Redaksjonen

Av sivilagronom Jørgen Høgetveit

(21.02.2019): Vårt bidrag til Europa av ren strøm utgjør 1/350 eller som en liten prikk mot et stort trailerhjul, mens det har en rekke skadevirkninger i Norge – inklusive at man fortsetter raseringen av norsk natur med vindmøller fra Finnmark til Lindesnes. Høylydte protester høres stadig oftere ettersom økende antall km2 legges ut til vindindustri i flott nesten uberørt natur.

Når det har nærmest null betydning i energiforsyningen av Europa – og er ødeleggende for norsk natur, grunneierne og befolkningen generelt i et mørkt, kaldt land som må ha lys og varme og noe rimelig energi til arbeidsplassene – HVORFOR GJØR norske tjenestemenn og politikere det da? Vi glemmer ikke at de vippet oss inn i EØS og har fortsatt å svelge unna deres lovverk imot folkets klare Nei.

Vel – noe penger er det selvsagt inne i bildet for stat, kommune og de store aksjeeiere. De store nærmest multikonsernene som trenger å reklamere med rein kraft – betaler også godt for seg. Og penger oppnår en ved å slippe på vannkraft når de trenger det og til gode priser – og så overlates det norske markedet til svært varierende vindkraft og europeiske priser samt avgifter og øket kabel/nettleie. Men man sitter igjen med spørsmålet hvorfor gjør man dette mot folket? Og hvem har planlagt og tillatt at man tar de ferdig utbygde gullkantede kraftverkene bygd ut for kommunale skattekroner – til pengemaskiner i internasjonaliseringa?

Dette er knapt hele forklaringen. For det som skjer med denne internasjonaliseringa, er at stikk i strid med industrikonsesjonsloven av 1917 – så blir mer og mer overlatt til internasjonal storkapital – for loven er jo endret i all stillhet. Hvordan det går med stats- og kommuneverkene er en sak – for de blir antagelig underlagt kontroll av ACER hvis ikke Island sier nei og det stopper i EFTA. Men flere av småkraftverkene som er bygd ut de senere år, er kjøpt opp av tyskere. Og samme veien går det med det som man så flott kaller Vindparker – selv om det er langt fra parker. Dette også stikk i strid med nevnte konsesjonslov som våre fedre sikret land og folk med – men som nå er kraftig oppfliset i internasjonaliseringens navn. Og dette igjen på veien mot stadig sterkere globalisering – altså èn verden og èn regjering som paven talte varmt for i 2016 for Kongressen i USA og FN. Journalistene i Time magazin skjønte det og plasserte et bilde av paven på forsiden med følgende tekst: «The NEW ROMAN EMPIRE.» Nasjonalstatene skal viskes ut med folkestyret og friheter av tale- og møtefrihet etc. Nå ble det heldigvis kraftig bremset opp av at USA valgte Trump som styrker nasjonalstaten igjen, og britene valgte Brexit, og flere nasjoner trekker seg tilbake fra EU under høylydt irritasjon fra maktmenneskene. Så vi bør ikke ødelegge store deler av Agders utmark som vi trenger til helt andre ting – for å tilfredsstille globalismen som blant annet et nydannet institutt ved Agder Universitet har startet opp. Et rungende NEI fra Agder – dette mørkemennenes bibelbelte – vil man nok merke seg  og bli lyttet til  i maktkorridorene.

Av Vidar Norberg

(17.02.2019): Høyre-regjeringens tvangssammenslåing av Finnmark fylke minner ikke så rent lite om kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske unionen. Det handler om selvbestemmelse og råderett over ressurser både på hav og land, om retten til en bærekraftig utvikling i en av jordens ytterste ender.

De fleste trodde vel kanskje at Finnmarks Arbeiderparti var den som kunne aksle kampen for Finnmark fylke. Sentralt satte vel også partileder Jonas Gahr Støre døren på klem for finnmarksopprøret. Men når Finnmark Arbeiderparti gav opp på målstreken og sa ja til Høyre-regjeringens fellesnemd, var det som om kampen stilnet av som om slaget var tapt, i beste fall utsatt til neste stortingsvalg.

Men slaget er ikke tapt, om folket vil det annerledes ved neste valg. Senterpartiet har tilsynelatende gjort den politiske kampen mot tvangssammenslåing til en av sine fanesaker. Da EU-kampen raste, fant både «Høyre-kapitalister» og «kraft-sosialister» sammen. Da var det Anne Enger Lahnstein i Senterpartiet som akslet den politiske kampen mot Den europeiske union.

Det var en underlig kamp med Kristen Nygaard i spissen for folkebevegelsen Nei til EU. Denne bråkede forsamling samlet alt fra konservative kristenfolk som trodde fast på at EU kunne være forløperen til Dyret i Bibelens Åpenbaringsbok. På den andre yttersiden sto kommunister. Alle sto sammen. Senterpartiet var det drivende stortingspartiet i denne kampen.

Når det nå igjen blir snakk om maktsentralisering på bekostning av den lokale befolkningens rett til næring der de bor, er det igjen Senterpartiet som ser ut til å seile opp. Dersom partiet også denne gang vil være et talerør for «småfolk» i dal og fjord, vær og småbyer, kan det være klokt i denne tid å stå sammen med dem for at folk som bor i Finnmark fylke, skal få et levelig liv og virke i landsdelen.

Skulle det etter valget ligge an til en sosialistisk regjeringsdannelse, er trolig Senterpartiet den sterkeste garantist for at tvangssammenslåingen av fylker blir reversert og skrinlagt.

Av Høyre, Fremskrittspartiet, Venstre og Kristelig Folkeparti kan ikke de som bor utenfor store byer med omland i Sør-Norge, vente noe hjelp. Den største taperen for deres politikk er og blir Finnmark.

Av Vidar Norberg

(16.02.2019): Denne uken presenterte etterretningstjenesten sin årlige trusselvurdering. De mener den er størst fra Russland og Kina.

Men E-tjenesten har nok glemt en annen alvorlig trussel mot Norges sikkerhet i nord. Det er regjeringens iskalde skulder overfor Russland. Å være uten en «rød linje» mellom Oslo og Moskva kan være skjebnesvangert i en krisesituasjon.

Helsingfors hadde under den kalde krigen en rød analog telefonlinje direkte til Moskva. Det var selvfølgelig for finnene at de måtte ha mulighet til kontakt med Sovjetunionen for å avverge konflikt. Dialog var en av tidligere president Urho Kekkonens grunnpilarer i finsk etterkrigspolitikk. Dialogen er en viktig del av president Sauli Niinistös nåværende politikk.

Det var flere land som frøs ned kontakten med Russlands president Vladimir Putin etter at Russland tok tilbake Krim som ukraineren Nikita Khrusjtsjov gav til Ukraina.  Finland var et unntak som ikke frøs ned hele dialogen. Niinistö inviterte Putin til Finland. Finnene gjorde sine meninger helt klart, og de så ut til å bli respektert av Putin. Donald Trump kom også til Finland for å møte Putin. Finland ble en åpen dør til dialog som er viktig for å unngå misforståelser som kan lede til både konflikt og krig.

Israels statsminister Benjamin Netanyahu er en av vår tids store politiske ledere. Han har i flere år holdt kontakten med Vladimir Putin. Netanyahu og Serbias president Aleksander Vucic var de eneste utenlandske lederne som kom til Russlands markering av frigjøringsjubileum den 9. mai 2018. Den andre verdenskrig kostet Sovjetunionen 27 millioner mennesker eller hver sjette russer. Det er ingen tvil om at Putin satte pris på at Netanyahu gikk med russisk sløyfe og røde nelliker på Den røde plass i Moskva. Netanyahu har trolig fått uttelling for sin gode kontakt med Valdimir Putin. Under konflikten i Syria har Russland og Israel utvekslet koder slik at de ikke skyter på hverandre og dermed kan unngå en storkonflikt. Det lønner seg å snakke sammen.

Analytikere hevder at Putin har en meget god hukommelse. Noen sier at han husker dem som har hatt et godt forhold til Russland. Mye tyder på at han husker både Finland og Israel. Men hva må Putin tenke om Norge?

Både tidligere utenriksminister Børge Brende og den nåværende utenriksministeren Ine Marie Eriksen Søreide har hatt et kjølig forhold til Russland. De har valgt å vise Russland en kald skulder. Så kald at Sergej Lavrov ved et høve offentlig påpekte at forholdet ikke er så bra.

På mange måter har Norge, som har en 198 kilometer lang grense mot Russland, oppført seg som en sur stormakt mot Russland. Men Norge har ingen makt til å tvinge Russland ut av sitt gamle landområde Krim. At Norge velger minst mulig kontakt med Russland er faktisk en alvorlig sikkerhetsrisiko.

Under konflikten i Syria kan man kanskje spørre om Putin var helt enig i alle ting som Forsvarsdepartementet i Moskva sa og gjorde. Men det var en nyttig direktelinje mellom Putin og Netanyahu som ble til stor hjelp for Israel. Også Norge trenger en direktelinje eller dialog med Moskva. Norge, og særlig Finnmark, er ikke tjent med regjeringens iskalde utenrikspolitikk.

Det har vært bråk etter at Russland har forstyrret GPS-signalene på norsk side. Det har i pressen vært oppslag om at Russland med avanserte fly har gjennomført liksomangrep mot radaranlegget i Vardø eller har fløyet nær grensen. Ikke minst i slike tilfeller er det viktig å ha en dialog med Russland slik at man kan drøfte saker. Eriksen Søreide burde kanskje bli minnet om at hun ikke er utenriksminister i supermakten USA, men i det lille Norge som ikke kan påtvinge sitt syn på hele verden.

Finnmark har i hele etterkrigstiden hatt en viktig rolle i nordområdepolitikken. Slikt samarbeide fra folk til folk må ikke undervurderes. At Erna Solberg nærmest skal ha beskyldt Finnmark for forsøk på å «kapre» nordområdepolitikken viser kanskje ikke så stor forståelse for praktisk nordområdepolitikk. Finnmark er vel som Russlands nabo nærmest til å holde den kontakten. Hadde det stått til Finnmark fylke, hadde kanskje Putin blitt hedersgjest sammen med Lavrov på frigjøringsmarkeringen i Kirkenes til høsten.

Finnmarks befolkning har kanskje ikke den samme frykt for Russland som folk langt nede i Oslo. Russland har hittil aldri angrepet Norge, men tvert imot frigjort Øst-Finnmark fra Nazi-Tyskland under den 2. verdenskrig. Både Russland og Finnmark har fått lide av Tyskland. Det er i Russland en historisk begrunnet frykt for europeiske land som mange ikke forstår. Det er ikke sikkert at Europas stabilitet varer ved i all fremtid.

Det er to pilarer som er viktig, både for Norge, Finland og Israel. Den første pilaren er et sterkt og avskrekkende forsvar. Den andre pilaren er dialogen, slik at man kan unngå bruk av militærmakt. I Norge er militærmakten bygget ned av naive politikere. Erna Solbergs regjering har kjølt ned dialogen med vår nabo i øst. Det er en sikkerhetsrisiko for kongeriket Norge. Det burde kanskje E-sjef Morten Haga Lunde tatt med i E-tjenestens årlige trusselrapport den 11. februar.