Av Geir Adelsten Iversen
Debatten om milliardoverskridelser og prioriteringer i samferdsel går igjen. Tallene er store. 7 milliarder er mye penger. Det skal vi være ærlige om. Men midt i alle disse tallene er det noe som altfor ofte forsvinner: menneskene.
For hva er egentlig ansvarlighet? Er det bare å kutte kostnader og prioritere der flest bor? Eller er det også å sørge for at folk i hele landet opplever å bli sett, hørt og tatt på alvor?
Denne debatten må vi tørre å ta – for stadig flere kjenner på frustrasjon over fordelingspolitikken i Norge. I Nord-Norge, og i distriktene ellers, handler dette ikke bare om veier, ferger eller drivstoffpriser.
Det handler om hverdagen. Om å komme seg på jobb. Om å levere barn i barnehage. Om å drive næring. Om å kunne bli boende.
Når avstandene er store og alternativene få, er ikke transport et valg – det er en nødvendighet.
Da oppleves det ekstra krevende når politikken i praksis favoriserer områder der folk har flere alternativer. Når det snakkes varmt om kollektivløsninger som ikke finnes, eller om kostnader som for mange ikke er til å bære.
Samtidig må vi tørre å si det tydelig: Selv om vi er få i nord, skapes det enorme verdier her. Ressurser som hele landet nyter godt av. Da kan ikke svaret være at vi skal klare oss med mindre – tvert imot.
Skal vi ha et levende land, må vi legge til rette for at folk faktisk kan bo og bli i hele Norge. Det betyr gode veier, fungerende ferger, pålitelige transportløsninger og rammevilkår som gjør hverdagen mulig.
Ja, det koster. Ja, det kan være dyrere per innbygger å bygge og drifte i distriktene. Men det er ikke sløsing. Det er en investering i fellesskapet.
Å bruke penger på hele landet er ikke mangel på ansvarlighet. Det er selve definisjonen på ansvarlighet.
For ansvar handler ikke bare om effektivitet. Det handler om rettferdighet. Om tillit. Om å bygge et samfunn der folk kjenner at de hører til – uansett hvor de bor.
Hvis vi ikke gjør det, vil flere kjenne på avstand – ikke bare geografisk, men politisk. Og det er en avstand Norge ikke har råd til å få større.