Redaksjonen

(06.07.2018): Sør-Varangers ordfører, Rune Rafaelsen, forteller til Dagbladet at flere nordmenn er forsøkt vervet av de hemmelige tjenester for å spionere mot Russland.

Rafaelsen vet ikke om det er Norges etterretningstjeneste eller Politiets sikkerhetstjeneste som har kontaktet folk. Både ledere i næringslivet og privatpersoner skal være forespurt.

Tidligere inspektør i Grensekommissariatet for den norsk-russiske grense, Frode Berg fra Kirkens (62), sitter varetektsfengslet i Lefortovo-fengslet i Moskva. Han venter på at spionsaken mot ham skal komme opp for retten i Russland.

Av Vidar Norberg

(Golanhøydene, 5. juli 2018): Syriske flyktninger søker nå tilflukt tett inntil Israels grense på grunn av den syrisk-russiske offensiven i Daraa-området.

–Rundt 10.000 til 15.000 syriske flyktninger har samlet seg langs Israels grense på Golanhøydene, sier oberstløytnant Tomer Koller i Det israelske forsvarets Golan-divisjon.

Han står oppe på observasjonsposten Hazaka ved Alonei Habashan på israelske siden av Golanhøydene og ser ned på Beerajam og Bariqa ikke så langt fra Quneitra-området i Syria. Kanskje 500 til 1000 meter fra den israelske grensen har syriske flyktninger satt opp telt. Noen telt er sivile, flere er militære og trolig en del av den humanitære hjelpen fra Israel til de syriske flyktningene.

–Dette området kontrolleres av syriske opprørere. Det er ingen fra det syriske regimet her, forklarer Tomer Koller som er medisinsk offiser i den israelske Bahsan-divisjonen.

Syrerne har søkt tilflukt så nær den israelske grensen som mulig. Dette er etter våpenhvileavtalen fra 1974 et demilitarisert område. Der skal det ikke være militære tropper, og Israel håper at denne avtalen overholdes. Flyktningene håper at syriske styrker støttet av russiske bombefly ikke skal våge å komme inn i dette området uten at Israel reagerer.

–Kampene er lenger sør. Det har ikke vært noen streifgranater eller raketter som har kommet inn i dette området, sier Koller.

Det er trolig enkelte av flyktningene som skulle ønsket at grensen inn til Israel var åpen.

–Vi ønsker ikke at de kommer over grensen. Israels politikk er at vi skal hjelpe dem som er på den andre siden. Vi gir så mye hjelp vi kan. Det er også utenlandske organisasjoner som støtter dette.

Israel har i flere år åpnet grensen for sårede syrere som trenger medisinsk hjelp. Den tidligere israelske offiseren Marco Moreno som har ledet «Prosjektet god nabo» sier at rundt 5000 syrere har fått medisinsk hjelp i Israel. Etter behandlingen har de reist tilbake til Syria.

–De to seneste ukene har vi sett at det kommer flere fra Syria som trenger medisinsk hjelp. Blant dem er også skadde barn og kvinner. De seneste ukene har vi behandlet rundt 30 personer, det samme antallet som man hadde i løpet av to–tre måneder under våpenhvilen, sier Tomer Koller.

 

Fanget i leiren

Rundt en kilometer fra Israels grense sitter tibarnsfar og lærer Abu Al Bara’a (50) i Bariqa. Hans navn er ikke hans korrekt av frykt for hva som kan skje. Han er ifølge presseorganisasjonen MediaCentral i Jerusalem en syrisk aktivist. Al Bara’a gir over telefon en dyster beskrivelse av situasjonen. Han sier at sivile syrerne blir slaktet og massakrert.

Al Bara’a mener at det er 300.000 flyktninger etter offensiven i Daraa. Han ber det internasjonale samfunnet om at det opprettes en sikkerhetssone langs Israels og Jordans grense hvor de kan være sikre og få nødvendig hjelp. Al Bara’a sier at de foretrekker å være flyktninger i Syria, men dersom dette ikke er mulig, vil de takke ja til å komme til Israel om det er mulig.

–Antallet flyktninger vil øke på grunn av kraftige angrep fra den russiske og syriske armeen i den østlige og vestlige delen av Daraa. Vår virkelige fiende er Syrias regime, Hizballah og Iran, sier Abu Al Bara’a gjennom den arabiske tolken.

–Vi takker den israelske regjeringen for hjelp og støtte, spesielt den medisinske hjelpen.

Flyktninger

Lærer Mohammed Hariri (29) forlot den østlige siden av Daraa den 18. juni. Han sier på telefon at nå er han rundt én kilometer fra Israels grense. Han har én tre år gammel gutt og kona er gravid.

–Vi forlot området fordi iranerne, Hizballah og det syriske regimet angrep oss. Da flyangrepene startet i Daraa, flyktet vi fra det ene området til det andre. Flyangrepene var rettet mot alt som beveget seg. Til slutt kom vi til den konklusjonen at for å redde oss drar vi til den israelske grensen. Vi har de seneste sju år sett hvordan Israel behandler syrerne med velvilje. Det har oppmuntret oss til å komme til den israelske grense. Vi vet at Israel er et sterkt land, og ingen kan angripe Israel, og derfor føler vi oss sikre om vi er nært Israel, sier Hariri.

–Situasjonen er særlig vanskelig for barn og kvinner. Det er gravide kvinner her og mangel på mat, telt, og vi liker ikke åpne utendørstoaletter. Vi føler ikke at vi har noe liv. Det er  nesten 300.000 til 350.000 flytninger fra Daraa-området.

Hariri mener at det meste av Syria er under full kontroll av det syriske regimet støttet av russerne. Videre forteller han at iranerne tar hevn eller folket tar hevn etter folkets religion. Han kaller det som skjer i Syria, en religionskrig.

–Vil du inn i Israel?

–Jeg blir den første som drar inn i Israel om grensene åpnes. Vi håper at Israel kan åpne grensen, eller at vi får internasjonal beskyttelse, sa Hariri.

 

(05.07.2018): Et møte i fellesnemda for tvangssammenslåing av Finnmark og Troms er utsatt. Årsaken er at Troms først vil ha et ekstraordinært møte i fylkestinget, melder NTB ifølge Sør-Varanger Avis.

Møtet skulle etter planen vært avholdt den 13. august.

–Når Troms nå har behov for et fylkestingsmøte, synes jeg det er helt naturlig å finne en annen dato slik at vi i etterkant av det møtet kan gå i dialog med Troms, sier kommunalminister Monica Mæland til NRK.

Av Vidar Norberg

(04.07.2018): Tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms vakler. Fylkesrådsleder Willy Ørnebakk sa til NRK at Fylkesrådet i Troms ønsker et ekstraordinært fylkesting før møtet i fellesnemda den 13. august. Det er denne nemda som skal gjennomføre tvangssammenslåingen.

Han forklarte at siden Finnmark fylkesting vedtok å boikotte møtet i fellesnemda er situasjonen for Troms sine 19 representanter blitt betydelig vanskeligere. Han synes ikke at Troms alene kan bære tyngden av de valg som blir gjort.

Finnmark skulle opprinnelig hatt 17 representanter, men etter vedtaket i Finnmark fylkesting om ikke å sende delegater fra Finnmark til fellesnemda, straffet kommunalminister Monica Mæland Finnmark med å fastsette at de kun får ni representanter etter befolkningsstørrelsen. Myndighetene mener at fellesnemda er beslutningsdyktig selv om Finnmark uteblir, så lenge delegatene fra Troms kommer.

Det er trolig flere partier i Troms som ikke vil møte i fellesnemda fordi Finnmark ikke blir med. Senterpartiets gruppeleder Irena Lange Nordahl sa til NRK at de mener det ikke er etablert en fellesnemd etter inndelingsloven så lenge Finnmark ikke har oppnevnt representanter.

NTB skrev at ifølge NRK ligger det an til at hverken Rødt, Miljøpartiet De Grønne eller SV vil møte. Sammen med Senterpartiet har de totalt fem medlemmer.

Tenkepause

–Det er viktig å huske at dette dreier seg om å slå sammen to fylker og de oppgavene fylkeskommunen har. Det er jo ikke å viske ut Finnmark. Finnmark kommer til å ligge akkurat der det ligger, sa Erna Solberg til NTB

–Jeg syns det er veldig leit at vi har fått en så opprivende diskusjon, sa hun.

Hun mener saken ikke bare dreier seg om Finnmark og Troms, men om hele regionreformen.

–At Troms og Finnmark ikke vil slå seg sammen blir en utfordring for hele regionreformen. Finnmark er et veldig lite fylke i befolkningsantall. Skal du overføre oppgaver og tjenester trenger du et større befolkningsgrunnlag, sa Solberg på sin halvårlige pressekonferanse tirsdag den 26. juni.

Avisa Finnmarken i Vadsø siterte på lederplass Solberg som sa at «nå tenker jeg vi skal ha sommerferie. Så får alle tenke på situasjonen fremover».

–Forhåpentligvis benytter statsministeren sommeren til å følge sitt eget råd, og får kommunalminister Monica Mæland med seg på dette. Kanskje er det nettopp dette som skal til: Å legge fra seg hastverket og stoltheten og sette seg ned i ro og mak og tenke igjennom året som har gått etter at sammenslåingen mellom Troms og Finnmark først ble vedtatt for et år siden, skrev ansvarlig redaktør Anniken Renslo Sandvik på lederplass i Finnmarken.

I folkeavstemningen i Finnmark sa 87 prosent nei til å tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms.

Arbeiderpartiets leder, Jonas Gahr Støre, har tidligere sagt at en sammenslåing av Troms og Finnmark er en historisk feil.

Senterpartiets leder Trygve Slagsvold Vedum vil til høsten ta saken opp i Stortinget i håp om at det vil bli flertall mot tvangssammenslåingen av Finnmark og Troms. Kristelig Folkeparti sitter på vippen i saken.

Det er blitt antydet at dersom Finnmark slipper unna tvangssammenslåingen kan det rakne, også for andre sammenslåinger.

 

 

Tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Finnmark Dagblad døde tirsdag 3. juli 2018. Han ble 80 år.

Nilsen var også ansvarlig redaktør i Nordlys og Dagningen. Han var stortingsmedarbeider for Arbeiderbladet. Han arbeidet også i NRK.

Nilsen bodde i Hammerfest.

 

 

 

Av Vidar Norberg

(Desember 2016): Dette er historien om lederartikkelen i Nordlys skrevet av en dansk israeler på fisketur, historien om hvordan Dagbladet avslørte at norsk politi leverte jødene til nazistene. Og hele historien om hvordan Arbeiderbladet i Oslo og Aktuelt i Danmark forfalsket Richard Oestermanns rapport om massakren i Sabra og Shatilla i Libanon.

Før sin død skrev Richard Oestermann memoarene om sine nesten 50 år som korrespondent i Midt-Østen. Det var noen historier som ble utelatt.  Før hans død ble noen av historiene tatt opp på bånd under kaffen i Oestermanns redaksjonshjem. Dette er historiene som Oestermann aldri fikk lese igjennom eller godkjenne.

 

Fisketuren med Nordlys

Historien om Nordlys kalte han selv for en turisthistorie. Den står ikke i memoarboken. Men det er også en historie om en annen tid i norsk presse da Israel hadde et godt rykte.

–Jeg hadde besøkt både Lappland og Narvik før. Jeg skrev for mange norske aviser. En av dem var Nordlys i Tromsø under sjefredaktør Reidar Nilsen, fortalte Oestermann.

–Nilsen sa til meg at «du må skrive dagens leder om hva som skjer med russerne og egypterne. Kaster egypterne ut russerne. Kom med en forklaring. Skriv en leder.»

–For en invitasjon. Jeg skrev lederen, mintes Oestermann.

Han husket at i Tromsø var husene malt i alle slags farger. Men det som kanskje gjorde sterkest inntrykk på Oestermann, var fisketuren.

–Reidar Nilsen inviterte åtte– ti personer med i sin båt. Det var sommer og klart i mange dager. Vi sa farvel til Norge, små hus og fiskevær og satte kursen mot «Nordpolen». Vi fikk masse fisk. Vi fikk også en svær måse med vingene fast i garnet. Den var full av frykt og bet. Men med store hansker ble den tatt løs og fløy av sted.

–Jeg var ganske trøtt etter å ha vært ute i to dager i dagslys (midnattssol). Vi kom tilbake til Tromsø med fisk og eventyr, mintes Oestermann.

Han arbeidet vel i et par år for Nordlys.

–Hvorfor sluttet du?

–På grunn av regn. Jeg har ingen aning, sa Oestermann som mer enn én gang har rost tidligere sjefredaktør Reidar Nilsen i Nordlys.

 

Avsløringen i Dagbladet

Richard Oestermann var kanskje en av de aller første journalister som satte søkelys på politiets innsamling av jøder til den tyske okkupasjonsmakten. Oestermann var god venn med tidligere utenriksredaktør Karl Emil Hagelund i Dagbladet.

–Jeg møtte en norsk professor fra New York (Samuel Abrahamsen, red. anm.). Han fortalte at han hadde beviser for at norsk politi leverte jødene på kaia i Oslo til tyskerne for deportasjon. Jeg fikk sjokk. Sa jeg hadde hørt rykter om det, men han svarte at han hadde beviser. Så kontaktet jeg Dagbladet, men sa at jeg ikke kan skrive om hva nordmenn gjorde mot norske jøder.

Svaret fra Dagbladet var kontant.

–Om du vet dette og ikke skriver om det, er du ikke journalist.

Oestermann forklarte at det underforstått betød at han ikke er journalist i Dagbladet. Han syntes det var tøft. Neste dag sto artikkelen på en fullformatside i Dagbladet. Han var nesten syk av frykt over det han hadde skrevet.

–Det kom mange leserbrev om saken. Folk sa det var bra at sannheten kom frem til slutt.

Samuel Abrahamsen ble født i Trondheim. Han er kjent for boken «Norway’s respons to the Holocaust, a historical perspective (Norges respons til holocaust, et historisk perspektiv). Ifølge boken har han studert ved Universitetet i Oslo. Han er professor emeritus ved Brooklyn College og har hatt tilknytning til City University of New York.

 

Arbeiderbladet og Aktuelt

Sommeren 1992 gikk Israel under forsvarsminister Ariel Sharon inn i Libanon for å drive ut terroristorganisasjonen PLO. Da president Bashir Gemayel fra Falangistpartiet ble drept, gjennomførte falangistene en massakre i den palestina-arabiske flyktningleiren Sabra og Shatilla nær Beirut. 700–800 mennesker ble drept. Saken vakte stor oppsikt i Israel. En granskningskommisjon under ledelse av tidligere høyesterettsdommer Yitzhak Kahan ble nedsatt.

–Kahan-kommisjonen sa i 1983 at det var falangistene som var direkte ansvarlig for massakren, men Israels forsvar og politikere hadde et indirekte ansvar. Jeg sendte min artikkel til Arbeiderbladet i Norge og til Aktuelt i Danmark. Som om det var koordinert, droppet begge ordet indirekte og skrev at israelske politikere og militæret var ansvarlige, hvilket de ikke var. Jeg fikk sjokk da avisene kom. Det sto under min byline som folk oppfattet som «Moseloven».

Richard Oestermann reiste til København og Oslo for å snakke med begge sjefredaktørene om den forvrengte historien. Han oppdaget at de ikke var flau over historien.

–Kan vi ta en rettelse, spurte Oestermann.

Det ville de ikke fordi det var gått for mange uker. Svaret ble nei.

–De ville ikke vekke en sovende hund. Slik var det også i Norge, og historien som var omskrevet, ble ikke rettet opp.

–I Jerusalem oppdaget jeg at flere journalister, både i Holland og Tyskland, hadde fått sine historier endret. De hatet Israel og ville at Israel skulle ta seg så dårlig ut som mulig. Israel ble gjort ansvarlig. Det var en sjokkerende erfaring. Det var flere som var i samme båt, sa Oestermann som dekket Libanon-krigen.

Oestermann mente at dette var historieforfalskning.

Han tok en gang et oppgjør med Västmanlands Läns Tidning utenfor Västerås, hvor utenriksredaktøren droppet noen avsnitt hvor israelske talsmenn tok til gjenmæle mot palestina-arabiske insinuasjoner om at Israel i Gaza tok en tredjedel av alt land og brukte en tredjedel av alle vannressurser.

–Sjefredaktøren beklaget dette, sa Oestermann i et foredrag i Danmark.

 

Små aviser har rettigheter

Det er ikke bare Oslo-aviser som har trykket Oestermanns artikler fra Israel og Midt-Østen. Oestermann har levert artikler til aviser i både Kristiansand og Bergen. I mange år kom hans fakser fra Jerusalem til Dagens redaksjon i Bergen. Oestermann fortsatte i Norge IDAG. Det kan nok hende at små aviser, som Norge IDAG, er blitt oversett, men da har Oestermann varslet Norges ambassade i Tel Aviv og sørget for at mindre aviser blir varslet om begivenheter. Men Kristelig Folkeparti klarte heller ikke Oestermann å ordne opp med. Da Dagfinn Høybråten kom på besøk, ba både Karmel Israel-Nytt og Norge IDAG om intervju med KrF-lederen. Det ble avslått, men NRKs Sidsel Vold fikk all den tid hun trengte.

For en journalist som ble 89 år og skrev nesten helt til det siste, ble også alderen et spørsmål i en avis i Sverige.

–Da min svenske redaktør fikk vite min alder, sa han «UT. Du er for gammel for oss.» Jeg synes det er for dumt. I Norge og Danmark var det en helt annen holdning. Jeg var glad for lønnspåslag (i Norge IDAG, red. anm.), sa Oestermann.

Han mente at om man er gammel og ved god helse, er det en ressurs med kontakter, kunnskap og erfaring.

Spørsmålet om en jøde kan være journalist i Midt-Østen, kommer fra tid til annen opp.

–Noen tenker at det er en ulempe, og at man er partisk for Israel. Jeg sier nei. En jødisk journalist i Israel har kunnskap om Israel og jødisk tanke. Han vet mer enn en som bare kommer innom og tror at han kan alt. Jeg tror at det er viktig å ha en mann med en slik bakgrunn her, sa Oestermann.

Før i tiden benyttet journalister expressbrev, telex og faks for å få frem sitt stoff til avisene. Nå er det mange som skriver av fra internett. Er det fortsatt rom for den gamle korrespondenten?

–Det er viktig at en journalist forlater sitt hjem, går ut og putter fingeren i jorden for å føle hvor han er, snakker med folk og ser hva som skjer. Man må ikke være redd.

Oestermann var og ble dansk, meget stolt av Danmark og dansk kultur. Han kunne synge den danske sangen «Jeg er havren», som også norske barn lærte i skolen. Likeså stemte han etter en morgenkaffe i sangen «I østen stiger solen op, den spreder guld på sky». Det gjorde den for Oestermann i Midt-Østen.

–Jeg er glad for min gode skjebne. Jeg har vært velsignet med mange historier, sa Oestermann.

De historiene han selv anså som best, står i hans memoarer på dansk, norsk og engelsk.

 

—

—

Journalistikk fra en annen tid

(Desember 2016): –Før var det tid til grundig gjennomgang og analyse av begivenhetene. Nå er det er blitt en overfladisk journalistikk. Det var annerledes i Richard Oestermanns tid, sa fotograf David Rubinger da boken «Me and The Middle East» fra Gefen Publishing House ble presentert i Jerusalem.

–Gamle dager er alltid bedre når man ser dem i retrospektiv. Jeg har nådd den alderen hvor jeg ser det slik. Mange journalister og de fleste fotografer hadde en annerledes tilnærming til arbeidet. Det var et grundigere blikk på hendelser, og det var analyser, kanskje fordi vi hadde tid. Moderne journalister har dessverre ikke tid. Nå er det internett… Journalister i dag er begrenset til ti sekunder på TV eller en internettsak på 35 sekunder. Alle nyhetssaker er gamle etter sju minutter. Man har ikke tid til å gjøre det man finner i Richard Oestermanns bøker. Der er det en dyp følelse og møte med mennesker, hvor alt fra deres liv til politikk beskrives og forklares for offentligheten.

–Vi var privilegerte som kunne se dypere på hendelser i en videre horisont. Det var slik vi rapporterte. Den nye teknologien har gjort nyhetene til noe veldig overfladisk. Den har gitt adgang til stemmer som ikke burde komme frem. De som er i min profesjon, må tjene dem og det er veldig trist, sa Rubinger som var glad for at både han og Oestermann fikk tjene i en annen tid.

Norges tidligere ambassadør i Tel Aviv, Svein Sevje, beskrev under bokpresentasjonen Oestermann som en som alltid sjekket sine kilder og spurte hva som skjer.

 

—

—

Den gamle korrespondent

Etterord:

(Desember 2016): Richard Oestermanns journalistliv er også en historie om et pressehistorisk skifte som gikk fra vennlig til avmålt og dels mer fiendtlig holdning til Israel og det jødiske folk.

I dag ville det nærmest vært utenkelig at en jødisk journalist fra Israel hadde skrevet lederen i Nordlys før han dro på fisketur med redaktøren. Det er nå pressefolk som stiller spørsmål om jøder i Israel kan være journalist for en norsk avis. Det er heller få spørsmål som reises om journalister med et arabisk navn i den arabiske eller israelske verden.

Richard Oestermann tilhørte den israelske venstresiden med tro på Oslo-avtalen. Men når Oestermann kom på besøk til Norge, ble han ikke nødvendigs oppfattet som en på venstresiden i israelsk politikk, men det virket som om han kanskje nærmet seg over sentrum mot høyre. Det skyldes nok endringene som har vært i det norske samfunnet, hvor selv israelere i sentrum blir oppfattet som litt til høyre og nybyggere stemplet som mennesker som opptrer i strid med folkeretten.

Mange utenlandske aviser i Israel har stengt sine byrå, og korrespondentene har dratt hjem på grunn av lite penger. Tilbake i hjemmeredaksjonene sitter journalister og skriver «innsiktsfulle» historier langt fra begivenhetene. Det blir fortalt om et journalistisk følge som var oppe på Oljeberget og spurte hvor de var før rapporten ble laget. Mange har kanskje ikke en gang vært i en bosetning, men skriver om eller mot dem.

Den gamle garde sjekket sakene sine både en og to ganger. Oestermanns motto var «If in doubt – out». Er det tvil, så ut med opplysningene eller saken. I dag gjelder det å være først.

Korrespondentene i Oestermanns tid var alltid på farten, ute der det skjedde for å se før de skrev. Nå skrives det ofte uten at man ser det som skjer.

Richard Oestermanns historier er artige fortellinger, både for den som er interessert i journalistikk og levd liv i Israel og Midt-Østen. Uten å ha lest alle tre bøkene, så er trolig den danske versjonen best. Det var hans morsmål. Det var slik han skrev flere tusen artikler.

Før Oestermann skrev sine memoarer, sa han at han ikke kunne skrive dem, for han kunne ikke fortelle alt. Det ble et utdrag. Noen historier er nå glemt for all tid, slik han selv ønsket det.

Vidar Norberg

 

(Artiklene er tidligere trykket i Karmel Israel-Nytt nr. 24, 15–31. desember 2016.)

 

 

Av Vidar Norberg

(3. juli 2018): Tidligere stortingsmann Johan J. Jakobsen fra Spillum døde den 30. juni, 81 år gammel.

Jakobsen var innvalgt på stortinget fra Nord-Trøndelag fra 1973 til 2001. Han var også formann i Senterpartiet. Jakobsen tok til orde for at Senterpartiet og Kristelig Folkeparti kunne samarbeide med en Høyre-regjering. Jakobsen var samferdselsminister i Kåre Willochs regjering og kommunalminister i Jan P. Syses regjering.

Johan J. Jakobsen var også med i politikken i en tid hvor Norge måtte ta stilling til både EØS- og EU-medlemskap. Senterpartiet var mot begge deler. Spesielt var kravet om nasjonal kontroll over Norges rike fiskeressurser viktige.

I sin bok mot strømmen skriver Johan J. Jakobsen:

«EØS-avtalen innebar en bedre markedsadgang for fisk og fiskeriprodukter, men ikke fri adgang som Norge hadde krevd. Når Sp stemte samlet imot, skyldtes ikke det at vi ikke så en del fordeler med avtalen. Men vi mente at den politiske prisen var altfor høg: Vår økonomiske handlefrihet ble svekket, Norge måtte gi opp viktige prinsipper i vår konsesjonslovgivning, vi hadde forpliktet oss til å ta inn i vårt lovverk en rekke direktiver som EF hadde vedtatt – og som EF ville komme til å vedta, og vi hadde avgitt fiskekvoter til EF, mot sterke protester fra Kyst-Norge.»

Jakobsen skriver videre at EØS-avtalen ble vedtatt i Stortinget den 16. oktober 1992, etter en to dagers debatt. Resultatet var gitt. KrF hadde i innstillingen varslet at partiet ville støtte avtalen. Med 131 mot 34 stemmer godkjente Stortinget EØS-avtalen. Mindretallet besto av gruppene til SP, SV og tre representanter fra KrF og to fra FrP og fiskeren Rolf Bendiksen fra Ap. Det manglet åtte stemmer på at avtalen ble forkastet.

Johan J. Jakobsen var med på å løfte frem Anne Enger Lahnstein som ble selve EU-dronningen etter at kampen mot norsk medlemskap i Den europeiske union var vunnet. Hun var i liket med EU-motstandernes leder Kristen Nygaard åpen for alle som deltok i denne kampen. Den samlet alt fra kommunister til bedehusfolk med Dagen-redaktør Arthur Berg som antydet at EU kunne være en forløper til Dyret i Johannes åpenbaring eller Antikristen.

–Vi i Senterpartiet knøt oss når «Dyret i Åpenbaringen» ble brakt på bane, skriver Jakobsen i en setning om den saken i sine memoarer.

For de aller fleste vil nok Johan J. Jakobsen bli husket som en veldig trivelig politiker.

–Johan J. Jakobsen var lun, jordnær og brennende opptatt av å snakke hele Norges sak. Han hadde alltid et godt og uslitelig humør. Jakobsen var en politiker som folk var glad i på tvers av politisk tilhørighet, sa partileder Trygve Slagsvold Vedum i en pressemelding fra Senterpartiet.

–Ikke bare virket han samlende innad i partiet. Han hadde også en egen evne til å bygge broer til andre partier. Både i regjering og i opposisjon var han en mester i å forhandle og å finne løsninger. Løsninger som gav ham og Senterpartiet stor innflytelse i norsk politikk. Det var en glede og ære for meg å kunne gi Senterpartiets høyeste utmerkelse, Såmannen, til Johan i 2017. Mye av hans arbeid høster både landet og Senterpartiet fruktene av i dag. Hans innsats og evne til å løfte andre var avgjørende for at det ble et klart nei til norsk EU-medlemskap i 1994, sa Trygve Slagsvold Vedum.