Av Axel Remme
(OPPBYGGELSE): De er mange, i forskjellige aldre og de finnes over hele verden. Mennesker som er døpt og opplært, har hørt evangeliet om Jesus Kristus og er kommet til tro på Ham. Slik at de «tok imot Ham». Altså har troen hos andre og dem selv ført dem til Frelseren. Kristus-troen ble en ny styrke i deres liv. En «Guds kraft til frelse», som det heter i Romerbrevets 1. kapittel.
Det gjelder å ta imot Jesus Kristus. Åpne sitt hjerte og gi rom for Ham. Gjøre mottakelsen besluttsom og bestemt. Noen sørget for å notere nøyaktig tidspunkt for denne livsviktige hendelse. Det er fint! For en slik avgjørende opplevelse kan gjerne bekreftes ved nøyaktig skildring i sin historie.
Men mange har ikke en slik dato eller bestemt tid å vise til når det gjelder Kristus-troen. De har kanskje opplevd dette vanskelig iblant. Likevel har de noe som er viktigere og kan nevnes med ordet «alltid», om sitt forhold til Jesus. De har alltid vært Hans og slipper å bære på erfaringer av brudd, fravær eller borte fra Hans samfunn. Hele tiden har de kunnet regne seg som Hans, både med barnetro og i sin voksne tid. Dette er jo det rette og beste. Å få ha vært bevart hos Jesus uten et bevisst brudd med Ham! Vær takknemlig om du kan erkjenne alltid tilhørighet med din frelser og Herre, Kristus!
Dette er et av de mest kjente og kjære skriftsteder i Det nye testamentet. Vi kan vel trygt si, for alle kristne. Det har ofte blitt minnet om og gitt hverandre troende imellom. Dette hører med til alle perioder i ens liv og gjerning. For det forteller om forholdet til Ham, vår frelser. Både hvordan det begynner for mange og fortsetter. Ved å ta imot Jesus, Hans ord og kall. Så mye beror nettopp på dette, hva vi gjør med Jesus! Det er avgjørende både for samfunnet med Ham, fellesskap med andre og det kristne liv og kall.
I Johannesprologen, som er så rik på kristen kunnskap, minnes om dette såre og nedslående: «Han kom til sitt eget, men Hans egne tok ikke imot Ham.» Etter dette skuffende utsagn kommer det «men» som binder sammen til dette skriftord, som vi kjenner så godt og trenger så mye. Og gjerne gjentar for hverandre. Det er en avgjørende preken om å komme i samfunn med Frelseren og hvordan det skjer. Dette vidunderlige Skriftord, har vi gitt og skal vi fortsatt gi hverandre. Også for å minne om hvor viktig det er at vi har det rette forhold til Ham. Frelsen beror altså på hva vi gjør med Frelseren.
«Men alle dem som tok imot Ham, dem ga Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn». Frelsen skjer ved rett og myndighet. Den er Gud-villet og Gud-gitt. Det er Ham selv som står bak frelsesverket og bekrefter det som rettsgyldig. Derfor sies: «ga Han rett til å bli Guds barn, de som tror på Hans navn». Navnet er her som så ofte i Bibelen, uttrykk for Hans vesen. Altså en påminnelse om å tro på Jesus som den Han er, guddommen iblant oss. Jesus Kristus er den rette til å gi oss rett til å bli Guds barn! For veien til barnekår hos Gud går gjennom Ham. Og det gjelder «alle som tok imot Ham». Denne rettsordning for frelsen trer i kraft når mennesket tar imot Messias, Jesus Kristus!
Merk deg at det sies ikke at Han ga håp eller løfte om dette. Men det gis varsel eller påminnelse om en gudgitt rettighet vi har fått til Jesu Kristi fullbrakte frelse. Kristus har lidd korsdøden på Golgata for å skaffe oss denne «rett til å bli Guds barn». Vi har både lov og grunn til å legge vekt på ordet «rett» i denne sammenheng. Frelsen er rettsgyldig for Jesu skyld. Vi dømmes fri fordi «straffen lå på Ham»!
Det gjelder «de som tror på Hans navn», føyes det til. Det er som apostelen må bekrefte igjen. Denne retten forutsetter fortsatt troen på Jesu guddommelige vesen og makt. Så helt og fullt og alltid er vi avhengig av Kristi liv og gjerning! «Han er en soning for våre synder, og det ikke bare for våre, men også for hele verdens». 1.Joh.2,2.
Ax. 20032026.
