Oppbyggelse

 

Av Axel Remme

«Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det menneske!”  (Joh.19, 5:).

Hele Jesu Kristi lidelseshistorie viser oss mennesker i forskjellige roller: Øvrighetspersoner, religiøse ledere, vakter, soldater, disipler og vel den største gruppen, «folket».

Men ett menneske dreide alt det som ble sagt og gjort seg om, «mennesket Kristus Jesus». Han fikk alles oppmerksomhet. Anklagene, spotten, kravene, ropene og doms ord ble rettet mot Ham.

«Se det menneske!» sa Pilatus til alle. Da hadde de kledd Ham i purpurkappe og trykket tornekronen på Hans hode. Hånet, spyttet på stod Han der i den dypeste fornedrelse. Profetiene om den lidende Messias ble da oppfylt: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann». (Jes. 53, 2–3) «Jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet.» Slik taler Messias i Salme 22, 7–8.

«Se det menneske!» Det eneste, hellige, fullkomne, syndfrie menneske på jorden etter syndefallet. Aldri omgikk Han sannheten, aldri lot Han seg friste til ulydighet mot Guds vilje, aldri sviktet Han sin frelsesgjerning,

«Se det menneske!» Stedfortrederen for alle. Mellommannen mellom Gud og mennesker, som var «det Guds lam som bærer verdens synd». «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2. Kor. 5, 21) «Straffen ble lagt på Ham».

Gud gjorde ikke Jesus til synder, men til synd. Han gjorde Ham, og unntok oss, til gjenstand for sin hellige vrede og dom over all synd i fortid, nåtid og fremtid. Ved Ham er synden sonet og gjelden betalt. Derfor er det så avgjørende å ta imot Ham, som «utslettet skyldbrevet».

Langfredag kaller oss til å se den fornedrede, lidende, sårede, dømte og korsfestede Kristus. Det er som Pilatus’ord ikke vil forstumme, men høres inntrengende 2000 år etterpå. Ikke fordi de var sagt i omsorg eller kom fra en troende, ydmyk sjel. Men fordi de peker på den forhånte, ærekrenkte, ydmykte, lidende Frelser. Og påminner så sterkt om, at «for vår skyld ble Han såret, har verdens synder båret». Pilatus visste ikke at det mennesket han her stod overfor, var historiens største skikkelse i datid og all tid: Messias, Guds Sønn, verdens frelser.

«Se det menneske!» Ja, nettopp det gjør kristenskaren utover verden i påsken. Ser Ham gjennom Hans lidelseshistorie, ser Hans tunge offergang til «soning for våre  synder». Ser ”hva vår frelse kostet har”.

«Sett meg så jeg ser deg, Jesus, på ditt kors opphengt, blodig såret, tornekronet, spyttet på, hudflengt. Sett meg så jeg ser deg, Jesus, døende for meg, for at jeg rettferdig, salig skal tilhøre deg!» (Jonas Pettersen 1904)

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

Mennesker fra hele verden, både jøder og kristne, forbereder seg til å feire påske i Israel. Når man går i Israels gater, hellige steder og stier, eller på gamle arkeologiske utgravninger, så er der turistbusser og mennesker fra mange nasjoner.

Forberedelsene er i gang i Gravhagen i Jerusalem, kanskje det viktigste stedet for mange protestantiske kristne. Her er en klippeformasjon som ser ut som en hodeskalle, eller Golgata. Ved siden av er det en hage, det vitner både en stor cisterne og oljepresser om. Like ved er det en åpen grav. De geografiske beskrivelsene passer meget godt på Jesu lidelseshistorie. Kanskje var det akkurat her i enden av Moria-berg Jesus ble gjort til synd og led døden for hele menneskeheten. Ikke rart at mange vil komme til dette sted, holde nattverdsfeiring her og be til sin personlige frelser.

Turistene, særlig fra de gamle ortodokse kirkene, skal ganske sikkert, i år som alle år, følge Via Dolorosa – Jesu lidelsesvei, opp til Gravkirken. Selv om det ikke var akkurat denne veistrekningen Jesus gikk, så ligger nok deler av den gamle veien et stykke under bakken. Men det viktigste er ikke at det er disse stener Jesus gikk på, men at det får mennesket til å tenke på Jesus og Bibelens åpenbaringsord.

Om freden og været holder, er det nok sikkert mange som kommer til å gå fra Betfage over Oljeberget, forbi Getsemane, over Kedronbekken og inn i Jerusalem. Det var denne strekningen Jesus red på et esel på palmesøndag. Fortsatt er det mange mennesker som vifter med sine palmegrener. Det synges vakre salmer eller det spilles friskt på gitar. Utsikten fra Oljeberget mot Tempelplassen er storslagen. Felles gange i disse omgivelser stemmer mennesker til høytid og ettertanke, kanskje lyst til å studere Skriften.

Når den svarte alterduken tas frem på langfredag, tar jødefolket frem sin hvite gledesduk for å feire påskemåltidet, frihetens fest til minne om utgangen av Egypt. Dette er en meget stor jødisk fest som trekker tusenvis av jøder til Israel og samler mange jøder rundt et mer eller mindre religiøst sedermåltid. Det er et ordensmåltid, hvor man spiser ulike retter som skal minne om utgangen av Egypt. Det er ikke bare husmor som har forberedt til lekreste retter.

Husfar bør også forbedrede de beste åndelige retter for tro å tanke. For det skal være slik at alle som har deltatt i sedermåltidet, skal føle det som om det var de selv som gikk ut av Egypt. Dette pedagogiske måltidet får mennesker til å huske påskefortellingen fra Egyptens land, minnes Guds allmakt som Han fortsatt viser i folkehavet og naturen.

Det er viktig at man lever med i Bibelens fortellinger gjennom høytidene, enten man er kristne eller jøder. Palmesøndagen kan man godt lese om Jesu inntog på esel til Jerusalem. Langfredag kan man gjerne markere litt dempet for så å la påskemorgen slukke sorgen fordi Jesus er oppstanden. Man har heller ikke vondt av å lese om utgangen av Egypt som er Guds mektige redningsaksjon av det jødiske folk, helt nødvendig for at også Messias skulle bli født.

La høytidene igjen komme til heder og verdighet, få plass i troens liv. Det vil styrke troen, kanskje bidra til å bringe nye mennesker til tro og også gi en vakker himmelhvelving over liv og gjerning. Sjekk Bibelen minst like ofte som smarttelefon og datamaskin.  La Bibelen ligge åpen på bordet like lenge som datamaskinen er på.

Her i Jerusalem er det enkelte som påskemorgen hilser hverandre med «Han er oppstanden». Ja, sannelig Han er oppstanden.

 

Kom kristen sjel deg fryde

på troens glade vis

og la din lovsang lyde

til Jesu takk og pris.

Ved Ham vi Gud kan møte

tilgitt uten å bøte.

 

Å hvor Han vel fortjener

at vi Ham æren gir,

som syndeskylden fjerner,

tilgir og sant befrir.

Den er så overmåte,

Hans kjærlighet og nåde!

 

Om ringe blir den heder

vi Jesus skulle gi,

dog hjertes trang oss leder

med takk til Ham fordi,

i nød, velstand eller slum,

Han er Guds evangelium.

 

Det påskebudskap gjelder

og høres verden vid.

Forlikets fred det melder.

Nå er det nådetid!

Motta Hans liv og seier,

da frelse, håp du eier.

 

Axel Remme

 

Av Jon Olav Østhus og Olav Hermod Kydland

Torsdag 19. april 2018 feirer jødene sin nasjonaldag – yom haatzma’ut (5. iyar 5778 på jødenes kalender). Denne dagen vil det også bli markert at det nå er 70 år siden Israel ble gjenopprettet som stat og jødene over hele verden fikk et land  som de kunne regne som sitt, og som de kunne reise til uten å bli nektet adgang. Vi vil gjerne benytte denne anledningen til å sende våre hjerteligste gratulasjoner til alle jødene, både de som bor i Israel og de som fortsatt lever i diasporaen!

Det er i sannhet en sprek 70-åring vi ser foran våre øyne. På nesten alle områder er Israel nå sterkere enn de har vært noensinne siden landet ble gjenopprettet. Det gjelder områder som økonomi, vitenskap, innovasjon og nyskaping, teknologi, jordbruk, forsvar, medisin, vannforvaltning etc. Israel er helt i verdenstoppen innenfor disse områdene og listen kunne vært gjort mye lengre.

Dette har skjedd på tross av meget dårlige odds. Israels første statsminister David Ben-Gurion har uttalt at oddsene for at Israel skulle overleve uavhengighetskrigen i 1948–49 var 1:40 – altså 2,5 prosent. Men de overlevde! Og de har overlevd alle andre kriger de har blitt utsatt for, selv om marginene mange ganger har vært små. Hvorfor har det alltid bikket Israels vei? Fordi de er beskyttet av Israels Gud! Amos 9, 15: «Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»  Tarje Noraberg sa en gang: «Den som ikke ser Guds finger i det som har med Israel å gjøre, må be om klarsyn.» Det er kloke ord som vi alle bør legge oss på minne.

Israels nåværende statsminister, Benjamin Netanyahu, siterer ofte fra Bibelen i sine taler. Da han talte i FN i fjor høst, oppfordret han først alle tilhørerne til å lese regelmessig i Bibelen, slik han selv gjorde. Deretter siterte han fra Jesaja 49, 6: «Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.»

Israel er en fyrlykt i et kaotisk Midt-Østen og et lys for hele verden. Og vi tror for visst at dette lyset vil forsterke seg ytterligere i dagene som ligger foran oss. Kanskje nærmer vi oss dagene Sakarja nevner i 8, 23 av sin bok: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»

Igjen: Gratulerer med dagen! Takk for alt dere bidrar med for at verden skal bli et bedre sted for oss alle. Og takk for at vi får lov til å være venner med dere!

Jon Olav Østhus

Olav Hermod Kydland

 

Av Axel Remme

«Og det er ikke frelse i noen annen. For det finnes ikke noe annet navn under himmelen, gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved»

Dette er et av de best kjente og mest siterte bibelord. En perle i Skriften og en stjerne i evangeliet. «Fylt av Den Hellige Ånd» forkynte apostelen Peter på en så mesterlig måte dette hovedpunkt i frelsesbudskapet. Den som hører og tar imot, får her avgjørende veiledning om Guds frelse. Sann åpenbaring og kunnskap som rettleder tanken og troen.

Med dette skriftord viser Gud deg det som er ditt absolutt største og viktigste behov.

Det er ikke at du blir religiøst tilfredsstilt ved en eller annen slags menneskeskapt tro, tanke, følelse eller opplevelse. Menneskets religiøse søken, som det ofte tales så tilfreds om, går helst i andre retninger enn den dette apostelord viser. Mye er en søken inn i seg selv, i sine følelser og tanker. Den trygghet og fred en finner i sin egen indre verden, kan nok tilfredsstille noe for en tid. Men den er et bedrag fordi den mangler basis i Ham, som «er veien og sannheten og livet». Og den mangler erkjennelse av menneskets viktigste behov.

Ditt absolutte største behov er frelse. Fremfor noe er det dette du trenger. Sann kristen forkynnelse har frelse som hovedsak og mål. Peter og Johannes hadde fått være Guds redskap ved helbredelsen av en lam mann. Det var stort og ble et mektig vitnesbyrd om Jesu nærvær og makt. Men i denne situasjon, hvor folk var opptatt med helbredelsesunderet som hadde skjedd, lot apostlene seg ikke hindre i å forkynne det som var viktigere enn menneskets helse. Fremfor alt var det frelse. Det vil si: Redning fra skyld og synd, og fra Guds vrede over den. Frelse er utfrielse fra noe og tilknytning til noe annet. En frelses fra synden, djevelen, sin egen onde natur og dødens makt, til livet i Guds samfunn for tid og evighet.

Vi trenger igjen å få frelsesbehovet vårt opp på dagsorden i forkynnelsen. Denne hovedsak forsømmes ved fornektelse og fortielse. Gode ting som påminnelsen om nestekjærlighet, omsorg, rett forvaltning, nødhjelp, m.m. tales det stadig om. Men når det gjelder forkynnelsen om frelsesbehovet og «om omvendelsen til Gud og troen på vår Herre Jesus Kristus», er den ofte både dempet og sjeldnere. Det fokuseres mye på helse, men stadig mindre på frelse. Apostlene siktet inn på hovedsaken, målet for Kristi gjerning, som er menneskets frelse. For ingen blir ordentlig hjulpet som ikke blir frelst. Og Gud har ikke nådd sitt mål med det mennesket som han ikke har fått frelst inn i sitt rike!

Men dette bibelord viser også vår eneste mulighet for å få realisert livets viktigste sak.

De som først fikk dette budskap, mente nok at deres gudsdyrkelse med oppfyllelse av lovgjerninger, slik det var innstiftet i Den gamle pakt, var redningen. De så sin åndelige mulighet i det de kunne makte å yte selv. Men dette lar seg ikke ordne ved egne handlinger. Med Jesus avvikles Den gamle pakts offerhandlinger. Her og ellers i Det nye testamentet avvises at det er frelse ved gjerninger. Derfor forkynte apostlene så radikalt og sterkt frelsen ved Jesus alene. Han er eneste mulighet for vår frelse!  Det finnes ikke alternativ til Jesu frelse, som er den samme, fullkomne og tilstrekkelige frelse for alle. Avgjort og konsekvent meddeles denne sannhet, som et ufravikelig faktum ingen kan rokke ved. Dette skal vi tro, holde fast ved og forkynne. Vår og alle menneskers eneste frelsesmulighet er Jesus, «Han er verdens frelser». «Han og ingen annen».

Dette er Guds eneste ordning for vår frelse. Jesu komme til jord, Hans liv og gjerning, død og oppstandelse, er Guds frelsesplan for oss falne og fortapte mennesker. Hans eneste mulighet for å redde oss fra syndens følger og inn i sitt rike. Når det gjelder frelsen, kommer det bare an på hva slags ordning Gud har for oss. Ikke hva vi selv ønsker eller mener er mulig. Vår himmelske Far har ingen annen frelsesvei for mennesket enn Jesus Kristus, Hans stedfortredende liv og gjerning.

I møte med religionene og verdslige tanker må vi huske på dette og bekjenne slik som apostlene gjorde: «For det er én Gud, og én mellommann mellom Gud og mennesker, mennesket Kristus Jesus». (1.Tim. 2, 5–6) «Han som gav seg selv til en løsepenge for alle». I Joh.1, 12 forkynnes samme sannhet: «Men alle dem som tok imot Ham, dem gav Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn».

Midlet som mennesket kan bli frelst ved, er ikke noe mindre enn den guddommelige personen, Jesus Kristus og Hans navn. Derfor peker Bibelen og den kristne forkynnelse mot Ham og navnet Jesus. Dette gjorde Peter og Johannes uten å ta hensyn til hva det ville føre til for dem. De trosset menneskers og myndigheters ønsker og meninger og forkynte frimodig Jesu navn. Budskapet deres handlet om frelse og om Frelseren.

Dette er hovedsaken i Bibelen og skal være det i forkynnelsen og misjonsarbeidet. Det er en påminnelse også til meg og deg, og til alle mennesker! Derfor lyder kallet på nytt: Tro på den Herre Jesus Kristus, og påkall Hans hellige navn! Det eneste navn «gitt blant mennesker, som vi kan bli frelst ved.»  Skriften sier det slik tre ganger med samme ord: «Hver den som påkaller Herrens navn, skal bli frelst.»

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

«Jeg vil igjen ta meg av deg»

Jesaia 1, 25

Tenk å få en slik hilsen fra Gud, Den Allmektige og Allvitende! Han som vet alt om ditt liv. Hvordan du har levd og hvordan du har blitt. Han kjenner din tilstand, dine tanker, lengsler og behov. Men Han vet ikke bare om alt ved deg, Han kan også fylle all din trang. For Gud «er rik nok for alle som kaller på Ham».

Her hører du om Guds igjen, Hans på nytt.

Når det står «jeg vil igjen», er det underforstått at det er noe som har hendt før. Israel, som først fikk dette gode budskap, var stadig blitt tatt seg av. Fra første stund, da Abram ble kalt ut fra sin slekt og sitt land, fikk han løftene om å bli «et stort folk» og om at «i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1. Mos. 12, 1–3)

Gud kalte dem sitt «eiendomsfolk» og gav dem Kana’ans land «til en evig eiendom.» (1. Mos. 15, 18; 17, 8)

Hele Israels historie viser hvordan Gud igjen og igjen tok seg av dem og bevarte dem gjennom mange slags farer og trengsler. Nå var folket i en åndelig kritisk situasjon på grunn av ulydighet og overfladisk guddyrkelse. Men i sin barmhjertighet lot Gud dem få dette evangelium: «Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Guds «igjen» trenger også du.

Som Israel er du ofte blitt tatt deg av. Jesus kom med sitt kall, sin tilgivelse, sin velsignelse. Du fikk kjenne Hans nærhet og nåde. På nytt gav Han den tro som fikk deg til å be og takke Ham. Dette Guds igjen, ble redningen din. Kanskje var du langt nede og langt borte. Det var blitt stor avstand. Du følte deg så fattig og ond, så vantro og uverdig, lunken og likegyldig.

Men så kom Han igjen og tok seg av deg. Du fikk begynne på nytt. Med bønn om tilgivelse og hjelp. Det var Jesus som tok initiativet, som var der igjen og innbød. Han oppsøkte deg, kom og var nær. Du opplevde det som det står i sangen:

Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg.

Nå erkjenner du:

Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry, det er hva jeg trenger hver time som går. Titt fiendens piler gir sviende sår, jeg trenger en lege til hvem jeg kan fly, få komme på ny.

Noe om hvordan Gud tar seg av et folk så vel som det enkelte menneske.

Først dette, at Gud i sin store nåde og barmhjertighet har tatt seg av hele menneskeheten. Han lot den ikke bli i sitt syndefall uten håp. Men elsket verden så at «Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3, 16) Ved Jesu komme og gjerning tok Gud seg av slektens behov for frelse. Det er det grunnleggende, det som gjør samfunn med Ham mulig.

Her minner bibelordet om noe vi ikke må utelate i denne sammenheng. Når Gud handler med et folk og den enkelte, skjer det ofte noe radikalt, følbart og smertelig. Hør hva Han sier til den Han tar seg av: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» Her brukes bilde av en kjemisk renselsesprosess. Det gjelder å bli befridd fra det som er urent og uekte, få slagget bort slik at kun det edle og ekte blir igjen og tatt vare på. En renselsesbehandling er nødvendig. Når Gud tar seg av mennesket, fører Han det inn i selvransakelsens smeltedigel hvor en ved syndserkjennelse, bekjennelse, oppgjør og tilgivelse renses «fra all urettferdighet».

«Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Det er Guds eget løfte. Hans nådige kall og innbydelse. Gjentakelsens trofaste påminnelse om at du verken er glemt eller forlatt av Gud. Men at Han gir deg den gode, nye mulighet. Din Skaper og Frelser kommer med nytt initiativ, ny sjanse. For Han vil ta seg av deg.

Dette gode budskap kan også være krevende. For det smaker ikke for vår natur å måtte erkjenne at vi stadig trenger unnsetning og nåde. Vi vil ikke være så hjelpeløse og avhengige, ikke engang av Gud. Motforestillinger, uvilje og utsettelser er Han vel kjent med. Like fullt sier Han: «Jeg vil igjen ta meg av deg.» Det gjelder i dag! Det gjelder alle! Det gjelder deg personlig!

Av Vidar Norberg

I gamle dager pleide avisene å sende sine reportere fra den ytterste øy til den innerste fjord for å lage sommerreportasjer. En sommer først på 1980-tallet gikk ferden for Finmarksposten til Laksefjorden. Ikke hadde jeg sertifikat, og ikke hadde jeg bil heller. Jeg haiket og trasket. Man møtte mennesker, hørte mye og fikk gode tips.

Litt før Kunes så jeg en mann ved et bolighus. Jeg gikk bort for å høre nytt. Mannen presenterte seg som Richard Bergh. Jeg hadde aldri hørt om denne folkeminnesamleren i Laksefjord og Porsanger. Bergh var en dyktig lærer, verken lo eller slo når den unge journalist ikke visste det grann om hans folkeminnesamlinger og forfatterskap.

Senere skulle jeg få litt mer kjennskap til Berghs forfatterskap. En gang jeg reiste forbi Lakselv, gikk jeg som vanlig innom bokhandelen. Der fant jeg de fire bind av «Det susende fjell» på tilbud, 49 kroner per bok. De ble sendt i posten til Jerusalem hvor jeg nå har bodd i 19 år. Bøkene er fortellinger om livet rundt fjellstua i Skoganvarre fra midten av 1800-tallet til den andre verdenskrig, men også litt fra Lebesby kommune. På et antikvariat kjøpte jeg boken «Når vi sitt’ her og prate’» «Folk i Laksefjord forteller».

Den 29. juli 2016 døde Richard Bergh på sykehjemmet i Hareid i Møre og Romsdal, 86 år gammel. Opprinnelig var han fra Skien.

Det var i 1954 at Bergh kom som lærer til Kunes. Han begynte etter hvert å samle historier om dagligliv, alvor og skjemt. Om kona som slo i hjel mange ulveunger, om sterke karer, storm, jakt, fiske og skrømt. Møtet med den gamle, gulmalte skolebrakka på Kunes fremstår som selve skrømthuset og beviset på det overnaturlige. Fortellerne var Mikkel Tornvik, Hilmar Storli og Josef Johansen.

På kirkegården

Finmarkspostens notatblokk kom fort opp, og pennen fylte ark etter ark der vi satt utenfor Kunes og pratet. Bergh startet med historien om den kjente trollmannen Johan Kaaven fra Indre Billefjord. Det var nesten ti år før han skrev boken «Mannen som stoppet hurtigruten» i 1990. Hurtigruten kom seg ikke videre, selv om maskinene gikk, fordi skipperen var falt i unåde hos noaiden Kaaven. Historien om Kaaven handler ifølge omtalene om en helbreder, noaide, trollmann, åndemaner, svartekunstner og en mann med kunnskap om ganing.

I boken «Når vi sitt’ her og prate’» fortelles det om Kaaven som reiste til kirkegården i Kistrand. Der ble han i flere dager. For på kirkegården – hos de døde – hentet noaidene kraft til trolldomskunstene sine. Han måtte stå imot trolldom som en annen noaide hadde sendt mot ham.

Hvem var det Kaaven møtte på kirkegården, om han virkelig var der som boken forteller. Dødsriket er ifølge Bibelsk oppslagsbok det sted der de døde befinner seg mellom døden og oppstandelsen. I fortellingen om den rike mann og Lasarus lærer Jesus at det er et uoverstigelig svelg mellom dødsrikets to avdelinger. Det er Abrahams skjød hvor Lasarus var, og pinens sted hvor den rike mann var (Luk. 16, 22–23).

Før Jesu død og oppstandelse kunne nok åndemanerne hente opp de døde, selv om det var strengt forbudt. Men med Jesu inntreden i dødsriket ble dette endret. Jesus sa til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk. 23, 43). De som ikke tror på Jesus, er i et dødsrike og venter på endelig dom og evig fortapelse. (Åpenb. 20, 13–15). De troende er i Paradis og venter på sine herlighetslegemer.

Verken Kaaven på kirkegården, åndemanere, sannsigere, noaider eller andre kan hente opp de døde. Slike nøkler har de ikke, for Jesus sier:

«Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åpenb. 1, 18)

Etter Jesu død og oppstandelse lar det seg ikke gjøre å mane noen frem. Hvem er det da åndemanerne møter på kirkegården. Kanskje overtrua med spøkelseshistorier, men de som gir kraft, er onde ånder, som nok kan forkle seg som en død person. Derfor er ikke slikt å spøke med. Et penere ord for svartekunster er hvit magi. Den har et forførelsens slør over seg. Den kan helbrede sykdom, stille storm og legge bølger. Og gjøre meget tilsynelatende godt. Men det kan ofte følge bivirkninger med slikt. En av dem er redsel. Den onde krever gjerne noe igjen for slike gjerninger. Det kan føre like inn i fortapelsen.

Illustrert Bibelleksikon forteller at trolldom (magi) er forbindelse med overnaturlige åndsvesen som man dels underkaster seg og dels forsøker å beherske. Alle former for trolldom er strengt forbudt i loven (2. Mos 22,18; 3. Mos. 20, 27; 5. Mos. 18, 10). I Det nye testamente er trolldom beskrevet som utillatelige kunster (Ap.gj. 19, 19), mens den i Gal. 5, 20 nevnes som en av kjødets gjerninger.

Forbudte kunster

Beretninger om åndemaning er ikke noe nytt. En gang hadde Israels venstreliberale storavis «Haaretz» gjennomgang av synagogens liturgiske tekst fra 1. Samuels bok 28. Den handler om kong Saul. Gud hadde forlatt Saul. Herren svarte ikke Saul. Profeten Samuel som tidligere hadde talt Guds ord til Saul, var død.

Saul var livredd for krigen med filisterne. Til tross for at Saul selv hadde utryddet dødningemanere og sannsigere fra landet, reiste han forkledd til en trollkvinne i En-Dor som kunne mane frem de døde. Hun mante frem profeten Samuel fra dødsriket som forkynte at Saul skulle dø alt neste dag.

Slik trolldom var forbundet med hedenske religioner i Israels omverden. Ofte var det også ren overtru og innbilning. Men det kunne også ha noe ondt i seg.

Da jødefolket kom inn i Det lovede land, fikk de beskjed om å drive sannsigerne ut:

«For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men dig har Herren din Gud ikke tillatt slikt.» (5. Mos. 18, 14)

«Det skal ikke finnes hos deg nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig.» (5. Mos. 18, 10–11)

Paulus advarer

Trolldom var heller ikke uvanlig på Paulus’ tid. Simon hadde drevet med trolldomskunster. Men han ble helt ute av seg av forundring da han så de kraftige gjerninger som ble gjort av de første troende. Han ville kjøpe seg Den Hellige Ånds gave til mektige gjerninger, men fikk istedenfor beskjed om å omvende seg fra sin ondskap (Ap.gj. 8, 9–24).

Det nye testamentet forteller også om trollmannen Elymas. Paulus så skarpt på ham og sa: «Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde opp med å forvende Herrens rette veier?» Så ble trollmannen blind for en tid (Ap.gj. 13, 11). Paulus drev en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem (Ap.gj. 16, 16–18).

Når folk omvendte seg på Paulus’ tid, brente de «svartebøkene».

«Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.» (Ap.gj. 19, 19).

Trollmennene skal være i sjøen som brenner med ild og svovel, sier Johannes’ åpenbaring 21, 8.

Moderne overtru

Bibelen forteller også at i de siste tider blir det store forførelser, med falske messias’er og falske profeter som gjør store tegn og under (Matt. 24, 24).

I dag er det såkalt avkristning i den vestlige verden. Da kommer hedenskapet tilbake. For rundt 25 år siden var jeg på repetisjonsøvelse på Nyborgmoen. Da fikk jeg høre at det ble ofret tran på Mortensnes i Varangerfjorden, et gammelt offersted. Jeg skrev om det i en avis, men ingen ville stå frem. Man skjemtes av å snakke om slikt hedenskap. I dag forteller man i avisen når det ofres til samiske avguder. Dette er nyhedenskap, mot kirkens gamle lære og mot det første bud: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» (2. Mos. 20, 3)

«Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til? Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.» (1. Kor. 10, 19–20)

Det er også noen som er begynt å spørre etter de underjordiskes veier før de bygger hus. Finnmarkseiendommen sa at de ville overnatte på tomta til sitt nye hovedkvarter for å spørre de underjordiske om det er greit at de bygger der. Det er blitt vanlig for Statsbygg i samiske områder, skrev ifinnmark.no. Da slipper de at underjordiske bråker i nyhuset. Overtru og skjebnetru med påfølgende redsler er blitt en del av den moderne hverdag.

Min fars gamle onkel kunne fortelle gode historier, men han sa at han aldri hadde møtt et gjenferd. Men om han møtte et, skulle han spørre hvor det kom fra. Det kunne bli en overraskende adresse. Min bestemor i Kjøllefjord var ikke skvetten. Skyttarhuset mot Slettnesheia var kjent for spøkelser. Man både så og hørte dem i lange tider når vinden ulte, så det måtte være sant. En kveld gikk hun rett inn i huset, mens vennene ventet utenfor. Der rev hun ned noe hvit malerpapp som flagret og bråkte i vinden. Det var ikke noe gjenferd.

–Gud har kontroll over alt, og det finnes ikke noe spøkelser, sa hun.

I en bok står det om et båtlag som seilte til fiskerier på Finnmarka. De måtte søke nødhavn i uværet, og en av dem gikk til en gård for å få litt melk. Men kona kunne ikke gi stort for det var kommet ondt over fjøsen, og kyrne gav ikke stort. Fiskeren sa at han kunne litt av hvert, og det onde skulle han nok ta bort. Han skrev på en lapp, tok ut et stykke i fjøsveggen og la lappen inn. Noen år senere måtte båtlaget søke nødhavn på samme sted. De ba fiskeren, som hadde vært der før, gå til gården for å få melk, men det ville han ikke. De sendte en annen mann. Han fikk en strålende velkomst av kona da hun hørte hvem de var. For forbannelsen var veket bort etter at fiskeren var der.  Kameraten spurte så denne «noaiden» hva han hadde skrevet i lappen for å få bort det onde. Der sto det noe slikt som at «farer du ikke ut, så får du bare være der». Det hele var en bløff og overtru.

Nå er det også kjerringråd, som så vidt jeg i farten husker også ble benyttet «av dem som kunne noe mer enn andre». Et menneske med forfrosne bein skulle ikke varme dem, men tine dem opp i kaldt isvann eller sjø. Da ble de skadefri. Om en noaide fortalte slikt, ble det nok oppfattet som overnaturlig makt, men det er et gammelt kjerringråd.

Hadde så Kaaven slik en stor makt at han stanset hurtigruten når motorene gikk. Det er i alle fall den mest berømte historien om ham. Men det er også en annen historie. Så vidt jeg husker kom Kaaven til Kjøllefjord og bodde i ei bu. Han hadde med seg sekker for å fylle dem med torskehoder og fisk som skulle sendes til fjorden. En dag ville de teste Kaaven og gjemte sekkene. Han kunne ikke finne dem og sto opprådd. Enkelte mente at det var fordi han ikke ville skade kameratene.

For et par år siden fikk jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Jeg leste raskt de tre bindene på rundt 1200 sider. Det mest slående var overtrua. Det var sølvkula som kunne ramme det onde. Folk la metall i senga for at ikke barn skal bli byttet med en underjordisk unge. Litt betaling hjalp også, kanskje i form av sølvskjeer. Mye fælt er det i eventyrene. Men felles er at trollet ikke tåler kristenmanns blod.

Overtru

At folk i gamle dager satt rundt ovn og parafinlampe for å fortelle skrøner, er en kjent sak. Og skrømthistorier var det mye av på den tiden. Men Richard Berghs avsluttende linjer i «Når vi sitt’ her og prate’» er interessant. Sommeren 1970 kom han etter ti år tilbake til Landersfjord. Han besøkte Peders nye hus og pratet som før i tiden. Bergh så igjen på huldresteinen.

«Men jeg klarte likevel ikke å fange inn stemningen av det gamle Finnmark. For på den andre siden av riksveien lød dur av maskiner i arbeid. Lange brakker var allerede kommet opp, og innover fjellet brøytet en anleggsvei seg frem. Her var en støy og virksomhet som hørte vår mekaniserte tid til. For det er her i Landersfjord at kraftstasjonen for Adamsfjordanlegget skal ligge. Landersfjord er ingen fredelig plett lenger. Den moderne teknikk har funnet veien til Laksefjords strender.»

Hans siste setning i «Det susende fjell» fra Skoganvarre kaster også lys over overtrua:

«Det var julen 1956. Fra hus etter hus skinte elektrisk lys. Det var slutt på parafintiden i Skoganvarre.»

Det er nok som den store nordnorske dikter Elias Blix skriver:

«Vårt heimland i myrker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde; Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos yver landet strøymde.»

Bergs folkeminnesamlinger er nyttige. De forteller dypest sett at overtru, vantru, skjebnetru og svartekunster ikke er noe å vende tilbake til. Bøkene bidrar på en måte til å avsløre nyhedenskapen.

En kristen kaster ikke stål over skulderen eller skyter med sølvkuler om man skulle støte på noe overnaturlig og bli redd, men nevner heller Jesu navn og blod. Eller som kirkefader Luther sier det:

«Om verden full av djevler var Som vilde oss opsluke, Vi frykter ei, vi med oss har Den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred Og vil oss støte ned, Han ingen ting formår Fordi alt dømt han går, Et Guds ord kan ham binde.»

Guds sverd, det er Guds Ord, Bibelen.

Artikkelen er skrevet for Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter i 2016.

 

 

 

Lyset skinner i mørket

 

Av Per Kørner

Igjen stunder julen til. En underlig høytid. Med et innhold ganske ubegripelig for tanken. Gud ble menneske. Barnet Jesus, unnfanget i Jomfru Marias morsliv, ved Guds Hellige Ånd. Slik skjer bare ikke! Saken avskrives av mange, svært mange. Høytiden feires uten barnet i Betlehem, uten underets Gud og Skaper. En pust i bakken kan komme vel med. Mørkt ute, lyst og lunt inne. Litt ekstra kos er ikke å forakte. Samle krefter til nye oppgaver som venter. Lysere tider vil komme med ny vår og sommer. Det regner de fleste med. Men hva med det himmelske overlys, med soloppgangen fra det høye. Det myndige menneske vil helst greie livet, og døden, på egen hånd. Det får gå som det vil. Det som skjer, det skjer.

Den danske litteraturkritikeren og opplysningsfilosofen Georg Morris Cohen Brandes så realitetene i øynene. Han skriver i boken Emigrantene: Nu som før raver menneskeheten i det uendelige mørke og begriper intet av sin tilværelses hemmelighet. Hvortil fødes vi. Hvorfor lever vi. Hva fører det hele til? Man er ikke rykket svaret på disse spørsmål nærmere. Kun følelsen av savnet, kun utolmodigheten over uvidenheten, er vokset. Så langt Brandes. Vår egen dramatiker, Henrik Ibsen, skriver i diktet om Bergmanden. Han meisler seg stadig dypere ned i de mørke gruvegangene, på jakt etter «livets endeløse gåde». Han våger ikke å søke til lyset som han vet finnes der oppe, som gav ham glede og fred i unge år. Lyset vil bli for sterkt! Så slutter siste strofen med den tunge moll-tonen: Hammerslag på hammerslag indtil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner, ingen håpets sol opprinner.

Mange vil gi Brandes og Ibsen rett. Hele menneskeheten befinner seg i et uendelig mørke – nå som før. Men stans litt! Det er gitt en vei ut av mørket. I Skriften leser vi: Lyset skinner i mørket! Det sanne lys som opplyser hvert menneske, er kommet til verden. Et barn født i Betlehem. I voksen alder står tømmermannen fra Nasaret frem og peker på seg selv: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys!

Salmedikteren Elias Blix bekjenner troen på Ham med ordene: Jesus, du er den himmelveg som til Gud Fader oss leider. Frelsa det er å finna deg, liv og uvisnande heider. Du er all skapnings ljos og liv, verdi då enn i mørker sviv, vinglande vilt millom graver.

Det er ikke eventyr når H.C.Andersen skriver: Verdens deiligste Rose, det er «han som hengav seg selv til Korsets Død for at frelse Menneskene, selv de ufødte Slægter. Større Kjærlighed gives der ikke!»

Dette er julens enestående budskap. Guds evige ord, ja, Gud selv – ble menneske og tok bolig iblant oss, her på jorden. Av hvilken grunn? For å forsone verden med seg selv, med den Hellige Gud. Messias – Guds offerlam – som bærer verdens synder. Han måtte bløde, for oss å møte i Paradis. Han tok Guds straff for våre synder på seg. Han vant seier over døden. Han vil dele seieren med deg! Ved troen på Ham går mennesker over fra mørket til lyset, fra døden til livet, fra Satans makt til Gud, nå som før, i land over hele verden! Tenk på dette, når du lytter til eller nynner på de gamle, kjære julesangene! De handler om det himmelske lyset. De handler om Guds kjærlighet. De handler om Guds frelse, om Guds miskunn og nåde. Himmelens julegave til deg som trenger syndenes forlatelse, som vil vandre i lyset, som ser frem til den store lovsangsfesten i Guds rike.

Velsignet Jesu Kristi fødselsfest!

 

Per Kørner er prost i Den Norske Kirke i eksil, tidligere Strandebarm prosti. Da han fikk kreft, frasa han seg alle styringsverv. Etter operasjon har Kørner fått kreftbehandling på Haukeland sykehus. Han skriver i en e-post at han går til behandling og hans situasjon er riktig bra.