Redaksjonen

 

Av Willy Gryting

Men da tidens fylde kom, utsendte Gud sin Sønn, født av en kvinne, født under loven. (Gal. 4, 4).

I Guds rike skjer ingenting på slump, ikke engang en spurv faller til jorden uten at Gud vil det, sier Bibelen. Slik har Gud en plan med tidens begivenheter. Også tidspunktet for når de forskjellige begivenheter skal finne sted, vet Gud. Mange har forsøkt å granske ut dette Guds tidsskjema, men alltid forgjeves. I alle fall for dem som forsøkte å finne ut dagen og året for Hans gjenkomst.

 

I tidens fylde kom Jesus, i tidens fylde kommer Han og igjen. Etter hva vi forstår av Guds ord, kommer Han først i skyen for å hente sin rede brud. Jesus ble et skille da Han gikk her nede. Noen fulgte Ham, andre forkastet Ham – ba Han dra bort fra deres landemerker. Til sist drepte de Ham.

Selv om vi ofte merker at «kristennavnet her et skille slår» som det står i sangen, vil vel ingen merke det slik som de som blir igjen når Han kommer – når de som trodde på Ham i sitt hjerte, plutselig er borte. Også når Jesus skal skille oss i to flokker (Matt. 25, 32) får vi atter se: Jesus var, er og blir det store skillet. Det store spørsmålet blir: På hvilken side av det store skillegjerdet har vi plassert oss?

 

Begivenhetene i verden, åndskampen i åndeverdenen, og utviklingen med Israel, taler sitt tydelige språk. Han kommer igjen – Han kommer snart. Herlige løfter for Guds folk.

La oss bruke denne tiden ikke bare til å minnes at Han kom, men også at Han kommer igjen. Det vil si: Forberede seg på å møte Ham.

Hvem er forberedt på å møte Jesus? I Åpenb. 7, 13–14 leser vi: Og en av de eldste tok til orde og sa til meg: «Disse som er kledd i de lange hvite kjortler, hvem er de, og hvor kommer de fra? Og jeg sa til ham: Herre, du vet det. Og han sa til meg: Dette er de som kommer ut av den store trengselen, og de har tvettet sine kjortler og gjort dem hvite i Lammets blod.»

Her har vi svaret: Den som er renset i Jesu blod. Han kan og si det med forventning i sitt hjerte: Kom, Herre Jesus, Kom snart!

 

(Artikkelen er sakset fra Finnmarkhilsen nr. 12, desember 1970)

 

 

 

 

 

 

Av Ludvig Hope

Sidan sa Israel til Josef: No lyt eg døy, men Gud skal vera med dykk og fylgja dykk til landet åt fedrene dykkar. 1. Moseb. 48, 21

I alle tider har folki elska sitt fedreland. Og denne kjærleiken var aldri djupare og reinare enn hjå dei som laut bu hjå eit framandt folk. Då Israel var i Babel, hengde dei harpene sine burt og gret av lengting etter heimlandet. Det er det same som hender den dag idag når ein må leva skild frå sitt folk og fedreland.

Landegrenser, mål, skyldskap, ættearv, grannelag, skule, bedehus, kyrkja og kyrkjegard – alt dette og mykje meir flettar folket saman til ein einaste stor huslyd. Som Gud har lova å signa og verna folket i heimane, når dei arbeider saman i kjærleik, so vil Han ogso verna og signa eit folk som held saman og lever i tru og gudlegdom.

Det er slett ingi kristeleg dygd å vera likesæl for sitt fedreland. «Gjer det de kan, so det må gå den byen vel som eg har ført dykk til, og bed for han til Herren. For når det går han vel, so går det dykk vel.» (Jer. 29, 7). Det sa Gud til dei av Israelsfolket som måtte bu i Babel. Kor mykje meir vil Han då ikkje seia til oss at me skal arbeida og be for landet og folket vårt! Me skal be for konge, for styresmenn og for alle som rår over oss, so me kan leva i fred og sømd og gudlegdom. Det seier Guds ord til deg og meg.

Måtte me kjenna vårt ansvar for fedreland og folk, frå grensa og ut til dei drivande garn, so me i arbeid og bøn ber det uppover mot Gud, frå slott og til lågaste hytta. Det vil Gud.

 

 

 

Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma!

lat lysa din fred frå fjell til strand,

og vetter for vårsol røma!

lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kan seg søma.

(Andakt for 17.  mai frå «Eit Ord idag» på A/S Lunde Co’s Forlag, Bergen 1932.)

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

 

Av Axel Remme

Løfter til Israel om samling, renselse, ånd og land Esekiel 36, 24–28

Ingen får slike løfter fra Gud som Israel. Løftene lyser igjennom hele Skriften. Og adressaten er ofte i første omgang jødene og Israels land. Eiendomsfolket bæres gjennom tidene på løftenes vinger. Ved det folket er Guds løfter og Messias brakt til verden. Hans budskap skal nå til alle folkeslag før Jesus Kristus kommer igjen. Og ved dette utvalgte folk har Gud åpenbart sin vilje og frelse for hele menneskeheten.

Et av de mest omfangsrike løfter til Israel er dette avsnitt hos profeten Esekiel i kapitel 36. Her er det meste av det største lovet på en gang. Merk deg de fire ting som nevnes i overskriften. Og tenk så på at det gjelder både folket, Israels samling, landet og løfte om Guds Ånds innvirkning. Det er et mektig og gripende Skrift-avsnitt, som burde fordrive vantroen og antisemittismen. For det er «Herren Herren» som taler til «Herrens folk» og til «folkene.» (v. 20 og 23)

Israels samling er et av tidens store og tydelige tegn, som skjer i vår tid. Hvert år flytter tusener jøder/familier hit fra mange land. Noen på grunn av forfølgelse og terror. De føler seg tvunget for sin sikkerhet til å dra til Israels land. For mange oppfylles en gammel drøm om å få komme til jødenes nasjonale hjem. Her er de på fedrenes jord, trygg og takknemlig. Generasjoners sterke lengsel og håp har vært medvirkende.

Denne folkevandringen tilbake til Israel er ikke bare jødenes eget initiativ og ønske. Den er en guddommelig handling med dette folket. Slik som også dette profetord lyder: «Jeg vil hente dere fra folkene og samle dere fra alle landene, og jeg vil la dere komme til deres eget land.» (v. 24)

Det landet Gud tar sitt folk tilbake til, kaller Han «deres eget land». Og sier til dem: «Dere skal bo i det landet jeg ga deres fedre. Og dere skal være mitt folk, og jeg vil være deres Gud.» (v. 28) Her klinger historiens og åpenbaringens vitnesbyrd sammen. Samstemt avslører de Guds vilje og vei. Den som bøyer seg for Bibelens autoritet som Guds ord, avviser verdens motstand mot Israel og erkjenner deres rett til landet!

At det er tale om mer enn samling i sitt land, viser løfte til folket om renselse og Åndens gave. Målet med Guds ledelse er både å bringe folket tilbake til Israels land og rense det ved Åndens inngrep. Så radikalt og grundig som profeten forkynte: «Jeg vil gi dere et nytt hjerte, og en ny ånd vil jeg gi dere. Jeg vil ta bort steinhjertet av deres kjød og gi dere et kjødhjerte. Min Ånd vil jeg gi inne i dere, …» (v. 26 og 27a). Her er noe av pinseforkynnelsen i Den gamle pakt.

Det var da også jøder som først ble fylt av Den Hellige Ånd og opplevde den sterke åndsmeddelelse og at flere tusen ble frelst under den første kristne pinse i Jerusalem. Og det lød i forkynnelsen den gang: «Løftene tilhører dere og deres barn, og alle som er langt borte, så mange som Herren vår Gud kaller til seg.» (Ap.gj. 2, 39) Som profetordet pekte fremover på jødenes samling som skjer, skal også dets oppfyllelse av Guds Ånds hjertefornyelse hos dem skje. De er under Guds gode løfter, som aldri kan svikte.

Men pinsens åndsløfter gjelder «alt kjød» (Joel 1). Dette handler om den mest personlige opplevelse av Guds nærhet og nåde. «Min Ånd vil jeg gi inne i dere.» Den skal bli personlig eie og iboende styrke. Gud manifesterer seg så nær og så mektig. Da blir det både «et nytt hjerte, og en ny ånd». Det skjer ovenfra og innenfra. Vi kan ikke ønske noe bedre enn denne pinse for alle!

Kom himmelsk vår og varme og livne med ditt skinn, med pinsekraft forbarme deg over lunkne sinn.

Skap vårtid alle vegne i kristent liv og tro. Gi vekst og om den hegne så Åndens frukt kan gro.

Du Guds ords åpenbarer, veileder, guddoms røst og sannhetens forsvarer, vær du vårt lys, vår trøst.

Må det som vår-eng grønnes, et åndens liv stå opp. Din kirke rett forskjønnes med nyvekst’ friske knopp.

Lær oss ydmykt å bøye for deg, Guds-ordets tolk, Du talsmann fra det høye, veiled, forny ditt folk!

Axel Remme