Redaksjonen

Av Vidar Norberg

(NYTT): Israelske fallskjermtropper har gravd opp et militært vakttårn fra Hiskias dager, rundt 2700 år etter at Sankerib ødela 46 byer og 2000 landsbyer og gårdsbruk i Judea, går det frem av en pressemelding fra Israels antikkmyndighet.

Vakttårnet ligger i et av Forsvarets moderne skytefelt i den sørlige delen av Israel. IDF vil derfor ikke oppgi nøyaktig posisjon. 

Radio Kan fortalte at utgravningene har vært et fint avbrudd for soldatene. De har sett at Forsvaret fortsatt er viktig for landets sikkerhet. I reportasjen  het det at mye av tiden for en soldat går med til vakthold, til å vente og å overvåke.

–Slik var det den gang, slik er det nå også, ble det fortalt.

Vakttårnet i Judea er trolig benyttet for å sende meldinger. Om dagen har de trolig sendt opp røyk, og om natten tent ild for å varsle Jerusalem hvor kongen holdt til. 

–Tårnet måler rundt fem ganger 3,5 meter. Ruinene er to meter høye, men kan kanskje ha vært fire meter høye på Hiskias tid. Enkelte steinblokker veier opp til åtte tonn, sier Sa’ar Ganor og Valdik Lifshitz i Israels antikkmyndighet.

Arkeologene er klar på at dette har vært et vakttårn som tilhørte israelere og ikke filistere. Blant annet har de funnet potteskår som ikke er fra filisterne, men fra jødene.

–Tårnet har helt klart vært benyttet av jødiske soldater, sa Ganor ifølge avisen Haaretz.

Fra tårnet kunne israelerne se helt til Askalon som var en av filistrenes byer.

Det finnes også tekster fra Lakis som forteller om meldinger fra vakttårn.  I en av dem heter det: «Må Jahve føre til at min herre får høre gode nyheter… Da vil det bli kjent at vi ser (ilden) signalene fra Lakis etter den koden som min herre gav oss, for vi kan se Aseka.»

Bibelen forteller flere ganger om varder som ble brukt for å varsle.

Les Dommernes bok 20; 38–40; Jer. 6, 1.

«Det var gjort den avtalen mellom Israels menn og bakholdet at disse skulle la en tett røk stige opp fra byen. Så vendte da Israels menn seg om i striden – Benjamin hadde fra først av felt noen av Israels menn, omkring tretti mann, og sa derfor: Sannelig, de taper for oss, likesom i det første slaget! Og da røken begynte å stige opp fra byen som en svær støtte, hadde Benjamin vendt seg om og sett at hele byen stod i lys lue som slo opp mot himmelen.»   

  (Dom. 20:38–40)

Av Jørgen Høgetveit

(BIBELTIME) Assyria vokste fram til en stormakt ca. 830 f.Kr. De herjet Midt-Østen i ca. 200 år fra 850–650 f.Kr. (Håndbok til Bibelen) Det ble en vill og mektig stormakt som etter hvert ikke visste forskjell på rett og galt. (Se Bibelen av 1930) På Jonas’ tid – rundt 750 år f.Kr. – var Ninive hovedstad i det mektige Assyria (Israels fiende) tema for Jona-boken.  (Håndbok til Bibelen)  

Profeten Jonas er den siste av profetene i Nord-Riket, Israel, før det gikk under, og folket ble mer eller mindre fraktet til Ninive i ca. 722 f.Kr. Jonas levde ca. 750 år f.Kr. (Nummela), og Gud sendte ham til Ninive noen tid før 722 f.Kr.  Så det var ikke så veldig lenge før Ninive kom og knuste Nord-Riket, hans fedreland. De omvendte seg og ble reddet fra undergang ved Jonas’ ord fra Herren. De ble reddet for en stund. 

Du finner Ninive omtalt i Bibelen både hos profeten Jonas, Nahum og 2. Kongeb. 14, 25. Jonas kommer med advarsel til omvendelse – mens Nahum (fra Juda?) forkynner ødeleggelse av Ninive ca. 612 f.Kr. Ninive «hadde ødelagt Israel for mindre enn 100 år siden og hadde vært en trussel mot selve Jerusalem, nå var dets dager talt.» Håndboka sier også at Jonas manglet ikke mot (4. v. 12) – men han ønsket denne byen ødelagt – og hvis de omvendte seg, tilga Gud og dom og ødeleggelse uteble. Jonas kjente Gud så godt at han heller tok av sted i motsatt retning i «frimodig ulydighet» til Joppe og seilte til havs. 

Da stormen reiste seg på havet og truet skipet med forlis – informerte han mannskapet at det var hans ulydighet mot Gud som forvoldte stormen. Men hvis de kastet ham på havet, ville stormen legge seg. Mannskapet vegret seg, men så ingen annen råd, og i stor gremmelse og frykt hev de ham på havet, og stormen la seg. Han ville heller dø enn å advare Ninive og risikere mer overfall fra denne grusomme stormakt. M.a.o. han overprøvde Guds tanker – tenkte på sitt folks redning på feil måte – og tenkte ikke at største trusselen var Nord-Rikets frafall fra Herren og Hans beskyttelse. De hadde bare frafallskonger og gullkalver som guder. Det er i alle fall noe Norge bør ta med seg i dag. 

Men Gud ga ikke opp sin profet. En stor fisk slukte ham, og til slutt i fiskebuken bøyde han seg for Gud og ble spyttet på land, fikk budskapet på nytt og gikk de ca. 80 mil til denne forferdelige trussel og morderstad Ninive og ropte ut budskapet – og de omvendte seg. Budskapet ble tatt imot – og det gikk som profeten fryktet. Uansett hva Gud underviste ham om omsorg for den store by med mange dyr – så nektet Jonas å gi Gud rett. Han mente å vurdere bedre enn Gud. (Ikke ukjent fenomen i dag.) Jeg tror han tenkte at han hadde sviktet sitt folk – ved å gå med Guds budskap til Ninive og redde byen. Så ga det selvsagt ham selv «riper i lakken» osv., men det er knapt den fulle forklaring på hvorfor «han heller ville dø», var tydelig dypt deprimert etter Ninives overlevelse. 

Hadde han snakket ut med Gud før han la i vei til Joppe – vil nok Gud sagt ham ett og annet om Israel – tistammersfolket – i vilt frafall og forfall. Så kunne han samarbeidet med Gud om å redde både Ninive og sitt eget folk. Han kjente nok Gud, men forstod ikke den overhengende fare for sitt eget folk. Her er det også noe å lære i Norge i dag.  

Assyria, Sankerib angriper – Juda i 701 f.Kr.

Som nevnte herjet assyrerne i Midt-Østen med overfall og folkedeportasjoner. Sankerib (ca. 710 f.Kr.) gjorde Ninive til hovedstad i Assyria. Det var egentlig verdens første by grunnlagt av Nimrod, en etterkommer av brodermorderen Kain. (se 1. Moseb.) Han beleiret Jerusalem ca. 701 f.Kr. – ca. 25–30 år etter Jonas’ besøk – men ble påført et forferdelig nederlag av Gud som slo 185.000 mann med sin engel. Profeten Esaias og kong Esekias trådte frem for Gud med ydmyke bønner om Herrens hjelp. (se Esaias kp. 36–37) Hadde Nord-Riket og profeten gjort som de gjorde i tostammersriket – Juda – vil en tro de kunne blitt reddet. Men her finner vi en ydmyket og godt samarbeidende profet og konge til redning for Jerusalem. Hån, spott og trusler som strømmer imot Gud og dem fra Sankeribs folk og store hær – er menneskelig sett – godt begrunnet. Det er sant at han hadde lagt under seg det ene land etter det andre, og deres guder av stein og tre hadde ikke hjulpet dem. Men her står han overfor den eneste levende og sanne Gud – som ledelsen i landet tar sin tilflukt til. Det skjønner Sankerib ikke noe av – og lite blant dagens politikere. Dette bør du lese grundig i relasjon til dagens Norge. Det taler rett inn i Norges situasjon.

Kong Esekias får løfte om at ingen skal kunne angripe – ikke en pil skal komme inn i byen – og at Sankegrib skal miste livet. Etter at kongen ydmyker seg og treder frem for Gud i Tempelet – skjer det at Guds engel slår til – og om morgen ser de 185.000 mann ligge døde på bakken. Hans makt er utslettet ved Guds under og inngripen. Sankerib reiser hjem og blir drept av to av sine sønner en dag han er i sin guds hus. Kong Esekias gikk rette veien med trusler og nød, og Gud ordnet opp så nasjonene igjen forstod Han var til, at det kun var en levende, sann og allmektig Gud, og Esekias ble reddet.

Saken er hentet fra Kommentar-Avisa.no 23.06.2019.