Finnmarkshilsen

Hilsen fra Finnmark

Oppbyggelse

Guds igjen

By

 

Lakselv kirke

 

Av Axel Remme

«Jeg vil igjen ta meg av deg»

Jesaia 1, 25

Tenk å få en slik hilsen fra Gud, Den Allmektige og Allvitende! Han som vet alt om ditt liv. Hvordan du har levd og hvordan du har blitt. Han kjenner din tilstand, dine tanker, lengsler og behov. Men Han vet ikke bare om alt ved deg, Han kan også fylle all din trang. For Gud «er rik nok for alle som kaller på Ham».

Her hører du om Guds igjen, Hans på nytt.

Når det står «jeg vil igjen», er det underforstått at det er noe som har hendt før. Israel, som først fikk dette gode budskap, var stadig blitt tatt seg av. Fra første stund, da Abram ble kalt ut fra sin slekt og sitt land, fikk han løftene om å bli «et stort folk» og om at «i deg skal alle jordens slekter velsignes.» (1. Mos. 12, 1–3)

Gud kalte dem sitt «eiendomsfolk» og gav dem Kana’ans land «til en evig eiendom.» (1. Mos. 15, 18; 17, 8)

Hele Israels historie viser hvordan Gud igjen og igjen tok seg av dem og bevarte dem gjennom mange slags farer og trengsler. Nå var folket i en åndelig kritisk situasjon på grunn av ulydighet og overfladisk guddyrkelse. Men i sin barmhjertighet lot Gud dem få dette evangelium: «Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Guds «igjen» trenger også du.

Som Israel er du ofte blitt tatt deg av. Jesus kom med sitt kall, sin tilgivelse, sin velsignelse. Du fikk kjenne Hans nærhet og nåde. På nytt gav Han den tro som fikk deg til å be og takke Ham. Dette Guds igjen, ble redningen din. Kanskje var du langt nede og langt borte. Det var blitt stor avstand. Du følte deg så fattig og ond, så vantro og uverdig, lunken og likegyldig.

Men så kom Han igjen og tok seg av deg. Du fikk begynne på nytt. Med bønn om tilgivelse og hjelp. Det var Jesus som tok initiativet, som var der igjen og innbød. Han oppsøkte deg, kom og var nær. Du opplevde det som det står i sangen:

Han søkte meg i nåde som gikk på syndens vei, Han fant meg trett og såret og bar meg hjem til seg.

Nå erkjenner du:

Få komme på ny, det er hva jeg trenger ved kveld og ved gry, det er hva jeg trenger hver time som går. Titt fiendens piler gir sviende sår, jeg trenger en lege til hvem jeg kan fly, få komme på ny.

Noe om hvordan Gud tar seg av et folk så vel som det enkelte menneske.

Først dette, at Gud i sin store nåde og barmhjertighet har tatt seg av hele menneskeheten. Han lot den ikke bli i sitt syndefall uten håp. Men elsket verden så at «Han gav sin Sønn, den enbårne, for at hver den som tror på Ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.» (Joh. 3, 16) Ved Jesu komme og gjerning tok Gud seg av slektens behov for frelse. Det er det grunnleggende, det som gjør samfunn med Ham mulig.

Her minner bibelordet om noe vi ikke må utelate i denne sammenheng. Når Gud handler med et folk og den enkelte, skjer det ofte noe radikalt, følbart og smertelig. Hør hva Han sier til den Han tar seg av: «Jeg vil smelte ut ditt slagg som med lutsalt og skille ut alt ditt bly.» Her brukes bilde av en kjemisk renselsesprosess. Det gjelder å bli befridd fra det som er urent og uekte, få slagget bort slik at kun det edle og ekte blir igjen og tatt vare på. En renselsesbehandling er nødvendig. Når Gud tar seg av mennesket, fører Han det inn i selvransakelsens smeltedigel hvor en ved syndserkjennelse, bekjennelse, oppgjør og tilgivelse renses «fra all urettferdighet».

«Jeg vil igjen ta meg av deg.»

Det er Guds eget løfte. Hans nådige kall og innbydelse. Gjentakelsens trofaste påminnelse om at du verken er glemt eller forlatt av Gud. Men at Han gir deg den gode, nye mulighet. Din Skaper og Frelser kommer med nytt initiativ, ny sjanse. For Han vil ta seg av deg.

Dette gode budskap kan også være krevende. For det smaker ikke for vår natur å måtte erkjenne at vi stadig trenger unnsetning og nåde. Vi vil ikke være så hjelpeløse og avhengige, ikke engang av Gud. Motforestillinger, uvilje og utsettelser er Han vel kjent med. Like fullt sier Han: «Jeg vil igjen ta meg av deg.» Det gjelder i dag! Det gjelder alle! Det gjelder deg personlig!

Kvalsund kirke

Bibelsk lys over skrømt og overtru

By

Kors

Av Vidar Norberg

I gamle dager pleide avisene å sende sine reportere fra den ytterste øy til den innerste fjord for å lage sommerreportasjer. En sommer først på 1980-tallet gikk ferden for Finmarksposten til Laksefjorden. Ikke hadde jeg sertifikat, og ikke hadde jeg bil heller. Jeg haiket og trasket. Man møtte mennesker, hørte mye og fikk gode tips.

Litt før Kunes så jeg en mann ved et bolighus. Jeg gikk bort for å høre nytt. Mannen presenterte seg som Richard Bergh. Jeg hadde aldri hørt om denne folkeminnesamleren i Laksefjord og Porsanger. Bergh var en dyktig lærer, verken lo eller slo når den unge journalist ikke visste det grann om hans folkeminnesamlinger og forfatterskap.

Senere skulle jeg få litt mer kjennskap til Berghs forfatterskap. En gang jeg reiste forbi Lakselv, gikk jeg som vanlig innom bokhandelen. Der fant jeg de fire bind av «Det susende fjell» på tilbud, 49 kroner per bok. De ble sendt i posten til Jerusalem hvor jeg nå har bodd i 19 år. Bøkene er fortellinger om livet rundt fjellstua i Skoganvarre fra midten av 1800-tallet til den andre verdenskrig, men også litt fra Lebesby kommune. På et antikvariat kjøpte jeg boken «Når vi sitt’ her og prate’» «Folk i Laksefjord forteller».

Den 29. juli 2016 døde Richard Bergh på sykehjemmet i Hareid i Møre og Romsdal, 86 år gammel. Opprinnelig var han fra Skien.

Det var i 1954 at Bergh kom som lærer til Kunes. Han begynte etter hvert å samle historier om dagligliv, alvor og skjemt. Om kona som slo i hjel mange ulveunger, om sterke karer, storm, jakt, fiske og skrømt. Møtet med den gamle, gulmalte skolebrakka på Kunes fremstår som selve skrømthuset og beviset på det overnaturlige. Fortellerne var Mikkel Tornvik, Hilmar Storli og Josef Johansen.

På kirkegården

Finmarkspostens notatblokk kom fort opp, og pennen fylte ark etter ark der vi satt utenfor Kunes og pratet. Bergh startet med historien om den kjente trollmannen Johan Kaaven fra Indre Billefjord. Det var nesten ti år før han skrev boken «Mannen som stoppet hurtigruten» i 1990. Hurtigruten kom seg ikke videre, selv om maskinene gikk, fordi skipperen var falt i unåde hos noaiden Kaaven. Historien om Kaaven handler ifølge omtalene om en helbreder, noaide, trollmann, åndemaner, svartekunstner og en mann med kunnskap om ganing.

I boken «Når vi sitt’ her og prate’» fortelles det om Kaaven som reiste til kirkegården i Kistrand. Der ble han i flere dager. For på kirkegården – hos de døde – hentet noaidene kraft til trolldomskunstene sine. Han måtte stå imot trolldom som en annen noaide hadde sendt mot ham.

Hvem var det Kaaven møtte på kirkegården, om han virkelig var der som boken forteller. Dødsriket er ifølge Bibelsk oppslagsbok det sted der de døde befinner seg mellom døden og oppstandelsen. I fortellingen om den rike mann og Lasarus lærer Jesus at det er et uoverstigelig svelg mellom dødsrikets to avdelinger. Det er Abrahams skjød hvor Lasarus var, og pinens sted hvor den rike mann var (Luk. 16, 22–23).

Før Jesu død og oppstandelse kunne nok åndemanerne hente opp de døde, selv om det var strengt forbudt. Men med Jesu inntreden i dødsriket ble dette endret. Jesus sa til røveren på korset: «I dag skal du være med meg i Paradis» (Luk. 23, 43). De som ikke tror på Jesus, er i et dødsrike og venter på endelig dom og evig fortapelse. (Åpenb. 20, 13–15). De troende er i Paradis og venter på sine herlighetslegemer.

Verken Kaaven på kirkegården, åndemanere, sannsigere, noaider eller andre kan hente opp de døde. Slike nøkler har de ikke, for Jesus sier:

«Frykt ikke! jeg er den første og den siste og den levende; og jeg var død, og se, jeg er levende i all evighet. Og jeg har nøklene til døden og dødsriket.» (Åpenb. 1, 18)

Etter Jesu død og oppstandelse lar det seg ikke gjøre å mane noen frem. Hvem er det da åndemanerne møter på kirkegården. Kanskje overtrua med spøkelseshistorier, men de som gir kraft, er onde ånder, som nok kan forkle seg som en død person. Derfor er ikke slikt å spøke med. Et penere ord for svartekunster er hvit magi. Den har et forførelsens slør over seg. Den kan helbrede sykdom, stille storm og legge bølger. Og gjøre meget tilsynelatende godt. Men det kan ofte følge bivirkninger med slikt. En av dem er redsel. Den onde krever gjerne noe igjen for slike gjerninger. Det kan føre like inn i fortapelsen.

Illustrert Bibelleksikon forteller at trolldom (magi) er forbindelse med overnaturlige åndsvesen som man dels underkaster seg og dels forsøker å beherske. Alle former for trolldom er strengt forbudt i loven (2. Mos 22,18; 3. Mos. 20, 27; 5. Mos. 18, 10). I Det nye testamente er trolldom beskrevet som utillatelige kunster (Ap.gj. 19, 19), mens den i Gal. 5, 20 nevnes som en av kjødets gjerninger.

Forbudte kunster

Beretninger om åndemaning er ikke noe nytt. En gang hadde Israels venstreliberale storavis «Haaretz» gjennomgang av synagogens liturgiske tekst fra 1. Samuels bok 28. Den handler om kong Saul. Gud hadde forlatt Saul. Herren svarte ikke Saul. Profeten Samuel som tidligere hadde talt Guds ord til Saul, var død.

Saul var livredd for krigen med filisterne. Til tross for at Saul selv hadde utryddet dødningemanere og sannsigere fra landet, reiste han forkledd til en trollkvinne i En-Dor som kunne mane frem de døde. Hun mante frem profeten Samuel fra dødsriket som forkynte at Saul skulle dø alt neste dag.

Slik trolldom var forbundet med hedenske religioner i Israels omverden. Ofte var det også ren overtru og innbilning. Men det kunne også ha noe ondt i seg.

Da jødefolket kom inn i Det lovede land, fikk de beskjed om å drive sannsigerne ut:

«For disse folk som du skal drive ut, de hører på dem som spår av skyene, og på sannsigere; men dig har Herren din Gud ikke tillatt slikt.» (5. Mos. 18, 14)

«Det skal ikke finnes hos deg nogen som lar sin sønn eller datter gå gjennom ilden, eller som gir sig av med spådomskunster, eller som spår av skyene eller tyder varsler eller er en trollmann, ingen heksemester, ingen som spør en dødningemaner, ingen sannsiger, ingen som gjør spørsmål til de døde. For enhver som gjør slikt, er en vederstyggelighet for Herren, og for disse vederstyggelige tings skyld er det Herren din Gud driver dem bort for dig.» (5. Mos. 18, 10–11)

Paulus advarer

Trolldom var heller ikke uvanlig på Paulus’ tid. Simon hadde drevet med trolldomskunster. Men han ble helt ute av seg av forundring da han så de kraftige gjerninger som ble gjort av de første troende. Han ville kjøpe seg Den Hellige Ånds gave til mektige gjerninger, men fikk istedenfor beskjed om å omvende seg fra sin ondskap (Ap.gj. 8, 9–24).

Det nye testamentet forteller også om trollmannen Elymas. Paulus så skarpt på ham og sa: «Du som er full av all svik og all ondskap, du djevelens barn, all rettferdighets fiende! vil du ikke holde opp med å forvende Herrens rette veier?» Så ble trollmannen blind for en tid (Ap.gj. 13, 11). Paulus drev en spådomsånd ut av en kvinne som fulgte etter dem (Ap.gj. 16, 16–18).

Når folk omvendte seg på Paulus’ tid, brente de «svartebøkene».

«Og en stor hop av dem som hadde drevet med utillatelige kunster, bar sine bøker sammen og brente dem opp for alles øine; og de regnet ut deres verdi og fant at den var femti tusen sølvpenninger.» (Ap.gj. 19, 19).

Trollmennene skal være i sjøen som brenner med ild og svovel, sier Johannes’ åpenbaring 21, 8.

Moderne overtru

Bibelen forteller også at i de siste tider blir det store forførelser, med falske messias’er og falske profeter som gjør store tegn og under (Matt. 24, 24).

I dag er det såkalt avkristning i den vestlige verden. Da kommer hedenskapet tilbake. For rundt 25 år siden var jeg på repetisjonsøvelse på Nyborgmoen. Da fikk jeg høre at det ble ofret tran på Mortensnes i Varangerfjorden, et gammelt offersted. Jeg skrev om det i en avis, men ingen ville stå frem. Man skjemtes av å snakke om slikt hedenskap. I dag forteller man i avisen når det ofres til samiske avguder. Dette er nyhedenskap, mot kirkens gamle lære og mot det første bud: «Du skal ikke ha andre guder foruten mig.» (2. Mos. 20, 3)

«Hvad mener jeg altså? at det er noget avguds-offer til? eller at det er nogen avgud til? Nei, men at det de ofrer, det ofrer de til de onde ånder og ikke til Gud; men jeg vil ikke at I skal komme i samfund med de onde ånder.» (1. Kor. 10, 19–20)

Det er også noen som er begynt å spørre etter de underjordiskes veier før de bygger hus. Finnmarkseiendommen sa at de ville overnatte på tomta til sitt nye hovedkvarter for å spørre de underjordiske om det er greit at de bygger der. Det er blitt vanlig for Statsbygg i samiske områder, skrev ifinnmark.no. Da slipper de at underjordiske bråker i nyhuset. Overtru og skjebnetru med påfølgende redsler er blitt en del av den moderne hverdag.

Min fars gamle onkel kunne fortelle gode historier, men han sa at han aldri hadde møtt et gjenferd. Men om han møtte et, skulle han spørre hvor det kom fra. Det kunne bli en overraskende adresse. Min bestemor i Kjøllefjord var ikke skvetten. Skyttarhuset mot Slettnesheia var kjent for spøkelser. Man både så og hørte dem i lange tider når vinden ulte, så det måtte være sant. En kveld gikk hun rett inn i huset, mens vennene ventet utenfor. Der rev hun ned noe hvit malerpapp som flagret og bråkte i vinden. Det var ikke noe gjenferd.

–Gud har kontroll over alt, og det finnes ikke noe spøkelser, sa hun.

I en bok står det om et båtlag som seilte til fiskerier på Finnmarka. De måtte søke nødhavn i uværet, og en av dem gikk til en gård for å få litt melk. Men kona kunne ikke gi stort for det var kommet ondt over fjøsen, og kyrne gav ikke stort. Fiskeren sa at han kunne litt av hvert, og det onde skulle han nok ta bort. Han skrev på en lapp, tok ut et stykke i fjøsveggen og la lappen inn. Noen år senere måtte båtlaget søke nødhavn på samme sted. De ba fiskeren, som hadde vært der før, gå til gården for å få melk, men det ville han ikke. De sendte en annen mann. Han fikk en strålende velkomst av kona da hun hørte hvem de var. For forbannelsen var veket bort etter at fiskeren var der.  Kameraten spurte så denne «noaiden» hva han hadde skrevet i lappen for å få bort det onde. Der sto det noe slikt som at «farer du ikke ut, så får du bare være der». Det hele var en bløff og overtru.

Nå er det også kjerringråd, som så vidt jeg i farten husker også ble benyttet «av dem som kunne noe mer enn andre». Et menneske med forfrosne bein skulle ikke varme dem, men tine dem opp i kaldt isvann eller sjø. Da ble de skadefri. Om en noaide fortalte slikt, ble det nok oppfattet som overnaturlig makt, men det er et gammelt kjerringråd.

Hadde så Kaaven slik en stor makt at han stanset hurtigruten når motorene gikk. Det er i alle fall den mest berømte historien om ham. Men det er også en annen historie. Så vidt jeg husker kom Kaaven til Kjøllefjord og bodde i ei bu. Han hadde med seg sekker for å fylle dem med torskehoder og fisk som skulle sendes til fjorden. En dag ville de teste Kaaven og gjemte sekkene. Han kunne ikke finne dem og sto opprådd. Enkelte mente at det var fordi han ikke ville skade kameratene.

For et par år siden fikk jeg tak i Asbjørnsen og Moes samlede eventyr. Jeg leste raskt de tre bindene på rundt 1200 sider. Det mest slående var overtrua. Det var sølvkula som kunne ramme det onde. Folk la metall i senga for at ikke barn skal bli byttet med en underjordisk unge. Litt betaling hjalp også, kanskje i form av sølvskjeer. Mye fælt er det i eventyrene. Men felles er at trollet ikke tåler kristenmanns blod.

Overtru

At folk i gamle dager satt rundt ovn og parafinlampe for å fortelle skrøner, er en kjent sak. Og skrømthistorier var det mye av på den tiden. Men Richard Berghs avsluttende linjer i «Når vi sitt’ her og prate’» er interessant. Sommeren 1970 kom han etter ti år tilbake til Landersfjord. Han besøkte Peders nye hus og pratet som før i tiden. Bergh så igjen på huldresteinen.

«Men jeg klarte likevel ikke å fange inn stemningen av det gamle Finnmark. For på den andre siden av riksveien lød dur av maskiner i arbeid. Lange brakker var allerede kommet opp, og innover fjellet brøytet en anleggsvei seg frem. Her var en støy og virksomhet som hørte vår mekaniserte tid til. For det er her i Landersfjord at kraftstasjonen for Adamsfjordanlegget skal ligge. Landersfjord er ingen fredelig plett lenger. Den moderne teknikk har funnet veien til Laksefjords strender.»

Hans siste setning i «Det susende fjell» fra Skoganvarre kaster også lys over overtrua:

«Det var julen 1956. Fra hus etter hus skinte elektrisk lys. Det var slutt på parafintiden i Skoganvarre.»

Det er nok som den store nordnorske dikter Elias Blix skriver:

«Vårt heimland i myrker lenge låg, Og vankunna ljoset gøymde. Men, Gud, du i nåde til oss såg, Din kjærleik oss ikkje gløymde; Du sende ditt ord til Noregs fjell, Og ljos yver landet strøymde.»

Bergs folkeminnesamlinger er nyttige. De forteller dypest sett at overtru, vantru, skjebnetru og svartekunster ikke er noe å vende tilbake til. Bøkene bidrar på en måte til å avsløre nyhedenskapen.

En kristen kaster ikke stål over skulderen eller skyter med sølvkuler om man skulle støte på noe overnaturlig og bli redd, men nevner heller Jesu navn og blod. Eller som kirkefader Luther sier det:

«Om verden full av djevler var Som vilde oss opsluke, Vi frykter ei, vi med oss har Den som Guds sverd kan bruke. Er verdens fyrste vred Og vil oss støte ned, Han ingen ting formår Fordi alt dømt han går, Et Guds ord kan ham binde.»

Guds sverd, det er Guds Ord, Bibelen.

Artikkelen er skrevet for Menighetsblad Kjøllefjord og Lebesby menigheter i 2016.

 

Det kristne kors.

Forsinket juleandakt 2017

By

 

 

Lyset skinner i mørket

 

Per Kørner ved inngangen til Fødselskirken i Betlehem.

Av Per Kørner

Igjen stunder julen til. En underlig høytid. Med et innhold ganske ubegripelig for tanken. Gud ble menneske. Barnet Jesus, unnfanget i Jomfru Marias morsliv, ved Guds Hellige Ånd. Slik skjer bare ikke! Saken avskrives av mange, svært mange. Høytiden feires uten barnet i Betlehem, uten underets Gud og Skaper. En pust i bakken kan komme vel med. Mørkt ute, lyst og lunt inne. Litt ekstra kos er ikke å forakte. Samle krefter til nye oppgaver som venter. Lysere tider vil komme med ny vår og sommer. Det regner de fleste med. Men hva med det himmelske overlys, med soloppgangen fra det høye. Det myndige menneske vil helst greie livet, og døden, på egen hånd. Det får gå som det vil. Det som skjer, det skjer.

Den danske litteraturkritikeren og opplysningsfilosofen Georg Morris Cohen Brandes så realitetene i øynene. Han skriver i boken Emigrantene: Nu som før raver menneskeheten i det uendelige mørke og begriper intet av sin tilværelses hemmelighet. Hvortil fødes vi. Hvorfor lever vi. Hva fører det hele til? Man er ikke rykket svaret på disse spørsmål nærmere. Kun følelsen av savnet, kun utolmodigheten over uvidenheten, er vokset. Så langt Brandes. Vår egen dramatiker, Henrik Ibsen, skriver i diktet om Bergmanden. Han meisler seg stadig dypere ned i de mørke gruvegangene, på jakt etter «livets endeløse gåde». Han våger ikke å søke til lyset som han vet finnes der oppe, som gav ham glede og fred i unge år. Lyset vil bli for sterkt! Så slutter siste strofen med den tunge moll-tonen: Hammerslag på hammerslag indtil livets siste dag. Ingen morgenstråle skinner, ingen håpets sol opprinner.

Mange vil gi Brandes og Ibsen rett. Hele menneskeheten befinner seg i et uendelig mørke – nå som før. Men stans litt! Det er gitt en vei ut av mørket. I Skriften leser vi: Lyset skinner i mørket! Det sanne lys som opplyser hvert menneske, er kommet til verden. Et barn født i Betlehem. I voksen alder står tømmermannen fra Nasaret frem og peker på seg selv: Jeg er verdens lys! Den som følger meg, skal ikke vandre i mørket, men ha livets lys!

Salmedikteren Elias Blix bekjenner troen på Ham med ordene: Jesus, du er den himmelveg som til Gud Fader oss leider. Frelsa det er å finna deg, liv og uvisnande heider. Du er all skapnings ljos og liv, verdi då enn i mørker sviv, vinglande vilt millom graver.

Det er ikke eventyr når H.C.Andersen skriver: Verdens deiligste Rose, det er «han som hengav seg selv til Korsets Død for at frelse Menneskene, selv de ufødte Slægter. Større Kjærlighed gives der ikke!»

Dette er julens enestående budskap. Guds evige ord, ja, Gud selv – ble menneske og tok bolig iblant oss, her på jorden. Av hvilken grunn? For å forsone verden med seg selv, med den Hellige Gud. Messias – Guds offerlam – som bærer verdens synder. Han måtte bløde, for oss å møte i Paradis. Han tok Guds straff for våre synder på seg. Han vant seier over døden. Han vil dele seieren med deg! Ved troen på Ham går mennesker over fra mørket til lyset, fra døden til livet, fra Satans makt til Gud, nå som før, i land over hele verden! Tenk på dette, når du lytter til eller nynner på de gamle, kjære julesangene! De handler om det himmelske lyset. De handler om Guds kjærlighet. De handler om Guds frelse, om Guds miskunn og nåde. Himmelens julegave til deg som trenger syndenes forlatelse, som vil vandre i lyset, som ser frem til den store lovsangsfesten i Guds rike.

Velsignet Jesu Kristi fødselsfest!

 

Per Kørner er prost i Den Norske Kirke i eksil, tidligere Strandebarm prosti. Da han fikk kreft, frasa han seg alle styringsverv. Etter operasjon har Kørner fått kreftbehandling på Haukeland sykehus. Han skriver i en e-post at han går til behandling og hans situasjon er riktig bra.

Per Kørner utenfor fødselskirken i Betlehem.

 

 

 

 

 

 

 

 

«Føre oss fram til Gud»

By

Opprørt hav ved Valberg.
(Foto: Mette Wright Larsen)

 

Av Axel Remme

Pet. 3,18.

Her hører vi om det Jesus vil med all sin gjerning for oss. Det som er Hans store ønske og mål. Apostelen Peter uttrykte det med disse fem ordene: «føre oss fram til Gud».

Dermed er det sagt: Gud vil ha oss til seg, i sitt samfunn, i sitt rike for tid og evighet. Han er ikke fornøyd med noe mindre, og vi er ikke hjulpet med noe annet. Gud nøyer seg ikke med at vi bare har hørt om Ham, iblant tenker på Ham eller viser litt interesse. Nei, Han vil føre oss til seg. Det er Hans gode hensikt og vilje for alle. Bare ved å ta imot Jesus blir du ført til Gud. For Han har sagt: «Ingen kommer til Faderen uten ved meg.» (Joh.14, 6)

Det er dette det gjelder, at Gud må få oss til seg.

Bibelens løfter, profetier, budskap, formaninger, tilskyndelser og innbydelser angår fremfor noe å føre mennesket tilbake til Gud. For Han «vil at alle skal bli frelst». Derfor sies det i Salme 50, 1: «Den Allmektige, Gud Herren, taler og kaller på jorden fra solens oppgang til dens nedgang.»

Dermed sies det indirekte til enhver: Slå deg ikke til ro med noe annet og mindre, enn det som er Guds vilje og mål for deg! Mange gjør det. De tar bare imot en redusert del av Guds gaver. Slik mister de det viktigste: nåden, frelsen, freden. Så sitter de igjen med et annet resultat enn det Jesus har skaffet dem med sitt liv og offer. Fordi de ikke har villet la seg føre til Ham.

Apostelen forklarte med to ord hva som gjør samfunnet med Gud mulig: «Kristus led».

Dermed viste han til soningsverket, til påskens drama og offer. Det som åpnet veien for alle til Gud. Dette måtte skje for at vi kunne bli ført fram til Gud.

Mye forårsaket lidelse for Jesus. Sitt folks vantro påførte Ham stadig smerte. Likeså all motsigelse, spott, fristelsene, forakten, likegyldigheten, sjelekampen. Kristi lidelseshistorie, smertenes vei, som Han gikk for oss til Getsemane, Golgata, korset og døden minner oss om «hva vår frelse kostet har». «Forlatt du og av dine ble, ja, av din Fader med. Og aldri jeg utgrunne kan hva da ditt hjerte led.»

Han led «tålmodig korset uten å akte vanæren». (Hebr.12, 2) Her sies at «Han led døden i kjødet». Dermed uttrykkes det totale offer. Kristus døde for våre synder etter Skriftene.» (1. Kor.15, 3) Det betones at Jesus led uforskyldt. Dette understrekes blant annet med ordene «en rettferdig for urettferdige». Han «led en gang for synder». Ikke for egne synder og feil, slik vi iblant må lide. Hans lidelse var ikke selvforskyldt. Verken Hans tanker, ord eller gjerninger forårsaket den. Det var en stedfortredende lidelse for alle syndere og alle synder. Han «bar våre synder på sitt legeme opp på korset.» «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verden.» (1. Joh. 2, 2)

Guds vilje og mål for deg er å få føre deg til seg.

Jesus har gjort det mulig. Hvert menneske som hører dette evangelium, har personlige ansvar for å la seg føre inn i Guds rike. Dette ansvaret minnes det sterkt og ofte om i Bibelen. Gjennom forkynnelsen ved profeter, Jesus og apostlene hører vi ordene: Vend om! Søk Herren! Hør Ham! Påkall Hans navn! Kom!

Problemet for mange som hører Jesu ord, er det samme som den gang. Med disse ordene konstaterte og skildret Han dette tragiske faktum: «Dere ville ikke». (Luk. 13, 34) Spørsmålet er derfor påtrengende og innstendig: Vil du la deg føre til Gud? Eller avviser du Jesus, Frelseren, som kjøpte deg til Gud med sitt blod?

 

Vintermotiv fra Unstad
(Foto: Mette Wright Larsen)

 

Etterpå

By

Av Axel Remme

Julehøytiden er forbi. Det nye året er inntatt. Feiringen er over. Markeringene tilbakelagt. Påminnelsene gitt! Mangt er fordøyd, tenkt og sagt.

Men etterpå, hva da? Er det blitt noe verdifullt igjen? Fikk du noe med deg fra feiringen, markeringen, minnene, festen, samværene? Brakte de annerledes dagene deg noe nytt, noe mer, noe å leve bedre på og gledes over? Så du kan gå videre etterpå, beriket og takknemlig?

Hver dag er et etterpå. En fortsettelse i livets skole. En gjentakelse med ny erfaring. Forlengelse og videreføring av det som var. Nærmere alt det ukjente som kommer.

Men hva skjer etterpå? Høres en julens tone som klinger videre? En høytidsmelodi som gjenspilles i ditt sinn? Ligger noe av sangen ovenfra igjen og toner sin glede? Kimer glade engleord om frelserens fødsel på jord gjentakelses «kom til Ham»?

Og hva med dine steg i det nye år? Har ditt etterpå gitt en ny retning, mot Jesus, som «gjør alle ting nye»? Fikk det bli den gode følge som kan forandre 2017 til et virkelig nytt år i livet? Det er spørsmål til oss alle!

Tilværet har sitt endelige etterpå. Definitivt og ugjenkallelig er det som skjer da. Etterpå livet, døden. Deretter oppstandelsen og dommen. Etterpå tiden, evigheten. Men det er nå vårt siste etterpå avgjøres!

 

Gravdal kirke
(Foto: Mette Wright Larsen)

Og det skjedde i Betlehem

By

 

Fødselsgrotten i Betlehem (Foto Heljä Norberg)

Julepreken 2017:

 

Av Axel Remme

«Og det skjedde». Disse tre første ordene i beretningen om Jesu fødsel (juleevangeliet i Luk. 2) viser til et historisk faktum, en kjensgjerning. Den er ikke legende, eventyr, myte eller sagn. Fremstillingen er en bevitnet realitet, en sannhet.

Det dokumenteres når det skjedde. «i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria». Da «keiser Augustus» befalte «den første innskrivning» til manntall. Det sies også hvor det skjedde. Den keiserbefalte innskrivning til manntall skjedde i mange land. Men Kristi fødsel, som det berettes om i denne forbindelse, skjedde «i Davids by, som heter Betlehem».

På dette bestemte historiske tidspunkt skjedde det forunderlige og vidunderlige, som apostelen Paulus omtaler slik i Gal. 4, 4–5: «Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, for at Han skulle kjøpe dem fri som var under loven, så vi skulle få barnekår.» Og apostelen Johannes beskriver dette under slik, i det han bruker begrepet «Ordet» om Jesus. «I begynnelsen var Ordet, og Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Han var i begynnelsen hos Gud. Og Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss.» Joh. 1, 1–2 og 14.

På samme tidspunkt skjedde det noe i Himmelen. «En Herrens engel» ble beordret til jorden, til Betlehem, med det glade budskap: «Frykt ikke! For se, jeg forkynner dere en stor glede – en glede for alt folket. I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids by.»

Det skjedde også at budskapet ble sanksjonert og stadfestet av «en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sa: «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden, i mennesker Guds velbehag.» Det gloria lyder med de samme ord i gudstjenester vidt utover verden. Den legemliggjorte og fødte Messias lovprises på jord og i himmelen, i tiden og i evigheten. Sangen fra Guds hærskare over Betlehem forblir i all tid her i verden og fortsetter evig i himmelen. Et uopphørlig halleluja fra alle frelste her og hisset.

Det som skjedde, var også profetioppfyllelse. Både om hvor Messias ble født og om Hans storhet og makt. Mika 5, 1–4: «Men du Betlehem, Efrata, som er liten til å være blant Judas tusener! Fra deg skal det utgå for meg en som skal være hersker over Israel. Hans utgang er fra gammel tid, fra evighets dager. — Han skal stå og vokte sin hjord i Herrens kraft, i Herrens, sin Guds navns høyhet. De skal sitte i ro, for nå skal Han være stor like til jordens ender. Han skal være fred.»

Men det skjedde også noe med dem som først fikk budskapet. De «trodde det budskap de hørte.» For «det skjedde da englene var fart fra dem opp til himmelen, da sa hyrdene til hverandre: La oss nå gå rett til Betlehem og se dette som har skjedd, det som Herren har kunngjort oss. De skyndte seg av sted, og de fant både Maria og Josef, og barnet som lå i krybben.»

Dette er for alltid en preken om hvordan det skal handles når en står overfor en Guds-opplevelse, med kall og tilskyndelse. Da er det ens eget ansvar å gjøre som hyrdene, ta den rette beslutning, bryte opp og komme til Jesus. De nølte ikke, utsatte ikke, men «skyndte seg». Slik haster det med å følge Guds tale og kall! La det skje, og forhindre det ikke!

—

—

La Ordet si deg det!

La Ordet si deg det behag,

at Frelseren er født.

Og avvis vantroens bedrag,

at ingen har Ham møtt.

For det er alltid sant og visst:

på jord er født vår Herren Krist.

Sannhetens «evige livs ord»,

vraker hvert fornekterkor.

Enhver som gjør Hans viljes bud,

får kjenne «læren er av Gud».

 

Axel Remme

 

—

—

 

Betlehem

 

Betlehem i Juda land,

herskeren fra deg skal komme.

Liten var du, men i stand

til den største ære romme.

Profeten lot forutsi:

«Hans utgang er fra gammel tid.»

 

Fryd deg stort Jerusalem!

Fredsfyrsten var nær til stede.

I din midte, Betlehem,

hørtes himmelsk fødselsglede.

Ære, være Gud! de sang,

frydefullt på hyrdevang.

 

Aldri er et større bud

brakt til noen verdens steder,

enn det gledesord fra Gud

at Messias blant oss treder.

Med Ham er Guds rike nær,

frelsen, freden, kraften her.

 

Axel Remme

 

 

Har du plass i Himmelen

By

I møtesalen på fiskarheimen Havly i Honningsvåg var tale og sang over. Ordet ble gitt fritt. Da reiste den gamle predikanten Tormod Jenssen seg opp for å si frem sitt vitnesbyrd om frelsen:
«Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1. Joh. 1, 9)
Det gjelder alltid. Første gang, hver dag og for alle dager som kommer. Gang på gang. Fall etter fall. Så enkel er frelsen.
Det fortelles at tidligere biskop Arvid H. Nergård holdt en kveldsgudstjeneste i Mehamn kapell under vårfisket. Han sto på prekestolen og talte. Så følte han for å åpne for frie vitnesbyrd, noe som er høyst uvanlig under en gudstjeneste i kirken. Da var det en fremmedfisker som reiste seg opp og sa han ville vitne. Han hadde bestemt seg for at han ville bekjenne troen på Jesus dersom presten i kirken åpnet for frie vitnesbyrd.
Bibelen har løfter til slike vitnesbyrd.
«For dersom du med din munn bekjenner at Jesus er Herre, og i ditt hjerte tror at Gud oppreiste Ham fra de døde, da skal du bli frelst. Med hjerte tror en til rettferdighet, og med munnen bekjenner en til frelse. For Skriften sier: Hver den som tror på Ham, skal ikke bli til skamme.» (Rom 10, 9-11)
Det var to røvere som hang ved siden av Jesus på korset på hodeskallestedet i Jerusalem for rundt 2000 år siden. Den ene ugjerningsmannen spottet. Den andre sa:
«Jesus, kom meg i hu når du kommer i ditt rike.»
Jesus svarte ham:
«Sannelig sier jeg deg: I dag skal du være med meg i Paradis!»
En nordnorsk prest var ferdig med en samtale om troen og frelsen. Han avsluttet med en setning han hadde fra læstadianerne.
–Tror du det, så har du det.
Det opplevde røveren på korset.
Alle mennesker er for Gud ugjerningsmenn og røvere, besmittet av selve arvesynden. Men et frelst menneske er ren og rettferdig himmelen verdig, med navnet oppskrevet i livets bok og plass i Paradis, fordi Jesu blod renser oss fra all synd:
«Men dersom vi vandrer i lyset, likesom Han er i lyset, da har vi samfunn med hverandre, og Jesu, Hans Sønns blod renser oss fra all synd. Dersom vi sier at vi ikke har synd, da bedrar vi oss selv, og sannheten er ikke i oss. Dersom vi bekjenner våre synder, er Han trofast og rettferdig, så Han forlater oss syndene og renser oss fra all urettferdighet.» (1. Joh. 1,7–9)
Det var ikke så mange på møtet søndag ettermiddag på Havly, enda hele Honningsvåg kunne sikret seg evig plass i Himmelen. Men en gang skal en stor skare fylle himmelens saler fordi de trodde på Jesus og bekjente Hans navn.

Profetiene og profetisk gave, åndelige opplevelser og sannheten

By

Lebesbymannen Anton Johansen.

Lebesbymannens syner 1

Av Jørgen Høgetveit

(23. juli 2017): Igjennom alle tider har det vært falske profeter og vranglærere. I vår tid florerer spådomsånder og forutsigelser som knapt har eller ikke har forankring i Guds Ord. De forvirrer og fører på avveier etter hvert store skarer. De påberoper seg både Bibelen, Jesu-navnet og Guds direkte tale til dem om nye profetier. Hvordan skal man vurdere slikt? I starten må man avklare hva Bibelens endelige og avsluttede profetier er – hva en profet er og hva profetisk gave er.

Bibelens profetier

Det første er greit nok: Bibelens profeter og deres profetier er endelig og avsluttet – og man skal ikke legge noe til eller trekke noe fra. Det er den evige og tidløse «Jeg er» som har skrevet historien på forhånd gjennom sine talsmenn (Guds munn) og forteller oss om verden fra skapelse til endelig avslutning. Til profeten Amos sier Gud at Han lar intet skje på jorden uten at Han har åpenbart det for sine profeter. Kp.3,7. Da er det opp til oss å lese det, forstå det rett og i relasjon til det som skjer i tiden.

Profetisk gave

Men så gjelder det profetisk gave som mange mener kun er gitt til «formaning, oppbyggelse og trøst.» Det er jeg redd er en innsnevring av Bibelens høyt vurderte nådegave.

Jesus refset jo fariseere og de skriftlærde fordi de var gode «værprofeter», men tidens tegn – altså det som skjedde i tiden i lys av Guds Ord – det forstod de lite eller intet av. De var absolutt ikke «Aktuell i sin oppbyggelse og oppbyggelig i sin aktualitet», uttale av formannen i Presteforeningen da han slapp ut av Grini i 1945 og skjønte mere. Jesus sier at jeg har sagt dere det før det skjer, for at dere skal tro når det skjer og styrkes i troen. Denne styrking av troen ble det ikke noe av – snarere tvert imot som på Hans Nilsen Hauges tid og mange andres.

Profetisk gave går ikke ut over Skriften – men er en egen nådegave til å forstå profetiene, ja hele Skriften og gjenkjenne hva som skjer i tiden i lys av Guds Ord. Og når en skal prøve om deres forståelse er rett, bør en først høre nøye etter hva som sies, om det er godt forankret i Skriften og om det virkelig skjer. Og da gjelder ikke bare de store historiske hendinger som Israels samling, men en rekke andre dypt alvorlige utviklingstrekk i samtiden som for eksempel frafallet både i samfunn og menighet – allerede ved de første små signaler før de fleste oppfatter det. Derfor skal man være disse ord lydige – og ikke operere som «fredsprofeter» som skjeller ut den røst som vil advare.

Det har også noe med fruktene på treet å gjøre. Et ondt tre bærer ikke gode og sanne frukter. Bare den gren som er innpodet i Jesus Kristus, kan bære sanne frukter også på dette med å forstå samtiden og fremtiden i lys av det profetiske Ord og virkelig hjelpe folk til klarhet. Så hvem og hvilken basis betyr også en del i vurderingen. Hvem du har lært det av, taler også Bibelen om.

Men hva så med opplevelser som går utover det den profetiske gave bringer. Vi har en del slike i vår historie. Opplevelser som har hatt avgjørende betydning:

Hans Nilsen Hauge fikk sin store kallsopplevelse ute bak plogen i 1796 – vel regissert av Gud. Den fikk enorm konsekvens for ham og Norge og videre utover i verden. Knapt noen vil avvise det som en direkte inngripen fra Gud. Han skildrer den selv slik:

«Da jeg hadde sunget annet vers av salmen ”Jesus din søte forening å smake”, Styrk meg …, ble mitt Sinn så oppløftet til Gud, at jeg ikke sanset meg. At min sjel følte noe overnaturlig, guddommelig og salig, at det var en Herlighet som ingen Tunge kan uttale, det minnes jeg til denne dag så klart som om det hadde skjedd i går og nå er det 20 år siden Guds Kjærlighet besøkte meg på den måten. Ingen kan fradiskutere meg dette, for jeg vet alt det gode som fulgte fra denne Stund. Især den inderlige brennende kjærlighet til Gud og Nesten. Jeg hadde et ganske forandret Sinn, en Sorg over alle Synder, en begjærlighet etter at Menneskene skulle bli delaktig med meg i denne Nåde og en særdeles sterk Lyst til å lese i den Hellige Skrift.» Så avslutter han slik: «Det var da, jeg liksom så Verden ligge nedsenket i det onde, hvilket jeg sørget meget over og ba til Gud at Han skulle forhale Straffen så noen kunne omvende seg. Jeg ville så gjerne tjene Gud og ba om at Han måtte åpenbare meg hva jeg skulle gjøre. Da gjenlød det i mitt Indre: Du skal bekjenne mitt navn for Menneskene, formane dem til å omvende seg og søke meg mens jeg finnes, kalle på meg når jeg er nær og rører ved deres Hjerter så de kunne omvende seg fra Mørket til Lyset».

Ronald Fangen «I nazistenes fengsel», en natt var dette følsomme sinnet i den dypeste nød overveldet av angst. «Men verst var allikevel bevisstheten om den rent fysiske opplevelse av alle de andres lidelser. Jeg visste det på kroppen når det foregikk noe særlig uhyggelig i fengselet – og alltid fikk jeg bekreftet at det var riktig.» Han mintes Kitchners ord fra 1.v.k. «Nå slukkes alle lys i Europa». Han led ikke minst av uvissheten – men «plutselig kom freden. Jeg så den korsfestede, – med mitt ytre eller mitt «indre» øye – det kan være det samme: jeg så Ham. Og min angst forsvant – drevet bort av en grenseløs takknemlighet mot Ham som er «prøvet i alle ting i likhet med oss og som lærte lydighet av det Han led.» Så dukket strofen opp i sinnet: Du sviktet aldri Herre Krist, –» som ble til et vidunderlig dikt min mor hadde i sin Bibel.» Slik er det gjengitt i boken redigert av hans venn Carl Fr. Engelstad.

Einar Lundby var en annen underlig inspirert mann som mange mer rasjonelle mennesker ikke forstår noe særlig av, men jeg vet at han var ledet til å være til stor hjelp for mange, blant annet for min mor som var svært nedkjørt. Mangt annet kunne vært nevnt som minnelser, ledelse, drømmer osv. Husker Hope skriver om at folk på havet blir minnet om å legge om kursen noen grader i hard storm – og kjører rett på en havarert båt og folk som roper til Gud om redning. Er det «svermere»? Husker Øivind Andersen fortelle om en fortvilet mann under krigen. De ber og taler sammen og får lys over hva han bør gjøre, osv. osv.

Dette fungerer absolutt til «formaning, oppbyggelse og trøst» og ikke minst til advarsel som en detalj inn i tiden – men i rammen av de store bibelske profetier.

Lebesbymannen fra Finnmark er nok en underlig mann som fikk stor publisitet og betydning og blir lyttet til av fremstående menn både i Norge og Sverige. Albert Hiort har skrevet et lite hefte: «Mannen som forutsa krigen». I Sverige er det kommet ut to bøker, og selv har jeg skrevet «Lebesbymannen og vår tid.» Noen kaller ham for en «svermer» med utenom-bibelsk budskap og tanker på grunn av den direkte måten han mottok budskapet på – men mindre om hva budskapet var og hva som skjedde – så vidt jeg husker. Jeg kan ikke gå gjennom alt – vil man vite det og forbeholdene jeg har tatt, får en kjøpe heftene (45,- kr.), men noe av det viktigste til vår tid vil jeg nevne.

Innledningsvis er nok jeg mer tilbøyelig til å høre på hvordan menn med åndelig dømmekraft, store resultater bak seg og tillit vurderte Lebesbymannen som blant annet fikk foretrede for kong Håkon den 7. og Jørgen Løvland som tok vel imot ham. Og da verdenskrigen brøt ut i 1914, utbrøt Løvland.: «Gud hjelpe, dei hev mista vitet og Vår Herre.» Det var bibelsk dømmekraft. Albert Hiorts vurdering av Lebesbymannen hører også med – fordi han tok Lebesbymannen med på sine talerferder rundt i Norge. Vurderer vi i forhold til statsminister Gunnar Knutsen som i 1914 sa «at den politiske himmel var skyfri» og avviste Lebesbymannen – mens Lebesbymannen forutsa og forutså krigen som kom, samt spanskesyken som kom i 1917 og tok «blomsten av Norges ungdom» som han uttrykte det. Vel, da ble det innertier til Lebesbymannen og skivebom til statsministeren med det store ansvaret for en hel nasjon! Oskar Handeland –  som var mye nærmere i tid – uttaler seg i svært rosende ord om Albert Hiort som han mente mange teologer og akademikere ristet litt på hodet av. Oskar Handeland mente derimot at Albert Hiort hadde betydd langt mer for bibeltilliten i Norge enn de mange hoderystende teologer. Albert Hiort fikk ellers lang audiens hos Winston Churchill (Den vestlige sivilisasjons redningsmann) i deres felles interesse om Israel og profetiene. Når derfor noen omtaler Lebesbymannen som «svermer», så skylder man vel å være helt klar i definisjonen av begreper (som er vanskelig nok), men også de nevnte menn og historien og en del forklaringer og ikke minst til Lebesbymannens alvorlige sluttord om det vi går i møte nå om man leser ham grundig.

Men først litt om hva Albert Hiort sa om Lebesbymannen. Blant annet var profetiene hans kjæreste lesning. Hjort sa at de var Lebesbymannens draft på en kortere bit av Norges historie. Og det som passer inn i dette bildet, er Gog-krigen skildret i Esek 37–39 hvor Gog går mot nordvest (Norden), men blir lagt jernkroker i kjevene på og tvunget ned i de Veifarendes dal til sin undergang. Lebesbymannen jobbet sammen med offiserer i landmåling av Finnmarksvidda, og de kunne ikke fullrose ham for hans tjenestevillighet. Han var vel omtalt i sin hjembygd osv. Vel, dette er omtale av hvem vi lærer dette av.

Avgjørende viktig vil jeg tro, er ikke måten, men innholdet, altså ikke noe nytt og utenfor Skriften, men «til formaning, oppbyggelse og trøst». Hos Lebesbymannen inneholder formaningen alvorlige advarsler i tråd med Bibelen, men også trøst. Gud er suveren i måten/metoden Han formidler budskapet på (som alle er bundet av) som vi så det med Hans Nilsen Hauge inn i tiden, men avviker ikke fra Bibelens innhold. Det er detaljer på «draftet» det dreier seg om. Og Lebesbymannens siste advarsler er voldsomme og trenger å bli lyttet til i den uhyggelige utvikling vi er inne i Europa, men ikke minst Norden og Norge og det som skjer på Nordkalotten med en voldsom opprustning og interessekonflikt mellom store nasjoner. Samme i Østersjøen. Aviser som Aftenposten skriver om «Russisk opprustning på Kola» og Finnmarken skriver om «Slik forteller finnene om knutepunktet Kirkenes», osv. Et viktig signal som han varsler om før dommen, er en kraftig jernbaneutbygging fra Finland-Rovaniemi til Kirkenes via Enaresjøen. Mange har presset på dette lenge på grunn av faren for stengning av Suez og viktige transportveier fra Asia til Vesten og selvsagt for Russland.

Lebesbymannen fikk sine store syner i 1907, og sosialismen var ennå ikke dominerende. Da er det underlig at han sier at årsaken til dommen er sosialismen:   «Det hadde imidlertid dratt med seg store skarer av jordens folk i gudsfornektelse, og Herren klaget over dette.» Og videre: «Sosialismen hadde ved den tid trengt gjennom i hele Norden, og i Sverige holdt sosialistene regjeringsmakten i sin hånd. De syntes å gjøre som de ville, og ble ved sine handlinger delvis skyld i krigen og dens ulykkelige utgang.» Han taler om en voldsom avvæpning m.m. Det får være nok. De som er interessert, får bestille heftene.

Jeg har mer enn en gang prøvd å få drøfte dette med bibellærde – men lite eller ikke fått svar, og kamparenaen blir i betydelig grad overlatt til de mange som ofte er ute etter å blåse opp ting til usunne spekulasjoner og lite sann bibelsk åndelighet eller feie bort nødvendige konkrete advarsler.

Siden det er svært få – om nesten noen – som våger å fremstå med den advarselen som Lebesbymannen kom med til vår tid – og som stiger over horisonten – vil det være et feilgrep å redusere tilliten til ham som taler sannhets ord inn i tiden, gjorde det før, og som mye tyder på henger sammen med Esek. 37–39 og Gog-hæren. Når jeg i mange år har fulgt og bedt over utviklingen i landet og i nordområdene og ser hvordan syndefordervet herjer og det som utvikler seg i nordområdene – tror jeg Lebesbymannens varsko og angstrop om Norge skulle gå aldeles under – bør lyde høyt og kraftig – spesielt hvis ikke andre våger å rope det ut i et Norge i vilt frafall på vei mot dommen og stupet. Tenk om bønneropene kunne bringe oss redning så Gog-hæren m.m. måtte snu før altfor mye elendighet skjer. Herrens finger pekte på Lyngen ifølge Lebesbymannen.: Hit og ikke lenger. Men det er ille nok sammen med alt det andre – og derfor er det flere av oss som har manet til konkret bønnekamp for Norge og Norden, for som Lebesbymannen påpeker, kan Gud utsette dommen – men sier også den syntes absolutt å måtte komme så kristenfolket måtte aldri glemme å be Gud forskåne oss fra den. Underlig ble angrepet utsatt i 1953 da Norden skalv men ropte til Gud i bønn – og Stalin døde.

Kommentar-Avisa.no

(Skrifter om Lebesbymannen kan kjøpes fra Akademi for Kristen Folkeopplysning, Postboks 196, N-4734 Evje. Tlf.: 47-379-31053)

 

Fjernsynskanalen Yles A-studio drøfter sammen med Finlands samferdselsminister Anne Berner og forsker Tuomas Kiiski planer om jernbaneutbygging mellom Rovaniemi og Kirkenes.
(Skjermklipp fra: areena.yle.fi/1-4198906?autoplay=true)

Lebesbymannens syner 2

Varsler jernbane Kirkenes-Rovaniemi krig med Russland?

Av Vidar Norberg

(Sommeren 2017): Finland vil utrede mulighetene for å bygge en jernbane til Ishavet. Det får folk til å børste støv av Lebesbymannens gamle profetier. Han så en krig med Russland når jernbanen er på plass. Norge ble okkupert helt til Lyngen.

Planene om en jernbane mellom Rovaniemi og Kirkenes har vakt oppsikt. Noen håper dette kan bli Europas forbindelse gjennom nordøstpassasjen til Asia. Mange ser store muligheter, selv om man antar at det første toget til Kirkenes neppe går før i 2035.

At planene nå er mer aktuelle, forklarer den finske samferdselsministeren Anne Berner blant  annet med at Norge har bedt om en utredning og Norge er villig til å utvikle jernbanen. Berner sa i kringkastingen Yles A-studio at Europa er interessert i de økonomiske mulighetene i arktiske strøk. Man snakker om å utvikle EUs kjernenettverk. Finnene er også interessert i å knytte jernbanen opp mot en tunnel til Tallinn i Estland.

–Det nordiske Europas arktiske område har den 11. største økonomien i verden og den 5. største økonomien i Europa. 25 prosent av olje og gass er i det nordlige Europa. 75 prosent av Europas skoger ligger i barentzområdet, sa Berner.

Hun påpekte videre at Europa bruker 20 prosent av verdens mineraler, men produserer selv bare tre–fire prosent. De arktiske områdene inneholder 17 prosent.

Berner stilte spørsmålet om man vil være med på å utvide logistikken til Ishavet. Hun mener dette kan gi økt servisesikkerhet.

–Dette ligger langt inn i fremtiden. Derfor er det godt å klargjøre spørsmålene nå, sa Anne Berner.

Det er anslått at en jernbane kan koste mellom 3,5 og fire milliarder euro. Blir knutepunktet Kirkenes havn, vil Finland dra nytte av dette, og man kan muligens få støtte gjennom EU på samme måte som jernbanen i Baltikum.

Forsker Tuomas Kiiski i Finland tror ikke at jernbanen bør bygges for å skape en vei til Asia, men han påpeker at også kineserne har nylig lagt arktiske strøk inn i planene for sin «silkevei». Han tror imidlertid ikke helt på å losse og laste i Kirkenes og mener at da blir havnen i Narvik mer interessant. Det kan i så fall skrinlegge en jernbaneforbindelse til Kirkenes–Rovaniemi.

Utredning kommer

I en pressemelding fra Kommunikasjonsministeriet (Samferdselsdepartementet) i Finland den 3. juli 2017 legges timeplanen for en konsekvensanalyse frem. Finske myndigheter har bedt om et samarbeid med norske trafikkmyndigheter for å kartlegge mulighetene for å bygge en eventuell jernbane til Ishavet. Samtidig ønsker de en økonomisk vurdering av fordelene ved en slik jernbane. Utredningen skal skje i samarbeid med jernbanemyndighetene i Norge. Arbeidet skal sluttføres senest den 28. februar 2018, går det frem av den svenskspråklige pressemeldingen fra Kommunikasjonsministeriet i Finland.

Samarbeidsplanene om ishavsruten ble aktuell i juni da Finlands kommunikasjonsminister Anne Berner møtte Norges samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen (FrP).

–Den arktiske regionens betydning vokser, både i de nordiske landene så vel som i EUs synsvinkel. Ishavsruten forventes å påskynde utviklingen i området og fremme vekst og sysselsetting i regionen. På samme måte vil den forbedre vår beredskap for klimaforandring, sa Berner i pressemeldingen.

Norsk støtte

Norges samferdselsminister Ketil Solvik-Olsen har sagt at han er positiv til en utredning av jernbaneforbindelsen mellom Rovaniemi og Kirkenes.

I nasjonal transportplan har Høyre, Fremskrittspartiet, Kristelig Folkeparti og Venstre sagt at dersom finske statlige myndigheter tar et initiativ til å utrede en jernbaneforbindelse mellom Finland og Kirkenes, er norske myndigheter positive til arbeidet.

Fylkestinget i Finnmark stiller seg enstemmig bak arbeidet med den finske konsekvensutredning. I uttalelsen heter det at en jernbane mellom Kirkenes og Rovaniemi vil åpne for nye muligheter for fiskerinæringen, reiseliv, metallnæringen, olje/gass og en forventet økning langs den nordlige sjørute. Dette er ikke bare fylkestingets tanker, men også finske argumenter for en jernbane, går det frem av avisen Finnmarken.

–Uttalelsen er ment for Stortinget, regjeringen og andre aktører. Det handler om at vi mener noe med dette og er positive, sa fylkestingsrepresentant Bjørn Johansen fra Finnmark Arbeiderparti til Finnmarken.

Landsmøtet i Sosialistisk Venstreparti har alt tatt jernbanen med i sitt partiprogram.

Profetier om Finnmark

Lebesbymannen Anton Johansen så en krig med Russland, og da var jernbanen på plass. Han regnet med at krigen ville komme i 1953. Men verken jernbanen eller krigen kom. Enkelte har tolket det som et bønnesvar. Lebesbymannen oppfordret folk til å be. På nettsiden bibelfellesskapet er profetien gjengitt:

«I Norge falt russerne inn i østre delen av Finnmark. Jeg så to jernbaner. Det gikk på denne tiden en jernbane fra Finland opp til Enaresjøen, og herifra fortsatte den gjennom Pasvikdalen og ut i nordøst. På denne banen så jeg et russisk jernbanetog, jeg så russerne sto tett sammenstuet i vognene. Landet var kupert.

Det jeg så, var Pasvikdalen. Toget gikk østover mot Murmansk-kysten. Fra denne store jernbane syntes det å gå en mindre, fra sørenden av Enaresjøen til et sted nord for denne sjøen. Den første store frontlinje og det første store slag så jeg ved Tanaelven mellom Valjok og Port i nedre delen av Karasjok herred. Slaglinjen var omtrent to mil lang, og slaget var svært blodig. Nordmennene som ble slått, trakk seg tilbake til områdene mot Porsangerfjorden.

Mellom Gaiserne og nedre Skoganvarre-vannet ble det satt opp nye forsvarslinjer. Jeg så Gaiserne både i øst og vest og en slaglinje som var flere mil lang. Her så jeg falne soldater og krigsfolk som begravde de døde. Her så jeg masser av graver, lik og forvridde ansikter og lemmer. Marken var stenrik, så knapt en hest kunne komme fram på flere steder. Over store strekninger lå det falne spredt – på noen steder i store hauger. Stumper av lemmer stakk fram i gravene. Men kampene innskrenket seg ikke bare til disse steder, for røsten sa:

«Det kjempes voldsomt langs grensene, og her ser du to slag.»

Nordmennene, som foretok flere angrep og motangrep, ble imidlertid også her slått og måtte vike langt sørover for russernes masser.

Det hadde også blitt kjempet borte ved Kirkenes, men særlig så jeg disse andre nevnte steder og slag. Også i nord var det sommer.»

Profetier om Sør-Norge

«I Sør-Norge, sør for Oslo, i nærheten av svenskegrensen, kjempet også nordmenn og svensker skulder ved skulder. De franske krigsfartøy og luftflåter foretok også angrep mot de norske kystbyene og forårsaket på sine steder store ødeleggelser. Luftbombardementet strakte seg langs hele den norske kyst, fra det sørligste Norge og helt opp til Trondheim. Det navnet hørte jeg nevnt. Bergen, Drammen og Oslo ble også nevnt som svært hjemsøkte. Men ingen av de norske byer ble så grundig ødelagt som Kristiansand, den var helt og holdent i ruiner.

Sverige og Norge måtte slutte fred mot sin vilje. Tapet for svenskene ble bare Gotland eller Øland. Etter hva jeg husker, slapp svenskene å avstå noe av Norrland. Det rådet stor harme i Sverige over fredsslutningen. Det hadde bare vært nødvendig med et ytterst lite lodd i vektskålen, for at både franskmenn og russere skulle ha tapt.

I og med Sveriges nederlag var Norges nederlag beseglet. Norge måtte avstå hele Finnmark og for øvrig alt land nord og øst for Lyngenfjorden. Det syntes som om Frankrike og Russland hadde tenkt å gå enda lenger. Det så ut som om det var russernes mening å legge under seg hele den nordre halvdel av den skandinaviske halvøya.

Da jeg engstelig spurte Herren om begge land skulle gå til grunne, viste Herren meg Lyngenfjorden og sa : «Så langt skal de komme og ikke lenger.» Herren sa til meg at Han hadde bestemt grensene. Og det ble sagt to ganger med bestemt røst, at grensene skulle gå her, for Norges vedkommende. Det var handelen i Finnmarks grensedistrikt som var årsak til denne krig.

Handelen i Finnmark hadde på denne tiden for en stor del overgått til russerne. Sørover hadde handelen for Norges og Sveriges vedkommende blitt vanskeliggjort ved innførselsforbud i de forskjellige land. Dette forårsaket stridigheter og bidro visselig også til krigen.

Krigen ble startet av russerne, hvoretter franskmennene kom til deres hjelp. Hele krigen så ut til å være kortvarig. Den brøt ut på sommeren og så ut til å slutte samme sommer eller på begynnelsen av høsten.»

 

Spionredet i Elvevågen i Gamvik. (Arkivfoto: Vidar Norberg)

Lebesbymannens syner 3

Er Finnmark spart til russen?

Av Vidar Norberg

–Finnmark er spart til russen!

Slik lyder en gammel uttalelse fra den kalde krigens dager da Sovjetunionen drev sitt krigsspill i Barentshavet, godt overvåket av norsk-amerikanske lyttestasjoner.

Lebesbymannen så en krig hvor Sovjetunionen tok Finnmark, helt ned til de nesten uforserbare lyngsalpene. Han var nok forut for sin tid, men i hele etterkrigstiden var tankegangen at sovjeterne kan komme. De norske styrkene ble bygget opp i Finnmark. De skulle holde området ned til Lyngen i en ukes tid. Det var nok til at NATO fikk mobilisert og sendt styrker til Norge for å stanse de sovjetiske troppene.

Denne kalde krigens historie er godt dokumentert i Bård Wormdals bok «Spionbasen» med undertittelen «Den ukjente historien om CIA og NSA i Norge». Amerikanske penger ble kastet inn for å overvåke Sovjetunionens ubåttrafikk og raketter. Det som drev USA, var frykten for et sovjetisk atomangrep. Overvåkningen i Vardø, Vadsø, Kirkenes, Karasjok og Fauske var så effektiv at president John F. Kennedy sendte takk til Finnmark for opplysningene om russerne under Kuba-krisen i 1962. Den gang holdt verden pusten av frykt for atomkrig.

På det lille stedet Gamvik i Finnmark ble en låve omgjort til et spionrede hvor lyttekablene kom opp fra havet. De registrerte sovjetiske ubåter fra 1972 til 1985. Man var på vakt. Da for eksempel en merkelig forseglet sovjetisk boks ble funnet på rek, ble lensmannen varslet. Et stort marinefartøy kom til Mehamn for å hente den lille boksen. Det var også andre bokser, med litt av hvert i som russiske dominobrikker som barna fikk. Det ble fortalt, med stor sikkerhet, at sovjetiske soldater også gikk i land i Nordkyn-området.

–Vi jaktet på en russisk ubåt. Den ble trengt inn og kunne ikke komme ut. Da ga Forsvaret beskjed om at vi skulle gå lenger ut for å lete. Det gav ubåten mulighet til å komme seg unna, fortalte en norsk soldat som var med på ubåtjakten. Ubåtjakt var det både på Andøya ute i havet og i Sognefjorden.

Det er kanskje ikke så rart at aktiviteten skapte en viss «russefrykt» i Finnmark. Men den var ikke unik. Det fortelles om at folk fra Holland med den samme frykten reiste til Israel.

Så falt Sovjetunionen. Folk og forsvar senket skuldrene. Militære anlegg ble lagt ned og lendet åpent eller øde. Kanskje ville Lebesbymannens syner også blitt glemt, ettersom krigen ikke kom i 1953, hadde det ikke vært for at forutsetningen er at det skal være en jernbane fra Finland til Finnmark. Den er ennå ikke på plass, men som Karmel har skrevet i to artikler er den nå til utredning av finske myndigheter og med støtte av Norge.

Sovjetunionen er blitt til Russland. De viser under Vladimir Putin noen gamle kunster. Fly etter fly har gått både i Østersjøen og fra Kola-halvøya helt ned til de britiske øyer, nøye forfulgt av norske, danske og britiske fly. I august skjøt den russiske atomubåten «Severodvinsk» opp en testrakett fra Barentshavet til Kanin, rundt 600 kilometer unna. Den traff ifølge russiske myndigheter sitt mål, skrev avisen Finnmarken. Men også NATO har sine øvelser  ikke så veldig langt fra den russiske grense, trolig i strid med tidligere tiders politikk.

Norge har i hele sin historie hatt et godt forhold til Russland. Pomorhandel reddet Finnmark fra Europas utbytting. Det var også Sovjetunionens tropper som frigjorde Øst-Finnmark fra Nazi-Tyskland før resten av landet ble frigjort. Arbeiderparti-regjeringer fikk fremforhandlet en «grei» delelinje i det enorme Barentshavet etter 40 år. Det sies at Putin ba om en tur i Varangerfjorden, og etterpå fikk Norge trukket opp sjøgrensen der slik norske interesser ønsket det.

Selv under den kalde krigen var det en viss dialog mellom Finnmark og Sovjetunionen. Den borgerlige regjeringen, med utenriksminister Børge Brende i spissen, frøs ned dialogen og innførte sanksjoner.

–Det er Russland som sitter på nøkkelen. Vi skal ikke kompromisse. Om de trekker sine soldater ut av Øst-Ukraina, vil sanksjonene opphøre og forholdet normaliseres, sa Brende til Klassekampen.

–Vi ser et mer autoritært Russland under Vladimir Putin. Får vi anledning, så tar vi opp brudd på menneskerettigheter, sa Brende og la til at utviklingen i landet er bekymringsfull, het det i en NTB-melding gjengitt i Sør-Varanger Avis.

–Du er vel godt klar over det faktum at vårt forhold ikke opplever de beste tider, sa Sergej Lavrov til Brende da de for første gang på tre år holdt et møte i Arkhangelsk den 20. mars 2017.

Den borgerlige regjeringen har fortsatt nedbyggingen av forsvaret og ser ut til å flytte utstyr fra nord til sør. Landet legges åpent samtidig som de slamrer igjen dørene for en dialog med Russland. Det er ikke klokt. Norge burde heller som Finland satse på et særdeles sterkt forsvar og en god dialog.

Om Lebesbymannens syner om krigen noen gang vil oppfylles, kan ikke denne spalte si noe om. Men en annen forutsetning for oppfyllelsen er at Norge blir både sosialistisk og ugudelig. Den «spådom» er alt på plass. Lebesbymannen oppfordret til forbønn. Om de oppløftede hender er blitt slappe, vet bare Gud.

I NRKs fjernsynsserie «Hemmelige rum» fortelles det om da Sovjetunionen nært grensen til Sør-Varanger den 7. juni  1968 stilte opp kanskje 30.000 til 60.000 soldater med stridsvogner og kanoner. Var det knepte hender som den gang hindret en invasjon?

«For Herren råder for krigen…» (1. Sam. 17, 47)

«Han gjør ende på krigene over hele jorden, bryter buen i stykker og hogger spydet av. Vognene brenner Han opp med ild. » (Salme 46, 10).