Av Jørgen Høgetveit
(16.07.2018): Det skarpe ordskifte som har vart en del år nå – har mange sider. Det grunnleggende teologiske spørsmål er om Gud overhode finnes. Det er et gammelt spørsmål som du kan lese om allerede i Salme 10 og 14 med flere. Når Gud avskrives, er vi uten ansvar – tror vi – men sannheten er at Gud er til og har Sitt skaperverk i Sin makt og under full kontroll. Omvendelsens mulighet er tilveiebrakt i Jesus Kristus – men hvis vi både fornekter Ham og ikke lar Hans vilje sønderbryte oss og lar oss innlemme i Hans nåderiket – men fortsetter på avveiene – og etter hvert som nasjon fornekter Ham og trosser Hans vilje for skaperverket – må Han til slutt gripe inn mot oss. Carl A. Skovgaard-Petersen sier i Bibelens Krone (1941), kommentar til Johannes’ Åpenbaring at «Når vi reiser oss mot Gud reiser Gud skaperverket mot mennesket.»
De straffedommene som nevnes flere steder i Gamletestamente, er krig, hunger og pest og rovdyr. Man ser allerede konturen av krig og rovdyr som for eksempel ulv etc. som dyrkes, endog av Stortinget og endog mot landets borgere og deres livsmiljø og næring.
Vi har ennå ikke fått sult, men den gamle dyktige hedersmann – landbruksdirektør Time i Rogaland – sa til en yngre bondelagsleder for noen år siden: «Eg er so gamle at eg trur eg slepp det, men du kjem til å oppleve sult.» Og Norges situasjon med hensyn til matsikring er så elendig at det kan fort skje – og i sporet av sult følger biologisk svekkelse og pesten får tak.
Nå skal vi imidlertid se på et par bibelsteder som direkte linker fornektelse av Skaperen og Hans vilje til frafall og forfall med dets konsekvenser. Jeg merket meg disse Ordene for mange år siden – men synes nå de rykker nærmere. Du finner dem i 3. Mosebok 20, 22 og 18, 25. Der står følgende:
«– og landet ble urent, og jeg hjemsøker det for dets misgjerninger, så landet utspyr deres innbyggere.”
Og 20, 22:
«I skal ta vare på alle mine lover og alle mine bud og holde dem, for at ikke landet skal utspy eder, det land som jeg fører eder til og vil la dere bo i.» (1930)
Det blir jo aldeles umulig å bo i et land uten mat, og blir det pest og krig på toppen kommer nok mange til å bli virkelige flyktninger. Men hvor skal de flykte? Omvendelse og rop til Gud i nød er et langt bedre alternativ! «Vi har syndet og gjort ille,» og følge profeten Daniels bønn i Daniel 9.
Landet er en Guds gave og nasjonalstaten er villet av Gud (Ap.gj. 17) og forvaltes etter Hans lover for det bygger landet. Det gjorde vi med stor velsignelse etter 1814 – men nå har det onde fått voldsom makt og møtt lite motstand. Da er veien – om ikke før – å ta Daniel 9 inn over seg. Jeremias advarer i Jer. 18, 11, men i Jeremias 29, 11–13 står det sterke Ord om veien til redning og kanskje enda sterkere i Salme 50, 15: «Kall på meg på nødens dag, så vil jeg utfri deg, og du skal prise meg.» Men husk også vers 22: «Legg merke til dette (v. 16–21) I som glemmer Gud, for at jeg ikke skal sønderrive, og det er ingen som redder.» Skaperen er til å stole på og styrer Sitt Skaperverk om vi tror det eller ei.
