(TILBAKEBLIKK): Noen steder skaper minner. Suolovuopmi Fjellstue er et slikt sted på veien fra Alta til Kautokeino. Jeg ble introdusert til denne fjellstua under en jakt i Masi-traktene for mange, mange år siden, kanskje begynnelsen av 1980-tallet.
Vi kom til fjellstua på jakt etter en bedre middag med finnebiff, multekrem og kaffe. Det var en litt eldre dame som sikkert laget maten og serverte. Det var så god middag, så hyggelige omgivelser at fjellstua ble et fast stoppested når man en sjelden gang kjørte forbi, kanskje hvert 10. eller 15. år. Ikke mange ganger i livet.
Kjentmannen på turene hadde sine jakthistorier. Jeg nevner én. Det var en vinter med mye sne. Min jaktkammerat fortalte at han sank i sneen opp til skulderene, men arbeidet seg fremover under rypejakta, i utsiktsretning Beskades.
Får man ikke ryper på jakten er turen som regel en verdidifull rekreasjonsopplevelse. Og trenger man litt oppmuntring eller trøstespising hadde Suolovuuopmi ypperlig finnebiff, multekrem og kaffe.
En gang var jeg på reise med buss fra finnmarkysten til Finland. Jeg valgte en overnatting på fjellstua. Jeg fikk en av de nyeste hyttene. Det var så rent at man kunne knadd brøddeigen på toalettlokket. Det sier alt!
Når man sitter langt unna, utenfor Norges grenser, hender det at tankene går til Finnmaksvidda. Der har jeg med min far også opplevd enorme multeforekomster. Det var så mye multer at vi plukket bøttene fulle nesten uten å måtte gå. Et eventyr var det. I det tørre lendet så jeg også en firfisle pile avsted. Jeg ikke trodde ikke slikt eksisterte i så kalde omgivelser.
En av de dekorasjoner som jeg husker fra fjellstua var noen vakre motiver av samer på fjellet. Neste gang jeg er på reise i disse egner skal jeg stikke innom fjellstua for å se om tiden har stått stille og garantistemplet henger på veggen.
V.N.
