rakettene har trolig en rekkevidde på rundt 200–300 kilometer og kan nå en høyde på 27.000 meter.

USAs nasjonale sikkerhetsrådgiver John Bolton sa at Russlands S-300 vil bety en betydelig opptrapping fra Moskva, og han håpet at Moskva ville revurdere saken. Pressen skrev at amerikanerne mener dette også kan berøre deres fly i Irak.

Russland har selv luftforsvarssystemet S-300 i tillegg til det enda mer avanserte systemet S-400 for å beskytte sine fly- og marinebaser i Syria.

 

Krigstrussel

Iran forsøker ifølge analytikere å skape seg en korridor fra Iran gjennom Irak, Syria og Libanon mot Israel. David M. Weinberg skrev i Jerusalem Post at ifølge Jonathan Spyer i Jerusalem Institute for Strategic Studies har Iran investert 100 milliarder dollar for å redde Bashar al-Assads regime i Syria. Samtidig bygger Iran opp sin egen infrastruktur i Syria. Det iranske målet er å etablere en ny front mot Israel. Derfor forsøker Iran å overføre presisjonsraketter som kan treffe mål langt inne i Israel med stor nøyaktighet. Den nye iranske infrastrukturen skal ifølge den pensjonerte generalmajor, Yaakov Amidror, som var Netanyahus tidligere nasjonalsikkerhetsrådgiver, dekke Irans atomvåpenprogram. Våpnene utplasseres slik at Iran kan gjennomføre store sjiamuslimske angrep med avanserte raketter fra Libanon, Syria og om mulig også fra Judea og Samaria. Det skal hindre at Israel får mulighet til å angripe de kjernefysiske anleggene inne i Iran. Amidror mener at Iran forsøker å skape avskrekking slik at de kan fortsette med sitt kjernefysiske våpenprogram. Det vil i første rekke bli rettet mot den jødiske staten Israel.

 

Av Vidar Norberg og Heljä Norberg (foto)

Per Kørner (82) i Strandebarm døde den 27. september 2018 av kreft.  Han var kjent for sin uredde kamp mot fosterdrapet.

Sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa var Kørner en av Norges største forsvarere av barnet i mors liv. Det kostet ham også stillingen som prest i Den norske kirke.

Per Kørner hadde et varmt hjerte for Israel. Han kjente Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen, deltok som volontør i Israels forsvar gjennom Sar-El. I 2012 var han på en stor rundreise i Israel med Karmel.

Kørner arbeidet også i Norges Samemisjon. Han hadde hytte i Karasjok og kjente vidda. Kørners far ble hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944.

Til minne om kristenlederen Per Kørner trykkes her et intervju som ble laget under Kørners reise i Israel i desember 2012.

«Kom i hu deres veiledere, de som har talt Guds Ord til dere! Legg merke til den utgang deres livsferd fikk, og følg etter dem i deres tro.»

(Hebr. 13,7)

 

 

 

Nyttårsintervjuet med Per Kørner på besøk i Israel i 2012

–Jeg  ønsker at Israel får fred i hele sitt land og slipper terrorangrep fra sine fiender rundt omkring, særlig fra Hamas, sier prost Per Kørner i et nyttårsintervju med Karmel.

Kørner kom med enda et nyttårsønske for Norge ved inngangen til år 2013.

–Jeg ønsker at Norges lederskap og politikere må ta lærdom av lederne i Israel og bruke Guds Ord i ledelsen av landet. Dette er blitt totalt fraværende i Norge. Gud regnes ikke med, ikke en gang i kirken, til stor ulykke for land og folk som mister velsignelsen. De tror at de selv kan styre uten Herrens veiledning.

Kørner påpeker at det politiske lederskap i Norge bare vil takke seg selv for at man har det så godt i Norge, og han sier at Guds navn nevnes ikke til tross for all velferd.

–Jeg synes det er godt å oppleve at statsminister Benjamin Netanyahu er så frimodig, åpner Bibelen og ser at Gud har noe å gjøre med hans ledelse av landet, sier Kørner.

Netanyahus interesse for Bibelen er kjent både fra presse, radio, fjernsyn og såkalte sosiale internettkanaler. Det var Netanyahu som etter 32 år dro i gang Den internasjonale bibelkonkurransen for voksne. Videre har han startet opp igjen en bibelstudiesirkel ved statsministerens residens i Jerusalem.

 

Hilsen fra Forsvaret

I tre uker var Kørner volontør for Sar-El på en av Det israelske forsvarets baser i lavlandet. Der satte de sammen utstyr som skal brukes av Israels soldater.

Kørner forteller fra sin reise at det har vært en fint å være volontør i Israels forsvar, selv om forholdene i brakkene er enkle.

Da volontørsoldatene presenterte seg for hverandre, fortalte Kørner at han var prest og fikk applaus. Det er vel kanskje ikke helt vanlig at prester inntar Forsvarets brakker, og kanskje ikke prester fra Norge.

–Forsvaret viser stor omsorg for oss. De er tålmodige og lærer oss opp i det tekniske arbeidet, så det er sikkert en del bry med oss, sier Kørner som er svært fornøyd med forsvarstjenesten og pilegrimsreisen i Eretz Israel.

Det er én million russiske immigranter i Israel. Under besøket kom en av deres fjernsynsstasjoner for å fortelle historien om volontører fra mange land som deltar i Forsvaret. Også Kørner fortalte sin norske historie på russisk fjernsyn.

I helgene reiste Kørner på pilegrimsferd i Jesu fotspor til hedningenes Galilea, Jesu fødested Betlehem og den evige stad Jerusalem.

 

I Mesterens fotspor

Fredag morgen den 30. november 2012 kjører drosjebilen gjennom Jerusalems trafikkerte gater opp til et av verdens best kjente fjell, Oljeberget. Bak seg har Per Kørner himmelfartskirkene hvor Jesus ifølge tradisjonen for opp til himmelen. Foran seg ser Kørner Tempelplassen og den voksende israelske hovedstaden. Og på selve Oljeberget skal Kongen, Messias, komme tilbake. Bibelen blir slått opp og lest:

«På den dag skal Hans føtter stå på Oljeberget, som ligger midt imot Jerusalem i øst. Og Oljeberget skal revne tvert over mot øst og vest, så det blir en stor dal…» (Sak. 14,4).

Fra Oljeberget går ferden nedover berget, raskt innom Dominus Flevit-kirken hvor Jesus ifølge tradisjonen gråt over Jerusalem som om ikke lang tid skulle bli ødelagt. På norsk stiger sangen opp fra kirkeskipet, «Navnet Jesus blekner aldri». Litt lenger nede i bakken går Kørner innom Getsemanehagen, med oliventrær som kanskje har røtter som går 1500 år tilbake i tiden. Ingen vet hva de har sett og hørt. Det var ifølge tradisjonen i dette området at Jesus kjempet sin kamp før korsfestelsen, så sterk var kampen at Han svettet blod.

Spaserturen går videre gjennom deler av Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. Per Kørner ser arabernes suvenirer, kjenner duften av røkelse i mange varianter som kan sette en pilegrims tanker i sving. Var det kanskje slik det duftet da de vise menn fra Østen fulgte stjernen og kom til Jesusbarnet i krybben:

«Og de gikk inn i huset og så barnet med Maria, dets mor, og de falt ned og tilbad det, og opplot sine gjemmer og bar frem gaver til det: gull, røkelse og myrra.»

De trange smugene er nesten tomme for folk. De arabiske muslimene har gått til fredagsbønnen, kanskje på Tempelplassen. Men Kørner er på vei mot Vestmuren, jødenes helligste sted. Han trenger ingen kipa, for skyggeluen sitter på. Muren blir betraktet og den gamle buegangen innenfor hvor jødiske menn lesersine bønnebøker mens munnen beveger seg tilsynelatende i en uavlatelig bønn til Abrahams, Isaks og Jakobs Gud. Kørner går til bokhyllen for å finne en bibel, men må nøye seg med en bønnebok. Han konstaterer at det nok er mye kunnskap i denne forsamling.

Presten fra de fjerne kyster, Hardangerfjorden, står i en trappeavsats på vei opp mot Gamlebyen vendt mot al-Aqsa-moskeen, Vestmuren og Klippedomen med gullkuppel på Moria berg. Det var der Salomos tempel en gang sto. Salomon visste nok at det kom til å stå fremmede fra fjerne strøk vendt mot dette sted. 1. Kongebok 8, 41-31 bekrefter det:

«Kan hende det også kommer en fremmed, en som ikke er av ditt folk Israel, men  kommer fra et fjernt land for ditt navns skyld – for de vil få høre om ditt store navn og om din sterke hånd og om din utrakte arm – når han så kommer og ber, vendt mot dette hus, så vil du høre det i himmelen, der hvor du bor, og gjøre alt som den fremmede roper til deg om, så alle jordens folk må lære å kjenne ditt navn og frykte deg likesom ditt folk Israel, og forstå at det er ditt navn som nevnes over dette hus som jeg har bygd.»

Det er fredag ettermiddag og sabbaten starter snart. Man rekker så vidt litt kaffe og latkes, jiddiske potetkaker, før Hurva-synagogen med dens rike historie passeres nær gamle stener hvor kanskje Paulus’ lærer Gamaliel har gått. Barna leker i de gamle gatene i Gamlebyen og vitner om Guds troverdige Ord: «…Og torgene i byen skal være fulle av gutter og jenter, som leker på torgene.» (Sak. 8, 5). Kørner kan selv se det, før han følger med ut Jaffaporten gjennom den moderne handlegaten Mamilla og til kveldsbønn i Den store synagoge og sabbatsmåltid på Sion.

På sabbatsdagen den 15. desember 2012 råder helgefreden i den vestlige delen av Jerusalem. Jødiske kvinner og menn har tatt på seg helgeklær, guttene leker i mørke bukser og jentene i fargerike skjørt. For mange venter en tre timers gudstjeneste i synagogen før en ny sabbatslunsj. Også messianske jøder i Jerusalem begir seg til gudstjenester rundt om i Den hellige stad, lørdag formiddag.

På vei mot de hellige steder i den østlige delen av Jerusalem tiltar trafikken, både av biler og gående. Klærne blir mer hverdagslige når man går over i en annen sone av byen. På busstasjonen ved Jesu gravsted er det knapt noen som vet at det er sabbat. For araberne er det ørk og de handler.

Gravhagen eller Gordons Golgata er åpen. Det er som å gå inn i en stille oase. Hit kommer protestanter, men også noen fra de gamle kirker. Her finner man et hodeskallested, en hage og en tom grav slik Bibelen beskriver stedet for Jesu død og oppstandelse:

«Men på det sted hvor Jesus blev korsfestet, var det en have, og i haven en ny grav som aldri nogen var blitt lagt i.» (Joh. 19,41).

Det var på Moria berg at Gud ba Abraham ofre sin sønn Isak (1. Mos 22, 2). På Moria berg lå Templet hvor det ble ofret dyr til Herren. Det var kanskje nettopp på det samme fjellet at Guds Sønn ble ofret som det endelige offer for all synd.

En gang gikk Moria berg til enden av Gravhagen. Siden ble enden av Moria berg delt i to av et steinbrudd. På Jesu tid gikk veien fra Damaskusporten, gjennom steinbruddet og ned til Jeriko og Samaria. Ifølge tradisjonen pleide den romerske herskermakt å korsfeste folk langs veien til skrekk og advarsel. Enkelte mener at Jesus kan ha blitt hengt opp godt synlig på Golgata som faktisk ligner en hodeskalle ved Gravhagen. Det er virkelig en hage for der finner man en av de virkelige store sisternene. På Jesu tid var det en nødvendighet å samle vann i sisterner dersom man skulle ha en hage. I hagen er det også en vinpresse. Men selve høydepunktet er den tomme graven og ved siden av en sprekk etter et jordskjelv. Det var jordskjelv da Jesus døde på korset. Undrende kan man spørre om denne jordskjelvsprekk stammer fra tiden da Templets forheng revnet. Fremmede folk synger salmer på spansk. En norsk salme lyder også i Gravhagen. Hvite, fargede og en gruppe jøder er innom for å se.

–Underlig å stå inne i Jesu grav og se stedet der Han ble lagt! Alt tyder på at det rette stedet er Gordons Golgata, med gravhagen like ved, skrev Per Kørner i sitt årlige julebrev til slekt og venner.

I det Per Kørner går ut av Gravhagen og ned mot Damaskusporten, er freden over. Det syder i handlegatene, og det føles som om man knapt kommer frem langs Via Dolorosa, Jesu lidelsesvei. I enden ligger «Gravkirken». St. Helena fant stedet, og de gamle kirkene hevder at dette er stedet. Der er det en fjellknaus med store glansbilder blant annet av Maria, dels dekket med sølv. Eimen av røkelse ligger i gangene, og køen er så lang at Per Kørner aldri kommer ned i det som andre mener kan ha vært Jesu grav.

 

 

Hedningenes Galilea

Solen har gått ned og mørket lagt seg over hedningenes Galilea når bilen svinger av fra hovedveien mot Poriya, en landsby overfor Tiberias og Genesaretsjøen som jødene kaller Kinneret. Det er ikke lett å finne overnattingsstedet Poriya vandrerhjem. For det ligger midt i ødemarken. Bare en smal, men asfaltert vei fører dit. Jernporten er stengt når Per Kørner kommer dit sammen med Karmel, men porten åpnes. Det er ingen andre gjester, og det norske følget får to hytter. De er bygget av tre og panelt med tre innvendig, som en luksuriøs norsk hytte, men resten av vandrerhjemmet er ordnet til sabbatfest neste dag så det er kanskje like greit å plassere gjestene i luksushyttene, men for samme pris som i et herberge.

Utsikten fra hytta, høyt oppe i det øde fjellet, kan gi fornemmelser om at slik må Jesus og Hans disipler ha følt det når de trakk seg tilbake. Nede ligger den store Harpesjøen, eller søndagsskolesjøen som den er blitt kalt i mange norske søndagsskoler. På Jesu tid var det nok ingen lys å se, men i dag funkler det fra bosetningene i Galilea og på Golan. Tiberias lyser opp etter fjellsiden, men den er for langt borte til at man hører byens larm. I fjellsiden høres et eller annet dyr. Kan det være et rovdyr eller en storfugl som ennå ikke har lagt seg til ro eller er gått ut av sitt hi eller rede for å jakte nattestid.

I Østen stiger solen opp med sin skjønne lys og prakt over Genesaretsjøen. Det er et ubeskrivelig skue, ikke minst når man vet at i disse egner vandret Jesus og Hans disipler. Rundt denne sjøen hadde Guds enbårne Sønn sin forberedende tjeneste.

På denne årstiden, ved den jødiske hanukka-festen og den kristne julefesten, er gresset i de bratte fjellsidene grønt etter regnet. Både en okse og hest med føll beiter i det saftige gresset. Kanskje er det geiter i fjellandet som har bidratt til den herlige orientalske osten på frokostbordet.

Bilen følger den smale nedoverbakken i ubebygde våte og grønne fjellenger. Vakrere kan det knapt bli. Man svinger nordover og stanser i Tiberias for å se den historiske, bibelfilmen på Galilee Experience, en bok- og suvenirhandel. På klingende sunnmørsk og østlandsk legger filmkommentatorne ut om hele bibelhistorien i området.

Snart når vannet i Tiberias opp til steinkaien, hvor tusenvis av turister har sine spaserturer i håp om å nærme seg Jesu fotspor. De er i alle fall i Kapernaum, den gamle tollerbyen langs den gamle riksveien Via Maris, fra Damaskus til Middelhavet. Det var her i Kefar Nahum  (Nahums landsby) at Jesus hadde sitt virke. Matteus 9,1 sier at det var Jesu egen by. De lærde sier at under synagogen i Kapernaum sto det en gammel synagoge, hvor Guds Sønn med all sannsynlighet har vært. Ikke langt unna ligger et sted som angivelig skal være huset til Peters febersyke mor som Han helbredet.

Per Kørner ser på synagogen, gamle korintiske søyler og konstaterer at de gamle byggmestrene var flinke. Veggene er rette søylene vakre. Han stanser opp og lytter til sangen fra kirken over huset til Peters mor. Lovsangen lyder et sted mellom de gamle byer som en gang ble forbannet av Jesus og siden har ligget der øde.

«Ve deg, Korasin! Ve deg, Betsaida. Dersom de mektige gjerninger som er gjort i dere, var blitt gjort i Tyrus og Sidon, da hadde de for lenge siden omvendt seg og kledd seg i sekk og aske. Det sier jeg dere: Tyrus og Sidon skal få det tåligere enn dere på dommens dag! Og du Kapernaum, som er blitt opphøyet like til himmelen! Like til dødsriket skal du bli nedstøtt. For dersom de kraftige gjerninger som er gjort i deg, var gjort i Sodoma, da var den blitt stående til denne dag.» (Matt. 11, 21-23).

På en høyde ligger Saligprisningens berg med utsikt over Kapernaum, Tabgha og hele Genesaretsjøen. Man ser langt, og kanskje hører man langt også i disse egner. For ifølge kirkens tradisjon var det her Jesus holdt sin bergpreken til folket. Den leses den dag i dag, i Matteus 5-7. Den er lest av både kommunist og kapitalist og trykket til sitt hjerte av utallige kristne opp gjennom tiden.

«Derfor – hver den som hører disse mine ord og gjør etter dem, han blir lik en forstandig mann som bygde huset sitt på fjellgrunn. Og regnet skylte ned, og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Men det falt ikke, for det var grunnlagt på fjell. Men den som hører disse mine ord og ikke gjør etter dem, han blir lik en uforstandig mann, som bygde huset sitt på sand. Og regnet skylte ned og flommen kom, og vindene blåste og kastet seg mot dette huset. Og det falt, og fallet var stort.» (Matt. 7, 24-27).

Genesaretsjøen har alltid hatt en dragning på kristne mennesker, kanskje en indre for de fleste, men også en ytre dragning for mange. Ikke langt fra det berømte Kapernaum ligger Tabgha som den kalles på arabisk og er en oversettelse av det greske ordet Heptapegon (de sju kilder).

Her i området ligger også en vakker kirke som kalles Peters Primat-kirke eller Peters overhøyhets kirke. Ifølge tradisjonen var det her Jesus etter sin død og oppstandelse åpenbarte seg for disiplene og ba dem kaste garnet ut på høyre side, og de fikk så mye fisk at de ikke maktet å dra det opp i båten. Jesus selv bød på brød og fisk til frokost, slik det står skrevet i Johannes 21.

Her kjenner presten fra Hardangerfjorden på vannet i Genesaretsjøen. Ved stranden griper Kørner Bibelen og leser om det som skjedde i disse bibelske landskaper.

–Det var en stor opplevelse å se Galilea. Det var mye vakrere enn jeg hadde tenkt. De bibelske stedene var utrolig flotte opplevelser. Her er sjøen hvor Jesus stilte stormen, strendene hvor Herren mettet 5000 mennesker, stedet hvor Han talte til folket, og Kapernaum. Det hele er en utrolig opplevelse. Det blir noe helt annet å forkynne når man har sett disse stedene.

Kørner ser også Jordanelven på nært hold. Veien tilbake til Jerusalem slynger seg nedover Jordandalen.

–Jeg hadde ikke forestilt meg at det var så fruktbart, særlig i den øvre delen, sier Kørner som også er vant til bananplantasjer fra Sør-Afrika.

Langt bak ligger nå Jarmuk-dalens «trollstige», en klatrende svingete vei opp til Golan, og Kørner kommer på at det var der Basans kyr gikk. Solen er på hell, og det kjøres på for å rekke sabbaten i Jerusalem.

–Vil du anbefale predikanter å reise til Israel?

–Ja, de bør reise. Jeg tror det vil påvirke forkynnelsen. Det er noe spesielt å oppleve Jerusalem og landet for øvrig, sier Kørner.

–Gud åpenbarte seg i skjæringspunktet for Afrika, Asia og Europa, og det skjedde på jordens navle slik at nyheten kunne nå ut til hele verden. Vi kan stedfeste det og tidfeste det til keiser Augustus’ tid, sa Kørner da han sto i på hyrdemarkene i Beit Sahur i Betlehem.

Like nedenfor hyrdemarkene gikk en hyrde med sine sauer.

–Fint å se sauene. Det minner nok om gammel tid, sa Kørner.

–Det var underlig å oppleve pyntingen av et kjempestort juletre i PLO-styrte Betlehem og høre «Glade Jul» tone fra en av butikkene i de gamle gatene. Her lever de i midtpunktet, der Gud lot det store underet skje, men de høye bønneropene fra minaretene overdøver frelsens budskap. Dagen skal komme da jøder og hedninger skal se opp til Ham som vi alle har gjennomstunget. Messias-forventningene er stor i Israel, og særlig i Jerusalem i vår tid, blant de ortodokse jøder, skrev Kørner i sitt julebrev etter reisen.

 

Prest og lærer

Per Kørner (76) har besøkt jordens fjerne kyster før han kom til verdens midtpunkt Sion, 76 år gammel. Fra 1959 til 1965 gikk han på Misjonsskolen/Menighetsfakultetet.  Siden reiste familien til Sør-Afrika hvor han var lærer på presteskolen «Lutheran Theological College» i Umpumulo i Natal, 12 mil nord for Durban. I 1978 kom familien hjem, og Kørner begynte som forkynner i Det Norske Misjonsselskap. Det er ikke alltid like lett for en familiemann å være på reisefot hele tiden, så i 1981 ble Kørner sogneprest i Strandebarm i Hordaland.

For de fleste som husker nyhetsbildet fra 1980- og 1990-tallet, er Per Kørner kjent for sin kamp mot fosterdrapsloven eller kampen mot selvbestemt abort. Han sto sammen med Børre Knudsen og Ludvig Nessa i det som etter hvert ble Strandebarm prosti, et fellesskap av prester som kjempet mot fosterdrapsloven.

–Høsten 1983 ble Børre Knudsen av Høyesterett fradømt sin prestestiling i Balsfjord. Da sa jeg fra meg lønn og vigselsrett samtidig som jeg returnerte statsposten. Det var en del lokal motstand mot meg, og politikerne forlangte at jeg skulle gjøre hele «jobben». De så ingen verdi i å kjempe mot fosterdrapet, sier Kørner som imidlertid fant sterk forståelse blant eldre mennesker som forsto hvor viktig kampen mot fosterdrapet er.

–Daværende biskop Thor With i Bergen holdt sin hånd over meg. Da politikere tok saken opp i 1985 med krav om at jeg måtte avsettes, kom With på visitas og sa at han ikke så noen problemer i at jeg fortsatte og de få vigslene i Strandebarm var det andre som kunne utføre.

Per Lønning trakk seg som biskop i Borg i protest mot fosterdrapsloven, men da han i 1987 ble utnevnt til biskop i Hordaland, sa Kørner at han ikke hadde tillit til Lønning som tilsynsmann.

–Lønning sendte brev til departementet og sa at jeg måtte avsettes. Som embetsmann ble jeg innkalt til samtale med kirkeminister Kirsti Kolle Grøndahl og ekspedisjonssjef Ole Herman Fisknes.

Den påfølgende rettssaken i Hardanger Herredsrett tapte jeg selvfølgelig. Jeg tapte i Gulating lagmannsrett, og Høyesterett avviste anken fordi de mente at det var en blåkopi av saken mot Børre Knudsen. Våren 1991 var saken endelig avgjort.

Det ble en underlig avskjedsgudstjeneste i Strandebarm.

–En eldre mann var bekymret for hvor han heretter skulle gå til gudstjeneste. Han kom også til avskjedsgudstjenesten med sin svigerdatter. Han deltok i alt, inklusive nattverden. Da kirkeklokken slo tre ganger tre slag, segnet han død om.

Dette var noe av det underligste Kørner hadde opplevd. Mannen som var så bekymret for hvor han skulle delta i gudstjenesten, var tatt hjem av Gud.

–Herren er en levende Gud som har omsorg og ser hva som skjer med sine barn, sier Kørner som måtte ut av prestegården.

Til gjengjeld fikk han kjøpt en gammel lensmannsgård i dårlig forfatning, og familien trengte penger. Da ringte rektor fra ungdomsskolen i Jondal, og de tilbød lærervikariat. Siden ble det tips om at Hauso i Ullensvang trengte lærer, og der ble Kørner i to og et halvt år før ferden gikk til fem år som kretssekretær i Samemisjonen og siden arbeid som lærer hos Voksenopplæringen i samfunnsfag for innvandrere i Kvam.

Skjebnefellesskapet sprakk

–Hvorfor engasjerte du deg i kampen mot fosterdrapet?

–Jeg var inspirert av Børre Knudsen. Endelig var det en som ville stå opp mot at statsstyret dreper barn i mors liv på bestilling. Dessuten hadde jeg mistillit til det statlige kirkestyret som forholdt seg passivt.

–Flere prester i Bergen møttes, og vi dannet et skjebnefellesskap. Rundt hundre prester var enige om at rører myndighetene Børre Knudsen, så går også vi. Slik lød koret fra nord til sør. Så ble Knudsen dømt, og det ble stille. Det syntes jeg var veldig trist, men jeg var bestemt på å gå. Om ingen andre ville være med, så ville jeg stå alene, minnes Kørner.

Han sier rett ut at det var et forferdelig svik mot Børre Knudsen og barnet i mors liv. Han ville gjøre som prestene under krigen, legge ned sin statlige del av embete mot uretten som ble begått.

Det har neppe vært helt enkelt for Kørner å stille seg i fremste rekke i kampen for det ufødte liv – mot selve fosterdrapet på norske sykehus.

–Mange steder ble bedehus og forsamlingshus stengt for oss. Til å begynne med var det bare i Gravdal i Strandebarm at bedehuset var åpent for oss. Siden åpnet Børsheim opp bedehuset, men et av Indremisjonsforbundets bedehus i Strandebarm er fortsatt stengt, sier Kørner.

Han understreker imidlertid at Forbundsledelsen sa at de ikke stenger bedehusene for Kørner, men det er lokale styrer som tar avgjørelsen.

Ikke var det lett i Bergen heller. Santalgården ble stengt for Kørner etter den første gudstjenesten. Men i Oslo Sjømannskirke, som eies av Den indre Sjømannsmisjon, åpnet den gamle misjonskollegaen, bestyrer Sverre Hansen, kirken for Kørner.

Prestene som ved dom ble kastet ut av Den norske kirke dannet skjebnefellesskapet Strandebarm prosti. I dag er dette blitt til Den norske kirke i eksil. De har fire prester, Ludvig Nessa, Einar Bryn, Finn Indrebø og Per Kørner. De holder sine gudstjenester i Fredrikstad, Oslo, Tønsberg, Skien, Kristiansand, Strandebarm og Bergen. Tidligere generalsekretær i Den indre Sjømannsmisjon, Axel Remme, har fått fullmakt til å holde gudstjenester på Sødal bedehus i Kristiansand.

Det var før Kørners besøk til Israel samtaler om en norsk gudstjeneste i Sjømannskirken i Ashdod, men kirkerommet er ikke ferdig restaurert. Karmel-Instituttet er ikke helt ukjent for Kørner. Under et stevne på Frekhaug ble Karmels grunnlegger Per Faye-Hansen syk, og Kørner besøkte ham på sykehuset.  Faye-Hansen antydet at han var ønsket som sjømannsprest.

 

Selvbestemt abort & fosterdrap

–Hvorfor er fosterdrap en urett?

–Mennesket er skapt  i Guds bilde, til samfunn med Ham. Guds Ord taler så klart om menneskeverdet, sier Kørner og siterer Salme 139, 16:

«Da jeg bare var et foster, så dine øyne meg. I din bok ble de alle oppskrevet, de dagene som ble fastsatt da ikke én av dem var kommet.»

–Det sjette budet sier «Du skal ikke slå i hjel», kort og greit. Det er ikke stort mer å si, fastslår Per Kørner.

–Men her dreper vi i titusentall de minste og forsvarsløse menneskebarn. Det er en himmelropende synd. Professor Egil Wyller kalte det «et avsindig barbari». Stortingsmann Georg Apenes fra Høyre sa i Stortinget at «etter at vi har fått denne loven, er vi alle kassable».

Kørner sier at et ørnerede blir bedre ivaretatt enn barnet i mors liv. Han påpeker at den som skyter en ulv uten tillatelse, havner i fengsel.

–Men barnet i mors liv er fritt vilt. Det norske folk er i dyp nød på grunn av denne store synd. Karstein Isachsen sier i sin seneste bok at det er ikke noe som provoserer Gud mer enn fosterdrap. Men kirken tier, alle tier og følger med på ferden. Ingen vil være med på å berge barnet. Det er bare noen «tullinger» som stiller opp på torget i Bergen og Oslo for barnet i mors liv.

Kørner forteller om en episode fra en demonstrasjon mot abort på Egertorget i Oslo. Da gikk presten Einar Bryn bort for å snakke med en av «tilskuerne» som viste seg å være en tidligere gynekolog.

–Jeg holdt på med dette, men har sluttet. Det er noe svineri. Fortsett med det dere gjør, sa mannen som ventet på kona i butikken.

Kørner sier at en del forstår alvoret, men det er vanskelig å få dem med. Så siterer Per Kørner litt fritt sin navnebror Peer Gynt: «Tenke det, ville det, ønske det, men gjøre det. Nei, aldri».

–Er kampen mot fosterdrapet død?

–Nærmest det. Men vi blir ikke ferdig med den heller. Fosterdrapet er et åpent sår i samfunnet. Om det er så lett å fjerne et barn, så blir man ikke ferdig med dette.

–Det var mange som hevdet at Knudsen, Nessa og Kørner brukte for sterke virkemidler i kampen mot abort, og at dere dermed skadet kampen. Har disse ført kampen videre etter dere?

–Virkeligheten var så mye verre enn våre virkemidler. Virkeligheten var verre enn noen dukker med ketchup. I virkeligheten ble små barn plukket i filler og kastet som søppel, sier Kørner.

–Jeg har selv fire barn, ni – snart ti – herlige barnebarn med strålende øyne. Jeg får lyst til å grine når barn kastes i forbrenningsovner sammen med avkappede lemmer. Barna stråler som stjerner og tindrer som Guds faderøye mot oss.

–Var det noen som overtok kampen?

–Det er ikke mye vi har hørt til dem. Menneskeverd mener de har overtatt. De arbeider ikke for en ny lov, men for en reduksjon av aborttallene. Det duger ikke, sier Kørner.

 

Et kall i livet

Per Kørner var misjonær i Sør-Afrika og han hadde misjonærkall.

–Er du glad for at du gikk inn i kampen mot fosterdrapet?

–Jeg har aldri angret på det. Jeg fikk min stadfestelse fra Herren på at dette var riktig. Kona Sonja Elise og barna har tatt det enestående bra. Hun tok ikke minst masse telefoner da jeg sto i mediestormen med journalister som kom og gikk.

Kanskje har Per Kørner fått trening til oppgaven fra sitt hjem, arvet og videreført tradisjonen for kamp mot uretten. Hans mor Kathrine sørget for at det ble pakket ryggsekker og sendte dem til vinterkrigen i Finland.

–Min far Axel var rektor ved en skole i Sørkedalen. Min mor var glad for at vi kunne flytte inn i et godt nytt hus. Så kom krigen. Da var det slutt. Far nektet å undertegne på «Lærersambandet» om samarbeid med nazistene. Dermed sto far uten arbeid. Han fikk forefallende arbeid hos den store skogseieren Løvenskiold i Oslo. Vi bodde på stue og kjøkken på en gård. Det var litt av en overgang.

–Siden ble far forfremmet til proviantforvalter og kjørte ut maten til tømmerhuggerne i skogen. Kørner har et godt minne fra den gang.

–En dag kom far hjem med en sekk byggmel. Vi sto rundt den og luktet på melet. Da fikk vi spise oss mett i lange tider. Ellers gikk det mest på poteter.

Mange prester la ned sin statlige tjeneste i protest mot nazistyret. I 1944 var det et kirkelig møte på Helgøya ved Mjøsa. Da ble Per Kørners far hemmelig ordinert til prest av biskop Wollert Krohn-Hansen og sendt til Sørøya i Finnmark høsten 1944. Da tyskerne brente alt, ble folket evakuert. Ferden gikk med skøyte fra Hasvik til Trondheim og Lena folkehøyskole hvor familien ble gjenforent og var til krigen var over sammen med evakuerte samiske familier.

–Far la ned embetet under krigen. Det var noe lignende Børre Knudsen og jeg selv gjorde, sier Kørner.

 

Israels rett

Så dreier samtalen inn på dette tema som egentlig bringer Kørner til verdens midtpunkt, den evige stad Jerusalem.

–Vi kan ikke bare sitte hjemme og se på fjernsyn. Israel har rett til å forsvare seg. Jeg vil vise det i handling. Derfor reiste jeg hit og tjeneste i Sar-El og Israels forsvar. Ord og handling må gå hand i hand, sier Kørner som er tidligere kavalerioffiser.

Han minner om Jesus, som til den lamme mannen sa dine synder er deg forlatt, men for at den lamme skulle forstå, sa Jesus «stå opp, ta din seng og gå hjem».

–Våre ord må ikke bli tomme ord. Det må være ord og handling så verden forstår at vi mener noe med vår kristendom. Vi må med våre liv vise at ordene betyr noe for oss.

Per Kørner har vært ved de fjerne kyster, som da familien reiste forbi Cape Town til lærergjerningen i Sør-Afrika. Han har som kretssekretær i Samemisjonen vært ved de nordligste kyster i Finnmarken og inne i Russland. I sør var Sydpolen neste stopp. I nord var Nordpolen neste stopp. I Karasjok har han en liten hytte som forankring. Men etter 76 år kom turen til Jerusalem. Nå er drømmen om Israel endelig blitt oppfylt. Han så de steder som Mesteren selv gikk – denne Guds Sønn som han så gjerne vil tjene med ord, men også i handling, praktisk handling også for Israel i Israels forsvar.

–Jeg vil takke for frelsen som kommer fra jødene, sier prost Per Kørner i Den norske kirke i eksil.

 

 

Av Ludvig Hope

(Andakt): Aldri er ein kristen meir heilag glad enn når han ser upp og inn der aldri sol går ned, der tåra aldri renn, og der døden aldri bankar på livsens dør. Med dette land framfor seg, i full vissa um at det snart er vunne, kan ingen motgang få ein kristen til å klaga og ingen storm losna ankeret som er kasta «innum fyrehenget».

Det underlege og trøystefulle er at voni er mest levande og sterk hjå dei kristne som har det tyngst i verdi. Velvære og gode dagar legg seg som bly på voni sine vengjer, men Guds tuktande nåde lyfter oss pånytt. Som regel vil du aldri møta meir heilage og glade kristne enn deg som har det tyngst her i livet. Den levande voni eig også denne under-makt: Ho gjer tidi her nede stutt for oss. Etter kvart som voni ber oss uppover mot vårt heimland, gløymer me tidi og striden.

Ein dag møtte du ein kristen med hendene fulle av alle verdsens ting; han klaga og var misnøgd med alt. Ein annan dag møter du han att ved ei grav der han har lagt det kjæraste Gud gav, og der ved gravi seier han: Snart er også eg heime.

Voni har påny vorte levande, og tidi so stutt for hans indre syn.

«Lova vere Gud og vår Herre Jesu Kristi fader, Han som etter si store miskunn har atterfødd oss til ei levande von ved Jesu Kristi uppstoda frå dei døde!» (1. Pet. 1, 3)

Andakten er hentet fra Ludvig Hopes andaktsbok «Eit ord i dag»

 

Av Lars-Arne Høgetveit

(Andakt, 22.09.2018): Fisken lever, ja, Han gjør det. I fra oldkirkelig tid er fisken brukt som et symbol på Jesus Kristus. Bruker man bokstavene i det greske ordet fisk, får man begynnelsesbokstavene i fem greske ord som i norsk oversettelse lyder: «Jesus Kristus, Guds Sønn, Frelseren.» Og det gir livet perspektiv å vite at en dag da skal den levende Jesus Kristus hente sine hjem, de som trodde på Ham her på jord.

Men jeg har ofte lurt på hvorfor dette ikke preger meg og deg som kristne mer enn det gjør. Vi vet hva som kan stille sjelens gråt for de mange ufrelste. Vi vet at «syndens lønn er døden», men og at «Men den jeg vil se til, det er den elendige, og den som har en sønderbrutt ånd og er forferdet over mitt ord.» (Esaias 66, 2) Det at Han elsker synderen, men ikke synden, har nok lett for å bli borte i dagliglivet vårt. Vi vil så gjerne bli likt og gli godt inn i det sosiale liv. Trivsel er selvfølgelig viktig, men en skal legge merke til at diplomatiet var ikke Frelserens vei, men Han var sannheten tro i kjærlighet. Merker medmennesker at man vil dem vel, selv om man noen ganger er noe «skarp i kantene», da vil mange lytte, i hvert fall i det stille eller når problemene tårner seg opp.

Det heter «kom som du er», men det heter ikke videre «gjør som du vil». Jeg tror ikke forherdelsen blant mennesker i dag er større enn før, men det som i dag er hovedproblemet, er formulert av Winston Churchill slik: «Årsaken til det moralske forfall i Storbritannia er at himmel og helvete ikke lenger proklameres.»

–Hvorfor skal vi bli frelst? spør mange seg, Helvete er jo avskaffet og jeg tror på en kjærlig Gud. Kan vi da være litt praktiske og kanskje stille noen spørsmål som vi alle har tenkt på, vil en kunne få sådd det første frøet. Veksten vil Gud sørge for. For eksempel – se deg rundt, er ikke noe godt og noe ondt? Se på Skaperverket, alt hva vi lærer på skolen er vel ikke bygd på tilfeldigheter? Gir det livet mening at det ikke er noe mer etter døden? Vi kan og vise til profetier, der store deler oppfylles for våre øyne i dag, og helseforskrifter som viser hvor praktisk Guds Ord er når det gjelder både hygiene og sosialmedisin. Og husk, dette er skrevet for lang tid tilbake. Se for eksempel Esaias 43, 1–8, Sakarias 12, 1–3, 5. Mosebok 23, 12–13, 3. Mosebok 13, 4. Mosebok 19, Salomos ordsprog 23, 19–21 og 29–34, Matteus 5, 44 og 1. Johannes 1, 9.

 Det er nok en større åpenhet blant ufrelste og et større åndelig tomrom enn vi mange ganger fullt ut forstår. Èn har formulert det slik: «De unga går og søker elden som brann, De går med tomma øgon som ingenting fann, Alt måsta de lida omigjen stakkare de, Vi tapte de heligasvinning vi som inte vågade se.»

Den som har Gud ved sin side, er alltid i flertall. Og hvordan går det til? Jo, «Den som tror på Sønnen, har evig liv; men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede bli over ham.» (1. Johannes brev 5, 12) «Så kommer da troen av forkynnelsen, og forkynnelsen ved Kristi Ord.» (Romerbrevet 10, 17)

I Guds Ord ser vi at vi er fortapte syndere, men vi ser og at veien hjem til Gud i Himmelen er gjort ferdig ved Jesu død på korset. Denne veien er smal, men vi er gitt Bibelen, Bønnen, Brødresamfunnet og Brødsbrytelsen, slik at vi kan bli bevart helt hjem.

«O bli hos meg! Nå er det aftentid, Og mørket stiger – dvel, o Herre blid! Når annen hjelp blir støv og duger ei, Du, hjelpeløses hjelper, bli hos meg!

O la meg se ditt kors i dødens gys, Driv mørket bort og vær meg livets lys! Da skinner morgenrøden på min vei. I liv og død, o Herre, bli hos meg.”

(Sangboken nr. 301)