Redaksjonen

Av Willy Morten Nilsen

Dette er et gammelt bilde av gården vår «Solmyr». Den var på 36 mål dyrket mark i tillegg til utmark, 2 kyr, 30 sauer, høns og et par geiter på Hakkstabben på Seiland. Bortenfor våningshuset ser man litt av taket på fjøset. I 1961 flyttet vi til Østfold, og gården ble solgt noen år senere.

Grunnen til at det ble flytting i 1961, var min fars lungeproblemer, og legen anbefalte flytting sørover.  Mange av slektningene hadde allerede flyttet sørover, til Østfold. Derfor ble det at også vi flyttet dit.

Det var mye arbeid med gården, men det var god hjelp at vi hadde hest.  Det var  trist å selge den fine gården.

Ja, sentraliseringsspøkelsene kom også til Seiland, og  på Hakkstabben og nabostedene er det nå bare noen få fastboende igjen.

Internatskole 

Skolen lå på Altneset, ca. 6 kilometer fra Solmyr. De barna som hadde lengst vei, bodde på skolen hele uken og gikk hjem til helgene, og så tilbake til skolen på mandag. Dårlig, og bare delvis vei. Bra vei med oljegrus kom først etter at fraflyttingen hadde begynt!

Vinterstid brukte vi ski og måtte passere farlige snøskavler ved «Hestnesbergan» som endte rett ned i sjøen!

I nærheten av Solmyr er et lite vann, hvis det ikke etter så mange år er gjengrodd! Om vintrene laget vi skøytebane der og gikk på hjemmelagde skøyter!

I nærheten av det lille vannet var det torvmyrer, hvor vi skar torv som ble brukt til brensel. 

Bærplukking og slåtton

Vi plukket blåbær, tyttebær, krekling (krøkebær) og molter.

Om somrene var slåttonna den store «begivenheten». Slåtten foregikk med ljå, og gresset ble hesjet. Når høyet skulle i hus, var hesten til god hjelp. Jeg er blitt fortalt at før krigen hadde de en fjording, og etter krigen fikk min far kjøpt en stor, sterk polsk krigshest. Denne hesten  ble kalt «Luna», og lunefull var hun! Hun kunne bite fra seg!

De to kuene vi hadde, produserte så mye melk at vi også kunne sende til meieriet i Hammerfest. Melken ble fraktet i melkespann til Oldervika og ble derfra tatt med til meieriet av lokalbåten.

Saueull og fiske

Min mor var kommisjonær for «Ullvarefabrikken Åsen»  i Trøndelag. Hun tok imot ull fra hele Rognsund. Ullen ble samlet i sekker og sendt til fabrikken.

Dette ga litt ekstra inntekter, men det var mye arbeid med det.

Ca. 1 kilometer fra  Solmyr, i Oldervika, var det butikk, god gammeldags «landhandel». Der var det stor kai og daglige anløp av lokalbåten.

Min far hadde sjark. Den ble brukt til turer til Alta og Hammerfest, og også til å frakte høy fra utslåtten.

Det var også litt fiske som «attåtnæring». Da rodde vi ut.

Før krigen var min far skipper på fraktebåt og også på politibåten i Hammerfest.

Husmøter i hjemmet

På Altneset var det kirkegård og bårehus. Det var ikke kirke, den ble bygget i 1988 (Rognsund kirke). Hjemme hos oss var det husmøter. Da fikk vi besøk av  predikanter fra Indremisjonsselskapet, Indremisjonsforbundet, Samemisjonen og av og til også fra Pinsevennene.

Allerede som 5–6-åring «prekte» jeg for dyrene i fjøset og inne i stua for putene i sofaen som var forsamlingen min! Ute hadde jeg «sangmøter» for fuglene.

Krigens dager

I 1944 ble mine foreldre og deres tre sønner evakuert, først til Andøya og så  til Fagervik i nærheten av Nesna. Da freden kom i mai 1945, var planen å dra tilbake til Finnmark etter hvert. I Fagervik var det et stort hus av laftet tømmer, som tyskerne hadde  brukt som kommandantbolig. Denne bygningen skulle  selges, og min far fikk da kjøpt den for en billig penge, som erstatningsbolig. Huset ble demontert, og hver enkelt del nøye merket, før det ble fraktet med båt til Seiland. Der ble det satt opp igjen. Senere ble det bordkledd.

Av Axel Remme

Hør den kime,
midt natts time,
timbre med sin klokke klang!
Det må gjøres
så det høres
over land og by og vang.
Òg med tone uten sang.

Hvilket flytte,
nytt års bytte
med en tidens svanesang!
Dagens gjalle,
gjelder alle,
som får trå sin nyttårs gang.
Enn med velbehag i fang.

Vi må håpe, 
tiders dråpe
fyller hjerters takketrang 
Vel beskytte
livets hytte,
å berike sinn og sans
med vår høytids resonans. 

La deg stave:
nytt års gave, 
mer av tid for takke-kor.
Denne glede,
skal deg lede 
til å følge givers spor,
gitt og vist ved Herrens ord!

Ax. nyttårsaften 2025. 

«Halleluja! Lovsyng, dere Herrens tjenere, pris Herrens navn! 
Herrens navn være lovet fra nå og til evig tid! 
Fra solens oppgang til dens nedgang skal Herrens navn være lovet.
Herren er opphøyet over alle folk, over himmelen er Hans herlighet.
Hvem er som Herren vår Gud, Han som troner så høyt, Han som ser ser dypt ned, i himmelen og på jorden?»
Salme 113:1–6

Av Willy Morten Nilsen

(OPPPBYGGELSE): «Alt har sin tid, og en tid er det satt for alt det som skjer under himmelen.» (Pred.3,1)

Disse vise ordene er skrevet av kong Salomo. (Pred.1,1) Han ble regnet som den viseste konge i Israel. Det var han som bygde templet i Jerusalem. I hans regjeringstid hersket det fred i landet og fred for nabolandene, så lenge han levde med Gud.

Som ung konge hadde han i en drøm fått høre Guds stemme, som sa at han kunne få be om hva han ønsket at Gud skulle gi ham. (1.Kong.3,5) Han ba om at han måtte få visdom, slik at han kunne gjøre det som var rett. Det var en bønn etter Guds hjerte, og Salomo fikk i tillegg både rikdom og ære.

Vi kjenner til uttrykket: «Kommer tid kommer råd». Det er en sannhet med modifikasjoner. Vi vet at tiden kommer. Om det kommer noe råd som gir mening, det er usikkert. Den gamle visdommen om tiden er vel verd å merke seg. Salomo lager en tidskatalog om det som skjer i menneskenes liv. Det er en tid for alt som skjer i løpet av livet.

Spørsmålene vi må stille oss er: Hva bruker vi tiden til? Hva menes med «lånt tid»? Hva med det som kalles «nådetid»? Ja, her er det mange spørsmål som er viktige og ransakende.

Vi går inn i et nytt år. Hva vil det bringe oss, og hva gjør vi med det? Vi som lever i troen på    Jesus, vet at Han har den fulle oversikt.

Jesus spør: «Hvem av dere kan vel med all sin bekymring legge en eneste alen til sin livslengde?» (Matt.6,27) En alen av sin livslengde, hva er det? Du kan ikke legge ett sekund til tiden du har til disposisjon.  

I Jes.55,6 kalles vi til å søke Herren mens han er å finne. Det er ikke alltid Herren er å finne. Det kommer en dag da tiden er slutt. Det gjelder ikke bare menneskelig sett, men den tid vi har til å vende om fra våre synder, og det er i dag. Det evige liv har ingen tid.

Paulus skriver om «nådens tid». Han sier: «Men som medarbeidere formaner vi dere også at dere ikke forgjeves tar imot Guds nåde. For han sier: På den tid som behaget meg, bønnhørte jeg deg, og på frelsens dag kom jeg deg til hjelp. Se, nå er nådens tid, se, nå er frelsens dag!» (2.Kor.6,1-2)

Paulus var opptatt med å forkynne evangeliet om frelsen i Jesus Kristus. Her formaner og tilskynder han sine medarbeidere om å være opptatt av dette viktigste av alt. De hadde ingen tid å miste, her måtte de bruke tiden rett, både for sin egen del og for å nå ut med evangeliet.

«Alt har sin tid», sa den vise Salomo. Nå er det tid til å søke Gud, be om frelse, mens det ennå er nådens tid. Hva som venter rundt neste sving, vet ingen. Hva morgendagen vil bringe, er i Guds hånd. I dag er frelsens dag. Bruk nådetiden rett.

Vi ønsker dere et godt nytt år i Jesu navn!