Redaksjonen

Av Axel Remme

5. Mos. 18, 15–18

Messias’ komme er sterkt profetert og bevitnet i Det gamle testamente. Og som vanlig er Israel både mottaker av løftene om Hans komme til verden og gjenstand for oppfyllelsen av dem. Det skulle ikke bare forkynnes for jødene (først), men skje i Israels land. Og den lovede «profet» skulle dertil være en av det jødiske folk. Her sies det slik: «En profet av din midte, av dine brødre, likesom meg, skal Herren din Gud reise opp for deg.»

Sagt på forhånd og realisert presist som lovet. Jesu Kristi herkomst: av Juda stamme, av Davids ætt. Fødested: Betlehem (Efrata) Bosted: Nasaret/Kapernaum (Han ble kalt nasareer og var galileer). Alt som er profetert i Den gamle pakt om Hans opphav, liv, gjerning, ord, lidelse, død og oppstandelse, er oppfylt og slik stadfestet hva angår denne tids husholdning.

Løftet om Messias er altså gitt her allerede til og gjennom Moses. «En profet» «likesom meg», profeterte han skulle komme. Gud gjentar løftet: «En profet vil jeg reise opp for dem av deres brødre, likesom deg.» Først bringer Moses denne profetien, og så stadfester Gud den. Moses hadde ikke hentet det fra sine egne tanker eller egne ønsker. Han sa nøyaktig det Gud hadde åpenbart for ham. Og umiddelbart bekrefter Gud det med ord og løfter (versene 15 og 18).

Med dette «likesom» må vi minst tenke på to ting:

1.  Likesom Moses, utvalgt og sendt av Gud, for å være leder og fører for sitt folk. Utrustet med myndighet og makt, som Moses. Og kalt av Gud til å bringe mektige ord og gjerninger, og ta avgjørende beslutninger i en spesiell historisk tid. Men ikke minst likesom Moses, en åpenbaringsformidler av Guds vilje og hellighet.

2.  Det andre vi må tenke på, er at dette «likesom» gjelder verken begrensning eller avhengighet. Det er ikke uttrykk for at Jesus, som Moses, ikke kunne fullføre. Det påbegynte stanset ikke, men fortsatte og ble fullendt med Kristus. Både med Hans liv, ord, gjerning og som åpenbarinsgiver.

Jesus var ikke bare bærer av profetien, som Moses, men Han var også dens oppfyller og fullender. Alle profeter fører åpenbaringen fremad. Det er en stadig stigning mot det fullendte. Profetiene peker mot Jesus. Han er dens hovedperson, innhold og oppfyller.

Jesu fødsel representerer både en slutt og en ny begynnelse. Derfor heter det: «Loven og profetene hadde sin tid inntil Johannes. Fra da av forkynnes evangeliet om Guds rike.» (Luk.16,16) Da inntrådte den nye begynnelse, som er langt mer enn den nye tidsregning.

Ved Jesus plasserer Gud seg selv iblant oss, personlig og synlig i Menneskesønnen. Hans mennesketilblivelse er det store tidens øyeblikk da Gud setter inn sin enbårne Sønn til mellommann og stedfortreder mellom seg og menneskeheten. Han svarer fullt og helt for alle overfor Gud. Og Han er ved sitt hellige liv og sonoffer den fullkomne frelse fra Gud.

I sin oppstandelsesskikkelse og i den himmelske verden blir Han «ved til evig tid.» «Derfor kan Han også fullkomment frelse dem som kommer til Gud ved Ham, da Han alltid lever for å gå i forbønn for dem.» (Hebr. 7, 24–25) Og derfor kunne også Guds engel forkynne ved Hans fødsel: «I dag er det født dere en frelser, som er Messias, Herren – i Davids stad.»

Jubelen fra den himmelske hærskare over Betlehems-markene var stor da Jesus ble født. Og gleden i himmelen er stor når et menneske omvender seg og tar imot frelsen. Jesus brakte himmelens budskap og glede til oss ved sitt komme og sin frelse. Den som tror, tar imot Ham og jubler høytidens Gloria med takk og glede: «Ære være Gud i det høyeste!»

Himmel-sangens glede

La meg høre den igjen:
himmel-sangens glede.
Gjenta det for sjelen enn:
Gud er her tilstede.
Frelser er på jorden født!
Guds enbårne sett og møtt,
skal oss redde, frede.

Der på Bet’hems beite-vang
hørtes englekoret.
Hvor det jublet frydesang
til det guddoms-ordet:
Kristus født i Davids stad.
Alle skal den gleden ha!
Derfor gi Ham roret!

Høytidsløftet: frelse, fred,
Gud slik det oppfyller
ved Messias som steg ned.
Ham vi også hyller.
Evig «ære være Gud»
for det glade frelsens bud!
Alle takk Ham skylder.

Axel Remme

Guds Sønn, vår Herre, Jesus Krist

«Isais stubb» bar den fruktrike kvist,
slik lyder Herrens ord.
Guds enbårne Sønn, Herren Jesus Krist,
frelser og alles bror.

Med Ham er guddommen selv kommet nær
i sann menneskets drakt.
Er ett med oss, har omsorg for enhver,
viser Guds frelserakt.

Født for å være for alle innvidd
til rednings store verk.
«Guds Hellige» får synderen befridd,
gjort rede, glad og sterk.

Han kaller ennå til sin nådestand,
til samfunn i Hans navn.
Gir barnekår og med sin hyrdehand,
leder til evig gavn.

Jesus, den himmelske yppersteprest,
forløser den som tror.
Velsignet være Hans fødselsfest,
jubler de frelstes kor.

Axel Remme

Han trådte ut av himmelborg

Han trådte ut av himmelborg,
kom ned til jordens smerte,
til mennesket i synd og sorg
og viste det Guds hjerte.

Forlot frivillig høye prakt,
all herlighet og ære.
Guds Sønn forsaket guddomsmakt
for all vår skyld å bære.

Hva profeti har sagt og ment,
ble sett i tidens fylde,
da Sønnen ble til jorden sendt
og sonte syndens byrde.

Nå har all verden frelse, fred,
Guds redning Jesus brakte.
Hans stjerne viser vei og sted.
Følg Ordets lys Han rakte!

Så kom da selv og ta imot,
ydmykt for Kristus bøye.
Som hyrdene og vismenn lot,
Ham æres og opphøye!

Axel Remme

JULEARTIKKEL 2018:

Av Vidar Norberg

Mennesket har gjennom alle tider kjent okkupasjonens svøpe. Den er alltid vond når den treffer, især for den som skal føde, spesielt i kalde juletider.

Olav Olsen og kona Anne Berit fra Ifjord hadde som så mange andre ifjordinger rømt fra Vestsiden av Laksefjord til Stordal. Der bodde de i en gamme under evakueringen. Anne Berit ventet sitt første barn. En gamme var ikke særlig egnet for en fødsel, skriver folkeminnesamler Richard Berg i boka «Mørketid 1944» som forteller om den tyske okkupasjonen av Laksefjorden og det tyske depotet på Kunes som sørget for forsyninger for tyskere på vei til og fra østfronten.

Mannen Olav tenkte å ta seg over vidda til Levajok for å skaffe skyss til Anne Berit, så hun kunne føde i hus. Han fikk med seg Håkon Johansen på fjellturen lillejulaften 1944. Det var nesten ikke snø denne brannhøsten. Husene var svidd av og folket evakuert sørover, dersom man ikke hadde klart å skjule seg for tyske soldater i en gamme et eller annet sted på fjellet.

De to karene hadde tatt med ski, men de måtte bæres mesteparten av veien. Håkon hadde dårlig med klær og pesken han fikk låne av Olav, var både trang og kort slik at den ikke rakk nedover beina. Olav mente han visste veien, mens Håkon var ny i terrenget. De gikk for å finne den første gammen før det ble mørkt. Dagene er korte i julen. Fjellsamene hadde fortalt hvor gammene lå. De var heldige og gikk nesten rett på. Ryggsekkene ble lempet inn i den usle gammen. Så lette de etter tørrved og tente kjempebål på gulvet, tinte vann av snø. De tok noen sukkerbiter oppi og spiste tørt brød. Folkeminnesamleren forteller at de hadde verken margarin eller tobakk denne lillejulaften.

Julaften var de tidlig oppe. Bålet ble tent, og de drakk vann og spiste igjen tørt brød før de kom seg av gårde. Det blåste iskaldt. Håkon frøs på beina. Det var mørkt da de gikk i retning Tanaelva. Der fant de en ny gamme. Det var ingen der, og de fikk hele herligheten for seg selv. Håkon og Olav feiret julaften 1944 med én sukkerbit i en kopp vann. 1. juledag var det på med skiene. Unnabakkene ventet gjennom skogen. Ved Tanaelva var det omtrent en mil igjen til Levajok for å høre etter skyss til Anne Berit. I Levajok var det hus, og de fikk hvile ut, traff en kjenning fra Landersfjord og snakket med fjellsamen Henrik Guttorm om skyss. Det var krig, og det kom hestekolonne med russere som hadde vært fanger i Alta. Dette var et møtested denne siste krigsjula i Finnmark.

Rein måtte samles før de kunne reise tilbake mot Laksefjord. Men fjerde nyttårsdag var Henrik Guttorm klar. Det ble en strabasiøs tur med reinflokk og reinraid, synnavind som tok teltet og tvang dem videre av sted på vidda. Men tredje dag så Håkon et stort fjell som hevet seg mot himmelen. Det var Stuorraskái’di. Og bak lå Kunes. Han tok farvel, og ved middagstid var han hjemme i Etnedalen. Ved nitiden kom de andre, trette og utkjørte.

Det hører med til historien at da uværet gav seg, pakket de Anne Berit godt inn i reinskinn og surret henne fast i en pulk. De kom vel frem til Levajok, og hun fikk hjelp med fødselen, skriver Richard Berg i krigsboken.

Boken forteller ikke noe om hva barnet het, men det er det kanskje ennå noen i Laksefjord som vet.

Harde kår i Laksefjord

Brannhøsten 1944 gav særdeles harde kår for Finnmarks befolkning. Det fikk også gravide Anna og mannen Oskar Pedersen på Veidnesklubben erfare etter at hus og forrådslagre var brent og ødelagt av tyske soldater.

–Vi satt oppe i fjellsiden og så når huset vårt brente. Det var trist, sa Anna Pedersen.

Anna og Oskar med sine to døtre på tre og fire år var på flukt. De gikk opp Veidnesdalen til Fjellaksla hvor de delte gamme med mange andre. Da tyskerne hadde dratt, kom de ned til Veidnesklubben og la tak over branntomta, men 15. desember var soldatene fra det tredje rikets hær tilbake. Åtte dager før jul ble ruinene brent og flukten gikk igjen til gammen til ved Fjellaksla hvor de ble til julaften, skrev Kjell Pedersen i Menighetsbladet for Lebesby og Kjøllefjord i 1992.

Familien på fire tok sine saker på kjelken og dro tre kilometer ned til Skjellvika.

–Når skal dette ta slutt, tenkte Oskar Pedersen i stillheten som rådde.

De fikk husvære hos Petter og Marie Mikalsen som hadde en sønn. De tok godt imot dem i gammen som kun hadde et rom. Der fikk gravide Anna sove. Oskar og de to småpikene sov i fjøsgangen i to måneder. På steingulvet la de lyng, så matter før de dro teppene over seg. Jentene sov med kåpene og hettene på. Snøen føk inn når det blåste. Når dyra i fjøsen rørte på seg, hørte de bjellene.

Familien Pedersen hadde kjøtt, talg og litt mel til brød, så de klarte seg under den brente jords taktikk. På julaften tok Mikalsen frem trekkspillet og spilte «Glade jul». Sangen om Jesusbarnet i krybben steg opp fra den lille gammen i Skjellvika.

Anna gruet seg til fødselen og tenkte at hun burde ha dratt sørover med de andre evakuerte. Den 10. januar var fødselen i gammen. Katrine Eriksen kom på ski fra en gamme ved Fjellaksla og hjalp til. Fødselen gikk fint.

I februar reiste Anna og Oskar med sine tre små barn Erna (4), Aud (3) og nyfødte Jan Peder over Laksefjorden til Hopseidet og videre til Båtsfjord som ikke var brent. Der ble de til krigen var over. Jan Peder druknet senere i Lofoten bare vel 18 år.

Jesu fødsel i Betlehem

Fortellingene fra Laksefjord er ikke så ulik fortellingen om Josef og Maria, Jesu mor. Begge handler om to gravide kvinner i okkupert land. Apostelen Lukas, 2, 1–2 forteller om Maria:

«Og det skjedde i de dager at det utgikk et bud fra keiser Augustus at all verden skulle innskrives i manntall. Dette var den første innskrivningen, i den tid Kvirinius var landshøvding i Syria. Og alle gikk for å la seg innskrive, hver til sin by. Men også Josef drog opp fra Galilea, fra byen Nasaret, til Judea, til Davids stad, som heter Betlehem, fordi han var av Davids hus og ætt, for å la seg innskrive med Maria, sin trolovede, som var fruktsommelig…»

Datidens supermakt, Romerriket, okkuperte Jødeland med hard hånd. Den kristne forfatteren Lucius Caecilius Firmianus Lactantius (ca 240–320), som var lærer for Konstantin den stores sønn Crispus, skrev at de romerske skattemyndigheter slo til overalt under innskrivningen i manntallet. Åkrene ble nøyaktig oppmålt, frukttrærne talt og buskapen nøyaktig registrert. Man hørte piskingen og skrik fra folk som ble torturert for å fortelle hvor meget de skulle skatte for. Den nå avdøde jødiske teologen, israelske historikeren og diplomaten Pincas Lapide skrev en gang at det var under slike omstendigheter Jesus ble født.

–Vi synger «glade jul», men vi må huske på at det var en mørk verden full av panikk, terror, frykt og registrering av skatter da Jesus ble født. Jødisk litteratur skildrer denne skattleggingen som et «landveisrøveri».

Det var nok dessuten en hard reise for høygravide Maria. Hun satte seg på et esel. På eselryggen tar reisen fra hjemstedet Nasaret til Betlehem rundt fem–seks dager. Det er fjell og bakker på ruten. Det kan vinterstid være både regn og snø, ganske iskaldt. Ville dyr var det også på den tiden.

Siden det var mange folk som var i Betlehem for å la seg innskrive i manntallet, var det ikke plass for Maria og Josef i herberget. Så kom tiden da hun skulle føde. I den kristne tradisjonen sier man at hun fødte Jesus i en stall og la barnet i en krybbe. Andre mener de var i en grotte. Det er mange slike naturlige grotter i Betlehem. Hyrdene på marken pleide å ta sauene inn dit for å beskytte dem mot rovdyr og kulde nattestid, så der var kanskje også en krybbe. Messianske jøder tror at Jesus ble født i en løvhytte under løvhyttefesten. Uansett er kummerligheten lik den man fant i små jordgammer under krigen i Laksefjorden.

Juleevangeliet Lukas 2, forteller:

«Og hun fødte sin sønn, den førstefødte, og svøpte Ham og la Ham i en krybbe, fordi det ikke var rum for dem i herberget. Og det var noen hyrder der på stedet, som var ute på marken og holdt nattevakt over sin hjord. Og se, en Herrens engel sto foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem, og de ble meget forferdet. Og engelen sa til dem: Forferdes ikke! For jeg forkynner eder en stor glede, som skal vederfares alt folket! Eder er i dag en frelser født, som er Kristus, Herren, i Davids stad. Og dette skal I ha til tegn: I skal finne et barn svøpt, liggende i en krybbe. Og straks var det hos engelen en himmelsk hærskare, som lovet Gud og sa: Ære være Gud i det høieste, og fred på jorden, i mennesker Hans velbehag!»

Hyrdene skyndte seg av sted og fant både Josef, Maria og Jesusbarnet i krybben. Guds egen Sønn var blitt menneske og tok bolig blant menneskene. Han kom for å dø på et kors for alle menneskers syndeskyld, slik at alle kan bli frelst i Jesu navn. Deretter sto Jesus opp igjen.

«…men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven, forat Han skulde kjøpe dem fri som var under loven, forat vi skulde få barnekår.» (Gal. 4, 4–5)

Jesu fødsel er og blir jordens største under. Det skjedde akkurat som profetene talte om lang tid i forveien:

«Derfor skal Herren selv gi eder et tegn: Se, en jomfru blir fruktsommelig og føder en sønn, og hun gir Ham navnet Immanuel (Gud med oss).» (Jes.7, 14)

Og det skjedde i den by profetene hadde sagt:

«Og du Betlehem i Juda land, du er ingenlunde den ringeste blandt høvdingene i Juda; for fra dig skal utgå en høvding som skal være hyrde for mitt folk Israel.» (Mika 5, 1 og Matteus 2, 6).

Under tyskernes okkupasjon av Finnmark ble folk evakuert til Sør-Norge. Enda verre var det da Jesus var barn. Kong Herodes fikk av de tre vise menn høre om Jesus som var født. Da de vise menn etter møtet med Jesusbarnet ikke kom tilbake og fortalte kongen hvor Jesus var, lot Herodes drepe alle guttebarn under to år for å unngå konkurrenter til tronen. På nytt var det skrik i Juda fjelland. Det er faktisk en egen avdeling i Fødselskirken som tar for seg denne forferdelige jakten på Jesusbarnet. Josef tok Maria og Jesus med seg og flyktet til Egypt (Matt. 2). Slik ble Jesu reddet. Og det sto om hele menneskehetens frelse.

Til Fødselskirken

Fødselskirken i Betlehem er verdens eldste kirke som er blitt bevart og er i fortsatt bruk. Den ble opprinnelig bygget av keiser Konstantins mor, Helena, som kom til Jødeland i år 326 e.Kr. Den ble innviet i år 339 e.Kr. Keiser Justinian rev kirken og bygget en ny i det 6. århundre. Den ble ikke ødelagt som andre kirker da perserne inntok Jødeland i 614 e.Kr. fordi man kan se de tre vise menn avbildet på muren og de var kledd som persere. Korsfarerne fornyet kirken i det 12. århundre. Olav den Hellige har også sin søyle i kirken. Det samme har den danske kongen Knud den hellige.

Det viktigste i Fødselskirken er selve grotten hvor man mener at Maria fødte Jesus, verdens frelser. Der var nok ikke glimmer den gang for 2000 år siden. Men nå er der en 14-takkede sølvstjerne på fødestedet. Tallet fjorten minner om Matteus 1, hvor Jesu slektstavle er delt i tre avsnitt med 14 slektsledd i hvert.

Ved siden av Fødselskirken ligger den romersk-katolske kirken som ble bygget i 1881 og oppkalt etter St. Katharina. Det er fra denne kirke julenattens messe er blitt fjernsynsoverført til mange steder på jorden.

I disse dager gjennomgår Fødselskirken en storstilt renovering. Den utføres av det italienske selskapet Piacenti og Samfunnsutviklingsgruppen i Betlehem. Italienerne har særlig kompetanse på å restaurere gamle kirkebygg. Prisen er på rundt 15 millioner euro. Arbeidet skal være ferdig i 2019. Da ligner kirken mer på den opprinnelige kirken til Justinian med litt interiør fra korsfarerne. Med moderne teknikk med røntgenstråler og ultrafiolett fotografering vet man hva som først sto under gammel maling. Mer opprinnelige skrifter, malerier og materialer er bragt frem igjen, inklusive på inngangsdøren.

Under Justinian var inngangen i kirken høy. Men for å forhindre at noen red rett inn i kirken med hest ble porten senket. Senere ble det bare en liten dør som man må bøye seg for å gå inn gjennom. Noen mener det er for at man skal ydmyke seg før man går inn til Jesu fødested.

«Jeg er så glad hver julekveld,

For da ble Jesus født!

Da lyste stjernen som en sol,

Og engler sang så søtt.»

«Da tenner moder alle lys,

Så ingen krok er mørk

Hun sier stjernen lyste så

I hele verdens ørk.»

Artikkelen er skrevet i MENIGHETSBLAD FOR KJØLLEFJORD OG LEBESBY MENIGHETER.