Redaksjonen

Av. prof. dr. theol. Aapeli Saarisalo

(OPPBYGGELSE): Vi leser i Joh. 20,6 at Peter gikk inn i graven og så at linklærne lå der. Videre fortelles det at svededuken, som hadde vært på Hans hode, ikke lå sammen med linklærne, men var lagt sammen på et sted for seg selv. «Da gikk også den andre disippel inn, han som var kommet først til graven, og han så og trodde,» v. 8.  Da han så linklærne og duken, som hadde vært på Jesu hode, var dette ifølge evangelisten tilstrekkelig til at han kunne tro at Jesus var oppstanden fra de døde. I det syn som linklærne og duken beredte, lå der åpenbart visse omstendigheter, som direkte understreket og førte tanken hen på Jesu underfulle oppstandelse. For å forstå dette må en gi akt på følgende detaljer i den foreliggende situasjon, som evangelisten forutsetter kjent.

1. Jesu grav var en klippegrav, altså en slik grav som rike mennesker brukte for sine døde. Fattige mennesker begravde derimot sine døde i en grop i jorden uten noen balsamering og uten noe svøp. Jesus ble begravd slik som det i Es. 53 forutsies om Herrens tjener. «Hos en rik var Han i sin død,» v. 9. De rike ble gjerne begravd i klippegraver og det var også alminnelig at de ble balsamert på en eller annen måte. Men det var ikke den grundige egyptiske balsameringen, som skjedde ved å la legemet ligge i natron i 70 dager. Klippegravene hadde gjerne plass til flere døde og de døde legemer ble lagt på benker inne i gravkammeret.

2. Ved balsameringen av Jesu legeme ble det ifølge Joh. 19, 39 brukt en blanding av myrra og aloe. Denne blanding kalles i den norske bibeloversettelse «velluktende urter». Men i denne forbindelse er oversettelsen «urter« noe misvisende, ettersom leseren da nærmest kommer til å tenke på tørt materiale. I virkeligheten dreier det seg nemlig om en flytende substans, som heller burde betegnes med ordet «salve». Hundre skålpund er en så stor mengde at det ville ha fylt hele gravkammeret, om det hadde bestått av tørrede plantedeler. Men salve krever naturligvis ikke så stor plass.

3. Linklærne betegnes i grunnteksten med ordet othonia, som er et egyptisk låneord og betegner de smale linnetsstrimmeler, som ble brukt ved balsamering. Disse strimler kan jevnføres med det vanlige gasbind, som i vår tid brukes i sykepleien. De ble viklet mange ganger rundt det døde legeme ved balsameringen. Og hver gang bruktes en salve imellom. Det ligger her nær å minne om hvorledes Lasarus, som ikke fikk en slik kostbar begravelse som Jesus, «var bundet med liksvøp på føtter og hender og om Hans ansikt var bundet en svededuk.» Joh. 11, 44. Hans legeme var så omviklet at han ikke kunne gå før omviklingen var løst.

4. De salver som ble brukt ved balsameringen, tørket fort. Linnetsstrimmelene og den tørre salven ble da til et stivnet dekke rundt hele legemet, en avstøpning, som nærmest kan jevnføres med en gipsavstøpning, skjønt den ikke var så hård.

5. Da Peter og Johannes på påskedagens morgen kom inn i graven, så de denne avstøpningen av Jesu legeme. Om et gravrøveri hadde funnet sted, måtte denne avstøpningen enten ha blitt revet helt i stykker, eller fjernet med liket. Men nå så apostlene at dette stivnede balsameringsdekket, som omgav Jesu legeme, var ganske helt, men tomt! De forstod da at Jesus måtte være oppstanden: Hans nye legeme hadde gått tvers igjennom avstøpningen, uten å ødelegge den, akkurat på samme måte som Han senere gikk gjennom stengte dører, Joh. 20, 19. Hans legeme var således blitt levende igjen og forvandlet eller forklaret. «En ånd har ikke kjøtt og ben, som I ser at jeg har,» Luk. 24, 9.

6. Det samme gjelder rimeligvis også svededuken, som de fant sammenlagt for seg selv, på gresk: entetyligménon. Det må her bety: i den samme vikling som det var blitt surret rundt Jesu hode. Duken gjorde da i sin sammenviklede form et bevis for at den ikke var blitt tatt bort fra Jesu hode ved å vikles opp igjen. Både duken og linnetavstøpningen har sammen utgjort et ubrutt segl, som nødvendigvis – ifølge evangelistenes framstilling – måtte bestyrke den eneste mulige antagelsen: at Jesus på underfullt vis var oppstanden fra de døde!

(Karmel nr. 4 april 1946)

Av Jørgen Høgetveit – 2019

(KVAD):

«It is impossible to rightly
govern a nation without God and Bible.» (Det er umulig å rettelig styre uten Gud og Bibelen)
George Washington

De prøvde å skape freden
på usannhets pengegrunn,
Det lyktes selvsagt ikke,
nå kommer avgrunnens stund.

Å styre uten Herren,
nasjoner som Han har skapt
Er ganske helt umulig,
har Washington tidlig sagt.

Så står Notre-Dame i flammer,
samlingsstedet for Guds Ord.
Nå var Guds Ord forsvunnet,
samt fleste av de som tror.

Derom vitner Europa
og deres nylagte fundament
Mange har advart makten
de stod ved avgrunnens skrent.

---

Lysene slukkes nå over Europa

«Lysene slukkes nå over Europa»,
ød`lagt til grunnen – rettferdighets verk.
Sprengt er nå freden – bygget av troen
murer av samhold som gjorde den sterk.

Bibelens budskap er plukket i stykker,
innbilsk, hovmodig av menneskemakt,
Barna får stener og døende giften,
borte er brødet og vintreets saft.

Vend da tilbake ò arme fortapte,
vend dog tilbake til Fredsfyrstens hus
det som Han skapte – den evige bolig,
full av forsoning og lovsangens brus.

Kanskje skal lyset flamme her nordfra
himmelens nordlys i natten gir tro,
at det fra himlen – og kampen kan komme,
lys fra det høye som sjelen gir ro.

Koklebygda april 2000
Jørgen Høgetveit

(Diktet ble skrevet til stormøtet i Alta – og jeg talte til støtte for Lyngmo – bakgrunn var striden der Nord og at de lutherske kirker har gitt op rettferdiggjørelseslæren overfor katolikkene – selve hjertesaken i protestantismen og vekkelsesarven. Man øyner et håp i kampen som foregåri Nordlysets land, blant de gamle lutherske bevegelsene på Nordkalotten.)

Kvadene er hentet fra kommentar-avisa.no

Av Vidar Norberg

(KIRKEKOMMENTAR): Det var en gal beslutning da ekteparet Maria Dale Ljosland fra Gjøvik og Lars Torjus Ljosland Grimstad ble ansatt som prester i Gamvik og Lebesby. Ekteparet reiser nå, blant annet fordi hennes kvinnelige prestetjeneste har skapt uro. Ekteparet hadde sluppet denne sorti om de ansvarlige hadde vist den nødvendige klokskap og sagt nei til en kvinnelig prest. Saken er omtalt i iFinnmark.

Ved ansettelsene av den mannlige presten i Lebesby og den kvinnelige presten i Gamvik tenkte man kanskje å være lur og omgå den bibelske ordningen med hyrdeansvar. De kirkelige organer har kun lurt seg selv og ekteparet. Bibeltroende kan ikke gå til en mannlig prest som har en kvinneprest som kone.

I Mehamn går det meste. Der er ikke kvinnelige prester noe teologisk problem. Der kan nær sagt hvem som helst bli prest. For det er knapt gammeltroende kristne igjen i fiskeværet, om man da taler om klassisk kristendom. Tiden da hjem ble fylt av bedende mennesker på kne i bønn til Gud, er forbi. Det er den moderne kulturkristendommen som er igjen. Mehamn tolererer det meste, unntatt bibeltroskap. Og det er vel ikke å nekte for at prester med et kristent budskap har møtt motstand i Mehamn.

I Lebesby kommune er det ganske annerledes. Der har man både gammeltroende lutheranere og læstadianere. Dette er troende kristne som tar den klassiske bibelske kristentroen på alvor. For slike mennesker er det helt umulig å delta i gudstjenesten med en kvinnelig prest.

Kvinnepresttilhengere hører til den del av verden som har brutt med Guds ord og kirkens 2000-årige tradisjon, som for alvor skjøt fart på 1960-tallet. Nå er det slik at Den norske kirke er folkestyrt ved valg. Det er ikke noe nytt at menighetsråd rundt om i landet ikke nødvendigvis består av bekjennende kristne. For disse mennesker spiller det ingen rolle om Guds bud, forordninger og kirkens 2000-årige tradisjon følges. Derfor hender det at kvinnelige prester ønskes velkommen når «verdslige» ønsker å presse bekjennende kristne ut av kirkeskipet, uten at dette nødvendigvis gjelder Lebesby eller Gamvik i dette tilfellet.

Resultatet av denne kirkesplittelse er for eksempel at flere rundt om i Nord-Norge selv overtar oppgaver som tidligere var tillagt kirken. Foreldre som vil at deres barn skal oppdras i den kristne tro, tør ikke lenger overlate opplæringen til en frafallskirke som har brutt med skrift og tradisjon. Dette ser man blant annet i konfirmasjonsforberedelsene.

Det er ikke noe nytt at for eksempel konservative lutheranere først leser kirkeannonsene og ser hvem som taler, før de kommer til gudstjenesten. Er det en kvinnelig prest, kan man være ganske så forvisset om at de uteblir fra gudstjenesten. Og de som ikke er «så konservative», har ofte andre mer verdslige sysler enn å overholde helligdagsbudet på søndager. Så blir det glissent i kirkebenkene.

Det plikter både biskoper, proster, prester, bispedømmeråd og menighetsråd å kjenne til denne nordnorske kristentro. Det er ikke noe spesielt for Lebesby. Man så det senest da Nord-Troms prosti fikk sin første kvinnelige prest, til stor sorg for luthersk-læstadianerne, men til glede for enkelte i menighetsrådet som kanskje vant kampen over de gammeltroende som stadig færre liker, og flere gjør narr av.

For konservative kristne er ikke kvinnelige prester et spørsmål om skolegang eller faglig dugelighet. Årsaken til dette syn ligger i at prestetjenesten er en hyrdetjeneste. Jesus valgte kun menn til denne hyrdetjenesten eller til apostler og lærere. Det er en oppgave forbeholdt menn. Det har intet med likeverd å gjøre. De store ortodokse kirker og den katolske kirke står fortsatt på denne praksis.

Man skal huske på at læstadianismen har vært og er fortsatt en kraft i Nord-Norge. Når andre litt mer liberale kristne organisasjoner har gitt opp og reist, har de konservative holdt ut. Kanskje fordi de forsøker å stå fast på Guds ord.

Det er avgjørende viktig at man har virkelige troende kristne på ethvert sted. For dette handler ikke om presten, seremonier, arbeidsplasser eller om kirkeskipet som konsertlokale. Det handler om at mennesket en gang skal dø og stå til ansvar for sin Skaper. I denne tid tilbys syndenes forlatelse for alle mennesker som tror, vender om og bekjenner seg til Jesus Kristus. Når da et menneske blir vakt og kjenner Guds kall, hvor skal det da henvende seg. Å ta sjansen på å gå til drama, spill og «magisk» musikk i en kulturkirke er for stor når det står om evig fortapelse eller evig liv. Da er det overordnet viktig at det finnes troende kristne som kan hjelpe frem til evig liv. Det er ikke nok å bli lagt i vigslet jord under en fin seremoni. Det frelser ingen.

Det er nettopp dette alvor, om hvor mennesket skal tilbringe sin evighet, i evig pine eller evig herlighet i himmelen, som opptar mange læstadianere, lutheranere og man kan kanskje også nevne troende pinsevenner og frie venner som ikke har noe embetssyn.

Utfall og forakt for gammeltroende mennesker kan nok føre til at de en dag er borte fra plassen. Stakkars det arme menneske som da ikke får hjelp til evig liv. Det er med et slikt alvor saken bør behandles. Og her er det mange, mange som svikter, ikke minst folkekirken selv, som etter hvert er blitt en kulturkirke, ofte uten ånd og liv i Gud.

Om man ikke har tenkt igjennom kvinneprestsaken selv, kan man lese hva nå avdøde biskop Arvid H. Nergård i Nord-Hålogaland mente om kvinnelige prester. Det var forresten han som foresto innvielsen av Kunes kapell. Intervjuet er lagt ut på Finnmarkshilsen.no.