Redaksjonen

Av Heljä Norberg og Sara Rivai

(NYTT): Hvert år på Israels selvstendighetsdag arrangeres det en internasjonal bibelkonkurranse i Israel for jødiske ungdommer.  Årets arrangement var den 56. Temaet var «bevarende enhet, opprettholdende unikhet».

I alt 74 ungdommer deltok i de innledende kvalifiseringsrunder fra over 30 land. I selvstendighetsdagens fjernsynsoverførte bibelkonkurranse var det 16 deltakere fra USA, Panama, Mexico, Hvite-Russland, Argentina, Australia, Canada, Sør-Afrika og Israel i alderen 14 til 18 år.

Vinneren ble israeleren Yonatan Weissman (18) fra Jerusalem. Han studerer ved Degel Yerushalayim Yeshiva i Nachalim. På andre plass etter en jevn konkurranse kom Benjamin Kalhamiro (15) fra USA. Yarin Bar ble nummer tre og Adar Geller nummer fire, begge fra Israel.

Til stede i Jerusalem teater var Knessets talsmann Yuli Edelstein, utdanningsminister Naftali Bennett, formann i Jewish Agency, Isaac Herzog, og statsminister Benjamin Netanyahu som tradisjonen tro på  slutten av konkurransen stilte sine spørsmål og holdt gratulasjonstalen.

Bibelen til månen

Netanyahu fortalte om spenningen da Israel sendte måneraketten  Beresheet til månen. Raketten krasjet, men statsministeren lovet at Israel prøver igjen. Og denne gangen skal det ikke være en liten digital bibel om bord, men en liten (trykket) bibel, skrev Times of Israel.

–Jeg vil at Bibelen lander på månen fordi det står skrevet: «Når jeg ser Din himmel, Dine fingers verk, månen og stjernene som Du har satt der…» (Salme 8, 4).

–Bibelen står mitt hjerte nær, og jeg tror virkelig at den er essensiell for vår fremtid, og derfor har vi også begynt en bibelkonkurranse for voksne. Jeg har også en bibelstudiesirkel i statsministerens residens til minne om min svigerfar, Shmuel Ben Artzi. Shmuel var med i den første bibelstudiesirkelen opprettet av David Ben-Gurion.  Vi samles med noen måneders mellomrom. Det er spennende å lese i Bibelen, ikke bare i bibelstudiesirkelen, men også de ukentlige Torah-kapitler og  haftara (profetteksten) på sabbaten. Jeg finner alltid ting som gir enorm åndelig kraft, og det interessante er at det er alltid relevant. Det er virkelig relevant for vår tid nå og vår fremtid. Derfor er jeg glad for å se dere alle her fra Israel og fra verden, og jeg vil gjerne referere til et vers: «og jeg vil plante dem i dette landet i trofasthet, av hele mitt hjerte og av hele min sjel» (Jer. 32, 41).

–Så sier jeg til alle dere – kom hit til Israel. Kom for all tid sammen med deres familier, for det er ingenting som hjemmet. Gjør aliya, avsluttet statsministeren.

Av Axel Remme

(PREKEN): Guds ord overvelder. Overfor et slikt tekstord blir en både forundret og må beundre det en leser. For det er så innholdsrikt, så omfattende og så trøstefullt.

Her er hovedsannheten om Kristus og evangeliet, og om kristenlivet og kristen-tjenesten. Innholdet er av så mye og summen av så mangt. I dette skriftavsnitt på 4 vers hører vi det grunnleggende budskap om Jesus og frelsen, hovedord om den nye skapning og fundamentale ord om kallsgjerningen. Midt i denne rike verserekken står en viktig og treffende påminnelse. Vers 18 åpner med disse ordene: «Men alt dette er av Gud …».              

 «Alt dette» er mye og forlikelsen med Gud nevnes først. Den er dyrebart og umistelig. For den er dyrt kjøpt og har så avgjørende betydning, både for tid og evighet. Gud «forlikte verden med seg selv, så Han ikke tilregner dem dere overtredelser.» (v.19) Forlikelsen skjedde «ved Kristus.» (v. 18 og 19) Det måtte forlik til med Gud. For vi «var fremmede og fiender av sinnelag», sies det i (Kol. 1, 21). Forholdet til Gud var fiendsk, ondt. Mennesket var under Guds vrede og dom.

Men forlikelsen kom i stand. Det ble fredsløsning. Det skjedde ved Jesu hellige liv på jord og ved Hans soningsoffer på Golgata. Slik forkynnes dette: «Dere … har Gud forlikt med seg selv ved Hans kjøds legeme ved døden.» Derfor sier Skriften: «Han er vår fred, Han som gjorde de to til ett og brøt ned det gjerde som skilte dem, fiendskapet.» (Ef. 2, 14) Forliket skjedde med denne gode hensikt: «for å stille dere fram hellige og ulastelige og ustraffelige for Hans åsyn.» (Kol.1, 22)

Hvor stor og herlig virkningen av forlikelsen er, forkynnes på denne måten:

Det ene gjelder det som har skjedd hos Gud, og som sies slik her: «så Han ikke tilregner dem deres overtredelser.» (19) Det er det samme som om Gud sier: Jeg har ikke noe på deg. Det er gjort opp for deg. All synd er utslettet og gjelden betalt. Fiendskapet er opphørt. Det er slutt på ufreden og striden. Her er ingen anklage mot deg lenger. Denne veldige virkning har forlikelsen med Gud. Jesus «gjorde fred ved blodet på Hans kors.» (Kol. 1, 20)

Den andre herlige virkning av forlikelsen er det som skjer med ethvert mennesket som tar imot Jesus: Gud lar det som har skjedd hos seg på grunn av forsoningen i Kristus, få denne veldige gode følge her på jord. Ved troen på Jesus blir mennesket en ny skapning. «Det gamle er forbi, se, alt er blitt nytt.» (v.17) Vi får altså ikke bare en ny tro, men et nytt liv, en ny vilje og holdning, nye interesser, nytt lys og ledelse, og et mangfold av nye opplevelse.

Apostelen Paulus forkynte dette med en særlig betoning. På tre forskjellige måter sies det: «en ny skapning», «det gamle er forbi», «alt er blitt nytt.» Fornyelsen er så grundig, at det er som om mennesket er blitt skapt på nytt. Det nevnes jo slik i Ef. 2, 10: «Vi er Hans verk, skapt i Kristus Jesus til gode gjerninger.» Men merk deg at det står: «Derfor, om noen er i Kristus, da er han en ny skapning.» I Kristus er den som ved tro og dåp har fått del i Hans samfunn. Han er innpodet i vintreet, som er Jesus, og er ikke lenger under fordømmelse (Rom. 8, 1). 

«Bli i meg, så blir jeg i dere», sa Jesus (Joh. 15, 4). Mellom stammen og grenen er det organisk forbindelse. Slik også mellom Jesus og Hans troende. Den som er «i Kristus», er i livsforbindelse med Ham. Derfor sier Guds ord: «Den som har Sønnen, har livet. Den som ikke har Guds Sønn, har ikke livet.» (1. Joh. 5, 12)    

Men til dette alt hører også det som her kalles «forlikelsens tjeneste». (v.18) Gud ga oss denne tjeneste. Han har både forkynt oss det og kalt oss til denne tjeneste. Og dessuten «lagt ned i oss ordet om forlikelsen.» (v.19) Vi har fått det i vårt hjerte. For mange er det så sterkt at de tør si: «Kristi kjærlighet tvinger oss», som det står i vers 14.

Slik var det var for Peter og Johannes da de stod for Det høye råd: «Vi kan ikke la være å tale om det vi har sett og hørt.» (Ap.gj. 4, 20) I «forlikelsens tjeneste» er vi «sendebud i Kristi sted». Det er både en stor ære og et stort ansvar. For vi skal representere Ham, ikke egne meninger og våre tanker. Sendebud for Jesus kan vi være ved å leve etter Hans vilje, holde fast ved og holde frem alt Guds ord, Bibelen.

Sendebud i Kristi sted, skal formane på Hans vegne: «La dere forlike med Gud.» (v. 20) Det er ikke du som skal forlike Gud, for det har Jesus gjort. Men du skal forlike deg med Gud! Det vil si: Du skal gjøre deg bruk av Jesu frelse ved omvendelse, bekjennelse og Kristus-tro. Utenom Jesus finnes ikke noe forlik med Gud. For det skjer som Jesus har sagt: «Den som tror på Sønnen, har evig liv. Men den som ikke vil tro på Sønnen, skal ikke se livet, men Guds vrede blir over ham.» (Joh. 3, 36)

«Alt dette er av Gud …». Altså ikke noe av det er av mennesker. Verken det som er ordnet for oss eller det Gud gjør med oss, eller den tjeneste som skjer i Hans navn ved oss. Ikke noe av dette er skapt av mennesker, eller funnet på av noen. Det er ikke resultat av menneskers tanker, ønske, gjerning eller kraft. Men «av Gud»!

Det er som det står i Salme 118, 23: «Av Herren er dette gjort, det er underfullt i våre øyne.» Også kallet til frelse er av Ham. Og vi bringer det i Kristi sted og sier det Han har bedt oss si:  ”La dere forlike med Gud!»