Oppbyggelse

 

Av Axel Remme

 «Og det skjedde i tiden som fulgte, at Han drog omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike. Og de tolv var med Ham, og likeså noen kvinner som var blitt helbredet for onde ånder og sykdommer …» Luk. 8:1–2.

Hva slags bilde har du av Jesus

(13.o4.2018): Hva ser du for deg når du leser og hører om Ham? En vis person, en from skikkelse, alvorlig, uvanlig i ord, gjerninger og makt. Iblant streng, bestemt og provoserende.

Eller ser du også den milde, favnende, barmhjertige person. En som viser ekte, oppofrende kjærlighet og ikke gjør forskjell på folk. Ser du i Ham den gode, som gjør vel i alt Han gjør, som bruker all sin vilje og makt på å hjelpe mennesker i frykt og nød. Den som dessuten gir evighetsperspektiv og viser gudsdimensjonen i tilværet. Og det essensielle: Ser du Ham som din og «verdens frelser»?

Tekstens bilde viser oss Jesus «som dro omkring» «og forkynte evangeliet om Guds rike.» I følge med mange forskjellige medarbeidere, som tjente fellesskapet og oppgavene Hans, og som ga tid, krefter og midler for det. Vi ser tydelig dette vakre, positive bildet av Jesus, som kaller oss med seg i Guds rikes liv og gjerning.

Jesus er velgjøreren.

Hans gjerning var preget av omsorg for hele mennesket, ånd, sjel og legeme. Derfor fulgte forkynnelse, sjelesorg og helbredelse alltid med i alt Hans virke. Om Ham ble det sagt: «Han har gjort alle ting vel.» (Mark. 7, 37) Det var aldri noe galt gjort, halvgjort eller uferdig, men det var helt og fullkomment. Han gikk omkring og gjorde vel. Det fikk dem som tok imot Hans ord og hjelp, erfare. Han er den virkelige velgjører.

 

Jesus er misjonerende.

For «Han dro omkring fra by til by og fra landsby til landsby og forkynte evangeliet om Guds rike». Det var hovedsaken. Teksten er et glimt av Hans andre store virksomhet i Galilea. Det synes som om at Han ikke lenger hadde den åpne adgang til synagogene. Nå kommer Han overalt. Og Jesus gikk systematisk til verks. Han besøkte ikke bare byene, men også de mindre steder.

Det lå Ham på hjerte at flest mulig skulle få del i budskapet og bli frelst inn i Guds rike, som ved Ham var kommet nær. Derfor måtte det forkynnes for alle. Det var om å gjøre å nå ut til flest mulig med evangeliet. Som Han sa: «Jeg må gjøre Hans gjerninger som har sendt meg, så lenge det er dag. Natten kommer da ingen kan arbeide.» (Joh. 9, 4)

Det er den misjonerende Jesus vi hører om her. Han var travel opptatt med å bringe frelsens budskap ut. «Han dro omkring», som misjonæren og emissæren. Nært eller langt av sted med det gode budskap. I dag er det mye færre misjonærer som blir sendt i Norge og fra Norge. Men nært og fjernt skal vi misjonere, minner også bibelord om.

Etter en tale i Kapernaum var folket «slått av undring over Hans lære, for Han lærte dem som en som hadde myndighet, og ikke som de skriftlærde.» Ved samme anledning ble en mann befridd fra «en uren ånd». «Og ryktet om Ham kom straks ut overalt der omkring i Galilea.» (Mark. 1, 28) Slik sørget folket selv for annonsering om Jesus, ved å bringe de gode ryktene om Ham, både om Hans forkynnelse og undergjerninger. Ja, Jesus var misjonerende. Egentlig hører vi her om det første evangelieteam, med hovedhensikt og forkynne «evangeliet om Guds rike.» Her er det tydelige forbilde for all misjonsgjerning.

Jesus er også inkluderende.

Han kom ikke alene, men opptrådte sammen med en betydelig gruppe. Lukas nevner i sammenhengen navnene på flere som var med. Jesus tok med mange i sitt oppdrag. Og det lød et tydelig: «følg meg», kall til å være med Ham. Fremdeles er det slik at vi blir kalt og engasjert av Ham ved Hans ord og Ånd. Jesus tar oss med, både i sitt samfunn og i sin gjerning.

«De tolv var med Ham.» Disse nevnes først. De som stod Ham nærmest i fortrolighet, kjennskap og gjerning.  Utsagnet påminner oss om at øyenvitnene var stadig til stede. De var nærmest det som skjedde og så og hørte alt. Dermed kjente de den fulle sannhet, både om Jesu ord og virke. De var tidsvitner, direkte kalt av Jesus. Derfor har deres ord Guds-ords autoritet.

Men befridde var også med, slike som var blitt helbredet «fra onde ånder og sykdommer». De hadde opplevd Jesu underfulle befrielse på sjel og legeme og blitt inkludert i tjenesten. Disse kvinnene var blant dem som «fulgte Jesus fra Galilea». De var å se på Golgata, ved korset. Og noen av dem kom først til graven påskemorgen. Også «mange andre» var med Ham. Men alle hadde det til felles å være Hans etterfølgere og medarbeidere.

 Hvordan er ditt bilde av Jesus?

Det samme som disse? At han er Messias, Guds Sønn, som har brakt oss evangeliet om Guds rike. Og som selv har oppfylt løftene om den frelse Gud sendte til og for menneskene. Jesus er den seirende og oppstandne Kristus. Da kan du si til Ham som Tomas: «Min Herre og min Gud!»

Det er bare Bibelen som kan gi deg det rette bilde av Jesus. Ikke dine eller andres tanker, meninger, lengsler, følelser eller ønsker, men Guds ord. Derfor les i Bibelen. «Hør  Herrens ord!» Det «gjør deg vis til frelse».

 

 

«Da fikk du den levende møte»

Himmelske realiteter – og menneskets jordvendthet

Av Jørgen Høgetveit

(28.03.2018): Når man leser de forskjellige fortellingene om Jesu død og oppstandelse som for eksempel i Matteus kapittel 28 – så stusser en over både den ene og den andre av Jesu trofaste venner – som kommer for å «se til graven». Maria – fortelles det et annet sted – kommer med salve for å salve Jesu legeme – men hverken hun eller de andre regnet med at Jesus var stått opp igjen fra de døde. Apostlene var der heller ikke på tross av alt de hadde hørt, visste og hadde sett. Og dette er jo underlig, for de kunne jo profetiene og Jesus hadde ved flere anledninger fortalt dem at Han skulle lide og dø, men stå opp igjen på den tredje dag. Men ved graven var apostlene ikke – bare en senere korrupt vaktstyrke – som ble overtalt til å si at de sov og apostlene kom og tok Jesus.

Dette sier meg noe vesentlig om oss mennesker. Du verden hvor jordbundet vi er – hvor uhyre vanskelig det er for Jesus å få blikket mot de himmelske realiteter og tillit til Ham som har overvunnet verden. Han overstyrte alt i påsken og overstyrer alt i dag. Joda, vi leser og hører og finner det uhyre interessant – men å feste tillit til det slik at man i dette tilfellet møter opp ved graven påskemorgen og får se engelen velte steinen, oppleve jordskjelvet og se Jesus komme ut av graven – det var man i realiteten blind for. Jordens mørke, jordens brutale realiteter hadde overmannet og formørket sinnene – som vi ser det hos Emmaus-vandrerne og de andre. Ingen av dem fikk oppleve at Jesus kom ut av graven.

Men Jesus ga ikke opp. Han søkte opp den ene etter den andre. Gikk gjennom lukkede dører og viste dem sårmerkene, spiste honningkake osv., stod på strandbredden med ferdig mat til oppgitte og forsagte fiskere.

De fikk den levende møte – og det ble virkelig en salig stund. Og etter det var de ikke til å rikke. Det kostet dem riktignok livet i tur og orden – bortsett fra Johannes på Patmos.

Bare les teksten fra Matteus kapittel 28 under og fryd deg over hvordan triste formørkede sinn og forstand ble snudd til tillit til de himmelske realiteter og Guds ORD:

Matteus kapittel. 28:

«Men ved enden av sabbaten, da det lysnet mot den første dag i uken, kom Maria Magdalena og den andre Maria for å se til graven. Og se, det kom et stort jordskjelv; for en Herrens engel fór ned fra himmelen og trådte til og veltet stenen fra og satte sig på den. Og han var som et lyn å se til, og hans klædning var hvit som sne; og av frykt for ham skalv de som holdt vakt, og de blev som døde. Men engelen tok til orde og sa til kvinnene: Frykt ikke! jeg vet at I søker efter Jesus, den korsfestede; Han er ikke her; Han er opstanden, som Han sa; kom og se stedet hvor Han lå! Og gå avsted i hast og si til Hans disipler at Han er opstanden fra de døde. Og se, Han går i forveien for eder til Galilea; der skal I se Ham. Se, jeg har sagt eder det! Og de gikk i hast bort fra graven med frykt og stor glede, og løp avsted for å fortelle hans disipler det. Og se, Jesus møtte dem og sa: Fred være med eder!»

Og da apostlene fikk denne beskjeden fra kvinnene – møtte de opp og fikk misjonsbefalingen og den enorme striden for at Guds rike skulle komme og Hans vilje skulle skje like til jordens ender startet og er ennå ikke slutt. Men vi må igjen og igjen møte den oppstandne og levende for «egen kraft er intet verd.» Han må rense og fornye og lede oss i Sine gjerninger – da blir Herrens stridsmenn myndige i striden som nå spisser seg voldsomt til i vært kjære fedreland.

www.Kommentar-avisa.no

 

 

 

 

«Jeg har sett Herren»

(Joh. 20:11-18)

 

Axel Remme

Her har vi et av de mange bibelske vitnesbyrd om at Jesus Kristus har stått opp fra de døde. Det er seierens og håpets budskap fremfor noe. Kronen på Jesu veldige frelsesverk. Og Guds stadfestelse og godkjennelse av det.

Påskeberetningene tar oss med til Jesu Kristi grav. Og alle bringer samme vitnesbyrd: Jesu grav er åpen og tom. Det fantes ingen død Jesus. «Han er ikke lenger i graven hvor bleknet i døden Han lå.» Nei, ingen fant Ham der i sin grav. Det var alle øyenvitners opplevelse og utsagn. Men flere møtte Ham der ved graven, oppstått og levende. En av dem var Maria Magdalena, som teksten forteller om. Med selvsynets overbevisning og glede kunne hun vitne: «Jeg har sett Herren!»

 

Opplevelsen av den oppstandne Jesus, var uventet.

Samtlige som møtte Ham der og andre steder, ble forferdet og redd. Budet om at Han var stått opp ble til å begynne med mottatt med vantro av disiplene. I Markus’ evangelium fortelles at «da de (av Maria Magdalena) fikk høre at Han levde, og at hun hadde sett Ham, trodde de det ikke.» Hos Lukas står det at «apostlene syntes det var løs snakk, og de trodde dem ikke.»

Synet av den levende Jesus var ikke en følge av innbildning, sterkt ønske eller intens forventning. Oppstandelsesberetningene, som samtlige fire evangelister har med, tar livet av alle tanker om at de som kom til Jesu grav, var så sterkt preget av håp om å møte Ham levende, at det førte til hallusinasjoner og innbilte syn. Nei, de kom ikke med håp om å få se en levende Jesus. Ingen kan med rette si at Jesu venner ventet at Han var stått opp. Det motsatte var tilfelle. Derfor kom kvinnene for å salve Hans døde legeme. Og derfor kom ikke disiplene før de fikk høre om oppstandelsen. De var på ingen måte forberedt på det store underet, å få se Ham levende igjen. Av den grunn trengte de at Han viste seg for dem og talte med dem mange ganger.

Jesus sørget selv for å gi dem den overbevisning de trengte. For at de kunne bli de første, trygge, frimodige vitner om Hans oppstandelse. Selv Tomas med sin sterke tvil fikk den hjelp han behøvde for å bli et sannhetsvitne om den levende Frelser. Ved at Jesus viste seg så mange ganger etter oppstandelsen og talte til dem, gav Han for alltid også det fyldige åpenbaringsord om dette. Ikke noe ledd i vår tro er sterkere understreket i den Hellige Skrift enn Jesu oppstandelse. Den er sentral i det kristne budskap, i Jesu ord og i den apostoliske forkynnelse.

Forsøket på å fornekte oppstandelsens faktum skjedde fra første stund. Da yppersteprestene fikk melding om hva som hadde skjedd, samlet de seg til rådslagning med de eldste.

«De gav soldatene rikelig med penger og sa: Dere skal si: Hans disipler kom om natten og stjal Ham mens vi sov. Og skulle det komme landshøvdingen for øre, skal vi tale vel med ham så dere kan være trygge. De tok imot pengene og gjorde som de fikk beskjed om.» (Matt. 28,11–15)

Opp gjennom all tid siden har en anfektet oppstandelsestroen. Det har ikke minst skjedd med forskjellige fornuftinnvendinger mot de evangeliske påskeberetningene og apostlenes sterke vitnesbyrd om Jesu oppstandelse. Kampen mot fornektelsen og vranglæren førte til at nettopp budskapet om Jesu Kristi oppstandelse fra de døde ble forkynt med ekstra tyngde av apostlene. Det er da også den bæregrunn som alt hviler på, både frelsen, troen og håpet.

 

Jesus gir seg tilkjenne.

Hans åpenbaring av seg selv som oppstått fra de døde, som den levende og seirende, er påskens glade og trøstefulle budskap. Dødens onde og tunge realitet må vi leve med. «Maria stod utenfor ved graven og gråt». Hun var kommet på nytt dit, etter første besøk sammen med flere andre kvinner. Nå hadde Peter og Johannes forlatt stedet og gått «hjem til seg selv igjen» (v.10) Det vil si, der de oppholdt seg i Jerusalem bak stengte dører, «av frykt for jødene» (v.19). Og hun «stod alene ved graven og gråt». Alene med sorgen, savnet og spørsmålene.

Ensom ved graven med sin gråt. Det er en beskrivelse av menneskers tunge lodd. Den smerte mange er vel kjent med, her i syndens og dødens verden. Men ved Jesu oppstandelse har døden mistet sin brodd. For Jesus er befrieren fra synden, som er «dødens brodd». (1. Kor. 15, 56) Derfor er mye av det onde og tunge ved døden tatt bort for den som har fått syndenes forlatelse.

Om vi må leve med dødens tunge realitet, skal vi få regne med det guddommelige nærvær. Maria Magdalena sørget egentlig over det som burde glede henne. Hun hadde glemt det Jesus sa om sin død og oppstandelse. Dersom Jesu legeme hadde ligget der, hadde hun virkelig hatt grunn til å gråte. Hennes situasjon var slik påskesalmen uttrykker det: «Du søkte din trøst i den døde, og dvelte ved gravnatten kun; Så fikk du den levende møte, å salige, salige stund!»

Det går ikke frem av teksten at Maria var særlig opptatt av englesynet. Situasjonen synes ikke å gi henne mye tid til det heller. Straks hun hadde svart englene på deres spørsmål, så hun Jesus stå der, uten å vite at det var Ham. Det guddommelige nærvær ble fullkomment ved at Jesus selv var der. På samme tid som dette er beretning om Jesu oppstandelse, er det budskap om Guds nærvær. Nå så hun ikke bare som første gang, den tomme grav, men hun så Ham selv. Og Han talte til henne.

Oppstandelsestroen er tillit til Guds nærvær. Jesus har med sin oppstandelse og med Den Hellige Ånd som Han sendte, sørget for at Guds folk har Hans nærvær hvor som helst, når som helst. Slik som Han har lovet: «Jeg skal ikke etterlate dere farløse, jeg kommer til dere.» (Joh.14, 18) «Og se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende». (Matt.28, 20) «For hvor to eller tre er samlet i mitt navn, der er jeg midt iblant dem.» (Matt. 18, 20) Vi kan altså regne med det guddommelige nærvær.

 

Det personlige møte med Jesus.

Maria Magdalena fikk den spesielle opplevelse å møte Jesus, den levende frelser og Herre. «Jeg har sett Herren!» Hun hadde ikke bare sett at steinen var veltet bort, ikke bare sett en tom grav, ikke bare sett engler, men Herren selv. Og dermed fått det syn og det ord som tydelig viste at det var Ham, Mesteren. Det personlige møte med Jesus førte til gjenkjennelse.

For oss er det å kjenne Jesus igjen ikke et spørsmål om å få syner av engler eller av Ham selv. Slikt er ekstraordinært og får bare få oppleve. Men det er spørsmål om å gjenkjenne den Jesus Bibelen, Guds åpenbaring, viser. Og om vi kjenner Ham igjen i forkynnelsen, som den hellige, barmhjertige, mektige frelser. Slik at en kjenner Hans nærhet, Hans kjærlighet, Hans hellighet og makt. Det er spørsmål om å få den personlige opplevelse av Jesus ved Ordet og Ånden.

Maria Magdalena trengte først bare ett ord av Jesus, sitt navn. I overbevisningens øyeblikk, den stund hun skulle få kjenne Ham igjen, å få troen og håpet tilbake, erfarte hun profetordet oppfylt på seg: «Jeg har kalt deg ved navn, du er min». Herren Jesus tiltalte henne med hennes bruksnavn.

Dette var også min opplevelse, da Han viste seg for meg gjennom min mors enkle spørsmål. Det ble klart for meg da hun kom etter meg ut i bedehusgangen og sa: Axel. Da ble det så personlig, så nært og sterkt. For det ble meg selv, mitt eget liv det gjaldt. Min situasjon, mitt møte med Jesus og Hans frelse. Og jeg kjente Ham igjen, fra lærerens kristendomsundervisning, fra mine foreldres og andre troendes vitnesbyrd, fra forkynnelsen.

Hvilken dyrebar opplevelse! Hvilken herlig åpenbaring! Hvilken ubeskrivelig gjenkjennelse! Øyeblikket som skapte den store forandring. Maria «visste ikke at det var Jesus». Men så kom påskens øyeblikk, da Jesus ble levende for henne. Nå kunne hun si disse vidunderlige ordene: «Jeg har sett Herren!» Han nevnte mitt navn! Jeg kjente Ham igjen! Han var nær! Han lever!

Med den synlige, oppståtte, levende Jesus var det nye budskap gitt. Seierens, trøstens og håpets ord. Budskapet med hilsen fra Jesus Kristus om at Hans Far er vår Far, og at Hans Gud er vår Gud. Og dermed viste Han sammenhengen. Vårt opphav, hvem vi tilhører, hvem vi skal tro på, høre på og håpe på. Lykkelig er den, som ved Guds nåde, Ord og Ånd, kan si: «Jeg har sett Herren!» Og som det derfor haster for å bringe ut dette vitnesbyrdet!

 

 

 

 

Av Axel Remme

«Jesus kom da ut og bar tornekronen og purpurkappen. Og Pilatus sa til dem: Se det menneske!”  (Joh.19, 5:).

Hele Jesu Kristi lidelseshistorie viser oss mennesker i forskjellige roller: Øvrighetspersoner, religiøse ledere, vakter, soldater, disipler og vel den største gruppen, «folket».

Men ett menneske dreide alt det som ble sagt og gjort seg om, «mennesket Kristus Jesus». Han fikk alles oppmerksomhet. Anklagene, spotten, kravene, ropene og doms ord ble rettet mot Ham.

«Se det menneske!» sa Pilatus til alle. Da hadde de kledd Ham i purpurkappe og trykket tornekronen på Hans hode. Hånet, spyttet på stod Han der i den dypeste fornedrelse. Profetiene om den lidende Messias ble da oppfylt: «Vi så Ham, men Han hadde ikke et utseende så vi kunne ha vår lyst i Ham. Foraktet var Han og forlatt av mennesker, en smertenes mann». (Jes. 53, 2–3) «Jeg er spottet av mennesker og foraktet av folk. Alle som ser meg, spotter meg, vrenger munnen og rister på hodet.» Slik taler Messias i Salme 22, 7–8.

«Se det menneske!» Det eneste, hellige, fullkomne, syndfrie menneske på jorden etter syndefallet. Aldri omgikk Han sannheten, aldri lot Han seg friste til ulydighet mot Guds vilje, aldri sviktet Han sin frelsesgjerning,

«Se det menneske!» Stedfortrederen for alle. Mellommannen mellom Gud og mennesker, som var «det Guds lam som bærer verdens synd». «Han som ikke visste av synd, har Gud gjort til synd for oss, for at vi i Ham skal bli rettferdige for Gud.» (2. Kor. 5, 21) «Straffen ble lagt på Ham».

Gud gjorde ikke Jesus til synder, men til synd. Han gjorde Ham, og unntok oss, til gjenstand for sin hellige vrede og dom over all synd i fortid, nåtid og fremtid. Ved Ham er synden sonet og gjelden betalt. Derfor er det så avgjørende å ta imot Ham, som «utslettet skyldbrevet».

Langfredag kaller oss til å se den fornedrede, lidende, sårede, dømte og korsfestede Kristus. Det er som Pilatus’ord ikke vil forstumme, men høres inntrengende 2000 år etterpå. Ikke fordi de var sagt i omsorg eller kom fra en troende, ydmyk sjel. Men fordi de peker på den forhånte, ærekrenkte, ydmykte, lidende Frelser. Og påminner så sterkt om, at «for vår skyld ble Han såret, har verdens synder båret». Pilatus visste ikke at det mennesket han her stod overfor, var historiens største skikkelse i datid og all tid: Messias, Guds Sønn, verdens frelser.

«Se det menneske!» Ja, nettopp det gjør kristenskaren utover verden i påsken. Ser Ham gjennom Hans lidelseshistorie, ser Hans tunge offergang til «soning for våre  synder». Ser ”hva vår frelse kostet har”.

«Sett meg så jeg ser deg, Jesus, på ditt kors opphengt, blodig såret, tornekronet, spyttet på, hudflengt. Sett meg så jeg ser deg, Jesus, døende for meg, for at jeg rettferdig, salig skal tilhøre deg!» (Jonas Pettersen 1904)

 

 

 

 

 

Av Vidar Norberg

Mennesker fra hele verden, både jøder og kristne, forbereder seg til å feire påske i Israel. Når man går i Israels gater, hellige steder og stier, eller på gamle arkeologiske utgravninger, så er der turistbusser og mennesker fra mange nasjoner.

Forberedelsene er i gang i Gravhagen i Jerusalem, kanskje det viktigste stedet for mange protestantiske kristne. Her er en klippeformasjon som ser ut som en hodeskalle, eller Golgata. Ved siden av er det en hage, det vitner både en stor cisterne og oljepresser om. Like ved er det en åpen grav. De geografiske beskrivelsene passer meget godt på Jesu lidelseshistorie. Kanskje var det akkurat her i enden av Moria-berg Jesus ble gjort til synd og led døden for hele menneskeheten. Ikke rart at mange vil komme til dette sted, holde nattverdsfeiring her og be til sin personlige frelser.

Turistene, særlig fra de gamle ortodokse kirkene, skal ganske sikkert, i år som alle år, følge Via Dolorosa – Jesu lidelsesvei, opp til Gravkirken. Selv om det ikke var akkurat denne veistrekningen Jesus gikk, så ligger nok deler av den gamle veien et stykke under bakken. Men det viktigste er ikke at det er disse stener Jesus gikk på, men at det får mennesket til å tenke på Jesus og Bibelens åpenbaringsord.

Om freden og været holder, er det nok sikkert mange som kommer til å gå fra Betfage over Oljeberget, forbi Getsemane, over Kedronbekken og inn i Jerusalem. Det var denne strekningen Jesus red på et esel på palmesøndag. Fortsatt er det mange mennesker som vifter med sine palmegrener. Det synges vakre salmer eller det spilles friskt på gitar. Utsikten fra Oljeberget mot Tempelplassen er storslagen. Felles gange i disse omgivelser stemmer mennesker til høytid og ettertanke, kanskje lyst til å studere Skriften.

Når den svarte alterduken tas frem på langfredag, tar jødefolket frem sin hvite gledesduk for å feire påskemåltidet, frihetens fest til minne om utgangen av Egypt. Dette er en meget stor jødisk fest som trekker tusenvis av jøder til Israel og samler mange jøder rundt et mer eller mindre religiøst sedermåltid. Det er et ordensmåltid, hvor man spiser ulike retter som skal minne om utgangen av Egypt. Det er ikke bare husmor som har forberedt til lekreste retter.

Husfar bør også forbedrede de beste åndelige retter for tro å tanke. For det skal være slik at alle som har deltatt i sedermåltidet, skal føle det som om det var de selv som gikk ut av Egypt. Dette pedagogiske måltidet får mennesker til å huske påskefortellingen fra Egyptens land, minnes Guds allmakt som Han fortsatt viser i folkehavet og naturen.

Det er viktig at man lever med i Bibelens fortellinger gjennom høytidene, enten man er kristne eller jøder. Palmesøndagen kan man godt lese om Jesu inntog på esel til Jerusalem. Langfredag kan man gjerne markere litt dempet for så å la påskemorgen slukke sorgen fordi Jesus er oppstanden. Man har heller ikke vondt av å lese om utgangen av Egypt som er Guds mektige redningsaksjon av det jødiske folk, helt nødvendig for at også Messias skulle bli født.

La høytidene igjen komme til heder og verdighet, få plass i troens liv. Det vil styrke troen, kanskje bidra til å bringe nye mennesker til tro og også gi en vakker himmelhvelving over liv og gjerning. Sjekk Bibelen minst like ofte som smarttelefon og datamaskin.  La Bibelen ligge åpen på bordet like lenge som datamaskinen er på.

Her i Jerusalem er det enkelte som påskemorgen hilser hverandre med «Han er oppstanden». Ja, sannelig Han er oppstanden.

 

Kom kristen sjel deg fryde

på troens glade vis

og la din lovsang lyde

til Jesu takk og pris.

Ved Ham vi Gud kan møte

tilgitt uten å bøte.

 

Å hvor Han vel fortjener

at vi Ham æren gir,

som syndeskylden fjerner,

tilgir og sant befrir.

Den er så overmåte,

Hans kjærlighet og nåde!

 

Om ringe blir den heder

vi Jesus skulle gi,

dog hjertes trang oss leder

med takk til Ham fordi,

i nød, velstand eller slum,

Han er Guds evangelium.

 

Det påskebudskap gjelder

og høres verden vid.

Forlikets fred det melder.

Nå er det nådetid!

Motta Hans liv og seier,

da frelse, håp du eier.

 

Axel Remme

 

Av Jon Olav Østhus og Olav Hermod Kydland

Torsdag 19. april 2018 feirer jødene sin nasjonaldag – yom haatzma’ut (5. iyar 5778 på jødenes kalender). Denne dagen vil det også bli markert at det nå er 70 år siden Israel ble gjenopprettet som stat og jødene over hele verden fikk et land  som de kunne regne som sitt, og som de kunne reise til uten å bli nektet adgang. Vi vil gjerne benytte denne anledningen til å sende våre hjerteligste gratulasjoner til alle jødene, både de som bor i Israel og de som fortsatt lever i diasporaen!

Det er i sannhet en sprek 70-åring vi ser foran våre øyne. På nesten alle områder er Israel nå sterkere enn de har vært noensinne siden landet ble gjenopprettet. Det gjelder områder som økonomi, vitenskap, innovasjon og nyskaping, teknologi, jordbruk, forsvar, medisin, vannforvaltning etc. Israel er helt i verdenstoppen innenfor disse områdene og listen kunne vært gjort mye lengre.

Dette har skjedd på tross av meget dårlige odds. Israels første statsminister David Ben-Gurion har uttalt at oddsene for at Israel skulle overleve uavhengighetskrigen i 1948–49 var 1:40 – altså 2,5 prosent. Men de overlevde! Og de har overlevd alle andre kriger de har blitt utsatt for, selv om marginene mange ganger har vært små. Hvorfor har det alltid bikket Israels vei? Fordi de er beskyttet av Israels Gud! Amos 9, 15: «Jeg vil plante dem i deres land, og de skal aldri mer bli rykket opp av sitt land, det som jeg har gitt dem, sier Herren din Gud.»  Tarje Noraberg sa en gang: «Den som ikke ser Guds finger i det som har med Israel å gjøre, må be om klarsyn.» Det er kloke ord som vi alle bør legge oss på minne.

Israels nåværende statsminister, Benjamin Netanyahu, siterer ofte fra Bibelen i sine taler. Da han talte i FN i fjor høst, oppfordret han først alle tilhørerne til å lese regelmessig i Bibelen, slik han selv gjorde. Deretter siterte han fra Jesaja 49, 6: «Så vil jeg da gjøre deg til et lys for hedningefolkene, for at min frelse må nå til jordens ende.»

Israel er en fyrlykt i et kaotisk Midt-Østen og et lys for hele verden. Og vi tror for visst at dette lyset vil forsterke seg ytterligere i dagene som ligger foran oss. Kanskje nærmer vi oss dagene Sakarja nevner i 8, 23 av sin bok: «Så sier Herren, hærskarenes Gud: I de dager skal det skje at ti menn av alle hedningefolkenes tungemål skal gripe fatt i kappefliken til en jødisk mann og si: Vi vil gå med dere, for vi har hørt at Gud er med dere!»

Igjen: Gratulerer med dagen! Takk for alt dere bidrar med for at verden skal bli et bedre sted for oss alle. Og takk for at vi får lov til å være venner med dere!

Jon Olav Østhus

Olav Hermod Kydland